Solguden av Ole Kristian Ellingsen

Solguden

Ole Kristian Ellingsen

Solguden Thriller

Tidligere utgitt: Frikjent, kriminalroman, (2014)

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45648-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,8/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

VG, 2. juni 2014: Næringsminister Monica Mæland (H) varsler en omlegging av norske næringstiltak i utlandet.

– Nå skal vi prioritere Afrika, sier hun til avisen.

Med de voksende markedene vi ser i Afrika, mener vi det er riktig å prioritere en større innsats den veien fremover.

1

Chinoyi, Zimbabwe, mai 2009 De hadde kommet i grålysningen, i de få minuttene da den gryende solen varslet vaktskiftet mellom natt og dag. To hvite pickuper med skrålende menn og snerrende bikkjer hadde stoppet ved hyttene som bøndene hadde satt opp mellom åkerlappene.

Redde ansikter hadde kommet krypende ut og stilt seg på respektfull avstand fra den svære, uniformerte mannen som hoppet ut av førerhuset med et dokument i hånden.

«This is private property,» hadde han brølt. «You have to leave immediately. You have been warned!»

Bak hundeburene på lasteplanet sto bevæpnede ungdommer i falmete og skitne kamuflasjeuniformer. De så rusa ut, selv om det ennå ikke var dag.

Hun hadde kjent igjen én av dem, Bukhosi, fra nabolandsbyen. De hadde gått på samme skole, før løftet om uniform, automatrifle og elfenbensdollar hadde lokket ham med i militsen. De jaget nå folk fra jorda de hadde slått seg ned på, etter at president Mugabes veteraner hadde drevet bort den hvite farmeren.

Så hadde de skutt Dingani, far til Gugu. Han hadde våget å protestere. Han døde ikke med det samme.

7

Først da den mest rusa av ungdommene tømte hele magasinet i ham, ble han liggende stille på ryggen i en voksende dam av blod og innvoller. Deretter hadde den svære mannen med dokumentet latt blikket vandre over den lamslåtte flokken ved hyttene. Det hadde stoppet på henne, før han rasende brølte en ordre til ungdommene på lasteplanet. Leende hadde tre av dem hoppet ned, revet henne løs fra moren og lagt henne i bakken. Der tvang de henne over på ryggen før mannen med dokumentet rev opp kjolen hennes mens han skrålte. «I have warned you. This is what we will do with your daughters if you stay!»

Resten av hendelsene lå allerede i tåke. Panikken drev nå de nakne føttene hennes gjennom tornekrattet og flerret opp fillene som ennå dekket kroppen. Hun hørte hundene jage der bak et sted, ledet av blodet som fremdeles rant nedover lårene. Men hun stoppet ikke.

Hun skyldte faren det. Han hadde ofret seg, ved å kløyve skallen på den svære mannen med en hakke da han stakk geværløpet opp i henne. I tumultene etterpå hadde hun kommet seg unna mens de digre bikkjene rev faren i filler.

Hundeglammet kom nærmere. Hun måtte gjemme seg. Men hvor? Eneste muligheten var å presse seg videre innover i det tette krattet, der hun aldri hadde vært. Slanger og spisse torner gjorde at både folk og krøtter holdt seg unna. Men nå var alternativet verre, det som kom bak henne på både to og fire bein. Hun stoppet et øyeblikk for å få igjen pusten og bestemme retningen. Det var vanskelig. Krattet var høyt og så tett at hun ikke så den røde morgenhimmelen i øst.

Der var hundene igjen. Hun bestemte seg for å løpe bort fra lyden. Men det tette krattet bremset henne, og rev blodige flenger i huden.

8

Men hva var det? Det åpnet seg en lysning over en slags steinrøys. Hun klatret opp på den, og oppdaget at steinene skjulte en åpning i fjellet, som en slags brønn.

Den var ikke stor. Men stor nok til at en løve kunne skjule seg der nede. Hun tittet ned i hullet uten å se bunnen. Det var ennå for mørkt. Hun tok opp en liten stein og slapp den ned i åpningen. Den traff noe omtrent med det samme. En grotte? Våget hun å krype ned? Var det slanger der? Det fikk så være. Dette var muligheten hun trengte.

Hun la seg på magen og ålte seg baklengs ned i åpningen. Det sved i sårene. Føttene nådde heldigvis bunnen før hun måtte slippe taket i kanten.

