Ti ting jeg har lært om kjærligheten av Sarah Butler

Sarah Butler

Ti ting jeg har lært om kjærligheten Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Sarah Butler Originalens tittel: Ten Things I've Learnt About Love Oversatt av Cecilie Winger, MNO © Sarah Butler 2013 First published in 2013 by Picador An imprint of Pan Macmillan, a division of Macmillan Publishers Limited

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39594-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: © Picador Art Department Forfatterportrett: © Eva Sajovic Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Ti ting jeg vil si til faren min

1. Jeg traff en mann i Singapore som luktet som deg – sigarettrøyk og semsket skinn.

2. Jeg husker den ferien i Hellas – endeløse ruiner og hvordan du måtte forklare meg forskjellen på doriske, joniske og korintiske søyler gang på gang.

3. Jeg skulle ønske du hadde snakket om Mama. Jeg skulle ønske du hadde beholdt noen av tingene hennes.

4. Jeg har fortsatt boken du ga meg på tiårsdagen, da jeg ville bli astronaut – En rundreise gjennom solsystemet.

5. Jeg vet at du alltid håpet at en av oss skulle bli lege, som du selv.

6. Jeg har en tilbakevendende drøm. Jeg står utenfor huset ditt. Det er fest, jeg hører folk snakke og le der inne. Jeg ringer på, og det tar en evighet før du åpner.

7. Det var jeg som rappet fotografiet fra arbeidsrommet ditt.

8. Jeg pleide å spionere på deg – betrakte deg når du holdt på i hagen eller satt i lenestolen din, eller ved skrivebordet med ryggen til døren. Jeg håpet alltid at du skulle snu deg og se på meg.

9. Jeg beklager at jeg ikke har vært så mye til stede.

10. Vær så snill, ikke …

5

Far bor alene i et snobbete rekkehus like ved Hampstead Heath. Husene der omkring er sirlige og svære, de hellelagte oppkjørslene er lange og kostbare, og hagemurene er akkurat så høye at folk ikke kan se inn. Området er bare karnappvinduer og tunge gardiner, klematis og blåregn fra begynnelse til slutt.

Jeg står i taxikø utenfor Ankomst og røyker tre sigaretter mens jeg venter. Så er det omsider min tur, jeg stuper inn i bilen og merker hvor svimmel og kvalm jeg er av nikotinen. Sjåføren spiller Mozarts rekviem. Jeg har lyst til å be henne skru av, men jeg kommer ikke på noen god måte jeg kan få sagt det på, så jeg strekker beina godt ut der ryggsekken min ville ha stått, lener hodet mot dørkarmen og lukker øynene. Jeg prøver å huske den nøyaktige fargen på sekken min. Den er en slags skitten marineblå – jeg har slept rundt på den i årevis, jeg burde vite hvilken farge den er. Nedi sekken ligger det jeans, shorts, singleter og en vanntett jakke. Ti pakker russiske sigaretter. Et par broderte tøfler til Tilly. Maskara. En lipgloss som snart er oppbrukt. En nesten perfekt kuleformet stein, som jeg tok med for å gi til Kal, jeg forbanner meg selv fordi jeg gråter. En ubrukt Rough Guide to India. En hodelykt. Et fotografi av oss alle sammen, inkludert moren min, fra før jeg kan huske: Det er det eneste jeg er lei for å ha mistet.

6

Vi er fremme altfor fort. Jeg betaler sjåføren og går ut på fortauet. Idet hun svinger ut fra fortauskanten, har jeg lyst til å rekke ut hånden og si stopp, jeg har ombestemt meg, la oss dra et annet sted, hvor som helst, så jeg kan sitte i baksetet igjen, utsette alt og betrakte London gjennom vinduet.

Det er elleve trappetrinn opp til fars hus. På det nederste står to skrantende trær i runde, blåglaserte krukker.

Et digert laurbærtre dekker mesteparten av vinduet på forsiden, men jeg ser likevel etter ham, om han sitter på sofaen med en sigarett som krøller seg til aske i hånden.

Han er ikke der. Magen min verker, munnen smaker sagflis og søvn. Jeg napper et blad fra et av trærne i krukkene – flekkete i blekt gulgrønt – og river det i to langs nervetråden.

Fars inngangsdør er malt i en mørk rødbrun farge, som blod som har fått tørke. To høye vindusruter med ruglete glass – kantet med en sartgrønn eføybord – avslører ikke mye av hva som er innenfor.

Da jeg var tretten sendte han meg på skole i Dorset.

Jeg husker da jeg kom hjem etter første semester. Han måtte jobbe, så Tilly hentet meg, med nervøse fingre på rattet og det flunkende nye sertifikatet stukket inn i hanskerommet. Jeg stanset på øverste trappetrinn og så på den samme messingdørklokken som jeg ser på nå mens Tilly lette etter nøklene sine. Jeg tenkte at døren ikke så ut som vår inngangsdør, og ringte på, for å høre hvordan det lød fra utsiden.

