Som fortjent av Belinda Bauer

Belinda Bauer

Som fortjent Oversatt av Tor Edvin Dahl

Belinda Bauer Originalens tittel: Finders Keepers Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © Belinda Bauer 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39194-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Claire Ward/TW Omslagsillustrasjoner: Forside © Yolande de Kort/Trevillion Images.

Bakside © Katya Evdokimova/arcangel images.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Dr. Robert Bracchi

Første del Mai

1

Det var sent på året for å gå på jakt. Men Jess Took gikk ikke på jakt heller, hun bare så på.

Selv om du knapt kunne kalle det å se på.

Jess var tretten, og i løpet av det siste året var «gå på jakt» blitt en mild omskrivning for det å sitte i hestebilen til faren, med hiphopmusikken dundrende i ørene uten å kunne se noe på grunn av duggen som veldig raskt samlet seg på innsiden av vinduene i den kjølige vårmorgenen.

Selv om det var mai, var Exmoor blitt forskjønnet over natta av den skinnende frosten som gjorde at landskapet var blitt gavepakket og så ut som en juledekorasjon. Sola som klatret stadig høyere på himmelen, ga høydene et gyllent skjær, og duggen glitret som edelsteiner. Turistene kom fra alle verdens kanter for å se noe slikt. Det var et syn Jess Took nå ignorerte fullstendig til fordel for musikken, det duggete glasset som gjorde at hun ikke så noe som helst, og den svake lukten av hestemøkk hun hadde trukket ned i de våte lungene allerede med sitt første pust, og som ingen i familien hennes noen gang hadde forsøkt å fjerne fra neseborene sine.

John Took ledet Midmoor-jakten. Ledelsen var delt, noe Jess likte å minne ham på. Etter skilsmissen tilbrakte Jess bare helgene sammen med faren, og det hadde gitt henne avstand nok til å se på ham med et kritisk blikk. Det hadde dessuten gitt henne en nesten utrolig evne til å såre ham der det gjorde mest vondt. Fordi han hadde et forhold til en annen kvinne og hadde forlatt hennes mor, hadde Jess 9

sluttet å ri sammen med ham. Hun savnet det, men var fast bestemt på at han skulle lide.

Til gjengjeld nektet John Took henne å bli igjen alene lørdagsmorgenene når han måtte på jakt. I stedet sørget han bryskt for å få både Blue Boy og Jess inn i hestebilen, og når de kom fram, tok han hesten ut og etterlot henne der han valgte å parkere den dagen, enten det var på en liten sandete flekk eller på en gresskolle. Han laget alltid noen solide matpakker til henne, og hun spiste dem aldri – for å straffe ham.

Nå vred hun på en bryter for å få mer varme til føttene, samtidig som hun myste mot det nye solskinnet som spredte seg utover det fuktige frontglasset.

Hun var vagt klar over at et eller annet sted langt borte ropte og kommanderte faren folk omkring på akkurat den måten hun ikke kunne utstå, mens han rykket hardt i bisselet til Blue Boy for å få til de spektakulære vendingene og stoppene som han trodde gjorde ham til en spesielt god rytter.

Hun sukket. Noen ganger hadde hun lyst til å gi opp hele maktkampen. Hun hadde mistanke om at den plaget henne mer enn ham, og at det helt sikkert krevde mer krefter enn hun egentlig hadde lyst til å bruke på noe som helst, bortsett da fra å tekste til vennene og forlange Ugg-støvler.

Hun lurte på om det var for tidlig å tekste Alison og fortelle henne hvor elendig hun hadde det, ettersom klokka ikke var mer enn kvart på sju.

Sannsynligvis.

Det flate, hvite glasset i passasjervinduet mørknet fordi noen nærmet seg, og i neste øyeblikk ble døra revet opp.

Jess rykket til og ville rope noe, innstilt på å bli sint på faren fordi han hadde skremt henne. Men hun ble sittende og måpe av skrekk da den ansiktsløse mannen strakte seg inn i bilen, slo armene rundt henne – og rett og slett dro henne ut.

Alt skjedde altfor fort.

Jess merket at føttene traff grusen, og kjente noe kaldt 10

mot ryggen da genseren hennes ble trukket opp. Hun sparket og vred på seg og prøvde å dreie hodet slik at hun kunne bite i de sterke armene, men det førte ikke til annet enn en munnfull av det bitre fettet skinnjakka hans var innsatt med.

Hun merket at hun ble slept bortover grusen, og prøvde dels å komme seg på beina og dels å gjøre seg selv så tung som mulig. Hodetelefonene hennes ble revet vekk fra ørene, men hun kunne fortsatt høre rytmen – blikkaktig og svak – fra spilleren som hang rundt halsen hennes. Lyden ble blandet med skrapingen fra grusen og hennes egen anspente pust. Farens hestebil forsvant av syne, og hun registrerte noen tidlige morgenskyer. De så ut som ulldotter mot den blekblå himmelen. Hun registrerte så vidt Mrs. Barlows store hestevogn og prøvde å gripe fatt i en tauende som hang ned på siden. Men fingrene hennes ble bare brent da hun ble revet løs. Hun klynket.

Dette skjedde.

Det skjedde faktisk!

Klynket minnet henne på at hun hadde en stemme, og hun fikk fram et «hjelp» som hørtes både prøvende og utålmodig.

Hun skammet seg over å rope på hjelp, for hun var Jess Took, en helt normal pike som befant seg på et gørrkjedelig sted, og ropet fikk henne til å lyde som et offer i en film. Likevel sa hun det en gang til og høyere denne gangen, mens mannens hånd lukket seg så hardt over munnen og nesa hennes at hun fikk tårer i øynene. Dette var noe helt annet enn da hun var blitt slept ut av farens hestebil og tvers over grusen. Mer brutalt og nærgående. Hånden luktet skitt og var ullen. Hun prøvde å riste den av seg, men mannen holdt hodet hennes hardt fast nå – presset tennene hennes mot de spede leppene, hindret henne i å puste og hadde en så overveldende styrke at den fullstendig tok knekken på det lille som var igjen av krefter i henne.

Han snakket rolig inn i øret hennes: «Hvis du skriker, skyter jeg deg i hodet.»

11

All styrke forsvant fra beina til Jess, og hun kjente skrekken gjøre lårene hennes varme.

Hun gråt, like mye av skam som av redsel.

Han snudde henne rundt og dyttet henne i stedet for å slepe henne. Noe hardt smalt mot baken hennes, og hun falt bakover og landet på noe som føltes som et hardt teppe.

Beina hennes ble løftet opp og flyttet på, og hun rakk akkurat å registrere at hun befant seg i bagasjerommet på en bil, før lokket ble senket og stoppet skriket hennes, hvoretter et kraftig, metallisk bang gjorde at alt ble mørkt. Hun ante ikke hva som nå kom til å skje med henne.

Jakten var resultatløs.

Hundene fulgte sporene hundepasserne på de firehjuls terrengsyklene hadde lagt ut, men slutten ble et eneste stort antiklimaks, og ikke så mye som en eneste forvirret rev viste seg. Blue Boy snublet da den skulle hoppe over en hekk helt bortest i Withypool Common, og da dagen var over, haltet han. En av jegerne kastet bort femten minutter på å få en jakthund løs fra et nettinggjerde, mens den hestekåte Graham Gigman med det hvitbeinte, blingsete beistet som etter John Tooks ikke helt ydmyke mening skulle vært skutt i samme øyeblikk den gled ut av moren, stadig måtte ligge så langt framme som mulig og helst også foran jaktlederen.

Summa summarum, innen de kom tilbake til foten av Dunkery Beacon, der de hadde satt igjen hesteboksene, var Took i elendig humør.

«Heldigvis regnet det ikke,» ropte Graham Gigman, mens det ufyselige dyret hans passerte Took skrått for siste gang. Inntil neste gang.

Took overså ham og gled surt ned av ryggen på Blue Boy. Det ene forbeinet til fuksen hadde svulmet opp ved kneet.

Det var som faen. På mandag ville han bli nødt til å ri på Scotty, og Scotty var bare halvparten så god som Blue Boy. Took smelte igjen porten bak på hestebilen, tok av seg den svette hjelmen og åpnet døra foran.

12

«Ikke en jævla rev å se,» sa han til Jess.

Bortsett fra at Jess ikke var der.

I stedet var det festet en lapp på rattet. En gul klistrelapp.

Munnen til John Took ble bistrere. Forbanna Jess og dette tenåringsopprøret hennes. Før skilsmissen hadde hun vært så lett å ha med å gjøre. Hvor i all verden hadde hun gjort av seg nå?

Han strakte ut hånden og rev løs lappen. Mens han leste den, ble den irriterte rynken erstattet av forvirring. Det sto fire ord på lappen, og ordene var både enkle og fullstendig uforståelige.

