Sosiologiens nøkkelbegreper av Dag Østerberg

DAG ØSTERBERG

Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse 7. utgave

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut3 3

31-05-12 07:30:56

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37853-0 7. utgave, 1. opplag 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmel­ser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Ane Valderhaug Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: Livonia print SIA, Latvia 2012 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut4 4

31-05-12 07:30:57

Innhold 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 2. Sosial struktur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 3. Gemeinschaft – Gesellschaft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 4. Reifikasjon (tingliggjøring) og dialektisk handling . . . . 23 5. Integrasjon – inngruppe/utgruppe . . . . . . . . . . . . . . . . 28 6. Solidaritet – mekanisk og organisk . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 7. Anomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 8. Primærgruppe, primær-og sekundærrelasjoner . . . . . . 44 9. Status og rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 10. Tilskrevet og ervervet status – mobilitet . . . . . . . . . . . . . 52 11. «Mønstervariablene» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 12. Selvoppfyllende spådom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 13. Serie og gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 14. Normativ handling – «utilitarismens dilemma» . . . . . . . 69 15. Norm og verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 16. Sosial interaksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 17. Det sosiokulturelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 18. Sosialisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 19. Avvik og konflikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 20. Institusjon, instituering og desinstituering . . . . . . . . . . 100 21. Sosial funksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 22. Herredømme og kontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 23. Samfunnsklasser, klassekamp og sosiale bevegelser . . . . 123 24. Lagdeling og sosial rang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 25. Stand og referansegruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 26. Samfunnsformasjon – storsamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . 142 27. Ideologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 28. Sosiale konstruksjoner og sosial kontekst . . . . . . . . . . . . 155 29. Sosiologisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 30. Avslutning: Metasosiologiske standpunkter . . . . . . . . . 164 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut5 5

31-05-12 07:30:57

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut6 6

31-05-12 07:30:57

1

Innledning

Sosiologi – tenkning over og utforskning av samfunnsforhold – er en eldgammel virksomhet, og i de eldste skriftstykker som er be­ vart, kan det pekes på betraktninger av sosiologisk art. Greske tenkere som Herodot og Hippodamos (begge fra 5. årh. f.Kr.) var avgjort sosiologer, og Platons Staten eller Aristoteles’ Politikk var sosiologiske verker – for å holde oss til vår del av verden.

Sosiologien er altså ingen ny vitenskap, men betegnelsen er forholdsvis ny. Den ble laget av den franske polytekniker og filosof Auguste Comte (l798–1856), og dukker opp for første gang i hans Cours de philosophie positive, 47. forelesning (utg. 1839), i stedet for «physique sociale», som han tidligere hadde brukt. Ordet selv er en krysning av latin og gresk (socio + logi).

Betegnelsene «det politiske» og «det sosiale» har gjennom tidene ofte henvist til samme emneområde. Men på 1800-tallet var dette ikke tilfellet. De som var opptatt av «sosiale» spørsmål, kjente seg i motsetning til dem som befattet seg med «politiske» spørsmål.

De anså politikken for å være overfladisk som emne og betraktningsmåte, fordi denne var opptatt av Staten, til forskjell fra Samfunnet som den mer grunnleggende virkeligheten. Denne oppfatning var felles både for konservative og mange sosialister (selv om det også fantes en statssosialistisk bevegelse, en forløper for våre dagers sosialdemokrati). De konservative tenkere som beklaget eller avskydde den franske revolusjon i 1789 (Bonald, Burke o.a.) hevdet med styrke at det vesentlige i et samfunn – dets seder og skikker – ikke kan endres etter politiske vedtak og avstemninger.

Også de franske sosialister var motstandere av «politikk». De brydde

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut7 7

31-05-12 07:30:57

seg ikke om politiske endringer, men om samfunnsendring, «sosiale» reformer. Dette er bakgrunnen for at betegnelsen «sosiologi» oppsto som en ny betegnelse på en vitenskap som skulle ha som sitt emne alle forhold innen et samfunn, og samfunnet som helhet. Politikk og politisk vitenskap (politologi) ble etter hvert en betegnelse for et delområde av samfunnet og dette delområdets utforskning.