Jeg tar en sigarett fra lommen, selv om jeg ikke har noe tid å kaste bort. Lighteren skraper mot tommelen. Jeg inhalerer for raskt og hoster – en spinkel røykhoste – med hånden mot brystet.

7

Ti ulike ord folk kan bruke for å beskrive meg

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

Vagabond Dagdriver Hjemløs Uflaks Godt sovehjerte Fordrevet Avskum I grenseland Misforstått Fortapt

Jeg er en gammel mann med et upålitelig hjerte, det er det ingen tvil om. Og sannheten er at jeg føler meg mer hjemme her – ved elvebredden, hvor det er gjørme og søle – enn i stilige boligområder som det ved undergrunnsbanen, med alle sine blinkende skilt og sikkerhetsvakter.

Jeg flytter meg rundt. Det er det nærmeste jeg kommer noen slags strategi. Hvert sted forestiller jeg meg deg. Jeg har ikke mye å støtte meg til, selv om det er ting jeg kan gjette meg til – hårfarge, høyde, alder. Og jeg vet hva du heter, jeg kunne ropt til deg og se deg vende om. Vi kunne stått her og latt syklistene fare forbi, vi kunne ha lyttet til kanalbåtene som dunker inn i hverandre som klokker, og vi kunne ha snakket sammen.

I forrige uke, da jeg trodde jeg skulle dø, klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn deg. Det er ikke enkelt å fokusere på noe når det føles som om en voksen mann sitter på brystkassen din, men du fikk halt meg gjennom det – det klarer du alltid.

Det skjedde lenger opp ved elven fra her, på Embankment, tvers overfor Houses of Parliament: området ved sykehuset, med den høye muren, der det er utskårne fuglehoder i endestykket på benkene, som står plassert høyt 9

for at man skal se ut over elven. Jeg gikk vestover, med en svevende plan om å vandre så langt som til Albert Bridge, finne meg et sted for natten i et fredelig Chelseahjørne. Politiet der er påpasselige, men hvis du gjemmer deg litt unna, lar de deg noen ganger være i fred. Jeg bare gikk. Legen sa det kan bli utløst av bekymring, men jeg er ikke så sikker på at jeg var bekymret den dagen, ikke spesielt.

Jeg lente meg mot muren og holdt begge hendene mot brystet, jeg hadde tårer i øynene, som et barn, ikke som en mann som nærmer seg seksti og kan overleve på gaten. Jeg håper du ville ha stanset og spurt om alt var greit hvis du hadde vært der, men det var du ikke, og jeg er uansett vant til at folk ikke bryr seg. Jeg sto og så ut over elven, og jeg tenkte på deg, og på at for alt jeg vet kan du være død allerede. Verden er full av farer, tross alt. Bilkrasj. Kniver. Blodpropper. Kreft. Jeg fortsatte å se på elven, jeg tenkte på hvordan ting kunne ha vært, og var redd jeg skulle dø når som helst. Jeg syns ikke det er så rart at jeg mistet kontrollen, og nå mener jeg ikke at jeg skrek og hylte – det er ikke min stil, og når man lever slik jeg gjør, er det rett og slett det de kaller en fornuftig forholdsregel å ligge lavt i terrenget. Så nei, jeg bare gråt som en småunge.

Ikke misforstå meg, jeg er ikke alltid slik. Jeg liker en drink og en spøk. Jeg liker å ligge på fortauet og se opp på stjernene. Det er bare det at jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt, jeg trodde jeg skulle dø uten å ha funnet deg.

Jeg tenkte på henne også, hun med det purpurrøde navnet. Vi reiste bort en gang – en helg i Brighton – stjålet tid, perfekt. Vi spiste iskrem, og fish and chips. Vi – det føles ikke riktig å fortelle deg det – men vi elsket i et medtatt hotell med utsikt over sjøen.

10

Jeg lyver hvis jeg sier det var perfekt. Det var grått og dystert. Jeg tillot meg å bli sint: harde ord i et lånt rom.

Måten hun knep igjen øynene på, og munnen som hardnet. Men det var vel vanskelig for henne også.

Har jeg først forelsket meg, er det nesten umulig for meg å legge det bak meg, det har jeg lært om meg selv.

Det borger ikke for et enkelt liv. *** Jeg er ikke noen stor tilhenger av leger, men etter den episoden på Embankment tvang jeg meg likevel til å gå. Legekontoret luktet av nye tepper – søtt og skarpt. Jeg satte meg ved siden av en dame i førtiårene, men hun reiste seg og flyttet seg over til den andre siden av rommet. Jeg prøver å ikke la den slags ting gå inn på meg. Jeg grep etter en haug med aviser og begynte å lete etter noe om deg. Ingenting.

Legens navn hadde farge som soloppvarmet sandstein.

