Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 3
MUSTAFA CAN
Tett inntil dagene Fortellingen om min mor
Oversatt av Johann Grip
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 4
© 2008 CAPPELEN DAMM AS © Mustafa Can, 2006 Først utgitt av Norstedts, Stockholm, 2006 Utgitt etter avtale med Norstedts Agency. Originalens tittel: Tätt intill dagarna ISBN 978-82-02-27701-7 ISBN 978-82-525-6800-4 (Bokklubben) 1. opplag 2008 Sitatet av Antonio Tabucchi er hentet fra Tristano dör og oversatt til svensk av Viveca Melander. Albert Camus Det første mennesket er oversatt til norsk av Christine Amadou. Siste setning i utdraget har Johann Grip endret for å tilpasse det til denne oversettelsen. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Lars Tunbjörk Sats: Bente Cecilie Bergan Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2008 Satt i 10,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream - 1,8 bulk
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
Til mor
14:26
Side 5
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 6
Man säjer att döden är en gåta, men det faktum att man har existerat är en ännu större gåta Antonio Tabucchi Där nyss jag trodde dig vinka var tomheten tusenårig Där nyss jag trodde dig lysa famlar min hand mot mörker Gunnar Ekelöf
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 7
Kjære mor, jeg kysser hendene dine og hviler hodet mitt i fanget ditt, der du sitter i skyggen av et morbærtre og nyter den himmelske roen. Lytt nå til ordene mine – hvis du er den omtenksomme moren jeg alltid har ment at du er. Ingen kommer til å forstyrre oss, alle de andre i familien sover. Først vil jeg si at en venn i går fortalte meg at døden ikke er en utslettelse, at de døde fortsetter å leve som planter i erindringen til dem de kjente. Likevel, mor: din død har virkelig utslettet noe i meg. For meg lignet du mandeltreet på høyden bak huset vårt i landsbyen. Som barn fantaserte jeg om at treet ville overleve sult og uår, krig og epidemier, at generasjoner ville komme og gå, samfunn og landskap forandre seg, men treet skulle likevel bestå. Og se, av huset er det bare ruiner igjen, men treet står der ennå og skuer utover landsbyen i majestetisk prakt. Akkurat slik forestilte jeg meg deg: udødelig. Derfor vet jeg at du hører meg nå. Hvis ikke, har du og alle som har trodd på Den allmektige og på et liv etter døden, blitt grundig lurt. Da blir ikke døden annet enn en meningsløs tilstand, hvis man kan sammenligne døden med en tilstand. Og livet synes fullstendig meningsløst; det ville være som at et menneske prøver å dyrke noe nyttig eller vakkert i lang tid – en hveteåker, et vennskap, en kjærlighet eller noe annet – og 7
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 8
så ikke får høste fruktene av det. Som du vet er jeg ikke særlig religiøs av meg, men når det gjelder din død, vil jeg ikke tro på en så definitiv adskillelse. Jeg vil ikke at døden skal være en amputasjon. Jeg husker at du en gang sa at du riktignok ofte følte at du hadde mistet hjemlandet ditt, men at du hadde ditt varige hjemsted i et land du aldri kunne miste. Du tvilte aldri på et liv etter døden. Livet ditt ble forklart ved troen din. Du underkastet deg Gud og fant deg ydmykt i din skjebne. Du trodde på Herren, til tross for at Han lot deg oppleve mange år av fattigdom, nød og lange arbeidsdager, til tross for at han spredte sykdommer som gulsott, tuberkulose og til sist skrumplever i kroppen din. Jeg kan ikke svare på hva som skjer et menneske etter døden, jeg vet ikke hva Gud har forberedt til deg. Men Gud skylder deg en evig hvile i lykksalighetens rike. Jeg forestiller meg hvordan du farer sammen av forskrekkelse når jeg snakker slik. Ja, jeg vet at jeg spotter ved å si at Gud «skylder» deg et liv etter døden; du ville si at Gud aldri skylder mennesket noen ting, at det i stedet alltid er mennesket som står i gjeld til Gud. Jeg vet ikke om det finnes et liv etter døden – og hvis jeg benektet at det gjør det, ville det også bety at jeg satt inne med svaret. Nåvel, mor! Jeg hadde egentlig ikke tenkt å begynne med refleksjoner om hvorvidt himmelen eksisterer eller ikke. Heller ikke hadde jeg tenkt å snakke om Skaperen – Han må finnes for at du skal kunne være der du er og lytte til det jeg sier. La meg derfor legge Gud til side en stund og begynne der jeg opprinnelig hadde tenkt å begynne: Kjære mor, klokken er fire om morgenen og det er gått sju dager siden du forlot oss. Om sju timer flyr vi kisten din til 8
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 9