Den sosiologiske tenkemåte er også oppstått for å overvinne eller utfylle den juridiske. Jusen – lovverket og dets fortolkninger – gir jo også en samfunnsbeskrivelse, ved å fastsette plikter og rettigheter mellom samfunnsdeltakerne, tatt som juridiske personer (rettssubjekter). Men jusens beskrivelse tar for gitt en mengde små og store trekk ved samfunnslivet – og forutsatt at disse består, gjenspeiler rettsvesenet kan hende rettferdigheten tålelig bra. Hvorvidt de består, faller det imidlertid utenfor jusens område å ta stilling til i nevneverdig grad, og rettsvitenskapen og jusen kommer derfor lett til å fremstå som en vitenskap om former, som behandles som sådanne, uten at man tar særlig hensyn til om disse juridiske formene har et dekkende samfunnsmessig innhold. Og nettopp dette innhold, de små og store samfunnsforhold som gjerne tas for gitt av rettsvitenskapen, er det sosiologien særlig retter sin oppmerksomhet mot.

Det samme gjelder sosiologiens forhold til den sosialøkonomiske vitenskap. Sosialøkonomien gir en beskrivelse av samfunnslivet hvor deltakerne fremstår som produsenter og forbrukere, kapitaleiere og lønnsarbeidere, tilbydere og etterspørrere på forskjellige markeder. Videre beskrives sirkulasjonen av varer, tjenester og betalingsmidler, ved hjelp av matematikkens språk.

På lignende måte som jusen kommer dermed sosialøkonomien til å ta for gitt store og små forhold av utenomøkonomisk, samfunnsmessig art, uten at dette kommer tilstrekkelig til syne i dens formelspråk. Den sosialøkonomiske vitenskap står alltid i fare for å gå glipp av det økonomiske liv i dets samfunnsmessige fylde, altså for å bli abstrakt i dårlig forstand. Sosiologien, derimot, bryr seg særlig om denne samfunnsmessige fylde, og kan utfylle og berike den rent økonomiske tenke­måten.

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut8 8

31-05-12 07:30:57

Sosiologiens forhold til jus og sosialøkonomi viser hen til en forskjell eller spaltning som kan uttrykkes ved skillet mellom de jure og de facto, og skillet mellom «formaliteter» og forholdene slik de er «i realiteten» – eller igjen ved skillet mellom det formelle og det uformelle.

Det kan da sies at sosiologien tilsikter å være vitenskapen om samfunnslivets formelle og uformelle forhold. Der det formelle danner som en skorpe på virkeligheten, og tenkningen utarter til formalisme, prøver sosiologien å få skorpen til å sprekke, slite av den blanke fernissen, la det fortrengte stoffet få tyte frem. I denne henseende har enhver sosiologi noe undergravende, nedbrytende, uærbødig ved seg, om ikke i noen umiddelbar politisk forstand.

Samtidig har også den sosiologiske tenkning, som all annen tenkning, trang til å bli formfullendt, skape klare og enkle begrepsverk. Denne indre motsigelse – mellom ønsket om å deformalisere, og selv å frembringe sosiologiske tankeformer – er noe av forklaringen på hvorfor det går så sent fremover med sosiologien som formell vitenskap. Dens fremskritt i denne retning er halvhjertet.

Ved å være klosset og formløs lykkes den på et vis bedre i sin oppgave – å avdekke samfunnet i dets fulle virkelighet.

Ved overgangen til 1900-tallet ble betegnelsen «det sosiale» brukt i en særskilt, tildekkende betydning, som når man snakket om «det sosiale spørsmål» der andre talte mer likefrem om «klasse­ motsetninger» og «klassekamp». Noe liknende gjelder i våre dager for uttrykket «å være sosialt interessert» – det dreier seg da vanligvis om visse former for velgjørenhet. Å drive med «sosialt arbeid» betyr nå for tiden å drive hjelpevirksomhet overfor samfunnets mest nødstedte. Ved den motsatte ende av spektret, så å si, tales det om «sosieteten» (sosietetssladder, sosietetsspaltister o.l.) for å betegne slikt som angår livet til rike, berømte eller ørkesløse samfunnssjikt, som gjennom ukeblader og andre massemedier fremstår som det egentlige «samfunnet». Når sosiologien sies å ha det sosiale som sitt emneområde, tenkes det imidlertid på et langt videre område – alle former for samkvem mellom mennesker overhodet.

Med et mindre brukt ord er sosiologiens emneområde alle former for sosialitet.

