Martina Reilly
Ting jeg vil du skal vite Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Opprinnelig utgave: © 2014 Martina Reilly Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47770-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Originalens tittel: Things I Want You to Know Oversettelse: Heidi Bloin Johannessen Omslagsfoto: Rebecca Nelson/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til alle vennene mine, spesielt Irene, Imelda, Kathleen, Margaret og Mary. Stolt av å kjenne dere.
PROLOG
NICK
Dagen er krystallklar og strålende, og utsikten over Dublin fra toppen av Three Rock Mountain brer seg ut foran oss som et endeløst teppe. På en dag som denne er utsikten endeløs, den forsvinner inn i horisonten i et virvar av brune, grønne, gule og blå sjatteringer. «Så vakkert det er, Nick,» sier Kate overveldet. Jeg synes hun er vakker. «Ja, ikke sant?» Jeg peker på de forskjellige landemerkene, men hun følger ikke helt med. «Det er som om vi kan se så langt bort at vi nesten kan se inn i fremtiden.» Hun smiler til meg. «Eller hva tror du?» Jeg stiller meg bak henne, legger armene rundt henne. Lar haken hvile mot hodet hennes. Kate er liten, spedbygd og vever, men en veldig sterk løper. Hun slår meg hver eneste gang. Hun er også håpløst romantisk av seg. «Jeg tror jammen meg du har rett,» smiler jeg. «Jeg kan også se inn i fremtiden.» «Ja vel?» Hun stirrer fremfor seg. «Og hva ser du, da?» «Oss.» «Jaså?» «Som elsker lidenskapelig med hverandre om fem minutter.» Akkurat som jeg tenkte, begynner hun å le og dulter lekent borti meg. «Du er så sinnssykt enspora, Nick Deegan,» sier hun godlynt. «Bare når det gjelder deg.» Jeg napper henne litt i øret. Sannheten er at jeg ikke orker å ha sex etter å ha løpt over 9
elleve kilometer, hvorav seks av dem var oppover en fjellside. «Vel, dessverre kan ikke jeg se at det er det som skjer,» sier hun. «Derimot ser jeg at vi kommer til å dra til Barcelona for å løpe maraton, og at vi kommer til å gjøre det skikkelig bra.» Vi har tidligere diskutert maratonløpet i Barcelona. Kate har overtalt meg til å delta, men det er ikke noe jeg gleder meg spesielt mye til. «Men akkurat nå, i den nærmeste fremtid,» fortsetter Kate idet hun løfter hendene opp mot mine, «ser jeg at vi løper hjem, får Larry ut av huset, uansett hvor hyggelig og grei han enn måtte være, og får lagt Emma. Og så skal jeg mate deg med popkorn og forføre deg foran TV-en.» «Fortsett,» sier jeg med et lite smil. «Jeg liker denne fremtiden du skisserer for meg.» «Jeg ser at du knepper opp toppen min og lar hendene gli innenfor, og så …» Hun stopper opp. «Nei, kanskje jeg like gjerne bare skal vise deg det.» Hun frigjør seg fra favntaket mitt og begynner å jogge bortover. «Blir du med og løper inn i fremtiden slik at jeg kan vise deg det?» «OK, hva sier du til halvannen kilometer på fire minutter?» Hun ler frydefullt, og jeg løper etter henne og når henne igjen. Jeg skulle ønske vi aldri hadde løpt. Jeg skulle ønske vi bare kunne blitt værende i det øyeblikket, med armene mine tett omsluttet rundt henne. Jeg skulle ønske fremtiden aldri hadde kommet bankende på vår dør.
FIRE ÅR SENERE
NICK
Jeg sitter ved bordet og får øye på bestevennen min Larry idet han stopper ved døråpningen inn til kantina. Han kaster et blikk rundt seg, får øye på meg, løfter den ene hånden og vinker lett. Jeg smiler tilbake, og han kommer bort til meg. «Hei.» Larry deiser ned i stolen overfor meg og smiler. «Jaså, i morgen er altså den store dagen?» «I morgen, ja.» «Ferdig med å pakke?» «Jepp.» Sannheten er at jeg egentlig aldri har pakket ut sakene mine ut i løpet av de to månedene jeg har vært her. «Ting er på stell, med andre ord?» Larry beveger seg på stolen og klør seg i ansiktet. Han har en slags hudsykdom. Når han er stressa, får han utslett i ansiktet. Jeg unngår spørsmålet så godt jeg kan. «Det finner vi nok raskt ut av når jeg kommer hjem igjen.» Å uttale ordet «hjem» gjør meg både nervøs og kjempeglad på en og samme gang. Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å være sammen med Kate og ungene. Særlig nå. Jeg svelger hardt; jeg orker ikke å tenke på det. Ikke nå. Ikke nå som hun fortsatt er her. «Hva med deg, da? Noe nytt?» «Du, jeg må fortelle deg noe, du kommer til å dø av latter når du hører det,» gliser Larry. «Et øyeblikk, jeg må bare bort og hente meg litt mat først.» Hver eneste uke forteller Larry meg ting som får meg til å le. Det meste dreier seg om de katastrofale erfaringene han gjør seg med damer. Jeg følger ham med blikket idet 13
