Transatlantisk av Colum McCann

Colum McCann

Transatlantisk Oversatt av Aleksander Melli

Colum McCann Originalens tittel: Transatlantic Oversatt av Aleksander Melli Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Colum McCann All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47720-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen er tilegnet Loretta Brennan Glucksmann.

Den er også til Allison og Isabella.

Og, selvfølgelig, Brendan Bourke.

Forfatteren vil gjerne takke John Simon Guggenheim Foundation for stipendet som var til hjelp i skrivingen og forarbeidet til denne romanen.

Ingen historie er stum. Uansett hvor mye de eier den, ødelegger den og lyver om den, nekter menneskets historie å lukke munnen. Tross døvhet og uvitenhet fortsetter tiden som var, å tikke på innsiden av tiden som er.

– eduardo galeano

2012

Det lille huset lå ved kanten av viken. Hun kunne høre vinden og regnet piske over flaten av åpent vann: Den traff trærne og banet seg vei inn i gresset.

Hun begynte å våkne tidlig om morgenen, til og med før barna. Det var et hus som var verdt å lytte til. Merkelige lyder fra taket. Til å begynne med tenkte hun at det kunne være rotter som pilte over takskiferen, så oppdaget hun at det var måker som fløy oppe i luften og slapp østers ned på taket for å knuse skallene. Det skjedde for det meste om morgenen, noen ganger i skumringen.

Først plinget skallene, så var det stille et øyeblikk mens de spratt opp, etterfulgt av en klirrende rulling, helt til de tumlet ned i det lange, hvittekalkflekkete gresset.

Når tuppen av et skall traff rett på, sprakk skallet opp, men hvis det falt sidelengs gjennom luften, nektet det å la seg knekke: Det lå der som noe udetonert.

Måkene stupte akrobatisk ned på de knuste skallene. Når sulten var stagget for en kort stund, flagret de nok en gang mot vannet i blå og grå skvadroner.

Snart begynte rommene å våkne til liv, vinduer, skap og dører ble åpnet mens vinden fra viken beveget seg gjennom huset.

Bok en

1919 Skyskygge Det var et ombygd bombefly. En Vickers Vimy. Tre, linlerret og ståltråd over det hele. Hun var bred og klosset, men Alcock tenkte likevel på henne som en kvikk liten sak. Han klappet henne hver gang han klatret om bord og skled inn i cockpiten ved siden av Brown. En eneste, glidende kroppsbevegelse. Med hånden på gasshåndtaket og føttene på styrespaken følte han seg allerede høyt oppe i luften.

Det han likte mest av alt, var å stige opp over skyene og fly i rent sollys. Han kunne lene seg ut over kanten og se på hvitheten under, skyggespillet som videt seg ut og trakk seg sammen på skyenes overflate.

Brown, navigatøren, var mer reservert – det gjorde ham brydd å lage et så stort vesen. Han satt forut i cockpiten og fulgte intenst med på eventuelle tegn maskinen kunne gi. Formen på vinden kunne han fornemme intuitivt, likevel satte han sin lit til det han kunne ta og føle på: kompassene, kartene, vaterpasset nede ved føttene.

Det var på den tiden av århundret da ideen om gentlemanen nesten var blitt en myte. Den store krigen hadde skaket verden kraftig. Den uutholdelige nyheten om seksten millioner døde rullet ut fra avisenes store metallvalser. Europa var en knoklenes smeltedigel.

Alcock hadde fløyet jagerfly i luftvåpenet. Små bomber falt ned fra flyets understell. En plutselig letthet i maskinen.

Et løft oppover i natten. Han lente seg ut fra den åpne cockpiten og betraktet soppen av røyk som steg opp fra bakken.

Flyet hans flatet ut og vendte hjemover. I slike stunder higet 13

Alcock etter anonymitet. Han fløy i mørket med flyet åpent mot stjernene. Så dukket rullebanen opp under ham, med den opplyste hindervaieren i enden, som alteret i en underlig kirke.

Brown hadde fløyet rekognosering. Han hadde anlegg for flyvningens matematikk. Han kunne omforme enhver himmel til en serie med tall. Selv på bakken fortsatte han å kalkulere, regne ut nye måter å styre flyene hjem på.

Begge mennene visste nøyaktig hva det innebar å bli skutt ned.

Tyrkerne tok Jack Alcock til fange under et langdistansebombetokt over Suvla-bukten, gjennomboret flyet med maskingeværild og slo av babordpropellen. Han og de to besetningsmennene nødlandet på havet og svømte i land. De ble ført bort nakne til stedet der tyrkerne hadde satt opp rader med små trebur til krigsfangene. Åpne mot elementene.

I buret ved siden av satt en waliser som hadde et kart over stjernebildene, slik at Alcock kunne øve opp navigasjonsferdighetene sine, utsatt og iøynefallende under den tyrkiske naglehodenatten: Han kunne bestemme det nøyaktige klokkeslettet med bare en rask titt på himmelen. Men det Alcock ønsket mer enn noe annet, var å kunne pusle med en motor. Da han ble overført til interneringsleiren i Kedos, byttet han Røde Kors-sjokoladen sin mot en dynamo, sjampoen mot traktordeler, og bygde en rad improviserte vifter laget av skrapmetalltråd, bambus, bolter og batterier.

Teddy Brown hadde også vært krigsfange. Han var blitt tvunget til å lande i Frankrike mens han var ute på flyfotorekognosering. En kule smadret benet hans. En annen laget hull i drivstofftanken. På veien ned kastet han ut kameraet, rev i stykker kartene og strødde bitene for vinden. Han og flyveren lot B.E.2C-flyet skli inn i en gjørmete hveteåker, slo av motoren og løftet hendene i været. Fienden kom løpende ut fra skogen for å dra dem ut fra vraket. En av tyskerne hadde en tent sigarett mellom leppene. Brown var kjent for å være reservert. Unnskyld meg, ropte han, men tyskeren fort14

satte å rykke fremover med den blussende sigaretten. Nein, nein. En liten sky av røyk sto ut av tyskerens munn. Til slutt løftet Browns flyver armene og brølte: Stopp, da, for svarte helvete!

Tyskeren stoppet opp midt i steget, lente hodet tilbake, nølte, svelget den brennende sigaretten og fortsatte å løpe mot flysoldatene.

Det var noe som fikk Browns sønn, Buster, til å le da han hørte historien like før også han gikk i krigen tjue år senere.

Unnskyld meg. Nein, nein. Som om det ene skjorteflaket til tyskeren stakk ut av buksa, eller han hadde glemt å knyte skolissene ordentlig.

