Stedsans av Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

Stedsans noveller

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41656-0 ISBN 978-82-525-8233-8 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2013 Satt i Sabon 11/14 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

Teater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Australia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

24

Dådyrene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

Duett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70

Karneval . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Seilas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Julaften hovedfag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Tapte ansikter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Selvportrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229

Teater

Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden og vi skulle selvfølgelig aldri gått.

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen.

Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut sammen, vi kunne knapt huske sist det hendte.

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene.

Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg 7

ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden i fanget mitt. For en kveld.

– Vi spiser på Mares etterpå, sa hun.

– Selvfølgelig. Først and. Så fisk.

Lyset tonte ned, stillheten steg samtidig, kanskje det er akkurat dette øyeblikket jeg liker best ved teater, jeg mener likte, det er nemlig slutt mellom meg og teateret: når mørket og stillheten går opp i en høyere enhet og alt fremdeles kan skje, for ingen skuffelser har rukket å ødelegge stemningen eller knuse, for å bruke et noe dramatisk ord, disse forventningene som ligger i luften, hvor ingenting varer lenge, i hvert fall ikke evig. Så ble teppet trukket til side. Jeg stusset. Scenen var tom, ikke en eneste kulisse, ikke et eneste møbel, ikke så mye som en liten rekvisitt, og vi som alltid hadde vært så glad i rekvisitter. Jo, jeg burde ant uråd, men det var for sent nå. En mann kom inn på scenen. Han skjøv en stol foran seg, helt bort til den andre siden. Det var en ganske slitt lenestol, lysegrønn, tror jeg, dessverre ikke fra Ibsens epoke, da hadde det jo gitt en slags mening, den var snarere fra sekstitallet, noe som i mine øyne var fullstendig meningsløst i denne sammenhengen. Så gikk mannen fram mot kanten og ble stående der og se lenge på publikum, altså oss, lenge nok til at det spredde seg en viss uro. Var det snakk om avlysning? Var det nå han skulle komme med den berømte 8

replikken, ifølge tradisjonen ført i pennen av en av Shakespeares samtidige: Er det en lege i salen? Hvorfor da denne stolen? Men var det ikke akkurat dette vi hadde betalt for, å stusse, måpe, få hakeslepp, bli urolige; var det ikke dette vi ventet, nemlig det uventede? Mannen var kledd i vanlige klær, noe sjaskete, forresten, og det var umulig å si om han var en skuespiller eller om han bare arbeidet i kulissene. Plutselig var det som om han hadde bestemt seg for noe. Han pekte på meg. Samtidig ble en prosjektør vendt i min retning. Jeg var i rampelyset.

– Kan du være så snill å komme opp hit, sa denne mannen.

Jeg trodde knapt mine egne ører.

– Unnskyld?

Han gjentok spørsmålet, som nå lød mer som en befaling, til tross for at han mildnet ordbruken og tonefallet og tok i bruk vi som pressmiddel.

– Vi ville satt stor pris på om du kom opp hit.

Jo, han måtte være skuespiller, for han virket både utspekulert og falsk. Jeg innså at stykket allerede var i gang og ikke minst at jeg var med i det, noe publikum også hadde innsett, for de begynte å klappe, taktfast til og med. Dette ville jeg ikke. Dette ville jeg rett og slett ikke finne meg i. Min første tanke var: Har jeg gjort noe galt? For dette var en straff. Slik tenkte jeg.

Men jeg kunne ikke huske at jeg hadde gjort noe galt de siste 24 timene. Jeg snudde meg mot Betty, tørr i halsen og ellers ganske nummen, men der var det liten eller ingen støtte å få, snarere tvert imot, hun bare nikket, og for første gang siden vi ble gift, og det er mange år siden, fikk jeg denne snikende og samtidig brå fornemmel9

sen av at ekteskapet vårt i grunnen var en langsom feiltagelse.

– Dette skjer ikke, hvisket jeg.