Du elsker henne ikke.

2

Jonas Holly hadde befunnet seg mellom lys og mørke – mellom liv og død – i tida etter at kona hans døde.

Fysisk var han ett sted og psykisk et helt annet – skillet var krystallklart og sto tydelig for ham helt fra han våknet.

Han kledde på seg, beveget armer og bein, blunket. Men inne i hodet skjedde det ingenting. Det var som om hjernen hans var nullstilt. De mentale prosessene strakte seg ikke lenger enn til å reagere på det umiddelbare og praktiske. Det ble mørkt, altså slo han på lyset. Melka kom på døra, og han hentet den inn. Han var tørst, følgelig drakk han vann. Når han en sjelden gang ble sulten, spiste han.

Det tok ham nesten to måneder å komme seg gjennom det som lå igjen i fryseren, matskapet og donasjonene Mrs. Paddon plasserte på yttertrappa hans. Den allerede langstrakte kroppen hans ble enda tynnere, og han hadde ikke lenger hull han kunne bruke i beltet. Til slutt markerte de hermetiske tomatene og snittbønnene slutten på matreservene, noe som stilte ham overfor valget mellom å sulte eller kjøpe mat. Det tok Jonas tre dager å bestemme seg for det siste alternativet, så dro han inn i landsbyen for å handle.

Han fungerte bare på det mest primitive, dyriske nivået.

Han snakket nesten aldri. Med et par dagers mellomrom ble han nødt til å svare på Mrs. Paddons bekymrede nabospørsmål, mumlet: «Bra, takk», og kom seg fort innendørs. En gang i uka brukte en psykolog en time på å hale ordene ut av ham, og han greide å fortelle henne så godt som ingenting. Den eneste grunnen til at han dro til Bristol 14

for å la seg utspørre, var at han måtte erklæres arbeidsfør for å kunne gjenoppta arbeidet, og den eneste grunnen til at han ønsket å gjenoppta arbeidet, var at han ellers ikke ante hva han skulle gjøre med resten av livet sitt. Ikke var han særlig interessert i spørsmålet heller.

Psykologen het Kate Gulliver og var helt ok, men han stolte ikke på henne. Det var ikke noe personlig i dette – Jonas stolte ikke på noen lenger, ikke engang seg selv.

Særlig ikke seg selv.

Fra tid til annen stirret Jonas hardt inn i badespeilet.

Han så aldri noe annet enn sine egne brune øyne. De stirret spørrende tilbake på ham, og trakk i tvil hva han egentlig husket. Kniven. Blodet. Han husket at det ene hadde ført til det andre. I hvert fall trodde han at han gjorde det.

Hukommelsen hans hadde aldri vært helt til å stole på, og fordi han ikke følte noen skrekk over disse bildene, begynte han å tvile på at det virkelig hadde vært slik han trodde, eller om bildene bare var alt hodet hans greide å håndtere foreløpig. Kanskje tomrommene ville bli fylt inn senere, når han ble bedre i stand til å akseptere en helt annen sannhet.

Han håpet ikke det.

Hver gang han gikk opp i annen etasje i det lille huset deres, fikk han mer enn nok sannhet. For han var nødt til å passere gulvflisene bak inngangsdøra der Lucy hadde ligget – og der han selv hadde vært like ved å følge etter henne inn i døden.

Fra tid til annen pisset han i hagen og sov på sofaen.

Han hadde ikke noe til overs for sannheten.

Kate – det var hun selv som ville at Jonas skulle kalle henne det – snakket om sorgstadiene, og ville få ham til å utforske sine egne følelser. Jonas syntes det var en dårlig idé. Han visste at følelsene hans var der inne et sted, på en hylle høyt oppe i hans sinns garderobe, men han hadde ikke lyst til å hente stolen som kunne sette ham i stand til å nå dem.

Han var redd for hva annet han kunne finne.

15

Benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Jonas hadde lært sorgstadiene nå. Han kunne dem baklengs.

Han kunne sjonglere med dem. Men det betydde ikke at han visste hvordan de føltes.

Derfor hadde han i stedet gjort sitt beste for å demonstrere de riktige følelsene på hva han antok var de riktige tidspunktene i de åtte månedene de hadde hatt sine jevnlige møter.

«Føler du aldri skyld?» kunne Kate spørre.

«Selvfølgelig,» kunne han svare. «Jeg burde kommet før.

I tide. Slik at jeg kunne stoppet det.»

Hun nikket alvorlig, og han så ned på hendene sine.

Han hadde sittet gjennom tre sesjoner uten å si et ord, bare stirret sløvt på det billige teppet på kontoret som så ut som en scene på et teater, mens hun med lange mellomrom stilte omhyggelige spørsmål. Det hadde vært beroligende, forestilte han seg, og ville bli oppfattet som depresjon.

Snart ville han finne nok energi til å gå over til sinne.

Han utsatte det.

Han håpet at å late som han hadde disse følelsene, på nærmest magisk vis ville gjøre dem virkelige, men alt han hadde følt siden kona døde, var en merkelig nummenhet som skapte en halvgjennomsiktig glassvegg mellom ham selv og virkeligheten.

Det var bare i drømmene sine at Jonas følte noe i det hele tatt. I drømmene fant han ofte Lucy. Det skjedde alltid litt uventet. Han kunne gå om bord på Tiverton-bussen, og der satt hun helt forrest med handleposene sine på gulvet, eller han var i ferd med å stjele en liten pyntegjenstand på et marked i utlandet, og så snudde han seg, og der sto hun rett ved siden av ham. En gang oppdaget han henne nede mellom plankene i Weston-kaia. De gikk i samme tempo – han der oppe og hun der nede i den våte sanden – helt til de kom til stranda. Der omfavnet de hverandre.

De omfavnet hverandre hver gang.

Og gråt av glede.

Jeg fant deg. Jeg fant deg. Han gjentok det uten å bevege 16

leppene – for det var hjertet hans som sang, og sangen fikk kroppen hans til å skjelve av glede.

Det endte alltid på samme måte. Lucy hulket inn i øret hans: «Du skulle ikke lett etter meg, Jonas.»

Og først da oppdaget han at kroppen hennes var kald i stedet for varm, og da – akkurat samtidig med skrekken – merket han hvordan hun ble forvandlet til en klump dødt kjøtt i armene hans.

Så våknet han, mens han fortsatt famlet etter henne, og puta hans var våt av svette og tårer, og han ropte: «Jeg elsker deg», inn i mørket eller soloppgangen.

Jonas fortalte ikke Kate Gulliver noe av dette.

Han fortalte heller ikke hvordan tida gled vekk for ham.

Hvordan han kunne sovne på sofaen og våkne på kjøkkenet med en kniv i hånden. Hvordan han kunne få lyst til å stikke det skinnende bladet inn i munnen og hugge hardt i sin egen tunge og gane og kinn til blodet strømmet ut av ham som en søyle. Lysten var nesten uutholdelig sterk.

Han fortalte henne heller ikke hvordan han mer enn én gang hadde sett sine egne hender forme uniformsbuksene til de dannet en løkke. Buksene var gamle og manglet en knapp – de var ubrukelige for alle som ikke var netthendte eller hadde en kone som var netthendt.

Han mistet hele dager – forsvant inn i sitt eget hode som om han skulle vært bortført av marsboere. Han kom tilbake og oppdaget at ingenting hadde forandret seg, bortsett fra klokka.

Noen ganger også kalenderen.

Alt dette var ting hans nye, dyriske jeg visste det var best at han ikke snakket om. Best ikke å studere det nærmere.

Derfor sa Jonas Holly ingenting, følte ingenting og befant seg der mellom lyset og mørket – mellom liv og død – helt til tida var inne og han kunne vende tilbake til jobben sin som politimann i en landsby i Exmoor.

3

Steven Lamb var ikke riktig sikker på hva han hadde regnet med å få for sine tre hundre pund, men dette var definitivt ikke hva han hadde håpet på.

Ronnie hadde sagt at sykkelen ikke var noen racer.

«Men vi skal nok få den i gang, ikke vær redd.» Det hadde Ronnie forsikret ham da de kjørte ut til Minehead. Og Steven var ikke redd. Ronnie Trewell kunne få absolutt alt til å rulle og gå – utallige Somerset-sjåfører som hadde opplevd at bilene deres ble stjålet på tross av låser, alarmer og stoppfunksjoner, kunne bekrefte det.

Men det Ronnie ikke hadde fortalt ham, var at Suzukien på 125 kubikk så ut som tusen løse deler. To hjul og en ramme lot seg identifisere, men resten – motordelene, kablene, lysene, tanken, girene, skruer og muttere – var hevet opp i to gigantiske plastbokser.