landsbyen og begraver legemet ditt i skyggen av morbærtrærne som du alltid snakket om i Sverige. Jeg sitter alene ved spisebordet på kjøkkenet og ser ut gjennom vinduet. Utenfor henger den grå natten over hustakene, verden ligger øde og stille mens store snøfnugg faller og legger seg som et melkehvitt teppe over gatene. Jeg sitter på den samme gamle stolen og i den samme kroken der du pleide å sitte og se ut gjennom vinduet i de tretti årene du bodde på Södra Ryd. Kjøkkenet ditt er seg likt, de hjemmestrikkede gryteklutene dine henger ennå ved komfyren foran meg, den hvite tekannen står på en av platene, den velbrukte kjevlen ligger ennå i den røde deigbollen som du kjøpte samme uke som vi kom til Sverige. Ingen har rørt disse tingene siden du sist styrte og stelte på kjøkkenet. Selv om jeg aldri fortalte deg det, så jeg deg ofte for meg – uansett hvor i verden jeg befant meg – sittende nettopp her på kjøkkenet i fjerde etasje i blokka der vi bodde. Du satt og stirret med blikket i det fjerne, med albuene på spisebordet og haken hvilende i de sammenfoldede, årete hendene dine. Jeg trodde aldri at du så på den øde lekeplassen utenfor eller de like ødslige gatene, som var omgitt av busker og trær du aldri lærte deg navnet på, heller ikke på den store brune garasjen som var blitt smelt opp ved siden av det rødbrune gjerdet som hegner inn lekeplassen med huskene, skliene og klatrestativene. Alt det som fremdeles står der ute i gården og som jeg kan se. Nei, du stirret på noe lenger bort. På noe vi andre ikke kunne se. Du satt hensunket i dine egne tanker. Du tittet og ventet. Stille og taust. Jeg undret alltid hva det var du så som jeg ikke kunne se. Så jeg konsentrerte meg og kikket ut, jeg også. Mor, jeg så heller ikke trærne og buskene eller den styg9
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 10
ge garasjen og lekeplassen. Jeg stirret også på noe langt borte – og syntes jeg så hvordan en femten år gammel jente med kastanjebrunt hår og et vakkert ansikt bysset et barn i de spede armene sine i en liten fjellandsby i det tyrkiske Kurdistan. Jenta satt alene på gulvet i et rom med håndvevde kelimtepper. Tårer rant nedover de rosenrøde kinnene, mens hun snart sang klagesanger, snart forsøkte å få liv i barnet. Jenta ble sittende med barnet i fanget og nektet å gi det fra seg til mennesker som hadde kommet dit for å trøste henne, men hun var utilgjengelig for mennesketrøst. Barnet ble til slutt røsket ut av fanget hennes, men hun ble sittende på teppet og stirre på hendene sine, som stadig strakte seg etter det døde barnet. Jeg så også hvordan den samme jenta året etter bysset et annet barn i de like spede armene sine. Hun satt alene på gulvet i det samme rommet. Tårer rant nedover de like rosenrøde kinnene, mens hun snart sang de samme klagesangene, snart forsøkte å få liv i barnet. Også denne gangen nektet jenta å gi fra seg barnet til mennesker som hadde kommet for å trøste henne, men hun var like utilgjengelig for mennesketrøst. Igjen ble barnet røsket ut av fanget hennes, igjen ble hun sittende og stirre på hendene sine, som ikke kunne slutte med å strekke seg etter det andre døde barnet. Jeg fortsatte å se en gråtende nitten år gammel jente bysse det tredje døde barnet sitt og være enda mer utilgjengelig for mennesketrøst. Etter det klarte jeg ikke å se mer, klarte ikke å se den avmektige sorgen i jentas ansikt og tomheten i de brungrønne øynene hennes. Jeg klarte ikke å se sju døde barn ligge i sju anonyme graver ved siden av hverandre. Isteden vendte jeg blikket mot deg, der du ennå satt i samme stilling ved bordet og kikket stille ut gjennom vinduet. 10
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 11
Selv om jeg følte at jeg trengte meg inn i noe hellig, stilte jeg alltid det samme spørsmålet til deg: – Mor, jeg vil vite det: Hva er det du ser som jeg ikke ser? Hva er det du ser på? Det gikk noen sekunder før du snudde blikket og så spørrende på meg. Så trakk du på smilebåndet så ømt som bare mødre kan gjøre det, og svarte: – Jeg ser ingenting, min sønn, jeg kikker ikke på noen ting. Det irriterer meg fremdeles at du aldri fortalte hva du så i landskapet som tankene dine beveget seg i. Alle visste at du hadde femten fødsler bak deg, og at åtte barn overlevde. Hvordan kunne du leve med disse minnene? Hvordan klarer en kvinne som har mistet sju barn, sju liv, å ta vare på og leve videre med humøret og forstanden i behold? Jeg lurte alltid på hvordan de døde søsknene mine så ut, om de var vakre, hva slags hår- og øyenfarge de hadde, om de var viltre eller rolige, eller om noen av dem lignet på meg. Hvor ofte og hardnakket jeg enn prøvde å få vite det, svarte du alltid at du ikke husket helt. Mor, jeg vet at du løy for oss! En gang, etter at jeg hadde vært ekstra pågående, sa du: – Jeg vil da ikke plage dere med alt det der! – Hvorfor ikke? spurte jeg. – Det er jo så lenge siden, jeg hadde så mye annet å tenke på, det at dere andre skulle overleve ... Å, minnet tærer på sjelens overflate ... Så strakte du på ryggen og blikket så inn i det fjerne, du løftet på hånden, smilte som om noe plutselig hadde slått deg, og sa: – Forresten, min sønn, jeg har lagd en deilig lammegryte! Du må være sulten nå, du må spise. 11