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut9 9

31-05-12 07:30:58

Et språk som beskriver et annet språk, kalles dette språkets metaspråk. Det sosiologiske språket tilsikter å være et metaspråk i forhold til det språket vi som samfunnsmedlemmer benytter når vi snakker om samfunnsforhold. Formålet med et slikt metaspråk er å oppnå en tilstrekkelig allmenn betraktningsmåte og tilstrekkelig overblikk. Metaspråket dannes vanligvis ved at ord eller begreper fra dagligtalen omtolkes og får utvidet eller endret sitt bruksområde, samt ved at betegnelser fra andre fag lånes og gis delvis nytt innhold. Slik er ordet «funksjon» lånt fra matematikk og biologi, ordet «avvik» fra statistikken, ordet «rolle» fra skuespillerkunsten, ordet «byråkrati» fra dagligtalens sjargong.

Etienne B. de Condillac (1715–1780) sa at en vitenskap rett og slett er et velformet språk – une langue bien faite. Det er en overdrivelse, men treffer noe viktig. Vitenskap består ikke bare i å samle og oppdage

kjensgjerninger, men også i å tolke så vel nye som gamle kjensgjerninger på en enhetlig måte. Etter som denne tolkningen videreføres, oppstår nye begreper og begrepssammenhenger (typologier, teorier), slik at de tolkete kjensgjerningene dermed selv forvandles og fremtrer annerledes enn de opprinnelig gjorde. Etter som en vitenskap tar form, forvandles altså dens språk (terminologi) stadig. Begrepsordene forvandles med begripelsen selv, om disse to overhodet lar seg atskille. Og i samme omfang som forståelsen av en vitenskaps emne omfatter hele området, slik at alle dens gjenstander, forhold, foreteelser og forløp danner et forståelig hele, vil også vitenskapens begreper danne et slikt hele, og utgjøre une langue bien faite.

I denne boken gir jeg en oversikt over de viktigste av de begrepene som er i bruk i vår tids sosiologi, idet jeg innskrenker meg til begrepene innen den allmenne sosiologiske teori, og ser bort fra dem som anvendes innen særskilte delområder. Herigjennom vil viktige trekk ved den særskilt sosiologiske tenkemåten bli beskrevet, og dermed også viktige former for samfunnsmessige kjensgjerninger (siden, som sagt, kjensgjerningene og begrepene former hverandre gjensidig). Slik disse sosiologiske nøkkelbegrepene legges frem her, utgjør de verken en helhet eller en del av une 10

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut10 10

31-05-12 07:30:58

langue bien faite. Jeg er ikke i stand til å gå helt og fullt inn for noen av de forholdsvis få sosiologiske systemene som foreligger, og dette gjelder nok de aller fleste som har beskjeftiget seg en del med sosiologisk teori. De aller fleste sosiologiske arbeider anvender begreper hentet fra høyst forskjellige sammenhenger. Det gjør fremstillingen oppstykket, uensartet og flertydig, men er som oftest ikke til å unngå, og har heller ikke vært det i denne boken. Sosiologien har eller er ikke noe velformet språk, og det er derfor lett å gjøre seg morsom på dens bekostning. Men lysten fortar seg når man oppdager at spydighetene oftest slår tilbake på en selv og ens eget samfunn. Det er grenser for hvor klar og tydelig og dyp sosiologien kan være i et samfunn som er splittet, forløyent og grumset.

De sosiologiske nøkkelbegreper som her er valgt ut, vil ut fra overveielser av ovenstående slag bli beskrevet forholdsvis atskilt fra hverandre. Her og der vil visse forbindelseslinjer bli trukket mellom dem, men vel så ofte vil fremstillingen av deres oppkomst betone at sosiologiens begreper er oppstått på vidt forskjellig hold og utformet i høyst forskjellige hensikter.

Siden dette ikke er noe sosiologisk system, kan hvert av avsnittene (til nød) leses for seg, uavhengig av kunnskap om hva som ellers står i boken. Hovedhensikten er å gi en kortfattet innføring i de forskjellige begrepenes betydning og rekkevidde, og gjennom kildehenvisninger veilede dem som vil fordype seg i emnene. (En del originaltekster med tilknytning til de begreper som tas opp her, finner man i min antologi: Handling og samfunn, Pax forlag, 1978.)

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut11 11

31-05-12 07:30:58

2

Sosial struktur

Struktur kommer av det latinske «structura» og betyr «sammen­føy­ ning» eller «bygning». I vår tid brukes det stort sett ensbetydende med mønster.

Bestemt helt allment er en struktur et sett av relasjoner som er invariante eller uforanderlige, eller endrer seg på invariant måte.