Brown ble sendt hjem før våpenstillstanden, så mistet han hatten høyt oppe i luften over Piccadilly Circus. Jentene hadde rød leppestift. Skjørtekantene gikk nesten helt opp til knærne. Han vandret langs Themsen, fulgte elven helt til den rant sakte oppover mot himmelen.

Alcock kom seg ikke tilbake til London før i desember.

Han betraktet menn i svart dress og bowlerhatt som tråklet seg frem mellom murbrokkene. Han ble med på en fotballkamp i et smug like ved Pimlico Road, dundret en rund fotball av svinelær frem og tilbake. Men han kunne allerede fornemme svevet i kroppen igjen. Han tente en sigarett, kikket på røyken som slynget seg opp i luften og ble borte.

Da de møttes for første gang på Vickers-fabrikken i Brooklands, tidlig i 1919, kikket Alcock og Brown raskt på hverandre og forsto umiddelbart at de begge måtte begynne med helt blanke ark. Viske ut hukommelsen. Skape et helt nytt øyeblikk, rått, dynamisk, krigløst. Det var som om de ønsket å ta de eldre kroppene sine og sette inn yngre utgaver av hjertene. De ville ikke mimre om blindgjengerbombene, nødkrasjet og ilden, celleblokkene der de hadde sittet innelåst, eller hva slags avgrunner de hadde sett i mørket.

15

I stedet snakket de om Vickers Vimy-flyet. En kvikk liten sak.

De rådende vindene blåste østover fra Newfoundland og presset hardt og raskt frem over Atlanteren. To tusen ni hundre kilometer med verdenshav.

Mennene reiste med skip fra England, leide seg rom på Cochrane Hotel og ventet på at Vimyen skulle ankomme lastehavnen. Den kom pakket inn i førtisju store trekasser.

Sent på våren. Fortsatt frostsnert i luften. Alcock og Brown hyrte et mannskap til å slepe kassene opp fra havnen. De festet dem med seler til hester og kjerrer, og satte sammen flyet på et jorde.

Jordet lå i utkanten av St. John’s, på en lav ås med en jevn flate på nesten tre hundre meter, våtmark i den ene enden og furuskog i den andre. Dager med sveising, lodding, pussing med sandpapir, sømarbeid. Bomberommene ble erstattet av ekstra bensintanker. Det var dette som gledet Brown mest. Å bruke bombeflyet på en helt ny måte: ta krigen ut av flyet, ribbe hele greia for hangen til blodbad.

For å planere jordet skar de snitt i lunter og festet fenghetter til dem, så smadret de rullesteinsblokker med dynamitt, jevnet ut murer og gjerder, fjernet tuer. Det var sommer, men fremdeles var det et kaldt drag i luften. Fugleflokker beveget seg flytende over himmelen.

Etter fjorten dager var jordet klart. For folk flest var den bare en helt vanlig jordplett, men for de to pilotene var den en fabelaktig lufthavn. De gikk over gressrullebanen, fulgte med på brisen i trærne, lette etter spor i været.

Flokker av glanelystne stimlet til for å se på Vimyen. Noen hadde aldri kjørt i en bil før, langt mindre sett en flymaskin.

På avstand kunne formgivningen se ut til å være lånt fra en slags øyenstikker. Flyet var 13 meter langt og 4,5 meter høyt, med et vingespenn på 21 meter. Vekten var 5850 kilo når tankene var fylt opp med 3955 liter bensin og 182 liter olje. Lerretsskjelettet hadde mange tusen enkeltsting i søm16

mene. Bomberommene var erstattet av nok bensin til tretti timers flyvning. Makshastigheten var 165 kilometer i timen, og da var vinden ikke med i beregningen, med en marsjhastighet på 145 kilometer i timen og landingshastighet på 72 kilometer i timen. Flyet hadde to vannavkjølte Rolls-Royce Eagle VIII-motorer på 360 hestekrefter og en omløpshastighet på 1080 omdreininger i minuttet, med tolv sylindre i to sekssylindersrekker. Hver av motorene drev en firebladers trepropell.

Tilskuerne strøk hendene over stiverne, slo lett i stålet, stakk paraplyspissene prøvende inn i vingenes stramme linlerret. Unger skrev navnene sine med fargestift på undersiden av skroget.

Fotografer dro svarte hetter over linsene. Alcock geipet til kameraet, skygget for øynene med hånden som en fordums oppdagelsesreisende. Tally-ho! ropte han før han hoppet de nesten tre meterne ned til det våte gresset.

Avisene sa at alt var mulig nå. Verden var blitt gjort knøttliten. Folkeforbundet var under opprettelse i Paris.

W.E.B. Du Bois kalte sammen Den panafrikanske kongress med delegater fra femten land. Jazzplater kunne høres i Roma. Radioentusiaster brukte vakuumrør for å sende signaler over hundrevis av kilometer. En dag om ikke lenge ville det kanskje bli mulig å lese dagens utgave av San Francisco Examiner i Edinburgh, Salzburg, Sidney eller Stockholm.

I London hadde Lord Northcliffe fra Daily Mail lovet 10 000 pund til de første mennene som landet på den ene eller den andre siden av Atlanteren. Minst fire andre team ville gjøre et forsøk. Hawker og Grieve hadde allerede styrtet i vannet. Andre, som Brackley og Kerr, hadde tatt oppstilling på flystriper langs kysten og ventet på væromslag.

Overflyvningen måtte gjøres på syttito timer. Uten mellomlanding.

Det gikk rykter om en rik teksaner som ville prøve, en ungarsk prins, og verst av alt, en tysker fra Luftstreitkräfte som 17

hadde spesialisert seg på langdistansebombetokt under krigen.

Feature-redaktøren i Daily Mail, som var yngre enn Lord Northcliffe, hadde visstnok pådratt seg magesår bare ved tanken på en mulig tysk seier.

– En tysker! En jævla sauerkraut! Gud bevare oss!

Han sendte ut reportere for å finne ut om det kunne tenkes at fienden, selv etter nederlaget, kanskje lå an til å vinne kappløpet.

I Fleet Street, nede ved ombrekkerbordet der blysatsen ble satt, skrittet han frem og tilbake og tenkte gjennom mulige overskrifter, om og om igjen. På jakkens innerfôr hadde konen hans sydd fast en Union Jack, og han gned den som en bønneduk.

– Kom igjen, gutter, mumlet han for seg selv. – En-to-trefir. Hjem igjen nå, hjem til gamlelandet.