Det var mørkt der nede, men øynene vendte seg etter hvert til det sparsomme lyset som raskt ble sterkere ettersom solen klatret over teakskogen i øst. Grotten fortsatte innover. Hun skimtet noe på gulvet noen meter framme. Noe langt og krummet. Slanger? Nei, det rørte seg ikke. Der var det ett til og enda ett. Hun krøp lenger inn, og oppdaget måpende hva mørket skjulte. Elfenben. Hundrevis av store støttenner, stablet i gamle flettekurver, slike hun hadde sett hos besteforeldrene sine. Mange av kurvene var smuldret opp, og hadde sluppet taket om elfenbenet de rommet. Var det krypskytternes depot hun hadde funnet? De fant stadig døde elefantkropper ute i bushen, skutt eller forgiftet. Nei, det var for mange støttenner til det. Dessuten var kurvene for gamle. Det måtte være en ukjent, gammel skatt, kanskje fra Lubengulas tid, den siste ndebelekongen. Eller … kunne det være … Tippu Tips skatt?

Hun måpte. Hun hadde aldri egentlig trodd på den historien, om den arabiske slave- og elfenbenshandleren som ble så misfornøyd med prisen de engelske koloniherrene ville betale, at han likegodt avlyste hele handelen og dro tilbake til Zanzibar. Men engelskmennene 9

kom etter ham, slik at han ble tvunget til å gjemme elfenbenet for å komme unna og unngå å bli drept. Ingen hadde siden funnet det. Det sa i hvert fall bestefaren, som hadde hørt det av sin bestefar, som levde på den tiden.

Hun så seg rundt. Her var elfenben for millioner av dollar, kanskje hundrevis av millioner. En støttann alene var verd flere tusen på det illegale elfenbenmarkedet i Mombasa, hadde hun hørt. Men hva hjalp det?

Nå? Hvis hundene fant henne? Soldatene ville stjele alt.

Hun måtte ikke røpe skatten. Den var hennes, og folket hennes, ndebele.

Mudiwa krøp tilbake mot åpningen, og håpet at hundene hadde gitt opp i krattet. Men håpet brast da hun tittet opp. Tre svære, svarte bikkjer sto knurrende på steinene over grotteåpningen, med fire menn bak seg, deriblant Bukhosi.

«Kom opp, Mudiwa,» hånflirte han. «Vi har jobb til deg.»

Del 1 De store talls lovløshet

Fra Statoils virksomhetsrapport 2007: Vi har også hatt framdrift i arbeidet med omdanning av naturgass til diesel med høy kvalitet.

Vår prosessteknologi blir for øyeblikket demonstrert på et anlegg i Mossel Bay i Sør-Afrika.

2 Melkøya, Hammerfest, natt til 22. juni 2014 «Disponibelt beløp på konto er etthundreogfemtimillioner åttehundreogtrettisekstusen trehundreog …»

Carl Gude avbrøt kontofonstemmen og la mobilen tilbake i brystlommen på sin mørkeblå Brionidress. Heller ikke denne gangen klarte han å la være å smile over den oppdaterte saldoen. For å skjule tilfredsheten for selebritetene rundt seg, løftet han reservertlappen som lå på stolsetet opp foran munnen og kremtet. Karl Gude sto det på den, med k, som vanlig i Norge, der bygdetullingene ennå ikke hadde fått med seg at han hadde endret skrivemåten av fornavnet sitt til det mer internasjonale Carl.

Han brettet sammen lappen og tittet seg forsiktig rundt. Hammerfestordføreren satt til venstre. Næringsministeren til høyre, ved siden av Statoilsjefen.

Deretter var det en tom stol. Statsminister Erna Solbergs. Hun var akkurat nå på vei mot den enkle talerstolen som var rigget opp på parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget på Statoils gassanlegg på Melkøya, under et provisorisk seil i tilfelle regn.

Carl Gude tittet på armbåndsuret, en Alf Lie Grand Nor. Passende anonym i forsamlinger som denne, men 13

desto mer attraktiv for armen den var tiltenkt, den som forhåpentligvis ville levere underskriften som ville sikre ham en framtid på Forbes’ 1000 richest-listen.

Den lille titanviseren på uret pekte mot tolv, midnatt.

Presis. Pressekonferansen kunne begynne.