han setter kurs mot disken. Maten her er helt grusom, men Larry spiser hva som helst, og jo sterkere den er, jo bedre smaker den, synes han. Han kommer tilbake med en slags rød karrirett med et par ekstra chilier dandert på toppen. Han skyfler maten inn i munnen og tygger den med velbehag. «Nå skal du høre, jeg var altså ute på et arrangement i forbindelse med jobben,» sier han etter litt, mens han vifter med gaffelen mot meg, «og så møter jeg denne dama, som er rundt tretti eller noe, og som så rimelig snasen ut, og så forteller jeg henne hva jeg heter. Jeg sier: ’Hei, jeg er Larry Donaldson.’ Og du vil ikke tro hva som skjedde da.» «Du fikk napp?» Larry flirer og tørker seg om munnen. «Neeei. Øynene hennes ble store som tinntallerkener, og så dro hun meg med seg bort fra de andre gjestene. Fy faen, Nick, jeg trodde virkelig jeg hadde fått snøret i bånn der, altså. Og så sier hun …» Larry gjør en kunstpause før han kommer til sluttpoenget. «… Ja, hvordan går det med Donald, da?» «Hæ?» «Det var det jeg også sa. Jeg sa: ’Donald hvem?’ Og hun sa: ’Du sa jo at du var sønnen hans. Larry.’» Jeg lo. «Larry, Donalds sønn?» «Jepp. Ikke den skarpeste kniven i skuffen, som du kanskje skjønner.» Vi ler fortsatt godt idet mobilen min summer. Det er et nummer jeg ikke drar kjensel på. «Hallo?» «Nick,» sier personen i den andre enden. «Det er Marcy.» Marcy. Hjertet mitt gjør et hopp. Marcy er bestevenninnen til kona mi, men vi har aldri vært helt på bølgelengde. Men nå er det det engstelige tonefallet hennes som får hjertet mitt til å slå fortere. Noe må ha skjedd, det er det ingen tvil om. Noe forferdelig. Jeg slår tanken umiddelbart fra meg. Det kan ikke være tilfellet. Jeg skulle jo dra hjem igjen i morgen. Jeg fikk seks måneder på å vise Kate at hun kunne stole på meg. På at ungene kunne stole på meg. «Hva er det som er galt, Marcy?» 14
Marcy svelger i den andre enden av linjen. «Hva er det?» spør jeg, og prøver å bryte den tyngende stillheten. «Det … det …» Hun stopper opp og snufser. Hele min verden raser sammen med det snufset. Det er som om kantineveggene brått revner og alt bare faller fullstendig sammen. Larry virker med ett milevis unna. Jeg trykker mobilen tettere inntil øret. Klarer ikke å si et ord. Jeg vet hva hun kommer til å si. Som et rådyr i riflens sikte står jeg fanget mellom liv og død, ute av stand til å styre min egen skjebne på noen som helst måte. «Hun vil se deg, Nick,» sier Marcy med bevrende stemme, «men jeg tror nok du må skynde deg.» Det var ikke det jeg trodde hun kom til å si. Jeg kjenner et lite blaff av glede. «Kate? Nå med en gang? Men jeg skal jo hjem igjen i morgen.» «Vær så snill, skynd deg,» sier hun. Og så legger hun til: «Vi er på vei til sykehuset.» Hun legger på. Jeg blir sittende og stirre på mobilen som om jeg aldri har sett den før. «Nick?» spør Larry, stemmen hans bryter gjennom sjokket. «Er alt i orden?» Jeg reiser meg og utbryter: «Jeg er nødt til å gå. Kate …» Jeg klarer ikke å fullføre setningen. De fortalte meg at hun hadde åtte måneder igjen. Minst. Jeg river til meg jakka, og mens jeg trekker opp glidelåsen, spør Larry meg forsiktig: «Hvordan går det med Kate?» Jeg sender ham et raskt blikk. Han klør seg i ansiktet. Jeg klarer ikke å få frem ordene, og begynner å gå mot døra. Larry griper meg i armen. «Jeg skal kjøre deg bort.» Jeg vil ikke at han skal gjøre det. Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før jeg mister helt grepet og virkeligheten begynner å innhente meg. Jeg kan ikke fordra virkeligheten, det er som å bli utsatt for tortur. «Det går fint, jeg tar bare en taxi.» Noe vi begge vet at jeg ikke kommer til å gjøre. En time senere er jeg utskrevet fra St. Michael’s psykiatriske avdeling og på vei bort til sykehuset. 15
Larry sier ikke så mye i bilen. Jeg tror han skjønner hvordan jeg har det, for han kjører akkurat så fort som jeg vil at han skal kjøre. Han suser forbi flere biler og høster påfølgende irritert tuting fra andre sjåfører. Til slutt, like før vi svinger inn mot sykehuset, sier han: «Barna kommer til å trenge deg når …» Han lar setningen henge igjen i luften. Han høres ut som Dr. Phil. Han beveger seg litt i setet, snøfter og snyter seg. Så, uten å si noe mer, svinger han inn gjennom porten, og så får jeg øye på det ruvende bygget der inne. Jeg kommer til å mislykkes fullstendig, tenker jeg. Jeg har gått i behandling de siste to månedene, og i løpet av de siste helgene har jeg hatt besøk av barna under tilsyn. Men planen var at jeg skulle dra hjem, og at Kate skulle være der for å hjelpe meg med å komme i gjenge igjen. Hva gjør jeg hvis hun ikke lenger er der? Nå ja, det kommer uansett ikke til å skje. Dette er bare noe forbigående, tenker jeg. De ga henne åtte måneder for to måneder siden. Hun kan ikke dø nå. Ikke ennå. Jeg er jo ikke klar for det. Ikke på noen som helst måte. «Jeg vet at du tror at du kommer til å mislykkes helt,» sier Larry, «men jeg tror du kommer til å klare deg kjempebra.» Pause. «Du som pleide å være så flink. Alt Emma og Liam trenger, er at du er der.» Akkurat det kan jeg alltids klare, tenker jeg. Jeg kan være der. Jeg kan ta litt mer fri fra jobben, tilbringe litt mindre tid på bilverkstedet, det er sikkert helt greit for Danny. Jeg kan være pappa på heltid. Det kan jeg. «Og det er bare å ta en telefon til meg og gutta hvis du skulle trenge det,» legger Larry til. Med det mener han de pokerspillende vennene våre. Danny, Davy og Peter. «Hun er ikke død ennå,» detter det ut av meg, og jeg trykker hardt på øyeeplene med fingrene mine. Jeg lener hodet bak mot seteryggen. Jeg blunker. Alt er håpløst. Kate er i ferd med å dø, og jeg kommer til å få alt ansvaret. Jeg klarer meg ikke uten henne. Jeg klarer det bare ikke. Jeg kan leve uten henne hvis jeg vet at hun finnes et sted der ute, 16