Dette er emnet for matematisk gruppeteori, som ble grunnlagt av nordmannen Sophus Lie (1842–1899).

Begrepet om samfunnsstruktur eller sosial struktur uttrykker flere viktige sider ved den sosiale virkeligheten: For det første kan begrepet om sosial struktur uttrykke at det anlegges et samfunnsmessig, til forskjell fra et individuelt siktepunkt. Når enkeltmennesker beskrives i deres særegenhet (rødhåret, slakteriarbeider, enkemann, sportsfisker osv.) og bare i deres særegenhet, er siktepunktet individuelt og individualiserende, og lar samfunnet fremstå som et mylder av særegne enkeltmennesker som dels overser hverandre, dels har samkvem med hverandre, dels strides osv. Hver enkelts historie blir her en enkeltskjebne, og gjøres forståelig ut fra den enkeltes lynne, vesen og tenkesett. «Samfunnet består bare av enkeltmennesker» er slagordet for denne oppfatningen (som er begrepsnominalisme anvendt på samfunnslivet). Men når den enes skjebne ses i sammenheng med andre skjebner, som del av en felles skjebne, inntar man det samfunnsstrukturelle siktepunktet. Ens egen tilværelse er slik den er, fordi andre menneskers tilværelse er slik den er. Det er oppbyggingen av det mellommenneskelige samkvemmet som medbetinger og former ens eget livsløp og tilvære, eller med andre ord: Den sosiale strukturen gjør det.

12

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut12 12

31-05-12 07:30:58

For det andre betoner begrepet om sosial struktur at de samfunnsforhold det siktes til, har en viss varighet og bestandighet.

For å kunne tale om at det finnes et mønster, må den sammensetning det tenkes på, bestå noen tid. Det finnes tilsynelatende unntak: En nyttårsrakett kan lyse opp himmelen flyktig med teksten «Godt nyttår!». Men dette tekstmønster oppfattes bare som mønster fordi vi er vant til å lese vanlig skrift. Å beskrive samfunnsstrukturer vil derfor ofte bety å samle seg om de trekk ved samkvemmet som er forholdsvis faste og bestandige: Bosettingen, befolkningens alderssammensetning, yrkesforgreningene, talemålsforskjellene, inntektsforskjellene, slektskapsforholdene i vårt samfunn avtegner for tiden tydelige strukturer. Iblant skjelnes det mellom struktur og prosess, slik at strukturen betegner det tilblitte og uendrede, mens prosessene betegner det som blir til og endrer seg. Struktur og prosess svarer da til begrepsparet statikk/dynamikk. Men dette skillet er ikke dyptgående. Det kan også tales om strukturelle endringer, og om prosessers struktur.

For det tredje kan skillet mellom samfunnets strukturer og øvrige forhold være en utgave av skillet mellom det dype og det overfladiske – en flertydig analogi. Det som foregår i dypet er upåaktet og skjult, mens virkningene kan være mer betydningsfulle, som ved (vulkaniske) utbrudd. Eller: Det overfladiske gjenspeiler eller uttrykker det dype, som dermed blir det vesentlige. Eller igjen: Det overfladiske er skinn, mens det dype er virkelig. Hva som er dypt og overfladisk, skjult og åpenbart, latent og manifest i samfunnslivet, strides det om i sosiologien. Familiesosiologien vil kan hende se endringene i forholdet mellom ektefeller og foreldre og barn som dype strukturendringer hvis etterdønninger er merkbare overalt i samfunnslivet. Religionssosiologene vil kan hende fremheve trosformenes endringer som de egentlige strukturelle endringer i samfunnslivet, mens de økonomiske sosiologer gjerne fremhever endringene i produksjonsforhold og produktivkrefter.

Og det som for noen er skjulte foreteelser, kan for andre ligge i dagen, alt etter deres plass i samfunnet. Men i alle fall gjøres det bruk av strukturbegrepet. Mønsteret i ens egen livsførsel beror 13

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut13 13

31-05-12 07:30:58

mer eller mindre på mønsteret i andres livsførsel, som til sammen utgjør en sosial struktur. Å forstå et enkelt menneskes liv inne­bærer i hvert fall i noen grad å forstå den samfunnsstrukturen dette livet foregår innen. Den enkeltes muligheter for handling beror alltid i større eller mindre grad på den sosiale strukturen.

