Tause menn av Frode Nielsen

Frode Nielsen

Tause menn Scener fra den kalde krigen

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord © CAPPELEN DAMM AS 2009 ISBN 978-82-02-28555-5 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Elisabeth Heen Johnsgård, Dalom Design Omslagsfoto: George Silk/Time Life Pictures/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009 Satt i Bembo og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til barna mine Klara, Oskar, Joakim og Silje med takk for tålmodigheten

«The best weapon of a dictatorship is secrecy, but the best weapon of a democracy should be the weapon of openness» Nobelprisvinner Niels Bohr (1885-1962)

Innhold

Forord .............................................................................. 11 En kald dames siste reis .................................................... 13 Når naboen blir fiende ..................................................... 35 Gode nordmenn .............................................................. 48 Kapteinens sønn ............................................................... 70 De grå skyggene ............................................................ 105 Ballonggutten som stoppet amerikanerne ....................... 136 Atomer og sunn fornuft ................................................. 170 Treholts første avhør ...................................................... 225 I all fortrolighet .............................................................. 248 Kalde farvann uten spor ................................................. 266 Etterord .......................................................................... 291 Noter ............................................................................. 293 Litteraturliste .................................................................. 306

Forord

En av de tingene jeg som journalist har vært opptatt av, er det daglige arbeidet til militære mannskaper, både under den kalde krigen og senere. Fjernt fra politiske talerstoler og maktkammer. De som virkelig var ute og gjorde jobben.

Under den kalde krigen ble det døgnet rundt gjort en militær og sivil innsats for Norges uavhengighet og frihet. Etter et helt arbeidsliv på kontorer, i felt, i betongbunkere, på dekk eller oppe i luften der omtrent alt de så og hørte var hemmelig, tok den kalde krigens slitere sin pensjon og gikk stille ut av døra. Noen av dem med så store hemmeligheter at selv ikke deres nærmeste familie noen gang skulle få vite hva de egentlig hadde vært med på. Å skrive om denne delen av historien er en utfordring når en del av kildene ikke kan stå fram under fullt navn. I denne boka er det lagt vekt på å dokumentere alt med primærkilder i så stor grad som mulig. Noen kan av hensyn til egen taushetsplikt ikke stå fram i boka, men også her er informasjonen som bæres fram sjekket i så stor grad som mulig med andre kilder. I likhet med andre land har Norge et lovverk som sikrer kildevern. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn, og har en viktig samfunnsmessig funksjon. I en bok der mange av kildene naturlig nok er belagt med taushetsplikt, er fortrolige samtaler med disse kildene, og et absolutt kildevern, eneste måtte å få belyst viktige temaer på. Mange tause menn vil ikke snakke så lenge de ikke blir lovet full anonymitet. Det har gjort at jeg har vært særskilt kritisk til valg av kilder, og det de har fortalt.

11

Mange norske arkivmapper er fortsatt lukket når det gjelder vesentlig informasjon fra den kalde krigen. Utenlandske arkiver kan i så måte bidra til å sette deler av historien fra den kalde krigen i et nytt lys. En betydelig del av boka bygger på nedgraderte utenlandske dokumenter. Amerikanske arkiver som National Archives i College Park, Maryland og National Security Archives i Washington D.C., US NAVY Operational Archives Branch og CIAs arkiver har vært vesentlige kilder.

National Archive i Storbritannia og flere norske sivile og militære arkiver er også brukt.

Boka hadde ikke vært mulig uten hjelp og støtte fra Fritt Ord og forlaget Cappelen Damm. Jeg er svært takknemlig for all utrettelig bistand og gode råd fra mange «tause menn» jeg ikke kan navngi her og kollegaer som Ståle Hansen, Tone Vassbø, Ulf Larsstuvold, Heidi Magnussen og sist, men ikke minst min far Reidar Nielsen. Den viktigste støttespilleren gjennom hele prosessen har likevel vært kjæresten min og kona mi Elisabeth, som har en stor del av æren for at boka er blitt det den er blitt.

Frode Nielsen, juni 2009 frode@polarpress.com

En kald dames siste reis

Det er høst i Severomorsk, den forbudte by. Fra trærne langs paradegaten Uliza Safonova faller bronsefarvede løv. En enslig Lada putrer forbi med en stripe av sort røyk etter seg. En høyreist russisk offiser haster oppover gaten, med en dokumentmappe under armen. En tropp marinegaster i fotside frakker og uttrykksløse ansikter marsjerer ned mot havnen. En ferm kvinne i boblejakke skraper skitten av gummistøvlene før hun går inn i slaktebutikken. Det er sent i september 2005, og den som tror den kalde krigen er helt over, tar skammelig feil. Det norske marinefartøyet «KNM Narvik» er på vei inn til den russiske nordflåtens hovedkvarter, og den hemmelige delen av velkomstkomiteen er samlet til møte. Russiske etterretningsoffiserer, kvinner og menn, får sine siste instrukser før nordmennene kommer. En operasjon helt på høyde med hva KGB og GRU ville stelt i stand for flere tiår siden, forteller en sentralt plassert russisk offiser meg senere. KGB finnes ikke lenger.

Nå er det den føderale sikkerhetstjeneste (Federalnaya Sluzhba Bezopasnosti – FSB) og Det russiske forsvarets etterretningstjeneste (Glavnoye Razvedyvatelnoye Upravleniye – GRU) som sørger for at Nordflåtens hemmeligheter bevares, og at muligheten for å skaffe seg noen nye NATO-kontakter utnyttes. FSB og GRU eier bygatene de nærmeste dagene. De norske marineoffiserene skal utsettes for en god gammeldags Severomorsk Razvedka, som andre NATO-fartøyer på vennskapelig visitt har opplevd før. Det russiske ordet Razvedka blir som oftest oversatt til «rekognosering», «etterretning» eller «spionasje». Det riktige er at ordets betydning er umulig å oversette direkte til 13

norsk eller andre språk.1 Det nærmeste man kommer er å si at ordet beskriver enhver metode eller tiltak som har som hovedmål å skaffe informasjon om fienden, analysere den og forstå den. Nordflåten har et svært godt utbygd Razvedka-direktorat. Både sivile og militære mannskaper er tilknyttet Nordflåtens etterretningshovedkvarter eller noen av de underliggende postene. I tillegg finnes også etterretningsenheter bemannet av spesialstyrker (Spetsnaz).

Severomorsk-området var helt fra starten av den kalde krigen av stor interesse for vestlig etterretning. Byen, som opprinnelig var ei lita bygd ved navn Vaenga, hadde i 1917 bare 13 innbyggere. Isfri havn beseglet skjebnen, og allerede i 1933 ble det bestemt at stedet skulle bli hovedbase for den russiske Nordflåten. Navnet Severomorsk fikk byen i 1951. Et navn de færreste russere utenfor de militære gjerdene visste om, men som fort ble godt kjent i Washington D.C. Pentagons øyne var gjennom hele den kalde krigen rettet mot denne delen av Russland. Både fra Norge, i luften og under vann var all etterretning som kunne hentes ut fra Severomorsk og de andre lukkede militære basene i området av stor strategisk betydning. De allierte tok svært store sjanser for å avsløre russernes hemmeligheter. Flere NATO-ubåter har i løpet av den kalde krigen vært ubudne gjester, helt inne i havnebassenget der mange av Nordflåtens stoltheter ligger, uten å bli oppdaget.

