Blanca Busquets
Stillhetens hus Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord
Blanca Busquets Originalens tittel: La casa del silenci Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Opprinnelig utgave: La casa del silenci © Blanca Busquets, 2013 By Agreement with Pontas Literary & Film Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47750-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Margie Hurwich/Arcangel Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken
Innhold
Øvelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Konserten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Gårdsjenta og gjeteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229
Øvelsen
Teresa
Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk. Dette er ikke noe jeg finner på, langt ifra. Moren min og jeg gikk ofte på søppelfyllinga og lette etter ting vi kunne selge. Hvis jeg fortalte det til noen av dem som er sammen med meg her nå, ville de ikke tro det. Det er faktisk bare et øyeblikk siden det ikke var noen her, i teateret. Men nå hørte jeg nettopp noen forsiktige skritt nærme seg ved scenekanten. Den første musikeren titter frem, en grå mus av en trompetist som ser ut som han ikke har annet å leve for her i verden enn trompeten. Han hilser med et lite vink og sier noe til meg som jeg ikke oppfatter. Jeg tror han er rumener, jeg synes å huske at noen nevnte det en gang. Jeg hadde sittet der en god stund, på en stol med fiolinen i hånden, og sett utover den tomme salen. Jeg var gått lei av å varme opp og følte for litt stillhet. Denne stillheten som regjerer i salen så vel som i denne byen, i parkene og i gatene. En stillhet av visne blader. Fra ho11
tellvinduet, før jeg kom hit, så jeg blader som falt, blader som i stadig større omfang dekket bakken med disse fargene høsten gjør så tiltrekkende. Hjemme i Catalonia må du opp i fjellene for å se disse fargene – og dit kom jeg ikke før jeg var i tenårene, for som barn hadde jeg ikke hatt mulighet til å forlate Barcelona. Alt ble annerledes da jeg fant fiolinen. Se hva jeg fant, sa jeg, og med en triumferende mine løftet jeg instrumentet med én hånd og buen med den andre. Og idet jeg løftet den opp, kom jeg borti strengene med hånden, og jeg husker hvordan de ga fra seg en skarp og skingrende lyd som skar seg gjennom sjelen min. Jeg visste ikke om jeg likte den eller ikke, det var en underlig lyd. Deretter betraktet jeg instrumentet nøye, og blikket ble dratt mot f-hullet – som jeg selvsagt ikke visste at det het på den tiden. Alt jeg så var et avlangt hull, og innenfor det, i bunnen av fiolinen, kunne jeg skimte noen håndskrevne bokstaver som jeg forsøkte å lese. Og jeg leste dem, men forsto dem ikke. Det sto et årstall der, det forsto jeg, 1672. Hva er det du står og ser på, klaget moren min, ta den med, den får vi sikkert solgt. Moren min brydde seg ikke stort om hvordan det vi fant på søppelfyllinga så ut, bare hva slags gjenstand det var, om det var salgbart. Vi levde verken på gaten eller i den verste fattigdom, eller det gjorde vi kanskje, det kommer an på hvordan man ser det. Sett fra dagens perspektiv gjorde vi definitivt det, nå blir du jo uglesett hvis du ikke har et balansert kosthold som inkluderer frukt og grønnsaker, karbohydrater og jeg vet ikke hva. På den tiden besto vår balanserte diett av det vi måtte ha for hånden, og det kunne rett som det var bety at vi bare hadde brød, litt ost og noen bønner og linser. Jeg har aldri møtt faren min, men ifølge moren min var han en utlending som kom, elsket med 12