Hver morgen våknet de to flyverne på Cochrane Hotel, spiste sin frokost av grøt, egg, bacon og toast. Så kjørte de gjennom de bratte gatene og ut på Forest Road, til et gressbevokst jorde med en bord av is. Vinden blåste i bitende støt fra havet. De satte inn ledninger i flyverdraktene slik at de kunne få varme fra et batteri, og sydde ekstra pels inn i hjelmenes innerklaffer, hanskene, støvlene.

En uke gikk. To uker. Været holdt dem tilbake. Skyer.

Storm. Værmeldingen. Hver morgen var mennene nøye med barberingen. Et ritual de utførte i den borteste enden av jordet. De rigget opp et vaskevannsfat i stål under et lerretstelt, med en liten gassbrenner for å varme opp vannet. En hjulkapsel tjente som speil. I flyveroppakningen hadde de barberblader til når de landet: Skulle de nå frem til Irland, ville de forsikre seg om at det var som rene og pene, glattbarberte og presentable medlemmer av Det britiske imperiet.

I de stadig lengre junikveldene knyttet de slipsene sine, satte seg under Vimyens vingespisser og snakket i velformulerte ordelag med de kanadiske, amerikanske og britiske reporterne som var kommet for å dekke flyturen.

18

Alcock var tjueseks år gammel, fra Manchester. Han var mager, kjekk, djerv, en mann av den typen som ikke så seg til siden, men likevel var åpen for latter. Håret var rødblondt. Han var enslig, og sa at han elsket kvinner, men foretrakk motorer. Ingenting ga ham mer glede enn å plukke fra hverandre en Rolls-Royce-motor og sette den sammen igjen. Han delte sandwichene sine med reporterne, ofte med et oljete tommelfingeravtrykk i brødet.

Brown satt på trekassene ved siden av Alcock. Han var trettito og virket allerede gammel. Det dårlige benet tvang ham til å gå med stokk. Han var født i Skottland, men hadde vokst opp i nærheten av Manchester. Foreldrene var amerikanske, og han snakket med en lett yankee-brytning som han dyrket så godt han kunne. Han betraktet seg selv som en midtatlantisk mann. Han leste Aristofanes’ antikrigspoesi og innrømmet at han gladelig kunne ha levd hele livet sitt oppe i luften. Han isolerte seg fra andre mennesker, men hadde ikke glede av ensomhet. Noen sa at han så ut som en sogneprest, men øynene lyste dypblått, og han hadde nylig forlovet seg med en ung skjønnhet fra London. Han skrev kjærlighetsbrev til Kathleen og fortalte henne at han gjerne skulle ha slengt spaserstokken ut i stjernenatten.

– Gode Gud, sa Alcock. – Skrev du virkelig det?

– Jeg gjorde det, ja.

– Og hva svarte hun?

– Du kan kvitte deg med stokken, sa hun.

– Aha! Hun svermer for deg.

På pressekonferansene var det Alcock som tok styringen.

Brown navigerte stillheten ved å fikle med slipsklemmen.

Han gikk med en brandyflaske på innerlommen. Fra tid til annen vendte han seg bort, åpnet klaffen i uniformsjakken og tok en slurk.

Alcock drakk også, men på en høyrøstet, offentlig og lykkelig måte. Han lente seg mot baren inne på Cochrane Hotel og sang Rule, Britannia! så falskt at stemmen ble ladet av bisarr munterhet.

Stamgjestene – fiskere for det meste, et par tømmerhog19

gere – slo nevene i trebordene og sang sanger om å miste sine kjære til sjøs.

Syngingen fortsatte til langt på natt, lenge etter at Alcock og Brown hadde lagt seg. Selv fra fjerde etasje kunne de høre de triste rytmene som brøt opp i bølger av latter, og, enda senere, Maple Leaf Rag som ble hamret løs på pianoet.

Oh go ’way man I can hypnotize dis nation I can shake de earth’s foundation with the Maple Leaf Rag.

Alcock og Brown sto opp ved daggry, så ventet de på klar himmel. Vendte ansiktene mot været. Gikk over jordet.

Spilte gin rummy. Ventet litt til. De trengte en varm dag, sterk måne, en velvillig vind. De regnet med at de kunne klare flyturen på under tjue timer. Nederlag var uinteressant, men Brown skrev testamente i hemmelighet, der han ga alt han eide til Kathleen, og gikk med konvolutten i innerlommen på uniformsjakken.

Alcock brydde seg ikke med å skrive testamente. Han husket krigens gru, og ble fremdeles forbauset iblant over at han overhodet klarte å våkne om morgenen.

– Det er jammen ikke stort mer de kan slenge til meg nå.

Han klasket Vimyens side med håndflaten og kikket opp i skyene som hopet seg opp langt borte i vest.

– Bortsett fra enda mer forbaska regn, selvfølgelig.

Ett øyekast nedover får med seg en rad av skorsteinspiper, gjerder og spir, vinden som kjemmer gresstustene i sølvskimrende bølger, elver som hvelver seg over grøftene, to hvite hester i vilt firsprang over et jorde, asfaltveier lik lange skjerf som glir over i grusvei – skog, krattskog, fjøs, garverier, skipsverft, fiskerskur, torskefabrikker, allmenning, vi flyter på et hav av adrenalin, og – Se! Teddy, der nede, en vrikkeåre i bekken, et teppe i sanden, ei jente med bøtte og spade og en kvinne som bretter opp skjørtekanten, og se der 20

borte, den unge karen i rød jersey som rir på eselet langs kysten, kom igjen, da, frue, en liten brett til for å glede gutten, gi ham litt skygge å titte på …

Kvelden den 12. juni tar de en ny øvelsestur, denne gangen om natten for at Brown skal få prøvd Sumner-kartene sine.

Tre tusen tre hundre meter. Cockpiten er åpen mot himmelen. Kulden er intens. Mennene huker seg ned bak vindskjermen. Selv hårtuppene begynner å fryse til is.

Alcock prøver å føle flyet, vekten, stupet, tyngdepunktet, mens Brown jobber med matematikken. Nede på bakken venter reporterne på at flyet skal vende tilbake. Stearinlys i brune papirposer danner konturene av en rullebane på jordet. Når Vimyen lander, blåser stearinlysene over ende og brenner flyktig i gresset. Guttunger fra stedet løper ut med bøtter for å skvette vann på flammene.

Flyverne klatrer ned fra flyet og tar imot spredt applaus.