Allerede sent på 60-tallet førte kommandør William «Bill» Behrens den amerikanske ubåten «USS Skipjack» (SSN-585) inn i Kolafjorden. Det er ikke bekreftet at han var inne i havnen i nettopp Severomorsk, men han kom så nær en av de militære havnebyene i fjorden at offiserene kunne titte i periskopet og se en russisk militær pir bare 25-35 meter unna. Det er nærmere enn den amerikanske marinen noen gang trolig vil bekrefte offisielt. Mannskapet om bord så da også at en av Behrens offiserer slo av plotteren som registrerte posisjon, slik at det ikke skulle finnes noe bevis.2 Amerikanske ubåter har både dekkslogger og operasjonslogger. For de aller fleste ubåtoperasjonene under den kalde krigen er begge deler fortsatt gradert Top Secret av US Navy. Det er bare ubåtveteranene selv som 14

kan fortelle om noen av den kalde krigens mest hemmelige oppdrag.

«Jeg har vært i Severomorsk flere ganger, men aldri offisielt», avslører en amerikansk ubåtoffiser.3 I en liten by på det tykkeste innlandet av en av USAs sørligste stater bor den pensjonerte marinemannen. Vi sitter på balkongen hans og ser ut over store flate grønne jorder. Luften er fuktig og tunge skyer truer i horisonten. Det er tornadosesong. Han blåser av stormvarselet. Kanskje ikke så rart. Han har tilbragt mer tid i uvær og stormfulle kast ute i Norskehavet, langs finnmarkskysten og ute i Barentshavet, enn de aller fleste. En av ubåtene han var om bord på snek seg helt inn i havnebassenget på etterretningsoppdrag, forteller han. «Det var like nervepirrende hver gang vi var inne i ulovlig farvann, for risikoen var stor. Når de russiske anti-ubåtskipene kom for nærme med sonarene sine var ordren fra sjefen klar: ‘find me some rubble’. Vi la oss i ro blant skrot på bunnen. Heldigvis var hele Kolafjorden full av skipsvrak og søppel både etter andre verdenskrig og senere dumping. Dermed kunne vi gjemme oss, innimellom så kloss oppi vrakdeler på bunnen at vi hørte lyden av metall mot skroget vårt. Der kunne vi bli liggende i timevis. De fleste om bord visste ikke engang nøyaktig hvor vi var, bare at alle skulle være så stille som mulig, til vi kunne fortsette. Det hendte ofte vi måtte legge oss slik helt i ro over lengre tid, og nervene kunne stå i spenn om bord. En gang vi la oss ‘døde’ på bunn, kom det plutselig bankelyder akterut. Flere offiserer løp rundt på sokkelesten for å finne idioten som ikke hadde skjønt at vi skulle ha total stillhet om bord, men vi fant ingen. Sonaroperatøren løste raskt mysteriet. En spermasetthval hadde kommet nokså nær. Disse hvalene lager en klakkende lyd, som i opphisselsen om bord ble mistolket. Spermasetthvaler blir på grunn av lyden ofte kalt ‘snekkerfisk’ av sonaroperatører.» Ubåten han var om bord på ble ikke oppdaget og kom seg av gårde igjen. Hvordan de klarte å lure alle lyttesystemene inne i Kolafjorden fortalte han ikke noe om, bortsett fra at den stadige trafikken av russiske fiskefartøyer og lasteskip kunne være nyttig. Nordflåten hadde altså ikke kontroll på alt.

15

Mannskapet på den norske fregatten «KNM Narvik» på vei inn mot Severomorsk er ungt. Selv representantene fra etterretningstjenesten som er om bord, var bare barn da den kalde krigen var på sitt varmeste. En større Razvedka-operasjon satt i scene av erfarne kalde krigere fra Nordflåten har de yngste ombord ikke opplevd før. Noen av dem vil heller ikke legge merke til at det skjer.

«Det er de gamle gubbene i Severomorsk som styrer, vet du.

For dem slutter aldri den kalde krigen og dermed settes det i gang et stort apparat når det en sjelden gang kommer gjester,» forteller en aktiv russisk marineoffiser, til daglig knyttet til Nordflåten. Over en kopp kaffe gir han klart uttrykk for at de militære lederne i Severomorsk har samme innstilling til Norge i dag, som da han selv ble etterretningsoffiser i Nordflåten midt i den kalde krigen. Han har seilt på både sivile og militære fartøyer langs norskekysten, og samlet informasjon om sine NATO-naboer i mesteparten av sin karriere. Oppdragene har ifølge ham ikke endret seg nevneverdig etter at muren falt i Berlin.4 Foran «KNM Narvik»s besøk blir oppgavene fordelt mellom etterretning og kontraetterretning. Navnelisten på norske offiserer og andre om bord sjekkes mot egne registre, og de mest interessante personene blir tildelt de ulike agentene.

Den unge amerikanske marineattacheen, løytnant Boger, sammen med en militærattaché fra den norske ambassaden i Moskva, blir naturlige mål. Det samme blir noen «ukjente» på listen over besøkende, som ikke er marinefolk. To av dem tilhører den norske etterretningstjenesten. Unge ubeskrevne blad, som er helt i begynnelsen av sine hemmelige karrierer. Den tredje er undertegnede, den gang journalist i Dagbladet.

Russiske kvinnelige GRU-agenter får i oppdrag å oppvarte noen av de norske offiserene. Nordmenn som kan noe om samband, våpen, sonar eller andre systemer er de mest interessante.

Det gamle trikset med vakre jenter kombinert med vodka fungerer fortsatt godt. Fregatten «KNM Narvik» er en aldrende dame med merkbar leddgikt. Om bord jobber maskinmester Moskvil og hans menn hardt for å få en salig blanding av systemer fra svært forskjellige tidsepoker til å fungere. Den snart 16

pensjonerte Narvik er likevel fortsatt en skarpladet ubåtjeger og har både moderne våpen og interessant sonarutstyr om bord.

Ildledningssystemet, datamaskinene som er skipets våpenhjerne, er også i verdensklasse. Av våpen finnes blant annet Sea Sparrow luftvern, Terne antiubåt-raketter og Penguin antiskip-missiler.

«Svalene» fra GRU – lokkeduene med forførende myke russiske, og helt sikkert uekte navn som Natasja og Valentina – sminker og pynter seg ikke bare for å avsløre «KNM Narvik»s små hemmeligheter. Norges nye superfregatter av Nansen-klassen, med blant annet amerikansk utstyr, skal kanskje overtas av nettopp offiserer fra gamle Narvik. Nordflåtens peneste agenter har sjansen til å legge ut sin honningfelle når offiserene fra et snart utrangert skip kanskje ikke er fullt så på vakt. Erfarne etterretningsfolk i både øst og vest arbeider i et tålmodig og langsiktig system. Kontakter dyrkes eller følges lenge før de eventuelt havner i «verdifulle» posisjoner. Purunge offiserer kan bli nyttige kontakter når de en gang får flere striper og kanskje viktigere jobber i NATO-systemet.