henne et antall netter og forsvant. Og moren min, som inntil da hadde fått det til å gå rundt på et vis, hadde nå et lite barn å forsørge, og plutselig gikk det ikke rundt lenger. Derfor er du blond og blåøyd. Sånn som ham, pleide hun å si, og strøk meg mykt over kinnet med baksiden av fingrene. Hun sa det til meg fra jeg var bitte liten, og jeg la merke til at hun kunne se på meg og plutselig begynne å gråte, kanskje fordi hun fortsatt følte seg knyttet til denne mannen som hadde kommet med nordavinden og vandret med sønnavinden etter å ha etterlatt seg et magisk frø som skulle vokse og til slutt bli meg. Og når moren min sa til meg at jeg var som ham, at jeg hadde hans øyne og hans hår, visste jeg ikke om jeg burde være glad i ham og lengte etter ham eller hate ham for det han hadde gjort. Det var en følelse av usikkerhet, av uavklarthet, av ikke å vite hva som var sannhet og hva som var løgn. Den samme følelsen jeg fikk da jeg traff Karl mange år senere. Hva kan dette være, tenkte jeg, den dagen på søppelfyllinga. Vi hadde dratt ut senere enn vi pleide, for jeg husker at det var begynt å mørkne. Det så ut som en trekasse. Den lå gjemt mellom alt skrotet og var knapt synlig. Jeg dro den frem fra under alt søppelet, og da jeg skjønte at det var en fiolin, begynte jeg instinktivt å lete etter buen. Det var ikke det at jeg hadde sett så mange fioliner i mitt liv, men jeg hadde sett én. Lærerinnen vår på skolen hadde gitt oss i lekse å lese en bok hvor det var et bilde av en fiolin og en jente som spilte på den med lukkede øyne. Uten å høre lyden av den kunne jeg forestille meg hvordan den lød, og det rare var at det faktisk hørtes ut som en fiolin. Det vil si, da jeg hørte en for første gang, kjente jeg igjen lyden jeg hadde forestilt meg 13
inne i hodet mitt. Og første gang jeg spilte på den, lukket jeg øynene akkurat som jenta i boka. Senere sluttet jeg med det, senere måtte jeg ha øynene på stilker for å kunne følge disse barokke komponistene som satte selv den mest virtuose på prøve, for å forsøke å tegne disse svimlende melodiene som aller mest minnet om berg- og dalbaner. Men dette skjedde ikke før mye senere. Den dagen, da jeg var sju år gammel, var det å eie sin egen fiolin noe som forandret livet mitt. Gi den til meg, kom igjen, det er altfor sent, maste moren min, og jeg måtte legge fiolinen i en liten vogn vi brukte under vårt faste ettermiddagstokt. Hun la fra seg sytøyet, hentet meg på skolen, og så gikk vi en runde på søppelfyllinga. Det vi fant, tok vi deretter med oss til skraphandleren, som beholdt det som kunne selges videre. Han ga oss noen småpenger for det, som var det vi hadde til mat til dagen etter. Klærne moren min sydde, ble iblant betalt med det samme, andre ganger måtte hun trygle og be om betalingen. Jeg var aldri sulten, for utrolig nok maktet moren min alltid å skaffe meg noe å spise. Selv må hun derimot ha kjent på sulten, men det var før hun kom på det med å selge ting til skraphandleren. Den tidens Barcelona var det motsatte av dagens Berlin der bladene faller. Barcelona var en by i mørke, og krigen, som stadig var altfor nær, hadde fratatt innbyggerne lysten på livet. Inntoget av studenter, som skulle komme til å forandre atmosfæren i byen, var ennå ikke begynt, og det fantes ikke TV. Men jeg hadde en magisk fiolin. Da vi kom frem til skraphandleren, stilte jeg meg foran vogna idet vi skulle til å gå inn. Vær så snill, vær så snill, ikke selg fiolinen, ba jeg med hendene foldet, som i bønn. Moren min så 14
overrasket på meg, men Teresa, vi kan få en fin sum for den hvis vi selger den. Ja, men jeg har alltid villet bli fiolinist, fant jeg på, der og da. Moren min ble øm i blikket, å ja vel, det har du ikke fortalt meg. Vær så snill, maste jeg. Vi tok fiolinen med hjem. Selvsagt hadde jeg aldri tenkt på å bli fiolinist, men så var det denne boka vi hadde på skolen med jenta som spilte fiolin med lukkede øyne, og jeg hadde akkurat funnet dette instrumentet som virket så magisk. Jeg kjente at musikken fødtes i meg, og fra det øyeblikket av har den alltid utgjort en del av meg. Den kom over meg som en strøm av melodier, og jeg tenkte at, jo, det var fiolinist jeg måtte bli.
