Flokkdyr
Tana French
Flokkdyr Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Tana French Originalens tittel: The Secret Place Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © Tana French 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-47052-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Marie Docher/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Dana, Elena, Marianne og Quynh Giao, som heldigvis ikke ligner
Prolog
Det er en sang som stadig vekk spilles på radioen, men Holly får alltid bare med seg brokker av den. Remember oh remember back when we were, jentestemmen er klar og insisterende. Den raske, lette rytmen løfter deg opp på tærne, hjertet øker takten for å henge med, og så er den borte. Hun prøver å spørre de andre: Hvilken er det?, men hun får aldri med seg nok til å spørre. Sangen kommer alltid smygende inn i sprekkene mens de snakker om noe viktig eller løper for å rekke bussen. Innen alt roer seg igjen, er den borte, det er bare stillhet eller Rihanna eller Nicki Minaj som dundrer stillheten vekk. Denne gangen kommer sangen fra en bil, en bil med taket nede for å fange mest mulig sol i den plutselige sommereksplosjonen som kan være borte igjen i morgen. Sangen kommer over hekken til lekeplassen i parken, hvor de holder smeltende is unna innkjøpene de har gjort til skolestart. Holly – på husken, med hodet lent bakover for å myse mot himmelen mens solstrålene streifer over øyenvippene – retter seg opp for å høre. «Den sangen», sier hun, «hvilken…», men akkurat da får Julia en isklatt i håret, reiser seg på karusellen og gauler «Faen!», og innen hun har fått et papirlommetørkle av Becca og lånt vannflasken til Selena, fuktet det og fått klisset ut av håret, hele tiden mens hun kjefter – mest for å få Becca til å rødme ifølge det rampete sideblikket hun sender Holly – om hvordan det ser ut som om hun har sugd en skikkelig lite treffsikker fyr, er bilen borte. Holly spiser opp isen og henger bakover i husken etter kjettingene, med håret så vidt over bakken, og ser opp ned og sidelengs på de andre. Julia har lagt seg ned på karusellen og snurrer den sakte rundt med beina. Karusellen knirker, en 7
doven, jevn lyd, beroligende. Ved siden av henne ligger Selena på magen og ser sakte gjennom handleposen mens hun lar Jules gjøre hele jobben. Becca slanger seg gjennom klatrestativet, og slikker så vidt på isen med tungespissen for å se hvor lenge hun kan få den til å vare. Trafikkstøy og gutterop siver over hekken, sukret med sol og avstand. «Tolv dager igjen», sier Becca og sjekker om de andre er glade for det. Julia løfter isen i en skål. Selena skåler med en rutet kladdebok. Den digre papirposen ved foten av husken ligger i hjørnet av Hollys tanker, en glede selv når hun ikke tenker på den. Det er så du bare vil stikke hodet og begge hendene nedi, berøre den urørte nyheten med fingertuppene og få lukten av den langt oppi nesa. En blank ringperm med hjørner som ikke har fått merker ennå, matchende, pene blyanter med lange spisser, så skarpe at de kan stikke deg til blods, geometrisett med rene og uslitte målestreker. Og andre ting dette året: gule håndklær, myke og med bånd rundt, og et sengesett med brede, hvite og gule striper inni et glatt plastomslag. Tsjipp-tsjipp-tsjipp-kurr, kvitrer en høylytt liten fugl i varmen. Luften er hvit og svir ting fra ytterkantene og innover. Selena titter opp og er bare et langsomt kast med håret og et begynnende smil. «Vaskeposer!» sier Julia plutselig, opp mot den hete himmelen. «Hmmm?» spør Selena inn i viften av pensler hun holder i. «På utstyrslisten til internatelevene. ‘To vaskeposer til klesvasken.’ Hvor får man tak i sånne? Og hva er de til? Jeg tror ikke jeg har sett sånne vaskeposer engang.» «Det er sånn at tingene dine ligger samlet i vasken», sier Becca. Becca og Selena har vært internatelever helt fra begynnelsen, da hele gjengen var tolv år. «Så slipper du å få tilbake noen andres ekle truser.» «Mamma kjøpte det for meg i forrige uke», sier Holly og setter seg opp. «Jeg kan spørre henne om hvor.» Og idet ordene kommer ut, kan hun kjenne lukten av klesvasken hjemme som stiger varm fra tørketrommelen, hun og mamma som rister ut lakenet de folder mellom seg, Vivaldi som spret8