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 12
«Du må,» sa du, hele jævla tida: «Du må spise og drikke, danse og synge, le og gråte, sove og elske, drømme og lengte.» Det var det du ville at jeg og søsknene mine skulle gjøre. Alt det som sju av barna dine aldri fikk: leve. Selv levde du jo ikke fullt ut – du bare overlevde. Nettopp for at jeg og søsknene mine skulle få leve. – Du må, min sønn, du må leve, gjentok du som et hellig påbud sendt fra Gud. – Men hva med deg, mor, må ikke du også leve? undret jeg. Du husker det kanskje ikke, men det gjør jeg: Da smilte du mildt, skakket på hodet, trakk pusten og ... så kom den skuldertrekningen, alltid den samme, nesten umerkelige skuldertrekningen. Etterfulgt av det samme, langsomme sukket, før du svarte det samme som alle de andre gangene: – Det er jo det jeg gjør, min sønn! Dere er livet mitt – jeg lever gjennom dere. For helvete, mor! Selv om du levde tett inntil oss, var du likevel alltid utenfor rekkevidde for meg og søsknene mine. Den innsikten ble så åpenbar når sykepleierne rullet ut legemet ditt for å skjule det i likhusets kjølerom. Du var som en evig flyktende skygge. Forsøkene våre på å nå deg – iallfall mine – var som å vandre i et nattsvart landskap der gjenstander glimter til i tussmørket, men forsvinner like raskt igjen, og det blir umulig å orientere seg. Det blir som en ørkenvandring uten landemerker. Du var luftspeilet i ørkenen. Etter din død inntrådte et stort mørke. I tussmørket flimret bare brokker av vårt felles liv. Det flimrer nå også, i stadig raskere tempo, som en reise uten kronologisk orden. Jeg får ingen oversikt, mor, det er bare bruddstykker: Utvandringen til Sverige. Fra landsbyen der vi ikke var annet enn utstrakte hender og bleke kinn, plagede øyne og 12
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 13
skyggeaktige skikkelser. Møtet med far og den nybygde drabantbyen. Vi, kvartalets nyinnflyttede kurdiske familie! De rene, brede asfalterte gatene, lekeplassene med klatrestativ og husker, tennisbaner og grønne fotballbaner, ungdomshus og skolen, der bøker og blyanter var gratis. Og Astrid Lindgren og Saltkråkan og Rasmus på loffen. Brokkene av deg raser forbi i enda raskere tempo, jeg tør ikke å blunke av frykt for at du skal bli borte for meg: du sliter alene hjemme siden far allerede er i Sverige. Du blir nødt til å fødes på nytt i møtet med den nye, fremmede verdenen. Frokostens linsesuppe blir erstattet med havregrøt, cornflakes, sjokolademelk og brødskiver med ost. Ildstedet blir erstattet med den elektriske ovnen, brønnen med vannkraner. Dine første, stotrende forsøk på å snakke svensk, min og omgivelsenes forskrekkelse når du ikke kunne uttale ordene riktig, men forvandlet «kokeplate» til «kukplate». Jeg står gjemt bak kjøkkendøren, mor, og hører deg si: «Jeg lurer på hva kvinnene i landsbyen gjør nå? Akk, denne ensomheten ... så langt fra landsbyen og morbærtrærne.» Overfor oss avslører du aldri hva du tenker på. I stedet fortsetter du å bake brød for en uke om gangen, du lager store gryter med mat, vasker tepper, gardiner, dyner og lakener. Og som om dette ikke var nok, holder du det ryddig utenfor blokka også, så naboene ikke skal si at ungene i den utenlandske familien forsøpler stedet, selv om du vet at vi aldri gjør det. Iblant, men bare iblant, avslører du dine innerste tanker: du sier at du er litt sliten, at du har litt vondt i ryggen. Du sier ikke mer, du vil ikke si noe mer, for du vil ikke ha medfølelse. Du hører meg vel fremdeles? Hvis ikke er døden fullstendig meningsløs: man fødes, man lever, man dør – man utslet13
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 14
tes og hører ikke når ens egen sønn snakker til en. Fy faen, for en hån! Jeg vil ikke at du skal være en fremmed for meg. Derfor skal jeg anstrenge meg enda mer for å huske tiden som var. De siste månedene av livet ditt, da leversykdommen drepte deg litt om gangen, satt vi hos deg, men du var ofte fraværende. Men jeg har notatene mine fra vår siste tid sammen. Jeg skal lese dem om igjen, og kanskje vil jeg skimte deg litt bedre mellom linjene, mellomrom som var fylt av angst og gjorde meg omtåket mens du nærmet deg slutten i rommet der vi ventet på din død. Jeg skal også snakke med de som levde lengst sammen med deg, og kanskje kjente deg best, med venninnene dine i landsbyen, med tante og med far. For jeg vil bli kjent med deg slik du var – og ikke med det fremmede mennesket du fremstår som nå. Så skal jeg henvende meg til deg igjen.