María
Ikke forsov deg, María! «Nei da, jeg kommer, jeg skal ikke forsove meg …» Nå vil de at jeg skal skynde meg fordi de er sent ute til øvelsen, og så har de meg på slep. Jeg har hatt smerter i magen i dagevis, og dessuten er jeg for gammel til å skynde meg. Jeg er blitt en gammel dame, herr Karl, en gammel dame. Nå må jeg høre denne musikken nok en gang, som jeg kan ut og inn etter å ha hørt den så mange ganger, denne musikken som bringer meg i en annen sinnsstemning, som gir meg lyst til å gråte – og det er lenge siden jeg har grått. Men de har lovt meg at jeg skal få høre den fra et av disse røde setene, som en ordentlig dame, og selv om jeg ikke vil være en dame, ser det ut til at jeg nå skal være det. Det er herr Mark som har lovt meg det, det måtte jo være ham, for fru Anna vil ikke engang se meg i øynene eller ha noe som helst med meg å gjøre. I går tok jeg fly. Jeg hadde aldri fløyet før, og det var grusomt. Jeg liker ikke dette med ikke å kunne berøre bakken, du vet verken hvor du er eller hva som skjer. Og enda må jeg ta fly for å komme hjem igjen også, å hellige jomfru. 16
Jeg er ikke kjent her i byen, jeg finner den merkelig, men på den annen side er det som om hele den oser av herr Karl, en duft som får meg til å legge merke til alt som foregår rundt meg, en duft som gjør meg urolig. Jeg vil ikke bevege meg utenfor hotellet alene, for jeg er sikker på at jeg vil gå meg bort, sa jeg til herr Mark. Men da blir du her, María, svarte han, eller dra og møt søsteren din, var du ikke sammen med henne i går? Jo, men hun har annet å gjøre, sa jeg for å hale ut tiden, jeg blir her frem til øvelsen. Og slik ble det. Men i morgen må jeg ut igjen, og til konserten må jeg kle meg elegant, som om jeg var en operasangerinne, som hun som pleide å komme hjem til oss for å synge. Og i morgen må jeg gjøre den jobben jeg har satt meg fore å utføre. Herr Karl spurte meg om jeg ville lære å spille fiolin eller piano. Hva er det du sier, svarte jeg opprørt. Og jeg kom til å tenke på presten hjemme i landsbyen i Andalucía, som under forberedelsene til den første nattverden kommanderte deg til å synge enten du ville eller ikke. Hvis du ikke sang, fikk du ikke gå til nattverd. Bitte litt, bare bitte litt, sa han. Og så måtte du synge. Det var denne Å så glad jeg ble da de sa: La oss dra til Herrens hus … Vel, nå som ingen hører meg, kan jeg si at jeg faktisk fikk en viss dreis på det. Fra den gangen likte jeg det stadig bedre, jeg begynte å synge i dusjen og deretter ute på gaten, og så, da jeg dro til Barcelona, sang jeg alltid mens jeg vasket husene til disse utspjåkete fruene jeg arbeidet hos før herr Karl. Da jeg så kom til ham, og det viste seg at det var bra betalt og et godt sted å være, begynte jeg å synge der også. Og i den andre enden av huset satt han og spilte piano uten stans. Jeg sang høyere, stadig høyere, for jeg kunne knapt høre meg selv synge disse kjærlighetssangene jeg var så glad i og som ga meg trøst. 17
En gikk sånn: Min vakre duuue, kom til meeeg … Det var den jeg likte best og sang oftest, og den gjorde meg så rørt at jeg gråt mens jeg sang den. Og jeg sang den høyere og høyere, og til slutt hørte jeg ikke lenger pianoet der jeg gikk i mine egne tanker. Det var i hvert fall det jeg trodde, for i virkeligheten hadde herr Karl sluttet å spille, og allerede den første dagen viste han seg i døren med en finger for munnen som om han sa hysj. Og jeg, som trodde han kom for å applaudere, fikk meg en kraftig kalddusj. Jeg lukket sporenstreks munnen og lot være å åpne den så lenge herr Karl var hjemme, både fordi jeg ikke ville ende opp uten arbeid og fordi han hadde fornærmet meg. Og herren holdt seg alltid ved pianoet, eller så spilte han fiolin, det var enten det ene eller det andre, og jeg sang alltid når han ikke var der, helt til han en dag tok meg på fersk gjerning og spurte om jeg ville lære å spille piano eller fiolin, jeg kunne