Det overrasker dem å oppdage at en reporter fra stedet, Emily Ehrlich, er den mest seriøse av dem alle. Hun stiller aldri et eneste spørsmål, men står i nærheten i strikkelue og hansker og skribler i notatboken. Liten av vekst og ufasjonabelt kraftig. I førti- eller femtiårene et sted. Hun beveger seg med tungt ganglag over den gjørmete rullebanen. Går med trestokk. Anklene er forferdelig hovne. Hun ser ut som den typen kvinne som kunne ha jobbet på konditori, eller bak skranken på landhandelen, men de vet at hun har en skarp penn. De har sett henne på Cochrane Hotel, der hun har bodd i mange år sammen med datteren, Lottie. Syttenåringen håndterer kameraet med forbausende letthet og stil, en flørting. I motsetning til moren er hun høy, tynn, livlig, nysgjerrig. Hun har lett for å le og hviske i morens øre. Et besynderlig team. Moren forblir taus; datteren tar bildene og stiller spørsmålene. Hun gjør de andre reporterne mektig irritert, en ungjente på deres territorium, men spørsmålene er skarpe, kvikke. Hva slags vindtrykk tåler stoffet? Hvordan føles det når du ikke lenger ser havet under deg? Har du kjæreste i London, mr. Alcock? Mor og datter liker å gå 21

over jordene sammen på slutten av dagen, Emily til hotellrommet der hun sitter og skriver artiklene sine, Lottie til tennisbanene der hun spiller i mange timer i strekk.

Emilys navn figurerer over flere spalter i torsdagsutgaven av Evening Telegram, og artiklene ledsages nesten alltid av et av datterens bilder. En gang i uken har hun mandat til å dekke hva hun vil: fiskeulykker, lokale tvister, politisk kommentar, skogdriftsnæringen, suffragettene, krigens redsler.

Hun er berømt for sine merkelige, brå digresjoner. En gang, midt i en artikkel om en lokal fagforening, sporet hun av med en to hundre ords oppskrift på fruktkake. En annen gang, i en analyse av en tale holdt av Newfoundlands guvernør, forvillet hun seg ut i iskonserveringens vanskelige kunst.

Alcock og Brown er blitt advart og bedt om å være på vakt, siden mor og datter etter alt å dømme har en hang til nostalgi, og hissige, irske temperamenter. Men de liker dem begge, Emily og Lottie, anstrøket av særhet de tilfører folkemengden, morens rare hatter, de lange kjolene, de merkverdige anfallene av taushet, datterens høye, raske gange gjennom byen, tennisrekkerten som dunker mot leggen.

Dessuten har Brown sett Emilys reportasjer i Evening Telegram, og de er blant de beste han har lest: I dag har himmelen skulket over Signal Hill. Hammerslag kimer over rullebanen som kirkeklokker. For hver natt som går, ser den synkende solen mer og mer ut som månen.

De satser på å komme av gårde fredag den trettende. For en flyver er det en måte å lure døden på: Man velger seg en illevarslende dag, så trosser man varselet.

Flyet dreies rundt for å sjekke kompassene mot himmelretningene, flyets tverrstabilitet beregnes, radioen gjøres klar, støtdemperne monteres rundt akslene, spantene skjellakkeres, tekstilsmøringen tørkes, radiatorvannet renses.

Alle naglene, låsesplintene og sømmene sjekkes, så sjekkes de på nytt. Håndtakene til pumpekontrollen. Tennmagnetene. Batteriene som varmer flyverdraktene. Skoene pusses.

22

Ferrostat-flaskene med varm te og buljong lages klare. De pent skårne sandwichene pakkes ned. Listene krysses nøye av. Horlicks-melk med maltekstrakt. Sjokolade av merket Fry. Fire lakrisstenger hver. En pint-flaske med brandy til nødsfall. De stikker hvite lyngkvaster inn under hjelmene for hell og lykke, og finner plass til to kosedyr – begge er svarte katter – den ene i brønnen under vindskjermen, den andre bundet til en stiver bak cockpiten.

Så kommer skyene nikkende, neiende inn, regnet kneler ned over landskapet, og været setter dem halvannet døgn tilbake.

På postkontoret i St. John’s hopper Lottie Ehrlich over et bur av skygge på gulvet og går bort til luken med tre sprinkler, der ekspeditøren vipper opp den svarte lueskyggen sin for å titte på henne. Hun skyver den forseglede konvolutten over skranken.

Hun kjøper et Cabot-frimerke til femten cent og sier til ekspeditøren at hun vil ha et overtrykksmerke til en dollar for den transatlantiske postsendingen.

– Å nei, unge dame, sier han, – slike har vi ingen igjen av.

De er utsolgt for lengst.

Om natten tilbringer Brown mye av tiden sin nede i hotelllobbyen, der han skriver meldinger til Kathleen. Han er blyg med telegrafen, siden han vet at andre vil kunne lese ordene.

Han har noe formelt ved seg. En stramhet.

Han er treg i trappen til en mann i trettiårene å være, og spaserstokken dunker hardt i tregulvet. Tre brandyer duver i ham.

En underlig forstyrrelse i lyset faller over gelenderet, og han får øye på Lottie Ehrlich i det overdrevent dekorerte trespeilet på toppen av trappen. Et øyeblikk er den unge kvinnen spøkelsesaktig, idet skikkelsen trer frem i speilet, så blir hun klarere, høyere, rødhåret. Hun er kledd i morgenkåpe, nattkjole og tøfler. De får begge en liten støkk av den andre.

– God aften, sier Brown litt snøvlende.

23

– Varm melk, sier den unge jenta.

– Om forlatelse?

– Jeg skal lage varm melk til moren min. Hun får ikke sove.

Han nikker, letter på en imaginær hatt, begynner å bevege seg forbi henne.

– Hun sover aldri.

Kinnene hennes er rødmussete, han tenker at hun er litt flau over å ha blitt overrumplet ute i gangen, i morgenkåpen. Han letter på den innbilte hatten igjen og dytter smerten gjennom det dårlige benet, klatrer opp tre trinn til mens brandyene stikker i hodet. Hun stoppet opp tre trinn under ham og sier, mer formelt enn nødvendig: – Mr. Brown?

– Ja, unge dame?

– Er du klar for å forene kontinentene?

– For å være helt ærlig, sier Brown, – kunne jeg ha trengt en god telefonlinje først.

Hun tar et nytt skritt nedover trappen, dekker munnen med hånden, som om hun skal til å hoste. Ett øye er høyere enn det andre, som om et veldig trassig spørsmål satte seg fast i hjernen hennes for lenge siden.

– Mr. Brown.

– Miss Ehrlich?

– Ville det ha vært fryktelig frekt av meg om jeg …

Et raskt øyekast i gulvet. Hun nøler som om hun nettopp har stablet en haug med herreløse ord på tungespissen, rare små saker uten noen som helst flyt, uten utvei. Hun står og balanserer dem, lurer på om de kommer til å velte over ende.