Hun hadde snille øyne, og hendene hennes, da hun berørte meg, var myke og svale. Det er naturlig å bli redd, sa hun, det er skremmende første gangen, alle tror de kommer til å dø. Jeg gråt igjen, der i det lille rommet hennes med en seng dekket av papir. Hun smilte og ga meg et papirlommetørkle. Det var like mye berøringen hennes som hele denne episoden med hjertet mitt, eller damen på venteværelset, som gikk innpå meg, og jeg fikk en mistanke om at hun skjønte det. Hun stilte meg alle de spørsmålene leger stiller en mann som meg, og som jeg mener aldri er de spørsmålene som betyr noe.

Hun ga det et navn: angina, iskaldt blått, begynnelse og slutt. Hun viste meg en liten rød flaske og fortalte meg at det ville hjelpe – en rask sprut under tungen, så ville jeg unngå å ende opp presset inn mot en mur, med hen11

dene knuget mot hjertet. Jeg tok resepten og gikk. Og så fortsatte jeg å gjøre det jeg har holdt på med i årevis. Jeg har skrevet navnet ditt flere ganger enn jeg kan huske.

I begynnelsen skriver jeg alltid navnet ditt.

Ti ting jeg vet om moren min

1. Hun het Julianne – uttalt som om hun var fransk, men det var hun ikke.

2. Hun var vakker (jeg fant et fotografi på fars arbeidsrom, av de to og oss tre. Jeg holder henne i hånden og stirrer opp på henne. Jeg tok det før jeg dro til skolen, og han har aldri nevnt det. Det ligger i sekken min, den som er borte).

3. Jeg har samme farge på håret som hun hadde.

4. Far elsket henne – han fant aldri noen annen.

5. Hun tenkte seg ikke om før hun handlet. Dette vet jeg fordi da jeg var fjorten, klatret jeg opp i et tre ved Hampstead Heath ikledd lette sko uten gripesåle. Jeg klatret for høyt, falt, og brakk beinet. På vei til sykehuset sa pappa: «Du er akkurat som moren din, Alice. Kan du aldri stanse opp i fem minutter og tenke på hva som kan skje?»

6. Etter at hun døde, pakket pappa alt som noen gang hadde hatt noe med henne å gjøre, inkludert de turkise og gylne putene som Tilly og Cee var så glad i, i digre svarte søppelsekker og kjørte av sted med dem i bilen. Han kom ikke tilbake med dem.

7. Om sommeren fikk hun fregner på kinn og skuldre, akkurat som jeg pleier å få (far har fortalt meg dette, og da 13

rødmet han, noe jeg aldri hadde sett ham gjøre før. Jeg visste ikke hva jeg skulle si).

8. Hun og pappa kranglet masse (ifølge Cee, Tilly sier hun ikke kan huske det, men hun har alltid vært den som sitter på gjerdet).

9. Hun kjørte en Citroën GSA. Hun hadde hatt førerkortet sitt i fem måneder og tjueen dager. Rettens kjennelse var død ved et ulykkestilfelle, noe som høres altfor tilfeldig ut etter min smak.

10. Hadde det ikke vært for meg, ville hun ikke ha kjørt bil i det hele tatt.

Kreften sitter i fars bukspyttkjertel. Cee fortalte meg det på telefonen – jeg sto i resepsjonen på vandrerhjemmet i Ulan Bator, hun i pappas entré, linjen skurret. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva en bukspyttkjertel er, selv om jeg aldri ville ha innrømmet det overfor Cee. Cee anser meg som en fortapt sjel. Du kaster bort talentene dine, sier hun, du som stikker av til den andre siden av jordkloden for et godt ord. Tiden tar deg snart igjen, sier hun – og med det mener hun at jeg burde sette i gang og få barn før eggstokkene mine tørker ut. Du gjorde et riktig valg når det gjaldt Kal, men du må snart begynne å tenke på å falle til ro, sier hun. Støv faller til ro, bunnfall faller til ro – men det sier jeg ikke. Hva var galt med Kal forresten, spør jeg. Hun bare sukker, slik hun alltid gjør, på en måte som får meg til å føle meg som om jeg er fem år igjen.

Jeg stumper sigaretten og ringer på dørklokken. Det er Tilly som åpner, og det er jeg glad for. Hun har på seg smale jeans og en diger, oransje T-skjorte. Ansiktet hennes er slitent og blekt. Entreen breier seg i svarte og hvite sjakkruter bak henne, og jeg husker at vi to pleide å kritte opp paradisruter, og at vi lo når vi kjente de svale gulvflisene under fotsålene.

15

«Alice.» Tilly strekker ut armene. Hun er marshmallow-myk. Et øyeblikk lar jeg pannen hvile mot brystet hennes, jeg kjenner den svake, sommerlige parfymelukten. Cee kommer ned trappen. Søte, hvite sko uten snøring, svart linbukse, og ermeløs, turkis skjorte. Håret hennes ser nystusset ut – det er farget i en kjemisk rødtone. Hun har øynene til faren vår, dypbrune, omtrent som hagekompost. Jeg er blitt fortalt at jeg har samme farge som mor.

Jeg kommer ikke til å gråte. Jeg tar et skritt bort fra Tilly. Cee står med et tomt vannglass i hånden, huden hennes er oppsvulmet og rød under sminken.