Og jeg stablet meg opp på scenen under en tilsynelatende generøs applaus, men det var en applaus som kun uttrykte lettelse, lettelse for at det var jeg som måtte til pers og ikke en av dem. Jeg tok på meg byrden. Jeg er en lydig mann. Det er min svakhet. Det er den de spekulative, eller skadedyrene, som jeg kaller dem, får ferten av og vet å utnytte. Det har alltid vært slik. Jeg beklager det dypt. Mannen, min spekulative plageånd, hjalp meg på plass i stolen, på samme måte som man geleider gamle og uføre, som om ikke ydmykelsen allerede var grundig nok. Jeg ville gjerne spørre om hvor lenge jeg skulle bli sittende, men da forsvant den samme mannen, lyset skiftet og de såkalt ekte skuespillerne dukket fram fra mørket og geberdet seg. Der satt jeg. Og kunne ikke annet. Å gå ned til plassen min igjen kom ikke på tale. Det ville bare gjøre vondt verre. Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge med i forestillingen, men den gikk meg bokstavelig talt hus forbi, i og med at jeg satt helt ute på siden og dernest så det meste bakfra og det å se teater bakfra er et sørgelig skue, sann mine ord. Skuespillerne på sin side tok heller ikke notis av meg, enda de noen ganger var så nær at jeg kunne spent ben på dem. Det er ikke få netter jeg har drømt om at jeg gjorde akkurat det. Selv suffløren overså meg, dette tåpelige hodet som så vidt stakk opp av gulvet, stjernenes buktaler. Da gjenstod det bare å betrakte publikum. Det var heller ikke et lystig syn, disse gravalvorlige ansiktene i rad etter rad i burgunder skygge under den avslåtte lysekronen som ga fra seg en lav og sær lyd som 10

minnet meg om måneden vi allerede var inne i, september, den tørre raslingen i trærne, her var løvet av glass og vinden kom fra en dør som stod åpen på galleriet og publikums tunge, men høflige pust. Det var masker jeg så og av og til falt maskene: en hake som sank mot brystet og et snork overdøvet noen sekunder høstens gjennomsiktige kontentum, en eldre mann som pillet nese og etterpå gravde i en pastilleske med den samme fingeren, raske øyekast, irettesettende, trette, bedende, oppgitte, det var de tause historier langs radene, blikkenes kammerspill, lommetørklærnes flaggborg, blaffet fra en mobiltelefon, en ung kvinne helt bakerst som reiste seg og forsvant ut og kom tilbake etter en kort stund, var ikke frisyren hennes annerledes, noe med fargen på håret, eller hadde hun tatt på seg en ytterjakke, alt dette la jeg merke til og jeg la også merke til at ingen så på meg. Jeg husket noe en feiret skuespiller hadde sagt i et intervju, at man ikke kan møte alles blikk fra scenen, man må velge seg ett og la dette blikket være hele publikum. Men alle kan møte ett blikk.

Ingen møtte mitt. Jeg valgte min kone. Hun så heller ikke min vei. Jeg ble forundret og skuffet. Jeg trodde jeg ville fange hennes oppmerksomhet, men det var slett ikke tilfelle. Visst nok så vi hverandre daglig, ja, dag ut og dag inn så vi hverandre, men dette var noe annet. Jeg trodde kanskje at hun kunne se meg på en ny måte. Jeg måtte imidlertid slå fast at av alt som foregikk på scenen, var jeg det minst interessante. Jeg var rett og slett meningsløs og overflødig. Det burde beroliget meg. Det gjorde meg rasende. Jeg hadde ikke bedt om dette. Dressen var for varm. Jeg burde ha valgt en annen, en lettere. Jeg kan absolutt ikke anbefale engelsk tweed som kostyme. Men jeg 11

hadde kledd meg etter årstiden, etter været, ikke for scenen. Dessuten burde jeg valgt andre sko. Dette semskede paret var ganske slitt i pelsen og når man sitter slik som jeg gjorde, eller på en annen slags forhøyning, for eksempel en trone, er det skoene publikum, altså de som til enhver tid befinner seg lavere enn deg, først får øye på.