«Det er der alt sammen, kamerat,» sa mannen Ronnie hadde presentert som «Gary». Han hadde fettsleik og flakkende blikk. «Flott fyr,» hadde Ronnie lagt til – som om det var alt Steven trengte for å kunne stole på en mann han aldri hadde møtt før, og gi ham alt han hadde av penger her i verden i bytte for en kaotisk samling av motordeler.

«Der er eksossystemet,» sa bestevennen hans, Lewis, og kikket ned i en eske – som om det beviste at også resten av motorsykkelen var der.

Steven tenkte på alle morgenene han hadde stått opp mens det ennå var natt, og trasket gjennom regn og snø 18

med en haug aviser på hoften, alt for å kunne tjene de pengene han nå hadde i lomma på dongeribuksa si. Han hadde begynt da han var tretten. Fire år med frosne fingre, blå tær og stikkende smerter i to ører som stakk tydelig ut og ikke lot seg beskytte av det mørke håret hans. Han hadde kjøpt andre ting underveis – et skateboard med Bones Swiss-hjul, et halskjede til morens fødselsdag og en ny handlevogn til bestemoren. Han hadde til og med stukket til broren en seddel nå og da for å få Davey til å gjøre ham en tjeneste.

Men det var motorsykkelen som hadde vært målet de siste to årene, og Steven hadde vært fast bestemt på at det skulle han greie. Tanken på å kunne dra fra Shipcott uten å måtte haike med Ronnie eller Tithecott-tvillingene, eller måtte ta en vaklende landsens buss full av damer med blått hår og menn som luktet kyr, var alt han trengte av motivering for å fortsette å gå, jobbe og vente.

«Avtale?» sa Gary og rakte fram hånden.

Steven så på Lewis, som så til siden – den feigingen – og deretter på Ronnie, som sendte ham et oppmuntrende nikk.

«Ok, da,» sa Steven ulykkelig og prøvde å ta ham i hånden, bare for å oppdage at den andre holdt den fram med håndflaten opp for å ta imot pengene, ikke for å besegle en avtale mellom likemenn. Gary lo mens han fomlet, og Steven følte seg som en guttunge blant menn.

Han kjente seg direkte kvalm da han tok fram konvolutten full av sedler – som om han skulle vært eventyrets Jack som ga bort morens ku i bytte for noen magiske bønner – og rakte dem til Gary.

Han ønsket desperat at han kunne be om en kvittering, slik moren insisterte på at han måtte gjøre, men Gary hadde allerede stukket pengene i baklomma og tok opp en av boksene.

«Skal jeg hjelpe deg?» sa han, som om han ville kvitte seg med bevisene så fort som mulig, før en eller annen avslørte hele svindelen.

Lewis tok ramma, som var den letteste delen. Ronnie bar 19

den andre boksen på tross av haltingen, og Steven tok et hjul i hver hånd.

De lastet det Steven desperat håpet var en komplett motorsykkel, opp i hengeren Ronnie hadde lånt et eller annet sted fra, og satte seg inn i Fiestaen. Lewis i forsetet, mens Steven klemte seg inntil en gammel mynde som åpenbart var vant til å strekke seg ut i hele baksetet – og som bare motvillig ga fra seg plass før den la seg tvers over beina hans.

De kjørte altfor fort hjem til Ronnie i Shipcott, mens de beinete hundeknærne stakk seg inn i lårene til Steven hver gang de tok en krapp sving.

4

Overbetjent Reynolds bekymret seg for håret sitt. Han bekymret seg over jenta også selvfølgelig, men håret hans var der alltid, mens jenta bare var en sak, i likhet med de mange han hadde hatt før, og de mange han ville få i framtida.

Hun hadde sannsynligvis stukket av. Det var det de gjorde, de fleste av dem. Hvis ikke – hvis hun virkelig var blitt bortført – da ville hun enten bli funnet eller ikke funnet, i live eller død – eller hun kom til å leve resten av livet under forhold som kunne gjøre at hun ønsket hun var død.

Det kunne lyde kynisk, men det var nettopp sånn det gikk når barn forsvant. Selvfølgelig ville Reynolds gjøre alt som sto i hans makt for å finne henne, men akkurat nå var skjebnen til jenta et helt åpent spørsmål. Håret hans, derimot, kom han til å ha for resten av livet.

Håpet han.

Han studerte håret i speilet og gredde det først over til den ene siden og deretter til den andre. Morgenen var kjølig, og han hadde vært pysete nok til å gå med ullue på jobben. Men han kunne ikke skjule seg for alltid. På en eller annen måte var det transplanterte håret mer synlig her på herretoalettet på Taunton politistasjon enn det hadde vært i badespeilet hjemme.

Han gredde håret tilbake den andre veien. Det hjalp ikke. Han sukket. Kanskje han ikke skulle latt dem klippe det så kort, men tanken på Elton Johns vaskeklut av et hår hadde gjort at han fikk behov for å være mest mulig macho, noe han ellers ikke var spesielt opptatt av.

21

Faen.

Han hadde brukt nesten fem tusen pund av sine hardt oppsparte penger på den jævla transplantasjonen – og han kunne ikke gjemme seg bort hele dagen.

Overbetjent Reynolds trakk et dypt sukk og braste ut av toalettet for å ta hånd om letingen etter Tess Took.

Du elsker henne ikke.

Reynolds hadde med seg den lille lappen i en bevispose.

Han hadde gitt beskjed om at offentligheten ikke skulle få vite at den var funnet på noe som muligens var et åsted.

Hvis Jess Took var blitt bortført, ville denne detaljen være nyttig når han skulle legge en felle for kidnapperen. Eller den kunne hjelpe dem med å skille ut gærningene som ville sikre seg æren for forbrytelsen.

Han hadde studert den hundrevis av ganger mens de kjørte fra Taunton til Exmoor. Jess Took hadde bare vært savnet i trettiseks timer, og grafologen ville ikke uttale seg før han hadde fått undersøkt lappen nærmere. Han hadde bare sagt at de omhyggelig skrevne bokstavene gjorde det lite sannsynlig at håndskriften tilhørte en mann som skrev hver dag. Veldig nyttig. Det reduserte antallet virkelig betraktelig. Hvem i helvete skrev hver eneste dag – eller i det hele tatt – med penn på et stykke papir? Reynolds selv kunne ikke huske siste gang han hadde tatt i en penn annet enn for å gjøre et par notater eller klikke på enden av pennen mens han grublet. Alt foregikk på tastaturet nå. Ord ble formet og forsvant inn i en boks, og så slo du av og deretter på igjen og håpet at ordene var der fortsatt. Reynolds var absolutt for det papirløse kontoret, men av en eller annen grunn virket det som om kriminalavdelingen ved Taunton mente at det burde bli mer papir for hver uke som gikk. Det var en gåte, begravd under stabler av A4-ark.

Han smilte for seg selv og ønsket han kunne sagt noe såpass klokt til en forsamling som virkelig ville satt pris på utsagnet. Betjent Elizabeth Rice var langt fra kjedelig, men hun befant seg på et lavere kunnskapsnivå.

22

Derimot var Rice en meget samvittighetsfull sjåfør, så Reynolds rakte henne nøklene. På den måten kunne han tenke i stedet for å bli plaget av speil, blinklys, sving–mantraet som faren hadde drillet så hardt inn i hodet på ham at det aldri hadde forlatt ham igjen.

Veiene ble svingete straks de forlot motorveien. Det var ingen overgang: I det ene øyeblikket befant de seg i det tjueførste århundret, i det neste var de tilbake i noe som kjentes som 1950-årene. Tornebusker og hekker klemte sammen de smale veiene og forvandlet dem til svart tannpasta som krøllet seg utover Exmoor. Reynolds visste at mobiltelefonen i lomma hans allerede lette etter et signal.

«Det kjennes rart å være tilbake.»

Rice kunne ikke uttrykt tankene hans mer presist.

Reynolds hadde ikke vært her siden den gangen for litt over et år siden, da han kjørte Jonas Holly hjem fra sykehuset og sverget på at de skulle greie å fakke mannen som hadde drept kona hans. Den gangen hadde en morder lagt et blodig spor tvers over heden.

Og de hadde ikke greid å fakke ham.

Reynolds hadde ringt Jonas tre ganger – hver gang mer mistenksom fordi mannen lot være å svare, samtidig som han fikk skyldfølelse fordi det var en lettelse: Ingen av gangene hadde han ringt for å fortelle ham gode nyheter. De få tekniske sporene de hadde hatt, førte ingen steder, så selv om saken offisielt fortsatt var under etterforskning, visste Reynolds at det bare ville være kjempeflaks eller et nytt mord som kunne føre saken tilbake til toppen av avdelingens prioriterte liste.