14
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 15
23. august 2004 En liten bil med meg bak rattet, min lillesøster Gülsen i passasjersetet og mor bak. Turen går fra Arlanda flyplass i Stockholm til Skövde på Västgötaslätten. På den høye og vidstrakte himmelen seiler melkehvite skyer forbi i ro og mak mens store og små fugler jager frem i ulike formasjoner. Veien bukter seg forbi staselige villaområder med velklipte plener, store enger og hager med gressende kyr, sauer og lekende hester, med pels som skinner i det skarpe sollyset. Parallelt med motorveien brer et grønt bånd av ask og lønn, av osp og lind, av gran og bjørk og av det kongelige treet eika seg, med kroner som er flettet inn i hverandre lik en eneste diger krone av lyst løvverk. Fra de små gresskantede innsjøene som har gravd seg uregelmessig inn i landskapet, lyser den speilblanke overflaten blått og ligner store flekker av vått blekk. Et godt land passerer utenfor bilvinduet mens vi sitter i stillhet. Først da vi er på høyde med jernbanenettets knutepunkt Hallsberg, blir stillheten brutt av et høyt sukk fra mor: – Skal jeg legges inn på sykehus når vi kommer frem? Jeg ser på henne i bakspeilet og blir møtt av et par gule øyne og et gult ansikt som glitrer i den lakserøde skumringen. – Jeg tror det, mor, svarer jeg. – Har du svært vondt? 15
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 16
Hun svarer ikke, men retter på sjalet og stikker inn en hårtust som henger ned over pannen. – Det er en fin dag, sier hun etter litt. Hun lener seg bakover i setet og folder hendene over brystet. – Jeg hadde nesten glemt at Sverige er så tomt og vakkert. – Mor, du er enda vakrere, sier Gülsen og snur seg mot henne. Mors øyne blir tårevåte et øyeblikk, men bak den ellers uberørte masken skinner det et fravær, som om sjelen hennes går på sparebluss og har kvittet seg med enhver illusjon. Jeg holder blikket hennes – og ser for første gang at hun har gitt etter og latt døden avtegne seg i øynene. Det virker som hun etter et helt liv endelig har oppnådd den roen hun så ofte snakket om, der den ene strevsomme dagen ble føyd til den andre, men på et tidspunkt hvor hun ikke lenger har glede av den. Mor har avbrutt det årlige seksmånedersoppholdet i landsbyen vår og reist tilbake til Sverige, fordi kroppen hennes har hovnet opp og det verker i den. Hun har hatt problemer med avføringen, fått kramper i magen, våknet opp om nettene fordi hun er så tungpustet og fordi det klør over hele kroppen. Nå sitter hun lent mot setet, med hendene foldet rundt et lommetørkle hun innimellom ruller sammen til en ball med stive fingre, og kikker likegyldig snart på meg, snart ut gjennom vinduet. Ansiktet hennes har fått et tettere flettverk av rynker, munnvikene har stivnet rundt gebisset og de flassende kinnene er innhule. Mor er sekstiåtte år, men ser ut til å ha eldes og blitt en gammel kone siden jeg så henne i våres. Jeg husker hvordan hun så ut for tretti år siden på et fotografi fra familiens første dager i Sverige. Hun står strak og stram på lekeplassen utenfor den blå blokka der vi bor og smiler inn i kamera. Hun har et ungt ansikt med markerte trekk. 16
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 17
I de kastanjebrune lokkene som henger nedover pannen, lyser det innimellom av rød henna, nesen er rett, men ved nesetippen blir den litt bredere og gir henne et stoltere uttrykk. De høye kinnbena er sunt rosenrøde og de blanke øyenbrynene så glatte at de synes å smelte inn i pannen. Leppene er fyldige og vakkert formet, halsen derimot er kort, men like slank som hos et speidende dådyr. Mor var vakker, og vakrest var øynene, de skinte som to dype, brungrønne tjern. Idet vi passerer Vänerns vestre kyst utenfor Mariestad, prikker hun meg på skulderen: – Er vi fremme snart? hvisker hun. – For det verker i ... Hun tier med et plaget ansiktsuttrykk. – Snart, mor, svarer jeg. – Vi er fremme snart. Noen timer senere får mor sin dødsdom i gangen på avdeling 73 på Kärnsjukhuset i Skövde. Legen hun har hatt i tjue år forklarer: hun har skrumplever, og det betyr at det har dannet seg fettvev i leveren. Sykdommen har utviklet seg fra gulsott, som mor ble rammet av for over tretti år siden. Men hun har kunnet leve videre fordi den dårlige leveren likevel har klart å rense blodet og pumpe det ut i kroppen igjen i tilstrekkelige mengder. Nå er leververdiene så lave at blodet knapt sirkulerer i organet. Dette fører til at større mengder med gift blir værende i kroppen. Siden allmenntilstanden hennes ellers er dårlig – sukkersyke, åreforkalkning, svake nyrer, svakt hjerte med væskeansamling – er det nytteløst med en levertransplantasjon. Den nedslitte kroppen ville bare støte fra seg en ny, frisk lever. Hun er hinsides enhver redning, og har i høyden seks måneder igjen å leve. Skulle hun leve lenger ... ja, det ville være et rent mirakel. Og naturligvis kan vi pleie henne hjemme, sykehuset skal sørge for at mor får en elektrisk seng som kan heves og sen17