ter i bakgrunnen. Plutselig, i et grusomt, stupende øyeblikk, blir tanken på internatet til et innvendig vakuum som suger brystet innover. Hun har lyst til å rope på mamma og pappa, kaste seg over dem og trygle om å få bo hjemme for alltid. «Hol», sier Selena vennlig og smiler idet karusellen fører henne forbi. «Det blir kjempefint.» «Ja», sier Holly. Becca ser på henne og klamrer seg til stangen i klatrestativet, plutselig taggete av uro. «Jeg vet det.» Så er det borte. Det er bare en rest igjen som korner luften og knaser mot innsiden av brystet: Fortsatt tid til å ombestemme deg, gjør det nå før det er for sent, løp løp løp hele veien hjem og gjem hodet under armen. Tsjipp-tsjipp-tsjippkurr, kvitrer den høylytte lille fuglen, spottende og usynlig. «Fritt for seng ved vinduet», sier Selena. «Nehei, den går ikke», sier Julia. «Det er ikke rettferdig når jeg og Hol ikke vet hvordan rommene er engang. Du må vente til vi er der.» Selena ler av henne, der de svinger langsomt gjennom varme, uklare bladskygger. «Du vet hva et vindu er. Si fritt eller la være.» «Jeg bestemmer meg når jeg kommer dit. Så det, så.» Becca betrakter fremdeles Holly under senkede øyenbryn mens hun åndsfraværende gnager som en liten kanin på iskjeksen. «Fritt for å ha sengen lengst vekk fra Julia», sier Holly. I tredje skal fire elever dele samme rom. De fire skal være sammen. «Hun snorker som en druknende bøffel.» «Kyss meg bak, det gjør jeg i hvert fall ikke. Jeg sover like søtt som en liten prinsesse.» «Jo, det gjør du. Av og til», sier Becca, som rødmer av sin egen dristighet. «Sist jeg overnattet hos deg, kunne jeg faktisk kjenne det, hele rommet ristet.» Og Julia viser henne fingeren, og Selena ler, og Holly gliser mot henne og gleder seg vilt til neste søndag igjen. Tsjipp-tsjipp-tsjipp-kurr, kvitrer fuglen enda en gang. Dovent nå, uskarpt av døsighet. Og blir borte.
1
Hun oppsøkte meg. De fleste holder seg på en armlengdes avstand. En ufullstendig mumling på tipslinjen: En gang i 95 så jeg. Ikke noe navn, og klikk hvis du spør. Et maskinskrevet brev som er postlagt i en annen by, ingen avtrykk på verken papir eller konvolutt. Hvis vi vil ha tak i dem, må vi gå på jakt. Men hun, det var hun som kom til meg. Jeg kjente henne ikke igjen. Jeg hadde gått opp trappen og var på vei til avdelingen i full fart. En maimorgen som kjentes som sommer, saftig sol strømmet inn gjennom vinduene i resepsjonen og lyste opp hele det flassende rommet. Jeg hadde en sang på hjernen og nynnet med. Jeg så henne, selvfølgelig gjorde jeg det. På den oppskrapte skinnsofaen i hjørnet, med armene i kors, en korslagt, dinglende ankel. Lang, platinablond hestehale, smart skoleuniform med grønn og marineblå kilt, marineblå blazer. En eller annens unge, kanskje. Noen med høyere lønn enn meg i hvert fall. Ikke bare emblemet på blazeren, men den grasiøst henslengte holdningen og haken i været som om hun eide stedet hvis hun bare gadd å ta papirarbeidet. Så hadde jeg gått forbi henne – et raskt nikk sånn i tilfelle hun var ungen til sjefen – og tok i døren inn til avdelingen. Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen. Kanskje ikke. Det hadde gått seks år, hun hadde bare vært en liten unge, det er ikke noe særskilt ved meg unntatt det røde håret. Hun kunne ha glemt det. Eller hun kunne ha kjent meg igjen med det samme, holdt seg i ro av sine egne grunner. Hun lot resepsjonssjefen si: «Kriminalbetjent Moran, du har besøk», med pennen pekende mot sofaen. «Holly Mackey.» 11
Solen skrenset over ansiktet mitt idet jeg kastet meg rundt. Og så – selvfølgelig. Jeg skulle ha gjenkjent øynene. Vide, klarblå, og noe med den sarte buen i øyenlokkene: katteaktig skrå, en blek, juvelbesatt jente i et gammelt maleri, en hemmelighet. «Holly», sa jeg med hånden strukket ut. «Hei. Det var lenge siden.» Et øyeblikk da øynene ikke blunket, tok inn alt ved meg uten å gi noe igjen. Så reiste hun seg. Hun hilste fremdeles som en liten jente, trakk til seg hånden for fort. «Hei, Stephen», sa hun. Stemmen var god. Klar og behersket, ikke den tegnefilmpipingen. Uttalen var pen, men ikke fordreid og styggsnobbete. Faren hennes hadde aldri latt henne slippe unna med det. Rett ut av blazeren og inn på offentlig skole hvis hun hadde kommet hjem med den. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Lavere: «Jeg har noe til deg.» Den skjønte jeg ikke. Ti over ni om morgenen, skoleuniformen på. Hun skulket, på en skole hvor sånt ble lagt merke til. Dette gjaldt ikke et forsinket takkekort. «Ja vel?» «Ikke her, da.» Blikket bort på resepsjonisten sa enerom. En jente i tenårene, da passer du deg. Ungen til en politimann, da passer du deg i hvert fall. Men Holly Mackey? Henter du inn noen hun ikke vil ha der, da er det over og ut. «La oss finne et sted hvor vi kan snakke sammen», sa jeg. Jeg jobber med uoppklarte saker. Når vi henter inn vitner, vil de helst tro at det ikke er så viktig. Ikke egentlig en drapsetterforskning, ikke en ordentlig en med våpen og håndjern, ingenting som kan rase gjennom livet ditt som en tornado. Heller noe gammelt og mykt med slitte kanter. Vi er med på leken. Det største avhørsrommet ser ut som et hyggelig venterom hos tannlegen. Myke sofaer, persienner, glassbord med slitte blader. Daff te og kaffe. Ingen grunn til å legge merke til kameraet i hjørnet eller enveisglasset bak den ene persiennen, ikke hvis en ikke vil, og det vil de ikke. Det kommer ikke til å gjøre vondt engang, sir, det er over på noen få minutter, så kan du gå hjem. 12
Jeg tok med Holly inn dit. Andre unger ville ha fiklet hele veien, virret med hodet, men dette var ikke nytt for Holly. Hun gikk bortover gangen som om hun bodde her. På vei dit så jeg på henne. Hun var godt i gang med å vokse til. Vanlig høyde eller litt under. Slank, veldig slank, men det var naturlig, ingen sultefôring. Kanskje halvveis gjennom utviklingen av formene. Ingen skjønnhet, ikke ennå i hvert fall, men ikke noe stygt der – ingen kviser, ingen tannregulering, ingen deler av fjeset som satt skjevt – og øynene gjorde henne til noe annet enn enda en blond kloning, de fikk deg til å snu deg. En kjæreste som hadde slått henne? Klådd på henne, voldtatt henne? Så gikk Holly heller til meg enn til en eller annen ukjent etterforsker i sedelighetsgruppa? Jeg har noe til deg. Bevis? Hun lukket døren til avhørsrommet etter oss, en kjapp vridning med håndleddet og et smekk. Så seg rundt. Jeg skrudde på kameraet, et trykk på knappen i forbifarten. Sa: «Bare sett deg.» Holly ble stående. Lot en finger gli over den grønne, blankslitte sofaen. «Dette rommet er finere enn dem fra sist gang.» «Hvordan går det?» Kikket fremdeles rundt i rommet, ikke på meg. «Greit. Fint.» «Vil du ha en kopp te? Kaffe?» Ristet på hodet. Jeg ventet. «Du er blitt eldre. Før så du ut som en student», sa Holly. «Og du så ut som en liten unge som hadde med dukken inn til avhør. Clara, ikke sant?» Da snudde hun seg. «Vi har nok blitt litt eldre begge to.» For første gang smilte hun. Et kjapt, lite smil, sånn som jeg husket det. Det hadde vært noe patetisk ved det den gangen, det hadde grepet tak i meg hver gang. Nå også. «Det er hyggelig å se deg», sa hun. Da Holly var ni år, ti, var hun vitne i en drapssak. Det var ikke min etterforskning, men det var meg hun ville snakke med. Jeg opptok forklaringen hennes, jeg forberedte henne før 13
hun skulle vitne i retten. Hun hadde ikke lyst til å gjøre det, gjorde det likevel. Kanskje politifatteren tvang henne. Kanskje. Selv ikke da hun var ni år gammel, var jeg dum nok til å tro at jeg forsto meg på henne. «I like måte», sa jeg. Et kjapt pust som løftet skuldrene, et nikk – til seg selv, som om noe falt på plass. Hun slapp fra seg skolevesken på gulvet. Huket tommelen under jakkeslaget for å vise meg skoleemblemet. Sa: «Jeg går på Kilda nå.» Og betraktet meg. Bare nikket mitt fikk meg til å føle meg obsternasig. St. Kilda. En sånn skole slike som meg ikke skal ha hørt om. Ville aldri ha hørt om den om det ikke var for den døde gutten. Jenteskole, privat, penere forstad. Nonner. For et år siden gikk to nonner tur en tidlig morgen og fant en gutt som lå i et skogholt i utkanten av skoleparken. Først trodde de at han sov, kanskje full. Fyret seg opp for å gi ham en skikkelig overhøvling, finne ut hvilken jentes umistelige dyd han hadde besudlet. Et voldsomt og lite nonneaktig tordenbrak: Unge mann! Men han rørte seg ikke. Christopher Harper, seksten år, fra gutteskolen som lå én gate og to ekstra høye murer unna. En eller annen gang i løpet av natten hadde noen slått inn hodet på ham. Nok arbeidskraft til å reise et kontorbygg, nok overtid til å betale ned et huslån, nok papir til å demme opp en elv. En suspekt vaktmester, altmuligmann, et eller annet: sjekket ut av saken. En klassekamerat som hadde vært i slagsmål med offeret: sjekket ut av saken. Skumle ikke-etniske beboere, som var blitt observert mens de satt og var skumle: sjekket ut av saken. Og så ingenting. Ingen flere mistenkte, ingen grunn til at Christopher skulle være på St. Kildas skoleområde. Etter hvert mindre overtid og færre folk, og mer ingenting. En kan ikke si det, ikke når offeret er en ung gutt, men saken var over. Nå hadde alle papirene havnet nede i drapsavdelingens kjeller. Før eller siden kom sjefene til å få tyn i media, og da ville den havne hos oss, adressert til siste sjanse. Holly rettet på jakkeslaget. «Du har hørt om Chris Harper», sa hun. «Ikke sant?» «Ja», sa jeg. «Gikk du på St. Kilda da?» 14
