Stalker av Lars Kepler

Lars Kepler

Stalker Bok nr. 5 i Joona Linna-serien Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars Kepler Originalens tittel: Stalker Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-38190-5 ISBN 978-82-525-8466-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Love Lannér Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 9,5/11,4 og trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det var ikke før det første liket ble funnet at man tok filmen på alvor. En lenke til et videoklipp på YouTube hadde blitt sendt til Rikskriminalpolitiets generelle e-postadresse. Mailen hadde ingen tekst, og avsenderen var umulig å spore. Ledelsens sekretær gjorde det hun skulle, fulgte lenken, så på filmen, antok at det dreide seg om en spøk som var vanskelig å forstå, men journalførte likevel alt sammen.

To dager senere befant det seg tre erfarne etterforskere i et lite rom i åttende etasje på Rikskriminalpolitiets hovedkontor i Stockholm, på grunn av denne filmen. Den eldste av de tre mennene satt på en knirkende kontorstol, de to andre sto.

Filmsekvensen som de så på den brede dataskjermen, var bare femtito sekunder lang.

Med et skjelvende, håndholdt kamera ble en kvinne i trettiårsalderen smugfilmet gjennom soveromsvinduet sitt mens hun tok på seg et par svarte strømpebukser.

De tre mennene fra Rikskriminalpolitiets kontor iakttok i taushet kvinnens merkelige bevegelser.

For å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, tok hun høye skritt over usynlige hinder og satte seg deretter gjentatte ganger bredbeint på huk.

Mandag morgen hadde kvinnen blitt funnet på kjøkkenet i et rekkehus på Lidingö, like utenfor Stockholm. Hun satt på gulvet med munnen på vidt gap i en unaturlig stilling. Blodet hadde sprutet opp på vinduet og over den hvite orkideen i blomsterpotten. Hun var kun iført strømpebukser og behå.

5

Den rettsmedisinske obduksjonen konstaterte i løpet av uka at dødsårsaken var forblødning som følge av et større antall kutt- og stikkskader, påført kvinnens hals og ansikt med ekstremt aggressiv voldsbruk.

Ordet stalker har eksistert i språket siden tidlig på 1700-tallet.

Opprinnelig betød det landstryker eller krypskytter.

I 1921 publiserte den franske psykiateren de Clérembault en studie av en pasient med et innbilt kjærlighetsforhold. Dette tilfellet betraktes av mange som den første moderne analysen av en stalker. I dag er stalker betegnelsen på et menneske som lider av et forfølgelsessyndrom, en sykelig trang til å overvåke et annet menneske.

Nesten ti prosent av befolkningen blir på et tidspunkt i livet utsatt for en eller annen form for stalking.

Det vanligste er at stalkeren har eller har hatt en relasjon til offeret, men oftere enn man skulle tro, er det tilfeldigheter som er avgjørende når fikseringen rettes mot fremmede eller mennesker som på en eller annen måte har oppnådd berømmelse.

Til tross for at de aller fleste tilfeller aldri fører til noen form for tiltak, så tar politiet likevel fenomenet på alvor fordi stalkerens patologiske besettelse har en viss selvgenererende fare.

På samme måte som de rullende skyene mellom stigende og fallende vinder i tordenvær plutselig kan vris og forvandles til en tornado, så kan stalkerens følelsesmessige bevegelse mellom dyrking og hat plutselig komme til uttrykk i voldsomme handlinger.

Kapittel 1

Klokka er kvart på ni, fredag den tjueandre august. Etter høysommerens dvelende skumringer og lyse netter senker nå mørket seg overraskende fort om kveldene. Det er allerede svarte natta utenfor den innglassete entreen til Rikskriminalpolitiets ledelse.

Margot Silverman går ut av heisen og fortsetter mot sikkerhetsdørene i foajeen. Hun er kledd i en svart omslagsjakke, hvit bluse som sitter stramt over brystene hennes, og svarte langbukser med høyt liv som strekker seg over hennes voksende mage.

Uten hastverk nærmer hun seg de to roterende dørene i glassveggen. Vakten sitter bak disken med blikket vendt mot en skjerm. Overvåkningskameraer filmer alle områder i det store huset døgnet rundt.