Brown antar at hun, som alle andre i St. John’s, ønsker en sjanse til å sitte i cockpiten hvis det blir en ny øvelsestur.

Det er naturligvis en umulighet, de kan ikke ta med seg noen opp i luften, minst av alle en ung kvinne. De har ikke engang gitt reporterne lov til å sitte i flyet mens det står på jordet og venter. Det handler om ritual, overtro, det er ikke noe han er i stand til å gjøre, han spør seg hvordan han skal si det til henne, han føler seg fanget nå, et offer for egne nattevandringer.

24

– Ville det være veldig frekt, sier hun, – hvis jeg ga deg noe?

– Selvfølgelig ikke.

Hun går forbi ham i trappen og løper nedover gangen mot soverommet sitt. Kroppens ungdommelighet i bevegelse under den hvite morgenkåpen.

Han smalner øynene, gnir seg i pannen, venter. En lykkeamulett, kanskje? En suvenir? Et lite minne? Tåpelig å ha gitt henne sjansen til å si noe overhodet. Burde bare ha sagt nei. Latt det være. Gått tilbake på rommet. Forsvunnet.

Hun dukker opp i enden av gangen og beveger seg raskt og bestemt. Morgenkåpen avdekker en trekant av hvit hud i halsen. Han kjenner en akutt og plutselig lengsel etter Kathleen, og er glad for begjæret som blusser opp, øyeblikkets villfarelse, den eiendommelige, krumme trappen, det avsidesliggende hotellet, brandyen i overkant. Han savner forloveden sin, rett og slett. Lengter etter å komme hjem. Å smyge seg inntil den slanke kroppen hennes, se på håret som faller ned over kragebenet.

Han holder litt for hardt i gelenderet mens Lottie nærmer seg. Et stykke papir i venstrehånden. Han strekker ut armen.

Et brev. Det er alt. Et brev. Han gransker det. Adressert til en familie i Cork. Brown Street, av alle steder.

– Moren min skrev det.

– Sier du det?

– Kan du legge det i postsekken?

– Ikke noe bryderi overhodet, sier han og snur seg i trappen igjen mens han stikker konvolutten ned i jakkelommen.

Om morgenen betrakter de Lottie idet hun kommer ut fra hotellkjøkkenet med det røde håret på skakke, morgenkåpen kneppet stramt og høyt i halsen. Hun bærer et brett med sandwicher pakket inn i vokset slakterpapir.

– Skinkesandwicher, sier hun triumferende og legger dem ned foran Brown. – Jeg har laget dem spesielt for deg.

25

– Takk, unge dame.

Hun krysser restaurantgulvet og vinker over skulderen mens hun går.

– Er det reporterens datter?

– Ja visst.

– De er litt ko-ko, eller hva? sier Alcock mens han får på seg flyverjakken og kikker ut gjennom vinduet på tåken.

En sterk vind kommer fra vest i ujevne kast. De er tolv timer forsinket allerede, men det er nå det gjelder – tåken har lettet og langtidsvarslene lover godt. Ingen skyer. Himmelen over dem virker penslet inn. Vindhastigheten i starten blir sterk, men vil sannsynligvis løye til rundt tjue knop. Senere blir det en bra måne. De klatrer om bord til spredte bravorop, fester sikkerhetsbeltene, sjekker instrumentene nok en gang. En rask hilsen fra starteren. Kontakt! Alcock gir gass og bringer begge motorene opp i full kraft. Han gir signal om at trebremseklossene skal dras klar av hjulene. Mekanikeren bøyer seg ned, dukker under vingene, klemmer bremseklossene i armhulene, går noen skritt tilbake, slenger dem til side. Han hever begge armene opp i luften. Motoren harker opp røyk. Propellene snurrer. Vimyen peker mot kulingen. Lett vinkel opp mot vinden. I oppoverbakke. Nå, nå, kjør på. Duften av olje som varmes opp. Fart og oppdrift. Det utrolige brølet. Trærne som ruver i det fjerne. En dreneringsgrøft som ligger på lur i enden av jordet. De sier ingenting. Ikke Du store tid. Ikke opp med haka, gamla. De kryper fremover, buldrer tungt av gårde inn i vinden. Kom igjen, kom igjen. Flyets vekt ruller under dem. Bekymringsfullt, det der. Langsommere enn noensinne nå. Opp hellingen. Hun er tung i dag. Så mye bensin å bære. Hundre meter, hundre og tjue, hundre og sytti. De beveger seg for langsomt. Som gjennom aspik. Cockpitens tranghet. Svette som pipler frem under knærne. Motorene slår hardt. Vingetippene bøyer seg. Gresset under dem trykkes flatt og revner.

De humper bortover bakken. To hundre og femti. Flyet stiger litt, så sukker hun igjen, skaker i bakken. Gode Gud, 26

Jackie, løft henne. Linjen av mørke furutrær står i enden av rullebanen, ruver nærmere, nærmere, enda nærmere. Hvor mange menn har dødd på denne måten? Dra henne tilbake, Jackie. Skli henne sidelengs, kamerat. Avbryt. Nå. Tre hundre meter. Gode Jesus i himmelen. Et vindkast løfter den venstre vingen, og de bikker en anelse mot høyre. Så kjenner de det. Kald luft som svulmer i magen. Vi letter, Teddy, vi letter, se! Et langsomt løft oppover, en svak liten oppdrift i sjelen, så er flyet et par fot oppe i luften, med nesen forsiktig i været og vind som plystrer i stiverne. Hvor høye er trærne? Hvor mange menn har dødd? Hvor mange av oss falt? Brown omformer furuene til mulig støy i hjernen. Knasende bark. En floke av grener. Kvister som knekker. Smellet. Hold fast, hold fast. Halsen fremdeles stram av skrekk.

De reiser seg litt opp fra setene. Som om det kan få vekten av flyet til å løsne under dem. Høyere nå, kom igjen. Himmelen over trærne er et osean. Løft det, Jackie, løft det, for guds skyld, løft henne. Her er trærne. Her kommer de. Skjerfene deres tar flukt for første gang, og de hører grenenes applaus under flykroppen.

– Litt kinkig, det der! brøler Alcock over støyen.

De styrer rett inn i vinden. Nesen går opp. Flyet saktner.

En pinefull oppstigning over tretopper og lave tak. Forsiktig nå så hun ikke steiler. Pass på så hun fortsetter å stige.

Høyere oppe begynner de å krenge litt. Ta det rolig, gamle ørn. Sving henne rundt. En statelig sving, bare skjønnhet og harmoni, en helt egen form for selvtillit. De holder høyden.