Men jeg ga faen. Publikum, min kone iberegnet, kjedet meg. Det var en stusselig forestilling de prøvde å stelle i stand. De spilte dårlig. De bare lot som. De tomme blikkene avslørte dem, distraksjonen, blaffene. Mobiltelefonen! Jeg hadde glemt å slå av mobiltelefonen. Jeg prøvde å lirke hånden ned i lommen, men klarte det ikke. Jeg var redd for å vekke oppmerksomhet. Jeg var mer redd for å vekke oppmerksomhet enn for at mobilen skulle ringe og ringte den ville det vekke enda større oppmerksomhet, forstå det den som kan. Jeg har nemlig lagt inn en spesiell ringetone, vel å merke etter et veddemål med min gamle venn Tom, et veddemål som jeg ikke lenger husker hva dreide seg om, sannsynligvis en fotballkamp eller et dikt, men som jeg uansett tapte. Ringetonen var nemlig refrenget til Ole Ivars’ kampsang, Nei, så tjukk du har blitt. I stedet prøvde jeg å innta en viss positur. Jeg kunne ikke bare sitte henslengt. Jeg så for meg forskjellige skulpturer, Rodin selvfølgelig, Tenkeren, men det var for opplagt. Dessuten kledde det meg ikke. Det ville virke påtatt. Jeg er som sagt ingen grubler. Vigeland kom heller ikke på tale og Giacometti var for høy og mager og jeg kunne heller ikke huske at noen av figurene hans satt. Så fikk jeg annet å tenke på enn positur, alvorligere ting og grunnleggende ting, noe som bryter ned posituren, uansett hvor mye man anstrenger seg for å være elegant og 12

liketil, jeg skulle altså pisse. Jeg var ikke i stand til å avgjøre hvor lang tid som hadde gått, men en pause måtte jo komme snart. Det kom ingen pause snart. Og jeg husket noe Betty, min kone, hadde lest høyt for meg fra sin avis, at denne beryktede instruktøren også var beryktet for ikke å ha pauser. Pause var i hans øyne bare en vissen rest av det borgerlige teater, sladrespeil, kalte han pausen, hva han nå mente med det. Er blæren borgerlig? Er naturen borgerlig? Jeg begynte å se dobbelt. Tilskuerne satt oppå hverandre. Min kone hadde seg selv på fanget.

Den mørke lysekronen var både september og oktober.

Jeg smakte på den bitre evigheten. Det høyre låret skalv.

Jeg trodde et øyeblikk at det hadde gått riktig galt. Men det var bare en beskjed på mobilen. Var det Gud som tok kontakt for å fortelle at jeg var død? Jeg kunne ikke huske å ha gitt Gud nummeret mitt. Slik var altså livet mitt blitt: Jeg hadde bare valget mellom onder. Jeg reiste meg. Skulle jeg gå ned i salen, ut på toalettet i foajeen eller skulle jeg gå bak scenen? Jeg ble stående rådvill et øyeblikk, kanskje lenger, så gikk jeg forbi skuespillerne som stod med ryggen til og jeg merket at jeg beveget meg på en annen måte, mekanisk, utenfor, ikke bare fordi jeg skulle pisse, men også fordi jeg måtte bære byrden av alle blikkene jeg ikke kunne se. Min kropp var meg fremmed. Jeg drasset på den. Omsider løftet jeg en tung gardin, eller et teppe, som luktet møll og løv, til side, fant en åpning og kom inn i en trang korridor hvor det stod bleke statister langs veggene, en av dem la en hånd på skulderen min og spurte hvordan stemningen var der ute, jo, jeg mente at den var bra, men unnskyld meg, jeg må på do, alle pekte mot hjørnet hvor det var en smal dør, jeg gikk bort dit, 13

åpnet den, stanken var varm og heslig, piss og papir på gulvet, noen hadde glemt å trekke ned eller gitt faen, jeg ville ikke dele dass med grisete statister, så jeg gikk videre og kom til en bredere dør som stod på gløtt. Det måtte være hovedrollens garderobe, uansett hvem hovedrollen måtte være: store speil, friske blomster med hilsener på, jeg telte fem buketter, champagne i kjøler, glass, en blankpusset lommelerke mellom pudder og sminke.