«Du skulle ha ringt,» sier Tilly. «Jeg kunne ha hentet deg. Jeg har bilen her, og det er så stusslig å sitte i en taxi og få gnagsår i ørene.»

«Det gikk greit,» sier jeg. Vi står der, tafatte, tause. Jeg kikker mot trappen.

«Han sover,» sier Cee, og jeg kjenner et velkjent bluss av sinne. Vi er altfor nærme hverandre. Entreen er ikke trang, men jeg har problemer med å puste.

«Hvordan var flyturen?» spør Tilly. «Jeg slo det opp – nesten 700 mil. Er ikke det helt utrolig?»

Det jeg likte bedre enn noe annet ved Mongolia, var horisonten – bredere enn noen annen jeg har sett, endeløst landskap og endeløs himmel. Jeg skyver igjen inngangsdøren. Jeg hadde glemt hvor trå den er.

«Du må …» begynner Cee. «Jeg vet det.» Jeg drar den mot meg, skyver håndtaket oppover og slamrer den inntil.

Cee ser på vesken min – en liten svart veske – og så ser hun på meg igjen. «Er det alt du har?»

Jeg ser for meg bagasjehallen – fluorescerende lys, rekker med vogner, den oppskrapte, svarte gummien på 16

transportbåndet. Jeg sto lenge og ventet på at ryggsekken min skulle dukke opp. Folk snappet til seg bagasjen sin og stimet ut. Jeg ventet til det bare var fire gjenstander igjen, sirklende: To harde kofferter, en lang pakke innsurret i avispapir og gaffateip, og en rosa overnattingsveske med frynsete remmer. Jeg ventet til skjermen lyste opp med et nytt rutenummer og ny by og en ny flokk med mennesker samlet seg. En ny forsendelse av bagasje ble sendt ut. Jeg vurderte å bare plukke ut en koffert og gå min vei med den, men jeg gjorde ikke det.

«Jeg tar en tur opp,» sier jeg og passerer dem, jeg holder meg tett inntil veggen så kroppene våre ikke skal støte borti hverandre.

«Alice, han sover.» Cee legger en hånd på armen min.

«Jeg setter på vann – vi kan ta oss en kopp te.» Tillys fingre fikler med kanten på T-skjorten.

Jeg tar et skritt unna Cees grep. «Jeg skal ikke vekke ham.»

Jeg er alt fire trinn oppe. Trappen er hvitmalt, et rødt teppe midt på er festet med smale messingstenger. Kal spøkte med den første gang han var her – en søndagslunsj som aldri tok slutt. Jeg føler meg som en kakse hver gang jeg går opp til toalettet, sa han, og jeg lo, siden jeg aldri hadde tenkt på det på den måten før. Jeg skulle ønske han sto her ved siden av meg, at han holdt meg i armen. Jeg har fortsatt nummeret hans på mobilen. Det hender jeg sitter og bare ser på det.

«Alice.» Det er Tillys stemme. Ansiktet hennes er stivnet i en rynke. «Bare …» Hun gnir hendene hardt sammen. «Bare vær forberedt, snuppa.»

17

*** Fars rom ligger i fremste del av huset, i andre etasje. Det har to høye vinduer med utsikt til gaten, over toppen av den røde murveggen vis-à-vis og inn mot en gårdsplass bak der igjen. Jeg åpner døren så stille jeg kan og går inn. De tykke, grønne gardinene er trukket godt sammen for å stenge dagen ute, og gulvlampen ved sofaen kaster en varmgul sirkel inn over teppet. Jeg vil ikke se på sengen. I stedet stirrer jeg på garderobeskapet, der det er innfelt minitriangler av lysere treverk langs kantene, jeg ser på det ovale speilet, de matte metallhengslene. Jeg ser opp på den stygge takrosetten med en fattigmannslysekrone, der seks juksestearinlys er stukket ned i støvete holdere.

En gang fortalte Cee meg at før jeg ble født, i det andre huset, pleide hun og Tilly å få komme inn på soverommet til foreldrene våre lørdag morgen. De pleide å snike seg inn mellom pappa og Mama og kreve å bli fortalt eventyr. Hvis han ikke skulle jobbe, sto pappa opp etter eventyrene, han tok på seg morgenkåpen over den blå pyjamasen og gikk nedenunder. Tilly og Cee pleide å tumle rundt på den varme flekken han etterlot seg, mens de ventet på skrittene hans i trappen og klirringen fra brettet. Det ble slutt på lørdagsmorgeneventyr og -frokost så fort de flyttet hit og jeg ankom. Da jeg spurte hvorfor, presset bare Cee leppene hardt sammen og trakk på skuldrene, som om det på en eller annen måte var min skyld.

Det lukter hud og svette i rommet. Det er altfor varmt.

Jeg hviler hendene mot sofaryggen og lytter: et svakt sus fra vannrørene, en fugl som kvitrer med maken sin utenfor doble vindusglass, lyden av far, pustende.