men hvis hun blir borte, så … En tåre veller opp og renner nedover kinnet mitt. Larry hoster litt, løfter den ene armen, legger den bak hodet og klør seg på det andre kinnet. Det pleier han alltid å gjøre når han føler seg litt utilpass. Uten å si et ord til parkerer han bilen utenfor døren inn til sykehuset, og så går vi ut begge to. ** Marcy står i hallen. Det er som om hun står og venter på oss. Jeg bråstopper og ser med skrekk på at hun kommer gående mot oss. Jeg vet hva hun kommer til å si, og jeg orker ikke å høre det. Hun er rød i øynene og virker helt ute av seg. Hun stiller seg foran meg, og så skjønner jeg det. Jeg bare skjønner det. Jeg er for sent ute. For sent, som alltid. «Hun har forlatt oss,» hikster Marcy. Jeg klarer ikke helt å ta inn det hun sier. Så jeg spør: «Hvor dro hun?» Marcy blir taus et øyeblikk, men så, som om hun har satt noe fast i halsen som ordene må presses gjennom, sier hun: «Hun er i himmelen, Nick.» Og så hiver hun etter pusten og knekker sammen med store, gispende hulk. «Å, faen.» Larry legger en hånd på skulderen min. Hun er i himmelen. Det høres så barnslig ut. Så vakkert. Så mye hyggeligere enn bare et «hun er død». Jeg klarer ikke å røre på meg. Det er som om tiden står bom stille. Jeg tilbød meg å flytte hjem igjen da jeg hørte at Kate var blitt syk, men hun nektet. Fortalte meg det ytterst forsiktig. Uhyre skånsomt. Sa at jeg måtte få skikk på hodet mitt før jeg kunne flytte inn igjen. Først protesterte jeg, men så sa hun at jeg bare kunne glemme å få ansvaret for barna på heltid hvis ikke jeg fikk orden på meg selv igjen. Selv mente jeg at jeg klarte meg helt fint. For å vise henne at hun tok feil, dro jeg til legen, og til min store forferdelse viste det seg at han anbefalte at jeg la meg inn på St. Michael’s. Nå har jeg vært innlagt der i to måneder og fått fri i helgene. Jeg har snakket og snakket, hatt utallige mareritt, men jobbet 17
hardt. Jeg skulle skrives ut i morgen. Komme ut som en ny Nick. Den hun aldri rakk å treffe. Marcy gråter fortsatt, og jeg legger merke til at hun ser lavere ut enn ellers. Sjokkert går det opp for meg at hun har på seg joggesko. Vanligvis er hun iført femten centimeter høye stiletthæler, slik at hun når meg opp til nesen og Larry til like under haken. Pussig hvordan man kan legge merke til slikt midt oppi alt. Jeg lurer på om hun kommer til å gi meg en klem, men så tenker jeg at hun ikke kommer til å gjøre det. «Beklager,» sier hun. De blå øynene hennes er røde og opphovnede. Hun gnir seg i dem og drar svarte sminkestriper utover kinnene. Til min forundring gir Larry henne en klem. Hun gjør ikke motstand, klynger seg bare til ham som en druknende kvinne. «Men hvordan …?» stotrer jeg frem. Marcy ser på meg, med Larrys arm om skulderen. «Hun klarte … bare ikke å puste,» detter det ut av henne. «Hun var ikke helt i form i dag tidlig, men insisterte på at det gikk bra. Du vet jo hvordan hun var. Jeg tok fri fra jobben for å være sammen med henne, jeg syntes ikke det virket som om hun var helt i slag. Og så, for en time siden, ble hun skikkelig dårlig. Jeg kjørte henne bort hit så fort jeg klarte. Hun spurte etter deg hele tiden, Nick, og …» «Så, så.» Larry klemmer henne enda mer. «Det går bra.» «Hva med ungene?» spør jeg. «Liam sover, en nabo er der borte og passer på ham, og Emma sover over hos en venninne, så du kommer ikke til å måtte fortelle dem det før utpå morgenkvisten. Kate …» Stemmen hennes er halvkvalt. «Hun … hun ligger oppe på rommet de plasserte henne i. Nummer tre, inne på St. John’s-avdelingen.» Stemmen hennes er mild, og uten den litt bryske tonen hun pleier å ha når hun snakker til meg. Jeg venter ikke et sekund lenger. Jeg forlater Larry, som fortsatt står med armen rundt henne, og springer opp trappen med to trinn om gangen mens jeg speider etter St. 18
John’s-avdelingen. Jeg finner veien bort, og får vite av en hyggelig sykepleier hvor rom nummer 3 befinner seg. Da jeg omsider står utenfor, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke sikker på om jeg vil se Kate død. Hun har alltid vært så full av liv og energi, så det å se henne så urørlig kommer til å ta helt knekken på meg. Men så kan jeg jo ikke la det skje heller. Emma, åtteåringen min, og Liam, som er to, trenger meg. Jeg stryker en hånd over ansiktet og skyver døren forsiktig opp. En enslig lampe kaster et dust lys over hele rommet. Jeg tar et skritt inn, og lukten av sykdom slår mot meg. Jeg svelger hardt og snur meg for å se på Kate. Min Kate. Ansiktet hennes er elfenbenshvitt og går nærmest i ett med den kritthvite puten. Det mørke håret ligger som en vifte utover langs den ene siden. Hun er så urørlig. Øynene hennes er lukket, og synet av hendene hennes, med den knallrøde neglelakken, er nesten sjokkartet. Jeg beveger meg nærmere … Hun ser så liten ut, så skjør, hun ser absolutt ikke ut som Kate slik jeg husker henne. Ikke engang den Kate som for to måneder siden ba meg om å få orden på meg selv igjen. Den Kate var den Kate jeg kjente. Hvordan kan hun ha endret seg så mye, og så fort? Siste gang jeg så henne, var den gangen, og da lovet hun meg at hvis jeg gjorde en skikkelig innsats, kom hun til å være der når jeg ble skrevet ut av sykehuset. Det var ingen hast, sa hun, hun kom til å være der. Og det stakkars hjertet mitt hadde fått fornyet håp om at jeg ville kunne rette opp igjen all skaden jeg hadde forårsaket. Jeg strekker hånden frem og stryker henne over kinnet. Det er fortsatt varmt, og jeg kjenner at hjertet mitt holder på å briste. Jeg kneler ved siden av henne, legger hodet inntil henne, legger hendene mine rundt hodet hennes, og ønsker inderlig at jeg bare kunne forsvinne inn i dette øyeblikket og bli der for alltid. At hun alltid kom til å være varm, og at jeg bare kunne holde rundt henne. «Jeg elsker deg, Kate,» hvisker jeg så inntrengende at det 19
