Tormod Huseby Alene naken

Alene naken

Tormod Huseby

Alene naken Hvorfor er vi redd for å være oss selv?

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-52954-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Å risikere Å le er å risikere å bli tatt for å være dum. Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental. Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert. Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg. Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt. Å gi kjærlighet er å risikere å ikke bli elsket tilbake. Å leve er å risikere å dø. Å håpe er å risikere fortvilelse. Å prøve er å risikere å feile.

Fritt oversatt utdrag fra Hugo Prathers dikt: «Only a Person who Risks is Free»

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1. Hvorfor er vi redd for å være oss selv? . . . . . . . . . . . . .

13

Sosial avvisning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14

Avvisningens skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Ensomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18

2. Hvordan styrer det oss at vi er redd for å bli avvist? . . .

24

Hva gjør vi med avvisningsfrykten? . . . . . . . . . . . . . .

24

De andre blir skuffet over meg – Mia. . . . . . . . . . . .

28

Den vanskelige kjærligheten – Adrian . . . . . . . . . . .

43

Perfeksjonisme og vaktsomhet – Ludmilla . . . . . . . .

56

Flukt fra seg selv og verden – Josephine . . . . . . . . . .

76

Angsten for menneskene – John . . . . . . . . . . . . . . . .

96

Når sjenanse og skam dominerer – Sara. . . . . . . . . . 120 De er som oss, bare mer – en oppsummering . . . . . . . 134 3. Hva kan skje når vi forstiller oss? . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Når vi ikke blir sett som den vi er – Anders . . . . . . . 157

4. Biologiske årsaker til at vi ikke er oss selv. . . . . . . . . . . 199 Kroppens makt og avmakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Relasjoner påvirker kroppen vår . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Det første barndomsminnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Når kroppen styrer oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 5. Hvordan skal vi tørre å vise oss som vi er? . . . . . . . . . . 222 Hvordan akseptere seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Forstå samfunnskreftene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 Hva gjør vi med skammen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Motet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Å møte seg selv i terapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Psykoanalytikerens barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Å bryte tausheten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Når vi ikke blir akseptert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 Å godta feilene våre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 Løgn og evne til forstillelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Å se og motta andre som de er. . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Å bry seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Å utgjøre en forskjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Alene naken: Smerten ved å se meg selv. . . . . . . . . . . 254 Avslutningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270

Innledning

Mange relasjoner er preget av en underliggende mistillit til at man blir verdsatt som den man er. Hvorfor er vi redd andre mennesker? Hvorfor er det så vanskelig å stole på egne meninger, følelser og behov – og å uttrykke og handle i samsvar med dette – uten å bli engstelig for hva andre måtte mene og tro om oss?

Disse spørsmålene har jeg stilt meg i over tretti år. Som lege, psykiater og psykoterapeut mottar jeg stadig pasienter som er redd for å bli sosialt avvist dersom de viser seg fram som den de er. Dette er en angst jeg ser også når jeg møter mennesker i mitt private liv. Jeg ser en adferd som i stor grad er styrt av frykt for isolasjon og ensomhet. Problematiske familierøtter og hendelser i oppveksten er ofte bakenforliggende årsaker til at folk ikke opplever seg selv som verdige fellesskapet. Ble du sett som den unike personen du er, eller ville noen forme deg i sitt eget bilde den gang du var barn? Ble du bekreftet og validert, eller ble du usynliggjort, endog latterliggjort og påført skam?

Mistet du tilliten til dine medmennesker?

Tillit betyr å kunne vite at andre vil oss vel. Å kunne føle at man blir godtatt som man er når man viser sitt nakne, sårbare og tidvis ikke helt gode jeg. Tillit er en bærebjelke for relasjonene våre, enten det er i familien, i vennskap eller på jobb.

9

Når mistilliten sniker seg inn, er relasjonen truet. Usikkerheten overtar. Jeg er kommet fram til tre ord som beskriver noe avgjørende når det gjelder hvilken tillit man får til et annet menneske: Ømhet, ydmykhet og raushet. Det er lettere å stole på mennesker som viser oss dette.

Som terapeut har jeg en viktig rolle som vitne for pasientene: Jeg skal ta imot og tro på historiene deres. Slik blir jeg en nær og trygghetsgivende person som hjelper dem med å nærme seg livet sitt. I terapirommet finner de en erstatning for den grunnleggende tilliten de skulle ha fått fra noen betydningsfulle andre. Som oftest er dette foreldre eller andre i nær familie.

Terapeuter er gjerne tilbakeholdne med å snakke om privatlivet sitt eller formidle egne holdninger. Mange unnlater også å fremstå som personlige, selv om dette ikke praktiseres like strengt som før. Jeg har mange kolleger som unngår å fortelle pasientene sine at motivet for denne strategien er faglig forankret. Pasienten skal ideelt sett oppleve terapeuten som «nøytral». Teorien er, forenklet sagt, at pasientens følelser og oppfatninger av terapeuten skal være en «speiling» av eget liv.