«Ja. Jeg har gått der siden førsteåret. Jeg går i fjerde nå.» Og sa ikke mer, lot meg jobbe for alt. Ett feil spørsmål, så kom hun til å stikke, jeg ville bli disket. Blitt for gammel, nok en talentløs voksen som ikke skjønte noe. Jeg valgte med omhu. «Er du internatelev?» «De to siste årene, ja. Bare mandag til fredag. Jeg drar hjem i helgene.» Jeg kunne ikke huske hvilken dag mordet hadde skjedd. «Var du der den natten det hendte?» «Den natten Chris ble drept.» Det glimtet blått og irritert. Pappas datter. Null forståelse for skånsomhet, i hvert fall ikke fra andre. «Den natten Chris ble drept», sa jeg. «Var du der da?» «Ikke der. Naturligvis. Men jeg var på skolen, ja.» «Så du noe? Eller hørte noe?» Irritasjon igjen, kvassere denne gangen. «De har allerede spurt meg om det. Drapsetterforskerne. De spurte oss alle sammen, sikkert tusen ganger.» «Men du kan ha kommet på noe i etterkant», sa jeg. «Eller forandret mening om å holde noe for deg selv.» «Jeg er ikke dum heller. Jeg vet hvordan dette opplegget fungerer. Ikke sant?» Hun satte på sprang, klar til å gå igjen. Ny taktikk. «Kjente du Chris?» Holly roet seg. «Bare litt herfra og derfra. Skolene gjør ting sammen, så vi blir litt kjent. Vi var ikke venner eller noe sånt, men vi var sammen med kameratene hans flere ganger.» «Hvordan var han?» Et skuldertrekk. «En gutt.» «Likte du ham?» Nok et skuldertrekk. «Han var nå der.» Jeg kjenner faren til Holly, litt iallfall. Frank Mackey, spaner. Angriper du forfra, viker han unna og kommer inn fra siden. Angriper du fra siden, stormer han rett på. Jeg sa: «Du kom hit fordi det er noe du vil jeg skal vite om. Jeg kommer ikke til å leke gjetteleker jeg ikke kan vinne. Hvis du ikke er sikker på om du vil si det til meg, får du gå og tenke på det til du er sikker. Hvis du er sikker nå, får du komme med det.» 15
Holly likte den. Smilte nesten igjen, nikket i stedet. «Vi har en tavle», sa hun. «På skolen. En oppslagstavle. Den er i øverste etasje, overfor kunstrommet. Den heter Hemmeligheten. Hvis du har en hemmelighet, for eksempel at du hater foreldrene dine eller liker en gutt eller noe sånt, kan du skrive det på en lapp og henge den der.» Ingen vits i å spørre hva som er poenget. Tenåringsjenter, så du kommer aldri til å skjønne det. Jeg har søstre. Jeg har lært meg å bare la det være. «I går kveld var vennene mine og jeg oppe på kunstrommet. Vi holder på med et prosjekt. Jeg glemte mobilen der oppe, men jeg merket det ikke før ved leggetid, så jeg kunne ikke hente den da. Jeg stakk opp for å hente den i dag tidlig, før frokost.» Det kom altfor glatt ut. Ingen pauser, ikke et lite blunk, ikke et feiltrinn. Med en annen jente hadde det vært løgn. Men Holly hadde erfaring, og hun hadde faren sin. For alt jeg visste, var det fullt avhør hver gang hun kom sent hjem. «Jeg tok en titt på tavlen», sa Holly. Bøyde seg ned til skolevesken og åpnet den. «Bare sånn i forbifarten.» Og der var det: Hånden som nølte over den grønne mappen. Det ekstra sekundet da hun holdt ansiktet vendt mot vesken, bort fra meg, gjemt bak hestehalen. Nervene jeg hadde vært på utkikk etter. Ikke tvers gjennom kjølig og glatt som iskrem likevel. Så rettet hun seg opp og møtte blikket mitt igjen, uttrykksløst. Hånden kom opp og holdt fram den grønne mappen. Slapp taket så snart jeg tok i den, så fort at jeg nesten mistet den. «Det hang på tavlen.» På mappen sto det: «Holly Mackey, 4L, samfunnsfag». Det var strøket over. Inni: en klar plastmappe. Inni den: en tegnestift som hadde falt ned i det ene hjørnet. Og et ark. Jeg kjente igjen ansiktet raskere enn jeg hadde kjent igjen Holly. Han hadde tilbrakt flere uker på alle avisforsider og alle tv-skjermer, på hver avdelingsrapport. Dette var et annet bilde. Fanget idet han så seg over skulderen med uklare, høstgule blader i bakgrunnen, munnen åpen 16