velge. Jeg ble så rød og varm i kinnene at de ikke kunne vært rødere eller varmere. Da jeg takket stivt nei, så han skuffet ut. Herr Karl var et av disse menneskene man legger merke til. Jeg syntes han var kjekk første gang jeg så ham, da han fortalte at han nettopp hadde slått seg ned i Barcelona og trengte en hushjelp og at jeg kunne komme innom hvis jeg var interessert i jobben. Jeg dro, han åpnet døren for meg og sa hei, og det var det, for det var alt han kunne si på et språk jeg forsto. Men jeg har alltid vært svært oppvakt, og skjønte straks hva han mente da han begynte å gestikulere for å forklare meg hva han ville. Deretter viste han meg et værelse med seng og toalett, vegg i vegg med kjøkkenet. Å hellige jomfru, aldri hadde jeg tjenestegjort i et hus som dette, og jeg hadde aldri bodd i huset hvor jeg arbeidet før. Denne mannen ville at jeg skulle bo der. Tvilen kom over meg, men den 18
forsvant like raskt som den var kommet da han viste meg et ark med noen tall som jeg heller ikke hadde sett maken til, de fremsto som astronomiske for meg, og én fridag i uken skulle jeg også få. Det var mer enn jeg ville fått noe annet sted. Det er en avtale, svarte jeg uten mer om og men. Sannheten var at jeg allerede sto og regnet ut hva jeg ville kunne kjøpe meg for alle disse pengene, jeg kunne kjøpe all den sjokoladen jeg lystet, klær og smykker, ja, jeg kunne til og med kjøpe noen smykker, en fin ring og kanskje et par øredobber, og dessuten ville jeg ikke behøve å bruke noe utenom siden jeg ikke hadde noe eget husrom å betale for. Herr Karl rakte meg hånden sin, og overrasket rakte jeg ham min. Det hadde heller aldri skjedd før. Så sterk han var, denne mannen. Jeg satte nesten i et skrik, så vondt gjorde det. Men jeg skrek ikke. Jeg holdt ut, og jeg ble. Dette var stillhetens hus. Musikken hørtes, ja, men langt borte fra. Herren stengte seg inne i en stue og holdt på med sitt, det vil si, spilte fiolin eller piano eller begge deler – eller han spilte begge deler, og på toppen av det hele sang han, svært høyt. Og en dag så jeg ham skrive ned noe på et ark, og jeg forsto ikke hva det var, men jeg torde ikke å spørre, og han så meg i øynene og sa, jeg komponerer, María. Men det var etter at vi hadde begynt å snakke med hverandre. I begynnelsen vekslet vi ikke et ord, nå nei. Til å begynne med virket det som om herren ikke ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller hva han ikke ønsket at jeg skulle gjøre. Jeg spurte ham, hva kan jeg gjøre for herren, og han hørte meg ikke eller lot som han ikke hørte. Men omsider sa han, jeg har ansatt deg for at du skal gjøre det du mener må gjøres, jeg har ikke tid til å tenke. Som du vil, herre, svarte jeg, og jeg trakk meg tilbake og tenkte, María, lag deg en liste 19
over det som må gjøres i huset, for fra og med nå er det som om det skulle være ditt eget. Det samme skjedde første gang det var tid for lønning. Dagene kom og gikk, og herren betalte meg ikke, og til slutt, da jeg hadde vært der i to måneder og ennå ikke sett et rødt øre, dristet jeg meg til å spørre. Han ba meg bli med bort til skrivebordet sitt hvor han tok en liten nøkkel ut av en boks som han låste opp en skuff med. Han hadde masse penger, masse. Jeg sa ingenting, men øynene mine ble store og runde. Vær så god, sa han, det er bare å ta hver måned, jeg husker aldri disse tingene. Og hvis det skulle være tomt på noe tidspunkt, er det bare å si fra. Som du vil, herre, gjentok jeg. Så gikk han, og jeg ble igjen alene der inne mens jeg tok det jeg hadde tjent den måneden og tenkte, jeg kunne tatt med meg alt sammen og aldri kommet tilbake. Men da fristelsen var overvunnet, kom jeg frem til at jeg ikke var født til å bli en tyv, og lot temaet ligge. Jeg låste skuffen med nøkkelen, la nøkkelen i boksen, betraktet pengene mine og sa til meg selv at det ennå ikke var nok til et smykke, men litt sjokolade kunne jeg i det minste kjøpe meg.