På fagspråket kalles dette overføring. Det betyr for eksempel at pasientens forhold til – og oppfatninger om – sine egne foreldre skal overføres på terapeuten. Slik skal vi få økt kunnskap om pasienten. Jeg opplever, når jeg skal forklare dette fenomenet her, at det er vanskelig å formidle hva det betyr. Hva skjønner da en pasient som ikke har fått noen forklaring overhodet?

Da jeg som ung lege skulle lære psykoterapi, var følgende regel pensum: Hvis pasienten spør deg hvor du skal på ferie, spør tilbake hvorfor han spør om dette. Slik skulle terapeuten få informasjon om pasientens omtalte overføring.

Med årene har jeg fått mye erfaring med pasienter som tidligere gikk i terapi hos tilbakeholdne terapeuter. Flere av dem opplevde usikkerhet og ensomhet i terapirommet og avsluttet derfor terapien. De fikk problemer med å knytte seg til tera10

peuten, fordi det var vanskelig å være seg selv uten et aktivt deltakende medmenneske å forholde seg til. Jeg ser dette som et paradoks: Utgangspunktet for mange som søker hjelp, er at de ikke tør å være seg selv, og så møter de en terapeut som på faglig grunnlag ikke skal fremstå som seg selv. Pasienten føler seg ensom og avvist som seg selv – og avslutter terapien.

På bakgrunn av disse erfaringene har jeg valgt å være personlig – både i terapirommet og i denne boken. Mitt liv er ikke vesensforskjellig fra verken pasientenes eller andre menneskers. Vi er mye mer like enn ulike. Vi nærer alle de samme behov, lengsler og savn. Jeg tror at hvis jeg skal være en god og tillitvekkende terapeut – og et medmenneske – må jeg være en medreisende, inngå i en gjensidig relasjon. Noen kaller dette bridging, å bygge bro til pasientene, til medmenneskene, til leserne. Å dele erfaringer fra vårt private liv er svært viktig for å bygge disse broene til andre. Jeg kommer derfor til å dele noen slike opplevelser i denne boken. Slik kommer også jeg som person tydelig fram.

Mine virkelige problemer, og mine største savn og bekymringer, vil jeg naturligvis ikke dele – verken i boken eller som terapeut. I terapirommet ville dette vært grenseløst og invaderende overfor pasientene. Det er pasientenes problemer som skal ha fokus. I tillegg skal vi som terapeuter være vare på at våre egne beretninger ikke overskygger eller forstyrrer pasientenes historier. Dette er en viktig balansegang.

Jeg behandler svært sjelden psykotiske pasienter. I privatpraksis er det engstelige og deprimerte pasienter som dominerer. Som gruppe ligger de over middels i utdannelse, selvinnsikt og empati. Pasientene lærer meg svært mye; om hvordan menneskelivet er i sine mange slipte og uslipte fasetter. Jeg får et enestående innsyn i ulike kulturer og subkulturer, på tvers av klasser, kjønn, alder og religion – og lærer inngående om ulike yrkesaktiviteter. Hver dag er som å lese flere kapitler fra ulike 11

bøker. Ikke minst lærer jeg mye om meg selv gjennom disse møtene. Dette privilegiet vil jeg prøve å dele med dere gjennom bokens historier.

De aller fleste ønsker å bety noe for andre. Man har et ønske om å utgjøre en forskjell, å være et godt medmenneske. Å bli et bedre medmenneske er mye lettere hvis man overvinner frykten for å være seg selv. Dette kan man klare blant annet ved å tillate seg å vise sin sårbarhet.

Sårbarhet er et gjennomgangstema i boken. Ordet blir gjerne forbundet med skam og frykt. Men sårbarhet kan også være en positiv drivkraft, både for kreativitet og for gode relasjoner. Å vise sårbarhet kan bety at vi åpner oss selv, blir åpnende for andre og heler gamle sår. Tilliten blir gjenopprettet. Å åpne forutsetter at vi tør å nærme oss røttene våre og det som formet oss. Det kan bety at vi må se kritisk på barndommen vår og dem som stod oss nærmest. Historiene i denne boken viser dette tydelig. De skildrer pasienter som erkjenner at de må ta ansvar for egen livssmerte, og som derfor oppsøker terapi. Der utfordrer de seg selv og sin frykt for å være seg selv.

Jeg vil hevde at pasientene mine er som oss andre, bare mer.

Deres livssmerte, erfaringer, savn og sårbarheter har vi alle felles. Å lese deres historier kan derfor gi økt selvforståelse.