Jeg gikk inn, for jeg kunne ikke holde meg lenger. Og ganske riktig, det var et toalett der også, et lite, men delikat avlukke bak en stumtjener hvor det hang en alminnelig, gul regnfrakk, som et minne fra verden utenfor. Jeg gjorde mitt fornødne og etterpå satte jeg meg foran speilet. Her kunne jeg sitte. Jeg la en finger på champagneflasken, kald og fuktig. Rosene duftet søtt. Ansiktet mitt, det jeg kunne se i speilet, var blekt og forpint. Jeg pudret pannen og la på noe sminke under øynene og over kinnbena. Ansiktet så straks bedre ut, i hvert fall ikke like forpint, og da var denne skyggefulle blekheten kledelig, den minnet ikke om sykdom eller usunn fritid, men om fint buede nerver, en mild gotikk i sjelen. Så leste jeg noen av hilsenene, du er strålende, ingen over, ingen ved siden. Jeg stusset. Skrev de slikt før premieren? Var gratulasjonene basert på generalprøven? Jeg kom på at jeg selv hadde fått en melding og sjekket mobilen. Den var ikke fra Gud. Øl og stol ledig på Lorry. Hvor blir det av deg? Guttene venter. Tom. Jeg sank sammen og knyttet nevene. Jeg hadde glemt avtalen med guttene. Jeg var ikke til å stole på. Å, som jeg lengtet etter Lorry akkurat da! Men jeg var ikke ledig. Jeg var det minst ledige menneske på disse kanter. Den samme spekulative 14

mannen, han med den fordømte stolen, stod i døråpningen.

– Så her er du, sa han.

Jeg rettet meg opp.

– Ja, det var ingen som …

Han avbrøt meg.

– Greit. Bare du ikke har fått nykker, du også.

– Nykker? Nei, det kan jeg ikke si jeg …

– De venter på deg der ute.

– Gjør de? Venter på meg.

– Ja. Kom nå.

Jeg tok mot til meg.

– Jeg vil ikke.

Mannen ristet, nesten sørgmodig, på hodet.

– Så du har fått nykker.

– Jeg har ikke fått nykker. Jeg synes bare det er på tide …

– Kom nå, gjentok han.

Og jeg fulgte etter min plageånd, gjennom den smale korridoren og nå ble jeg ikke klappet på skulderen av statister, nei, en kvinne på min egen alder stanset meg, hun sa: – Du? Hva gjør du her?

Jeg måtte tenke meg godt om før jeg så hvem det var, en gammel flamme fra gymnaset, det var rett og slett Hanne, vi hadde brent sammen i to måneder, tror jeg det var, to måneder og tre dager, og det var lenge på den tiden, det var nærmest for et ekteskap å regne. Jeg ble svært forlegen, ikke fordi jeg stod ansikt til ansikt med en gammel flamme, men fordi jeg ikke straks kjente henne igjen, til tross for at jeg både titt og ofte hadde tenkt på henne, 15

drømt om henne, forestilt meg henne, fortsatt vår historie på stedet hvil, så å si, vi hadde nemlig noe ufullført, noe som ikke var avsluttet eller kommet til veis ende, og det plaget meg, det plaget meg stadig, enda det var førti år siden, herregud, det var førti år siden. Men i tankene og drømmene var ansiktet hennes alltid like ungt, kroppen like ny, klærne de samme. Hun hadde frosset fast i min forestilling, slik jeg ville se henne, i mai før eksamen, da vi hørte hverandre i pensum, i fransk hørte vi hverandre, i de grønne skyggene i Frognerparken, og jeg visste ennå ikke at alt jeg utsatte allerede var for sent. Og selv nå, nå som jeg hadde kjent henne igjen, var det som om begivenhetenes gang og årenes løp, tidens møysommelig arbeid med oss, ikke bare var satt på vent, men vek til side, som et teppe, og lot meg se min ungdoms scene. Mine drømmer trosset tingenes tilstand og jeg så ikke hennes sanne ansikt, jeg så det uberørte.

– Nei, hva gjør jeg her? sa jeg.

Mannen, plageånden, avbrøt meg, utålmodig.

– Det er han.

Min gamle flamme nikket, som om det var det naturligste å si, det er han, mens hun fortsatte å se på meg, smilende, og i og med at denne korridoren var såpass smal stod hun så nær at jeg kjente varmen fra munnen hennes.

Var hun også på reise i ansiktet mitt?

– Og du? spurte jeg. Hva gjør du her?

– Sminken. Jeg jobber i sminken.

– Synes du jeg trenger sminke?

Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, det var en tapers replikk, og jeg angret straks. Hun svarte i de samme baner.

– Du mener oss? Trenger vi sminke?

16

– Overhodet ikke.

– Du har visst brukt litt allerede.