Teresa
De fleste har nå fulgt etter trompetisten inn i lokalet. Alle unntatt dem, Anna og Mark. De er sent ute. Uten særlig lyst gjør jeg som de andre fiolinistene i orkesteret og legger fiolinen mot skulderen, klar til å begynne å stemme den. Stillheten opphører. Etterpå, hvis jeg får tid, skal jeg gå igjennom de krevende partiene i min del av stykket en gang til, fiolinstemmen som legger ut på denne geniale katt-og-mus-leken Bach har oppfunnet. Og jeg vet allerede at når det er min tur, vil konserten gjøre meg blank i øynene, hjertet mitt vil oversvømmes av tristhet, og tankene vil vende tilbake til den siste gangen vi fremførte den her, og også til den dagen Karl ringte meg for å invitere meg til å spille med seg for første gang. Jeg har hørt deg spille, og du tolker Bach slik jeg mener han skal tolkes, sa han da. Det er ti år siden han døde, men innimellom føles det som om det ikke er så lenge, det kjennes som om han når som helst vil komme og be meg legge litt mindre sjel i spillet mitt. Hvis du ikke vil ha sjel, hvorfor har du da bedt meg om å spille, sa jeg til ham en dag, irritert. Han så meg inn i øynene og svarte, fordi det er lettere å ta litt av sjelen vekk enn å legge den til. Det er svært få som har evnen til å legge sin sjel i musikken. 21
Hvis det var noe jeg alltid tilførte musikken, så var det sjel. Musikken fikk meg til å gråte. Det er fortsatt vanskelig å holde maska når jeg spiller, men i mange år var det så ille at jeg måtte tørke tårene. Inkludert den dagen jeg var sju år og moren min hadde gitt meg lov til å ta med fiolinen hjem. Den dagen gråt jeg selv om jeg ikke engang visste hvordan jeg skulle holde instrumentet, enda mindre hvordan det skulle låte. Jeg så nok en gang på bokstavene som sto skrevet inne i den, og jeg forsto dem fortsatt ikke – med unntak av 1672 – og jeg prøvde å fremkalle minnet om tegningen av jenta som spilte fiolin. Jeg forsøkte å etterligne hvordan hun holdt den og dro buen over strengene. Resultatet ble en nærmest elektrisk lyd, ustemt, men dyp, en lyd som grep hjertet mitt og tok pusten fra meg. Jeg har aldri skjønt hvem som i så vanskelige tider kunne tillate seg å kaste en så verdifull fiolin på søppelfyllinga, og som attpåtil var stemt. Til og med buehårene var godt strammet. Moren min og jeg bodde i en leilighet som kun hadde ett rom, bad og kjøkken. Der hadde vi også alt vi eide, stuet bort i et hjørne ettersom vi manglet skap. Men eiendelene våre var ikke engang verdt det symaskinen kostet – det som var vår inntektskilde, det eneste moren min ikke hadde solgt da hun måtte flytte fra leiligheten hun bodde i sammen med besteforeldrene mine og ble alene, helt og fullstendig alene, noen år før jeg kom til verden. Og med det hun tjente som syerske hadde hun leid dette lille krypinnet hvor jeg var født og oppvokst, og hvor det alltid lå et stykke brød og ventet på meg om morgenen og en tallerken mat – om enn liten – til formiddags og til kvelds. En sjelden gang hendte det at vi hadde litt sjokoladeerstatning i huset, som naboene hadde gitt oss og som den gangen smakte himmelsk, men som nå ville fått 22