La meg gjenta at når vi åpner livssmerten og sårbarheten vår, vil dette også få andre til lettere å kunne åpne seg. Det fremmer tillit, nærhet og tilknytning. Og det blir lettere å være seg selv.

1

Hvorfor er vi redd for å være oss selv?

At vi kan vise oss som den vi er, er av største betydning i livet.

Ellers blir vi ikke selvstendige vesener. Selvstendiggjøring skjer i alle livets stadier, men på ulike måter. Under oppveksten skal vi gradvis frigjøre oss fra foreldrene våre. Da er vi avhengige av at foreldrene ser oss som vi er, og lar oss vokse fritt som nettopp det. Denne frigjøringsprosessen er særlig viktig – og kritisk – i ungdomsårene. Alle historiene i denne boken har det til felles at de viser hvordan menneskene som skildres, er blitt påvirket av ulike sosiale, psykologiske og biologiske faktorer.

Forstår vi disse påvirkningene, forstår vi oss selv bedre.

Selvstendiggjøringen starter i det øyeblikket vi aksepterer at vi i bunn og grunn bare har oss selv. Dette skjer i moden alder, men sjelden fullt ut. De fleste frykter i varierende grad hva andre måtte mene om dem. Slik frykt er, som sagt, en negativ faktor som hindrer oss i å bli fullt ut selvstendige vesener.

Gjennom hele boken vil jeg betone dette.

Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt, skrev Henrik Ibsen i Brand. Det er det få som klarer fullt ut. Vi garderer oss ofte av redsel for å bli avvist. Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker. Blir vi misbilliget, kan vi føle oss mindre likeverdige, og vi kan frykte utstøtelse; å bli ensomme.

Og bakom truer den vanskelige følelsen skam.

13

Sosial avvisning Alle mennesker har et fundamentalt behov for å tilhøre et fellesskap. Dette behovet er dypt forankret i vår evolusjonære historie. Vi utviklet oss til å leve i kooperative samfunn, og har i brorparten av menneskets historie vært avhengige av disse gruppene for å overleve. I dag er mennesker kapable til å greie seg alene. Men for de aller fleste er ikke dette noe lykkelig liv.

Vi er sosiale vesener som trenger gode og nære relasjoner for å føle at livet har verdi. Hverdagen er likevel full av små og store avvisninger. At en man prater med unngår øyekontakt, vil normalt ikke forårsake nevneverdig grubling, mens andre sosiale avvisninger stikker mer – som ikke å bli invitert i et selskap eller å bli vraket etter første stevnemøte.

Folk som blir avvist i hverdagen, vil normalt – i større og mindre grad – kjenne smerte. Bokstavelig talt. Et overraskende funn i forskningen på sosial avvisning er at denne smerten er ganske lik den vi opplever ved fysiske skader. Å få hjertet knust oppleves ikke nødvendigvis så annerledes enn å brekke armen. Som en konsekvens av dette ville et forskerteam sjekke om vanlige smertestillende medisiner kan virke også mot sosial avvisning. I forsøket skulle frivillige personer gjennom noen uker rapportere i en dagbok i hvilken grad de følte seg avvist.

De ble utsatt for spesifikke forsøk som skulle fremkalle avvisningsfølelser. Den gruppen som tok smertestillende medisiner, rapporterte mindre avvisning enn de som tok placebotabletter (uvirksomme narremedisiner). Også hjerneskanning, som ble utført under forsøkene, viste mindre opplevd avvisning hos dem som fikk smertestillende.

Konklusjonen var altså at smertestillende medisiner faktisk kan virke mot sosial avvisning.

Det er behovet for å tilhøre noen som gjør oppbrudd og avvisning så vanskelig. Sosial avvisning øker sinne, angst, de14

presjon, sjalusi og tristhet. Vi klarer vanskelige intellektuelle oppgaver dårligere, blir fortere aggressive og får svekket impulskontroll. Folk som regelmessig føler seg avvist, har redusert søvnkvalitet. Immunsystemet fungerer dårligere enn hos folk med sterkere sosiale bånd. Ikke minst er det vanskelig å erkjenne – overfor både seg selv og andre – at man avvises av andre mennesker.

Alle har sannsynligvis kjent frykt for å bli sosialt avvist: for ikke å bli valgt med på fotballaget, bli vraket av kjæresten eller ikke nå opp i en jobbsituasjon. Betydningen av slik avvisning har fått større oppmerksomhet det siste tiåret.

De fleste klarer å komme seg over den smerten og sårheten som, eksempelvis, følger etter et samlivsbrudd eller en jobboppsigelse. Blir man derimot konstant devaluert eller avvist, kan det få alvorlige følger. Depresjon, stoff- og alkoholmisbruk, endog selvmord, er ikke uvanlige konsekvenser.