Hun la hånden på kinnet mitt et øyeblikk og jeg opplevde det som en slags invitasjon, en gest jeg skulle gjengjelde, samtalen, eller dialogen, var altså skrevet med handling mellom linjene, noe som gjorde meg urolig. Jeg fikk dårlig samvittighet før jeg hadde gjort noe galt. Jeg tok den ut på forskudd, bare for sikkerhets skyld, så hadde jeg lengre tid på å betale den ned.

– Kanskje vi kan ta et glass, et glass vin en dag, sa jeg og visste ikke om jeg mente det, men jeg kunne i hvert fall tenke meg det, noe som altså ikke er det samme som å mene det og det er i det minste langt ifra å gjøre det.

Nå avbrøt, heldigvis, min følgesvenn oss begge, og skjøv meg videre. Statistene var på plass igjen langs veggene, der de hørte hjemme, unyttige i denne mellomtiden mens de ventet på sin korte tur igjen, på øyeblikket, kaffekoppen, beskjeden, brevet, telefonen, statistenes distanse.

Jeg fikk flere klapp på skulderen. Noen sa break a leg. Jeg var en av dem.

Så gikk jeg ut, eller snarere inn, på scenen igjen og fant stolen min. Salen lå i mørke nå, men jeg hørte den, som om den var et stort hi hvor små lyder fra sovende dyr var det eneste som minnet om liv. Prosjektørene skiftet plutselig posisjon. Da så jeg at det satt en mann ved siden av Betty, på min plass, den var fremdeles det, jeg hadde faktisk betalt for den. Dette opprørte meg. Det var en yngre, elegant mann, så vidt jeg kunne se, en tidsriktig mann, om jeg kan si det slik, en som treffer den eksakte tiden, eller ånden, på klokkeslettet, med hele sitt vokabular og vesen og væremåte og deretter går av mote like kvikt, tenkte 17

jeg i mitt stille sinn. Nå tok han til og med på seg solbriller. Ingen er mer synlig enn den som prøver å skjule seg, mens jeg, som bokstavelig talt satt på utstilling, ble oversett, glemt. Alt ved ham bød meg altså imot. Og hva som var enda mer opprørende, var at han hvisket noe til Betty, min kone, som lente seg nærmere, lyttet, smilte, åpenbart av det han sa. Hadde de ikke en forestilling å følge med på? Glemte de at de var i teater? Samtidig begynte det å sige røyk inn på scenen, blå tåke som fløt langs gulvet og dekket skoene mine, leggene, det måtte se ut som om jeg satt i luft, at jeg svevde, jeg forestilte meg dette, meg selv, sett fra salen, fra min kones plass, eller plassen ved siden av henne, en tilfeldig, flytende mann, og nå kunne jeg sverge på at han, den andre, la hånden på kneet hennes og hun lot den ligge der, lenge nok til at han måtte føle seg hjemme og derfor flyttet han den samme hånden nærmere låret og enda en gang hvisket han noe i øret hennes, han tok av seg solbrillene mens han hvisket, så det måtte være noe viktig og begge så i min retning, som om de plutselig kom på at jeg faktisk var der. I det samme sprang voldsom musikk lekk og fylte salen med rennende støy, publikum bøyde seg fremover på likt og lignet passasjerer i et fly som er i ferd med å styrte og de sitter med hodet mellom knærne og ser livet, nei døden ser de, slik de har lært den å kjenne, passere revy, og det var heller ikke et fly de var om bord i, disse metaforene halter, bildene trenger krykker, jeg blir for opprørt når jeg skriver dette, de var altså om bord i et skip, et synkende skip.

Jeg syntes jeg hørte et skudd. Så ble det stille, helt stille.

Jeg skiftet mening angående det jeg tidligere har uttalt om hva jeg likte best ved teater. Jeg likte selvfølgelig stillhe18

ten og lyset som gikk opp i en høyere enhet i sekundene mellom forestillingens slutt og bifallet.