Margot har lyst hår, i en tone som polert bjerk, samlet i en tung flette over ryggen. Hun er trettiseks år, gravid for tredje gang og blomstrer med sine fuktige øyne og røde kinn.

Etter en lang arbeidsuke er hun nå på vei hjem. Hun har jobbet overtid hver dag og fått to advarsler om at hun overdriver.

Hun er Rikskriminalpolitiets nye ekspert på seriemordere, spree killers og stalkers. Drapet på Maria Carlsson er den første saken hun har fått personlig ansvar for etter at hun ble ansatt som etterforsker ved Rikskriminalpolitiet.

Det fins ingen vitner, og de har ingen mistenkte. Offeret bodde alene, hadde ingen barn, jobbet som produktkonsulent på IKEA, hadde overtatt foreldrenes nedbetalte rekkehus etter at faren døde og moren hadde flyttet til en omsorgsbolig.

Maria pleide å kjøre til jobben sammen med en kollega, men 9

denne morgenen sto hun ikke og ventet nede ved Kyrkvägen.

Kollegaen kjørte hjem til henne og ringte på, kikket inn, gikk rundt huset og så henne gjennom kjøkkenvinduet. Hun satt på gulvet, ansiktet var vansiret, halsen var skåret nesten helt av, hodet hang til den ene siden med munnen åpen i en merkelig stilling.

I den første rapporten fra den rettsmedisinske obduksjonen viser resultatet til en viss grad at munnen hadde blitt fikset på etter at døden hadde inntruffet, men det ble tilføyet at det var en teoretisk mulighet for at kjeven hadde låst seg i denne stillingen av naturlige årsaker.

Rigor mortis begynner i hjertet og diafragmaet, men brer seg allerede etter to timer til nakke og kjeve.

Det er fredag kveld, og det er bare noen få personer som beveger seg i den store foajeen. To polititjenestemenn i mørkeblå skjorter står og snakker med hverandre, og en sliten politiadvokat kommer ut fra et av rommene etter forhandlinger om en varetektsfengsling.

I samme øyeblikk som Margot fikk oppdraget som etterforskningsleder, skjønte hun at det var en fare for at hun kunne bli overambisiøs, og for at hun kunne komme til å ville for mye og tenke for stort.

De ville ledd av henne hvis hun hadde sagt at magefølelsen hennes sa at det dreide seg om en seriemorder.

Denne uka har Margot Silverman sett filmen der Maria Carlsson tar på seg strømpebuksa mer enn to hundre ganger.

Alt tyder på at hun ble drept like etter at filmen ble lastet opp på YouTube.

Hun har forsøkt å tolke filmsnutten, men kan ikke se at det er noe spesielt med den. Det er ikke uvanlig at enkelte har en fetisj når det gjelder strømpebukser, men det er ingenting ved selve drapet som tyder på den slags legning.

Filmen viser bare et kort klipp av en vanlig kvinnes liv. Hun er singel, har en god jobb og er på vei ut til et kveldskurs i tegneserietegning.

Det er ikke mulig å fastslå hvorfor gjerningsmannen befant seg i hagen hennes, om det bare dreide seg om tilfeldigheter eller om hendelsen var nøye planlagt, men i minuttene før drapet filmer han henne, og det må det være en grunn til.

10

I og med at han sender lenken til politiet, tyder det på at vedkommende vil vise dem noe.

Gjerningsmannen vil peke på noe hos nettopp denne kvinnen eller enkelte kvinner, eller kanskje hele samfunnet.

Men som Margot ser det, er det ikke noe spesielt i kvinnens oppførsel eller utseende. Hun konsentrerer seg bare om å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, med rynket panne og trutmunn.

Margot har vært på befaring i rekkehuset på Bredablicksvägen to ganger, men hovedsakelig studert den forensiske filmdokumentasjonen av det uberørte åstedet.