Eksempelvis er våre muligheter for å leve fredelig delvis strukturelt betinget. For å få frem dette har nordmannen Johan Galtung (1930–) preget begrepet om strukturell vold (i A structural theory of aggression, 1964). Norsk væremåte og omgangsform er, i internasjonal sammenheng, lite voldelig; det forhindrer ikke at verdens­ økonomien er slik strukturert at vår rikdom dels beror på andre samfunns dype fattigdom, som medfører høy barnedødelighet og tidlig død for øvrig. Gjennom vårt høyst fredelige forbruk er vi delaktig i en for mange andre dødbringende økonomi. Få om noen vil eller ønsker denne dødelighet, som er følgen av strukturell voldelighet. Å bringe den til opphør, er ugjørlig for de enkelte, siden en sosial struktur bare kan endres gjennom strukturell inngripen.

Strukturbegrepet ligger til grunn for to forskjellige struktur­ alistiske retninger innen sosiologi (og sosialantropologi). Den ene retningen – innledet av engelskmannen Herbert Spencer (1820– 1902) – tenker i analogi med biologien. Den andre – innledet langt senere av franskmannen Claude Lévi-Strauss (1908–2009) – tenker i analogi med lingvistikken.

Spencer var den første overhodet som brukte uttrykket «sosial struktur» (i Principles of sociology, l. bind, 1877). Han bestemte begrepet sammen med begrepet om sosial funksjon (avsnitt 21). Grunnen til det er at Spencer tenkte «organisk», dvs. oppfattet samfunnet i analogi med en organisme: Organismen er strukturert slik at det finnes særskilte organer som har hver sin funksjon for å opprettholde organismens liv. Spencer tenker seg at samfunnet er tilsvarende strukturert i en rekke ordninger eller institusjoner, som har sin særskilte funksjon for å opprettholde samfunnet. Sosiale strukturer og funksjoner viser gjensidig hen til hverandre, som to sider ved samme sak. Et samfunn som har mange forskjel14

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut14 14

31-05-12 07:30:58

lige strukturer og tilsvarende sosiale funksjoner, betegner Spencer som et høyt differensiert samfunn, eller et samfunn med høyt differensiert struktur.

Spencers strukturbegrep uttrykker de mønstre som oppebærer og videreføres av samfunnsmedlemmene gjennom deres handlinger og øvrige atferd, som altså fortolkes under funksjonell synsvinkel. Hans strukturelle sosiologi videreføres – riktignok uten umiddel­bar påvirkning – av forrige århundres «strukturfunksjonalister» (Talcott Parsons og hans etterfølgere).

Lévi-Strauss’ utgangspunkt er den strukturelle språkvitenskapen eller lingvistikken, slik denne ble grunnlagt av franskmannen Ferdinand Saussure (1857–1913) og utformet i mellomkrigstiden av «­Københavnerskolen» (Hjelmslev o.a.) og «Pragerkretsen» (Roman Jakobson o.a.). Saussure selv var påvirket av franskmannen Émile Durkheims (1858–1917) sosiologi: Slik denne hevdet at «sosiale fakta skulle forklares ved andre sosiale fakta», ville Saussure at språklige forhold skulle forstås ut fra andre språklige forhold. Den lingvistisk påvirkede sosiologien går således ad omveier tilbake til Durkheim.

De strukturelle lingvister legger til grunn at et språk er en struktur, dvs. det dannes av relasjoner, nærmere bestemt av forskjeller, på ulike trinn av språket (mellom lyder, setninger osv.). Lydmassen er bare et underlag som blir til språk gjennom å struktureres ved differenser (eller «distinktive opposisjoner»). I analogi med dette fortolket Lévi-Strauss (i Les structures élémentaires de la parenté, 1949) slektskap i en rekke samfunn som et slags språk, bestemt ved en «kode» av strukturerte motsetningspar. Senere fulgte Lévi-Strauss’ fortolkninger av myter og spiseskikker, hvor på samme vis de grunnleggende strukturer og deres omforminger, kodene, søkes avdekket.

(Omtrent samtidig med Lévi-Strauss arbeidet nordmannen Sverre Holm (1910–1996) med samme slags spørsmål, uten på samme vis å være skoledannende; i Studies towards a theory of sociological transformations (1951) drøftet han strukturbegrepet grundig.)

