Sluk av Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

Sluk Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39249-9 ISBN 978-82-525-8076-1 (Bokklubben) 1. utgave, 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2012 Satt i 10,4/13 pkt. Sabon og trykt på Holmen Book Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Blue skies Smiling at me Nothing but blue skies Do I see Bluebirds Singing a song Nothing but bluebirds All day long Never saw the sun shining so bright Never saw things going so right Noticing the days hurrying by When you're in love, my how they fly Blue days All of them gone Nothing but blue skies From now on IRVING BERLIN

Spegeln ser bara mitt senaste ansikte, jag känner av alla mina tidigare TOMAS TRANSTRÖMER

PROLOG

Min far pleide å si: Du må kunne bygge et hus før du kan tegne det. Han hadde selv gått i murerlære som ung gutt i København før han begynte å studere til arkitekt. Så dro han til Norge for å gifte seg og tegne norske hus. Nå stod vi på Majorstua, sammen med minst et par tusen andre tilskuere som hadde utstyrt seg med hørselvern og svære solbriller, som om det var en bråkete solformørkelse vi skulle være vitne til. Det var det ikke. Vi skulle se Philipsbygget bli revet. Min far var i sin tid med på å tegne det, i 1958, den første bygningen i Norge med såkalt curtain facade, som fikk de femten etasjene til å virke lette, nesten vektløse. Philipsbygget ble et landemerke i Oslo, men snart vendte stemningen seg mot det. I løpet av sekstitallet ble det stående som et heslig og forhatt monument over alt som var elendig i denne verden, monopolkapitalen, Vietnamkrigen, materialismen, utbyttingen, EEC, imperialismen, for var det kanskje ikke amerikansk imperialisme at man bygget en skyskraper midt i Oslo og til og med måtte rive en verneverdig kino for å få plass til den? Norske hus skulle helst være lave, i det minste like høye alle sammen. Det verste var at jeg også ble med i hylekoret. Jeg gikk på gymnaset og ble revet med. Jeg turte ikke si til noen at far hadde vært med og tegne Philipsbygget.

7

Var det kanskje ikke jeg som ropte høyest når det ble snakk om Philipsbygget? Jeg skammet meg over min fars arbeid.

Jeg skammer meg fremdeles over at jeg gjorde det. Nå skulle det altså rives, i en såkalt controlled demolition. Spesialister på området var hentet fra USA, hvor ellers, og denne metoden var aldri blitt brukt før i Norge. Philipsbygget var altså det første i sitt slag både da det ble bygget og når det skulle rives. Det var den siste søndagen i april, 2000, kl. 13.00. Mor ville forresten ikke være med. Hun ventet på oss hjemme.

Hun likte ikke massemønstringer og store forsamlinger. De virket så knugende på henne. Det var et ord hun ofte brukte.

På samme måte hadde hun det med fjellet, viddene, steinrøysene, de virket også knugende på henne. Dette forundret meg alltid. Jeg fikk det ikke til å gå opp. Hvis hun syntes de øde strekningene og flatene i fjellheimen var knugende, burde hun vel like seg blant mennesker, eller omvendt, men ikke begge deler. Så lite forstod jeg. Mor var mellom. Det var hennes plass. Hun ble uansett ikke med. Det var bare far og jeg. Klokken nærmet seg ett. Det slo meg at far var yngre enn meg da han tegnet Philipsbygget. Dette var hans historie. Han sa lite. Noen ga en beskjed i en høyttaler. De mest ivrige blant tilskuerne måtte stanses av vakter. Jeg ønsket å si til min far at jeg var stolt av ham, stolt av at han hadde vært med og tegne dette bygget. Jeg ønsket å si unnskyld for at jeg hadde baksnakket det, hånet det og latterliggjort det. Jeg fikk ikke sagt det. Jeg hørte bare en skarp eksplosjon og i neste sekund lå Philipsbygget i støv, sitt eget støv. Det skjedde så fort at mange rett og slett gikk glipp av det hele. Noen mumlet til og med noe om at de burde gjøre det en gang til slik at folk fikk sett det ordentlig. Det var bare en prøve, tenkte jeg, og det var en befriende tanke, dette var bare en prøve og nå kunne Philipsbygget reise seg 8

fra støvet og røyken, etasje for etasje, og jeg kunne endelig si til min far at jeg var stolt av ham. Han hadde ikke fortrukket en mine mens dette stod på. Jeg innbiller meg at han kanskje tenkte, i alle fall gjorde jeg det: For å tegne et hus må du også kunne rive det. På hjemveien ville jeg vise ham magnoliatreet rett nedenfor universitetet. Det stod i full blomst, en hvit, nesten gjennomsiktig krone som samlet alle årstider i seg i april, for i denne måneden både blomstret det og visnet. Derfor skinte det også med en mettet kraft, til tross for de skjøre fargene. Far la hånden på skulderen min og sa: Nå går vi hjem. Så mor ikke blir engstelig for oss.

SLUK 1

Det var den sommeren menneskene landet på månen, i hvert fall to av dem. Den tredje måtte jo pent bli igjen i raketten eller hva de nå kaller det, ganske bittert når man tenker på hvor langt de hadde reist og så får du liksom ikke bli med det siste stykket, det som teller, omtrent som å bli bedt med på en ganske fin fest hvor ingen har vært før og så må du liksom stå i trappa og vente til den er over. Og bare for å ha det helt klart, jeg vet godt at det ikke akkurat er første gang noen begynner en roman sånn. Hvis du stabler dem oppå hverandre, alle disse håpløse romanene som begynner med stort skritt for oss og lite skritt for meg og deg og hele den duren der, ville de sannsynligvis rukket omtrent til den samme månen og du kunne gått tørrskodd fram og tilbake.

Jeg vet heller ikke om dette er, eller kommer til å bli en roman i det hele tatt. Jeg får se. Vi får se. Dessuten er månen egentlig slutten, i det minste slutten på denne sommeren som jeg altså har satt meg fore å skrive noe om. Derfor er det riktigere å begynne om bord på Nesoddbåten, Prinsen, den stiligste ferga i Oslofjorden, med sort skrog, hvit bro, egen kiosk, herre- og dametoalett og gelendre av mahogny.

Jeg står ute på dekk, helt forrest, og ser baugen pløye van11

net og bølgene som vokser i rand etter rand til hver side i en nærmest ubegripelig og skjønn symmetri. De som ruller mot Bygdøy får vikingskipene til å gynge, mens de andre treffer de riflete svabergene hvor feriefolket samler ved til sankthansbålene. Det er altså sankthans, men ennå lenge til aften. Vi er på vei til sommerhuset. Vi er mor og jeg. Hun sitter inne i salongen. Hun er redd for å bli forkjølet. Det er hun alltid, men hun behøver ikke være særlig redd for å bli forkjølet nå, for det er så vindstille at selv seilbåtene har fått motorstopp og lener seg mot ingenting. Far har blitt igjen i byen. Arkitekter tar ikke fri, pleier han å si. Landet skal bygges, boliger i Hammerfest, kraftverk i Valdres, rådhus i Drammen, svømmehaller, telefonkiosker og skoler. Og hvis byggingen av landet skal lykkes, må man først tegne, hver vegg, hver trapp, hver dør og hvert minste bøttekott må tegnes. Ellers blir det ingenting av. Far er altså arkitekt. Han tegner byen jeg skal bruke resten av livet mitt på å skrive om. Men først skal jeg ta meg av månen. Jeg er endelig ferdig med realskolen, to pinefulle år, og til høsten skal jeg begynne på gymnaset. Et øyeblikk, der jeg seiler sommeren i møte, føler jeg meg fullstendig fri. Jeg er rystet av lykke og på gråten. Hverken før eller senere har jeg kjent noe lignende og jeg har forsøkt på mange og ulike måter. Jeg fyller snart seksti.