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 18
kes, til hennes og fars leilighet. Men vi skal være klar over hvor store anstrengelser og hvor mye tid som kreves for å pleie et menneske med langt fremskreden skrumplever. Hun må ha hjelp med medisinene, med å spise, gå på toalettet, dusje – ja, den syke må pleies som et lite spedbarn og vartes opp døgnet rundt. Men hun må bli liggende enda noen dager til observasjon før vi kan ta henne med hjem. Når jeg og tre av søsknene mine går inn på mors rom, ligger hun og stirrer ut gjennom vinduet. Blikket hennes er som fortapt i en fjern tid og verden. Hun virker fylt av fred når hun snur seg mot oss etter en stund og langsomt famler med hendene langs sengekanten. – Hva sier legene? Ingen av oss klarer å svare henne. Jeg forestiller meg at den trykkende stillheten tydelig gjenspeiler legens dom. Vi bare ser på hverandre med stive ansikter. Omsider tar min storesøster Nesibe seg sammen: – De kan ikke si noe sikkert ennå. Mor betrakter oss mistenksomt, og en dyster, opprørt skygge farer over ansiktet hennes. – Det var en lang samtale med legen for å komme frem til så lite. – Hva tror du ellers legene har sagt? spør broren min Memet, som er eldst av søsknene. – Jeg tror alt og fornekter intet, svarer hun kryptisk og fører langfingeren over de tørre leppene sine. – Nåvel, vi får se hva Gud har i vente for meg. Vi må underkaste oss skjebnen og forlike oss med Den allmektiges vilje ... Hun forsøker å presse frem et smil, men det passerer aldri de sammenpressede leppene. I stedet retter hun blikket mot vinduet. 18
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 19
Noen dager senere har også far kommet tilbake til Skövde, og et nytt liv sammen med mor begynner i Timmervägen 27 i drabantbyområdet på Södra Ryd, der familien har bodd helt siden vi kom til Sverige for tretti år siden. De følgende ukene ferdes jeg bakover i tankene for å prøve å forstå og oppsummere mine trettifem år med mor, men tankevirksomheten spiller håpløst fallitt jo mer jeg anstrenger meg, tiden og erindringen føles kulerunde og mangler utganger. Jeg får ikke med meg mye av alle de samtalene som far og søsknene mine fører med hverandre og med meg, om natten husker jeg ikke hva jeg har snakket om på dagen. Jeg vet ikke hvorfor de snakker til meg, og når jeg åpner munnen, gjør jeg det uten på forhånd å vite hva jeg kommer til å si. Ordene mine lyder fremmed, som om de blir uttalt av en stemme som kommer langt bortefra. Det eneste jeg med sikkerhet vet og ser, er forgjengelsens gule farge i mors ansikt og øyne, det eneste jeg hører tydelig unntatt hennes økende antall rallinger, er et lydløst rop, et eneste langt og uttrukket skrik: Døden! Døden! Ordet lyder så truende, så ugjenkallelig, så ubestikkelig, som et gjallende rop over jorden på dommedag, det skynder seg mot mennesket, skjærer gjennom marg og ben, lammer hver sans uten lindring – det roper ut: – Jeg er den mørke porten som lukker for det jordiske liv! Jeg er uunngåelig, ingen vet når jeg kommer! Vær derfor våken og beredt hvert øyeblikk! Når timen er kommet skal det sies til mennesket: «Vekk fra de levendes blikk! Ned i kisten med deg! Bring det livløse livet dit det hører hjemme! Senk liket ned i jordens fuktige avgrunn, la det råtne og gi næring til mørkets glupske kryp!» 19
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 20
Heretter vil dagene våre være henvist til erindringens narrende hildring. Døden vil råde overalt. Døden vil dempe skrittene våre og de ellers så livlige samtalene våre, den vil synes i trærnes gulnende høstblader og i årstidens regn, den vil redusere maten vi spiser til lutter selvoppholdelse i stedet for å være en sanselig nytelse, den vil kvele latteren vår, svi i øynene og bygge en kollektiv maske av angst, tretthet og hardhet rundt ansiktene våre og frarøve oss illusjonene vi fremdeles har igjen. Den vil drepe drømmene våre om nok en vår med utflukter sammen med mor, nok en sval hvilestund med henne i skyggen av morbærtreet i landsbyen. Døden vil være en utsettelse med én eneste stor avslutning: Intetheten. Jeg savner mor allerede, der hun dag etter dag ligger i sengen og igjen og igjen forsøker å trøste oss med samme frase: – Det kommer en tid for alle da de må kvitte seg med det jordiske sinnet og åpne opp for evighetssinnet. Ha tillit til Skaperen.