En annen type felle er å lokke eller lure en person inn i en situasjon, som fører til en fiktiv politisak eller en skandale, som russisk etterretning igjen kan bruke til utpressing.

Den unge norske studenten Ole arbeidet som vaktassistent på den norske ambassaden i Moskva tidlig på 70-tallet.5 Det hele startet med en fisketur, og endte i katastrofe. Ole kom fra et lite bygdesamfunn. Han var skoleflink, og etter det lokale gymnaset fikk han avtjene verneplikten ved Forsvarets skole for etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Oles håp var at dette ville gi ham mulighet til å studere russisk. Han fikk også instruksjon i etterretnings- og sikkerhetstjeneste og ble plukket ut til å ha slutten av førstegangstjenesten som vaktassistent ved den norske ambassaden i Moskva.

Like før jul i 1970 ble han kalt inn til Overvåkningssentralen og fikk en muntlig orientering av Rolf Høyeggen om hvordan den sovjetiske etterretningstjenesten arbeidet, og hvilke mål de hadde. Høyeggen hadde førstehåndskjennskap til Moskva, etter selv å ha tjenestegjort ved den norske ambassaden der.

17

Ole syntes politiavdelingssjefen ved Overvåkningen overdrev, og han syntes historiene om KGBs metoder var for fantastiske til å være sanne. I sin internrapport etter samtalen noterte også Høyeggen at den unge mannen virket «indifferent».

Ole tok stillingen ved ambassaden i Moskva fordi han ville bli bedre kjent med russisk kultur og samfunnsforhold. Da han kom dit i januar 1971, ønsket han å lære mest mulig om livet i Russland, og da måtte han naturlig nok snakke med flest mulig russere og få seg russiske venner. Dette holdt han skjult for sine foresatte ved ambassaden. Det tok ikke lang tid før han havnet i en klassisk KGB-felle. På fisketur med sin nye russiske journalistvenn Valerij Zverjev et stykke utenfor Moskva kom plutselig en oppsynsmann og en politimann bort til dem og anklaget den norske studenten for tyvfiske. Enda verre var det at han nå oppholdt seg i et område som var forbudt for borgere av NATO-land. Trusler om innrapportering til det sovjetrussiske innenriksministerium, og kanskje påfølgende utvisning fra landet skremte Ole. Dette var ikke noe problem, mente den russiske journalistvennen, for han kjente en dyktig jurist, som kanskje kunne ordne opp. Dermed sank den norske studenten dypere ned i KGBs favn. Juristen Andrej Mikhailovitsj Nikolajev var nemlig ansatt i KGB, og Ole ble fanget i en klassisk felle han selv ikke så før det var altfor sent.

Allerede dagen etter sitt første møte med jurist Nikolajev fikk han beskjed om at det ikke ville bli sendt noen rapport om fisketuren til innenriksministeriet. Den unge nordmannen rapporterte likevel ingenting til sin egen ambassade, og fortsatte å møte både Zverjev og Nikolajev til gode middager og lange diskusjoner. Han beseglet sin egen skjebne da tjenestetida i ambassaden var over. Da han var etablert i Oslo igjen, gikk han med på en ordning for å kunne holde kontakt med sine russiske venner. Disse vennene fortalte at de var redd for sensuren, og at de derfor måtte kommunisere med Ole ved hjelp av brev via en russisk venn i Oslo. Vennen var i virkeligheten Jurij Vasilevitsj Poljuskin, KGB-mann og tredjesekretær ved den sovjetiske ambassaden. Jurij møtte til stadighet Ole ulike steder i Oslo. Den unge nordmannen fikk da overrakt brev, vodka og 18

kaviar fra sine venner i Moskva. Etter en tid fikk Ole et vikariat ved ambassaden i Moskva og kunne reise tilbake 14. mai 1972.

Han opprettholdt kontakten med sine venner. Etter et museumsbesøk sammen med journalist Zverjev gikk han alene hjemover. Det ble en spasertur i Moskvas gater som forandret hans liv totalt. På hjemveien møtte han nemlig den unge russiske kvinnen Irina Makarova Pendik. Det ble gjensidig kjærlighet ved første blikk. Bare en uke senere fridde han. I retten i 1973 hevdet Ole at det oppsto en sterk tiltrekning mellom dem og at det utviklet seg et varmt kjærlighetsforhold. Etter parets første møte skjedde ting hurtig, og det var KGB som hadde den fulle regien. Bare en måned etter det første møtet ble framtiden til de to forelskede truet av russisk etterretning. Irina ble etter hennes egen forklaring til Ole hentet på jobben av KGB. De forlangte at hun sluttet å treffe ham. De plaget henne daglig, og hun mistet sitt arbeid som oversetter. Tilværelsen for både Irina og hele hennes familie ble truet, og Irina var alltid oppløst i tårer når hun fortalte Ole om KGB-møtene. De prøvde å få til et giftermål ved det sovjetiske ekteskapsbyrået ZAGS, men ble avvist. Ole innså at han trengte hjelp for å løse situasjonen.

Alt han ville var å gifte seg, og få sin kjære med seg hjem. Han fortalte likevel ingenting på den norske ambassaden, men gikk til den russiske journalistvennen Zverjev. Han foreslo at jurist Nikolajev kunne hjelpe som sist. Bare et par dager etter møtet med Nikolajev gikk Ole og Irina sammen til ekteskapsbyrået nok en gang, og de ble nå godt mottatt. Bryllupsdato ble satt til 18. oktober 1972.

Prisen Ole hadde betalt til KGB-mannen Nikolajev, var å love at han kunne komme og besøke den norske ambassaden når Ole var alene på vakt. Nikolajev skulle også få se hemmeligstemplede papirer. Dermed raknet alt for den unge norske studenten som egentlig bare hadde vært på en fisketur, og så senere truffet en jente han var blitt hjelpeløst forelsket i. Det var i alle fall slik Ole la det hele fram i retten senere. KGB hadde fått full kontroll over Ole og de norske hemmelighetene han var satt til å vokte. Nikolajev kom etter hvert heller ikke 19

alene på besøk til den norske ambassaden. Natten til 31. august 1972 stilte Ole hele den norske ambassaden åpen for en grundig gjennomgang av KGBs eksperter. Ole hadde også briefet russerne om låsen til den såkalte X-safen, med hemmelige dokumenter og ambassadens krypteringsutstyr for sending av meldinger. Han var en forræder, det var ikke flere hemmeligheter å gi bort. Da vikariatet ved ambassaden tok slutt, reiste han til Oslo. Fredag 24. november 1972 skrev han en utførlig tilståelse.