Mor kommer ut fra salongen likevel, akkurat som hun pleier å gjøre, og stiller seg ved siden av meg. Hun har som vanlig kjøpt to båtis, det passer liksom om bord i Prinsen, ikke sant, hva ellers skulle man spise, nøtteis, nei, det passer bedre på land. Vi pleier å le litt av dette, selv om vi ikke behøver å nevne det, må være minst syv somre siden vi nevnte det sist, at om bord på Prinsen spiser vi bare båtis. Dette er uansett vår lille greie og nå spiser vi hver vår båtis mens vi 12

ikke sier noe. Mor har på seg et blått skaut som er knyttet stramt under haken, omtrent som en sydvest, og hun virker som vanlig annerledes enn hun er resten av året. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, kanskje det er en slags skjødesløshet, uvørenhet, hun som ellers pusser alle vinduene annenhver dag og støvsuger hver eneste, hun som alltid holder masken, koste hva det koste vil. Alt som ikke blir sett har heller ikke hendt. Alt som ikke blir sagt finnes ikke. Mors perfekte verden er den usynlige. Kan hun også føle denne friheten som åpner rom etter rom hvor alt er mulig, denne friheten som innebærer, i hvert fall når det gjelder meg, at man samtidig må lukke dørene bak seg, én etter én i samme fart, hvis ikke vil man bare bli stående rådvill og livredd uten å komme videre? Kan hun oppleve min frihet? Det er skautet som er mors tegn. Det er hennes uniform når hun innrulleres i sommerens armé. Så enkelt er det. Hjemme bruker hun aldri skaut, til nød innendørs, når det røyner på, men ute, ute blant mennesker i de brede gatene? Aldri. På landet, som vi kaller det, enda vi kan se Rådhuset fra altanen, tar hun seg den frihet. Det er mors frihet, innbiller jeg meg, å ta seg friheter. Mors frihet er stykkevis og delt. Den kommer i øyeblikk. Hun griper den når den byr seg. Friheten er bare en sjanse. Jeg tenker dette nå. Jeg kunne ikke ha tenkt slik den gangen. Men kjeksen er som vanlig allerede myk og seig. Jeg liker det sånn. Jeg liker at det er som vanlig. Overraskelser er ikke min stil. Det kan de andre ta seg av. Derfor er denne uhørte lykken, denne friheten jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med, også skremmende. Jeg håper at mor ikke legger merke til noe, at jeg nettopp har vært på gråten. Jeg ser for sikkerhets skyld en annen vei, innover mot Bunnefjorden som alltid ligger i skygge, uansett hvor mye sol det er. Mor gir meg et lommetørkle. Det er ikke for 13

å tørke tårene som ennå ikke har kommet, men isen som renner mellom fingrene som hvitt, seigt lim og kleber dem sammen. Jeg pælmer det siste av kjeksen til måkene som stuper mot meg med brede vinger og gule, heslige skrik. Vi nærmer oss Tangen brygge. Der står som vanlig Iver Malt og kaster med boks. Han har ikke fiskestang, så i stedet har han surret snøret rundt en blikkboks, skrudd fast et håndtak inni og der har du snurrevaden hans. Jeg har ofte lurt på om det var Iver Malt som fant opp det uttrykket, å kaste med boks. Kan godt hende. Han er kledd i digre og ganske skitne kortbukser, helsetrøye, en skyggelue fra Esso-stasjonen oppe ved Senteret hvor faren hans jobber når han er edru, og på føttene har han ingenting. Iver Malt går alltid barbeint, i hvert fall hele sommeren. Hva han gjør ellers i året har jeg ikke peiling på, men det skulle ikke forundre meg om han gikk uten sko da også. Han er nemlig fastboende. Han tilhører ikke feriefolket. Han reiser ikke noe sted. Han blir.

Han bor i en av brakkene som stod igjen etter tyskerne ute på Signalen, rett bortenfor brygga. Vi er visst jevnaldrende.

Det er alt jeg vet om ham. Men det går mange rykter om familien Malt: at faren aldri er edru, at de har en mannevond hund som ikke kan gjø, at moren hans er tyskertøs og har enda en sønn, som altså er Ivers halvbror, og som ble tatt fra henne så snart han var født og plassert på et hjem fordi han var hakket mer evneveik og forsinket i hue enn hun som hadde pult med tyskerne og fått en uønsket bastard av en unge. Noen kaller henne til og med hore, og ikke bare det, men også en landssvikerhore. Sånn omtrent går ryktene om familien Malt på Signalen og de fleste tror på dem.

– Hils på Iver Malt, sier mor.

Det har hun aldri bedt meg om før. Jeg liker det ikke. Jeg 14

vil helst ikke hilse på Iver Malt og ikke har jeg noen grunn til det heller.

– Hvorfor det?

– Fordi ingen andre hilser på ham, Chris.

Sa mor det bare fordi det ikke var mange som hilste på meg heller? Var det liksom samling i bånn? Sant å si hadde jeg ikke mange venner, om jeg hadde noen i det hele tatt.

Det gjorde ikke meg noe. Jeg mener ikke at jeg trivdes spesielt godt i mitt eget selskap, at jeg liksom var gøyal å være sammen med sånn på egen hånd, men jeg kom ikke på noe bedre og derfor var mitt selskap det beste. Jeg kan like gjerne si det som det er. Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet. I disse søkkene, som jeg fremdeles har, for de lar seg ikke reparere sånn med det samme, de lar seg ikke hamres ut som bulken i et panser og de går heller ikke over, lå min ensomhet lagret, en ensomhet som altså ikke var meg imot og som jeg derfor ikke klaget over.

Prinsen gjør en sving og legger til. Jeg liker det myke drønnet som lager et støt i meg også når båten treffer fenderne.

Det er jeg som legger til. Jeg legger til fremtiden. Dekket er for lengst fullt av kvinnfolk som haler og drar i ryggsekker, kofferter, kurver, bademadrasser, parasoller, svømmebelter, barnevogner, sykler og skrikerungene sine. Det er mødrene med skaut som skal invadere Nesodden og kjempe ved feriens fronter. Mannen med telleapparatet, han som bare blir kalt Kapteinen, selv om han aldri styrer båten, skyver landgangen på plass og den er en bratt og ulendt trapp som 15

fører ned til sommeren og fremtiden, for det er høyvann og det betyr dragsug og maneter. Han har en strøken uniform på seg, dobbeltspent med gylne striper på begge jakkeermene, og en uniformslue med skinnende brem. Jeg innbilte meg, og jeg gjør det fremdeles, at han styrte fergene om natten, at han stod ved roret i lyset fra månen og fraktet alle med dårlig samvittighet hjem eller kanskje bort, bort for godt.