18

Sist gang jeg så ham var et par dager før jeg fløy til Moskva. Vi spiste middag på det nye spanske stedet i South End Green. Tapas, fyldig rødvin. Vi har en konjunkturnedgang i vente, Alice, sa han, jeg er ikke sikker på at dette er noe bra tidspunkt å si opp jobben. Det er bare så fristende, sa jeg, og jeg har spart opp litt. Jeg er nødt til å komme meg bort. Du har alltid vært nødt til å komme deg bort, sa han, hvorfor er det slik? Jeg fortalte ham om Kal, men det forklarte ikke alle de andre gangene. Nå prøver jeg å huske om han så blek ut, eller tynn, om han virket syk eller bekymret. Jeg husker ikke.

Mannen i sengen ligner ikke på far.

Far har et sterkt ansikt, firkantet kjeve, brede, buskete øyenbryn. Han er en stor mann: høy, ikke tykk, men massiv. Skuldrene er brede, brystkassen diger. Når han omfavner deg – noe som ikke skjer ofte, men det skjer – kjenner du godt styrken i armene hans. Denne mannen er for liten til å være far.

På gulvet til høyre for sengen står det en liten, hvit og blå boks. Det går en smal slange ut av boksen, den fortsetter inn under teppet som dekker mannen i sengen. En annen slange ender i en slik plastpose man ofte ser på sykehus, halvfull av gul væske.

Mannen i sengen puster som et gammelt menneske.

Ansiktet hans er avmagret, huden sitter fast om omrisset på en hodeskalle jeg ikke kjenner igjen. Det står en stol til venstre for sengen. Noen må ha båret den med opp fra spisestuen. Den ser helt feil ut her inne, med den høye ryggen med tverrpinner og det smale, polstrede setet. Det ser nok ikke synkronisert ut i spisestuen heller, en mann mangler.

Idet jeg setter meg ned på stolen, knirker den høylytt.

Jeg er helt stille. Han våkner ikke. Jeg vil røre ved hånden 19

hans, men den er under teppet, så jeg blir sittende og se på mine egne fingre – mengder av sølvringer, negler bitt ned til negleroten.

«Jeg kom akkurat hjem,» sier jeg. Stemmen høres sped ut, ute av balanse. «Fra Mongolia. Jeg kom akkurat hjem.» Jeg kjenner en brå bølge av utmattelse. «Jeg er ikke engang sikker på hvilken dag det er.» Jeg ler, men det høres helt feil ut, så jeg holder opp. «Jeg kom så fort jeg kunne, jeg hadde ikke mobildekning siste uken – og lenger enn det.» Håret hans er bustete mot hodeputen, leppene tørre og sprukne. Jeg merker at jeg selv puster grunt og hurtig. Jeg vil gråte. Jeg vil legge meg ned på gulvet og lukke øynene. Jeg vil løpe min vei.

«Jeg kom så fort jeg fikk beskjeden.»

Jeg husker jeg satt baki en jeep i Mongolia, sammen med et svensk par og en type fra Palestina, mobilen lå unyttig og glemt nederst i sekken, og veien – som knapt nok var noen vei – slengte oss fram og tilbake, og på alle kanter av oss: ingenting. Bare mil etter mil med ingenting. O, glede.

«Det er så dunkelt her, pappa. Syns du ikke det er dunkelt?» Jeg reiser meg og drar gardinene til side. Det har begynt å regne, smale strimer med vann på den andre siden av glasset. «Jeg ser at det nok en gang er en herlig sommer her i England,» sier jeg.

«Alice?»

Jeg bråsnur. «Pappa?» Jeg blir stående der jeg er, den ene hånden holder ennå fast i gardinene. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde trukket dem fra hverandre. Lyset understreker silhuetten av ansiktet hans, det kaster dype skygger over punktene der huden er innfallen. Huden hans har feil farge – altfor mye gult. «Pappa. Hvordan går …»

20

«Forferdelig.» Han høres ut som om han er forkjølet – slimete og hes.

«Mobilen hadde ikke dekning,» sier jeg. Han hoster, og jeg ser at ansiktet hans er anspent av smerte.

«Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Han beveger hodet mot venstre.

«Denne?» Jeg går bort til nattbordet og griper etter en trepinne med en rosa svampfirkant i enden.

«Dypp den … i glasset,» sier han.

Det er et grunt lag med rosa væske i glasset. Jeg dypper firkanten og rekker den til far. Han stikker svampen inn i munnen. Jeg ser hver knokkel av ham under huden. Kanskje vi lærte om bukspyttkjertelen på skolen. Jeg har en følelse av at den er mørk, purpurrød, kanskje den smalner i en spiss i enden. Jeg kan ikke huske hva den gjør.

«Jeg beklager … at jeg ødelegger … ferien din,» sier han. Han trekker pusten grunt og rallende hver gang han har sagt noen få ord. Den rosa svampen faller ned på lakenet og sprer en våt flekk i bomullsstoffet. Jeg tar den opp og legger den på nattbordet.