meg til å kaste opp. Til tider var moren min altfor opptatt til å spise og sydde uten stans, mens jeg spiste både formiddagsmat og middag, og hvis hun ikke hadde syoppdrag, vasket hun. Og jeg satt med munnen full og så på hvordan hun strevde og virket nervøs, selv om det heller ikke var rare greiene jeg fikk i meg – plutselig var tallerkenen tom. Og slik betraktet jeg henne, helt til hun en dag falt om på gulvet rett foran nesen på meg. Jeg satte i et skrik, jeg må ha vært rundt fem år gammel, og moren min var alt jeg hadde. Jeg ristet litt i henne, mamma, mamma, ingen reaksjon. Jeg hadde hørt hvordan hun slo hodet mot gulvet idet hun falt, og jeg var så livredd at jeg løp for å hente naboene, de med sjokoladeerstatningen. Jeg banket frenetisk på døren og gråt. Da de åpnet, fikk jeg bare sagt, moren min ligger på gulvet, jeg vet ikke hva som skjedde; jeg stotret det frem, gispende etter luft, skrekkslagen, jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta inn dette synet av moren min som lå på gulvet med øynene lukket. Mødrene til små gutter og jenter ligger da aldri på gulvet. Og så kom de begge inn, mannen og kona. Han skyndte seg å ringe etter lege mens hun prøvde å få moren min til å våkne, og legen kom først da moren min allerede hadde våknet og mumlet frem spørsmål om hva som hadde skjedd. Så måtte jeg gå ut, og mens de dro meg med til leiligheten ved siden av, til damen med gutten som jeg lekte med iblant, kunne jeg høre bruddstykker av det legen sa, dette her har kun ett navn, frue: sult. Vi spiste hos naboene i noen dager. De hadde ikke all verdens, men mannen arbeidet, og de hadde i hvert fall til mat på bordet. Og moren min var så svak at hun ikke var i stand til å sy før hun var kommet til hektene igjen. Hva skal du gjøre nå, spurte nabodamen lavt da hun trodde jeg ikke hørte. Moren min brast først i gråt, 23
deretter sa hun, jeg får finne på noe mens jeg venter på å komme til krefter. Jeg må være sterk for datteren min. Og slik var det at moren min fant på dette med å gå på søppelfyllinga. Bach oppsluker meg. Mark ser meg alltid i øynene for å sette an den første tonen, det er noe som alltid har hengt ved meg, den første tonen har vært noe spesielt for meg helt siden moren min døde. Hun døde ikke den gangen, det kunne hun ikke tillate seg, hun hadde jo meg å ta vare på. Først etter noen år, da jeg var blitt lærer på konservatoriet og ikke lenger trengte å vaske gulv, døde hun. Vi vasket gulv sammen en periode etter at vi hadde sluttet å gå på søppelfyllinga, hos noen husfruer på den andre siden av byen som trengte noen til å komme og vaske for seg på timebasis. De betalte for at man kom en stund og tok seg av alt som skulle gjøres, stryke, ta oppvasken, vaske toaletter og i tillegg hente barna deres på skolen og ta dem med en tur i parken. Jeg vasket gulv og spilte fiolin.