Gjerningsmannens film framstår som nærmest kjærlig i forhold til politiets opptak. Kriminalteknikernes nærbilder av sporene etter det bestialske angrepet er nådeløse. Fra forskjellige vinkler filmes den døde der hun sitter bredbeint på gulvet i det mørke blodet. Behåen er skåret opp og henger ned langs den ene siden, et blekt bryst hviler mot magens oppressede valker. Det er nesten ingenting igjen av ansiktet, bare en gapende munn i en rød smørje.

Margot stanser som ved en tilfeldighet ved fruktfatet på salongbordet, kikker bort på polititjenestemannen som snakker i telefonen, og snur ryggen til ham. Et par sekunder ser hun på speilbildet hans i glassveggen mot den store lyssjakten før hun tar seks epler fra skålen på bordet og legger dem i håndveska.

Seks er egentlig for mange, hun vet det, men hun klarte ikke å stoppe før hun hadde tatt alle sammen. Hun tenker at Jenny kanskje kunne lage en liten eplekake i kveld, med karamellisert smør i kanel og sukker.

Tankene flyr ut av hodet hennes idet mobilen ringer. Hun ser på skjermen og ser bildet av Adam Youssef, som er medlem av etterforskningsteamet.

– Er du fortsatt på huset? spør Adam. Si at du er der, for vi har …

– Jeg sitter allerede i bilen på Klarastrandsleden, lyver Margot. Hva var det du ville si?

– Vi har fått en ny film.

Hun får et sug i magen og legger den ene hånden under den tunge bulen.

– En ny film, gjentar hun.

11

– Kommer du?

– Jeg stanser og snur, sier hun og begynner å gå tilbake. Sørg for at vi får en kopi av filmen.

Margot hadde kunnet fortsette ut gjennom entreen, kjøre hjem og velge å overlate saken til Adam. Hun trenger bare å ta én telefon for å få ett års svangerskapspermisjon med lønn.

Det hadde hun kanskje gjort hvis hun hadde visst hvor voldsom den første saken hennes skulle komme til å bli.

Framtiden er uviss, men planetene nærmer seg farlige konstellasjoner. I øyeblikket flyter hennes skjebne som et barberblad på stille vann.

Lyset i heisen gjør at ansiktet hennes ser eldre ut. Den tynne, svarte linjen av kajal rundt øynene er nesten utvisket. Idet hun lener hodet bakover skjønner hun hva kollegene hennes mener når de sier at hun likner faren sin, den tidligere politimesteren Ernest Silverman.

Heisen stanser i åttende etasje, og hun går gjennom den tomme korridoren så fort hun kan med den store magen sin.

Hun og Adam overtok kontoret til Joona Linna samme uke som politiet holdt sin minnestund for ham. Margot kjente aldri Joona personlig og hadde derfor ingen problemer med det.

– Kjapp bil du har, sier Adam idet hun kommer inn, og smiler med de spisse tennene sine.

– Slettes ikke verst, svarer Margot.

Adam Youssef er tjueåtte år, men ansiktet hans er rundt som hos en tenåring. Håret er ustelt og den kortermede skjorten hans henger utenpå jeansen. Han kommer fra en assyrisk familie, er oppvokst i Södertälje og har spilt fotball i første divisjon.

– Hvor lenge har filmen ligget på YouTube? spør hun.

– Tre minutter, svarer Adam. Han er der nå. Står utenfor vinduet og …

– Det vet vi ikke, men …

– Jeg tror det, avbryter han. Jeg tror det, det må han nesten være.

Margot setter fra seg den tunge veska på gulvet, setter seg på stolen sin og ringer til teknikerne.

– Hei, det er Margot. Har dere sendt en kopi? spør hun med hektisk stemme. Hør her, jeg må få tak i et sted eller et navn, 12

noe som identifiserer stedet eller kvinnen … Kjør på nå, dere får fem minutter på dere, gjør hva faen dere vil, men gi meg noe å gå etter så lover jeg å la dere komme hjem til fredagskosen.

Hun legger fra seg mobilen og åpner lokket på pizzakartongen som ligger på skrivebordet til Adam.

– Er du ferdig med denne? spør hun.

Det kommer et pling fra innboksen, og Margot putter en pizzabit fort i munnen. En utålmodig rynke har kommet til syne på pannen hennes. Hun klikker på filmfilen og forstørrer bildet på skjermen, kaster fletta bak på ryggen, starter avspillingen og triller stolen bakover slik at Adam også kan se.

