Alex Rosén
Tøff pappa Skrevet i samarbeid med Marianne Blindheim Eriksen
Tøff pappa_materie_377977.indd 3
27.08.12 15:07
Tøff pappa_materie_377977.indd 4
27.08.12 15:07
Til Silje, Thomas og Nicolai
Tøff pappa_materie_377977.indd 5
27.08.12 15:07
Tøff pappa_materie_377977.indd 6
27.08.12 15:07
LIVET ER SKJØRT Som 12-åring klatra jeg opp på en fjellknaus på Kjelsås. Jeg stoppa opp og så ut over byen, helt borte i mine egne tanker. Da jeg skulle klatre videre, så jeg at det var ekstremt bratt. Jeg hadde ikke noen mulighet til å klatre verken opp eller til siden, og ned gikk det i hvert fall ikke. Plutselig begynte mosen jeg sto på å skli. Det gikk fortere og fortere. De glatte Aurlandsskoene mine bremsa ikke i det hele tatt. I siste sekund fikk jeg feste med den ene foten i en liten stein helt ute på kanten, trettifem meter over bakken. Den lille steinen var det eneste som hindra meg i å bikke over kanten og lande i asfalten langt der nede med et klask. Død! En hysterisk dame ropte ut av vinduet at jeg måtte sitte helt stille, og hun skrek inn i telefonrøret mens hun veiva med armene. Jeg turte selvsagt ikke annet enn å sitte helt i ro. Naboene kom til, og barna i gata nedenfor stimla sammen. Alle sto de der og så opp på meg. Til slutt kom brannvesenet og kjørte en stige opp mot meg i full fart. Da den traff fjellet, løfta jeg foten uten
7
Tøff pappa_materie_377977.indd 7
27.08.12 15:07
feste og plasserte den på det øverste trinnet. Samtidig klatra en brannmann oppover stigen med raske steg for å ta imot meg. Idet han kom opp og møtte blikket mitt, rista han oppgitt på hodet. Han var både bekymra og streng i ansiktet: «Jaså, er det deg igjen», sa han og viste til gårsdagens utrykning. Jeg og en kompis hadde tent på tannlegens hekk. Den brant helt ned … «Ja. Alex Rosén. Født 11. mars 1968. 12 år», svarte jeg og klatra fornøyd ned, mens jeg kjente blikkene fra alle folka på bakken. Jeg hadde overlevd. Tøft! Og nå skal altså jeg fortelle noe om hvor krevende det er å være far. Jeg, Alex Rosén, født 11. mars 1968, 44 år, skal sørge for at mine barn kan gå opp på fjellet på Kjelsås. Og samtidig sørge for at de ikke faller ned. Det er jo det som er så utrolig vanskelig! Jeg er oppdager, underholder, journalist, programleder, sønn, storebror, samboer og aller mest er jeg pappa. Som oppdager hadde jeg mine største øyeblikk da jeg seilte til Nordpolen med båten Berserk. Vi oppdaga øyer som ikke sto på kartet, og jeg følte meg som Christofer Columbus. Jeg oppdager ting hele tida, og spesielt oppdager jeg ting jeg ikke kan ... Eller jeg møter folk jeg blir så glad for å ha «oppdaga» fordi de gir meg noe jeg ikke hadde fra før. Det skyldes nok at jeg er så innmari nysgjerrig, at jeg stiller spørsmål ved etablerte sannheter, at jeg elsker å lese og høre ny musikk. Her står jeg i kjelleren i huset jeg har kjøpt – satt meg i milliongjeld for – jeg har båret ut 220 tonn med
8
Tøff pappa_materie_377977.indd 8
27.08.12 15:07
stein – alt for at gutta mine skal få svømmebasseng og jeg selv en verdistigning på huset – riktignok på svært lang sikt ... Før pappa døde, rakk han å klø seg i skjegget mer enn en gang over at jeg hadde satt i gang nok et prosjekt, litt sånn uten en plan. Men jeg er jo flink og det går nok bra, sa jeg hver gang jeg så ham – for å forsikre både ham og meg om at jeg hadde rett, tror jeg. Her står jeg da, og tenker og spar stein. Synger på låta «Once in a Lifetime» av Talking Heads, kommer til refrenget som har setningen «How did I get here», og jeg ler høyt – for det er akkurat det jeg lurer på. Rocker’n og rebellen som for 15 år siden hadde en elleve kilos beltespenne av Elvis i gull, der jeg sto på scenen og rocka til et publikum i hylende ekstase før jeg gikk backstage til damer og boose, og fortsatte festen til tidlig morgen. Og på’an igjen neste dag. Hva skjedde’a? Her står jeg i en oransje arbeidsdress som henta ut fra fangeleiren i Guantánamo, jeg er pappa til verdens beste gutter og samboer med verdens flotteste kjæreste, og bærer kilo på kilo med stein ut av kjelleren i villaen midt i Bærum. Jeg må se litt tilbake på røttene mine – på meg selv – og hvordan alt henger sammen.