Når samfunnsstrukturen behandles i analogi med lingvistiske strukturer, fremheves dens selvstendighet i forhold til samfunnsmedlemmenes tenkning, vilje og følelser. Slik vi alle kan snakke 15

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut15 15

31-05-12 07:30:58

vårt morsmål selv om vi ikke kan gjøre rede for grammatikken, dvs. dets struktur, antar denne strukturalistiske sosiologi at dette gjelder helt allment for vårt handleliv. Vi handler på alle livets områder utfra en struktur – en grammatikk eller kode – som vi ofte ikke kan beskrive, men som nettopp derfor bestemmer og former vår virksomhet, og gjør at verden ikke fremtrer som rotet og formløs, men som et strukturert felt av handlingsmuligheter. Grammatikken former lydmassen til en bestemt struktur, denne muliggjør et uendelig antall setningsdannelser; i analogi med dette antas at de sosiale (og kulturelle) strukturer avgrenser og begrenser våre mulige bevegelser til en bestemt virksomhetsform, som muliggjør et uendelig antall forskjellige slags handlinger, som kombinasjoner av eller variasjoner over den tilgrunnliggende sosiale strukturen. Strukturen frembringer et rom for frihet, samtidig som vi ikke er fri i forhold til strukturen selv, som er frihetens betingelse.

Når denne strukturelle sosiologi drives til ytterlighet, ser den bort fra vår umiddelbare visshet om å være virksomme, om å være «aktører» som handler i verden utfra hensikter og grunner. LéviStrauss satte dette på spissen ved å travestere et bibelord (Galaterbrevet, 2.20): «Det er ikke jeg som tenker, det er strukturen som tenker i meg.» Dette innebærer ikke å benekte at vi tenker og handler, men det innebærer at sosiologien ikke behøver befatte seg med tanker og handlinger hos den enkelte, bare med strukturene.

Dermed oppstår en faglig strid mellom «aktørteori» og «struktur­ teori»: På den ene side står de som vil at sosiologi skal være handlingsteori, som tar utgangspunkt i handlinger eller vil tilbakeføre alt som skjer i samfunnslivet, til de enkelte menneskers handlinger; denne oppfatning kalles ofte «metodologisk individualisme». På den annen side står de som tvertom begynner og ender sin fortolkning av samfunnslivet med sosiale strukturer, og oppfatter den sosiale virkeligheten som en helt egenartet virkelighet (sui generis, som Durkheim gjerne sa), en oppfatning som iblant betegnes som «­holisme», «metodologisk kollektivisme» eller «strukturalisme».

For å overvinne denne motsetning er det i de senere år utarbeidet begreper om strukturasjon. Først ute var den franske sosial16

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut16 16

31-05-12 07:30:59

antropologen og sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2001), en elev av Lévi-Strauss, som først arbeidet som strukturalistisk antropolog.

Senere (bl.a. i Le sens pratique, 1981) vil han forene handlings- og strukturteori, særlig med sikte på samfunnsmedlemmenes muligheter til å forandre de grunnleggende sosiale strukturer. Strukturen strukturerer nok handlingsfeltet og den enkeltes vaner (habitus), men samtidig er strukturen blitt til gjennom handlingenes strukturasjon av verden. Denne gjensidige strukturasjon er det sosiologen prøver å bli seg bevisst, noe også de øvrige samfunnsmedlemmer kan prøve gjennom en frigjørende «sosioanalyse», tenkt analogt med «psykoanalyse». Dermed er muligheten frembragt for strukturendrende handling.

Engelskmannen Anthony Giddens (1938–) har i en rekke arbeider lagt frem sin egen utgave av strukturasjonsbegrepet (f.eks. i The Constitution of Society, 1984): Slik språket vi snakker både binder oss og gjør oss i stand til å ytre oss muntlig, finnes det regler og ressurser som både muliggjør våre handlinger og virksomhet, og begrenser og fastlegger dem. Strukturen av på den ene side regler og ressurser, og på den annen side vårt handlingslivs struktur er ikke uavhengige av hverandre. Vi kan ikke handle uten i og gjennom strukturen som medium, og strukturen finnes ikke uten at noen bekrefter den, opprettholder den gjennom sine handlinger, eller med andre ord, strukturerer den. Strukturasjon betegner at strukturen er noe som hele tiden blir til gjennom aktørenes virksomhet og refleksjon over deres virksomhet. Slik språket er refleksivt, kan omtale seg selv og følgelig er refleksivt, fremhever strukturasjonsbegrepet hos Giddens vår virksomhets refleksivitet, til forskjell fra innlærte, trege vaner.

Sosiologiens nøkkelbegreper 7 ut17 17

31-05-12 07:30:59