Krenger strammere nå. Helt til vinden er bak dem og nesen peker ned og de virkelig er på vei.

De vinker ned til starteren, mekanikerne, de meteorologiske tjenestemennene, noen få andre etternølere på jordet.

Ingen Emily Ehrlich fra Evening Telegram, ingen Lottie: Mor og datter har allerede dradd hjem tidlig for dagen. De har gått glipp av avreisen. Synd, tenker Brown. Han klapper innsiden av jakken der brevet fremdeles ligger.

27

Alcock tørker svetten fra pannen, så vinker han til skyggen deres over den siste landjorden og styrer flyet for halv gass ut mot havet. Scenen under. En linje med gyllen strand.

Båter som dupper i St. John’s Harbour. Gutteleker i badekaret.

Alcock griper den enkle telefonen, halvroper inn i røret: – Du, gamle venn.

– Ja. – Beklager dette, altså.

– Beklager hva da?

– At jeg aldri har fortalt deg det.

– Fortalt meg hva da?

Alcock gliser og kikker ned på vannet. De har vært ute i åtte minutter, høyden er tusen fot, vindstyrken trettifem knop. De sjangler over Conception Bay. Vannet er et bevegelig teppe av grått. Flekker av glitrende sol og sterkt gjenskinn.

– Jeg har visst aldri lært å svømme.

Brown overrumples et øyeblikk – tanken på å stupe i havet, kave i vannet, flyte en stund på en stiver av tre eller klamre seg til de rullende tankene. Men Alcock måtte vel ha svømt i sikkerhet etter at han ble skutt ned over Suvlabukten? For så mange år siden. Nei, ikke år. Bare måneder.

Det virker underlig på Brown, veldig underlig, at en kule gjennomboret låret hans for ikke så lenge siden og at han nå, i dag, bærer fragmentet over Atlanteren, på vei til et ekteskap og en ny sjanse. Underlig at han overhodet er her, i denne høyden, det endeløse grå, med Rolls-Royce-motorene som brøler i ørene, holder ham oppe i luften. Kan ikke Alcock svømme? Det kan da ikke være sant. Kanskje, tenker Brown, burde jeg fortelle ham sannheten. Det er aldri for sent.

Han lener seg mot telefonens munnstykke, men bestemmer seg for ikke å gjøre det.

De stiger jevnt og trutt. Side om side i den åpne cockpiten. Luften strømmer kald rundt ørene deres. Brown slår en 28

melding på radioens sendernøkkel til land: Alt i orden, stø kurs.

Telefonen er en serie med ledninger som er surret rundt halsen deres for å registrere stemmevibrasjoner. For å lytte har de høretelefoner under de myke hjelmene.

Tjue minutter ut i flyturen stikker Alcock hånden inn og river ut de brysomme høretelefonene og kaster dem ned i det blå. Får så jævla sår hud, mimer han.

Brown gir tommelen opp. Synd, det der. Nå har de ingen andre måter å kommunisere på – bare nedskriblede lapper og gester, men i tankene har de for lengst staket ut et kart over hverandres bevegelser: Hver eneste rykning er en samtaleform, og stemmens fravær er kroppslig nærvær.

Hjelmene, hanskene, jakkene, knestøvlene er fôret med pels. Under har de på seg Burberry-kjeledresser. Det blir iskaldt uansett høyde, selv bak den skråstilte vindskjermen.

For å forberede seg har Alcock tilbragt ti kvelder i en kjølebod i St. John’s. En natt la han seg oppå en stabel med innpakket kjøtt og klarte ikke å sove. Et par dager senere skrev Emily Ehrlich i Evening Telegram at han luktet som et nyskåret stykke oksekjøtt.

Hun står sammen med datteren i vinduet i tredje etasje, med hendene på trerammen. Til å begynne med er de sikre på at det er en illusjon, en fugl i forgrunnen. Men så hører hun motorenes svake knall, og da vet de begge at de har gått glipp av øyeblikket – ingen bilder heller – og likevel finnes det også en merkelig opprømthet i å se det på avstand, flyet som forsvinner i øst, sølvgrått, ikke grått, innrammet i hotellromvinduets linse. Dette er menneskets seier over krigen, utholdenhetens triumf over hukommelsen.

Der ute ligger den blå himmelen skyfri og ubrutt. Emily liker lyden av blekket som stiger opp i fyllepennen, skrapelyden når hun skrur sammen de to delene. To menn flyr uten mellomlanding over Atlanteren med en postsekk, en liten, hvit linlerretsbag med 197 spesialstemplede brev, og hvis de klarer det, blir det den første luftposten som krysser over fra 29

Den nye verden til Den gamle. En splitter ny tanke: Transatlantisk luftpost. Hun prøver ut frasen, risper den inn i arket, om og om igjen, transatlantisk, trans atlas, trans antikk.

Avstanden endelig brutt.

Flytende isfjell under dem. Havets grove furer. De vet at det ikke er mulig å snu. Alt er matematikk nå. Å omdanne bensinen til tid og avstand. Stille gassen inn på optimal brenning. Kjenne vinklene, kantene, og rommene imellom.

Brown tørker duggen fra beskyttelsesbrillene, strekker hånden inn i det lille rommet bak hodet, griper sandwichene, pakker opp vokspapiret. Han gir en til Alcock, som beholder den ene hanskekledde hånden på styrespaken. Det er en av mange ting som får Alcock til å smile: Hvor bemerkelsesverdig er det ikke å gomle på en sandwich med skinke og smør laget av en ung kvinne på et hotell i St. John’s mer enn tusen fot under deg. Sandwichen smaker enda mer fortreffelig ved tanken på hvor langt de allerede er kommet. Hvetebrød, fersk skinke, lett sennep blandet sammen med smøret.

Han strekker hånden tilbake og griper feltflasken med varm te, skrur opp lokket, slipper ut en liten dampstrime.

Bråket ruller gjennom kroppene deres. Noen ganger lager de musikk av det – en rytme som ledes gjennom dem, fra hode til bryst til tær – men så løftes de ut av rytmen, og den blir ren støy igjen. De er meget godt klar over at de risikerer å bli døve under overfarten, og at brølet fort vil kunne plante seg i dem for alltid, båret rundt i kroppene deres som menneskelige grammofoner, slik at hvis de noensinne klarer å nå den andre siden, vil de alltid på en eller annen måte fortsette å høre det. Å holde seg til den fastsatte kursen er et spørsmål om geni og magi. Brown må navigere med alle mulige midler. Bakernavigasjonsmaskinen står på cockpitgulvet. Kurs- og distansekalkulatoren er hektet fast til siden av skroget. Avdriftsindikatoren er montert under setet, sammen med vaterpasset 30

for å måle krengningsgraden. Sekstanten er festet til instrumentbordet. Det finnes tre kompasser, og hvert av dem kan lyse opp i mørket. Sol, måne, skyer, stjerner. Hvis alt annet svikter, tyr han til bestikkregning.