Jeg skulle forresten gjerne hatt den jobben, jeg mener å telle passasjerene. Og når jeg tenkte meg om hadde det holdt i lange baner bare å ha et slikt telleapparat, jeg behøvde ikke en hel ferge, det ville gjort verden til et bedre sted å være, for da kunne jeg telt fugler, ekorn, dager, regndråper, sekunder og bokstaver og tallet ville ikke forsvinne, slik det før eller seinere gjorde når jeg telte inni meg, sannsynligvis ville jeg trengt to telleapparater, kanskje tre, for det er ikke grenser for hva man kan telle når man først begynner å gjøre det, å telle, selv telleapparater kan man telle. Den siste som går i land er for øvrig lensmannen, den omfangsrike Gordon Paulsen som aldri bruker uniform, kanskje det ikke finnes store nok. Han har sannsynligvis vært i byen for å lete etter forbrytelser, for på Nesodden skjer det ingenting.

Så bærer vi bagasjen opp til huset. Det er ikke mye jeg har med, bare hundre blanke ark, en liten koffert og en kikkert, som jeg har fått av far. Arkitekter trenger ikke kikkert, sier han. Det er heller ikke særlig langt å gå, bare rett rundt svingen, forbi postkassene, videre langs de hvite gjerdene, så ned i det som blir kalt Dumpa, der grusveien deler seg, en går bort til Hornstranda og den andre går opp den bratte bakken til Kleiva, som huset vårt heter og som er en svær brunbeiset trebygning, med to og en halv etasje, altan på størrelse med slottsbalkongen, en tom karpedam, flaggstang, utedass, brønn og en eplehage man kan gå seg vill 16

i. Jeg snur meg i siste liten og ser Iver Malt som fremdeles står med ryggen til og sveiver inn snøret. Han gidder ikke å snu seg. Han har nok med sitt. Han fisker. Og sannsynligvis har han ikke lagt merke til meg i det hele tatt, for hvorfor skulle han det? Jeg hilser jo aldri på ham og ikke gjør han det heller, hilser på meg, mener jeg. Det er nøyaktig som mor sa. Ingen hilser på Iver Malt og jeg er en av dem. Han hiver ut igjen, selv om Prinsen er i ferd med å legge fra. Kapteinen roper som vanlig noe til ham mens han vipper den våte trossa om bord og en vifte av vann skinner i lyset, vil du at vi skal kappe hele snøret ditt, idiot? Det roper Kapteinen hver gang og Iver bryr seg som vanlig ikke. Hva så, forestiller jeg meg at han tenker. Hva så? Jeg har nok snøre og flere bokser og enda flere sluker. Det er akkurat som om jeg kan se den verden han er lukket inne i. Ikke at jeg ser hva den verdenen består av, jeg er ikke synsk, bare ganske skarpsynt, bortsett fra når det gjelder meg selv, men jeg ser at han er et annet sted. Jeg er ganske ømfintlig for sånne ting. Og en tanke slår meg, nemlig at vi på den måten ligner hverandre. For jeg er også et annet sted i min egen verden.

Det er ingen god tanke å tenke, at jeg ligner Iver Malt fra brakkene på Signalen. Likevel nikker jeg til ham, for mors skyld eller min skyld eller syns skyld. Og det er i grunnen samma faen, Iver Malt står jo med ryggen til uansett, ikke sant?

2

Jeg åpnet kofferten som var akkurat stor nok for skrivemaskinen, løftet den forsiktig ut og plasserte den på bordet foran vinduet. Rommet mitt, kvistværelset, kalte vi det, lå i andre etasje, eller andre og en halv, på vei opp til loftet. Veggene var hvite, taket skrått. Sengen hadde fire sengestolper, med messingkuler på toppen, det var omtrent som å sove, hvis jeg i det hele tatt fikk det, mellom fire flaggstenger. Jeg ble sittende en god stund og bare se på dette vidunderet, en Remington Portable, som far ganske uventet hadde kommet med rett før sommeren. Jeg hadde ikke fødselsdag engang, det var bare en vanlig onsdag. Den ble til overs, sa han.

Arkitekter bruker ikke skrivemaskin. De skriver for hånd.

Jeg husker fars skrift. Fars bokstaver var hus på rekke og rad, noen høye, de fleste lave. Linjene var gater. Jeg prøvde lenge å etterligne den, min fars skrift. Da jeg skjønte at jeg aldri ville klare det, å bli bedre enn fars skrift, måtte jeg finne på noe annet. Jeg flyttet i stedet mennesker inn i disse husene som var bokstaver og jeg gikk i de gatene som var setninger. Jeg snek meg mellom linjene og fant tegn, gåtefulle, skremmende og oppløftende tegn som bare var mine og som ingen andre enn jeg kunne tyde. Far ga meg altså en skrivemaskin. Kanskje han så at håndskriften min var håp18

løs, bare et virvar av overstrykninger og gjentagelser. Jeg fikk ikke i orden, jeg, som innerst inne var en ordensmann uten like. Og nå satt jeg her, på rommet mitt i andre og en halv etasje, foran skrivemaskinen. Jeg hadde selvfølgelig skiftet fargebånd og pusset tastene for anledningen. Så dro jeg det første arket på plass i valsen, valgte dobbel linjeavstand og skrev tittelen som for lengst var klar. Månenedgang. Den var jeg ganske fornøyd med. Strengt tatt behøvde jeg ikke skrive noe mer. Så fornøyd var jeg med den tittelen. Men såpass lett ville jeg ikke gjøre det for meg. Jeg hadde 26 dager på å bli ferdig med selve diktet før menneskene fikk has på månen. Det burde holde. Egentlig syntes jeg vi burde la månen få være i fred. Jeg mener, når vi først hadde satt foten ned der kunne den aldri bli den samme igjen. Derfor håpet jeg innerst inne at noe gikk feil, ikke at astronautene omkom eller såpass, men for eksempel at en skrue løsnet i Apollo, at det ble dårlig vær, at Nixon fikk omgangssyke eller at Neil Armstrong brakk beinet, ja, det hadde vært noe, at Neil Armstrong brakk beinet da han gikk ut for å hente posten, for jeg tvilte sterkt på om noen dro til månen på krykker.