Lørdag ringte han til Irina i Moskva. Hun fortalte da at han trolig ikke ville få innreisetillatelse til Sovjet flere ganger, og at hun heller ikke trodde det vil bli noe ekteskap. Var kjærligheten sluknet, eller var bare KGB-oppdraget hennes over? Påfølgende mandag kom Ole inn på kontoret til ekspedisjonssjef Tim Greve i utenriksdepartementet og utbrøt «KGB har ødelagt mitt liv.» Spillet var over. Ole ble dømt etter spionparagrafen til syv års fengsel. Han sonet sin straff og møtte etter eget utsagn aldri Irina igjen. I en telefonsamtale med denne bokas forfatter fastholdt han kjærlighetshistorien og Irinas uskyld. I dag har han en høyere akademisk stilling i Norge, og er familiefar. Han hevder han aldri har fortalt historien sin verken til arbeidsgiver eller sin egen familie. Han ber derfor om at hans fulle navn ikke blir brukt i denne boka. «Jeg har sonet min straff,» sier Ole på telefonen.

Irina Makarova Pendik er ikke den eneste russiske kjæreste, ekte eller uekte, som har ført en ansatt i utenrikstjenesten ut i et mareritt. Gunvor Galtung Haavik, sekretær i utenriksdepartementet, hadde som ambassadeansatt i Moskva et hemmelig kjærlighetsforhold til Vladimir Koslov. Dog med et litt annet utgangspunkt. Et møte mellom en ung norsk jente og en russisk krigsfange i Norge utviklet seg til et forhold. Kjærligheten til Vladimir førte henne til Sovjet og til den norske ambassaden. KGB visste å utnytte situasjonen og presset dermed både Vladimir og Gunvor. Hun døde i fengselet før rettssaken kom opp.

En ikke navngitt kvinnelig svensk orlogskaptein falt i så sent 20

som i 2006 i noe som lignet en honningfelle med en mannlig lokkedue.6 Etterhvert oppdaget amerikansk etterretning at den 34 år gamle svenske offiseren hadde et hemmelig kjærlighetsforhold til en serbisk tolk for Kfor-styrken i Kosovo. Tolken var etterretningsagent for en ikke-identifisert fremmed tjeneste, og forsvant da forholdet ble oppdaget. Det er kjent at det i årtier har vært nære bånd mellom serbisk og russisk etterretning. Kontraspionasjeoffiserer knyttet til NATO-styrkene fikk tak i mannens datamaskin, og selv om discen var slettet kunne de gjenskape bevis på omfattende e-postkontakt mellom den svenske offiseren og den serbiske agenten. Det ble funnet et tusentalls hemmelige NATO-dokumenter i datamaskinen. Agenten, med kodenavnet «Z» hadde et tett forhold til den svenske offiseren, men det finnes ingen bevis for at hun skal ha overlevert noe av det hemmelige materialet til ham, ei heller at hun har røpet noen hemmeligheter for agent Z. Orlogskapteinen ble hentet hjem, og det svenske forsvarets egen utredning konkluderte etter over et års etterforskning med at hun ikke var skyldig i lovbrudd og saken ble henlagt.

Den største norske honningfellen arrangerte russerne da de åpnet et lite og særdeles alkoholfuktig turistreservat i Boris Gleb 27. juni 1965. En god ide for folk i Øst-Finnmark, for nærmeste vinmonopol var en ukes leveringstid unna, i Hammerfest.

Folk i Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkningstjeneste var særdeles skeptiske da Sovjet åpnet et lite hull i jernteppet. Ikke for å slippe ut russere, men for å tilby nordmenn og andre skandinaver muligheten til å besøke et spesielt tilrettelagt «kultursentrum». Det var ikke behov for noe visum for å slippe inn. Bare første året strømmet 4600 biler inn i det fire kvadratkilometer store området Boris Gleb. Nøyaktig 13 275 besøkende nordmenn, finner, svensker og til og med noen dansker var innom ifølge den norske grensekommissærens folk.7 Det hele ble av E-tjenesten sett på som en eneste stor KGB-drevet vodkafelle. Det fantes nemlig ikke noe kultursenter, bare en meget velutstyrt bar, en restaurant og et lite 21

museum. Fulle gjester veltet tilbake over grensen til Norge og ikke så rent få måtte i fyllearresten i Kirkenes etter kulturreisene til Sovjet. E-tjenesten regnet med at dette var en grei måtte å holde kontakt med norske agenter, og eventuelt rekruttere nye på.8 Allerede på åpningsdagen dukket det opp folk fra de russiske grensetroppenes etterretningsavdeling i Salmijärvi – de samme som hadde vervet og ført agenter da kraftverket der ble bygget. Turistsenteret ble drevet av den statlige russiske turistorganisasjonen Intourist, en organisasjon som var velkjent for sine utplasserte etterretningsagenter fra KGB. For Overvåkningspolitiets utsendte «spioner» dukket det opp flere gamle kjenninger. En var Evgenij Krasatsjev som hadde deltatt i møter med norske agenter i Boris Gleb under anleggstiden noen år tidligere. Han ble observert i turistsenteret der han hadde et møte med en nordmann, sammen med en av den russiske grenseetterretningstjenestens offiserer. En annen sentral figur i KGBaktiviteten i Boris Gleb var Konstantin Lebedev. Etter tre måneder ble hullet i jernteppet stengt, og nordmennene tillot ikke flere åpne grensedager ved Boris Gleb.

Det er flere tiår siden den kalde krigen offisielt sett ebbet ut.

Likevel er etterretningsvirksomheten fra fremmede makter i Norge, og rettet mot nordmenn i utlandet, større enn noen gang. Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Jørn Holme, gikk i februar 2008 ut i Aftenposten med følgende uttalelse: «Flere lands etterretningstjenester var svært aktive under den kalde krigen. Så var det rolig på 90-tallet, før aktiviteten økte igjen. Vi er tilbake til nivået fra den kalde krigens tid. Den store forskjellen er at langt flere er aktive i Norge enn dengang.»9 Over en tredjedel av de ansatte ved den russiske ambassaden i Oslo, inkludert konsulatet i Kirkenes og ansatte i Aeroflot, er identifisert av PST som etterretningsoffiserer. Det finnes mer enn ti GRU-offiserer, altså fra den militære etterretningen. De er både i militærstaben, under dekke av sivile stillinger og knyttet til Aeroflot. I tillegg har KGBs arvtaker innen utenlandsetterretning, kjent som Sluzhba Vneshney Razvedki (SVR) også mer enn ti offiserer knyttet til ambassaden. I tillegg finnes det 22

ifølge vestlige etterretningskilder både GRU- og SVR-agenter, som lever under falsk identitet i Norge, såkalte illegale residenter, og nordmenn som jobber for disse. En illegal russisk resident kan utad ha en hvilken som helst nasjonalitet. Han eller hun har som hovedoppgave å være føringsoffiser – styre og ha kontakt med nordmenn som han enten har rekruttert selv, eller har fått overført fra tidligere KGB, nå GRU eller SVR. Svært få av disse er avslørt av norske eller andre vestlige etterretningstjenester.10 Tidligere leder av SVR, General Sergey Nikolayevich Lebedev uttalte i 2002 til avisen Kommersant Vlast at Norge sammen med Nederland var eksepsjonelt vanskelige land å jobbe i for russisk etterretning. Årsaken var etter hans utsagn den høye kvaliteten på norsk kontra-etterretning. Det har likevel ikke stoppet russerne.