føles som om det kommer til å vekke henne til live igjen. Jeg holder pusten, venter, men alt jeg registrerer, er lyset og stillheten og stemmene fra korridoren. «Jeg er så lei meg for det med Jack,» fortsetter jeg, «og …» Selv nå klarer jeg ikke å si det, så jeg bare legger trøstesløst til: «… og alt det andre.» Jeg får tårer i øynene og prøver å blunke dem vekk. «Jeg sviktet deg, jeg vet det, men jeg kommer ikke til å svikte barna. Det lover jeg.» Å, herregud, barna. Jeg skulle ønske det var jeg som hadde dødd. De hadde hatt det så utrolig mye bedre sammen med Kate. Jeg er nemlig en skikkelig slamp. Ikke en slamp som drikker og kaster bort livet sitt. Men en slamp rent følelsesmessig. Jeg har ikke alltid vært slik, det skal sies, en gang i tiden var jeg faktisk morsom. Det syntes i hvert fall Kate. Men så fikk jeg et slags sammenbrudd. Det var bare det at det ikke var den typen sammenbrudd der man kjøres av gårde til sykehuset og de propper en full av medisiner og snakker til en, og så vips, er man klar til å ta fatt på livet igjen. Nei, dette kan sammenlignes med en kyststripe som utsettes for havets dønninger, som vaskes bort, bit for bit, sakte, men sikkert, og så en dag ser kyststripen brått annerledes ut, og da vet man at den aldri mer vil kunne bli det den opprinnelig var. Ikke noensinne mer. Og derfor ble jeg nødt til å legge meg inn. Jeg har brukt de to siste månedene på å lappe meg selv sammen av hensyn til ungene. Slik at jeg kunne flytte hjem igjen og ta meg av dem fordi Kate var blitt syk. Men det var aldri meningen at hun skulle forlate oss allerede nå. Jeg blir liggende ved siden av Kate frem til Larry kommer opp. Han banker på og blir stående og nøle i døråpningen. Først nå ser jeg hvor ufattelig ufiks buksen hans er. Tykk, brun kordfløyel. Gul skjorte. Blå joggesko. Larry klør seg i ansiktet. «Har du lyst på en kopp te?» spør han. Spørsmålet er så absurd at jeg nesten må le. «Nei, hvorfor skulle jeg ha lyst på en kopp te?» «Hva med kaffe, da?» 20
«Nei!» Larry skvetter, og jeg får øyeblikkelig dårlig samvittighet. «Beklager, Larry, det er bare det at …» Jeg finner ikke ordene. I stedet ser jeg på Kate. Det finnes ikke ord for det tapet jeg føler nå. Det er tapet av henne, av livet hennes, av alle de planene vi skulle ha lagt. Alt har bare bredt seg ut, som et seil i vinden, for så å blåses vekk. Gud, så vakker hun er. Helt fra jeg så henne første gangen, i de skinnende oransje og grønne Dr. Martens-støvlene, visste jeg at jeg ville ha henne. Larry går forsiktig inn i rommet. Han stiller seg ved fotenden av sengen. Hendene hans henger uvirksomt ned langs sidene, og han sukker tungt. Til slutt hvisker han: «Hun ser så fredelig ut der hun ligger.» Jeg makter det ikke lenger. Måten han snakker på, som om hun er død. Skuldrene mine begynner å riste, og jeg begraver hodet i albuekroken. Jeg kjenner Larrys hånd klappe meg på skulderen. Det er en trøst.
EMMA
Når mammaen din dør, synes alle synd på deg. Men de sier det ikke, de bare ser på meg og Liam – det er lillebroren min, han er to og et halvt og den søteste lillebroren på hele skolen, det sier alle – og så rister de liksom på hodet og sier ting som: «Gud hjelpe dem», eller: «De kommer til å savne moren sin.» Noen ganger setter de seg ned på huk og sier: «Hvordan går det med deg, da?» med høy stemme, som om de snakker til en baby. Jeg er åtte. Jeg er ingen baby, så jeg bare ser på alle disse menneskene og forteller dem at jeg har det bra, takk som spør. Det er nemlig det mamma har lært meg at jeg skal si når folk sier ting som: «Hvordan går det?» Pappa sier at han kommer til å passe på oss nå. Jeg hadde håpet at det var Marcy som skulle ta seg av oss, eller kanskje til og med bestemor, men det blir pappa. Og nå som mamma har reist opp for å møte Jesus og Gud, har han flyttet inn i huset vårt med alle tingene sine. Samme kveld som mamma ble begravet, så jeg at han gråt foran TV-en, bare at han sa at han ikke gråt, men at han lo av noe morsomt på TV, og hva var det jeg gjorde oppe så sent, og hvorfor var jeg ikke i seng? Han ventet ikke på at jeg skulle svare ham, han bare løftet meg opp i armene sine og spurte om jeg hadde lyst på noe å spise. Han sa at han var litt sulten selv. Jeg sa at jeg godt kunne tenke meg pannekaker. Jeg sa at mamma alltid pleide å lage pannekaker til oss til frokost på tirsdagene, og at jeg godt kunne tenke meg noen nå. Det var løgn, og det er jo ikke bra å 22
lyve, men jeg skal snart skrifte for første gang, så da kommer alle løgnene mine til å forsvinne på et blunk. Pappa sa at han ikke visste hvordan man lagde pannekaker, men at han godt kunne lage arme riddere til meg hvis jeg hadde lyst. Jeg svarte OK. Så lagde han arme riddere til meg og fant frem noe sirup i skapet, og så satte vi oss ved kjøkkenøya og spiste og spiste. Han smilte til meg, og jeg smilte tilbake. Han er helt grei, tenkte jeg. Men ikke så bra som mamma, da. Jeg savner mammaen min.