I 2003 undersøkte Leary og kolleger 15 tilfeller av «skoleskytere» og fant at alle unntatt to led av sosial avvisning. Forskerne registrerte også at faren for aggressiv adferd steg med graden av opplevd utstøtelse.

Avvisningens skam Det kan ta lang tid før historier om avvisning blir fortalt i terapirommet. Å tilkjennegi at man har vært utstøtt, kan jo innebære at «det er noe feil med meg». En slik skambelagt tanke er smertefull og angstskapende. I terapirommet skal man kunne føle seg trygg på at man blir tatt imot som den man er, inkludert det man føler skyld for og skammer seg over. Så når skammen hindrer folk i å åpne seg – selv i en slik setting – kan man trekke den konklusjon at skamfølelse er en kraft som skaper avstand, ensomhet og isolasjon.

15

Under et talkshow med artist og tidligere prest Bjørn Eidsvåg ble psykiater Finn Skårderud spurt om hva han kan skamme seg over. Skårderud, som har skrevet mye om skam, svarte først at han akkurat hadde tenkt hvordan han skammet seg over ikke å komme på noe (at han var skamløs). Så fortsatte han: «Da jeg gikk i psykoterapi to ganger ukentlig over lang tid, som ledd i min psykoterapeutiske videreutdannelse, var det ganske mye jeg ikke fortalte terapeuten min. Fordi jeg skammet meg.»

Det er bra Finn Skårderud ikke skammet seg mer enn at han kunne fortelle dette på TV. Hans tilbakeholdelse overfor terapeuten viser presist hvor stor makt skammen har i livet vårt.

«Skammens mur» er et godt uttrykk for hva skam kan gjøre med oss. Det er ikke angst, men skam, som hindrer pasienter i å åpne seg.

Utfrysning eller mobbing i oppveksten setter nesten alltid spor. Det sies at tiden leger alle sår, men mange dype sår etterlater arr. Uansett hvor sosialt ettertraktet du er blitt, kan disse sporene gjøre deg permanent på vakt overfor mulig avvisning. Det blir som ved en posttraumatisk stressopplevelse: Du prøver å unngå situasjoner som minner deg om oppvekstens nederlag. En krigsveteran som kommer hjem til det sivile livet, kan ha sterk angst for å kjøre bil på vanlige veier fordi frykten for miner sitter fast.

Tristhet er en vanlig følelse i alles liv. Vi bør ha toleranse for, og lære oss å uttrykke, slike følelser – overfor oss selv og overfor andre. Ifølge spesialpsykolog og skamekspert Gry Stålsett er tristhet blitt det nye tabuet i USA. Følelser som ikke er akseptable, skyves vekk i den moderne vellykkethetskulturen.

Dette fører til enorm ensomhet og en følelse av tomhet. Skam og bitterhet er ofte underliggende følelser.

Mange i dagens samfunn er redd for å virke kjedelige. De 16

frykter å få et A4-stempel. Livet og identiteten skal iscenesettes, dermed blir man fremmed for seg selv og sårbar for avvisning. Og har man iscenesatt seg selv for lenge, vet man knapt hvordan man kan være seg selv. På fritiden har folk en tendens til ikke bare å konsumere reiser og opplevelser, men også hverandre. Som følge av dette kan venner føle seg brukt og forlatt. Mange opplever et krav om å være underholdende til enhver tid for å bli godtatt. Det er her tristheten blir et tabu.

Vi er usikre på om andre tåler oss når vi er triste. Jeg anser at dette er uttrykk for et narsissistisk trekk ved kulturen vår. Vi prøver å bygge et positivt selvbilde på illusjonen om å ha verken svakheter eller feil, og heller ikke å trenge noen. Således kan det oppleves som skamfullt å innrømme at man føler seg trist.

Skam innebærer å føle at man burde være annerledes, en iboende frykt for ikke å passe inn. Man stiller seg et sårt spørsmål: «Er det noe med meg som andre muligens vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdt å ha en relasjon til?» Og siden det er relasjoner som gir livet mål og mening, blir skam en mektig faktor i tilværelsen.

Før var skam gjerne knyttet til religion og normer. Nå er skam i økende grad knyttet til selvopplevelsen vår. Vi er så opptatt av å føle oss verdifulle at skamfølelsen øker drastisk selv hos dyktige mennesker, som tror de er verdiløse. Slik avler skammen en form for ensomhet: Sårbarheten øker, man har lettere for å føle seg misforstått – og for å tenke at ingen bryr seg.

For mennesket er et sårbart vesen: Man skal mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye. Denne sårbarheten prøver vi både å skjule og å døyve – gjennom luksusforbruk, usunn mat og beroligende medisiner. Konsekvensene for samfunnet blir økende økonomisk gjeld, epidemisk fedme og forbruk av døyvende medisiner..