Da tåken hadde drevet bort så jeg at plassen ved siden av Betty, min kone den gangen, var ledig igjen og hun klappet ivrig, litt for ivrig etter min smak. Skuespillerne kom inn på scenen, eller stod der allerede, og bukket. Applausen ble etter hvert stående. Jeg la merke til at tilskuerne ikke reiste seg samtidig, på likt, det var ikke en felles bevegelse drevet av den umiddelbare og ekte begeistringen, men nølende, en etter en, som en omvendt dominoeffekt. Noen måtte reise seg først for at de andre skulle følge etter. Man kan jo ikke la noen stå alene og klappe, det er alle eller ingen. Det var for øvrig min tidligere kone som reiste seg først. Skuespillerne gikk ut igjen og kom dessverre tilbake. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg også gå fram, ta imot applausen og bukke på den stive, arkaiske måten, som fra der jeg satt virket mekanisk og latterlig, disse kroppene som knakk på midten og rumpene i været som apekatter, det minnet mer om geometri enn takknemlighet, nei, jeg valgte heller å bli sittende. Men jeg hadde ærlig talt trodd at noen skulle komme bort og hente meg, i det minste gi meg et hint, et lite vink, suffløren, for eksempel, hun hadde imidlertid for lengst trukket seg ned til mørket og stengt luken. Tre ganger gjentok dette automatiske sirkuset seg.

Selv statistene fikk sin del av æren. Jeg ble som sagt sittende. Jeg tror nok publikum ventet på at instruktøren selv skulle dukke opp, men så skjedde ikke. Endelig tok det slutt. Salen ble tømt. Skuespillerne forlot scenen. Bare jeg satt der. Ingen fortjener å sitte slik. En mektig ensomhet overmannet meg. Eller kanskje jeg bare var trett. Jeg 19

var trett og ensom og like ved å falle i søvn. Der, i søvnen, stod jeg i fare for å bli skrudd ned i en drøm om sminkøren, min gamle flamme, som sier at hun kan gjøre meg til den jeg vil være, nemlig den ulydige. Jeg ble heldigvis vekket i siste liten av to rengjøringsarbeidere, en kvinne og en mann, som beveget seg langsomt mellom radene med hver sin kost mens de snakket på et annet språk. De stanset et øyeblikk og så i min retning, lattermilde, mannen ropte noe jeg ikke forstod. Jeg løftet hånden til en hilsen, som om jeg ville vise at jeg også var vennligsinnet. Så gikk jeg. Det var på tide. Betty ventet utålmodig i foajéen. Hun tok straks hånden min, men jeg var for irritert, nei, sint, forbannet, for rasende til å beholde den. Jeg ristet hendene våre løs.

– Hvem faen var den fyren?

– Hvem?

– Hvem? Han som satt ved siden av deg, selvfølgelig.

Hvem ellers?

Min kone hvisket av en eller annen grunn.

– Instruktøren.

– Tenkte jeg det ikke.

– Og vi er bedt på premierefesten!

Jeg ble altså ikke overrasket. Det var bare å legge sammen to og to. Da visste jeg også hva han hadde sagt til henne, nemlig at hun skulle reise seg først, hvis ingen andre gjorde det. Reiste hun seg kanskje ikke først. Mannen var ikke bare instruktør. Han var i tillegg en intrigemaker, en juksepave. Jeg ble rett og slett lettet.

– Den premierefesten kan de ha for seg selv, sa jeg.

– Ikke vær dum.

– Jeg har vært dum hele kvelden!

20

– Det kan bli gøy. Kom nå.

Jeg tenkte plutselig på sminkøren. Hun ville ganske sikkert også være der, på premierefesten, og jeg ble enda sikrere i min sak, dit skulle jeg ikke, ikke under noen omstendigheter, det måtte i så fall være hvis jeg gikk alene.

– Du kan gå, sa jeg. Bare gå og meng deg.

Betty forsøkte å finne hånden min igjen.

– Du var ikke dum. Du var modig. Men nå er du dum.

– Vet du hva? Jeg skal ha pengene for billetten tilbake.

Og det er ikke det eneste. Jeg skal ha lønn! Jeg sender faktura på mandag. Det skal jeg gjøre. Faktura på mandag!

Og den skal være høy!

Enda en gang ville hun trekke meg med, men jeg var trukket nok i denne kvelden og trakk i motsatt retning.

– Vi kan vel i det minste ta et glass vin på veien hjem, sukket hun.

– Jeg vil hjem. Og det skal være rett hjem!