9
Tøff pappa_materie_377977.indd 9
27.08.12 15:07
Tøff pappa_materie_377977.indd 10
27.08.12 15:07
UOVERVINNELIG! Vi var utafor matbutikken Jacobsen i første etasje i Müllerblokka, Norges lengste terrasseblokk, eller Grefsen terrassehus, som det så korrekt heter. Vi, guttegjengen som alle var i syv–åtteårsalderen, bygde snøhule på lekeplassen, mens vi smatta høylytt på bringebærdrops vi hadde fått av de tøffeste gutta i blokka, Ulf og Roy. De var to røvere, fem–seks år eldre enn meg. De var så utrolig tøffe, og sånn ville jeg bli. De var typiske Narvere, sånne som hadde hvite Viking-gummistøvler med buksa oppi og hang utafor Narvesen. Det var en sånn dag som alle unger husker. Masse snø, en fantastisk snøhule og god stemning. Mamma kom som alltid ut på terrassen og ropte på meg: «Alexaaaander – det er middaaaag!» Jeg løp bort til blokka, tok mitt vanlige hopp og kasta meg mot døra med rumpa først. Døra var så tung, men jeg fikk den alltid opp på denne måten. Rumpa midt på, og så gikk låsen opp. Men denne dagen åpna ikke låsen seg og jeg gikk rett gjennom glasset i døra.
11
Tøff pappa_materie_377977.indd 11
27.08.12 15:07
Jeg forsøkte å reise meg. Var helt i sjokk, voldsomt kvalm og skalv så jeg rista. Jeg snudde meg rundt og hørte at det knaste bak meg da glassbiter som sto ut av ryggen traff veggen. Biter datt ned på beina og lagde kutt der også. Jeg så ned – jeg sto i en blodpøl som fort ble større og større. Jeg prøvde å gå, men det var som å skli i såpe. Den følelsen var ufattelig å begripe for lille meg, og jeg ble dødsredd. Bak meg kom en dame som så hva som skjedde. Som ved et lykketreff var hun lege på Ullevål sykehus. Hun satte hendene inn i åpne flenger og holdt imot de blødningene hun kunne, så fulgte hun meg inn i heisen og opp til etasjen der jeg bodde. Jeg sjangla bortover gangen og inn i leiligheten. Mamma og pappa ble helt sjokka da de så meg og alt blodet. Legen la meg ned og holdt meg rolig. Pappa ringte legevakta og fortalte høflig at han hadde en liten gutt med livstruende skader. Han svarte rolig på spørsmål helt til det kom ett som han ikke visste svaret på og ble helt fortvila. «Kom da!» ropte han. Legen som holdt meg, tok røret ut av hånda til pappa, presenterte seg som lege fra Ullevål sykehus og ba dem sende en ambulanse til Grefsenkollveien 12 C øyeblikkelig om de ville at gutten skulle overleve. NÅ! Annen info kunne de få i ambulansen etterpå. Da jeg ble ført ut på båre, sto alle ungene og så på meg. Det må ha vært første gang jeg var publikumsmagnet. Idet jeg ble trillet inn på sykehuset, la jeg merke til lysstoffrørene i taket. De gikk fortere og fortere forbi over meg, og så ble det mørkt.