Erna Solberg nådde talerstolen. Hun vendte seg mot forsamlingen og smilte som den røde midnattssolen som nå lyste om kapp med den evige gassflammen som brant over Melkøya-anlegget. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Det var i natt midnattssolen over Finnmark sto på sitt høyeste. Det ga statsministeren mulighet for et retorisk poeng som ingen nyhetsredaksjon i landet ville kunne motstå.

Carl Gude rettet på det smale, rødstripete ZZegnaslipset, strøk hånden gjennom det blonde, nyklippede håret og smilte ørlite igjen. Det var hans idé. Samtidig ville seansen fjerne sollyset fra hans del av historien. Ingen vits å ta noen sjanser. Første del av handelen sto allerede på kontoen, og mer skulle det bli. Mye mer, etter at uret på armen hadde fått ny eier.

«Velkommen alle sammen!» begynte statsministeren smilende. Den festkledde forsamlingen på de enkle klappstolene under seilduken falt til ro og vendte seg forventningsfullt mot talerstolen. Fotografene begynte å knipse. Solberg lot dem bli ferdige før hun fortsatte.

«Vi har invitert dere til pressekonferanse på et uvanlig tidspunkt.» Hun tok en kunstpause og smilte lurt, som om hun hadde en overraskelse i ermet.

«Men det ligger en symbolikk i det,» fortsatte hun etter at lyden fra en ny sverm kameraklikk hadde lagt seg. «Vi er stolte av å kunne lansere en industrisatsing her på Melkøya som vil konkurrere med midnattssolen i å lyse opp Nord-Norge i årene som kommer. Sammen med Statoil og våre afrikanske partnere …» Hun nikket mot stolraden Gude satt på. «… skal vi for14

vandle naturgassen fra Barentshavet til syntetisk diesel som kan fraktes på skip til hele verden. Det vil bli starten på et langvarig, lønnsomt og ikke minst miljømessig lovende industrieventyr med store ringvirkninger i vår nordlige landsdel.»

Solberg sendte et kjapt blikk ned i manus før hun fortsatte, som for å sikre at hun ikke mistet et eneste retorisk poeng.

«Min forgjenger forsøkte seg på det som er blitt karakterisert som en mislykket månelanding. Jeg satser på en vellykket soloppgang. Jeg tror forutsetningene er godt til stede for at midnattssolen, som vi er så heldige at lyser over oss nå, i framtiden vil skinne på et mer gjennomførbart og bærekraftig prosjekt her på Melkøya.»

Solberg tok en pause for å la de utkommanderte Unge Høyre-medlemmene få slippe til med den innøvde jubelen, beregnet for tv-kameraene. Carl Gude og de kjente fjesene på første stolrad klappet også, og smilte. Statsminister Solberg fortsatte.

«Men dette prosjektet rommer også en annen dimensjon. Vår satsing kan i tillegg bety en soloppgang for flere land i Afrika. Som et ledd i regjeringens nye bistandsstrategi, ’Handel fremfor gaver’, vil vi satse betydelige beløp på å støtte produksjon av høyverdig afrikansk biodiesel som skal blandes inn i gassdieselen.

Det betyr muligheter for tusener av fattige landarbeidere og bønder i Afrika, og mindre CO2-utslipp fra bilene som kjører på dette delvis fornybare drivstoffet.

Regjeringen er svært glad for å kunne bidra til et prosjekt som på en og samme tid både er godt for miljøet og gir et betydelig bidrag til lønnsomme arbeidsplasser og industriutvikling i Afrika.»

Solberg lot applausen slippe til igjen. Carl Gude satt roligere nå. Han ønsket ikke mer oppmerksomhet enn 15

nødvendig rundt denne delen av historien. Men han var selvsagt godt forberedt på spørsmål fra pressen, hvis de skulle komme. «Nei, det vil ikke gå på bekostning av matproduksjon. Ja, det vil også komme fattige bønder til del.»

Noe dypere var det neppe nødvendig å gå. Og ingen ville trolig komme på å spørre etter hans mediesky, sørafrikanske partner og de gode relasjonene til Mugabe-regimet i Zimbabwe. Skjønt det kunne jo hende, og han hadde selvsagt velpolerte svar også på dette. De hadde allerede beroliget både Erna Solberg og næringsministeren, og ikke minst gutta i Pareto som skulle stå bak emisjonen, og hente inn 650 millioner kroner fra investorer og småsparere til den storslåtte biodieselsatsingen selskapet hans, Fair Fuel Ltd, sto foran i Afrika.