Jeg trakk fra de tynne, hvite gardinene som nesten ble til støv i hånden, og kunne se fjorden, flaggstangen, karpedammen og rhododendronen. Fjorden lå blank og stille, med en farge som bare denne aftenen i året, sankthansaften, kunne inneholde, blå skygger som åpnet like blå skygger og alt dette blå forsvant i et blått nåløye like over Kolsåstoppen. Flaggstangen gidder jeg ikke si noe om foreløpig, det får være nok med sengestolpene, bortsett fra at malingen flasset av og kulen på toppen var rusten og derfor lignet stangen en sliten mast på et grunnstøtt skip. Det var forresten ganske lenge siden det hadde vært karper i den tørrlagte karpe19

dammen og jeg tvilte på om det noensinne hadde vært det, for den dammen var så liten at selv rumpetroll pent måtte stå i kø og vente på å bli padde, eller var det frosk. Dessuten hadde vannet visnet for lengst og blitt til mose langs kantene. Samma det, også. Men rhododendronen var et helt hotell for humler og ingen rom var ledige. Der durte de ut og inn av sine røde og vidåpne dører dagen lang og lukket dem pent etter seg når mørket falt. Humler er ganske veloppdragne når det kommer til stykket. Og satte jeg vinduet på gløtt, eller bare hørte godt nok etter, og jeg har ganske god hørsel, kunne jeg få med meg summingen helt opp hit hvor jeg satt ved skrivemaskinen og skulle skrive det store diktet om månen. Det var forresten en i klassen på den forhatte realskolen som stammet og i hver time tvang norsklæreren ham til å si rhododendron, noe han selvfølgelig ikke fikk til, og du behøver egentlig ikke stamme i det hele tatt for å få problemer med den busken, det ble bare ro, ro ro, og da stemte resten av klassen i, jeg også, tro ikke et øyeblikk noe annet, ro, ro, ro til fiskeskjær. Like morsomt hver gang.

Men når han sang, da skulle du hørt, da fløt ordene uten det minste hakk i plata, konsonantene gled av gårde, det var som om melodien smurte ham. Sangen var hans verksted. I sangen ble han reparert. Sånn hadde jeg det også, men mine søkk lot seg skjule, enn så lenge. Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Da jeg fikk øye på det første bålet, et sted mellom Slemmestad og Sandvika, og nåløyet over Kolsåstoppen viste seg å være en villfaren stjerne, gikk jeg ned til mor som satt på altanen med et grønt pledd rundt seg og drakk te. Foran henne lå den lille gule notisboken hun alltid hadde med seg og som hun skrev handlelister og førte regnskap i. Det stod 20

en kopp der til meg også. Jeg skjenket den passe full, la en sitronskive øverst og pøste på en halv kilo sukker som sank mot bunnen og steg i en sødme som så vidt overdøvet det sure.

– Hva gjør du? spurte mor.

– Skriver.

– Om hva da?

– Månen.

– Har du kommet langt?

Jeg måtte nesten smile. Mor snakket som om jeg skulle levere en stil neste mandag. Men egentlig likte jeg at hun spurte sånn, for det betydde at hun ikke hadde peiling på hva det var å skrive, jeg mener, skrive på alvor, ikke postkort, handlelister og teite stiler. Hun hadde ikke peiling på hva jeg drev med. Det ga meg et slags overtak. Kanskje det var første gangen jeg hadde overtaket. Det var min tur til å forklare det som hun, eller resten av verden for den saks skyld, gjerne det, ikke skjønte. Jeg sukket tungt og overbærende.

– Det er dessverre ikke sånn det foregår, mor.

– Nei vel. Hvordan foregår det da?

– Man må vente på inspirasjon.

– Så det er derfor jeg ikke hører noe?

– Hører noe? Tror du man hører at man skriver?

Mor lo og tente en sigarett.

– Skrivemaskinen, tulling. Det er den jeg ikke hører.

– Jeg forklarte jo det. Eller skjønte du det ikke? Jeg venter på inspirasjon, ikke sant?

– Så klart. Du vet jo hvor dum jeg er.

Røyken fra sigaretten kveilet seg rundt henne og tømte ansiktet for farge. Jeg så ned. Jeg hatet det når hun snakket sånn. Det virket så ynkelig og jeg ville ikke at mor skulle 21

være ynkelig. Jeg angret på det jeg hadde sagt og måten jeg sa det på.

– Det var ikke det jeg mente.

– Jeg vet det.

– Tittelen er i hvert fall klar. Månenedgang.

– Hvorfor ikke måneoppgang?

Det plaget meg noe voldsomt at hun skulle plukke på den tittelen. Den var min. Hun hadde ikke noe med den å gjøre. Ingen hadde rett til å plukke på den. Heretter skulle jeg ganske enkelt holde kjeft.

– Det er jeg som skriver, ikke du, sa jeg.

– Jeg synes bare at den virker så pessimistisk. Er det ikke fint at vi kommer til månen?

– Vi? Skal du dit også?

Mor gned sigaretten forsiktig ned i askebegeret, noen glør for omkring og røyken gled langsomt bort mens ansiktet hennes rykket nærmere. Om det er nå, i skrivende stund som det heter, jeg ser min mor slik og prøver å lese hennes trekk, eller den gangen, sankthansaften 1969, vet jeg ikke.

Jeg burde vite det, jeg som regnes som en mester i faget hukommelse. Men menneskene som står oss nærmest trekker seg unna når tiden kommer imellom, og minnet, dette skjøre og ubestemmelige vannspeilet, er alt vi har å lene oss over og stole på. Vi må stole på det upålitelige minnet. Hvor var mors navn? Hun navnet klærne mine, men ikke sine egne. Navnet hun var født til hadde hun skiftet ut med fars. Hun hadde ikke så mye som navnet sitt på døren inne i byen. Jeg fikk det altså for meg at hun lengtet etter noe. Det var overveldende. Hva kunne hun lengte etter? Hadde hun ikke alt? Jeg tror hun lengtet etter noe som var større enn henne og som hun kunne fylle, oppfylle. Hun lengtet etter sitt eget liv som var et annet liv.

22

Hvem hadde tatt det fra henne? Far? Eller enda verre: jeg?

Jeg hadde mange navn. Når noen ropte på meg kom jeg ikke.

– Der er den forresten, sa mor og pekte.

– Hva? – Månen.

3

Jeg våknet av regnet som like gjerne kunne vært skjærene som ruslet fram og tilbake på taket mens humlene åpnet sine røde rom og begynte å suse. Jeg likte å ligge slik, bare lytte og drømme. Jeg husker ikke drømmene. Jeg husker bare at tiden løste seg opp og forduftet, akkurat som den tynne, blå røyken fra mors Ascot, som gardinene og mine egne tankebaner. Jeg ble vektløs. Det var som å skrive, som å synge. Jeg ble satt fri fra alt som bandt meg til regelverkene, både mitt eget og alle de andres. Men da jeg likevel ikke kunne la være å telle dråpene, eller var det skjærenes skritt, samme kan det forresten være, for alt man teller blir det samme til slutt, var det ikke annet å gjøre enn å stå opp og da kunne jeg selvfølgelig ikke unngå å legge merke til den høyre foten min, den som stod nesten i vinkel, rett ut stod den, og på dårlige dager skjente jeg sånn at jeg enten snublet eller gikk i sirkel og det går jo omtrent ut på det samme. Jeg klarte imidlertid å gå bort til skrivemaskinen der arket hadde falt forover i en bue, som om det også hadde sovnet i løpet av natten eller i det minste falt i tanker. Det hadde vært noe. At arket hadde drømt et dikt. Jeg dro spaken til side og vekket det med et realt linjeskift. Tittelen var i hvert fall ingen drøm. Jeg leste den inni meg: Månenedgang. Nå manglet bare diktet.

24

Jeg telte trappetrinnene. Fjorten linjer skulle diktet være på. Hvis jeg tok to i slengen ville diktet bli på syv. Men skulle jeg regne med det første og det siste trinnet, som egentlig ikke var trinn, men gulv, måtte diktet bli på tolv linjer, eventuelt seks, hvis jeg altså tok to trinn i samme slengen. Den slags ting var viktig å få med seg. Ellers kunne alt gå galt.