17

Ensomhet Jo vanskeligere man har for å være seg selv, desto ensommere står man i fare for å bli. Mange føler seg fremmedgjort overfor menneskene rundt seg. Noen kan føle seg isolert eller ekskludert – med en indre opplevelse av å være uønsket – mens andre kan oppfatte seg selv som annerledes. Felles for dem alle er opplevelsen av ensomhet og skam.

Det finnes knapt mennesker som sier at de aldri har følt seg ensomme. Den anerkjente psykiateren og psykoanalytikeren Erich Fromm hevder at ensomhetens fengsel er menneskets skjebne.

Ensomhet inntreffer når man ikke får den kontakten man ønsker med andre mennesker. Å være frivillig alene er noe helt annet. Da kan stillhet føles godt.

Vedvarende ensomhet kan føre til meningstap og håpløshet og er en alvorlig tilstand som kan bryte ned kropp og sinn.

Fordi ensomhet gir stress, øker risikoen for å utvikle ulike sykdommer (eller omvendt: dårlig helse kan føre til ensomhet).

I verste fall kan konsekvensen av ensomhet bli selvmord.

Slike vanskelige følelser dannes gjerne i barndommen. En del har opplevd at de sjelden ble bekreftet som bra nok av foreldrene sine. Ikke få er blitt mobbet gjennom hele barndommen.

Slik oppstår følelsen av å være annerledes og ikke bli godtatt som den man er. I neste omgang gir denne følelsen næring til utilstrekkeligheten – at man nesten aldri føler seg bra nok.

Det er risikabelt å ikke være som sine jevnaldrende i barneog ungdomsårene. Blikkene fra klassekamerater kan være ubønnhørlige, utestengning kan oppleves som en katastrofe.

Det er en stor fordel å være venner med de kule, fordi slike vennskap beskytter mot egen usikkerhet og mindreverdsfølelse.

Annerledesfølelsen skyldes ofte utseendet eller andre over18

fladiske faktorer. Man bør ikke være verken spesielt tynn eller tykk, ha spesielt store eller små bryster, eller verst av alt: ha en funksjonshemming. Likeledes bør man verken ha lærevansker eller være for lærenem. Stamming og dysleksi er særlig merkbare problemer som ingen kan klare å skjule.

Familien kan ha vært annerledes. Den kan ha skilt seg ut fra de andres, økonomisk eller i status. Ekstra vanskelig er det å vokse opp med foreldre som har åpenbare alkoholproblemer, er psykisk syke eller på andre måter skiller seg negativt ut.

Dessuten kan foreldrene ha en religiøs tilknytning som legger føringer for barna og effektivt sørger for at de skiller seg ut. I min barndom var dette spesielt synlig hos en klassekamerat kalt Finn. Finns foreldre var Jehovas vitner. Først under et klassetreff tjuefem år senere fortalte han åpent om hvor ensomt og slitsomt han hadde hatt det før han brøt ut. At han som Jehovas vitne ikke kunne feire jul eller lovprise nasjonen han var en del av. Under et idrettsstevne var han blitt sittende – som den eneste på tribunen – mens nasjonalsangen ble spilt.

Alle andre hadde reist seg.

Som barn hadde Finn vært lojal mot foreldrenes tro og livsførsel, selv om det var en smertefull opplevelse å være så alene.

«Hva annet kunne jeg gjøre?» spurte han.

I en menighet kan troende mennesker føle tilhørighet både til Gud og til hverandre. Man kan møtes i Kirken eller i bibelgrupper, arenaer for fellesskap og vennskap. Gjennom troen og i menigheten kan man finne trøst, verdighet og støtte – og ideelt sett bli møtt som den man er. I Finns tilfelle ble familiens tro en stor belastning.

En menighet som ikke ser sine medlemmer, men krever underkastelse, har en negativ funksjon. Ved å fokusere på synd og fortapelse hindrer den sine medlemmer i å tørre å uttrykke egne meninger og egen personlig tro. Dermed kan ensomheten 19

øke på et indre nivå, dette blir prisen å betale for å kunne opprettholde kontakt med en gruppe mennesker.

Når foreldre er overopptatt av at barna deres kan gå fortapt hvis de ikke er lojale overfor menighetens bibelsyn, kan barnet bli redd for å være seg selv. Her ser jeg det slik at barnas jordiske far og mor egentlig har forlatt dem. Barnet er overlatt til Gud og opplever seg som prisgitt Ham. En avhopper fra en frikirke ble intervjuet i en avis. Han fortalte at i miljøet hans ble onani oppfattet som syndig. Hvis han ga etter for lysten, ville han brenne i helvete. Han utviklet et sterkt selvhat og dyp depresjon. Menigheten tillot ham ikke å være seg selv eller å være tro mot egne meninger og egen religiøs tro. Helt siden søndagsskolen var han blitt lært opp til å tenke at han selv ikke var så viktig: «Jeg er ingenting uten Gud. Jeg er ingenting uten Jesus. Jeg har ingen mening uten Gud. Mer av deg, Gud. Mindre av meg.»