For å skjule smilet måtte han løfte hånden foran munnen igjen. Et lite kremt forsvarte bevegelsen.

«Noen spørsmål?» Solberg var ferdig.

Carl Gude så på uret. Atten over tolv. Privatflyet tilbake til Oslo gikk allerede om en drøy time. Mer tid kunne ikke statsministeren og hennes følge bruke her i nord. I morgen ventet avtaler i Oslo, med de viktigste radio- og tv-kanalene. Da lå Gude allerede på flight SA235 fra Heathrow til Johannesburg, i komfortabel liggestol, med champagne og hummer på setebordet. Han hadde råd til det nå. Og i Johannesburg ventet førsterekka i Cyrils harem, tenkte han, og kjente at stoffet i Brionidressen strammet seg under den gule hjelmen i fanget.

3

Frilans tv-reporter Erik Engum plasserte den dyrebare kamerakofferten i bagasjehylla, ålte seg forbi den frodige afrikanske damen på setet ved midtgangen, og sank sammen på stolen ved vinduet. Foreløpig var setet mellom dem ledig, og tente håp om at han dermed kunne få sove de fleste av timene før SA235 fra Heathrow landet i Johannesburg neste morgen. Det var langt fra selvsagt her bak på økonomiklasse, hvor altfor mange mennesker i litt for store størrelser var stuet sammen i altfor trange seterader, og dopet ned med «feelgood»-filmer og en kvartflaske rødvin. På veien bakover til plass 66A hadde han kastet et misunnelig blikk gjennom sprekken i gardinet som skilte herrene i liggestolene der framme fra plebeierne lenger bak, der Engum nå hadde erobret sin vindusplass. Han hadde sittet der framme i sin tid han også iblant, da han var en feiret utenrikskorrespondent for NRK, i samme divisjon som Hans-Wilhelm Steinfeld og Odd Karsten Tveit. Gullkortet han da var i besittelse av, førte enkelte ganger til oppgradering til det aller helligste, uten at det kostet norske lisensbetalere noe ekstra.

Nå var gullkortet for lengst historie. Engum Produksjoner var et usedvanlig enkelt enkeltmannsforetak, og selv om det sto noen hundre tusen på bunnlinjen iblant, visste han at etter sju fete kommer sju magre.

17

Han hadde opplevd det før, og visste å spare der han kunne, selv om champagneglassene han så funkle gjennom sprekken der framme så aldri så fristende ut.

Lurer på hvem de er, gutta i de hvite skjortene, tenkte han. De fleste så ut som britiske forretningsmenn eller EU-byråkrater, dømt ut fra de stripete dressene, perfekte slipsknutene og blankpussede skoene. Fyren han fikk et glimt av bakerst, nærmest vinduet, skilte seg imidlertid litt ut. Tross den elegante, mørkeblå dressen, så han svært nordisk ut. Tykt, blondt hår, blå øyne og smalt, rødstripet slips, altfor dristig for britene. Han var vel rundt førti, slank, solbrun og veltrent. Gikk sikkert Birken og Marcialonga. Kvinner ville sikkert kalle ham kjekk. Erik syntes han lignet på en hvilken som helst selvsikker verdensmester fra Bærum. For ti år siden spilte de golf. Nå kjørte de Tesla. Sikkert en forretningsadvokat eller overbetalt PR-konsulent, tenkte han. Han kjente noen av dem, og visste at timeprisene deres krevde at de kom uthvilte fram.

En gruppe amerikanere i safariantrekk brøt også homogeniteten foran klasseskillet. De hadde tilsynelatende startet festen allerede på reisen over Atlanteren.

Ut fra antrekket og den høyrøstede Texas-aksenten å dømme, var det ikke fotosafari de var på vei til. Patronlommene i kakivestene vitnet om eksklusiv troféjakt.

Plasseringen foran forhenget tydet på at de hadde råd til det. Å få med seg støttennene til en nedlagt hannelefant hjem til Houston, Dallas eller Austin kostet opp til førti tusen dollar. I tillegg kom oppholdet på luksuslodgene og reisen i småfly inn og ut. Det kunne koste over tusen dollar døgnet, per person sharing.