NICK
Jeg ligger våken og tenker tilbake på de siste ukene som har gått. Bisettelsen, begravelsen, blomstene, kortene og kondolansene er bare en eneste stor grøt. Enkelte ting peker seg likevel ut. Som det å fortelle det til barna. Liam er bare to, så han forstår egentlig ikke noe. Han savner Kate uten å egentlig vite hva som er blitt borte. Det er det verste av alt, synes jeg. Emma bare så på meg og spurte om hun skulle bo hos Marcy fra nå av. Det var vondt. Det var en tid da Emma pleide å fotfølge meg, mens hun skravlet i vei om alt som hadde skjedd i løpet av dagen. Nå snakker hun knapt nok til meg, og når hun først gjør det, er det stort sett for å fortelle meg at jeg gjør ting feil. Jeg tror jentungen er ganske forvirret, stakkars. Hun har ikke grått i det hele tatt ennå, selv om alle sier at jeg ikke må tenke på det, og at det kommer når det kommer. Hun har mareritt, men vil ikke at jeg skal holde rundt henne, eller noe som helst. Hun har alltid vært så selvstendig av seg. Eller på vakt overfor meg, jeg vet ikke helt. Kate ville ha likt begravelsen. Larry leste fra Bibelen og avsluttet med «Fred være med deg» i stedet for «Dette er Herrens ord». Peter begynte å le og prøvde å få det til å se ut som om han gråt. Larry ble rød som en hummer. Så, mot slutten, insisterte Marcy, som hadde møtt opp med kjæresten sin, en svær boletype, på å synge «The Wind Beneath my Wings», uten at det noensinne slo henne at hun sang skjærende falskt. Og da begynte Peter, som nettopp hadde sluttet å le av Larry, å le igjen. For å være helt ærlig hørtes 24
Marcy ut som en katt som ble slaktet, idet Kates kiste ble båret ut. Jeg gadd ikke bry meg om det, ettersom jeg visste at Kate ville ha syntes det hele var ustyrtelig morsomt, og idet jeg så henne for meg, leende, kjente jeg at noe i hjertet mitt gikk i stykker. Stakkars Emma prøvde så sårt å være sterk. Det vesle ansiktet hennes var kritthvitt og så nærmest forslått ut av at hun prøvde så hardt å holde maska. Jeg la armen rundt henne og sa at jeg skulle passe på henne, men hun glodde bare skeptisk på meg og spurte om Marcy kunne hjelpe til. Mistroen hennes sved som et piskeslag, men jeg klandrer henne ikke, ikke på noen måte. Jeg forlot jo tross alt både henne og Liam. Og ikke nok med det, Liam var bare seks måneder gammel den gangen. Jeg husker knapt nok at han ble født engang, så fjern var jeg da, selv om jeg vet at jeg prøvde hardt å være far for ham de første månedene av livet hans. Det holdt i seks måneder. Så forlot jeg dem, og det er en av de største feilene jeg noensinne har begått. Men jeg tenkte ikke klart. Faen heller, jeg tenkte ikke i det hele tatt. Åtteåringer er dessverre for unge til å forstå sånt. Så jeg nikket og sa at jo da, selvfølgelig kunne Marcy passe på henne, hun også. Det endte med at hun ble sittende med Larrys arm rundt seg mens Marcy strøk henne over håret. Jeg er takknemlig for at de kom, vi valgte virkelig gode faddere for Emma. Jeg ble stående alene ved graven. Så kom foreldrene mine bort og stilte seg ved siden av meg. Moren min snufset og snøt seg og klamret seg fast til armen min mens faren min kremtet og strøk henne over ryggen. Emma nektet å nærme seg graven og ble i stedet stående sammen med Marcy. Liam satt på Larrys arm og suttet på en kjærlighet på pinne. Kates familie var fraværende, ettersom både moren og faren døde for flere år siden. Omsider, helt på slutten, stilte Larry, Danny, Peter og Davy seg ved siden av meg. Aldri før har jeg satt så stor pris på dem. Etter begravelsen, da folk hadde dratt hjem, var det bare 25
Marcy og Larry som sto igjen. Tårene rant nedover Marcys kinn idet hun rakte meg en stor utklippsbok. «Kate sa at jeg skulle gi denne til deg etter begravelsen.» Utenpå sto det «Nick – Ting jeg vil du skal vite» med Kates håndskrift. Forsiden var pyntet med bilder av Emma og Liam. Fargerike lapper stakk ut fra sidene – mange lapper. Temaer som «Sengetid», «Skolemat», «Oppskrifter», «Middager», «Regninger», «Hagen», «Historier», «Foreldre og barn», «Timeplan». På noen av sidene var det bilder og små lommer med ting inni. Massevis av informasjon som Kate hadde samlet sammen, og som hun ville gi meg når jeg flyttet inn igjen. Jeg ventet til jeg var alene før jeg bladde raskt gjennom boken. Men bare det å se Kates håndskrift, måten hun tegnet smilefjes på hist og her, og bildene hun hadde limt inn, gjorde at jeg knakk helt sammen. Jeg ble nødt til å sette meg ned med boken i hendene, mens jeg trakk inn duften av den. Ennå har jeg ikke klart å se gjennom hele boken. Jeg skal gjøre det, det skal jeg. Men inntil videre foretrekker jeg å ta det litt gradvis, slik at jeg kan holde den verste smerten unna. Alt dette kverner rundt i hodet mitt, helt til alarmen ringer klokka halv åtte om morgenen. Det er på tide å få Emma av gårde til skolen. Jeg velter meg ut av sengen. «Pappa?» Liam, som har begynt å klatre opp i sengen min på de mest ugudelige tidspunkt på morgenkvisten, strekker begge armene i været. Jeg løfter ham opp og holder ham tett inntil meg. Han er to og et halvt, jeg har gått glipp av så mye av det lille livet hans, og hvis han vil holde meg våken hele natten slik at jeg får tilbrakt litt tid sammen med ham, så får det bare være. Jeg elsker guttungen, det varme, ukompliserte vesenet hans. Det at klemmene hans er klemmer, og at kyssene hans er kyss, og at når han smiler, så er det til meg, ikke av meg. Selv om Emma bare er åtte, skremmer hun meg litt. Det er som om hun kan se tvers igjennom meg, inn i den håpløse faren som jeg nå engang er. Hun kan nagle meg fast til veggen med blikket. 26