Han husket at han så sent som i januar – ett år etter at hun døde – var det fortsatt konas stemme som svarte når han ringte til Jonas Holly: «Hei, du har kommet til Jonas og Lucy. Legg igjen en beskjed så ringer vi deg tilbake, eller du kan ringe Jonas på mobilen …»

Stemmen til et spøkelse.

Den ga Reynolds frysninger.

«Du har rett,» sa han til Rice. «Det føles merkelig.»

23

Det føltes dessuten merkelig å sitte i en grimete hvit varebil i stedet for en sivil politibil. Varebilen tilhørte RJ Holding & Sons Builders i Taunton. Roger Holding var fetteren til vakthavende, og hadde latt dem låne en av bilene hans, slik at de kunne kjøre til Took-familien uten å avsløre hvem de var. Det var så godt som slutt på kidnapping med løsepenger utenom i de østeuropeiske landene, men det var best å følge reglene helt til de var på den sikre siden. Reynolds syntes Elizabeth Rice virket litt for tiltrekkende til å sitte bak rattet på varebilen til et bygningsfirma, selv om hun hadde jeans og genser, og hadde det rette, blonde håret samlet i en praktisk hestehale. Han skulle tatt med seg Tim Jones fra narko, for han både så ut som og luktet som en sjømann.

Tomme pakninger som hadde inneholdt hurtigmat, lå strødd rundt i bilen, mens det lå et grisete blad på gulvet, grisete i enhver forstand. Reynolds hadde oppdaget det da han klatret inn i bilen, og under hele bilturen hadde han gjort det han kunne for å skjule det best mulig med føttene, slik at Rice ikke skulle bli forbannet på det eller – og det ville være verre – slå vitser om det.

Han puttet lappen tilbake i mappen som lå i fanget hans, med JESSICA TOOK skrevet utenpå, og stirret på fotografiet av jenta.

Når det dreide seg om forsvunne tenåringer, var «stukket av» et uttrykk som sto langt over «kidnappet» på listen over muligheter. Selv en så selvhevdende liberaler som Reynolds visste at hvis de behandlet hver eneste forsvunne tenåring som en kidnappingssak, ville de endt med å bruke resten av livene deres på å lokke surmulende unger fram fra gjemmestedene sine under sengene til bestevennene, eller foreta digre søk rundt på alle busstasjonene i London.

Sannheten var at de fleste ungene rett og slett kom tilbake av seg selv – så hvis det ikke var tydelige tegn til bortføring, gikk politiet uoffisielt de første tjuefire timene ut fra at det var nettopp det som kom til å skje.

Men slik hadde det ikke gått i dette tilfellet. Mappen for24

talte Reynolds at den lokale politimannen var blitt kontaktet. Han hadde gjort noen forsiktige forespørsler – ringt til venner og familie, samt lett i skogen og uthusene i nærheten av Jess’ hjem. Hadde hun vært åtte år, ville himmel og jord vært satt i bevegelse for lenge siden. Men tretten?

De så annerledes på tenåringene. Derfor hadde søndagen begynt som en «vent og se»-dag. Vent til Jess begynner å fryse eller kjede seg eller bli sulten eller rett og slett tilgir sine foreldre. Kanskje kommer hun til å dukke opp på veien utenfor farens eller morens bolig. Da hun ikke viste seg noe sted til lunsj søndag, ble Taunton varslet og Reynolds satt på saken. Dermed var den offisielt en hastesak.

Nå mandag morgen ville de begynne for alvor: de formelle avhørene med venner og familie, organisert leting og en masse frivillige som helt sikkert kom til å dukke opp.

Den diskré, men nærgående utsjekkingen av alle disse frivillige, i tilfelle det skulle vise seg at gjerningsmannen ønsket å følge etterforskningen, og hadde stilt opp for å være med på letingen. Eller kvinnen, tenkte Reynolds. Det var best ikke å være forutinntatt. Selv om kvinnene vanligvis stjal småbarn, og da i ren desperasjon. Menn som stjal barn, derimot …

Reynolds brydde seg ikke om å avslutte setningen. Å forestille seg hva som kunne ha hendt Jess Took, var så lite produktivt at det grenset til galskap. Han trengte avstand til en etterforskning av denne typen for å beholde et visst perspektiv.

Rice hadde ikke sagt noe om håret hans.

Reynolds var ikke sikker på om det var positivt eller negativt.

Rice plystret lavt da de kom ut av en sving og så oppkjørselen til John Tooks eiendom. «Stilig,» sa hun, og det stemte.

En bred, hvit bygning dekket av store mengder blåregn lå på tvers ved enden av den brede, grusete oppkjørselen.

Ved siden av den: fem–seks staller. Den store plenen var re25

dusert til noen få centimeter velfrisert gress. Det sto tre biler der – ingen av dem kostet mindre enn en årslønn for en politibetjent.

Reynolds flyttet øyeblikkelig «pengeutpressing» opp til annenplass på oversikten over mulige motiver for kidnappingen.

Innendørs var huset møblert med forakt for penger og mangel på smak. Det sto en rekke svulmende skotskmønstrede sofaer der, på veggene hang det mer enn ti glorete jaktmalerier, og på et salongbord av glass og messing sto det en bronsehest som var så stor at man nesten kunne ri på den.

John Took var en bredskuldret mann og hadde den rødlige huden folk får når de enten drikker mye alkohol eller er ofte ute i hardt vær. Reynolds lurte på hva som var forklaringen i dette tilfellet. Muligens begge deler. Det var to kvinner til stede – Barbara, moren til Jess, samt Tooks kjæreste, Rachel Pollack. Den sistnevnte hadde store blå øyne og langt blondt hår og var en yngre, slankere utgave av den første.

Slankere og dummere, tenkte Reynolds etter å ha pratet med dem et par minutter. Perfekt for en mann i midtlivskrisen. Reynolds hadde aldri vært gift, men var overbevist om at han ville gjort det bedre enn de fleste. Han hadde en gang sett et klistremerke på en støtfanger der det sto: En kone er for livet, ikke bare for bryllupsreisen. Så sant, så sant.

Spillet mellom de tre var interessant. Selv om Rachel klamret seg til John Tooks hånd gjennom hele forestillingen og utviste en medfølelse som virket nærmest dominerende, var det tydelig å se at den virkelige kontakten her – den som hadde med blodet å gjøre – var mellom Took og eksen. De var preget av den samme skjelvende spenningen, det samme usikre håpet, den samme manglende interessen for alt som ikke hadde med Jess å gjøre. Mer enn én gang registrerte Reynolds at munnen til Rachel ble kraftig irritert over samspillet mellom dem.

26

De hadde ikke blitt kontaktet av noen som påsto at de hadde bortført Jess. «Hvis vi hadde det, ville vi vært litt lettere til sinns,» sa Barbara Took, og Reynolds følte det samme. Å vite var bedre enn ikke å vite. Da ville de også hatt et sted å begynne.

«Har Jess en kjæreste?» spurte han, og begge foreldrene ristet energisk på hodet.

«Hun er bare tretten,» sa Took.

«Det ville jeg visst,» sa Barbara.

Reynolds noterte et spørsmålstegn i notisboka ved siden av ordet «kjæreste».

Han ba om å få se rommet til Jess – det beste rommet i huset, og rotete på den måten bare tenåringer greier det.

Det gjorde Reynolds irritert og samtidig glad for at han ikke hadde barn.

«Mr. Rabbit!» sa Barbara Took med tårer i halsen, og plukket opp en slapp gammel leke som lå på gulvet. «Hun ville aldri dra noe sted uten Mr. Rabbit.»

Det var selvfølgelig det rene vrøvl. Til og med Reynolds visste det. Tenåringer var selvopptatte og lite interessert i lekene fra barndommen hvis de hadde en kjæreste som ventet på dem utenfor.

Eksmannen snudde seg og ga henne en trøstende klem, mens Rachel strakte ut en hånd og strøk den andre kvinnen klønete på skulderen. Hånden som utførte bevegelsen, endte i fem rødmalte klør.

«Hvor er telefonen hennes?» spurte Reynolds.

«Jeg fant den ved siden av hestebilen,» sa Took. «Hun må ha mistet den. Dere har fått den.»

«Hva med sminkepungen?» spurte Rice.

«Hun bruker ikke sminke,» sa Barbara og så deretter spørrende bort på John Took. «I hvert fall ikke når hun er sammen med meg.»

«Ikke med meg heller,» svarte Took øyeblikkelig og slapp henne.

På nattbordet sto det et lite speil i en holder, men skuffen under inneholdt bare skrot – billig juggel, nøkkelringer 27

med tegneseriefigurer, mynter, kremer, en ødelagt telefon og omtrent femti forskjellige hårspenner.