Erik hadde prislisten friskt i minne. Han hadde fått den fra safariranchen i Zimbabwe dit han nå var på vei, for å lage et tv-program om hvordan den astronomiske prisen som rike amerikanere, kinesere og russere 18

betalte for å få skyte en utstøtt hannløve eller overflødig elefant, paradoksalt nok bidro til å bevare bestanden av truede dyrearter i mange områder i Afrika, særlig der viltvokterne ikke er mange og utstyrte nok til å holde krypskyttere unna.

Det var en typisk Engum-produksjon. Han elsket å snu opp ned på tilvante forestillinger. Som den prisbelønte vikingserien han hadde laget for noen år siden.

Og ikke minst Frikjent-programmene, de som dokumenterte at ledere innenfor Hjemmefronten samarbeidet med gestapooffiserer om å robbe de deporterte jødene under krigen. Det var blitt stor ståhei og nesten regjeringskrise da NRK sendte serien for et par år siden. I tillegg var han selvsagt et sentralt vitne i den store rettssaken mot fenriken og advokaten som med alle midler hadde forsøkt å stoppe avsløringen av motstandsheltenes dystre hemmelighet. De to satt nå på Ila, på andre året, dømt for medvirkning til overlagt drap.

De hadde nitten igjen, i teorien. I praksis var de nok ute etter tolv.

Boardingen nærmet seg slutten, men plass 66B var fremdeles ledig. Han la avisene han hadde med fra Oslo-flyet i setet for å markere revir. «MidnattsSolberg» sto det på forsiden til VG, over et bilde av Erna Solberg iført en litt for liten, gul hjelm med Statoillogo. «Det bildet ender nok i Nytt på nytt,» tenkte Erik, uten å huske stort annet fra artikkelen enn at Statoil og Solbergregjeringen nå skulle bygge en fabrikk på Melkøya i Finnmark, for å kunne utnytte gassfelt i Barentshavet som ikke tidligere var økonomisk drivverdige. Syntetisk diesel skulle det bli av gassen. Visstnok mer miljøvennlig enn vanlig diesel, ifølge Solberg og Statoilsjefen.

«Et plaster på Lofotensåret,» hadde aviskommentatoren ment. «Etter at Solbergregjeringen skrinla pla19

nene om konsekvensutredning omkring oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, trengte de å slenge et saftig kjøttbein til den oljehungrige delen av NordNorge.»

«Oj, telefonen,» tenkte Erik da det pep fra brystlomma. Han hentet den fram og leste tekstmeldingen på skjermen. Den var fra Rakel, Rakel Maier, den på kanten unge bibliotekaren som han var blitt kjent med under Frikjent-avsløringene, like etter hans daværende samboer forlot ham til fordel for en gammel flamme fra russetiden. De fleste ville nok kalle Rakel for samboeren hans. Selv brukte de ikke den betegnelsen ennå, selv om de tilbragte de fleste nettene sammen, i hennes eller hans leilighet. «Savner deg allerede! Vær forsiktig.

Klem.» Han smilte og undret seg nok en gang over den uberegnelige skjebnen som til tross for hans økende håravfall og en ublid smell i veggen for et par år siden, hadde begunstiget ham med en kvinne som enhver heterofil mann mellom femten og hundre ville misunne ham.

«Takk. Savner deg også,» rakk han å svare før flyvertinnen sendte ham et vennlig, men megetsigende blikk. Han slo telefonen over i flymodus og la den tilbake i brystlomma. «Boarding completed,» hørte han høyttaleren formidle. Erik og den frodige afrikanske damen på 66C så kort på hverandre over det ledige setet mellom seg, og smilte.

4

Mudiwa var i en helt egen klasse. Derom hersket det ingen tvil, mente Carl Gude. Det var egentlig tilfredsstillende nok bare å se på henne, mens hun ålte seg naken rundt på de hvite damasklakenene i den digre Deluxe-sengen på hotellsuiten. Som vanlig hadde han valgt The Westcliff Hotel, femstjerners klassisk luksus, hvor staben diskré aksepterte sine stamgjesters mer eller mindre spesielle ønsker uten å spørre. Carl Gude var ikke blant dem. Han ønsket ikke å stikke seg fram.