i latter. Kjekk. Skinnende brunt hår, børstet framover i boyband-stil mot tette, mørke øyenbryn som skrånet ned ytterst og ga ham et gutteaktig utseende. Ren hud, roser i kinnene, noen fregner langs kinnbeinet, ikke så mange. En kjeve som ville blitt kraftig hvis den hadde fått tid. Bredt smil som lagde rynker ved øynene og nesa. Litt eplekjekk, litt søt. Ung, alt som stiger grønt fram i tankene når du hører ordet ung. Sommerforelskelsen, lillebrors store helt, kanonføde. Pålimt under ansiktet, over den blå T-skjorta: ord klippet ut av en bok, med store mellomrom som i et utpresningsbrev. Fine kanter, renskåret. Jeg vet hvem som drepte ham. Holly så på meg, stille. Jeg snudde mappen. Enkelt hvitt ark, sånn som du kan få kjøpt overalt til å skrive ut egne bilder. Ingen tekst, ingenting. «Tok du på det?» sa jeg. Øynene opp mot taket. «Selvfølgelig ikke. Jeg gikk inn på kunstrommet og hentet den» – plastmappen – «og en hobbykniv. Jeg dro ut tegnestiften med kniven, og så lot jeg arket og stiften falle ned i mappen.» «Så bra. Og så, da?» «Jeg gjemte den under skjorta til jeg var på rommet igjen, og så la jeg den i strikkmappen. Jeg sa at jeg var kvalm, og gikk og la meg igjen. Etter at helsesøster hadde vært innom, snek jeg meg ut og dro hit.» «Hvorfor det?» spurte jeg. Holly stirret på meg med løftede øyenbryn. «Fordi jeg trodde at dere kanskje ville vite det. Hvis du ikke bryr deg, kan du bare kaste det, og så kan jeg dra tilbake på skolen før de merker at jeg er borte.» «Jeg bryr meg. Jeg er glad for at du fant det. Jeg bare lurer på hvorfor du ikke viste det til en av lærerne. Eller til faren din.» En titt opp på klokken på veggen, oppfattet kameraet på veien. «Søren. Nå som du nevner det. Helsesøster stikker innom igjen i friminuttet, og hvis jeg ikke er der, kommer de til å tørne. Kan du ringe og si at du er faren min, og at jeg 17
er sammen med deg? Si at bestefar ligger for døden, og da du ringte, stakk jeg av uten å si ifra fordi jeg ikke ville sitte hos skolerådgiveren for å snakke om følelsene mine.» Tenkt på alt for meg. «Jeg skal ringe til skolen. Men jeg kommer ikke til å si at jeg er faren din.» Skikkelig oppgitt sukk fra Holly. «Jeg sier bare at du hadde noe du ville gi oss, og at du gjorde det helt rette. Det kan de ikke krangle på. Sant?» «Samme det. Kan du ikke si at jeg ikke får lov til å snakke om det? Sånn at de ikke begynner å mase?» «Kan jeg godt.» Chris Harper smilte fortsatt til meg, nok energi i de skuldrene til å drive halve Dublin. Jeg la ham tilbake i mappen og lukket den. «Nevnte du det for noen? Bestevenninnen, kanskje? Det er helt greit, jeg må bare vite om det.» En skygge gled ned langs Hollys kinnbein og gjorde munnen hennes eldre, ikke fullt så enkel. La et lag under stemmen. «Nei. Jeg sa det ikke til noen.» «Greit. Jeg tar den telefonen, og så skal jeg oppta forklaringen din. Vil du ha en av foreldrene dine her?» Det sendte henne tilbake i tid. «Nei, herregud. Må noen være til stede? Kan ikke du bare gjøre det?» «Hvor gammel er du?» Hun vurderte å lyge. Bestemte seg for å la være. «Seksten.» «Vi trenger en egnet voksenperson. Så jeg ikke skremmer deg.» «Du skremmer meg ikke.» For å si det mildt. «Jeg vet jo det. Men likevel. Bare vent her, lag deg en kopp te hvis du har lyst på. Jeg kommer om et par minutter.» Holly slapp seg ned på sofaen. Kveilet seg sammen, med beina under seg og armene rundt kroppen. Dro fram enden av hestehalen og begynte å tygge på den. Bygningen kokte som vanlig, men hun så kald ut. Hun så ikke på meg da jeg gikk. Sedelighetsgruppa, to etasjer ned, har en sosionom på vakt. Jeg tok henne med, opptok Hollys forklaring. Spurte henne ute på gangen etterpå om hun kunne kjøre Holly tilbake til St. Kilda – Holly kunne ha drept meg. «På den måten kan skoleledelsen være helt sikker på at du faktisk var her», sa jeg. 18
