TERJE DRAGSETH
Solen sukker i min sko NOVELLER
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42823-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Mørtel & Metafysikk Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014 Satt i 10,9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Diktet Aften av Gustav Munch-Petersen på side 155–156 er hentet fra «Løse digte» i samlingen Samlede digte i serien Danske klassikere, Nyt Nordisk Forlag, København, 2010
Innhold
Tog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dommeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nevrotikeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skytteren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pilegrimsreisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Huset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trapp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arkiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Partikler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hun . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Paranoia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skipet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rådgiveren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 11 15 19 21 23 27 31 35 39 41 43 47 51 53 56 61 65 69
Knuten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Demon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Synkronisitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skjebne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbakefall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kåpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kofferten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LVB . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dagdrøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grøfta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjøreturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Poeten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvillingplaneten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Myr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Solen sukker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
75 77 79 83 89 93 99 101 105 111 113 119 127 131 135 145 149 151 155
Tog
Han som ikke kan være alene befinner seg på et tog gjennom Europa. Det er et høyhastighetstog, og det er natt. Strekningen Hamburg–Berlin tar en drøy time. Han går gjennom vognsettene, gjennomsiktige dører av plast åpnes lydløst og glatt, og går forbi passive passasjerer i justerbare seter, lent over blålysende pc-skjermer. Små lyskilder innlagt i gulvet skaper en slak sti, gjennom de vibrerende vognene. I restaurantvognen er det vindusbord med irrgrønne lampeskjermer, atmosfæren mer dempet enn i toget ellers. Den mannlige stewarden er ikke gretten, men heller ikke blid. Han skjenker mørkt øl i glasset fra en mørkebrun flaske til ham som ikke kan være alene, ombord på et nattog, fra Hamburg mot Berlin. I de mørke vinduene kan han se gjenskinnet av seg selv mot en bakgrunn av endeløse rekker mørkegrå, kvadratiske boligblokker med lys fra vinduer i den sorte natta. Det er vår i Europa, han drikker sitt mørke øl, og han kan forestille seg lukta av 7
dugg i gress, lytter til toghjulene mot skinnene – stål mot stål, bløtt som silke. Han som ikke kan være alene sitter i egne tanker. Det er klart. Det sier seg selv. Hva skulle han ellers gjøre? På bordet står glasset uten rystelser til tross for togets fart. Kullsyreboblene er levende, som fallende og stigende planeter i sitt eget lys. Hva tenker han på, han som ikke kan være alene? På dem som bor og lever der ute langs jernbanesporet? Sitter det en søvnløs sjel ved et vindu i et trangt kjøkken og ser toget fare forbi? Hvem vet. Men det er én tanke som slår ned i alle om natten, når man er alene ved et bord med et glass kjølig, mørkt øl, og en bedøvende lyd av toghjul mot skinnene, og en steward i kortermet marineblå uniformsskjorte, som står ved barspeilet og pusser glass og tenker sitt, kanskje på sin kone – er hun våken, der hun ligger under et laken i en mørk toromsleilighet, et eller annet sted i forstaden til Berlin, stewarden gleder seg til å komme hjem, i seng ved siden av sin kone, etter ankomst om en liten halvtime, og han hører stewardens trette sukk, – at alt står sjelløst, på vent, på ham som ikke kan være alene. Og tankene om det som står stille, er i bevegelse, som stål mot stål, bløtt som silke Å vente er å ikke komme. Hva venter han på, han som ikke kan være alene? Henne? Ham? Det som skal komme, når toget, om 8
ikke altfor lenge, stanser på den kalde sentralbanestasjonen i Berlin, klokken 02.14. Hvor rulletrappene ruller for ingen, butikkgalleriene stengt og lukket med gitter foran vinduene, retningsangivende lysskilt leder mot utgangen, mot Invalidestrasse, hvor to politibetjenter patruljerer i den seine nattetimen, og hvor noe skal skje. Men vi vet det bare ikke. Og her sitter jeg, ved mitt kjøkkenvindu i blokk 111, ser et togsett og irrgrønt lys fra en togvogn slå forbi, kanskje en silhuett, og tenner en sigarett, avventende, ved kjøkkenbordet, med en kopp Nescafé, – det må være bordlampene i restaurantvognen på nattoget Hamburg–Berlin, tenker jeg, ved mitt kvadratiske vindu i tolvte etasje i en boligblokk, hundre kilometer utenfor Berlin, og venter, forgjeves, på henne som skulle komme, men som ikke kom.