«Det var ikke noen …» Jeg stopper meg selv, jeg lener meg tilbake i spisestuestolen og legger det ene beinet over det andre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med hendene, så jeg dytter dem innunder hvert sitt lår. Kanten av alle ringene mine graver seg inn på baksiden av beina mine.

«Vet du at i Mongolia er det ingen som eier jorda? Det finnes ikke gjerder,» sier jeg.

«Var han mannen … sammen med deg?»

«Kal?» «Han indiske … typen.»

«Han er britisk. Jeg fortalte deg det, pappa, det er slutt mellom oss. Jeg fortalte deg det.» Jeg reiser meg og går bort til vinduet, jeg lener hodet mot glasset. Det er kaldt 21

mot huden. Jeg ser for meg at jeg sitter sammen med Kal utenfor et nomadetelt, at vi ser solen forvandle jordens farger til dypt oransje-rosa. «Det var ørner der også,» sier jeg. «Digre ørner rett ved siden av veien – hvis det kunne kalles vei. De hadde noen enorme klør. De kunne drepe en mus bare ved å løfte den opp.»

Jeg hører at han rører på seg, og snur meg mot ham.

Han ser rett på meg. Det hvite i øynene er blitt blekgult.

«Du vet … at jeg er like glad i … deg,» sier han. «… som i de andre.»

Jeg lukker neven om en håndfull gardin og klemmer hardt til. Det kjennes som om jeg har en klump i magen, og den er større enn selve magen. Jeg hører hvordan pusten hans rasper i halsen. Vannrørene har sluttet å suse.

«Det er viktig. Jeg sa … alltid … til moren din … at det var viktig.»

«Hva mener du?»

«For deg … å få vite … det.»

Han pleide å kjøpe med seg peppermyntemus fra Thorntons til meg hver fredag ettermiddag. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker det nå, men det gjør jeg: knirkingen i plastinnpakningen, den løsslupne gleden ved å bite av snuten – mørk sjokolade og søt, grønn peppermynte under.

Ingen av oss sier noe. Øyenlokkene hans blafrer og lukkes, og så går pusten hans over i en svak snorking. Jeg står og ser ned på ham.

«Vær så snill, ikke,» hvisker jeg. « Vær så snill, ikke.»

Noen banker på døren. Jeg venter å se Tilly eller Cee, men det er en sykepleier, en lav, bred dame kledd i blå bukse og vid, blå skjorte.

«Du er Alice,» sier hun. «Mr. Tanner har fortalt meg masse om deg.»

22

«Har han?»

Hun skynder seg inn forbi meg. «Sover igjen,» sier hun. «La oss få skiftet dette, eller hva?» Jeg rygger vekk fra sengen. Hun tar opp plastbeholderen og løfter dynen.

«Du har åpnet gardinene litt i dag, Mr. Tanner? Det er kjekt, ikke sant, vi trenger å få kastet litt lys over saken, ja. Og datteren din er her, det er jo noe utenom det vanlige.»

«Hva sa han?» spør jeg.

«Han sover nå.» Hun senker ikke engang stemmen.

Jeg ser fars kropp – mager inni bomullspyjamasen.

«Jeg mener om meg.»

Hun vrir på en ventil på posen og drar den løs fra ledningen. Jeg ser den gule væsken plaske inni den.

«Jeg er nødt til å …» Jeg vifter med armen i retning av døren.

Hun ser ikke engang opp. «Klart det, kjære deg.

Det er bra at du er her, han har gledet seg veldig til det.»

Jeg lukker døren bak meg. Det lukter slik det alltid har luktet i gangen – bonevoks og et snev av våt gips. Jeg strener opp trappen, sikter mot loftet, men Tilly avskjærer meg.

«Traff du Margaret?» sier hun.

«Sykepleieren?»

«Hun er flink.»

«Akkurat.»

«Cees har laget i stand te.»

Kal pleide å kalle Tilly og Cee for «Vilkår og Betingelser». Hvordan sto det til med Vilkår og Betingelser, spurte han når jeg kom tilbake fra forskjellige familiesammenkomster. Engstelige og irrasjonelle, svarte jeg da, og så lo vi, hver gang.

23

«Jeg kunne godt tenke meg å …» Jeg ser mot loftstrappen. «Å, Alice.» Hun omfavner meg, armene mine er stive ned langs siden.

«Han skjønner det, ikke sant? Det med mobilen min.

At jeg ikke hadde dekning. Tilly? Han tror vel ikke at …» Jeg tar et skritt bort fra henne og stirrer inn i strukturtapetet på veggen foran meg. Det ser møkkete og gammelt ut. «Jeg vil bare ikke at han skal tro …»

«Jeg har bakt kjeks,» sier hun. «De med havre.» De er pappas favoritt. Jeg ser for meg at han ligger i sengen og hører lydene fra Tilly nede på kjøkkenet, lukten av bakverk som driver opp trappen og inn på rommet hans.

«Vis vei, kaptein.» Jeg gjør parodisk honnør ved å løfte fingrene mot pannen. Tilly sender meg et svakt smil før hun snur og går foran meg ned trappen.