Rice merket seg ryggsekken ved fotenden av senga. «Er det skolesekken hennes?»

«Ja. John leverer henne på mandag, og jeg plukker henne opp.»

Rice rotet i sekken og fant raskt en liten rosa sminkepung som inneholdt en jordbærfarget leppestift, maskara og to fempundsedler. Barbara Took stirret på eksmannen, mens blikkene som ble vekslet mellom Reynolds og Rice, var helt annerledes. Hvis Jess Took rett og slett hadde stukket av, ville sminken og pengene vært livsnødvendigheter, uansett hva Mr. Rabbit måtte mene.

De gikk ned i første etasje igjen, og Reynolds gikk gjennom opplegget. Hvordan letingen ville bli organisert, at de ønsket å foreta en tilsvarende undersøkelse hjemme hos Barbara Took, at familien ville få en person i politiet de alltid kunne kontakte, og endelig hva de skulle gjøre hvis det dukket opp et krav om løsepenger.

«Jeg har ikke penger,» sa Took. «Hestene krever alt jeg har.»

Det var en så latterlig påstand at alle – omstendighetene tatt i betraktning – var høflige nok til å overhøre den.

Reynolds spurte Took og ekshustruen om de hadde noen fiender. Det var et spørsmål de alltid stilte, og det førte sjelden til noe positivt.

Barbara ristet på hodet, men John tok det lett. «Ja visst, hvem har ikke det!»

Reynolds ble overrasket. Det samme lot det til at Barbara ble.

«Ingen som ville kidnappe Jess, vel!»

Took trakk på skuldrene. «Hvem vet nå for tida? Folk er helt jævlige.»

Da vet vi hvorfor du har fiender, tenkte Reynolds.

Hestebilen til John Took var parkert alene nederst i Dunkery Beacon. Inngangen til den midlertidige parkerings28

plassen var avsperret med polititeip. Et par biler og en tom Land Rover som tilhørte politiet, sto parkert i ytterkanten.

Politimannen som måtte ha kjørt den hit, så de derimot ikke snurten av.

Etter at de hadde stått et minutt og stirret forvirret i alle retninger, pekte Rice på noe selvlysende ved siden av en gultorn som sto like i nærheten. Kort etter oppdaget de en kraftig politimann som dro igjen glidelåsen og bega seg på vei tilbake til bilen sin. Tempoet økte da han skjønte at han ikke lenger var den eneste representanten for Avon & Somersets politistyrke i Beacon.

Reynolds presenterte seg selv og Rice, men nektet bestemt å håndhilse på ham.

«Hvis du absolutt må gjøre fra deg på et offentlig sted, vennligst ta av deg den selvlysenda jakka, er du snill. De kan se deg pisse helt til Wales, for helvete.»

«Beklager.»

«Når ble åstedet markert?»

«I går kveld.»

Det var som pokker. Nesten førtiåtte timer etter at Jess hadde forsvunnet. Det kriminaltekniske arbeidet ville bli en vits.

«Har du telefonen til jenta?»

«Det vet jeg ikke noe om. Da må du eventuelt snakke med han som tok den.»

«Jonas Holly?»

Mannen virket overrasket, og deretter forsiktig. «Nei. Han har permisjon.»

Fortsatt? Reynolds sa ingenting. Han ville helst ikke innrømme at det var han som ikke hadde greid å fakke den som drepte kona til Jonas. Ipso facto: Hvis han hadde gjort jobben sin, ville Jonas vært tilbake på jobb nå. Likevel kunne ikke Reynolds la være å kjenne seg lettet fordi han ikke var tilbake. Han trengte ikke å bli minnet på sine tidligere nederlag. Eller omfavnelsen – herregud. Det siste som hadde skjedd, var at han hadde omfavnet Jonas, og det hadde vært en omfavnelse som bare var ham selv og ikke 29

Jonas. Omfavnet ham og lovte å ta den som hadde drept kona hans. Nå var ikke Reynolds lenger sikker på hvilken tom gest han følte seg mest brydd over.

Reynolds fortalte politimannen at kriminalteknikerne ville komme i løpet av en time. Til da måtte ingen komme innenfor politisperringene. Selvfølgelig.

«Hvem eier disse bilene?»

«Fotturister. Jeg har fått kjeft hele morgenen fordi parkeringsplassen er lukket.»

Reynolds måtte nesten smile ved tanken på at den lille, grusete plassen ble kalt en parkeringsplass.

Han var opptatt av å kikke inn i hestebilen, men de hadde lite nok å gå etter som det var, han og Rice burde ikke la fotavtrykkene deres ødelegge mulighetene for tekniske bevis ytterligere.

De fikk vente.

Reynolds hadde alltid vært stolt av at han var en tålmodig mann.

5

Det var kommet ei ny jente. Emily Carver.

Steven prøvde å la være å se på henne, men bare det å se vekk gjorde ham brydd. Når det var trygt, stirret han på baksiden av hodet hennes, der det tykke, brune håret ble løst samlet av et grønt fløyelsbånd.

Mr. Peach måtte si navnet hans to ganger før han bekreftet at han var til stede.

Emilys plutselige nærvær i klassen hadde ellers ikke skapt mye interesse på grunn av den minst like brå forsvinningen til Jessica Took.

Hele skolen snakket om nyheten. Spenningen spredte seg i hver eneste klasse som godteriet på kino. ADD-ungene og ADHD-ungene og alle de andre som gjerne ville hatt en merkelapp, benyttet anledningen til å være ekstra «utfordrende». Jentene sto i klynger utenfor klasserommene med gråten i halsen, klemte hverandre som om de hadde vært bestevenner med Jess alle sammen – og avviste stolt guttene og lærerne som våget å tvile på søsterskapet. Guttene på sin side kastet seg ut i de uhyggeligste spekulasjoner. Ord som var altfor grusomme til at jenter og voksne våget å bruke dem, ble gangbar mynt blant guttene – de verst tenkelige skjebner ble ropt gjennom gangene og sparket fram og tilbake på den tusenfrydprydete idrettsplassen.

«De kommer aldri til å finne henne.»

«Hun er død allerede.»

«Vedder på at det var faren som gjorde det. Jess har alltid sagt at han hatet henne.»

31

Steven sluttet seg ikke til dem. Han konsentrerte seg om ballen og skåret to mål, takket være lite årvåkne motstandere. Han ville ikke spekulere på hva som kunne hendt et forsvunnet barn. For mange år siden hadde han vært like ved å bli et selv. Borte på heden bak husene hadde en mann ved navn Arnold Avery forsøkt så godt han kunne å drepe Steven Lamb, og det hadde gjort Steven langt mer forsiktig enn årene skulle tilsi.

Men det stoppet ikke vennene hans.

Lewis var den mest snakkesalige selvfølgelig, og hadde en million ideer om hva som kunne hendt, hvordan det hadde hendt, hvorfor det hadde hendt, og hva politiet burde gjøre akkurat nå. Lalo Bryant fortalte dem at søsteren hans ikke fikk lov til å gå alene på heden lenger, og alle guttene som hadde søstre, nikket og var enige i at det var fornuftig, samt at de straks ville påta seg vokteroppdraget bare de kom hjem. Tithecott-tvillingene så spesielt ivrige ut, for søsteren deres var beryktet og hadde definitivt hatt godt av streng kontroll forkledd som broderkjærlighet.

Først da det hadde ringt inn og de beveget seg mot klasserommet igjen, spurte Lalo Bryant: «Har du lagt merke til den nye jenta? Hun Emma?»

«Emily,» sa Steven.

«Samme det. Hun er flott.»

«Henne kunne jeg godt tenke meg i senga,» sa Lewis og var enig.

Det fantes knapt en kvinne Lewis ikke kunne tenke seg i senga. Tatt i betraktning at han var en syttenåring med massevis av kviser, hadde han forbløffende høye tanker om sin egen verdi. Likevel merket Steven et lite stikk av sinne og fikk behov for å forsvare det brune håret og det grønne fløyelsbåndet.

«Men tror du jeg kunne tenke meg deg i senga?»

De snudde seg og oppdaget Emily Carver et par skritt bak dem.

Steven rødmet langt ned i skoene, og de andre subbet med føttene og så vekk.

32

Men Lewis hadde alltid et svar klart, og repliserte arrogant, men klønete: «Å ja da, det skal jeg vedde på.»

Emily Carver stoppet, målte ham opp og ned med et underlig uttrykk i ansiktet, og brast deretter i latter.

Det var knusende. Ingenting hun kunne sagt, ville ødelagt Lewis så komplett, og kvisene hans bokstavelig talt glødet. Steven var en lojal venn, og så vekk for å skjule gliset.

Emily smålo fortsatt mens hun gikk forbi guttene inn mot klasserommene.