Mor var ikke på kjøkkenet. Jeg grabbet en brødblings og åt den på veien bort til utedassen, noe mor forresten ikke likte at jeg sa. Hun forlangte at det skulle hete utedo, gjerne med stor U, aller helst bare do, akkurat som hun ba meg si gården inne i byen, ikke bakgården, når jeg skulle ned med søppelspannet eller hente tøyet fra tørkesnorene. Bakgård var noe de hadde på østkanten. I bakgården var det skygge, rotter, stank, sopp, pøbler, mopeder, brennevin og evig slagsmål. I gården derimot slapp solen til og det luktet friskt av hvite lakener, kaffe og blomster. Mor var ømfintlig overfor mye, høy musikk, skarpe farger, rot og uhøflighet, men særlig overfor språk. Feil ord var en trussel. Ordene var viktigere enn, hva skal jeg si, ikke virkeligheten, ikke tingene eller gjenstandene, det er for enkelt, men bildet vi skapte av oss selv, inntrykket vi ga. Ordene var overordnet. De kunne enten trekke opp eller ned. Derfor gjaldt det å bruke de riktige ordene, ikke utedass, ikke bakgård, ikke hæ når man ikke hørte eller skjønte hva som ble sagt. Språket var også en maske som skulle holdes. Uansett, stor eller liten U, det var og ble en utedass likevel, samme hva hun sa, med en oval åpning i den trange benken som vi slapp dritten vår ned i. Men jeg skulle i hvert fall gjerne hatt et annet slags papir enn den harde, glatte rullen som hang på kroken på innsiden av døren og som bare gled unna mens de grønne, skinnende spyfluene, svære som helikoptre, drønte rundt meg, det var omtrent som å tørke seg med julepapir, 25

eller mellomleggspapiret matpakkene var fulle av og som til forveksling lignet gulost når det hadde gått noen dager, og lite hjalp det om det het dassrull eller dorull eller hva faen som helst. Det hadde vært like greit å henge opp en kortstokk eller en rabarbra til å tørke seg med. Kanskje jeg ble nødt til å bruke mine egne ark, hvis magen slo seg vrang. Litt av et dikt. Hva om far tegnet en utedo? Han kunne tegnet den så fin at det ble umulig å kalle den utedass. Det skulle jeg foreslå for ham.

Mor ropte på meg.

Jeg kan ikke fordra å bli ropt på. Det skal noen ganske gode grunner til før man roper på noen, stor fare eller strålende nyheter, og jeg liker som sagt ikke overraskelser. Så jeg tok den tiden jeg trengte og en god stund til, men orket ikke sitte der en evighet heller og holde spyfluene med selskap. De fikk klare seg uten meg. Jeg trakk opp buksa og gikk langsomt over til huset igjen. Det hadde sluttet å regne.

Alt var stille. De siste dråpene hang i luften som matte perler. Mor satt som vanlig på altanen med det samme, grønne pleddet rundt seg. Avisen hadde kommet. Den lå på bordet foran henne, mellom tekoppene og kannen.

– Hvor har du vært? spurte hun.

– På utekloasettet. Hvor ellers?

Mor lo.

– Gjør du narr av meg? Utekloasettet!

– Hvorfor ropte du?

– Vil du ikke ha frokost?

– Du behøver vel ikke rope for det.

– Iver Malt var her.

Jeg hørte hva hun sa, men skjønte det ikke. Jeg var like ved å si hæ med stor h.

– Iver Malt? Var han her? Hva ville han?

26

– Han kom med Aftenposten. Det er han som er avisbudet i sommer.

– Kan han ikke bare legge den i postkassa?

– Du mener postkassen?

– Ja. Så postkassen da!

Dette likte jeg enda mindre. Det tvert imot plagde meg.

Jeg ville være i fred. Jeg ville ikke forstyrres. Jeg var forstyrret nok resten av året om jeg ikke skulle være forstyrret hele sommeren også. Hva innbilte den fyren seg, som het noe såpass tåpelig som Iver Malt og som ingen hilste på?

Hadde han likevel sett at jeg nikket og nå trodde han at vi liksom var kompiser og bestevenner? Skulle han komme hit personlig med avisen hver morgen bortsett fra søndagene, og da kom alle tantene i stedet og de var mer enn nok? Faen ta Iver Malt.

– Det sa jeg også. At han bare kunne legge den nede i postkassen. Så kan du hente den der.

– Gjerne.

Jeg skulle til å ta et knekkebrød, men mor stanset meg før jeg i det hele tatt var i nærheten av wasa.

– Har du vasket hendene?

– Egentlig ikke.

– Herregud. Da kan du hente vann samtidig.

Jeg gikk opp til brønnen som lå mellom bjerketrærne og trakk lokket til side. Når jeg bøyde meg over kanten kunne jeg så vidt se ansiktet mitt i det dype, kjølige mørket, men det gled stadig unna og kom til syne igjen i andre former, andre utseender enn mitt, som om det stod en fremmed på bunnen og drev gjøn med meg. Jeg firte ned bøtta, vippet den rundt med et raskt rykk i tauet og halte den opp. Det fremmede ansiktet fulgte med. Jeg ble ikke kvitt det. Det lå i det klare vannet og gliste. Jeg bar bøtta ned til kjøkkenet, 27

så kunne det fordømte trynet bare ha det så godt når mor skulle koke poteter.

Da jeg kom tilbake til altanen hadde hun smurt på to knekkebrød, ett med brunost og ett med kaviar. Jeg var ikke sulten lenger. Hun så opp fra avisen, først på hendene mine, deretter meg.

– Vi må male flaggstangen før tantene kommer.

– Ja. – Den må ha blitt slik i vinter.

– Sikkert.

– Du og far kan male den.

– Når kommer tantene?

Mor sukket.

– Altfor fort.

Hun la hånden over munnen i det samme ordene hadde forlatt den.

– Det var ikke pent sagt av meg, sa hun. Fy. Så bladde hun videre i avisen. Det var bilde av de tre astronautene på forsiden. Tror noen virkelig at jeg husker hva som stod om dem? At jeg skulle huske hva som stod i avisen for over førti år siden? Jeg mener, hvem går rundt og husker sånt? Jeg gjør. Det stod at Neil Armstrong giftet seg med Janet Sharet 28. januar 1956 og 28. januar, 1962, på den samme bryllupsdag, mistet de datteren Karen. Var det derfor Neil Armstrong ville til månen? Den tanken var umulig å få ut av hodet. Alt kleber seg fast. Det er for mye innhold i verden. Uansett om det er søppel eller gull, så kleber det seg like forbannet fast. Ta bare en sånn avis, datoer, tabeller, rekorder, temperaturer, dødsannonser, rutetider og tall på tall, bokstav på bokstav. Før skrøt jeg av at jeg skrev for ikke å glemme. Nå sier jeg det omvendt. Jeg skriver ikke lenger for å huske, men for å glemme. Så snart noe er skre28

vet kan jeg glemme det. Derfor glemmer jeg denne sommeren nå, ord for ord. Luften var ennå kjølig denne morgenen, 25. juni, 1969. Det husker jeg. Nå kan jeg altså glemme det.