«Kom igjen, Liamo, så går vi og lager frokost.» Jeg banker på Emmas dør idet jeg går forbi, og ber henne stå opp. Hun mumler noe fra innsiden. Jeg skynder meg forbi Kates rom, som tidligere var rommet vårt. Jeg har ennå ikke vært der inne. Ti minutter senere sitter Liam i barnestolen, og dundrer løs på den med en skje. Jeg har satt noen pannekaker i mikroen som barna skal få. Kate pleide visst å steke pannekaker til barna om morgenen. Jeg vet ikke hvordan man lager sånt, så jeg har valgt å kjøpe ferdige fra butikken. Emma sier at de ikke er like gode, men hun spiser dem likevel. Jeg elsker å se på henne når hun heller masse lønnesirup over dem og blir klissete på hendene. Emma smetter inn på kjøkkenet med håret til alle kanter. Hun har på seg den gule nattkjolen med bamsemotiv på brystet. Når jeg ser på ungene mine, stikker det alltid litt i hjertet. Noen ganger synes jeg nesten det er litt vanskelig å forstå at det er jeg og Kate som har skapt dem, at de er våre, men likevel seg selv. De er søren meg helt fantastiske. Emma deiser ned på en stol. «Når har du tenkt å kjøpe kjole til meg til kommunionen, pappa? Til min første nattverd, vet du.» Hun hiver seg over pannekaken med liv og lyst, og bruker fingrene til å rive den i mindre biter. «Kommunionskjole?» To enorme brune øyne titter opp på meg. «Ja, jeg skal jo ha det i mai, og Marcy sa at jeg måtte huske å minne deg på det. Jo før, jo bedre, sa Marcy.» Jeg gir henne litt kjøkkenpapir så hun kan tørke seg på hendene. «Mai?» Det er flere uker til, men jeg vil ikke at Marcy skal få noe å kritisere meg for. «Tja, jeg regner med at vi kan ta det på lørdag, hvis du vil.» «Jeg har lyst på en lang kjole med slør og veske og paraply til, og så vil jeg ha hvite sko med perler på. Amy Murphy har hvite perlesko, og de er kjempefine. Hun kjøpte dem i en spesiell butikk der de selger kommunionsutstyr. Skal vi også dra til en sånn butikk?» 27
«Selvfølgelig skal vi det. Det er vel der vi må gå for å finne en spesiell kommunionskjole, eller hva?» Ikke visste jeg at det fantes spesialforretninger for kommunionskjoler. «Jo.» Hun legger hodet på skakke. «Kommer du til å dra fra oss igjen? Jeg spurte Marcy, og hun sa nei, men at hvis du gjorde det, så kunne vi bo sammen med henne.» Jeg blir helt overrumplet av måten hun spør på. Jeg setter meg ned ved siden av henne og sier med overbevisning i stemmen: «Jeg skal ikke dra noen steder. Og jeg dro egentlig ikke fra dere, Emma, jeg reiste bare bort for å bo et annet sted.» Dette får meg til å tenke på den shabby leiligheten min, og jeg krymper meg bare ved tanken. «Ja, du bodde jo sammen med han mannen som luktet så vondt, og som het Jack.» Hvordan kan hun huske det? Hun var jo bare fem. «Han luktet ikke vondt, søte deg, han trengte bare et bad og et sted å bo.» «Han luktet vondt. Det luktet kyllingsuppe av ham.» Hun rynker på den søte, lille nesen sin. «Også skremte han Liam fordi han ropte så fælt.» «Han hadde mareritt. Man pleier å rope når man har mareritt, gjør man ikke?» Hun trekker på skuldrene. «Jeg skremmer i hvert fall ikke folk.» Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om Jack. «Vel,» sier jeg mens jeg rusker henne i håret, «jeg kommer ikke til å forlate dere, og dere kommer ikke til å måtte bo hos Marcy.» «Å.» Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal tolke svaret hennes. Hun dytter de siste pannekakebitene inn i munnen og forsvinner dansende ut av kjøkkenet. Jeg løfter Liam opp fra stolen. Han skviser sirupsklisne pannekakebiter mellom fingrene, og jeg må pirke dem løs, noe som gjør at han begynner å skrike. Jeg skyller hendene hans i springen, vasker dem og tar ham med opp for å kle på ham. 28
Vi går til skolen. Det er Emmas andre uke etter begravelsen, og læreren har sagt at hun ser ut til å ta det bra. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg latt henne være hjemme litt lenger, men barn har visst godt av rutiner. Emma insisterer på å kle på seg selv. Hun er virkelig til å spise opp i den blå kjolen sin. Den kalles forklekjole, forteller hun. En hvit tilknappet skjorte, et blått slips og en strikkejakke utgjør resten av skoleuniformen. Hun har tatt på seg en hvit, lodden jakke med pusete hette og de gode, skinnende brune støvlettene sine fordi vi ikke klarte å finne skoene hun pleier å bruke på skolen, i morges. Emma strener foran meg som om hun var en slags modell. Jeg triller Liam i en sportsvogn. Han ser ikke like fjong ut som Emma. Jeg prøver fortsatt å få oversikt over hva slags klær han har, og hvordan jeg lettest kan få kledd på ham uten at han stikker av eller vrir seg unna. Han er veldig bestemt på hva han vil ha på seg, og jeg orker ikke noe styr med ham nå. Noen ganger merker jeg at han ser seg omkring, og da tror jeg nok han leter etter Kate. Jeg lurer på hva han tenker kan ha skjedd med henne. Han vet at hun er død, men han har jo ikke noe begrep om hva døden er for noe. Jeg tror han har det på samme måte som meg, at en del av ham har forsvunnet, men at han ikke skjønner hvilken. Nok om det, i dag ble det joggebukse og genser. Det ser ut til å skape minst mulig oppstyr, og nå sitter han i vognen sin, iført en blå joggebukse som dessverre ser litt liten ut, og en grå genser som er altfor stor. Jeg har i det minste klart å huske å ta på ham lue, noe jeg glemte forleden. Da gråt han uavbrutt mens han tok seg til ørene. Men jeg må passe på, for så fort jeg ser en annen vei, kan det godt være at han river av seg luen, og da ender det uansett med at vi mister den langs veien, og at han begynner å gråte fordi det er så kaldt. Jeg prøver å komme meg bort til skoleporten så tidlig som mulig slik at jeg kan dra igjen så fort som mulig. Noen ganger føles det som om alle de andre foreldrene der borte, som stort sett er kvinner, stirrer på meg. Jeg kan ikke fordra det når noen stirrer på meg. Jeg regner med at de enten 29