I hvert fall ikke på den måten. Det kunne få ryktene til å gå, og businessen til å snuble. I hans bransje var det best å ligge lavt, smile, nikke, klappe hunden med hårene. Særlig de største av dem, de farligste. Alfahundene, eller rettere sagt -hannene. De var alltid menn. Aldri noensinne hadde han opplevd eller møtt en kvinne som hadde latt sine beslutninger påvirkes av nummeret til en sveitsisk bankkonto eller karatantallet på et diamantbeslått designerur.

Vel, det var kvinner nok som lett lot seg overtale til både det ene og det andre for atskillig mindre. Som Mudiwa, for eksempel. Hun lå allerede på sengen da han kom, som vanlig. Piet, den omstridte sør-afrikanske forretningsmannen Cyril Bockelbergs uunnværlige høyrehånd, visste hvem Gude foretrakk og hvordan han ville ha det. Han hadde prøvd en del før han nådde 21

toppen. Deretter var det bare henne, selv om hun var i yngste laget. Sikkert ikke mer enn rundt tjue, og litt urutinert. Iblant var det også noe fjernt og apatisk over tjenestene hennes, mente han, som om hun koblet ut hodet og lot kroppen alene gjøre jobben. Men det holdt for ham. Kroppen hennes oppveide det hun manglet av tilstedeværelse og nisjekunnskap innenfor faget. Dessuten fungerte hun også med klærne på. Hun var intelligent og diskré nok til å kunne følge ham og Cyril også i forhandlinger og på reiser.

Han måtte flire over effekten hun kunne ha på et møte. Menn … Fastlåste forhandlinger og dårlig stemning kunne løses opp på et øyeblikk når hun viste seg, og smilte lekent mot ham hun visste var proppen i forhandlingene. Carl Gude måtte dermed akseptere å dele henne med andre. Sånn var det bare, hadde Cyril avfeid ham med. Men samme kunne det være. Når han var her, var Mudiwa bare hans. Rede for alt. Alltid beredt. Hva mer kunne Carl Gude ønske?

«A drink, darling?» Hun plukket grasiøst opp silkeslåbroken fra stolen ved sengen og kom smilende mot ham, uten å ta seg bryet med å snøre den igjen. Den kremgule silken rammet inn den sjokoladebrune huden som glitret i lyset fra nattbordlampene. Han smilte mot henne.

«Thank you. Please.»

Hun vugget bort til barskapet og mikset to gin & tonic. En tynn til henne, og en desto tykkere til ham. Hun satte drinkene klirrende på salongbordet og sank ned i den myke sofaen ved siden av ham. Så la hun hånden på låret hans, og lot den krype ertende opp mot skrittet.

«I have missed you, darling,» smilte hun.

Faen så fristende hun er, tenkte Carl Gude, men han orket ikke nå. Allerede i morgen tidlig skulle han 22

videre, til luksuslodgen langt ute i bushen, sammen med Cyril, Zimbabwedelegasjonen – og Mudiwa. Og hun ble ikke alene. Piet hadde trolig invitert med hele førstelaget av Sør-Afrikas luksushorer, eller reiseguider som de kalte seg. Han var nødt til å sove før det braket løs. Reisen fra Oslo til Johannesburg hadde tross alt tatt atten timer. Og han hadde ikke sovet stort, tross liggestolen. Det er ikke så enkelt å lukke øynene med en Alf Lie Grand Nor til nesten to millioner på armen.

Man kan aldri vite hvem som lusker rundt i halvmørket, på vei til toalettet eller for å stimulere blodomløpet i føttene.

Dessuten hadde Carl Gude vært for oppstemt. Hjernen hadde ikke latt ham i fred. Den hadde kvernet gjennom opplevelsene de siste dagene, gang på gang. Etter møtet med Statoilsjefen og hans stab hadde alt gått rasende fort. Finansministerens løfte om skattelette for Barentshavinvesteringer hadde omsider fått ham overbevist. Deretter var det plankekjøring. Ministrene overlot detaljene til embetsverket. Solberg selv var mest opptatt av pressekonferansen, og at de skulle rekke å få avtalen i havn innen natten mellom 21. og 22. juni, da midnattssolen over Melkøya var på sitt høyeste. Det holdt akkurat. Fair Fuels, selskapet deres, prosentandel av investeringskonsortiet var omsider overført fra kontoret i Harare, slik at han, næringsministeren og Statoilsjefen kunne underskrive samarbeidsavtalen.