Lalo dyttet til Lewis: «Der fikk du den, kjøtthue.»

Lewis dyttet enda hardere tilbake. «Takk for at du sa fra at hun var rett bak meg, din drittsekk.»

«Skal jeg være mora di altså?»

«Stikk av.»

Steven holdt seg utenfor krangelen. Lewis var hans beste venn, men det var hyggelig å se at han ble satt på plass av og til. Han trengte det. Hvis ikke ville han blitt utålelig.

Utålelig var et fint ord. Steven hadde nettopp lært det, og prøvde å bruke det så ofte som mulig. Her passet det perfekt.

Han så Emily Carver gå foran dem, fullt klar over at uten at det var blitt sagt noe om det, hadde den lille gruppen han tilhørte, satt ned farten slik at de ikke skulle ta henne igjen. Et sikkert tegn på at hun hadde beseiret dem.

For Steven føltes det ikke som å tape.

Da han kom hjem, hadde Davey allerede fortalt moren og bestemoren om Jessica Took.

Typisk.

Davey var minstebarnet og bortskjemt – en dobbelt katastrofe. Det gjorde at han kunne seile gjennom livet uten å bry seg noe om følelsene, tankene og ønskene til sine medmennesker.

Steven, derimot, brydde seg om at sønnen til bestemoren hans, Billy, var blitt kidnappet og drept ute på heden. Det 33

hadde skjedd for en generasjon siden. Han tenkte også mye på at han selv nesten var blitt drept da han prøvde å finne liket.

Derfor hadde han tenkt å fortelle det hele veldig skånsomt. Først streife innom temaet for å finne ut hvorvidt de visste alt allerede, eller om det var han som ville bringe det dystre budskapet – deretter hadde han tenkt å fortelle dem akkurat nok til at de ikke ble overrasket over nabosladderen, eller avisene i butikken til Mr. Jacoby. Selv om Steven leverte disse avisene rundt i Shipcott hver morgen, havnet ingen hjemme hos ham. Moren hans, Lettie, hadde det altfor travelt til å lese, og bestemoren kjøpte små pocketbøker med helt håpløse kryssordoppgaver som hun sa var det eneste i avisene som noensinne hadde interessert henne.

Steven ville vært omsorgsfull.

Davey ante ikke hva det var. Steven visste hvordan Davey presenterte en nyhet – han hadde sett ham gjøre det hundrevis av ganger. Smelte opp ytterdøra, slengte fra seg ranselen mens han ropte: Maamma! Maaamma! Styrtet inn på kjøkkenet, der han snublet i sine egne ord i iveren etter å få det ut så fort som mulig. Det utrolig viktige at han hadde skåret mål i fotballkampen, fått en helt oppsiktsvekkende B i data, og alt det bare han visste om kidnappingen og drapet på Jessica Took.

Steven var fullt klar over hva det ville føre til.

Derfor ble han ikke overrasket over å se moren røyke voldsomt ved oppvaskbenken da han kom inn på kjøkkenet, mens bestemoren stirret opp i taket med en halvferdig kryssordoppgave i hendene, samtidig med at Davey spredte ketchup utover noe som så ut som mer enn han fortjente av fiskepinner.

De visste det.

«Hei,» forsøkte han seg.

«Hallo, Stevie.» Morens stemme var hes og hard.

Bestemoren så bort på ham. Øynene var blanke av minner.

34

Steven var glad i broren sin, men – faen heller – noen ganger hadde han lyst til å gi ham en skikkelig omgang!

Bestemoren strakte ut en slapp arm, og da Steven tok hånden hennes, trakk hun ham inntil seg og la armen rundt livet på ham.

«Godt du er kommet hjem,» sa hun og slapp ham. Steven ble stående ved siden av henne og la en hånd på skulderen hennes.

Den kvelden så Steven og Davey på Top Gear, og lyden var lavere enn vanlig, mens bestemoren grublet over stikkordene sine, og moren la det hun kalte «verdisakene» sine foran seg på salongbordet: en galvanisert tekanne og fire lysestaker som ikke helt passet sammen. Hun pusset dem med Brasso helt til fingrene hennes var svarte.

Ingen hadde spurt ham hvordan det gikk med sykkelen hans. Det passet ham fint. Bestemoren hadde sagt at hun skulle kjøpe en hjelm til ham i før-fødselsdagspresang. Steven trodde ikke hun visste hvor mye en sånn hjelm kostet.

Han kunne ikke med god samvittighet la henne bruke penger på en hjelm før han hadde en sykkel han kunne kjøre på. Hun ville se ham bruke den. Tok det for gitt at han skulle sitte med hjelmen på sykkelen.

Den sykkelen han ikke hadde.

Hvis noen hadde spurt, ville han vært nødt til å fortelle dem at han hadde kjøpt to hjul og diverse jernskrap.

Så når alt kom til alt, hadde kidnappingen av Jessica Took reddet ham ut av en vanskelig situasjon.

Sykt.

Fordi de var bedre kjent i Shipcott enn noe annet sted på heden, hadde Rice bestilt rom til dem på Red Lion.

Det var på alle måter en tabbe.

Billig, men bråkete og med madrasser som nærmest var brettet i to etter mange års bruk av tunge gjester, for så å bli snudd opp ned i et misforstått forsøk på å gjenopprette balansen. Det føltes som å sove på toppen av en Toblerone.

35

Den første morgenen kastet Reynolds seg hit og dit i senga helt til han havnet nede i en grop – og ikke greide å sove lenger.

De møttes i den forlatte baren til frokost – full engelsk til Rice, croissanter til Reynolds. Ingen av delene greide å skjule den landsens pubstanken av gammelt øl, hunder og matrester som var tråkket inn i gulvteppet.

Reynolds ønsket de hadde valgt et annet sted. Han reiste seg før Rice rakk å sikre seg alle de bakte bønnene ved hjelp av det ristede brødet sitt. Hun var akseptabelt pen og hadde mange pene vaner, men akkurat dette var ikke en av dem.

«Vi sees i bilen,» sa han.

Utenfor var sola allerede skarp nok til at han måtte myse. Så annerledes. Forrige gang han var her, hadde det vært midtvinters – en bitter januardag da det hadde begynt å snø og fortsatt med det helt til han trodde det aldri ville holde opp. Himmelen hadde vært hvit og deretter svart og til slutt blekblå – ingen av fargene sa noe om hvordan været ville bli den neste halvtimen.

Dette friske, skinnende landskapet ga ham skyldfølelse, en skyldfølelse som stakk i ham som nålene han ikke hadde rukket å plukke ut av den nyinnkjøpte skjorta.

Det var i denne puben de hadde kranglet og klamret seg til strå, mens morderen fortsatte ufortrødent. Mindre enn hundre meter borte lå Sunset Lodge, der fire mennesker hadde dødd mens politiet surret forvirret rundt. Reynolds kunne til og med se vinduet i annen etasje der morderen hadde tvunget opp haspen. Nettopp der, rett ved siden av inngangsdøra, hadde morderen vasket blodet av hendene sine i en snøhaug, og deretter hadde han gjemt seg i et smalt smug ved siden av butikken.

Landsbyen var en mosaikk av minner han helst ville glemme. Ingenting hadde gått som det skulle. Teamet – ledet av overbetjent Marvel – hadde vært for sent ute helt fra starten og fikk aldri taket på saken. Morderen hadde kommet i all stillhet, drept uten en lyd og deretter forsvunnet, 36

akkurat som snøflaket som var helt annerledes enn alle de andre, der det svevde ned mot bakken, for straks å smelte og forsvinne. Det eneste sporet han hadde etterlatt seg, bortsett fra det blodige åstedet, var meldingene han hadde gitt Jonas Holly – der han hånet ham for hans manglende evne til å stoppe mordene. Kona til Jonas ble den siste gevinsten hans – en grusom straff fordi den unge politimannen ikke hadde lyktes. Aldri hadde Reynolds følt seg mer slått ut av en sak, en forbrytelse og et sted.

Håret hans hadde falt av i store mengder.

Nå berørte han den nyervervede manken nesten uten å tenke over det, for å bli beroliget av bløtt hår i stedet for den halvnakne skalpen.

Reynolds snudde ryggen til Shipcott og så i stedet mot heden, som lå bak puben. Blikket beveget seg videre forbi bekken der Jonas Holly hadde funnet et lik frosset fast i isen. Alt sto nå for ham som en tom scene der noen en gang for lenge siden hadde framført en morderisk forestilling, for på en dag som denne var det nesten umulig å forestille seg at det hadde hendt noe forferdelig her. Den asurblå himmelen, duggen som glitret i den klare gulltornen, og den lyse stillheten gjorde at alt føltes som en scene fra en film – en av disse Jane Austen-tingene som alltid gikk på BBC Four. Landskapene deres virket like uvirkelige som intrigene, men Exmoor tidlig på sommeren var nettopp et slikt sted, fanget inn i tida. Noe beveget seg rett nedenfor den nære horisonten, og Reynolds’ øyne justerte seg slik at de kunne oppdage den lille gruppen av hjorter som gresset like nedenfor horisontlinjen.