20
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 21
14. september 2004 Etter at mor fikk dødsdommen på sykehuset, er hun ikke seg selv lenger. For hver dag som går, blir fargene i ansiktet hennes trengt unna av skrumpleverens gule farge. Her og der blir ansiktet tatovert med flere sprukne blodkar så det ligner et landskap med små, røde forgrenede elveløp. Musklene hennes er svekket, kroppen er så kraftløs at hun ikke engang får opp det tykke slimet som danner seg i halsen så hun må snappe etter pusten. Når hun prøver å hoste opp guffen, kommer det bare et sparsomt vindpust ut av munnen hennes, som når et febervarmt barn hoster. Hun klarer ikke å drikke vann av glass, men må suge væsken i seg fra små svamper som blir trædd på en pinne. Kroppen har hovnet opp siden sykdommen gjør at den ikke makter å fordrive væsken i tilstrekkelig grad; bena og føttene er mer på størrelse med en elefants enn et menneskes. I løpet av denne tiden øker uroen for noe legene har advart oss om: øyeblikket da mors blod blir så utilstrekkelig renset at hun rammes av forstoppelse. Forstoppelsen kan vare i dagevis, noe som fører til at det dannes gift i kroppen. Da vil hun begynne å hallusinere, se syner og omgivelsene vil ikke oppnå kontakt med henne. Legene gjentar stadig at vi må være innforstått med hva 21
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 22
vi kan vente oss når vi pleier henne hjemme: stell døgnet rundt. Men at vi skal pleie henne, var og er like selvfølgelig som at hun pleiet oss. Vi vil ikke bryte den sirkelen av omsorg som vi fikk i oss med morsmelken: foreldrene pleier barna sine i livets begynnelse, barna pleier foreldrene i livets sluttfase. Vi våker over mor dag som natt. Uforanderlige dager og netter. Bare når det sparsomme høstlyset siver inn gjennom gardinet, husker vi at nok en dag er passert. Far bryr seg ikke lenger med å rive blader fra almanakken på kjøkkenveggen. Det er som om han ikke vil at tiden skal gå, at den skal bli her, sammen med kona hans som fremdeles er i live. Rommet har imidlertid ikke sluttet å eksistere, men det gir oss en nyfødt plage som ledsager oss til alle døgnets timer. Alt dufter, smaker, føles, synes og fremstår annerledes: luften, lyset, maten, vannet, ordene, menneskene. Livet er mildt sagt ikke til å kjenne igjen. Hver gang mor gisper desperat etter oksygen, tror vi at hennes død skal innfinne seg svært raskt. Men døden tar seg god tid og forviller både oss og mor før den slår til. Likevel er døden det eneste håndgripelige og pålitelige, det eneste som heretter kan forandre den uforanderlige hverdagen vår. De som lever nærmest mor og døden, er søstrene og svigerinnene mine, de er mors permanente voktere. Mor vil ikke at vi menn skal pleie henne. Slik som i dag klokken ni om morgenen når jeg går inn på rommet hennes og ser at hun har våknet. Hun er alene i rommet; nattens vokter, svigerinnen min Nesrin, har gått for å levere den yngste datteren sin i barnehagen mens den eldste søsteren min Nesibe gjør i stand frokost på kjøkkenet. Idet 22
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 23
jeg setter meg på en stol ved siden av mor og spør om hvordan det står til, blir jeg møtt av et plaget ansiktsuttrykk. – Kan du be Nesibe komme? – Er det noe jeg kan hjelpe til med? – Nei, sukker hun irritert. Jeg rekker knapt å åpne munnen for å spørre hva Nesibe kan gjøre for henne som ikke jeg klarer, før hun spenner blikket i meg og freser: – Må på do! – Du som har tørket meg bak så mange ganger, hvorfor får ikke jeg hjelpe deg med å gå på do? Det irriterte uttrykket forsvinner fra ansiktet hennes. – Min enfoldige sønn, sier hun og smiler, – jeg er en gammeldags kvinne fra en annen tid; jeg kan ikke kvitte meg med vanen at mannen tar hånd om avlingen på åkrene og beskytter familien sin, mens kvinnen tar hånd om barna og de eldre. – Det er andre tider nå, mor. Vi bor i Sverige, på 2000-tallet. Jeg har ingen hveteåker, den eneste grøden jeg er opptatt av å dyrke nå, er deg. – Så du sammenligner din gamle mor med et jordstykke? Hun gjør en dvelende bevegelse med leppene, rister på hodet og ser ut gjennom vinduet. Det lysegule morgenlyset skjuler de sprukne blodkarene i ansiktet hennes. Så sier hun, uten å se på meg: – Aldri om jeg lar menn – om de så er sønnene mine eller mannen min – hjelpe meg med å holde de ... «nære» kroppsdelene mine rene. Det er jeg en altfor stolt bondekone til. Derfor bytter søstrene og svigerinnene mine på å pleie mor, to om gangen. Om nettene sover den ene i sengen til venstre for mors seng, mens den andre sitter på en stol til høyre for hodeenden hennes og følger med på pusten hennes. Mor 23
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 24