Den mest kjente illegale residenten i Norge så langt var den britiske ingeniøren William August Fisher. Han bodde i Norge fra 1931 til 1935 i Damfaret 18 A og Jacob Fayes vei 4 på Bygdøy i Oslo. Selv om Fisher i 1935 ikke fikk fornyet oppholdstillatelse på grunn av mistanke om spionasje, skulle det gå 37 år før norske myndigheter fikk vite hvem den britiske ingeniøren egentlig var. William August Fisher var født i Newcastle-onTyne av tysk-russiske foreldre. Familien flyttet tilbake til Russland i 1921. Han tok militær utdanning, begynte å arbeide for utenlandsetterretningen og ble illegal resident i Norge, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike. Norske myndigheter vet fortsatt ikke hvilke oppdrag William August Fisher hadde i Norge.

Han arbeidet ikke, levde på arv og hadde emigrantrussere og norske kommunister som sine omgangsvenner. Blant naboer var han kjent som en ivrig radioamatør med avansert radioutstyr, først på loftet i Damfaret og senere i garasjen på Bygdøy.

Først i 1972 startet det norske overvåkningspolitiet etterforskning. Årsaken var en hul mynt og en full finne.

Snøballen som til slutt skulle felle en av den kalde krigens mest markante russiske spioner begynte å rulle allerede en sommerdag i 1953, da avisbudet Jimmy fikk en helt spesiell nickel i vekslepenger fra en dame i Brooklyn. Han syntes mynten 23

hadde en annen lyd en de andre, og slapp den i gulvet. Den delte seg i to, og ut falt et bittelite fotografi – et bilde av noen tallrekker. I bokstaven R i ordet TRUST på den ene siden av mynten fant FBI et mikroskopisk hull, som skulle brukes for å åpne mynten.

I fem år forsøkte FBI å løse mysteriet med den hule mynten, og å dekode meldingen som avisgutten fant inne i den.

Nøkkelen til mysteriet kom da en 36 år gammel oberstløytnant i KGB ringte til den amerikanske ambassaden i Paris i 1957, for å hoppe av. KGB-offiseren Reino Hayhanen var ekspert i etterretning for russerne i Finland. Han hadde bodd i Finland fra 1949 til 1952 under identiteten til en finsk-amerikaner ved navn Eugene Nicolai Maki. Han møtte opp i den amerikanske ambassaden i Helsinki og fikk utstedt amerikansk pass på sin nye identitet. Han reiste til New York og arbeidet som russisk spion der helt fram til han kontaktet ambassaden i Paris.

KGB hadde sett seg lei på Hayhanens ukontrollerte alkoholbruk og hadde bedt ham returnere til Moskva, han hoppet av i Paris med tanken på unåden som ventet ham i Russland. Da FBI undersøkte leiligheten hans i New York, fant de en finsk mynt som var preparert på akkurat samme måte som avisguttens. I den første a-en i ordet «Tasavalta» på den ene siden av den finske mynten var det et mikroskopisk hull for å åpne den.

FBI hadde løst halve mysteriet, og ved hjelp av den avhoppede KGB-offiseren ble en omfattende spionring rullet opp. Sporene ledet til en liten fotobutikk i Brooklyn som ble drevet av amerikaneren Emil R. Goldfus. Moskva hadde advart Goldfus om at Hayhanen ikke hadde kommet hjem. Fotografen hadde derfor allerede skiftet identitet til Martin Collins, og tok inn på forskjellige hoteller til han kunne komme seg ut av USA. Han måtte imidlertid innom fotobutikken en natt, og ble skygget derfra av FBI. Tidlig om morgenen 21. juni ble han arrestert på Laham Hotell, fortsatt i nattskjorta. Han nektet å forklare seg, men FBI fant radioer, mikrofilmutstyr og krypteringsblokker i fotostudioet. Den illegale residenten Emil R. Goldfus hadde flere identiteter, og hadde operert både som amerikaneren Andrew 24

Kayotis og Martin Collins. Han innrømmet at han var russisk spion og oppga det han sa var sitt egentlige navn, Rudolf Ivanovich Abel. Det var også alt han sa til amerikanske myndigheter. Rudolf Ivanovich Abel ble dømt til 45 års fengsel i USA den 25. oktober 1957. Bare fem år senere sto han likevel på Glienickebroen mellom Øst- og Vest-Berlin. Han gikk over til øst som fri mann. Midt på broen møtte han U-2-piloten Gary Powers, mannen som på vei mot Norge hadde styrtet med overvåkningsflyet sitt over Sovjet. Abel var i virkeligheten en høyt dekorert KGB-offiser, og ved hjemkomsten til Moskva fikk han graden oberst samt Lenin-ordenen. Fram til sin død i november 1971 skal han ha arbeidet som instruktør på en av KGBs skoler. Først etter at den britiske sikkerhetstjenesten MI5 hadde fått tatt en kikk på gravsteinen til Rudolf Abel, gikk det opp et lys for den norske overvåkningstjenesten.

En av KGB-mannens identiteter var nemlig William August Fisher, radioamatøren fra Bygdøy. En mesterspion, som hadde lurt vestlig etterretning, inkludert den norske i nesten 40 år. De to spionene som hadde møttes på Glienickebroen hadde altså begge en forhistorie knyttet til Norge.11 Det er registrert mange situasjoner der nordmenn er blitt rekruttert av utenlandske agenter for å utføre ulike typer oppdrag. Et eksempel PST har kommet med, overfor TV-programmet NRK Spekter, er da to norske kriminelle fikk i oppdrag å sprenge Egypts og Israels ambassade i luften etter Camp Davidavtalen i 1979. De to nordmennene ble rekruttert av tunisieren Ali. PST fulgte de tre tett i flere måneder og fikk avverget terrorhandlingen. PST mener dagens spioner er svært ivrige.

De russiske etterretningstjenestene er blant annet aktive i forhold til enkeltpersoner i Norge. Forsøk på verving foregår på klassisk måte, med «tilfeldige» møter, gaver og oppvarting og innledende spørsmål om «ufarlig» informasjon. Selv Jens Stoltenberg var før han ble statsminister utsatt for noe som kan tolkes som et vervingsforsøk. Han hadde det som i ettertid ble karakterisert som vanlig politisk kontakt med en russisk diplomat, og varslet også selv etterretningstjenesten om denne. Det 25

var KGB-offiseren Boris Kirillov som var kontaktpersonen, og Stoltenberg hadde i KGB fått dekknavnet «Steklov». Da Stoltenberg i 1990 ble medlem av Forsvarskommisjonen, fikk han via Politiets overvåkningstjeneste vite at Kirillov var KGB-offiser.