Det er tragisk å høre om «skriftlærde» som opphøyer seg selv og dømmer menighetens avhoppere til utstøtelse fra familie og venner. Jesus hadde jo lite til overs for hyklere som fariseere og skriftlærde. Han foretrakk omgang med de «mislykkede», som tollere, syndere og prostituerte; de som datidens samfunn hadde utstøtt. Den eneste Jesus noen gang lovet en plass i Paradis, var faktisk røveren på korset.

Hvis man har følt seg annerledes, mindreverdig eller uønsket i barndommen, har denne følelsen forbausende lett for å sitte i, selv om man i voksen alder vanker i tolerante miljøer og oppfattes som pen, flink og sosialt moden. Man har vanskelig for å se seg akseptert som den man er, for avsløringsfrykten slår kontant til. «Hvis de virkelig ser meg som jeg er, vil de ikke være sammen med meg», tenker mange, og lever etter følgende regel: «Jeg tør ikke knytte meg til noen, for før eller senere vil de se hvem jeg egentlig er.» Denne grunnleggende holdningen til seg selv har de lært gjennom oppveksten. Så grundig har de 20

lært at de ikke er bra nok som de er, at de ikke makter å se åpent på nye bevis – og tro på nye sannheter. De er blitt sin egen verste fiende.

Mennesker som har hatt for strenge standarder tidlig i livet, utvikler gjerne tvangspreget adferd eller overdreven flid, eller begge deler. Alt må til enhver tid være i perfekt stand og alle oppgaver må utføres hundre prosent korrekt, i hvert fall føler de det slik. Det årvåkne blikket deres får aldri hvile, for de kan ikke tillate seg å gjøre den minste feil. Parallelt med frykten for å feile – eller for ikke å oppføre seg bra nok – sniker det seg inn mange vanskelige følelser. Typisk er en intens grubling over hva andre måtte tenke om en. Sa jeg noe feil? Oppførte jeg meg rart? Var middagen jeg lagde perfekt? Nei, sausen var litt for salt. Slik gjentatt grubling og tvil på seg selv må nødvendigvis bli utmattende.

Noen føler alltid at de er dårligere enn folk flest. Andre kan ha behov for å være minst like gode som alle andre på alle felt.

Hvis de opplever at noen får folk til å le mer enn de selv klarer, stempler de seg selv umiddelbart som ikke morsomme nok.

For å lindre skammen kompenserer de med ytre trofeer – som fint hus, dyr hytte og stor bil – eller er overdrevent opptatt av skjønnhet og en perfekt kropp. Det er ikke noe galt i seg selv å like fine gjenstander, men det primære behovet hos slike mennesker er blitt å vekke anerkjennelse og få aksept. Dessverre blir de sjelden lykkelige. Strevet blir endeløst, både for dem og for personer med tvangspreget adferd eller hvileløst overdreven flid. Som kontrast til dette står Victor Hugos ord: Den høyeste lykken i livet er vissheten om å være elsket for sin egen skyld, eller rettere sagt: å være elsket til tross for at man er den man er.

«Hva er du mest redd for?» spør jeg av og til pasientene mine.

Så nevner jeg tre vanlige negative maktmidler: baksnakkelse, 21

latterliggjøring og usynliggjøring. Svarene jeg får, indikerer at alle tre maktmidlene kan skape usikkerhet og gi en opplevelse av ensomhet. De kan i tillegg gi en følelse av å ha blitt utsatt for ondskap.

Baksnakkelse kan betraktes som ondsinnet feighet. Den kan gjøre oss mistenksomme og usikre. Andre har kunnskap om oss som vi ikke har tilgang til. Og vi kan ikke forsvare oss mot det som blir sagt bak ryggen vår. Vi mister tilliten til at den som baksnakker oss, vil oss vel, og blir vaktsomme og anspente overfor andre. Et arabisk ordtak sier at den som taler stygt om andre i ditt nærvær, taler stygt om deg i ditt fravær.

Mange har dessverre opplevd mye latterliggjøring som barn.

Dette kan bidra til at de utvikler en sosial fobi, altså en angst for å bli latterliggjort eller ydmyket. Det er ikke lett for folk som blir utsatt for dette, å se at mange av utøverne selv føler seg små. Usynliggjøring kan for mange være enda verre å forholde seg til enn både baksnakkelse og latterliggjøring. For da er de i alle fall, sier de. Jeg får assosiasjoner til tagging: Ved å tagge ned folks eiendom skaper man sinne og gjør seg selv synlig i verden.

En advokat fortalte meg at han anser mange kriminelle gjengangere for å være dypt ensomme. Den eneste måten de er i stand til å oppleve kontakt på, er gjennom stadige konflikter.