«Du fikk ikke bare en kjæreste til å ringe. Så blir det ikke noe bråk.» Blikket sa at hun ikke lot seg lure. Hun spurte ikke om hva som ble neste steg, hva vi kom til å gjøre med oppslaget. Hun visste bedre. Hun sa bare: «Ses snart.» «Takk for at du kom. Det var det rette å gjøre.» Holly svarte ikke. Sendte meg bare antydningen av et smil og et lite vink, halvveis sarkastisk, halvveis ikke. Jeg fulgte den rette ryggen med blikket bortover gangen, med sosionomen som diltet ved siden av og prøvde å prate med henne, da det gikk opp for meg. Hun hadde ikke svart på spørsmålet. Svingte glatt unna, som på rulleskøyter, og kjørte rett videre. «Holly.» Hun snudde seg, heiste veskeremmen opp på skulderen. På vakt. «Det jeg spurte om i stad: Hvorfor kom du til meg med det?» Holly vurderte meg. Det var foruroligende, det blikket. Som et maleri som følger deg med øynene. «Den gangen», sa hun. «Alle gikk og listet seg rundt hele det året. Som om hvis de sa noe galt, kom jeg til å få sammenbrudd og bli hentet i tvangstrøye mens det frådet om munnen på meg. Til og med pappa. Han lot som om alt var greit, men jeg så at han var urolig, konstant. Det var helt åh !» En innbitt lyd av rent raseri, fingrene ut som en stivnet sjøstjerne. «Du var den eneste som ikke oppførte deg som om jeg kom til å tro at jeg var skjør. Du var bare sånn: Greit, dette er helt ræva, men samme det, folk opplever mye verre ting stadig vekk, og de overlever. Nå får vi det overstått. » Det er veldig viktig å utvise følsomhet overfor mindreårige vitner. Vi har seminarer og greier. PowerPoint-presentasjoner hvis vi er skikkelig heldige. Selv husker jeg hvordan det var, det å være liten. Folk glemmer det. En liten dert følsomhet, kjempefint. En dert til, greit. En dert til, så dagdrømmer du om å kjøre knyttneven rett i fleisen på vedkommende. «Det er helt ræva å være vitne», sa jeg. «For alle som én. Du klarte deg bedre enn de fleste.» 19
Ingen sarkasme i smilet denne gangen. Masse andre greier, men ikke sarkasme. «Kan du si til de på skolen at jeg ikke er skjør?» spurte Holly sosionomen, som klistret på ekstra følsomhet for å skjule forfjamselsen. «Ikke litt engang?» Og gikk. Én ting om meg: Jeg har planer. Det første jeg gjorde da jeg hadde vinket av sted Holly og sosionomen, var å finne Harper-saken i systemet. Etterforskningsleder: Antoinette Conway. En kvinne på drapsavdelingen burde ikke være noen skandale, burde ikke bli nevnt engang. Men mange av de gamle karene er gammeldagse, mange av de nye også. Likestillingen ligger på overflaten, og kan skrapes vekk med en negl. Ifølge jungeltelegrafen hadde Conway pult seg til saken, eller fått den på grunn av kvoteringstiltak. For det var noe ekstra inni der, noe som ikke var det bleke irske potettrynet – gulblek hud, sterke drag i nese og kinnbein, blåsvart glans i håret. Synd hun ikke sitter i rullestol, sa jungeltelegrafen, da hadde hun allerede vært politimester. Jeg kjente Conway, visste i hvert fall av henne, før hun ble kjent. På politiskolen gikk hun to år under meg. Høy jente, med håret samlet glatt og stramt. Bygd som en løper, lange lemmer, lange muskler. Haken alltid høyt, skuldrene alltid rett. Mange gutter summet rundt Conway den første uka – ville bare hjelpe henne til rette, fint å være grei, hyggelig å være hyggelig, helt tilfeldig at jentene uten samme utseende ikke fikk samme behandling. Hva det nå enn var hun sa til guttene, sluttet de å flørte etter den første uka. I stedet fikk hun på pukkelen. To år etter meg på politiskolen. Ute av uniformen ett år etter meg. Inn på drapsavdelingen samme året som jeg begynte i gruppa for uoppklarte saker. Gruppa for uoppklarte saker er bra. Jævlig bra for en fyr som meg. Dublins arbeiderklasse, den første i familien som tok eksamen og ikke gikk i lære. Jeg var ute av uniform da jeg var tjueseks, ute av etterforskningsavsnittet og over på sedelighetsgruppa da jeg var tjueåtte – faren til Holly la inn et godt ord for meg der. Over på uoppklarte saker den uka jeg fylte 20
tretti. Håpte at ingen hadde lagt inn et ord da, men fryktet det. Jeg er trettito nå. På tide å komme seg oppover. Gruppa for uoppklarte saker er bra. Drapsavdelingen er bedre. Faren til Holly kan ikke legge inn et godt ord for meg der, ikke om jeg ville det engang. Drapssjefen hater ham som pesten. Han er ikke så glad i meg heller. Den saken der Holly var vitnet mitt … Jeg foretok pågripelsen. Jeg leste opp rettighetene, jeg satte på håndjern, jeg undertegnet på arrestskjemaet. Jeg var bare fotsoldat, skulle ha gitt videre alt som kom min vei, skulle ha vært flink gutt og sittet på kontoret og renskrevet forklaringer fra vitner som ikke hadde sett noe. Jeg tok pågripelsen likevel. Jeg hadde fortjent den. En annen ting om meg: Jeg ser muligheten når den dukker opp. Pågripelsen, pluss den lille dytten