POT ba Stoltenberg fortelle Kirillov at han hadde varslet overvåkningstjenesten. Da stilnet kontakten fra russisk side. Det er ikke kjent hvilke typer informasjon Jens Stoltenberg delte med KGB-offiseren. Stoltenberg uttalte til Dagbladet i 2000 at han kan ha gitt Kirillov kopier av åpenbart tilgjengelig informasjon.

Det som kanskje likevel er oppsiktsvekkende er at Stoltenberg opplyste å ha sørget for at sovjetisk-produsert materiale ble publisert i Dagbladet.12 Personer som arbeider i det offentlige er spesielt ettertraktet, men det gjøres mange forsøk også på å oppnå «spesielle» kontakter med yngre folk som etter endt utdanning kan komme til å få viktige posisjoner i Norge. Stoltenberg var AUF-leder da han hadde sine første kontakter med KGB-offiseren. Russerne er imidlertid ikke alene på markedet. Amerikansk etterretning gjør også sine egne rekrutteringsforsøk i Norge, i likhet med en rekke andre e-tjenester. Både amerikanere og russere kan være forholdsvis pågående overfor blant andre norske militære.

PST har også registrert operasjoner fra kinesiske etterretningstjenester i Norge. De er først og fremst ute etter teknologi, mens russerne har bredere interessefelt. Her er alt fra militære og politiske forhold til olje og gass interessant.

Blant russiske medlemmer i samarbeidsorganer og delegasjoner blir det til stadighet av enten PST eller folk fra Forsvaret identifisert GRU- eller SVR-offiserer. Samtidig er flere vervingsforsøk av norske offiserer fra russisk eller amerikansk side avverget. Noen av de norske offiserene vet ikke engang selv at deres kontakter med utenlandsk etterretning er oppdaget og kartlagt. PST og Forsvaret har imidlertid sørget for at de «avslørte» norske agentene blir beordret inn i «ufarlige» stillinger der de ikke har tilgang til høyt gradert materiale. En norsk offiser går til jobben sin i Oslo hver eneste dag, lykkelig uvitende om at vedkommedes altfor tette bånd og kontakt med CIA er avslørt og blir overvåket. I det stille følges det med på hvilke 26

kontakter offiseren har, og gjennom beordringssystemet er den forholdsvis unge offiseren «sikret» en kontrollert, men dog begrenset karriere i Forsvaret. Det samme gjelder for en annen offiser et annet sted i landet. Her ble det oppdaget uortodoks kontakt med en identifisert russisk etterretningsoffiser. En skjult kontakt som PST fikk full kontroll over, uten at den norske offiseren ble kontaktet. Vedkommende ble gjennom normal beordring flyttet over til en stilling der det var betryggende lenger fram til skapene der NATOs hemmeligheter låses inn. Fortsatt er den nye jobben viktig nok til at offiseren selv ikke skjønner at spillet er avslørt.13 Mange ganger er det imidlertid tjenestemenn og kvinner som selv sier fra til overordnede at de blir forsøkt lokket inn i et annet lands tjeneste. For noen år siden måtte norske myndigheter gripe inn overfor en overivrig amerikansk marineattaché som drev svært så heftige forsøk på å rekruttere norske marinedykkere til CIA-tjeneste. Mannen var rett og slett så pågående at de marinedykkerne det gjaldt sendte en klage oppover i systemet for å bli kvitt ham.14 Ikke alle varsler sine overordnede om vervingsforsøk, men forsøker heller å rydde opp selv.

«Jeg kom i en situasjon der en vestlig etterretningstjeneste ville at jeg skulle spionere på Norsk Folkehjelp og deres operasjoner i ulike land,» forteller en kilde. «Det var et forholdsvis profesjonelt forsøk der en mannlig og en kvinnelig agent inviterte meg ‘hjem’ til seg på middag i en europeisk storby.

De forespeilet meg at de representerte et humanitært fond som ville investere i Norsk Folkehjelp, og de trengte hjelp til å skaffe innsideinformasjon fra Folkehjelpen, før de tok offisiell kontakt. Med min bakgrunn kunne jeg lett se at de to for det første ikke var et ektepar, leiligheten var en stylet dekkleilighet som ingen bodde i egentlig, og interessen for Norsk Folkehjelp var bare begrunnet i de hemmelige operasjonene Etterretningstjenesten har foretatt med Norsk Folkehjelp som dekke,» sier kilden og understreker at han takket nei, og at han aldri varslet sine overordnede om saken. Han vil heller ikke utdype E-tjenestens bruk av Norsk Folkehjelp.

Det er fortsatt mange som blir forsøkt vervet, og noen tak27

ker ja til oppdrag, særlig fra såkalte vennlige tjenester, som for eksempel CIA. «Noen, blant annet kollegaer av oss i Forsvaret, er forbannet over at vi ikke tar disse utro tjenerne ordentlig.

For oss er det like viktig å følge med på hva som skjer, la spillet fortsette, og gjøre registreringer underveis. Slik kan vi lære mer om de utenlandske etterretningstjenestenes metoder, uten at vi risikerer at våre hemmeligheter går tapt. Vi gjør det samme overfor utenlandske agenter som arbeider fra ambassademiljøet.

Vi følger med på det arbeidet de gjør overfor norske kilder. Vi følger like godt med når de bruker Norge som base for å skaffe seg spesielle kontakter i ett tredje land, for eksempel personer fra en annen ambassade i Oslo. Vi har sett at russerne arbeider mye bredere nå enn før, at de bruker ‘nye’ metoder. Tidligere var det mest vanlige at en GRU-offiser eller en SVRagent opparbeidet et forhold til bestemte målkilder, og dyrket disse forholdene over lang tid, slik metodikken var i Treholtsaken. Nå ser vi like gjerne at de går bredt ut og bygger opp en svært stor kontaktflate. Det er heller ikke nødvendigvis de gamle etterretningsgubbene som er de mest effektive. Du ville bli overrasket hvis jeg hadde fortalt deg hvor unge enkelte av disse agentene kan være,» forteller en kilde i PST, som ikke vil navngis. Norge har i de senere år utvist en lang rekke russiske diplomater for vervingsforsøk og spionasje. Og russerne er mer aktive enn noensinne, hevder kilden.

Glasnost, nedrusting og murens fall. Historiske symboler på slutten av den kalde krigen. Det holdt en stund. Det er ikke stille lenger. Den tilspissede kampen om ressursene i Barentshavet og Arktis skaper nye fronter. En sakte oppvåkning av en ny sterk russisk bjørn, som dog ikke har den kommunistiske ledestjerne lenger, men mer kapitalistiske mål. Likevel er ledersjiktet spekket fra topp til bunn av tidligere offiserer fra kommunistisk etterretning. De samme etterretningsorganisasjonene som styrte den kalde krigen er mer aktive enn noen gang. Er det en ny nedkjøling i horisonten?

Det er denne virkeligheten den aldrende kalde NATO-krigeren «KNM Narvik» seiler inn i, når den skal besøke «fien28

dens» hovedkvarter for første gang. Skipet er på en siste reis mot øst, før det returnerer til Norge og Horten og lanternene slukkes for godt. Som eneste gjenværende fartøy i Oslo-klassen skal «KNM Narvik» bli et flytende kaldkrigsminne. Et minne om en epoke i norsk historie der det fortsatt ligger mange hemmeligheter begravet.