Jeg glemmer astronautens døde datter. Imens hadde humlene rengjøring i Rhododendron Grand Hotell. Gresset skinte.

En maur krabbet over hånden min. Et lasteskip delte fjorden nøyaktig på midten, for jeg kunne se at bølgene traff land på likt. Nå kan jeg glemme alt det også. Mor la avisen fra seg og bladde litt i den lille, gule notisboken sin.

– Jeg vil helst at du ikke pleier omgang med ham, sa hun.

– Hvem? Far? Jeg syntes egentlig jeg var ganske morsom og lo.

– Du vet hvem jeg mener. Han er ikke bra.

– Ikke bra? Tror du på alle ryktene?

– De bryr jeg meg ikke om. Jeg vet bare at han ikke er bra.

– Det var du som ba meg hilse på den gjøken.

– Det er noe helt annet.

– Hva da?

– Det er folkeskikk. Dessuten skal du ikke kalle ham gjøk.

Det er ikke hans feil.

Resten av dagen satt jeg ved skrivemaskinen, men jeg var blitt for urolig og kom ingen vei med diktet om månen. Jeg bare satt der med hendene i fanget og ventet på inspirasjon.

Den viste seg ikke. Det varte og det rakk. Den viste seg ikke da heller. En kråke landet på den morkne flaggstangen.

Var inspirasjonen sendt meg i form av en tåpelig og bråkete fugl? Og hvem hadde for øvrig sendt den? Jeg hadde ingen anelse. Den hjalp uansett ikke, hverken kråka eller ventetiden. Men av en eller annen grunn følte jeg meg betydningsfull. Jeg satt der og gjorde ingenting og var betydningsfull.

Dette likte jeg. Jeg var en av de utvalgte. Jeg måtte lide.

29

Det skulle koste. Det skulle koste, koste hva det koste ville.

Mor pleide å si det. Koste hva det koste ville. Jeg led på min måte. Jeg nøt det. Men etter hvert ble stillheten plagsom.

Jeg ble oppmerksom på meg selv. Jeg ble oppmerksom på blodet som rant under huden og huden som strammet rundt kroppen. Jeg ble oppmerksom på hjertet mitt som slo og fingrene som dirret så vidt for hvert eneste slag. Hjertet var en skrivemaskin! Jeg ble oppmerksom på de bleke knærne mine og søkkene i hodet som denne stillheten, bare avbrutt av hjertets tasteslag, hulte ut til juv. Jeg ville ikke bli oppmerksom på meg selv. Jeg ville den andre veien, bort, lengst mulig bort fra meg selv. Én kråke er ingen sverm. Tolv trinn er en trapp. Fire til er ett og et halvt dikt. 25 dager igjen til månen.

4

Neste morgen stod Iver Malt ved porten igjen med Aftenposten i hånden. Mor var på kjøkkenet og lagde frokost.

Jeg satt på altanen og så ham. Han ble bare stående. Han hadde opplagt sett meg også. Det var ubehagelig. Jeg hadde mest lyst til å gå inn og lukke døra for godt, men gjorde det ikke. Jeg skulle tvert imot bli sittende til han la avisen pent fra seg og forsvant i det blå. Det lå an til å bli en fin dag, så vidt jeg kunne se, og den innpåslitne og barbeinte gjøken skulle ikke få ødelegge den. Himmelen skrånet gjennom de dovne makrellskyene som lignet ull. Den svære baldakinen var på plass, den lignet en halvert kuppel, et halvt sirkustelt. Men Iver Malt rikket seg ikke. Han var en sta jævel.

Da mor kom ut med hardkokte egg og ristet brød stod han der fremdeles.

– Gå ned og hent avisen, sa mor.

– Kan ikke du gjøre det.

– Nei, vet du hva. Og si til ham en gang til at han ikke behøver å komme helt opp hit med den. Stakkars gutt.

– Syntes du sa at jeg ikke skulle pleie omgang med ham.

– Det er ikke å pleie omgang å hente avisen. Skynd deg nå.

I går var han ikke bra og i dag var han stakkars gutt. Passe motvillig gikk jeg ned den smale stien som var strødd med 31

singel og krydde av maur og jeg skyndte meg ikke akkurat.

Jeg hadde god tid, stakk hendene i lomma, studerte et ekorn som spaserte opp i et furutre og fikk nålene til å falle som vissent regn. Da jeg omsider nådde porten rakte jeg bare fram hånden og meningen var selvfølgelig at Iver Malt skulle gi meg avisen, men i stedet tok han den, altså hånden min, og der stod vi på hver vår side av grinda og håndhilste som to lavmålere. Jeg ville ikke ta i Iver Malt så jeg røsket hånden løs og holdt på å ramle. Han lo og slengte avisen over til meg.

– Skal jeg male flaggstanga for dere? spurte han.

– Hvorfor det?

– Fordi den trenger å bli malt.

– Far skal male den.

– Faren din er ikke her.

– Han kommer.

Iver bare trakk på skuldrene. Ansiktet hans var beinete og brunt og uttrykksløst, bortsett fra når han lo. Når han tok av seg den røde capen for å klø seg i det flate håret, lyste pannen hans som porselen. Det var sjelden han tok av seg den capen.

– Skal vi fiske? spurte han plutselig.

Hvorfor er nei så vanskelig, fordi det er én bokstav lengre enn ja?

– Jeg har ikke fiskestang.

Det var opplagt feil svar. Jeg hørte det til og med selv.

Jeg skulle selvfølgelig sagt nei, ganske enkelt, vi to skal ikke fiske, det aller siste vi to skal gjøre sammen er å fiske. Nå øynet han derimot et håp.

– Du kan låne en boks av meg!

– Jeg kan ikke kaste med boks.

– Jeg kan lære deg! Det e’kke vanskelig. Det er lett når du først får det til!

32

– Jeg har ikke noen sluk.

– Jeg har mange! Fatter’n lager dem.

Sånn rotet jeg meg altså inn i en slags avtale med Iver Malt, at jeg skulle komme til brygga ved sekstiden, bare fordi jeg ikke klarte å si nei. Det er sånn jeg var. Jeg lot andre bestemme og gjorde som de sa. Jeg gjorde saker og ting jeg ikke ville og nikket høflig mens jeg bannet og svor inni meg og det klødde grassat i søkkene. Nå var det Iver Malt som fikk meg til det, fikk meg til å gjøre noe jeg ikke ville. Han løp i full fart nedover mot dumpa. Kunne vi ikke bare blitt i hver vår verden?

– Du behøver ikke komme helt hit med avisen! ropte jeg.

Bare legg den i postkassa!

Iver snudde seg mens han viftet med capen.

– Samma for meg! Samma for meg!

Jeg gikk tilbake til altanen igjen, rasende og urolig, to skritt fram og ett til siden, ga mor den fordømte avisen og halshogde et egg så det sprutet plomme i de fleste retninger.

– Det tok sin tid.

– Ja. Mor så opp.

– Hva er det?

– Ingenting.

– Ingenting?

– Hva skulle det ellers være? Må du spørre hele tiden?

– Så unnskyld, da. Jeg bare spurte.