Carl Gude satte ned glasset da han kjente at Mudiwas trenede hånd begynte å gi den vanlige effekten.

Hun merket det.

«Wow, darling. Let me …»

Han sukket vellystig og lot henne åpne beltet, trekke ned glidelåsen i dressbuksen og stikke hånden innenfor.

Carl Gude la seg bakover mot den myke sofaryggen og lukket øynene.

23

5

Fengselsbetjent Truls Røyne trakk ID-kortet gjennom leseren og tastet inn nøkkelkoden på panelet. Et grønt lys tentes og den tunge jerndøren åpnet seg sakte og pesende, som en T-banedør.

«Værsågod, Strøm, velkommen til friheten.»

Den unge, mørkhårede mannen ved siden av betjenten smilte kort, nikket og fulgte Røyne gjennom jerndøren og nedover den spartanske, sterkt opplyste korridoren. Her var ingen løse gjenstander eller annet som kunne benyttes som kaste- eller slagredskap dersom en av de innsatte på vei tilbake fra prøveløslatelse eller permisjon skulle slå seg vrang i møte med nye måneder bak murene. Kun noen fastskrudde fotografier av amerikanske veteranmotorsykler gjorde et slags forsøk på å friske opp de førti meterne lysegrønn korridor som endte i en svingdør og et skilt med «Adgang kun for personalet».

De to svingte seg gjennom døren og inn på kontoret bak. Betjenten stoppet foran en skranke, betjent av to kolleger. Den unge, mørkhårede ble stående et skritt bak, med blikket nedslått og hendene foldet som i bønn, eller låst med håndjern.

«102, Ulrik Strøm, prøveløslatelse,» meldte Røyne.

Den ene bak skranken nikket, og hentet opp en pappeske fra gulvet. «Nr. 102, U. Strøm 23.11.12» sto 24

skrevet med rød tusj på den ene kortenden. Det skranglet hult fra esken da betjenten satte den på skranken og blåste bort støvet som hadde samlet seg på lokket etter to år på lageret i kulverten.

«Her er eiendelene dine, Strøm. Du får kvittere på at dette var alt du hadde med deg da du startet soningen.»

Innsatt nr. 102, Ulrik Strøm, tittet uinteressert gjennom sakene, nikket og signerte på papiret betjenten la fram. Det lå ikke stort i esken. En mobiltelefon, noen utgåtte kredittkort, en lommebok og et nøkkelknippe med et bilde av en ung, mørkhåret kvinne stukket inn bak plastlokket på en hjerteformet nøkkelring. Den største nøkkelen kunne bare kastes, tenkte han. Den var beregnet for en lås i Bjerregaards gate som for lengst var skiftet.

«Da gjenstår det bare å minne deg om vilkårene for prøveløslatelsen, Strøm. Du må melde deg hos politiet hver annen uke, og viktigst: du må holde deg unna alkohol og den tidligere samboeren din, Rakel Maier.

Brytes de vilkårene, må du fortsette soningen. Sånn er det, Strøm.»

Ulrik Strøm nikket. Dommen på tre år og åtte måneder for grov vold mot samboeren var bare sonet vel halvveis. Men det var lenge nok. Nå ventet et nytt liv, i frihet, i hvert fall hvis han lyktes med målet han hadde satt seg. Å vinne Rakel tilbake fra den helvetes tv-kjendisen som hadde stukket av med henne. Tross besøksforbudet sto hun oppført som samboer på besøkslisten hans, men hadde naturlig nok verken besøkt ham eller besvart et eneste av brevene fra fengslet. Likevel var han sikker på at hun ville oppheve besøksforbudet, når hun først så ham, og han dyrt og hellig sverget bot og bedring.

«Og her er pengene du har krav på, Strøm. De skulle holde til noen uker, hvis du oppfører deg fint.»

25

Han nikket og puttet sedlene i bukselommen uten å telle.

«Og taxien, har dere bestilt den?» spurte han.

«Ja, den står snart utenfor. Du får ha lykke til, og som vi alltid sier når gamle venner forlater oss: Håper vi aldri ses igjen.»

Alle lo pliktskyldig av den rutinemessige blødmen før innsatt nr. 102, Ulrik Strøm, forlot Oslo fengsel avdeling A, og satte seg i taxien som ventet utenfor.