fra Frank Mackey, fikk meg ut av etterforskningsavsnittet. Pågripelsen ga meg en sjanse i gruppa for uoppklarte saker. Pågripelsen stengte meg ute fra drapsavdelingen. Jeg hørte klikket, klikket fra håndjernet. Du har ingen plikt til å forklare deg hvis du ikke ønsker det, og jeg visste at der havnet jeg på drapsavdelingens hatliste i all overskuelig framtid. Men hadde jeg gitt fra meg pågripelsen, ville jeg ha havnet i en blindgate, stirret inn i et geværløp med tiår på tiår med renskrivning av forklaringer fra vitner som ikke hadde sett noe. Det du sier, blir skrevet ned og kan føres som bevis. Klikk. Ser du muligheten, tar du den. Jeg var sikker på at døren kom til å bli låst opp igjen, en eller annen gang. Sju år senere begynte sannheten å synke inn. Drapsavdelingen er fullblodsstallen. Drapsavdelingen er glitter og stas, en glatt, definert muskel, den tar pusten fra deg. Drapsavdelingen er en tatovering på armen, som i en spesialkommando, som på en gladiator, som du har for resten av livet: En av oss. De beste. Jeg vil til drapsavdelingen. Jeg kunne ha sendt meldingen og Hollys forklaring til 21
Antoinette Conway sammen med en lapp, det var det. Enda flinkere gutt: Jeg kunne ha ringt henne så fort Holly tok fram det arket, og gitt henne begge deler. Ikke faen. Her hadde jeg muligheten. Her var min eneste mulighet. Det andre navnet på Harper-saken: Thomas Costello. Drapsavdelingens gamle arbeidshest. Et par hundre år på avdelingen, et par måneder inn i pensjonisttilværelsen. Når det er en åpning på drapsavdelingen, vet jeg om det. Antoinette Conway hadde ikke fått ny partner ennå. Hun fløy fortsatt solo. Jeg gikk til sjefen. Han skjønte hva jeg ville, men han likte hva det kunne bety for oss å være med på oppklaringen av en profilert sak. Likte hva det kunne gjøre med neste års budsjett. Likte meg også, men ikke så godt at han kom til å savne meg. Han hadde ikke noe problem med å sende meg bort til drapsavdelingen for å gi Conway god onsdag-kortet personlig. Ingen grunn til å skynde seg tilbake, sa sjefen. Hvis drapsavdelingen ville ha meg på saken, kunne de få meg. Conway ville neppe ha meg. Hun skulle få meg likevel. Conway satt i avhør. Jeg satt ved en tom pult inne på drapsavdelingen, slo noen vitser med gutta. Ikke så mange vitser, det er travelt på drapsavdelingen. Går du inn dit, kjenner du hjerterytmen øke noen hakk. Telefoner som ringer, tastaturer som klikker, folk som går inn og ut, ikke oppjaget, men fort. Men et par av dem tok seg tid til å fleipe litt. Er det Conway du vil ha? Ante meg at hun fikk seg litt, ja, hun har ikke gitt noen inn hele uka, men hadde ikke trodd at hun holdt på med mannfolk. Bra du ofrer deg for laget. Har du vaksinert deg? Fått deg sexslavedrakt? Alle var noen få år eldre enn meg, alle var kledd akkurat litt bedre. Jeg gliste og holdt kjeft, sånn mer eller mindre. «Hadde ikke trodd at hun likte rødhåringer.» «Jeg har i det minste hår. Ingen som liker en skalla tufs.» «Dama mi sier noe annet.» «Det var ikke det hun sa i går.» Sånn mer eller mindre. 22
Antoinette Conway kom inn med en papirbunke i hånden, slengte igjen døren med albuen. Gikk mot pulten. Hun langet ut fremdeles, hold følge eller gi faen. Like høy som meg – 1,83 – og det var med vilje: Firkanta hæler utgjorde fem centimeter og kunne knuse tærne dine. Svart buksedress, ikke billig, smart og smal i snittet, ingen forsøk på å skjule formen på de lange beina, den spretne rumpa. Bare på vei gjennom rommet sa hun: Tenkt å prøve deg?, på uhorvelig mange måter. «Tilsto han, Conway?» «Nei.» «Pft. Du mister grepet.» «Han er ikke mistenkt, din dust.» «Syns du det gjør noe? Et durabelig spark i balla, så har du tilståelsen.» Ikke helt den vanlige småpraten. Noe piggete i luften, en sylskarp egg. Jeg var ikke sikker på om det gjaldt henne, om det var akkurat den dagen, eller om det gjaldt avdelingen. Drapsavdelingen er annerledes. Rytmen er kjappere og tyngre, linen henger høyere og er tynnere. Ett feiltrinn, så er du ute. Conway slengte seg ned i stolen, begynte å hente fram noe på skjermen. «Kjæresten din er på besøk, Conway.» Hun overhørte det. «Får han ikke et kyss engang?» «Hva er det du babler om?» Vitsemakeren pekte på meg med tommelen. «Vær så god.» Conway stirret på meg. Kalde, mørke øyne, fyldige lepper som ikke avslørte noe. Null sminke. «Ja?» «Stephen Moran. Uoppklarte saker.» Jeg holdt fram bevismappen over pulten. Takket Gud for at jeg ikke hadde vært en av dem som hadde siklet etter henne på skolen. «Dette havnet hos meg i dag.» Hun fortrakk ikke en mine da hun så arket. Hun tok seg god tid, studerte begge sider, leste forklaringen. «Å, hun», sa hun da hun kom til Hollys navn. «Kjenner du henne?» 23