sover urolig og våkner ofte av at det klør voldsomt i ørene, det klør i hodebunnen, på haken, i pannen, på magen, bena, armene, hendene, føttene, tærne; det klør overalt på kroppen hennes. Siden hun knapt kan løfte armen for å klø seg, hjelper de henne med det. Hun er stadig tørst, hun plages av å ligge ubevegelig dag etter dag i det samme rommet med de samme møblene, de samme skapene, de samme nakne veggene og de samme medisinene som står oppstilt på skapet ved døren til høyre for henne. – Jeg har slitt ned veggene med sykdomsblikket mitt, jeg har stirret tapetet i stykker, sukker hun hver dag. Derfor hjelper vi henne opp noen ganger om dagen så hun får se noe annet, og føle noe annet under de opphovnede føttene enn ilingene som farer gjennom dem. Etter mye strev får vi henne opp, holder henne forsiktig under armene og tar et par skritt i gangen utenfor rommet. Mor lukker ofte øynene mens hun går, som om hun blir svimmel, hun klarer så vidt å løfte føttene, men tar små, subbende skritt. Hun vil alltid gå ut på kjøkkenet og sitte på den faste plassen sin: ved spisebordet, med ryggen mot den ene kortveggen, det store vinduet til høyre, kjøleskap, fryser og matskap til venstre og komfyr og stekeovn foran seg. Fra rullestolen hun sitter i, siden hun ikke klarer å sitte på en stol, ser hun alltid ut gjennom det samme vinduet. Blikket er fokusert på et fjernt sted, slik hun alltid har gjort det i løpet av sine tretti år i Sverige. Iblant insisterer hun på å bli sittende på kjøkkenet for å spise de usaltede suppene vi lager til henne, selv om hun sovner i stolen. Innimellom vil hun spise suppen selv, men hun får det sjelden til. Skjeen stanser ofte skjelvende midtveis i luften, og halvparten av innholdet blir sølt ut mens hun lukker øynene og strever med å føre skjeen 24
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 25
til munnen. Når vi gir henne oppmuntrende kommentarer, åpner hun de gule øynene og gransker oss, først med et forbauset, deretter såret uttrykk. Hun sier ingenting, men det er som om øynene hennes sier: – Jaså, dere tror ikke at jeg klarer å spise suppen min uten deres hjelp? Da hun har spist ferdig, vil hun tørke munnen selv; men hun klarer ikke å presse servietten ordentlig mot munnen. Til slutt må hun la oss hjelpe henne, så munn og hake blir kvitt supperestene. Da vi triller henne ut fra kjøkkenet, snur hun seg som vanlig om og ser ut gjennom vinduet i øyekroken, speider på livet ute på gårdsplassen, som om det var siste gangen hun satt der og betraktet livet utenfor kjøkkenvinduet. Iblant vil mor være alene på rommet sitt. Hun sier at hun blir forstyrret og får hodepine av alle barna og søskenbarna som kommer inn og vil snakke med henne eller med hverandre. Tidlig i morges spurte min tolv år gamle niese Zeliha mor om hva hun tenker på når hun ligger alene på rommet sitt. – Ingenting, slett ingenting, svarte hun kort og smilte. De gangene jeg eller en annen voksen stiller det samme spørsmålet, svarer hun: – Å, spørsmålene deres dreper meg mer enn sykdommen ... Jeg tenker ikke på noe som helst. Når vi kommer inn på rommet, ligger hun iblant med blikket rettet mot taket og snakker til seg selv. Vi spør hva hun ser på, hvem hun snakker med. Da sier hun: – Å, spørsmålene deres dreper meg mer enn sykdommen ... Jeg ser ikke på noe som helst. Det er hovedsakelig i disse stundene jeg skjønner at jeg 25
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 26
vet mindre om mor enn jeg tidligere har trodd, når jeg ser henne sitte ved kjøkkenbordet og kikke på noe langt borte. Når mor snakker, føles det iblant som om hun snakker forbi meg, at hun legger ut et tåketeppe og lar meg sitte igjen med gåter. En dis av ord forlater leppene hennes; hun snakker i metaforer, uklart, halvdunkelt. Som om hun gir meg noe uoppklart, og vil ta med seg livet hun lever inni seg – det sanne livet – i graven. Derfor må jeg av og til gjette meg til hva hun egentlig mener, eller sette min lit til far og mine eldre søsken, som forstår uttrykksmåtene hennes bedre enn meg. En dag sier mor: – Foran døden begynner mitt ansikts skygger å lette. Da jeg spør henne hva hun mener, svarer hun irritert: – Skjønner du ikke? Skyggene letter ... Senere forklarer far betydningen for meg: – Din mor sier egentlig: «Først nå har jeg oppnådd en vanskelig ervervet fred, først nå har jeg ro nok til å tenke tilbake og oppsummere livet mitt uten å stjele tid fra omsorgen for dere.» Om ettermiddagen, når vi er alene på rommet, sier jeg til henne at jeg vil vite mer om livet hennes, at jeg vil vite hvem hun egentlig er. Hun skal til å svare, men stopper opp og fikler med en løs tråd foran på nattkjolen. Man kan ikke unngå å se forbauselsen i ansiktet hennes etter at hun har fjernet tråden: – Hvem jeg er? Ja, hvem skulle jeg være? Jeg er moren din ... – Men hvordan var oppveksten din, hva gjorde du som barn, hva drømte du om da og hva drømte du om senere i livet? – Min sønn, du stiller så mange spørsmål at man kunne 26