«Bjerregaards gate 28,» sa han til sjåføren mens han tittet på bildet i nøkkelringen.

6

Carl Gude husket knapt da han traff Cyril Bockelberg første gang. Delvis fordi det ble drukket ganske heftig på partyet han var invitert til, i topplosjen på The Michelangelo Hotel i Johannesburg, men mest fordi ryktet om mannen hadde løpt langt foran ham. Historiene om den eksentriske og beryktede sør-afrikanske forretningsmannen og industrilederen hadde vært en fast ledsager på flyturene han hadde til Sør-Afrika for drøyt et tiår siden, da han var ung og lovende juniorkonsulent i McKinsey. Seniorpartneren han reiste sammen med, sparte ikke på beskrivelsene av mannen som den gang var blant konsulentselskapets viktigste, eller i hvert fall mest lønnsomme, kunder. «Bockelberg er trolig en av Afrikas rikeste. Hovedaksjonær i flere oljeraffinerier.

Eier store landområder og flere jaktrancher. Kreativ.

Beinhard i forhandlinger. Raus på grensen til det ekstravagante. Uglesett i Sør-Afrika, men personlig venn med president Mugabe i Zimbabwe. En mann det er lønnsomt å være venn med, og svært ubehagelig å ha som fiende.»

Carl Gude hadde hørt litt andre rykter også, sent på nettene, når drinkene hadde begynt å hope seg opp på bordene. Cyril Bockelberg var en av de såkalte white robber barons. En håndfull kyniske, hvite forretningsmenn som mange mente styrte Afrika, ved hjelp 27

av lommebøkene sine. Transportselskapet til Bockelberg var visstnok også involvert i menneskesmugling til Europa, hadde noen snøvlet, via Senegal og Libya. Trafikken foregikk visstnok med lastebiler som ikke lenger kunne brukes til vanlig transport. De utrangerte vrakene krysset Saharas ørkensand på tredje gir, uten å stoppe, med opptil hundreogfemti mann på lasteplanet. Multiplisert med tusen dollar fra hver jævel, ble det en god ekstrainntekt, særlig siden billettprisen doblet seg når de heldige nådde fram til skuta de skulle settes over til Malta eller Italia med. Via diverse stråmenn var visstnok Cyril involvert også her.

Men dette var bare rykter, og Carl Gude hadde aldri spurt Cyril om de stemte. Derimot hadde han fått stadfestet et par andre fakta som var gode å ta med seg i arbeidet de nå sto foran. Selv om Cyril var helt uten erfaring fra gruvedrift, hadde han likevel fått store andeler i halvstatlige selskaper som med presidentens velsignelse hadde forsynt seg med mesteparten av Zimbabwes betydelige mineralressurser. Kull, kobber, kobolt, silisium. Diamanter.

Carl Gude trengte ikke bruke mye fantasi for å skjønne hvordan det sannsynligvis var foregått. Til det hadde han deltatt i nok selskapeligheter og gaveoverrekkelser. «Husk, du må alltid overgå mottakerens forventninger, by far » var Cyrils ubrytelige regel. Hvis ikke, er gaven bortkastet. «Venter gjesten en Rolex, gir du ham en Patek Philippe. Ønsker han seg to damer, tilbyr du ham fire. Drømmer han om Marbella, inviterer du ham til St. Tropez.»

Carl Gude tittet på armen igjen. Åtte femten pekte titanviseren. Om tre kvarter ble han hentet. Mudiwa sto fremdeles i dusjen. Han hadde akkurat forlatt den.

Om sju timer var de framme. Det skulle bli en helvetes fest. Masuma Plains Camp var Cyrils yndlingslodge.

28

Den lå like ved grensen mot Botswana, sør for Hwange nasjonalpark, langt fra turistlodgene.

Kanskje de også rakk å ta en tur innom jatrophaplantasjen? Og krokodillefarmen, Cyrils vaskemaskin?

Carl Gude hadde ledd av betegnelsen da han hørte den første gang. Men det var et godt navn. Uten vaskemaskinen, ville tallet på Carl Gudes konto ha manglet mange siffer.

Han hørte Mudiwa skru av vannet, og vurderte om han skulle trøste henne med en krokodilleskinnsveske denne gang, hvis oppgavene hun hadde i vente ble for ubehagelige.