På vei østover langs Finnmarkskysten bryter stemmen til vaktsjef Monica Sigvartsen gjennom lyden av slitne dampturbiner over høytaleranlegget. «Vi må tørne 90 grader, det kan bli litt slingring, hold dere fast. Det er ingen grunn til panikk – ennå …» Besetningen ler nervøst. Det er verken vær eller Sigvartsen som gjør dem litt urolige. Det er heller hva som venter på den andre siden, og ikke minst sanitetsoffiseren som setter Hepatitt B-sprøyter på alle mann, før landlov i Russland. Det hjelper litt på at skipssjef Willassen har lovet en porsjon bamsemums til alle som stiller opp til sprøytestikket. På 69 grader 52 minutter nord og 33 grader 32,75 minutter øst blir «KNM Narvik» møtt av det russiske eskortefartøyet Admiral Gumanenko, en forholdsvis nybygd minejager med 70 mann om bord. På broen opprettes radiokontakt på den internasjonale kanal 16. «Russian Ship – Gumanenko – this is Narvik». Skipssjef Willassen får sine klare instruksjoner om avstand og hastighet, og legger seg ti kabellengder bak i kjølvannet av Gumanenko, farten er ti knop.

Klokken er ti over fire om morgenen fredag 23. september 2005, og «KNM Narvik» ledes inn i russisk farvann. Et vennskapelig møte, preget av et lite snev av mistenksomhet. Et par ganger er fartøyet litt for langt bak, eller litt for langt til styrbord eller babord. Da får Willassen streng beskjed på radio fra Gumanenko: «Position illegal – position illegal». Den rutinerte skipssjefen smiler og tenner nok en sigarett på brovingen. Vaktsjef Thorhus på broa retter opp kursen. «KNM Narvik» er rundt 20 nautiske mil fra innløpet til Kolafjorden. Solen er i ferd med å gå opp. Lyden av en russisk radiostasjon fra Murmansk gir den rette stemningen på broa. Nesten som det skulle være planlagt av et eller annet russisk direktorat skjærer George Harrisons stemme plutselig gjennom på den skurrete russiske frekvensen: 29

«Little Darling, It’s been a long cold lonely winter. Little darling, it seems like years since it’s been here. Here comes the sun, here comes the sun and I say it’s all right… Little Darling I feel that ice is slowly melting …»

«KNM Narvik» følger etter Gumanenko i nærmere fem timer før vaktsjef Thorhus setter ny fartsordre til matros Danielsen som er rormann. Over internsambandet gir han beskjed til maskinen slik at fregatten sakker opp. Det ryddes hektisk på broa før den militære russiske losen og to representanter fra Nordflåten klatrer ombord fra en båt som er kommet opp på siden.

En dataskjerm som russerne ikke har behov for å se monteres ned, litt fotoutstyr med lange linser og noen kart pakkes bort.

I gangen nedenunder henges et pappskilt opp på døra inn til radiorommet: «Kryptoarbeid foregår – adgang forbudt».

Etter en 20 minutters grundig brief fra russisk side gis ny fartsordre. Fem kabellengder bak Gumanenko seiler «KNM Narvik» inn i havneområdet i Severomorsk. Mens de norske offiserene om bord kan forberede seg på forholdsvis mange vodkastenkede mottagelser deles det ut en frikvote på fire pils per mann og kvinne blant det menige mannskapet. De får også utdelt en russisk ordliste som skal hjelpe dem gjennom landlov i Severomorsk. Her står det alt fra «Ja iz narvègiji. A vi otkuda» (Jeg er norsk, hvor kommer du ifra) til setninger som «Lòtsje vzjatj kaljènnojo tsjàjetsjko» til «Njet, njet, ja nje ranjen v bajò, tål‘ka odàrilsa galavåj å botiljko pjiva». Som betyr henholdsvis: «Da tar jeg heller kneskåla» og «Nei, nei, det er ikke en krigsskade, jeg slo meg bare i hodet med en ølflaske».

Snart skal norsk ungdom i kongens klær tømme nærmeste minibank i hovedgaten Uliza Safonova for rubler, bare for å oppdage at det egentlig ikke er så mye å bruke pengene på i Severomorsk. Det bugner ikke akkurat av verken den ene eller andre varen i byens butikker, og alkoholen er billig. De har fått beskjed om å gå minst to og to sammen, for sikkerhets skyld.

Den ene menige som prøver seg på egen hånd en sen kveld, blir da også slått ned og ranet, midt på Safonovgaten.

Severomorsk er hermetisk lukket. En by som også etter den 30

kalde krigen er forbudt for alle uten den riktige militære passerseddel. En by som inneholder så mange hemmeligheter at selv andre sovjetborgere, bosatt utenfor gjerdene, bare vet at det er noe der bak piggtrådgjerdene, noe de ikke får se. Fortsatt er marinebyen et såkalt ZATO (Zakrytye administrativnoterritorial’nye obrazovaniia), et lukket administrativt og territorialt distrikt. Det finnes minst 40 slike hemmelige byer i dagens Russland. Du må ha spesialtillatelse for å slippe inn.15 Selv slektninger av de som bor der må gjennom en omstendelig papirmølle for å besøke familien sin. Kanskje ikke så rart. Bare i Severomorsk holder over 777 militære institusjoner og virksomheter drevet av Nordflåten eller det russiske forsvarsdepartementet til. Dette er kanskje den viktigste flåtebyen i Putins rike.

«KNM Narvik» legger seg som en liten lekebåt ved siden av antiubåtjageren «Admiral Levtsjenko» på marinepir 1. Selv Nordflåtens slepe- og redningsfartøy «Altay» på babord side av «KNM Narvik» ruver, i forhold til den norske fregatten. Like opp fra marinehavnen ligger Primorskplassen, den maritime plass. Her står «Alasha», den 27 meter høye statuen av en marinegast på vakt mot fiender fra havet. Herfra går du inn i Safonovgaten, og monumentalistiske arkitekters hånd gjør at vestlige hovedgater blekner i forhold. En vakker gate, som skapt for parader. Omkranset av nymalte bygninger, og i det fjerne skimter du «Dvorez Ofiserov», Offiserenes Palass, bare kalt «dof» av byens befolkning.

Severomorsk sett fra Safonovgaten oppleves som en passelig stor europeisk by. Bortsett fra fraværet av butikkjeder og flerkulturelt folkeliv. Her er det svært mange menn og kvinner i stramme uniformer som haster fram og tilbake. Et tjuetalls skulende menn i skinnjakker henger røykende på noen av gatehjørnene. Går du inn i en av sidegatene falmer det estetiske preget forholdsvis fort. Mye er nedslitt og umalt. Det russiske ordtaket «bedre er godt nok sin verste fiende» gjelder også her. Det som for en nordmann ikke vil bli regnet som godt nok, kan være velfungerende for den russiske marine. Det ser bare ikke slik ut.