Vi tok en drosje og la oss. Betty sovnet straks, mens jeg lå søvnløs og lurte på om dette ekteskapet ville holde distansen ut, om vi klarte å bite tenne sammen, om vi i det hele tatt ville det, når alt kom til alt. Så måtte jeg ha duppet av likevel, i hvert fall våknet jeg, klokken var over ni og hun hadde allerede stått opp. Jeg dusjet, tok på meg slåbroken og gikk ned til kjøkkenet hvor hun satt med sin avis.

– Stykket får kjempekritikk, sa hun.

– Du mener oppsetningen?

– Ja? Hvordan det?

– Du sa stykket. Stykket er Ibsens og det vet vi er godt.

Oppsetningen er idiotens og den er det verre med.

– Kritikken er kjempe likevel.

21

Hun begynte å lese den høyt. Hun hadde dessverre det for vane. Jeg kan lese selv. Jeg lot henne imidlertid holde på og hørte etter med et halvt øre mens jeg åpnet et egg. Utfordrende. Djervt. Egget var for bløtt, men jeg sa ingenting. På liv og død. I min avis var tonen en ganske annen. Anmelderen hadde absolutt intet til overs. Alt var påfunn fra begynnelse til slutt og dessverre kom slutten altfor sent. Den overvurderte instruktøren hadde bare forsynt seg fra modernismens koldtbord der de fleste retter for lengst var bedervet. Jeg leste dette høyt for Betty.

Jeg syntes det var knakende godt skrevet. Da skjedde noe underlig. Hun raslet med sin avis.

– Jeg kan lese din etterpå, sa hun.

Hvis det var på den måten hun ville ha det. Jeg tidde og leste innenat. Det stod nemlig om meg. Det eneste lyspunktet anmelderen var i stand til å finne i dette kompakte mørket, var synet av den stakkars mannen som ble halt opp fra salen og var nødt til å sitte på scenen og lide offentlig. Han var den høflige narren som instruktøren gjorde oss alle til. Jeg var altså en narr, til og med en høflig narr, og jeg antok at det var verre å fremstå som en høflig narr enn bare narr. Betty begynte å lese høyt igjen, til tross for at hun ikke ville høre på meg, og da var det ikke lenger noen tvil, vi var kommet til veis ende, nå gjenstod det bare å gjøre opp boet på en verdig måte.

– Det er befriende å møte en instruktør som tar sitt publikum på alvor, som tør å utfordre oss, med sine voldsomme visjoner koblet med den nødvendige arroganse, som kjennetegner alle store kunstnere. Det eneste å utsette noe på er ideen om å be en fra salen sitte på scenen.

Jeg antar at dette grepet vil bli fjernet.

22

Jeg hørte ikke etter. Er alt både og? Er alt både godt og dårlig? Er det ingen forskjell lenger? Er det ingen forskjell på sal og scene, høyt og lavt? Kan alt bare være det samme? Jeg savnet noen som kunne peke og si: Sånn er det.

Jeg tenkte: Ingen hadde spurt meg.

En av mobilene våre ringte. Det var lett å høre hvilken det var. Det var min. Betty la fra seg avisen med et sukk.

– Kan du ikke være så snill å skifte den ringetonen snart.

– Jeg har vært inne på tanken.

– Synes du jeg er blitt tjukk?

– Nei, selvfølgelig ikke.

– Er det derfor?

– Du er ikke tjukk. Passet kanskje ikke kjolen fra førtiårsdagen fremdeles?

– Skal du ikke ta den?

– Sikkert bare Tom som skal fortelle hvor gøy de hadde det på Lorry i går. La den ringe ferdig.

– Jeg orker ikke å høre mer på det refrenget!

Betty gikk ut i entréen og avbrøt Ole Ivars. Jeg så på fuglene som hadde samlet seg på det lille brettet utenfor vinduet. De virket fornøyde, selv om det var trangt om plassen. Jeg tenkte at jeg ville ta med meg det brettet, men hva med fuglene? Dem kunne jeg ikke ta med meg. Jeg måtte finne andre fugler. I det hele tatt tenkte jeg for mye.

Jeg skulle ikke ta med meg noe. Jeg skulle ingen steder.

Jeg skulle selvfølgelig bli. Betty kom tilbake og la telefonen på asjetten min.

– En som heter Hanne vil snakke med deg.

23