Det første som kommer til syne, er et lysende vindu som skjelver i mørket. Kameraet flyttes forsiktig nærmere og noe løv stryker over objektivet.

Margot får gåsehud på armene.

Det står en kvinne i det opplyste rommet, skrått framfor tv-en, og spiser is fra en plastboks. Hun har trukket ned treningsbuksa si og trukket ut den ene foten sånn at sokken har fulgt med.

Hun kikker på tv-en, smiler av noe og suger på skjeen.

Det eneste som høres i rommet på politihuset er viftene i datamaskinen.

Gi meg en eneste detalj som lar seg spore, tenker Margot mens hun studerer kvinnens ansikt, de vakre trekkene rundt øynene, kinnbeina og det avrundede bakhodet. Kroppen virker varm og svett. Hun har nettopp gjennomført en treningsøkt. Strikken i den hvite trusa er slakk etter mye vask, og behåen lyser gjennom den fuktige trøya.

Margot lener seg nærmere skjermen, magen presser mot lårene og fletta faller fram over skulderen igjen.

– Ett minutt igjen, sier Adam.

Kvinnen setter isboksen på salongbordet og går ut av rommet med treningsbuksa hengende rundt høyre fot.

Kameraet følger etter henne, flytter seg sidelengs, forbi en smal verandadør og nærmer seg soveromsvinduet der lyset blir tent og kvinnen kommer til syne igjen. Hun tråkker av seg buksa og sparker dem mot en lenestol med en rød pute i. Buksa flyr gjennom lufta, treffer veggen bak stolen og faller ned på gulvet.

Kapittel 2

Kameraet glir langsomt det siste stykket gjennom den mørke hagen, stanser rett utenfor vinduet og svaier lett, som om det fløt på vann.

– Hun ville ha sett ham hvis hun bare hadde kikket opp, hvisker Margot og kjenner at hjertet slår fortere i brystet.

Lys fra rommet skinner på bladene på rosebusken og lager en refleks i overkant av bildet.

Adam sitter og holder seg for munnen med den ene hånden.

Kvinnen trekker av seg trøya, slenger den på stolen og blir stående en stund i den utvaskede trusa og den flekkete behåen, med blikket rettet mot mobiltelefonen som ligger og lades på nattbordet ved siden av et halvfullt vannglass. Lårene hennes er spente og rødlige etter treningsøkta og bukselinningen har etterlatt seg et rødt spor over magen hennes.

Det fins ingen tatoveringer eller synlige arr på kroppen hennes, bare svake, lyse strekkmerker etter en graviditet.

Rommet ser ut som millioner av andre soverom. Det er ingenting som er verd så mye som et forsøk på å spore.

Kameraet skjelver og glir bakover.

Kvinnen tar vannglasset fra nattbordet og fører det til munnen idet opptaket stoppes.

– Faen også, faen også, gjentar Margot sammenbitt. Ikke en dritt. Ingenting.

– Vi ser en gang til, sier Adam.

– Vi kan se den tusen ganger, svarer Margot og triller stolen bakover. Gjør det, faen heller, vær så god, men du kommer ikke til å se en jævla dritt.

– Jeg ser en mengde ting, jeg ser …

– Du ser en villa, nittenhundretallet, frukttrær, rosebusker, 14

termoglassvinduer, 42-tommers tv. Tom & Jerry-iskrem, sier hun og gjør en gest mot skjermen.

Hun har ikke tenkt på det før, at vi er så like. Sett gjennom et vindu er en stor del av den svenske befolkningen til forveksling konformistisk. Utenfra ser vi ut til å bo i samme type hus, vi ser like ut, vi gjør de samme tingene og eier de samme objektene.

– Dette er helt sykt, sier Adam med opphisselse i stemmen.

Hvorfor legger han ut filmer? Hva faen er det han egentlig vil?

Margot kikker ut gjennom det lille vinduet, ned på Kronobergsparkens trekroner som er helt svarte mot den opplyste disen over byen.