María
Fru Anna har satt fra seg fiolinkassen slik at den borer seg inn i bena mine. Hun har sikkert gjort det for at jeg skal syte og klage, men jeg kommer aldri til å klage over at jeg ikke får plass i taxien på grunn av en fiolin, Stainer eller ei. Hun gjør hva hun kan for å gjøre tilværelsen sur for meg. Jeg antar hun vil at jeg skal dra min vei. Og hun vet ikke at det ikke lar seg gjøre akkurat nå, at jeg tenker å bli her, at jeg har en jobb å gjøre. Jeg tok feil av fiolinene og hev den gode i søpla. Jeg vet ikke hvordan det gikk til. Det vil si, jo, jeg vet hvordan, for egentlig var det han som tok feil, ta med deg fiolinen som ligger på stolen, hadde han sagt. Og jeg tok fiolinen som lå på stolen og kastet den. Nå tar det meg evigheter å gjøre noe som helst. Her jeg går og sleper meg etter disse menneskene og venter på taxien som skal ta oss med til teateret med det rare navnet – like rart som alt annet i denne byen – tenker jeg på hvor kjapp jeg var i vendingen den gangen, da jeg plukket opp fiolinen jeg trodde det var meningen jeg skulle kaste, og hev den inn i bilen sammen med resten av søppelet. Jeg gikk der og sang, benyttet muligheten nå som jeg var ute og han ikke kunne høre meg. Og jeg sang hele veien tilbake, så bekymringsløst. Nå, når jeg tenker tilbake på det, får jeg frysninger. 25
Desto mer når jeg tenker på hva herren sa etterpå. Det gikk opp for ham etter noen timer, da han skulle gå og legge seg. Hvor er Staineren min, spurte han, dette var nemlig en av disse fiolinene som hadde et navn, Stainer, vanskelig å uttale attpåtil. Det forekom meg å være et vakkert navn på en fiolin, vakkert, men underlig. Etter et øyeblikks forfjamselse svarte jeg, du ba meg om å kaste den, herre. Dermed ble forfjamselsen hans, og etter å ha sett på meg med et vantro blikk utbrøt han, men hva er det du sier, María, jeg sa du skulle kaste den fiolinen som var ødelagt. Stemmen hans begynte å høres desperat ut, men jeg bestemte meg for ikke å la meg skremme, nei, herre, du sa jeg skulle kaste fiolinen som lå på stolen, og det er den jeg har kastet. Så kom det første oh, mein Gott, oh mein Gott, og han gjentok stadig oh mein Gott mens han lette etter fiolinen høyt og lavt og til slutt fant den under pianoet. Han løftet den opp med begge hender og sa, dette er fiolinen som skal kastes. Jeg iakttok fiolinen, som forsteinet, den fiolinen som ikke engang kunne kalles en fiolin lenger, for det var som om den var vrengt, med innsiden ut. Herren la den foran meg og sa til meg, denne er ingenting verdt, jeg lot den stå i solen ved en forglemmelse, og se her, jeg så på den og syntes den så så rar ut, som om den hadde vrengt seg, som om noen hadde sugd den sammen innenfra. Hadde det ikke vært for redselen og angeren jeg følte i det øyeblikket, ville jeg ikke klart å la være å le av hele denne groteske situasjonen – fiolinen så virkelig komisk ut. Hvor er den, spurte han plutselig, og siktet til den gode fiolinen, mens han la fra seg det ødelagte instrumentet der han hadde funnet det. I søpla, i bilen, jeg har allerede fortalt deg det, sa jeg uten å blunke. Ja, men hvor skal bilen, spurte han. Til søppelfyllingen, svarte jeg, og følte 26