Brown setter seg på kne i setet og kikker over kanten.

Han vrir og vender seg, foretar beregninger ved bruk av horisonten, utsikten over havet og solens posisjon. På en notatblokk skribler han: Hold henne nærmere 120 enn 140, og så snart han dytter frem lappen over den knøttlille cockpiten, justerer Alcock spakene en anelse, trimmer flyet, holder tre fjerdedels gass, oppsatt på ikke å presse motorene for hardt.

Det minner veldig om å håndtere en hest, måten flyet forandrer seg på under en lang reise, vektforskyvningen som skyldes bensinforbruket, motorenes galopp, tøyleberøringen ved spakene.

Hver halvtime eller der omkring merker Brown at Vimyen er litt tyngre i nesen, og ser Alcock legge bakoverpress på styrespaken for å flate ut flyet.

Kroppen til Alcock er i kontakt med Vimyen til enhver tid: Han kan ikke løfte hendene fra spakene, ikke så mye som et sekund. Han kjenner allerede smerten i skuldrene og fingertuppene: Ikke så mye som en tredjedel av reisen tilbakelagt, likevel har den forplantet seg hardt i hver eneste fiber.

Som barn gikk Brown på veddeløpsbanen i Manchester for å se på hestene. I ukedagene, når jockeyene trente, løp Brown på innersiden av banen i Salford, rundt og rundt, utvidet omkretsen, i videre og videre sirkler jo eldre han ble.

Den sommeren han fylte sju år, kom Pony Express-rytterne fra Amerika og satte opp vill vest-showet sitt langs Irwill-elven. Hans folk. Fra moren og farens hjemland. Amerikanere. Brown ville vite nøyaktig hvem han var.

Cowboyene sto ute på jordene og snurret på lassoene sine. De hadde med seg ville mustanger, bøfler, muldyr, esler, oppvisningsponnier, en del ville elger. Han vand31

ret rundt foran de enorme, malte bakteppene med præriebranner, støvstormer, markløpere og tornadoer. Men det mest fantastiske av alt var indianerne som paraderte rundt i Salfords tesalonger med overdådig utsmykket hodepynt.

Brown fulgte etter dem på jakt etter autografer. Stormende Torden var medlem av Svartfot-stammen. Konen, Josephine, var cowgirl og skarpskytter som gikk kledd i omhyggelig dekorerte frakker, og hylstre med revolvere. Mot slutten av sommeren ble datteren deres, Bessie, rammet av difteri, og da hun kom ut av sykehuset, flyttet de til Thomas Street i Gorton, rett ved siden av Browns tante og onkel.

På søndagsettermiddagene syklet Brown til Gorton og prøvde å stirre inn gjennom vinduet, i håp om å få et glimt av indianerhodepyntens skinnende mynter. Men Stormende Torden hadde klippet håret kort, og konen sto i forkle og laget Yorkshire-pudding på komfyren.

Et par timer inn i flyturen hører Brown et lite smell. Han tar på seg beskyttelsesbrillene, lener seg ut over flykroppen, og ser den lille propellen på radiogeneratoren snurre ubrukelig et øyeblikk, forskyve seg, og falle av. Ingen radio nå. Ingen kontakt med noen. Snart vil det ikke være varme i de elektriske draktene deres. Men ikke bare det. En ting som knekker, kan føre til en annen. Ett stykke metalltretthet kan få hele flyet til å falle fra hverandre.

Brown lukker øynene og klarer å se for seg hele flyets sjakkbrett. Han kjenner spillåpningene inn og ut. Tusen små trekk som kan gjøres. Han liker tanken på seg selv som midtbonden, i langsom, metodisk bevegelse fremover. Roen han bevarer, er en form for angrep.

En time senere kommer klapringen fra noe som for Alcock lyder som et Hotchkiss-maskingevær. Han kikker på Brown, men han har funnet ut av det allerede. Brown peker på styrbordsmotoren, der et stykke av eksosrøret har begynt å sprekke og revne. Det gløder rødt, så hvitt, så nesten gjennomskinnelig. En flokk gnister spruter opp fra motoren 32

idet et stykke beskyttende metall løsner. Det flyr oppover et øyeblikk, nesten raskere enn selve flyet, og fyker bort i luftstrømmen fra propellen.

Det er ikke livsfarlig, men de kikker på det ødelagte røret et øyeblikk, og som et slags svar fordobles motorbråket i styrke. De blir nødt til å leve med det resten av reisen, men Alcock vet at motorbrølet kan få en pilot til å duppe av, at rytmen kan bysse en mann i søvn før han treffer bølgene.

Det er beinhardt arbeid – han kan kjenne maskinen i musklene. Den rene og skjære kraften som drar i kroppen. Sinnets utmattelse. Alltid unngå skyer. Alltid lete etter en klar siktlinje. Finne en horisont, om så bare skyggen. Hjernen som dikter opp fantomsvinger. Det indre øret som balanserer vinklene helt til det eneste som det er mulig å stole på, er drømmen om å komme frem.

Når de kommer inn i lagene mellom skyene, finnes det ingen panikk. De napper i pelshjelmene, retter på beskyttelsesbrillene, surrer skjerfene rundt munnen. Ja, da er vi i gang.

Skrekken for en mulig snøstorm. Tanken på å måtte fly i blinde. Skyer over. Skyer under. De må passere i rommet imellom.

De klatrer for å komme seg ut, men skyene er der fortsatt. De faller. Fortsatt der. En tettpakket væte. Kan ikke bare blåse den bort. Jeg skal puste og pruste. Hjelmene, ansiktene, skuldrene er gjennomtrukket av fuktighet.

Brown setter seg tilbake og venter på at været skal klarne slik at han kan styre flyet ordentlig. Han leter etter et glimt av sollys på vingespissen, eller en revne der de kan bryte ut i det blå, finne en horisontlinje, gjøre en rask beregning, skyte solen med sekstant og bestemme lengdegraden.

Flyet svinger fra side til side, slingrer som en fiskehale i turbulensen. Det plutselig høydetapet. Det føles som om setene faller ut under dem. De stiger igjen. Den uavlatelige støyen. Rykket. Hjertehoppet.

