Panama
Tor Åge Bringsværd
Panama
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45640-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag ved Anders Bergesen/Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,7/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
PA «Oh Tiger,» sagte jeden Tag der kleine Bär, «wie gut es ist, dass wir Panama gefunden haben, nicht wahr?» – Janosch: Oh wie schön ist Panama, 1979
Hva er det du har på puten din, oldefar? Det er et kvinnebryst. Alle gamle menn burde ha et kvinnebryst å hvile hånden på når de skal sove. Men det er jo bare en myk gummiklump? Gjør samme nytten.
hver morgen kommer de med en liten tøygris til meg. De vil jeg skal snakke med den. Betro meg til den, fortelle alt slikt som jeg ellers ikke sier til noen. De mener det godt. De tror den vil hjelpe meg å huske. Hvem er dere? spør jeg. Vi er oldebarna dine, svarer de. Og så ler vi litt sammen. De har lett for å le, disse oldebarna mine. Det skal de ha. Vi overlevde regnværet, de tusen solene, snøen som aldri ville smelte og hullet i himmelen. Til og med Den store bedrøvelsen overlevde vi. En skulle nesten tro vi var kakerlakker. Men det er vi ikke. Og det sier jeg til dem hver mandag. Gled dere, unger, sier jeg. Gled dere over alle som rakk å hoppe ut av kjelen før vannet begynte å koke. Gled dere over at vi har to armer og ikke legger egg. Gled dere over at vi har nesa midt i fjeset og kan klø oss i begge ørene. Gled dere over at vi er som vi er og kan leve mellom fire vegger. Som regel heter jeg Jonas og litt til. Hva heter du egentlig? sier de til meg. Jeg heter Jonas og litt til, svarer jeg bestan8
dig. Også det ler vi av. Vi ler av nesten alt mulig. Vi ler til vi mister pusten. Av og til må vi rulle oss på gulvet, så mye ler vi. Og det gjør ikke noe. Det gjør ingen verdens ting, roper vi til hverandre. For ennå er det grønt nok til alle. Ennå har vi grønt i skuffer og skap. Tøygrisen er nøyaktig slik jeg rablet den i luften en dag. Hadde jeg visst at de kom til å lage den, ville jeg gjort meg mer flid. For egentlig minner den mer om en kalv. Men de ville overraske meg. Og nå kaller jeg den gris for å glede dem. Hvordan kom jeg hit? Vi fant deg i skogen, sier de. Det virket som om du hadde virret omkring i flere dager. Det er fordi tiden er blitt en krøll for meg, forklarer jeg dem. Jeg vet ikke lenger hva som kommer først og hva som kommer etterpå. Du kunne blitt spist av en snerk, sier de alvorlig. Vær glad for at vi fant deg. Jeg er glad, sier jeg. Og stapper munnen full av grønt. (Det hjelper mot det meste.) Jeg har vært her i litt over en måned. Fra første dag kalte jeg dem oldebarn. Selv om vi er aldri så ulike. For merkelig nok føler vi at vi hører sammen. Uten at vi riktig kan forklare det. Så en gang må vi ha hatt noe felles. Noe viktig. Noe som har betydd noe. Hvor lenge har de selv levd her ute i ødemarken, i det store felleshuset av stein og tømmerstokker? 9
Helt siden den store bedrøvelsen, svarer oldebarna mine. Og det er veldig lenge siden. Ja, sier jeg. Det er det nok. Det må det være. Finnes det andre steder som dette? Nei, svarer de og ser på hverandre. Ikke som dette. Men steder som kanskje er annerledes? Oldebarna mine vil helst være i fred for resten av verden. De liker ikke å ha andre for tett innpå seg. Vi kan være farlige hvis vi vil, sier de – og ler den knitrende latteren sin. Vi kan være farlige for hvem som helst, selv for snerker! Jeg er glad jeg er et unntak. Og det er lite vi trenger for å leve. Vi har vann i brønnen og grønt koker vi selv, i flasker og store glassrør. De har lært meg å skrive i luften. På små skydotter. Med en slags fingerlykt. Ofte når jeg ligger alene, lager jeg gule sirkler og streker i mørket. På et språk ingen av oldebarna mine kjenner. Men som de likevel kan lese. Slik de greier å forandre alt som kommer ut av munnen min og vri det til lyder jeg aldri har hørt. Og hva skjer vel ikke i ørene mine hver gang noen av dem snakker til meg? Men slik kan vi forstå hverandre. Og det er det eneste som betyr noe. Fortell om før du kom til oss. Fortell om den forrige oppvåkningen din, oldefar. (Det er Mira som spør, den minste av dem. Hun som går på hjul.) Det er den de liker best å høre om. Det må være vondt å ikke huske, sier Mira. For den gang – da du var på det andre stedet – husket du jo nesten ikke noe av det som var før? 10
Nesten ingenting. Bare alt sånt som ikke betyr så mye. Men det ble bedre etter hvert? Ja. Og så forteller jeg.