meg som et nek, jeg kunne ikke komme på noe annet å svare. Vi gikk ut på gaten begge to, og idet han så på meg med et granskende blikk, sa jeg til ham med tynn stemme, søppelfyllingen ligger langt herfra. Han stanset opp et øyeblikk, og jeg gikk der duknakket, men kjente blikket hans grave seg inn i bakhodet på meg. I neste øyeblikk så jeg at han praiet en drosje, og jeg krøp inn i tjenestehabitten min, med forkle, hette og det som var. Herren dyttet meg regelrett inn. Deretter gikk han selv inn og beordret, til søppelfyllingen. Og drosjesjåføren kjørte oss til søppelfyllingen, uten å si et ord. Det var langt ute i hutiheita, og turen var skrekkelig ettersom ingen av oss sa noe. Fra tid til annen rørte herren på det ene benet, og det skremte meg. Da vi kom frem til søppelfyllingen, ba herren drosjesjåføren om å vente på oss mens vi gikk ut og så utover havet av søppel og fordervelse. De måtte ha tømt alle byens biler, for det var ingen igjen. Det var sent på dag. La oss komme i gang, sa herren, og tok meg med til kanten av søppelhaugen. Det var bare så vidt man kunne se noe. Jeg visste at det fantes folk som gjennomsøkte søppelet, men på dagtid. Nå var det umulig å se noe som helst. Men herren brydde seg ikke, kom igjen, hopp i det, sa han. Hvem, jeg, spurte jeg forskrekket. Ja. Herren mente det han sa, det hersket ingen tvil. Jeg løftet skjørtene og satte en fot uti. Deretter en til, og et skritt til. Helt til jeg befant meg midt i søppelhaugen, noe så ekkelt. Jeg hadde aldri gjort noe slikt før, verken her eller i Andalucía. Og jeg har aldri gjort det siden, å hellige jomfru, hjelp meg, mumlet jeg. Og så begynte jeg å rote rundt i alt slags svineri med bare hendene, som ble fulle av flekker, og alt stinket så grusomt at jeg ble slått tilbake. Men jeg måtte finne fiolinen, og lette så godt jeg bare kunne en god stund i de 27
områdene innholdet i bilene ble tømt, høyt og lavt, men fiolinen var og ble borte. Jeg var ute av meg, den er ikke her, herre, sa jeg omsider, og reiste meg opp midt i elendigheten. Det var mørkt, og jeg så ham i motlys, så jeg kunne ikke se ansiktsuttrykket hans. Jeg hørte ham bare si, fortsett å lete. Jeg fortsatte å lete og fant den ikke. Til slutt gikk herren tilbake til drosjen og jeg var sikker på at han ville glemme meg igjen. Jeg sa ingenting, lot ham bare gå og tenkte at jeg sikkert ble nødt til å ta meg hjem til fots, og så snublet jeg og gikk med hodet rett i bakken så jeg fikk et kutt i pannen. Men drosjen sto fremdeles der, med bakdøren åpen, og ventet på meg. Jeg langet ut mot bilen. Herren så ikke engang på meg, han satt klistret til vinduet og skjulte nesen med den ene hånden, men han hadde holdt opp med å bevege benet. Og drosjesjåføren sendte meg et blikk i bakspeilet, et blikk som fikk meg til å tenke, María, du stinker død og fordervelse. Da vi kom hjem etter en tur i taushet, gikk jeg rett på rommet mitt, vasket meg, renset såret i pannen så godt jeg kunne og pakket kofferten. For en måte å miste en bra jobb på, sa jeg trist til meg selv, jeg hadde bare arbeidet der i seks måneder og var klar over at jeg hadde kommet over et av de beste hjemmene å arbeide som hushjelp i. Jeg trivdes, og herren virket fornøyd med meg. Men det som er bra, kan aldri vare evig, og med jakken på og kofferten i hånden gikk jeg inn for å ta farvel med herren. Jeg fant ham i sofaen, han satt og så opp i taket og jeg antok at han sørget over den tapte fiolinen. Herre, sa jeg, jeg er så lei meg for det som har skjedd, beklager. Han så på meg og spurte overrasket, hva mener du, hvor skal du på denne tiden av døgnet. Jeg drar, svarte jeg forvirret, jeg antar at etter det som har skjedd … Han reiste 28
seg og gikk bort til pianoet mens han sa, snakk ikke tull, det var jo jeg som ba deg kaste fiolinen som lå på stolen. Og dessuten bør du gjøre noe med den pannen din, du har et sår der.