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 27
tro det lå tusen spørsmål skjult i fødselsskriket ditt: hvem, hva, hvorfor, når og hvordan, hvor lenge ... Jeg besvarer det medfølende blikket hennes med et skeptisk uttrykk. – Jeg ble født og jeg lekte i noen år, sier hun, og fortsetter: – Så døde moren min, noen år senere døde fem av søsknene mine fordi vi var fattige. Jeg måtte hjelpe til hjemme; jeg gjette sauer, lagde mat, ryddet, bar hjem vann fra brønnen ... jeg giftet meg med faren deres, jeg fødte femten barn, sju av dem døde, jeg fortsatte å rydde, lage mat, strikke, hogge ved, vaske klær, hjelpe til på åkeren, jeg utvandret til Sverige sammen med faren deres og fortsatte å lage mat, bake, rydde og vaske, jeg levde her i tretti år og nå snart skal jeg dø ... Hva annet er det å tilføye? Hun gjør en avfeiende gest med høyrehånden, som om hun har fått nok av meg eller av å snakke. Hun puster tungt og lar enda en stillhet slå rot mens hun ser seg rundt i rommet. Så peker hun mot vinduet: – Sola skinner, burde ikke du gå ut og fylle lungene dine med frisk luft istedenfor å sitte her og puste inn sykdommen min? – Mor, jeg vil puste inn deg! Jeg vil vite hva du følte, hva du tenkte når de sju søsknene mine døde. Jeg vil vite hvilke drømmer du hadde. Hva synes du om tiden i Sverige; betraktet du deg selv som ensom, lengtet du tilbake til landsbyen? Hun snur ansiktet mot meg igjen og ser på meg som om jeg forstyrrer i den lukkede verdenen hennes. Blikket hennes er matt. – Hva jeg tenkte? Jeg tenkte at jeg vil få en sta og spørrelysten sønn, som kommer til å ta livet av meg med alle spørsmålene sine, men at jeg likevel vil føde ham til verden ... 27
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 28
Selv om jeg prøver å holde på det alvorlige uttrykket mitt, ler jeg sammen med henne. – Sånn, gutten min, nå har vi fått oss en god latter. Nå burde du gå ut og leve litt, gjør noe morsomt, hva som helst, og tenk deg at jeg er med deg. Jeg lener meg frem, holder om skuldrene hennes og spør med alt det alvoret jeg kan mobilisere: – Hva var det du så når du satt på plassen din i kjøkkenet og kikket ut? For jeg vet at du så på eller etter noe som vi andre ikke kunne se. Du kikket bort på og inn i livet du hadde levd, ikke sant? Ansiktet hennes blir plutselig forandret av et uutsigelig vemod mens hun holder om hodet mitt med de skjelvne hendene sine og svarer: – Min sønn, akk, min enfoldige sønn! Det jeg så tilhører meg ... Jeg vil ikke plage dere med de verdslige kvalene som ikke tilhører dere ... – Men du plager oss enda mer ved å ikke fortelle. – Det tror jeg ikke! Dessuten, hvorfor stiller du ivrige spørsmål nå som det ikke tjener til noen ting? – Mor, jeg har alltid spurt deg om livet ditt, men du har sjelden svart. – Har jeg ikke? – Nei! Hun klør seg ettertenksomt i hodet. – Hmmm ... Det har du nok rett i. Hun hoster, og fortsetter med gjenvunnet alvor: – Dere vet at jeg elsker dere høyere enn livet. Dere har vært gode barn som ikke har vært respektløse verken mot meg, faren deres eller mot andre mennesker – selv om nettopp du har vært den narraktigste og staeste, og som har skremt 28
Mustafa Can Layout_ny.qxp
10-01-08
14:26
Side 29
vettet ut av meg, ja, hele familien, ved å dra og rapportere fra krigsherjede områder. Nåvel, jeg vil at du skal være sikker på at jeg har elsket dere hvert øyeblikk av mitt liv ... Skjebnen ga dere livet, og dere ga i sin tur liv til meg ... Jeg har tatt hånd om dere så godt jeg har kunnet, nå tar dere hånd om meg så godt dere kan. Så hva mer finnes det å fortelle, annet enn at vi har levd for hverandre ...? Sånn, nå vil jeg være i fred. Gå ut i den friske verden, så kan du komme tilbake etterpå og fortelle meg hva som foregår der ute. Jeg vil ikke gå ut i den friske verden, for verden utenfor er også syk. Jeg vil at mors hjerte, ører og øyne skal kjenne etter, lytte og se alle følelsene, lydene og synene sine. At de skal fortelle, gjengi alt som de har fanget opp og bevart. At de skal huske alt som hun har glemt og prøvd å glemme – at de skal grave opp fortiden og få den frem i lyset igjen og si: Sånn gikk det til! Sånn skjedde det! Men jeg klarer ikke å si det til mor. Jeg fortsetter å se på henne, hun ser tomt tilbake på meg. Vi ser lenge på hverandre, helt til hun lukker øynene. Jeg forlater rommet og tenker at hun kanskje ikke er i godt humør akkurat i dag, at hun en dag kanskje vil huske. Jeg håper den dagen ikke lar vente på seg.
29