12
Tøff pappa_materie_377977.indd 12
27.08.12 15:07
Det var legen som kom gående bak meg den skjebnesvangre dagen, som redda livet mitt. Glasset hadde skåret rett inn i ryggen min, laget store kutt, knekt ribbein, punktert lunger, nyrene var blitt kutta rett av, og en splint var bare millimeter fra å treffe hjertet. Da jeg våkna etter operasjonen neste morgen, var jeg utrolig kvalm. Jeg kasta opp gjentatte ganger og alt var helt rødt. Legen kom inn og jeg så fortvilelsen i ansiktet hans. «Nei, vi skal ikke ha blod der også!» utbrøt han. Det bar inn på operasjonsbordet igjen, men før de la meg i ny narkose, spurte legen meg hva jeg hadde spist dagen før. Han hadde tatt noen prøver han ikke kunne tyde resultatet av. Hm … det eneste jeg kunne huske var bringebærdrops. Da ble legen letta. Det var ikke blod, det var sukker og farge fra bringebærdropsene. Faren var over. Selv med 240 sting i ryggen. Det var ikke så unaturlig å bli kvalm av narkose, så da var alt som det skulle. Siden den gangen jeg løp gjennom glassdøra, har jeg gjort og opplevd ting som har vært vondt. Vondt på den måten at jeg har skada meg, kutta og skjært meg, alt som følge av at jeg har vært voldsom, uvøren, hatt for stor fart eller bare kløna det til. Følelsen av å være uovervinnelig kombinert med en smule galskap har ført til mange spesielle episoder opp gjennom livet. Heldigvis har jeg hatt mye flaks, og det har gått bra med meg hver gang. Jeg har ofte vært til stede der store hendelser har skjedd uten at det nødvendigvis har gått utover meg, og det virker som om jeg tiltrekker meg
13
Tøff pappa_materie_377977.indd 13
27.08.12 15:07
hendelser. Jeg har også en positiv innstilling til det aller aller meste. Det hjelper godt det, skal jeg si deg! For det er nemlig noe bra eller fint i det meste som skjer rundt deg, og de aller fleste folk har noe fint og godt ved seg, selv om det kanskje ikke virker slik – i hvert fall ikke ved første møte. Hva er det egentlig med oss gutter som tror at vi er uovervinnelige? Vi tror at vi har taket på alt og er selveste supermann allerede i veldig ung alder! Er det en gutteting, eller er det genene? Min eldste sønn Thomas, som nå går i førsteklasse, har for eksempel ingen hemninger. Han tror han kan alt, og utfordrer skjebnen hver gang anledningen byr seg. Allerede da han var to år, var det full kamikaze! Vi skulle handle noen gaver i en leketøysbutikk – et sted som i utgangspunktet virka trygt, endret seg på nanosekunder og framsto plutselig som et ytterst farlig sted. Vi var knapt kommet innafor dørene før Thomas kasta seg på en tråbil og råkjørte mellom reolene i rasende fart. Jeg la på sprang etter ham, men klarte ikke å forhindre at han braste inn i alarmsøylene ved inngangen. Han fikk seg en real smell, og vi måtte rett på legevakta for å sy og plastre. Det ble ingen shopping den dagen. Er alt arv? filosoferer jeg, mens tankene går tilbake til meg selv som barn. Minnene trenger seg på og forteller meg at jeg har mye å glede meg til. Det har bare så vidt begynt. Haha! Som toåring klarte jeg å bite meg i tunga. Det ble ikke bare et sår, jeg beit den rett i to! Jeg skulle absolutt
14
Tøff pappa_materie_377977.indd 14
27.08.12 15:07
klatre over et dekket bord. Midtveis mista jeg balansen, falt oppi jordbærsyltetøyet og deretter ned på gulvet og satte tennene hardt i tunga. Alle rundt bordet satt fjetret med unntak av mor, som allerede var i gang med trøstearbeidet. Men det stoppa jo ikke der. Som femåring klatra jeg opp i epletreet til bestefar i Åsgårdstrand. Jeg nådde toppen, og hadde en følelse av at jeg kunne fly. Selvfølgelig kunne jeg det! (Hvor kommer denne selvsikkerheten fra?) Jeg tok sats og kasta meg ut. Det viste seg fort at jeg ikke kunne fly, så jeg deisa i bakken fire meter nedenfor. Denne følelsen av uovervinnelighet har fulgt meg siden.
15
Tøff pappa_materie_377977.indd 15
27.08.12 15:07