Langs Kolafjordens bredder ligger like mange rustne skipsvrak 31

i fjæresteinene, som det ligger ulike skip ved kai. «Det hender dog at de pynter likene sine,» forteller en norsk e-tjenestemann.

«Det vil si at et marineskip som er utdatert innvendig kan være nymalt og flott på utsiden, selv om det like gjerne kunne vært senket, og aldri vil legge fra kai,» forteller han.

Om bord i «KNM Narvik» er fersk- og saltvannsinntaket stengt. Skipssjefen vil verken ha det oljeboblende sjøvannet eller det forurensede drikkevannet inn i fregattens systemer. Straks skipet er skikkelig fortøyd innføres vannrasjonering, som blant annet innebærer tre dager med dusjeforbud. Det blir utdelt en pakke babyoljede våtservietter til alle. Første kveld på russisk nattklubb skal alle guttene og jentene fra fartøyet lukte Natusan.

Mannskapet om bord i «KNM Narvik» har aldri vært i nærheten av så mange atomreaktorer på en gang. Like bortenfor fregatten ligger det enorme atomdrevne slagskipet «Pyotr Velikiy».

En atomubåt av Deltaklassen ligger også ved kai. Ifølge en innbygger er radioaktiviteten i lufta i området rundt byen katastrofalt høyt. Mange har hudsykdommer og pusteproblemer.

Da vraket av den havarerte ubåten «Kursk» kom inn til Roslyakovo-verftet, seks kilometer sørvest av Severomorsk, ble det installert en radioaktivitetsmåler på et kulturhus, så den kunne sees fra hovedveien, for å vise at det ikke var farlig. «Det var så mange som døde i den perioden at folk begynte å lure. Så fant folk ut at måleren var stilt inn slik at den viste lavere radioaktivitet i lufta enn det egentlig var,» forteller innbyggeren.16 En annen forteller at dette er byen nesten uten besteforeldre. De fleste flytter ut når de ikke lenger arbeider for Nordflåten. «Ett års levetid her tilsvarer 1,5 års levetid ett annet sted,» sier en som har fått flyttet sin syke mor ut av Severomorsk-området.

«Hun er så syk at hun vil aldri komme seg igjen,» sier kvinnen.

«Byen er ikke preget av klasseskille, vel bortsett fra at admiraler og andre høyere offiserer og deres familier har sitt eget sykehus, og får en pakke litt mer eksklusive matvarer hver måned.

Alle militærfamiliene får spesielle rasjoner med mat månedlig, i tillegg til det de kan kjøpe i butikkene. Hva som er i pakkene varierer med militær grad. De som jobber i ubåter får i tillegg gratis melk og vitaminer for å kompensere for et stråleutsatt ar32

beidsmiljø.» Severomorsk-innbyggeren gir oss også forklaringen på noen av de sivile mennene i svarte skinnjakker som henger rundt omkring i byen. «De driver business, og de betaler ikke skatt for å si det sånn.» Den russiske mafiaen og korrupte systemer er også en del av hverdagen i marinebyen.

Severomorsk-innbyggerne er vant med Razvedka-operasjoner, spesiell etterretning, når det en sjelden gang er utenlandske gjester i byen. «KNM Narvik»s mannskap slipper da heller ikke unna. Når landloven er over den første kvelden i byen, og personellopptellingen er gjort av vaktsjefen, kommer det en sivil Lada skrensende inn på kaia. En mann i skinnjakke hopper ut, og spør den norske offiseren om han har alle om bord nå?

«Jada,» svarer vakthavende. «Nei,» sier russeren, og spør om han skal kjøre å hente han som mangler, russeren vet nemlig nøyaktig hvor den savnede er. Den norske offiseren kan ikke si annet enn ja takk til tilbudet. Ettersom dagene går er det tydelig for stadig flere at to svært så vakre russiske kvinner er spesielt begeistret for noen utvalgte offiserer om bord, både natt og dag.

Begrepet åpent skip blir strukket langt av enkelte, uten at det blir oppdaget av skipsledelsen, som har et stramt offisielt program. Samtidig blir deler av mannskapet fulgt nøye på vandringene i byens små og store butikker. De minste butikkene holder hus i kjellerboder i boligblokker, og det kan bli trangt når både norsk mannskap og GRU-agentene skal få plass i de samme butikkene. En dame følger etter en gruppe matroser en hel dag. Når de nærmer seg havna igjen kommer dama rett og slett bort og spør på engelsk hvor de skal nå. «Nei, vi skal om bord i Narvik,» sier matrosene. «Så flott, da kan jeg endelig gå hjem,» sier damen, som forklarer sin gode engelsk med at hun jobber som lærer.

De to vakre kvinnene, som sier de arbeider for Nordflåtens utenriksavdeling jobber hardt. En dag har de avtalt å ta med seg to Narvik-offiserer på en sightseeing i hele byen. Møtestedet er på Ploshad Muzhestva, den modige plass. En sivil gjest på fartøyet, som både mange russere og nordmenn for lengst tror arbeider for norsk etterretning, blir tilfeldigvis med de to offiserene ned mot møtestedet. Straks de to kvinnene ser sivilis33

ten får de det veldig travelt med å avbryte hele møtet. «Vi må hjem,» sier de og løper over gaten til nærmeste buss-stopp og hopper på første buss som kommer. «Lokkeduene fløy sin vei,» sier en i E-tjenesten senere. De to svalene ble imidlertid funnet lett beruset, og med en heller vilter hårsveis, i bunnen av «KNM Narvik» noe senere. Da gikk alarmen hos den norske sikkerhets- og E-tjeneste. For å si det med ordene til en av offiserene om bord i ettertid: «Det ble et himla leven da vi kom hjem, med avhør og gud vet. De holdt på lenge med den etterforskninga.»

Den siste dagen i havn er sivilisten igjen på tur i bygatene, denne gang sammen med en av skipets matroser. Den stramme russiske marineoffiseren med det brede smilet og den sorte dokumentmappen fra Safonovgaten dukker opp igjen. Matrosen og sivilisten studerer vareutvalget i en kjellerbodbutikk i utkanten av sentrum. Plutselig er offiseren der. «What is that grade,» spør han å peker på Pit-jakken til matrosen.17 «Matros,» sier nordmannen og russeren ler. Han peker på sin egen skulder og lurer på om de kjenner hans grad. «Kaptein av første grad,» sier sivilisten. Da peker den atletiske russeren på en liten fugl av sølv ved graden, og spør om de vet hva det betyr?

«Neeei,» sier de to. Russeren gliser igjen, «Spetsnaz,» sier han.

Han avslutter med et «Ha en fin dag» på prikkfritt norsk, og forsvinner like spenstig og lydløst som han kom.18 En veltrent GRU Spetsnaz-offiser med spesialstyrketrening skal ifølge russisk militær litteratur kunne drepe en fiende usett og uhørt på 25 meters avstand med en skarpslipt feltspade. God som venn, forferdelig dumt å ha som fiende.