synes synd på meg fordi jeg er enkemann, eller at de hater meg fordi jeg er han fyren som stakk av fra familien sin. Jeg kommer ut som den tapende part uansett. Foran meg ser det ut til at Emma har møtt en venninne. De stikker hodene sammen mens de diskuterer hva det enn er åtteårige jenter pleier å diskutere. Emma har den samme positive utstrålingen som Kate hadde, noe som gjør at hun blir et naturlig midtpunkt. Hun løper bort til meg og trekker med seg venninnen i jakkeermet. «Jane er bestevenninnen min. Hun vil at jeg skal bli med henne hjem i dag og spise middag der. Får jeg lov? Får jeg lov?» «Hei, Jane.» Jane ser opp på meg. Ansiktet hennes er lite og flatklemt. «Er det faren din?» Hun virker ikke spesielt imponert. «Jepp, det er meg. Vil du at Emma skal bli med deg hjem etter skolen?» «Ja, det vil hun. Kan jeg, pappa, vær så snill?» Emma ser på meg med et bedende blikk. Hun kommer til å få tidenes raserianfall hvis jeg nekter. Det har hun fått flere ganger i det siste, og det er jo fordi det vesle livet hennes har blitt snudd helt opp ned. «Pappa? Kan jeg?» spør hun, med en stemme som går opp et hakk. Jeg burde vel egentlig snakke med Janes mor først og sjekke hvordan hun er, skjønt man kan ikke alltid si noe om hvordan et menneske er, ut ifra første møte. Men det er likevel det mest fornuftige å gjøre. Og hvordan skal de komme seg hjem? Jeg har sett virkelig små unger gå hjem fra skolen alene, sånne ting er rett og slett helt sykt. «Kanskje vi burde høre med moren til Jane først,» sier jeg. «Hun sier at det er helt greit,» sier Jane bestemt. «Skjønner du?» Emmas stemme er litt mer hissig nå. Jeg føler meg presset inn i et hjørne. «Vel …» «Pappa, det er sånt jenter gjør,» sier Emma med smale øyne. 30
Vær så snill, Emma, ber jeg i mitt stille sinn. Jeg prøver meg på et smil. «Vel …» Akkurat da kommer en pen blondine gående fort mot oss. Hun triller også på en sportsvogn. Barnet hennes sover. Han ser mye mer velstelt ut enn Liam. Sportsvognen hennes ser ut som om den kommer rett fra butikken. Den har ingen banan- eller syltetøyflekker på seg. «Hei, er det du som er Nick?» Hun legger hendene på Janes skuldre. «Ja.» Jeg smiler lettet til kvinnen. «Og du er Janes mor?» «Det er jeg. Jane lurte på om Emma ville være med oss hjem etter skolen i dag. Jeg kan godt kjøre henne hjem igjen etterpå.» «Vær så snill, vær så snill, vær så snill, pappa!» Emma slår hendene sammen og hopper fra fot til fot. Jane gjør det samme. Janes mor ler. Jeg synes det hele virker ganske så manipulativt, men det virker like fullt. «Greit. Når er hun tilbake? Hun pleier nemlig å legge seg rundt ti.» «Å, jeg skjønner.» Kvinnen virker litt paff. Kanskje det er frekt å spørre om slike ting? Jeg får uansett ikke grep om noe av denne skoleportetiketten. «Vel, vi slipper henne nok av hos dere rundt sju, hvis det passer for deg.» «Fint. Supert. Takk.» Hun slår følge med meg bort til porten. Så blir vi stående og se på jentene idet de springer inn. Jane sender et slengkyss til moren sin, mens Emma vinker til meg. Jeg vinker tilbake og følger henne med blikket, helt til jeg ikke kan se henne lenger. «Hvordan går det med Liam, da?» Kvinnen, som jeg ikke vet hva heter, og som jeg bestemmer meg for at jeg ikke kan spørre om navnet på nå, setter seg ned på huk og kiler Liam under haken. Han begynner å fnise. Jeg smiler. Kvinnen reiser seg og legger hånden på armen min. «Jeg er så lei meg for det med Kate, hun var en så nydelig person.» 31
Jeg bøyer hodet. Dette er grunnen til at jeg ikke kan fordra skoleporter. «Hun pleide alltid å ta med seg Liam på Mor og barngruppen,» fortsetter kvinnen. «Det var faktisk Kate og jeg som startet gruppen. Har du tenkt å være med?» «Mor og barn?» Jeg har hørt Kate nevne det en eller to ganger, og sett noe om det i boken jeg fikk av henne, men jeg har fortsatt ikke klart å se nøyere gjennom den. Og hva går egentlig en Mor og barn-gruppe ut på? «Eh, det er jeg ikke helt sikker på.» Jeg prøver meg på en humoristisk tilnærming: «Jeg er jo ikke mor.» «Å,» smiler hun, «det har ikke noe å si. Gruppen heter egentlig Foreldre og barn. Vi skal møtes i morgen tidlig, du må gjerne komme. Du er høyst velkommen, og så er det så morsomt for Liam.» «Jeg får se.» «Du har vel lyst til å bli med, ikke sant, gullet?» Et grusomt øyeblikk tror jeg hun snakker til meg, men det gjør hun åpenbart ikke, ettersom Liam sparker oppglødd med beina. Det er som om han prøver å si at han vil være med. «Treffene holdes i et lokale i første etasje inne på samfunnshuset klokken ti,» sier kvinnen. «Det ville vært veldig hyggelig om du vil komme.» Jeg smiler til henne på en ikke-forpliktende måte og kjenner at jeg er litt glad da hun går. ** Etter å ha fulgt Emma til skolen, pleier jeg å ta med Liam på tur dersom været er bra. Det finnes både park og lekeplass, en trafikkert vei og flere roligere veier og gater. Jeg går gjennom dem alle. Det tar tre timer. Hvis det regner, setter jeg Liam i bilsetet, og så kjører vi en tur. Noen ganger parkerer vi ved sjøen og bruker tiden på å speide utover havet. Vi gjør vel egentlig det for å unngå å dra tilbake til huset. Jeg tror nok følelsen av at Kate fortsatt er hjemme og venter på meg når jeg kommer inn gjennom døren, kommer 32