– Dette er utvilsomt en seriemorder, sier hun. Det eneste vi kan gjøre er å etablere en første profil for å …

– Hva hjelper det henne? avbryter Adam og skyver hånden gjennom håret. Han står utenfor vinduet hennes, og du snakker om gjerningsmannsprofiler.

– Det kan hjelpe den neste.

– Men faen heller, sier Adam. Vi må gå ut med …

– Kan du holde kjeft et øyeblikk, avbryter Margot og tar mobilen sin.

– Du kan holde kjeft, sier Adam med hevet stemme. Jeg må da kunne få si hva jeg mener, eller hva? Jeg syns vi skal gå ut med bildet av denne kvinnen på kveldsavisenes nettsider.

– Adam, hør etter … vi hadde håpet å kunne identifisere henne direkte, det skal ikke så mye til, men vi har ingenting, sier Margot. Jeg skal snakke med teknikerne, men jeg tror ikke de finner noe mer enn forrige gang.

– Men hvis vi får lagt ut et bilde av henne på …

– Jeg har ikke tid til sånt tull, avbryter hun. Tenk deg om …

Alt tyder på at han legger ut opptaket direkte fra hagen, og da fins det selvsagt en teoretisk mulighet til å redde henne.

– Det er jo det jeg sier.

– Men det har allerede gått fem minutter og det er ganske lenge å bli stående utenfor vinduet.

Adam lener seg fram og stirrer på henne. De trette øynene hans er blodskutte, og håret står rett til værs.

– Så vi skal bare gi opp?

– Det haster, men vi må tenke langsomt, svarer hun.

15

– Greit, sier han irritert.

– Gjerningsmannen har fått selvtillit og vet at han ligger langt foran oss, forklarer Margot kjapt og tar den siste pizzabiten. Men jo mer vi lærer om ham, desto nærmere …

– Lærer oss? Det er bra, men det er ikke helt det jeg føler for akkurat nå, sier Adam og tørker bort svette fra overleppen.

Det lot seg ikke gjøre å spore den forrige filmen, vi fant ingenting på åstedet og vi kommer ikke til å kunne spore denne filmen heller.

– Ikke teknisk, det er lite sannsynlig, men vi kan forsøke å sirkle ham inn ved å analysere filmene og volden, svarer Margot og kjenner at fosteret sparker i magen. Hva er det egentlig vi har sett hittil, hva har han vist oss, og hva er det han ser?

– En kvinne som har trent og spiser is og ser på tv, svarer Adam innledende.

– Hva sier det om drapsmannen?

– At han ikke liker kvinner som spiser is … jeg vet ikke, stønner Adam og skjuler ansiktet i hendene.

– Skjerp deg nå.

– Beklager, men …

– Jeg heller til teorier som at morderen legger ut en film som viser øyeblikket før drapet, sier Margot. Han tar seg god tid, nyter situasjonen og … vil vise oss kvinnene i live, vil bevare dem levende på film, kanskje er det de levende han er interessert i.

– En voyeur, sier Adam og kjenner at han grøsser av ubehag.

– En stalker, hvisker hun.

– Fortell meg hvordan skal jeg filtrere lista over alle svin som er løslatt fra fengsler eller psykiatriske institusjoner, sier Adam mens han logger seg på politiets intranett.

– En voldtektsmann, grov voldtekt, forfølgelsesmani.

Han skriver fort, klikker seg fram og skriver videre.

– For mange treff, sier han. Tiden løper ut.

– Legg inn navnet på det første offeret.

– Ingen treff, sukker han og drar seg i håret.

– En serievoldtektsmann som er forhindret, kanskje kjemisk kastrert, sier Margot mens hun tenker.

– Vi må samkjøre registrene, men det tar for lang tid, sier 16

han og reiser seg fra stolen. Dette går ikke. Hva faen skal vi gjøre?

– Hun er død, svarer Margot og lener seg bakover. Hun har kanskje noen minutter igjen, men …

– Jeg vet ikke om jeg fikser det her, sier Adam. Vi kan se henne, vi kan se ansiktet hennes, hjemmet hennes … herregud vi ser rett inn i livet hennes, men vi kommer ikke til å få vite hvem hun er før hun er død og noen finner liket.