Lyset svinner, de kommer over et nytt mellomrom i det øvre skylaget. Solen daler rød. Brown får et flyktig glimt 33

av sjøen der nede. Skjønnhetens kurve i et brøkdels sekund.

Han griper vaterpasset fra gulvet. Tipper det, retter det opp.

En rask beregning. Vi flyr i sirka 140 knop, generelt på rett kurs, litt for langt sør og øst.

Tjue minutter senere kommer de over en ny, gedigen skybanke. De stiger opp til et mellomrom mellom lagene. Vi kommer oss ikke over skyene før solnedgang. Vi burde vente på mørket og stjernene. Klarer du å komme deg opp og forbi i – skal vi si seksti grader? Alcock nikker, krenger flyet, krummer det langsomt gjennom rommet. Rød ild spruter gjennom tåken.

De kjenner begge til pussene sinnet er i stand til å spille en hvis man havner i skyene og ikke kommer ut. Man kan innbille seg at flyet er vannrett i luften, selv når det ligger på siden. Maskinen kan ha en slagside mot undergangen og likevel flyr de bekymringsløst av sted, eller styrter i vannet uten forvarsel. De må holde utkikk etter hvert minste glimt av månen, stjernene, horisontlinjen.

Det var det pokkers værvarselet, skribler Brown, og merker på Alcocks respons, motorens myke oppbremsing, snevet av forsiktighet i bevegelsen, at han også er bekymret.

De trekker opp kragene mot værets våte klask. Fuktperler sklir oppover den åpne vindskjermen. Batteriet i setet mellom dem sender fremdeles svake puls av varme gjennom ledningene i flyverdraktene, men kulden er gjennomtrengende rundt dem.

Brown setter seg på kne i setet, lener seg over kanten for å se om han klarer å finne en åpning, men den finnes ikke.

Ingen synsvidde. 6500 fot. Navigerer etter bestikkregning.

Vi må komme oss gjennom det øvre skylaget. Snart er også varmen borte!

Knoklene i ørene synger. Larmen har satt seg fast på innsiden av skallene deres. Det lille, hvite rommet i hjernen.

Drønnet av støy fra den ene veggen til den andre. Iblant føler Brown at motorene prøver å sprenge seg ut fra bak øynene 34

hans, en metallskapning av et eller annet slag, utemmet nå, umulig å kvitte seg med.

Regnet kommer først. Så snøen. Mulighet for sludd. Cockpiten er bygd for å holde stand mot all slags vær, men hagl kan rive lerretsvingene i stykker.

De stiger inn i mykere snø. Intet lys. Ingen lindring. De huker seg mens stormen dunker rundt dem. Mer snø. Hardere nå. De faller igjen. Flakene stikker i kinnene og smelter langs halsen. Snart begynner snøen å fyke rundt føttene.

Hadde de kunnet stige opp og kikke ned, ville de ha sett et lite, åpent rom med to hjelmkledde skikkelser som fyker gjennom luften. Underligere enn det, til og med. Et bevegelig rom i mørket, i vindens skrik, to menn, to overkropper som blir hvitere og hvitere.

Når Brown retter lommelykten mot instrumentene bak hodet, ser han at et lag av snø har begynt å tilsløre skiven til bensinreturmåleren. Ikke bra. De trenger måleren. For å gardere seg mot trøbbel med forgasseren. Han har gjort dette før, snudd seg i cockpiten, strukket seg farlig høyt opp, men aldri i slikt vær. Likevel, det må gjøres. Ni tusen fot over havet. Hva slags galskap er dette?

Han kikker på Alcock idet de rir en liten turbulenskul.

Bare hold henne i vater. Ingen vits i å si det til ham nå. Jeg kan ikke svømme, gamle ørn. Ville knapt nok ha trukket på smilebåndet.

Brown retter på hanskene, strammer øreklaffene, heiser skjerfet høyt opp rundt munnen. Han svinger rundt i setet.

Det dårlige benet dunker når han rører på seg. Høyre kne mot kanten av skroget. Så venstre kne, det dårlige. Han griper tak i stiveren og drar seg opp i vindens støt. Kuldens kloroform. Luften som dytter ham tilbake. Snøens stikk mot kinnene. De dyvåte klærne som klistrer seg til nakken, ryggen, skuldrene. En kandelaber av snørr fra nesen. Blodet trekker seg tilbake fra kroppen, fingrene, hjernen. Forlater de fem sansene. Forsiktig nå. Han strekker seg i den piskende vinden, men klarer ikke helt å nå opp. Flyverjakken 35

er for diger. Han løsner glidelåsen, kjenner vinden svosje mot brystet, strekker seg bakover, slår snøen av glassmåleren med knivspissen.

Gode Gud. Denne kulden. Stopper nesten hjertet.

Han huker seg raskt ned i setet igjen. Tommelen opp fra Alcock. Brown griper umiddelbart batteriledningene for å varme seg. Han trenger ikke engang skrive en lapp til Alcock: Varmen er helt død. På gulvet, ved føttene, ligger kartene. Han tramper med føttene, forsiktig, så han ikke skitner til kartene. Fingertuppene svir. Tennene hakker så mye at han tror de kanskje vil knekke.

Over den venstre skulderen hans, i det lille treskapet, står teflasken og nødbrandyen.

Det tar en evighet å få lokket av flasken, men så begynner spriten å bedøve brystveggen hans.

De blir værende på hotellrommet, fremdeles med bordet plassert borte ved vinduet i tilfelle flyet kommer tilbake.

Mor og datter sammen, kikkende, ventende. De har ikke hørt noe nytt. Ingen radiokontakt. Ikke noe oppstuss på den improviserte flyplassen. Jordet har vært taust i tolv timer.

Lottie tar seg i å gripe vindusrammen. Hva kan ha skjedd?

Det var en dårlig idé av moren, tenker hun, å skrive brev til familien i Cork. Å distrahere dem, muligens. Hun føler seg medskyldig nå. Brown trengte ikke enda en ting å tenke på, uansett hvor liten, hvorfor stoppe ham i trappen, hvorfor gi ham brevet? Hva var uansett poenget? Kanskje har de styrtet. De må ha styrtet. De har styrtet. Jeg ga ham et brev. Han ble distrahert. De styrtet. Hun kan høre dem styrte. Plystringen gjennom flyets stivere.

Hun setter fingrene mot vindusrutens kulde. Hun liker ikke seg selv i slike øyeblikk, den merkelige kroppsholdningen, den gjennomtrengende usikkerheten, sin egen ungdom.

Hun ønsker hun kunne tre ut av seg selv, ut gjennom vinduet, inn i luften og ned. Aha, så det er dét det handler om, kanskje? Det må da være det som er poenget med det hele?

36