Jeg grudde meg resten av dagen. Å skrive på diktet mitt kunne jeg bare glemme. Hodet var i ulage. En øyenstikker fanget i stedet min oppmerksomhet, så var det en sommerfugl som la beslag på meg. Hva om jeg bare brøt avtalen?

Hva om jeg rett og slett bare ga faen? Gikk kanskje ikke det an? Det gikk an. Et øyeblikk ble jeg fylt av stor ro, av 33

likevekt, det lignet ren glede. Men like kvikt var jeg mismodig igjen. Det betydde ikke mer enn en utsettelse og neste gang ville det bli verre, for man kan ikke bryte en avtale to ganger. Jeg kunne like så godt henge meg i branntauet eller gå over til skuret, som lå vegg i vegg med utedassen, unnskyld mor, utedoen, og ta fram sykkelen som jeg hadde latt stå her siden i fjor. Det var nemlig ikke noe for meg å sykle i byen. Jeg likte bedre å gå, selv om det tok lengre tid, og det var akkurat det som var meningen. Da fikk jeg tak på tankene mine. Jeg fikk orden i dem. Jeg gikk i takt med dem, eller de tenkte i takt med mine korte, nesten sidelengse skritt. Jeg kom ofte for sent. Jeg stanset når en drøm krevde det. Det lot seg ikke gjøre når jeg syklet. Dessuten var jeg en fare for meg selv og mine omgivelser. Jeg kunne for eksempel trille ned Bondebakken og plutselig befant jeg meg på Olav Kyrres plass og før jeg visste ordet av det var jeg på Skillebekk. Hvor hadde jeg vært i mellomtiden? Jeg husket det ikke. Jeg visste det ikke. Jeg hadde vært borte.

Jeg hadde vært i min egen verden, der jeg kunne skrive og synge og drømme, men ikke sykle. Å sykle i byen var ikke forenlig med min natur, mitt innerste vesen. Men her ute på landet tok jeg sjansen.

Det fineste uttrykket jeg visste om var i sin skjønneste orden. Alt er i sin skjønneste orden. Kan det noensinne bli bedre? Nei. Nå var ingenting i sin skjønneste orden.

Sykkelen stod i hjørnet bak et helt våpenlager med raker og river og rosesakser som de blodtørstige tantene pleide å bevæpne seg med når de gikk til krig mot ugress, brennesle, råtne epler og sopp. Jeg kommer snart til dem, vær du sikker. Ellers var feriefolket i grunnen en ganske fredelig styrke som trakk seg frivillig, om enn med en viss sorg, tilbake når dagene var talte i august og overlot Nesoddlandet til de inn34

fødte igjen. Sykkelen var for øvrig en Diamant med tre gir, lykt og kodelås. Jeg hadde fått den av far da jeg begynte på den håpløse realskolen. Arkitekter sykler ikke, sa han og lo.

Lyset som rant gjennom glipene i veggen fikk eikene til å ligne spindelvev. Alt lignet spindelvev denne sommeren. Jeg halte sykkelen ut, men da jeg skulle få opp kodelåsen virket den ikke. Jeg prøvde en gang til, samme resultat. Jeg kan ennå kjenne trykket i håndbaken når de raske bevegelsene ble belønnet med et smekk og både sykkelen og jeg var satt fri. Men ikke denne gang. Nå stod den bom fast. Jeg kunne umulig ta feil av koden, for den var ganske smart, nemlig høyden min. Den er ikke særlig å skryte av, men den var nok til en kode, i hvert fall inntil nå. Til slutt gadd jeg ikke mer.

Det var med dyp utilfredsstillelse jeg slengte hele skræbben bak et tre, gjemte meg i eplehagen og var så rasende at jeg ble stående i minst et kvarter og puste tungt på et eplekart og etterpå slukte jeg åtte underutviklede stikkelsbær som smakte verre enn lodotter med piggtråd i. Såpass rasende var jeg. Selv foten min, den høyre, var rasende. Jeg ante ikke hvor dette raseriet kom fra, for selv om det med kodelåsen var irriterende nok, var det ikke særlig sunt å bli fly forbanna på uskyldig frukt, som attpåtil ikke var moden. Såpass mye skjønte jeg.

Mor plystret.

Det var over. Og når det endelig var over og jeg kunne falle til ro, utkjørt og matt, var det som om jeg så og hørte alt tydeligere, verden rykket nærmere og omsluttet meg og ble til min verden, som igjen lukket meg inne i et klarsyn jeg hverken kunne dele med eller forklare til noen. Et øyeblikk var min verden og resten av verden ett. Jeg hørte plutselig hjemme. Så var det like plutselig over. Mor plystret langt der ute, ute i de andres verden, det vanlige signalet, to, kjappe, 35

fallende toner. Jeg likte ikke å bli plystret på heller, men det fikk gå denne gangen. Jeg hadde fått mitt raseri og var tilfreds.

Jeg gikk rundt huset til altanen som lå badet i skygge under markisen, det halve sirkusteltet vårt. Vi spiste nypoteter i smeltet smør og sommerkål. Vi gjør det litt lett i dag, pleide mor å si, hun siktet til middagen. Det var hennes frihet, å fire på kravene, fra oss, fra seg selv, det skjedde ikke ofte, bare innimellom. Hun tok seg fri, jeg mener friheter, hun kjøpte seg tid, hun fikk mer til overs av den når hun gjorde det litt lett. Jeg vet ikke hva hun brukte denne tiden til, den som hun fikk til overs, drømte hun, angret hun, var hun lykkelig, bekymret, hadde hun dårlig samvittighet fordi hun tok seg en sånn frihet, å ta det litt lett, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg syntes det var en ussel frihet. Fortjente de kanskje ikke bedre, noe større, noe prektigere, noe mer varig enn den friheten et lett måltid innebar, alle disse mødrene som hadde gitt avkall på sine egne muligheter og valg og i stedet stilt seg i andres tjeneste, de som ble kalt husmødre, fordi de ikke bare var mødre til sine barn, de var mor til kjøkkenet, stuen, spiskammeret, vaskemaskinen, skureklutene, tørkeloftet, støvsugeren, sengetøyet, synålene og langkostene, fortjente de kanskje ikke noe annet også? Jo, de fortjente noe større. De fortjener et annet ettermæle, de som senere ble sett ned på, avfeid og latterliggjort, som ble avskrevet som unyttige og tomme. Disse mødrene var det motsatte.

Det var de som sydde hempene til klærne våre. Det var de som fant oss. Vi tar det litt lett i dag, sa mor. Jeg tenker det nå, mens jeg skriver dette: Hun fortjener et ettermæle.

– Jeg liker det sånn, sa jeg.

– Sånn?

– Litt lett.

36

5

Da klokka nærmet seg seks gikk jeg ned til brygga for å få dette overstått. Det tok sin tid å gå dit, for foten min var verre enn noensinne. Den var gjenstridig og kranglevoren.

Den ville ha meg ut av kurs, over gjerder, ned i grøfter, opp i trær. Jeg klarte omsider å komme fram. Iver Malt stod der som vanlig og fisket. Det uvanlige var at vi hadde en avtale.