Synet beroliget ham, og Reynolds syntes puslespillet begynte å ta form inne i ham. Nå da han hadde snakket med Jess Tooks far, var han tilbøyelig til å tro at det dreide seg om en hevnaksjon snarere enn noe seksuelt. Det var bra.

Virkelig bra. Hvis Jess Took var blitt bortført fordi noen ville ha løsepenger eller hevne seg, var sjansene for at de kunne få henne tilbake i live, mye større. En suksess i en kidnappingssak ville ta seg veldig bra ut på rullebladet hans.

37

Jo, hevn var den mest nærliggende forklaringen, og dessuten den som høyst sannsynlig kunne gi en lykkelig løsning. På en dag som dette var det vanskelig ikke å være optimistisk.

Rice kom gående over parkeringsplassen og rett mot ham. Hun åpnet munnen for å si noe akkurat da telefonen hennes ble vekket til live.

Hun tok den opp av lomma og rynket panna da hun så hvem som ringte, deretter ventet hun til telefonen hadde sluttet å ringe, og stakk den ned i lomma igjen.

Det måtte være Eric.

Reynolds trodde Rice hadde gjort det slutt med Eric.

Han var ikke sikker, men for et par måneder siden hadde han merket seg at øynene hennes ofte var røde om morgenen, og at hun tok seg et par dager fri. Dessuten var ikke dette første gang han så henne la være å svare på en oppringning.

Han var glad for at mobilforbindelsen på heden var så håpløs. Det siste han trengte, var en gråtende og uoppmerksom Rice når de prøvde å finne Jess Took.

Rådyrene beveget seg over kammen. Hver av dem dukket fort opp som silhuetter mot himmelen før de forsvant.

Til slutt så han den store hannen snu seg bakover og se rett på ham. Overbetjent Reynolds ble helt uventet beveget.

Det var som en velsignelse – som et løfte om at han ville lykkes.

Dette ville bli annerledes. Dette var allerede annerledes.

En seriemorder som gikk løs på gamle og hjelpeløse, var ikke en som også bortførte barn. Og nå var det han som hadde ansvaret – ikke en gamling som ikke engang hadde en skikkelig utdannelse.

Han kom til å løse saken, Jess Took ville bli funnet, noe som kom til å gjøre ham til en helt. Dermed kunne han legge død hele den elendige saken med morderen i snøen.

Det viste seg at John Took faktisk ikke hadde noen penger.

Han var bare veldig god til å bruke alle andres. Av de ni 38

han hadde navngitt for dem, var det åtte han skyldte penger – fire av dem hadde kommet med direkte trusler, alt fra: «Jeg skal nok få has på deg», til: «Vent til huset ditt brenner ned.»

Innen lunsj tirsdag hadde Reynolds og Price snakket med alle fire. Tre hadde alibier det var lett å sjekke. Tidlige søndagsmorgener hadde også landsens mennesker en tendens til å bli liggende til etter sju, og de fleste hadde partnere og/ eller barn som kunne bekrefte det.

Den fjerde, Mike Haddon, var en lokal smed. Han var ikke høy, så musklene hadde ingen andre muligheter enn å vise seg i bredden, noe som gjorde at han så ut som en kroppsbygger som var strukket ut slik at han passet på en bredskjerm-tv.

Han blafret seg gjennom en skitten dagbok med stive permer, og hendene hans var så digre og inngrodd med svart at Reynolds nesten måtte beundre dem. Dette var Hulk-hender, bare at de ikke var grønne.

«To den tolvte, og to til den tjueandre,» sa Haddon mens han bladde seg fram og viste dem den tette skriften sin. «Tre på den andre – og da tar jeg med den hersens Scotty jeg alltid tar ekstra for, ettersom han både sparker og vrir på seg. Enda to til den sekstende og enda én den tjuetredje …»

«Jeg skjønner hva du mener,» avbrøt Reynolds. Han visste at dersom han ikke stoppet ham, ville Haddon fortelle om hver eneste ubetalte hestesko han hadde utestående, og de var fortsatt ikke kommet lenger enn ut januar. «Hvor mye skylder han deg i alt?»

«Elleve hundre og nitti pund.»

«Det var som faen!» sa Rice. «Hvor mye koster det å sko en hest?»

«Sekstifem for et vanlig sett på fire, mer hvis de vil ha knotter eller sperrer, og de blir byttet ut etter seks til åtte uker.»

Rice måpte, og Reynolds måtte smile over å se henne prøve å fatte hvor mye penger som ble sløst bort på heste39

sko. Selv lurte han på om dette virkelig var nok til at Haddon ville bortføre noen.

«Det er vel ikke så voldsomt mye,» grublet han.

«For meg er det det,» sa Haddon og så fornærmet på ham. «Det ville vært mye for deg også hvis du hadde tjent pengene dine stående i snøen med et halvt tonn hest oppå ryggen din.»

Han hadde et poeng der.

«Så du truet Mr. Took?»

Haddon var taus et øyeblikk, så trakk han på skuldrene.

«Gjorde vel det.»

Reynolds så på notatene sine. «Han sa til meg at du truet med å brekke begge de jævla beina hans hvis han ikke betalte deg.»

«Stemmer,» sa Haddon utfordrende. «Og det mener jeg fortsatt.»

«Jeg er sikker på at du kan finne en bedre metode til å løse konflikten på, Mr. Haddon,» sa Reynolds skarpt.

«Kanskje bedre. Men ikke raskere.»

«Du vet at vi kan arrestere deg her og nå for å ha kommet med disse truslene, ikke sant?»

Haddon svarte ikke, bare sendte Reynolds et ondt blikk.

«Og du er oppmerksom på at datteren hans er savnet?»

«Vel,» sa Haddon og så for første gang litt usikker ut, «jeg kan godt vente til hun kommer tilbake.»

Rice snøftet av latter og prøvde å forvandle den til et host. Reynolds rynket panna, mens Haddon så på Rice og blunket. Latteren hadde gjort at han slappet litt av.

«Hør her,» sa han. «Took er et rasshøl. Spør hvem du vil. Han skylder penger i øst og vest, men kjører rundt i en av disse jævla store bilene og holder seg med seks hester mens varebilen min holder på å falle fra hverandre.

Det gjør meg forbanna, punktum. Og jeg kjenner typen – den som skremmer ham mest, får penger først. Sånn er det. Spør Bill Merchant borte ved Dulverton Farm Feeds – Took skylder ham tusenvis av pund, men Merchant lager aldri noe bråk, så han kan bare blåse en lang marsj i 40

de pengene. Før du vet ordet av det, kommer Took til å si at han er bankerott, og så oppdager du at det er kjæresten hans som sitter på gryna eller noe sånt, og hva kan vi gjøre da? Da ror du motstrøms uten årer, kamerat.»

Haddon stoppet; han virket overrasket over sine egne talegaver og stirret fra Rice til Reynolds og tilbake igjen – som om de bare skulle våge å tvile på ham.

Det gjorde de ikke.

«Har du noen anelse om hvor det er blitt av Jess Took?» sa Reynolds oppgitt.

Haddon virket oppriktig overrasket. «Tror du jeg har sikra meg ungen hans for å få ham til å betale?»

«Dette er ren rutine, Mr. Haddon.»

Haddon rynket panna og ristet på hodet. «Ikke denne karen,» sa han. «Men jeg skal si deg en ting – jeg skal vedde på at det hadde virket!»

Av de fire mindre truende kreditorene på listen til John Took var alle oppskaket, men hadde tilsynelatende resignert og ikke tenkt å gjøre noe mer enn å vente på pengene.

«Andre kreditorer har truet ham,» sa Reynolds til Wilf Cooper, som hadde skaffet ham tømmer til en verdi av ni hundre pund, materialer Took trengte til å reparere bygningene han brukte til å trene hestene sine.

Cooper smilte. «Det er ikke nødvendig å komme med mafiaen. Jeg går bare til rettslig inkasso, slik jeg gjør overfor alle som betaler for sent. Én måned, ett brev, og deretter får de melding om at saken har begynt å rulle. Han kommer til å betale før eller senere, det bekymrer meg ikke.

Sånn går det alltid med folk som ham.»

«Hva mener du med ’folk som ham’?» spurte Rice.

«Menn som blir skilt og skaffer seg en yngre kjæreste. Plutselig begynner de å bruke penger i et forrykende tempo. Hva er det hun heter igjen, denne nye kjæresten hans?»