Straffen blir bøter og fengsel. Paradoksalt nok kan det være i fengselet de føler minst ensomhet.

En eldre kvinne sa at hun opplever seg selv som et bra menneske, men at ingen andre ser det. Nå erfarer hun at farens hardnakkede devalueringer blir repetert i kontakt med andre mennesker, uten at denne erfaringen nødvendigvis har rot i virkeligheten. Devalueringen av henne hadde startet i barndommen og fortsatt til hun flyttet hjemmefra. Som voksen hadde hun mange holdepunkter for at hun ble både sett og godtatt, men hun våget ikke å stole på disse nye erfaringene. Derfor var 22

hennes nåværende oppfatninger stort sett feilaktige. Hun var blitt sin egen verste fiende.

En jente i trettiårene opplevde barndommen sin som en balansegang mellom morens invaderende adferd og farens tilbaketrukkethet. Hennes store skrekk er å være usynlig. «Når jeg er alene, oppleves det som om jeg er to år og at verden har glemt meg», sier hun. Hun føler seg like forlatt som et lite barn foreldrene har gått fra – og som ikke skjønner at mor og far kommer tilbake, selv om de nå er ute av syne. Selv om hun fungerer bra i arbeidslivet og i sosiale situasjoner, opplever hun stor grad av ensomhet. Det sies at den dypeste ensomhet er når man ikke tror at noen har en i tankene. Men når jeg spør pasienter om hva som er verst av følgende: At ingen var der for deg, eller at ingen så deg som du var, er svarene nesten alltid det samme. At ingen så deg; dine følelser og ditt strev, er absolutt verst. For da blir det bekreftet at du er ensom i verden. En pasient som var blitt seksuelt misbrukt i barndommen, opplevde at ingen forstod raseriet hennes. Da føltes ensomheten total. Da var jeg ingenting, sa hun sårt. I avslutningstimen takket hun meg for at jeg hadde vært der for henne.

Foreldrene til de pasientene jeg skal fortelle om i neste kapittel, har også i ulik grad, og på ulikt vis, hatt nok med sitt.

Barnas behov er blitt mangelfullt ivaretatt, foreldrenes egosentrisitet har hatt forrang. Gjennom historiene deres skal vi studere hvordan dette har rammet selvfølelsen deres. Ikke minst skal vi se hvilke strategier de har utviklet for å bøte på følelser av underlegenhet, usikkerhet og skam.

2

Hvordan styrer det oss at vi er redd for å bli avvist?

I dette kapitlet vil jeg utdype påstanden om at vi tror vi ikke er gode nok som vi er, og dermed vegrer oss for, eller har angst for, å fremstå som den vi er.

Den bakenforliggende frykten er å bli vurdert negativt og stå i fare for å bli avvist. Den sosiale avvisningen kan medføre at vi ikke lenger føler oss likeverdige. Avvisning fører ofte til skam og ensomhetsfølelse, i verste fall til utstøtelse fra flokken. Det kan igjen skape et taperstempel og ytterligere skam.

På den annen side blir vi mer ensomme hvis vi ikke fremstår som oss selv. Da er ikke vårt egentlige jeg i kontakt med andre mennesker.

Hva gjør vi med avvisningsfrykten?

Vi forstiller oss for å prøve å bøte på den dårlige selvfølelsen.

Dette skal jeg utdype i en serie historier om pasienter jeg har møtt og behandlet som psykiater og psykoterapeut.

Folk som kommer i terapi, tar et ansvar for å få det bedre i livet sitt. De velger terapi fremfor negative strategier, som å dominere, bruke vold eller stjele andres energi. De er gode men24

nesker som på ulike måter sliter med dårlig selvfølelse. Dette opplever de som skambelagt. De skjuler at de ikke føler seg bra nok ved å ta på seg masker. Ikke sjelden er en slik maske å prøve å fremstå som perfekt og uangripelig.

Fordi selvfølelsen står sentralt i avvisningsfrykten, blir det så viktig å forstå hvordan den oppstår og videreutvikles. Summen av de mellommenneskelige erfaringene vi gjør gjennom livet, danner selvfølelsen. Dette er, med andre ord, vår opplevelse av oss selv sammenliknet med mennesker rundt oss. Mye av denne boken skal påvise hvordan dårlige relasjoner kan skape årelang lidelse med dårlig selvfølelse, endog selvhat.

Den menneskelige tilknytningen – forbindelsen mellom mennesker – oppstår hovedsakelig i barndommen. Sunn tilknytning dannes lettere hvis man velsignes med støttende, snille foreldre og andre omsorgspersoner. De seks pasientene jeg skal skildre i dette kapitlet, opplevde ikke dette, og virkningen på deres unge psyke kan ikke overvurderes. Menneskers følelse av egenverd og motstandskraft mot livets utfordringer har utspring i slike relasjoner. Hvis man blir snytt for denne typen tilknytning i oppveksten – eller hvis den gjentatte ganger blir utfordret og brutt – vil det oppstå problemer og lidelse. Å tåle savn og lengsler, og klare livets motbakker og konflikter, kan bli vanskelig.