«Avhørte henne, i fjor. Et par ganger. Fikk ikke en dritt ut av henne, snørrhoven og viktig. Alle var det på den skolen, men hun var en av de verste. Alt måtte hales ut.» «Tror du hun visste noe?» sa jeg. Skarpt blikk, løftet arket med forklaringen. «Hvordan havnet det hos deg?» «Holly Mackey var vitne i en sak jeg jobbet på i 2007. Vi fant tonen. Enda bedre enn jeg trodde, ser det ut til.» Conways øyenbryn gikk i været. Hun hadde hørt om saken. Hvilket ville si at hun hadde hørt om meg. «Greit», sa hun. Ingenting i tonen, verken den ene eller den andre veien. «Takk.» Hun svingte stolen bort fra meg og slo et nummer på telefonen. La røret under kjeven og lente seg bakover, leste om igjen. Hard, ville mamma ha sagt om Conway. Hun der Antoinette, og gløttet bort med senket hake: litt hard. Det gjaldt ikke personligheten, ikke bare den, heller hvor hun kom fra, og fra hva. Uttalen avslørte det, og blikket. Dublin, bykjernen – ikke lange turen fra der jeg vokste opp kanskje, men milevis unna likevel. Høyhus. Wannabe IRA-graffiti og pisspytter. Narkiser. Folk som aldri hadde tatt eksamen, men som kunne alt på rams hvis det hadde noe med trygd å gjøre. Folk som neppe hadde likt Conways yrkesvalg. Det finnes folk som liker det harde. De synes det er kult, ekte asfalt, det smitter av, og så klarer de å bruke all den gode slangen. Hardt ser ikke fullt så sexy ut når du vokser opp langs bredden av det, med en hel familie som svømmer som gale bikkjer for å holde hodet over flomvannet. Jeg liker mykt, fløyelsmykt. Jeg minte meg selv på det: Du trenger ikke være bestekompis med Conway. Bare vær nyttig nok til at sjefen ser det, og kom deg videre. «Sophie. Det er Antoinette.» Munnen slappet mer av når hun snakket med folk hun likte. Fikk et klar-for-hva-det-skalvære-løft i munnviken, som en utfordring. Det gjorde henne yngre, gjorde henne til en du hadde prøvd å sjekke opp på puben hvis du var i det modige hjørnet. «Jo, bra. Du, da? … Jeg sender et bilde til deg. … Nei, Harper-saken. Jeg trenger 24
fingeravtrykk, men kan du ta en titt på selve bildet også? Finn ut hva det ble tatt på, når det ble tatt, hvor, hva det ble skrevet ut på. Alt er av interesse.» Hun holdt mappen nærmere. «Og det er limt ord på det. De er skåret ut, sånn utpresningsaktig. Se om du kan finne ut hvor de er tatt fra. … Ja, jeg vet det. Mottakelig for mirakler. Vi snakkes.» Hun la på. Dro fram en smarttelefon fra lomma og tok bilder av meldingen: forside, bakside, tett på, langt unna, detaljer. Gikk bort til en skriver i hjørnet for å skrive dem ut. Gikk tilbake til pulten og fikk øye på meg. Stirret meg i senk. Jeg møtte blikket. «Er du her fortsatt?» Jeg sa: «Jeg har lyst til å samarbeide med deg på saken.» En omgang latter. «Det har du sikkert.» Hun slengte seg ned i stolen igjen, tok en konvolutt opp av skuffen. «Du sa jo at du ikke kom noen vei med Holly Mackey og vennene. Men hun liker meg såpass godt, eller stoler såpass på meg, at hun kom til meg med det. Og hvis hun snakker med meg, får hun vennene til å snakke med meg.» Conway tenkte på det. Svingte stolen fra side til side. «Hva har du å tape på det?» sa jeg. Kanskje uttalen gjorde utslaget. I politiet kommer de fleste fra bygda, fra småbyer – med lite til overs for blærete Dubs som tror det er verdens navle, når alle vet at det er innerste Ballybumfuck. Eller kanskje hun likte hva det nå var hun hadde hørt om meg. Uansett: Hun skriblet et navn på konvolutten, la oppslaget inni. Sa: «Jeg drar ned til skolen, tar en titt på oppslagstavlen, prater litt. Du kan bli med hvis du vil. Hvis du duger, kan vi snakke om hva som skjer videre. Hvis ikke kan du pelle deg hjem til uoppklarte saker.» Jeg visste bedre enn å la et Ja! vises. «Den er grei.» «Må du ringe til mamma og si at du ikke kommer hjem?» «Sjefen kjenner til saken. Ikke noe problem der.» «Greit», sa Conway. Hun skjøv stolen bakover. «Jeg oppdaterer deg på veien. Og jeg kjører.» Noen plystret etter oss, lavt, da vi gikk ut gjennom døren. Bølger av knegging. Conway snudde seg ikke.