«Rebecca,» sa Reynolds.

«Rachel,» sa Rice.

41

«Vel, uansett, hun vil ri, ikke sant? Ikke på jakt – hvilket ville vært det fornuftigste, tatt i betraktning at han har det med å lede disse jaktselskapene – men delta i oppvisninger, drive med dressur, den slags. Derfor blir han plutselig nødt til å skaffe seg en ny luksushest og en ny luksussadel, og så blir han nødt til å bygge et ridehus og ansette en luksustrener og bla-bla-bla-bla, skjønner? Slik at hun kan fortsette å knulle med ham og late som hun liker det – unnskyld meg, frøken.»

Rice trakk på skuldrene.

«Og det er ikke bare hestene,» fortsatte Cooper. «Har dere lagt merke til hva han har på seg for tida? Kom inn hit for et par måneder siden med cowboystøvler!» Han lo da han tenkte på det. «Prøver å være ung, skjønner? Prøver å være rik. Det vil gå en stund, tipper jeg. Og så vil det ikke gå lenger, og han må sende fra seg dressurhestene og sparke treneren, og så vil jenta gå fra ham, og alle regningene vil bli betalt. Det er sånn det pleier å gå.»

Cooper var så åpenhjertig at Reynolds ikke skjønte hvorfor han sto på lista i det hele tatt.

«Hvem vet,» sa Cooper og trakk raust på skuldrene.

«Took er en skikkelig paranoid tulling.»

Til begges overraskelse var den niende personen på lista til Took ikke en kreditor, men Jonas Hollys eldre nabo, Mrs. Paddon.

«Hun må helt sikkert være åtti,» sa Rice. «Hvordan kan hun være en fiende?»

«Han sier at det var hun som sto bak en kampanje for å få slutt på den lokale revejakten.»

«Høres bra ut,» mumlet Rice.

Reynolds husket Mrs. Paddon. En hard negl. De fikk snakke med henne i morgen tidlig, hun var helt sikkert blant dem som sto opp tidlig.

«La meg ta den samtalen,» sa han til Rice. Han innbilte seg at han var flink med eldre. Venninnene til moren hans elsket ham.

42

Men ikke Mrs. Paddon.

Hun stirret vaktsomt på både Rice og Reynolds, som om de skulle vært Jehovas vitner – åpnet motvillig døra akkurat nok til at de greide å komme seg inn i huset, og slapp å ta samtalen ute på steintrappa.

Det lille huset var mørkt, men rent. Overalt var det massevis av nips. Nei, ikke nips, tenkte Rice da hun så nærmere på tingene, for nips var smakløse porselenskatter og suvenirer fra Spania. Mrs. Paddons samling var en mer uvanlig blanding av klumpete, praktiske gjenstander og lekre glassdyr. Messingbarometre og kobberkjeler hang på veggene, rett over vakre fauner og glasspinnsvin. På peishylla sto det en parade av glassponnier ved siden av håndtaket til en ishakke. Dekorasjonene ga rommet et schizofrent preg – som om en mann og en kone kjempet en konstant kamp om plassen. Og det på tross av at Mrs. Paddon bodde alene, tenkte Rice.

Hun tilbød dem te, men advarte dem mot at hun ikke hadde noe melk. «Ikke sukker heller,» la hun lite oppmuntrende til.

«Vi trenger ingenting, takk,» sa Reynolds. «Det er hyggelig å se deg igjen, Mrs. Paddon. Hvordan står det til?»

«Passelig bra,» sa hun bryskt.

Den gamle damen sto fortsatt midt i forstua og ba dem ikke om å sette seg.

«Og hvordan går det med Jonas?»

«Det får dere spørre ham om.» Mrs. Haddon tok et handlenett som hang på baksiden av inngangsdøra. «Jeg skulle akkurat ut for å handle.»

Reynolds overhørte den tydelige oppfordringen til å gå.

«Vi er her for å snakke med deg om Jess Took.» «Å.» Den gamle damen virket litt overrasket, og tonefallet ble mildere. «Stakkars unge.»

«Vi ba Took lage en liste over folk som kunne tenkes å ville skade ham, og ble overrasket da vi så at du sto på den lista.»

Mrs. Paddon snøftet. «Det er ikke jeg! Jeg har absolutt 43

ønsket å skade ham! Jeg så gjerne at han falt av hesten og ned i en dam, den feite bøffelen.»

«Men ikke nå lenger?» spurte Rice.

Mrs. Paddon viftet vekk tanken med handlenettet sitt.

«Det er slutt på Blacklands-jakta. Det var alt jeg ville oppnå. Selvfølgelig blir det arrangert andre revejakter, men vi greide det vi satte oss fore, og jeg er altfor gammel til å sabbe alle de andre jaktlagene rundt om i landet.»

«Sabbe?» spurte Reynolds.

«Sabotere. Være jaktsabotør. Skjønner?» sa Mrs. Paddon. «Vifte med bannere, blåse i fløytene, legge ut falske spor.» «Ødelegge annen manns eiendom, påføre andre skade,» la Reynolds tørt til.

Handlenettet ble slengt rundt igjen. «Jeg drev ikke med den slags. Det er ungdommer og fremmede som gjør det.

Jeg gjorde bare livet vanskelig for dem. Gjorde livet vanskelig for ham. Og det virket. Nå er jakta forbudt, og jeg kan fortelle deg én ting, og det er at å stå på den lista hans, det ser jeg som et hedersmerke.»

Hun blunket med ett blekblått øye mot Reynolds, noe som gjorde ham ganske forvirret et øyeblikk.

«Jeg skulle gjerne likt å vite hvem andre som står på lista,» fortsatte hun.

«Jeg er redd det er informasjon vi ikke kan gå ut med,» sa Rice.

Mrs. Paddon snøftet igjen. «Tull! Her på heden driver vi ikke på den måten! La meg tenke. Smeden. Mike Haddon. Bill Merchant, som driver den jordbrukssjappa. Andy Coutt ved Star i Simonsbath, han som driver med tømmer – Cooper, er det ikke det han heter? Jeg skal vedde på at han står på lista. Har jeg rett så langt?»

Reynolds så vekk og renset halsen.

«Og uansett hvor mange de er, så er det bare de John Took vet om.» Hun lo nok en gang. «Arrogante mennesker blir alltid overrasket over hvor mange som hater dem, er du ikke enig?»

44

Reynolds var i høyeste grad enig. Men han hadde ikke lyst til å være enig med Mrs. Paddon, ettersom hun hadde overtatt styringen av samtalen fullstendig. John Tooks liste var blitt redusert til nabosladder rett for øynene på ham.

«Du skal ha mange takk for hjelpen,» sa han stivt.

«Ikke ta det personlig,» sa hun. «Jeg mente ikke å ødelegge dagen for deg, Mr. Reynolds. Jeg sier bare at hvis noen har stukket av med den jenta for å hevne seg på faren hennes, er det sannsynligvis noen John Took ikke engang husker at han har fornærmet.»

«Sikter du til noen spesiell?»

Den gamle damen lot til å tenke grundig over spørsmålet før hun ristet på hodet.

«Jeg skulle gjerne hjulpet dere,» sukket hun. «Men hvem vet hva som foregår inne i hodet på folk?»

«Merkeligere og merkeligere,» sa Rice da de satte seg inn i den sivile Peugeoten de hadde tatt i stedet for varebilen.

«Absolutt,» sa Reynolds.

De satt tause et minutt eller to utenfor de to små husene der de atten måneder tidligere var blitt nødt til å innrømme at etterforskningen deres var et eneste miserabelt nederlag.

«Det virket nesten som om hun var glad for at vi bare hadde kommet for å snakke om Jess Took,» grublet Rice.

Reynolds nikket. «Hun trodde sikkert vi var kommet for å snakke om mordet. Hun ønsker kanskje å beskytte Holly.»

«Det kan man ikke bebreide henne for, etter alt det som hendte.»

Reynolds nikket og sukket. «Nå vet vi i det minste at John Took er forhatt av de aller fleste – i hvert fall av mange flere enn de som står på lista hans. Det er godt nytt.

Det betyr at det er mindre og mindre sannsynlig at det er en eller annen tilfeldig gærning. Jeg tror det blir mer og mer sannsynlig at Jess ble tatt av noen som ville hevne seg.»

Rice nikket. «Og det betyr også at det er godt håp om å finne henne i live.»

45

Reynolds smilte til Rice, og hun smilte tilbake. I en etterforskning som denne var det langt mellom glimtene av optimisme, så det gjaldt å glede seg over dem når de dukket opp.

Rice startet motoren og satte bilen i gir. Telefonen til Reynolds ringte.

Det var resepsjonisten på politistasjonen i Taunton.

«Jeg tror vi har enda én,» sa han.