Ti ting jeg har funnet som staver navnet ditt

1. En bok i Newington bibliotek med omslag farget som isbrevann.

2. En rad krus med metallisk gyllen glasur i et butikkvindu i Camden Town.

3. Et barns magentarosa plasthårbånd i folkemengden på Euston stasjon.

4. En skolegenser med ermene bundet fast til et tre på Southwark Bridge Road – marineblå.

5. Smale biter med grå skifer, ved den nye kontorbygningen i Angel.

6. Et blekblått glasskår på elvemuren ved Cremorne Gardens i Chelsea.

7. Et juksegullarmbånd med farge som flasset av langs kanten utenfor Battersea Park stasjon.

8. En sprukken ballong – sjokkrosa, med gummi myk som hud – på rampen opp til Tate Modern.

9. Et flak med mørkeblå maling fra en plakattavle i Elephant Road, like ved stasjonen.

10. En bit av et kullgrått skinnbelte med frynsete sting, på parkeringsplassen utenfor Waitrose i Balham.

I dag er hjertet mitt sterkt. Jeg følger bredden av elven, på jakt etter farger. Så lenge jeg er diskret, er det ingen som legger noe særlig merke til en gammel mann som fyller lommene sine med søppel. Det finnes folk i samme situasjon som meg som alltid holder seg til samme sted, som trekker opp en usynlig grense rundt seg selv og aldri krysser den, men jeg vet ikke hvor du er, så jeg holder meg i bevegelse.

Hver bokstav har en farge. Jeg er ikke sikker på om du har det på samme måten. Jeg er ikke sikker på om du vil skjønne det, men jeg grubler ikke så mye over det. Her, på fare for oversvømmelse-skiltet, henger et blekblått godteripapir som fortsatt er klissete av sukker.

Bokstaven A har farge som isbrevann. Her, ved en trebygning uten vinduer, men med schwung over taket, er det en enkel gullørering. L er gull. Og ved den mennesketomme gangbroen, en rosa sløyfe og et blankt, blått flygeblad. I er magentarosa, C er marineblå. E er kullgrå – jeg plukker opp en liten stein formet som en pilspiss.

Det ligger en yacht-klubb ute på elven, den er ikke helt ny lenger, og ligner en dame som løfter skjørtet opp fra vannet. Jeg arrangerer fargene som best jeg 26

kan, på stien like ved inngangsporten, før jeg fortsetter videre. Rundt hjørnet er det en strand full av skatter.

Jeg skulle gjerne ha truffet deg her, stått ved siden av deg med byens søppel ved våre føtter. Dette er et godt sted for farger. Her: et solbleket oransje belte, et plaststykke som har akkurat riktig sjattering av mørklilla, en stoffbit som er så bleket at blåfargen nesten er hvit, et stykke klargrønn hyssing. Lenger ned finnes det glass og keramikk. En forbrent flaske, glasset er blitt svart.

Enda lenger ned finnes det stein, metall og knuste murstein. Spikre som er så tykke av rust at de ikke lenger er seg selv. Hvis du slår dem, hardt – slik – kan du knuse den varmoransje rusten og se fasongen under. Jeg finner flint, og hjørnet av den buler ut som en knoke. Magnolia, blant rester av istykkerrevet papir.

Den første bokstaven i hvert ord gir det farge, man kan fortsatt se resten, de er bare blekere. Så det er bra at det er det lysoransje beltet som er størst, det er ikke alltid like enkelt å få balansen riktig. Fem hull, kantet med metall. Jeg lager to til. Det er mer bomull og hyssing i denne byen enn du ville ha trodd – jeg bruker det til å binde ordene sammen. Jeg samler det mens jeg går, ruller det til en mangefarget ball som lever i den høyre jakkelommen min, ikke samme lomme som bildet – jeg har lært å ta vare på tingene som betyr noe.

Jeg går ned til et gammel innslipp der de losset båter, forbi en skinnstøvel, cowboystil, med sømmer opp langs begge sider, det mangler en stykke av hælen, som om noen har tatt en jafs. Vannet har samme farge som stål.

Det røde lyset blinker sorgtungt på toppen av Canary Wharf, og glasset på boligblokkene speiler en blank, far27

geløs himmel. Det har vært en våt sommer: jeg merker at regnet har lagret seg i knoklene, at støvlene har måttet tåle mye.

Jeg ruller ut beltet, forsiktig for ikke å ryke hyssingen, før jeg bøyer meg ned – noe som er blitt stadig vanskeligere å gjøre, det kommer du også til å oppdage en dag – og plasserer det ut i vannet. Et øyeblikk tror jeg at det vil synke, og jeg gjør meg klar til å fiske det opp, selv om det betyr en dag eller mer med våte støvler. Beltet nøler litt, før det fanges av strømmen og er underveis. Jeg betrakter det og tenker på et bilde jeg en gang så, et vanvittig mønster av tynne, svarte linjer: et kart som viste tjuefire timers kjøring med buss og bane i en radius på halvannen kilometer rundt Waterloo stasjon – eller det sto det i hvert fall på skiltet. Det var vakrere enn du kan forestille deg.