til å avta etter hvert, men akkurat nå føles det som om jeg får øye på henne overalt når jeg er hjemme. Små, flyktige glimt som forsvinner med det samme jeg snur meg. Det er som om jeg hører henne. Går jeg inn på kjøkkenet, ser jeg oss drikke vin over en take-away-middag mens Emma sover i sprinkelsengen sin. Går jeg inn i stuen, ser jeg oss sitte og se på en CSI-episode på TV-en sammen. Det var Kate som malte hvert eneste rom i huset, hun som plantet alle blomstene i hagen, hun satte opp tapetet mens jeg klisset henne til med tapetlim. Jeg var så lykkelig i disse første, spede årene, før jeg klarte å ødelegge alt. Liam var resultatet av desperat sex en kveld alt var i ferd med å rase sammen og vi begge følte oss helt maktesløse og ikke klarte å få satt en stopper for alt kaoset. Det hele var egentlig opp til meg, men selv nå er jeg ikke sikker på om jeg ville ha klart å stanse det. Ingen av oss ble glade da vi fikk vite at Kate var gravid, men jeg ville ikke endret på en tøddel nå. Med det samme Liam meldte sin ankomst og slo opp øynene, var vi solgt. Klokken tolv er jeg hjemme igjen. Timene fra tolv til halv tre går med til matlaging, vasking og rydding. Jeg bruker så lang tid som mulig på lunsj. Halv tre pleier jeg å dra bort for å hente Emma på skolen, men i dag har jeg en del dødtid ettersom hun ikke kommer hjem. Jeg gir Liam litt ost og skinke, og en banan helt til slutt. Emma sier at det er det man pleier å gi småbarn når de spiser formiddagsmat, og ettersom Liam spiser det, har ikke jeg tenkt å si noe på det. Men jeg får vel finne ut hva annet jeg kan gi ham, tenker jeg. Tankene vender tilbake til boken Kate ga meg. Kanskje har hun skrevet noe om dette i den. Jeg kommer så langt som til å løfte den ut av kjøkkenskuffen før panikken melder seg og jeg legger den kontant på plass igjen. Jeg lukker øynene og puster dypt inn. En del av meg har et desperat behov for å lese den, få kontakt med Kate igjen, mens en annen del av meg ikke vil kjenne på sorgen som uvegerlig følger med. Neste gang jeg trenger å få vite mer om et tema, skal jeg slå opp i den, det lover jeg meg selv idet jeg bærer Liams barnestol inn i TV-stuen 33
og skrur på TV-en for ham. Så gjør jeg det jeg alltid pleier å gjøre når jeg vil glemme tanken på alle timene som ligger foran meg. Mens han glor på et par dansende pelsdukker, som ville skremt vettet av meg hvis jeg var ham, finner jeg frem en kortstokk, legger ut kortene med forsiden ned, for så å prøve å huske hvor alle de forskjellige kortene ligger etterpå. Jeg melder høyt og tydelig fra om hva slags kort jeg tror ligger der, før jeg snur kortet, og etter en stund merker jeg at Liam stirrer på kortene med storøyd fascinasjon mens jeg snur dem. «Jaså, du liker dette her, du?» Han smiler. Jeg lager litt moro for ham. Jeg rapper frem alle navnene på kortene, og Liam smiler enda bredere. Så begynner han å le, og latteren hans er som lyden av klukkende kildevann i en ørken. Jeg svømmer i den, drikker av den, finner fornyet kraft i den.
EMMA
Jane tror at hun er så kul bare fordi mammaen hennes fortsatt lever. Hver gang jeg er på besøk hos henne, sier hun: «Jeg har fått kommunionsslør av mamma», eller: «Jeg har fått kommunionssko av mamma.» Jeg forteller at jeg også har fått sånne ting av mammaen min, selv om jeg egentlig ikke har fått det. Hun var nemlig for syk til å kjøpe dem. Noen ganger tenker jeg at mamma ikke hadde nok lyst til å fortsette å leve. Hvis hun virkelig hadde hatt lyst til det, tror jeg Jesus ville ha latt henne leve, for han hører alltid på bønnene våre og er jo vennen vår. Det er bare det at mamma og pappa aldri gikk i kirken, så kanskje Jesus ikke vet hvem de er, og kanskje er det først nå han møter mamma for første gang. Jeg håper han liker henne. Det gjør i hvert fall alle andre. Jane viser meg kjolen sin og spør om jeg kan vise henne min når vi skal hjem til meg neste gang. Jeg forteller at kjolen min er kjempehemmelig. Jane sier at det er urettferdig, og at jeg må vise henne kjolen. Da sier jeg: «Det trenger jeg faktisk ikke å gjøre.» Da blir hun litt sur. Jeg lurer på hvorfor mammaen min ble syk og ikke Janes mamma. Mammaen min hadde kreft. Hun fant en liten kul på halsen og så tok de prøver av henne og så hadde noen små deler av kulen reist rundt omkring i kroppen hennes, nesten som om de hadde dratt på ferie. Noe av kulen lå i leveren hennes, og noe lå i hjernen. Jeg husker at mamma fortalte meg at hun kom til å bli kjempesyk, men at det ikke var noe å bry seg om, og at jeg bare måtte fortsette å fortelle 35
henne alt om det som skjedde i livet mitt. Hun løftet meg opp i sengen og kysset meg i ansiktet, som om hun prøvde å kile meg, og da lo både jeg og Marcy. Jeg pleide å gå opp på rommet til mamma hver eneste dag etter skolen. Og hver morgen før jeg dro på skolen. Molly, som er mammaen til venninnen min Laura, pleide å komme og hente meg og følge meg til skolen. Før pleide jeg å snakke med mammaen min, og hun pleide å gå rundt og lage mat, og ta oss med ut sånn som alle de andre mammaene, men så fikk hun den kulen, og da kunne vi bare klemme henne. Men klemmene var alltid kos. Uansett, etter at Jane forteller om mammaen sin ENDA EN GANG, sånn cirka for fem hundre og ørtende gang eller noe, sier jeg til henne at hun tror hun er så mye bedre bare fordi hun har en mamma, og da sier hun at hun ikke gjør det. Da sier jeg at alle elsker meg kjempehøyt fordi mammaen min døde. Jeg forteller at læreren elsker meg kjempehøyt, og at hun aldri kjefter på meg mer, og at pappaen min lar meg få se alle de kule ungdomsprogrammene på TV, og da sier hun at jeg bare lyver, og så sier jeg at jeg skal vise henne. Og så forteller jeg at pappa gir oss pannekaker til frokost fordi han elsker oss kjempekjempehøyt, og at broren min Liam kan rote i hele huset, og at det er helt greit for pappa. Da sier hun: «Tror du det ville vært sånn for meg og hvis mammaen min døde?» Jeg svarer at det ville det kanskje. «Men jeg vil ikke at mammaen min skal dø,» sier hun. Da blir jeg sint. Jeg vet ikke helt hvorfor, så derfor slår jeg henne.