I sin klassiske bok Om kjærlighet påpeker Erich Fromm at det dypeste menneskelige behovet er å komme ut av ensomhetens fengsel. Denne dype lengselen oppfatter han som menneskenes felles skjebne. Ifølge Fromm er det ikke suksess som gir mennesker en tilstand av tilfredshet og god mental helse, men heller å ha hendene knyttet til hverandre og oppleve at hjertene deres er forbundet. Et meningsfullt liv er å være tilknyttet og ikke isolert. Livet er relasjoner.

Selvfølelsen regulerer adferden vår i stor grad, og den har mange uttrykk. Jeg ser den som et spektrum mellom ytterpunk25

ter. På den ene kanten finner vi den redde og unnvikende personen, han som skygger unna andre mennesker for å unngå ydmykelser eller latterliggjøring. Det motsatte ytterpunktet er han som bruser med fjærene og blåser seg opp for å fremstå som stor, sterk og viktig. Felles er frykten for å bli avvist som den man er, men strategiene er motsetninger.

Også dem vi oppfatter som arrogante, kan være grunnleggende sjenerte. Selv om vi oppfatter dem som overlegne og oppblåste, utrivelige mennesker som avviser oss, er de fleste av dem, i bunnen, selv redd for å bli avvist. De forsvarer seg med kulde. Bedømmer vi arrogante mennesker kun ut fra adferden deres, kan vi ta feil av dem.

Pasientene som er omtalt i dette kapitlet, utagerer ikke mot andre eller blåser seg opp gjennom falsk storhet. De regulerer selvfølelsen ved å erkjenne at den er dårlig. En vanlig strategi er å unnvike. Mange tør ikke stå fram med egne meninger og blir utydelige i møte med andre. De utvikler en kameleonliknende adferd. Kameleonen skifter farge for å overleve. Når mennesker skifter farge etter omgivelsenes forventninger, kan identiteten bli skadelidende. De får problemer med å vite hvem de egentlig er, og kan være ustabile sammen med andre mennesker.

Noen bøter på dårlig selvfølelse ved å bli underdanige og selvoppofrende. Andre prøver iherdig å sjarmere alle de møter, et særpreg for mennesker som gjør alt for at ikke andre skal mislike dem. De yter mye, men nyter desto mindre. Mange som oppsøker terapirommet, er perfeksjonister. De føler seg aldri bra nok og må stadig bli flinkere, penere og snillere. Som regel er de kvinner som ikke har magemål på hvor snille og flinke de skal være. Flink pike-syndromet er en mild variant av dette.

Psykiateren og forfatteren Irvin Yalom har omtalt pasientens symptomer og problemer som ytre bestillinger. Selv spør jeg gjerne pasientene når de kommer til første time, hva bestil26

lingen deres er: Hva sliter de med, hva vil de først og fremst ha hjelp til? Yalom skriver at om de ytre bestillingene er forskjellige, er det eksistensielle grunnfjellet som oftest det samme. De fleste av oss kaver med våre lengsler som aldri blir oppfylt. Vi kaver også med at vi til syvende og sist er ensomme, vissheten om at vi en dag skal dø, hvor mye kontroll vi egentlig har over våre liv, og hva som er meningen med det hele.

Hva som styrer oss, kan beskrives ut fra våre ulike lidelseshistorier. Psykiateren Svein Haugsgjerd gjør dette ved å fokusere på hvilke prosesser som skaper og opprettholder psykisk smerte. Han normaliserer psykisk lidelse ved å la være å trekke skarpe skillelinjer mellom det sykelige og det normale. I stedet ser Haugsgjerd på lidelsens mange uttrykk som ulike måter å være menneske på.

Ulike typer av frykt for avvisning ligger i bunnen av alle lidelsene. De har som oftest utspring i barndommens erfaringer.

Vi kan ha opplevd avvisning og utstøtelse i form av krenkelser, ydmykelser, latterliggjøring og usynliggjøring. Vanligere er det likevel at vi ikke ble tatt imot som den vi var. Også overbeskyttelse er avvisning.

Avvisningsfrykten har et mangfold av ansikter og masker.

Dette mangfoldet gjenspeiles i pasienthistoriene som følger på de neste sidene.

Avslutningsvis skal jeg vise at disse menneskene er akkurat som oss, men mye mer, som tidligere nevnt. Sagt med litt andre ord, er de som deg og meg, bare i sterkere grad. Ikke minst i sin redsel for å bli avvist.

27