Idet jeg snur meg fra vannet, ser jeg en kokosnøtt, med skall som sekkestrie, inntil muren. Jeg ser for meg en gutt stå på dekket av en ferge og kaste kokosnøtten med hender som en gang vil bli merket av vind, salt og liv, men som fortsatt er like myke som huden rett under øret hans. Jeg ser for meg at han kaster den fra den ene hånden til den andre, at han kjenner hvordan den skraper og hvor behagelig rund den er. Han har løpt opp fra skipets indre, bort fra brølet av gasskomfyrer, lyden av kjøtt som klasker mot skjærefjeler, blinking i kniver og harde, sammentrukne ord fra kollegene. Vinden pisker bort svetten fra pannen hans og leker med håret, slik moren hans pleide, og så får han plutselig et minne om et oppskrapet anretningsbord i tre, røde plastroser i en messingvase, støv godt inni skrukkene mellom kronbladene. Han skulle vært på kjøkkenet og hevet hammeren for å knuse kokosnøtten i småbiter. I stedet står han og 28

fester blikket mot horisonten – et skimmer av blått, det går nesten i ett med himmelen, han løfter høyre arm og kaster kokosnøtten i en høy, vid bue.

Jeg balanserer kokosnøtten på en flat stein og knuser den. Jeg har aldri vært typen til å gjemme på ting. Kanskje jeg har arvet det etter far. Men uansett kommer det godt med nå for tiden – nøler du, kan noen andre ta det fra deg. Jeg har aldri likt kokosnøtter noe særlig, men jeg spiser hele greia. Det fester seg biter mellom tennene mine, og jeg må pirke dem ut med tuppen av neglen.

Etter at jeg er ferdig, går jeg tilbake til elvebredden og setter ut alle bitene av skallet på vannet. De flyter som små båter. *** Problemet med byer, eller i hvert fall med byer som denne, er at det er nærmest umulig å skrive noe i dem.

Det betyr ikke at jeg ikke prøver, bare at det ikke er enkelt.

Jeg har en regel om at jeg ikke forteller folk om deg, eller om skrivingen. Forrige gang jeg snakket om det var til en mann jeg ikke hadde sett på lange tider, en mann som drakk billig sider fra smale bokser. Han spurte hvordan jeg kunne vite at du overhodet var her, i London. Hvordan vet du at hun ikke er i Milano, eller Dubai, Paris eller Tokyo, sa han, Manchester eller Rotterdam, Barnsley eller New York? Han fortsatte slik en stund, han ramset opp navnet på alle byene han kom på, mens han vendte blikket opp, som om han så etter nye steder gjemt mellom de møkkete takbjelkene. Hun er kanskje ikke i noen by i det hele tatt, sa han. Jeg ba ham slutte, men det ville han ikke, så derfor reiste jeg meg og gikk ut av menighetssalen, med dens laminerte gulv og 29

filtkledde oppslagstavler, de lange sammenleggbare bordene og harde plaststolene. *** Jeg sender deg bursdagskort hvert år. Jeg kjenner ikke den eksakte datoen, men jeg er jo god nok til å gjette. Det vanskeligste er konvolutten, som er helt kritthvit. Jeg skriver navnet ditt – det kjenner jeg i det minste – men jeg har ikke noen adresse. Jeg putter det i en postkasse, og de nettene drømmer jeg om at konvolutten blir presset gjennom brevsprekken og at du går mot den gjennom en korridor.

Ti typer mat som stresser meg

1. Alle typer skalldyr som man må knuse eller streve med å åpne – for mye styr for så liten belønning.

2. Kinesisk sopp – sleipe, våte baller i munnen, de får meg til å grøsse.

3. Kals karrirett med reker, ikke fordi jeg ikke liker den – den smaker deilig – men det er oppskriften til moren hans, så da måtte han alltid nevne henne, og jeg måtte bare kommentere det, og så ble det krangel.

4. Cocktailbær av kirsebær, fordi de ikke kan sammenlignes med kirsebær.

5. Vannmelon, fordi jeg føler at jeg burde spise frøene, men jeg klarer det ikke, og det ender med at jeg spytter dem ut i hånden uten å vite hva jeg skal gjøre med dem.

6. All mat jeg er nødt til å lage til mer enn én annen person.

7. Bursdagskake. Stygge lys. Sukkerglasurdekor. Elendig pynteskrift. De blir aldri bra.

8. Frokostblanding. Søt eller sunn, begge deler er ekstremt kjedelig. Jeg er en toast- og marmitepålegg-jente.

31

9. Tillys dobbeltkremede sukkerbombe av en sherrydessert.

Hun bruker så lang tid på å få den til å se perfekt ut at du knapt tør røre den, og så blir hun sur når Cee sier at hun bare vil ha én skje.

10. Faktisk stresser det meg å spise hva som helst i selskap med søstrene mine.