Europa
Det er sekundene før Europa eksploderer. Det er en metafor for ham som sparker småstein på en tørr, gruset parkeringsplass, med plass til femten–tjue biler foran en taverna seks mil fra Athen, som uttrykksløs betrakter de hvite plaststolene med et fint lag med støv stablet ti og ti, langs murveggen, han, som nettopp har tømt ut harsk olivenolje i krattet like bak døra for vareleveranser hvor de tre kjøterne lusker rundt med redde øyne og får noen brødskalker, kyllingbein, en rå potet, om de er heldige. Vareleveranser det definitivt er slutt på, det kommer ikke mer kjøtt fra slakteren, ikke mer brød fra bakeren, ikke mer kaffe, ikke mer sukker, ikke mer hvite papirduker, ikke mer tannpirkere, ikke mer salt, ikke mer olivenolje, ikke mer vin, ikke mer vaskemidler, ikke mer gass, ikke mer sigaretter, ikke mer dessertkake, ikke mer av noe som helst. Den godt voksne mannen i hvit skjorte og sorte bukser, myser mot sola, tenner den filtersigaretten han har i munnviken med en engangs11
lighter og vender ryggen til tavernaen og trekker røyken dypt ned i lungene, stryker seg over det pent gredde håret og setter seg på en kantstein – og betrakter tankefullt blågrå røyk fra pipene i landsbyen noen kilometer unna. Han tenker på sine tre voksne barn, som studerer ved universitetet, og han tenker på den forestående generalstreiken; det røyner på nå, han vet ikke hvordan han skal betale regningene, kreditten er slutt, gjelden endeløs, han må sette kroken på døra til sin elskede taverna. Han har slitt med å holde den virksom i snart 35 år; han overtok den fra sin far, som altfor tidlig – fred over hans minne – ble begravet på kirkegården ikke langt herfra. Europa eksploderer. Det er også en metafor for henne, den ustelte og overvektige kvinnen som setter en megastor cornflakespakke på kjøkkenbordet, foran sine fire barn. Maria 16 år, Margareth 11, Juan 10, Ernest 6. Klokken er 07.56 i en høyblokk utenfor Madrid, det er januar, det blåser en kald vind gjennom leiligheten. Barna har yttertøy på, selv om de er inne. Bestemor Ada er pakket inn i et grått ullteppe, hun sitter urolig i den ødslige leilighetens eneste lenestol, med rød lue over bustet grått hår, og hun ser som alltid innbitt på tv-en oppå kjøleskapet, mens hun tygger energisk på noe ikke-eksisterende. Også barna følger tv-programmet. Tause, mens de heller cornflakes i små skåler, skvetter melk fra en toliters12
kartong over, drysser en spiseskje med hvitt sukker på, og slurper i seg de sprø flakene. Det blir ikke sagt noe, bare stemmene fra tv-en, et morgenshow i studio, glamorøst designet i lilla og hvit scenografi. En blond, kortklippet og vakker kvinne i 20-årene, og en jovialt utseende mann i 40-årene med gråstenk langs tinningene, er studioverter, gjester i dyre klær sitter i en dyp sofa med store, fargerike puter, de prater høyt og eksaltert, med nesten skrikende stemmer, etterfulgt av hysterisk latter, og applauderes av et usynlig publikum, og forteller om sin nye kokebok, sin astronomiske Lotto-gevinst, sin 120 fot store seilbåt. En ung kokk demonstrerer vitalt hvordan asparges skal dampes. Studiovertene og gjestene avslutter showet med å gafle i seg grønne, friske asparges, med hjemmelaget hollandés til, mens rulletekstene kjøres over skjermen – deretter – reklame for vaskemaskiner, el-biler, hudpleie. Hva betyr vel metaforer for ham som ligger og døser i en garasje, som ser inn i en colaflaske med grumset vann, en hermetikkboks for sigarettstumper. Sigarettpakken og lighteren i armlengde foran ham, han glipper søvndrukkent med øynene – de vil han helst lukke for godt – og gjesper. Han sover med klærne på, i en fettet sovepose, hører suset fra morgenrushet fra motorveiene litt bortenfor det rømte forstadshuset med den tomme garasjen og den støvete lille ha13
geflekken, han må komme seg i bevegelse, ut av soveposen, for å søke arbeid, parkere seg selv ved det nyoppsatte, mannshøye nettinggjerdet inn mot parken, hvor de andre arbeidssøkende også står, i kø, avventende og røykende på sine evige sigaretter, med herjede, slitte ansikter uten alder, med grove hender som møtes i håndtrykk, hender som hviler i store lommer i de godt brukte parkasene med dype hetter. En flaske brennevin deles av noen, kalde pommes frites fordeles blant andre, løk skrelles, en pølsebit fortæres sultent og en sky hund snuser ut i den kalde eksosfylte lufta og gjør umotivert, mens den lusker videre med snuten mot bakken og den tynne halen hengende ned mot asfalten. Hva betyr en metafor for disse? I Europa ulmer det en glød. Det er stille, en drøm uten ord, en drøm det er umulig å våkne fra, som om den drømmende er kneblet, som om den drømmende er bundet og kneblet i et slags ubeskrivelig mareritt av ond virkelighet.