Jeg ville ikke ha noen avtaler. Han snudde seg ikke før jeg var rett bak ham og han snudde seg egentlig ikke da heller, bare kastet et raskt blikk over skulderen mens han sakte trakk inn snøret.

– Skal bare se om faren min kommer med båten, sa jeg.

– Klart du skal det.

– Det kan godt hende han kommer.

– Fint for deg. Da får dere malt flaggstanga.

– Akkurat. Den må males.

Iver Malt ga meg boksen.

– Er du keivhendt?

Jeg kunne svart at jeg var keivfott, selv om det ikke finnes et slikt ord, men nå fantes det, keivføtt, jeg var best til å gå på venstre fot.

– Nei, sa jeg. Er du?

– Hvorfor holder du den i høyre da?

37

Jeg skiftet hånd og tok snøret i den andre.

– Sånn?

– Du kan enten svinge sluken over hue, omtrent som en lasso, eller ved siden av deg. Skjønner?

Jeg prøvde på en lasso først. Sluken, som var gylden og rød, virket altfor tung og jeg var like ved å miste balansen.

– Trur vi begynner sidelengs i stedet, sa Iver.

Nå var det hans tur til å stille seg bak meg. Han rettet på armen min og justerte håndleddet mitt og trakk seg et stykke unna. Jeg tro til som en vindmølle, slapp snøret og sluken føyk ned i fjorden, omtrent åtte centimeter fra bryggestolpene. Jeg sveivet den inn og kastet boksen over til Iver.

– Du kan fiske. Jeg driter i det.

Iver så ganske forundret ut og kom nærmere.

– Gir du opp etter første forsøk?

– Jeg gir ikke opp. For jeg har ikke begynt.

– Jeg klarte det heller ikke første gangen. Sluken landa borte ved bussen som holdt på å punge.

– Fikk du noe?

Iver lo og ga meg boksen igjen.

– Prøv med litt mindre sleng. Tre runder. Og slipp like etter du har armen rett ut.

Jeg gjorde som han sa. Det gikk litt bedre enn sist, ikke at det akkurat var det lengste kastet med boks i Nesoddlandets historie, men sluken landet i hvert fall såpass langt ute i fjorden at jeg kunne treffe på en makrell, i det minste en hvitting. Iver slo meg på ryggen.

– Bra! Jævla bra! La sluken synke mens du teller til ti. Så kan du sveive rolig inn. Du behøver ikke telle så jævla fort!

Jeg ble grepet av en merkelig, omvendt følelse. Det var jo jeg som hadde kommet hit for å være gem mot Iver Malt og nå var det i stedet han som var gem mot meg. Jeg tror ikke 38

jeg likte det. Men jeg gjorde fremdeles som han sa. Til min egen forundring måtte jeg også innrømme at det var noe helt spesielt å kjenne slukens bevegelser der nede i dypet, ørsmå svingninger som klang langs snøret, fortsatte gjennom hånden, opp armen og endte i ørekanalen som en sang, nei, bare en tone, som varte lenge etter at denne sommeren var forbi.

– En gang til, sa Iver.

– Båten kommer.

– Samma det. Kast.

– Det kommer folk også.

– Og så? Drit i dem.

For tredje gang gjorde jeg som Iver sa. Jeg dreit i dem. Jeg dreit i om de som gikk av bussen og skulle inn til byen så at jeg dreit meg ut. Jeg begynte allerede å snakke og tenke som Iver Malt. Så lett er jeg å ha med å gjøre. Jeg hadde til og med glemt at faren min ikke kom med båten. Jeg valgte en større sving, tre runder, det vil si, tre og en halv, og akkurat der, like etter at armen stod rett ut, slapp jeg snøret og visste i det samme at det var et ganske bra kast, kanskje mer enn ganske bra. Sluken fløy i en fin bue, ikke for høyt, for det er liksom ikke himmelen det biter i, mens snøret rullet av boksen i rasende fart helt til det var mindre enn én meter igjen og jeg var redd for at hele greia skulle ryke. Så var det endelig nok og jeg hørte ikke engang at sluken traff vannet.

– Fy faen, sa Iver. Du er jo god!

Jeg telte ikke til ti, men til femten. Så trakk jeg inn så sakte jeg klarte. Nesoddbåten nærmet seg, men det var ennå tid nok. Et øyeblikk kunne jeg banne på at jeg var i Iver Malts verden. Plutselig rykket det. Jeg begynte å trekke fortere.

– Slapp av, sa Iver.

Jeg slappet ikke av. For nå kjente jeg noe tungt og umedgjørlig ta tak der nede, noe som hadde større krefter enn 39

jeg. Snøret stod i spenn og skar inn i fingrene. Det var ikke lenger jeg som trakk. Det var jeg som ble trukket.

– Jeg har’n! ropte jeg. Jeg har’n!

Iver la pekefingeren på snøret og virket ikke videre imponert.

– Ja. Du har bånn.

– Bånn?

– Dra og slipp. Så løsner’n.

De som skulle innover til byen stilte seg rundt oss, for de trodde vel at jeg skulle hale opp minst en delfin. De var ikke mange, men når noen få stiller seg i flokk blir de flere.

Jeg ville at Iver skulle overta boksen, men han bare stod der barbeint i den tåpelige capen og lot som om han ikke hadde noe med dette å gjøre. Så jeg dro og slapp, slapp og dro.

Sakte men sikkert ga det etter. Det var forresten en vidunderlig følelse. Det var som å bli kvitt en tung bør, mer enn det, det var som å falle på plass. Men fremdeles var det noe som hang fast. Jeg hadde noe på kroken som oppførte seg mystisk. Pappskallene rykket nærmere og bøyde seg over bryggekanten. Var det en blekksprut? Jeg så en skygge nede i vannet. Den var ikke liten. Jeg dro for harde livet. Det var en barnevogn. Det var faen ta meg det rustne understellet på en jævla barnevogn, surra inn i tang og tare og blåskjell og seige maneter. De glupe pappskallene lo godt og ga applaus.

Faen i huleste helvete, sa jeg. Forestillingen var slutt. Iver hjalp meg med å få fangsten opp og løsnet sluken fra bakhjulet.

– Jævla bra, sa han.

– Jævla bra? Hva er jævla bra? Den dritten der?

– I går fikk jeg en sykkel.

– Jeg trodde du fiska etter fisk.

– Det også. Men fatter’n har bruk for alt.

40

Iver satte seg på huk og begynte å plukke all møkka av fangsten. I det samme la båten til, ikke Prinsen, men Bunnefjorden, den verste holken i dette farvannet. Det var bare noen få som skulle av, de fleste hadde jo kommet i går. Kapteinen, mannen med telleapparatet og uniformen, stod ved rekka nå også og hjalp dem som måtte trenge det. Han stod om bord på alle båtene som seilte mellom Utstikker B og Nesoddlandet. Noen sa til og med at han var sett om bord i Prinsen samtidig som han telte passasjerene som gikk i land fra Oksvald. Far var for øvrig ikke med båten. Det hadde jeg glemt, jeg hadde glemt min egen løgn, inntil Iver minnet meg om det.

– Kommer ikke far din likevel? spurte han.

– Far? Han kommer ikke før lørdag.

Iver bare flirte og sa ikke mer. Jeg ble straks skamfull. Jeg var gjennomskuet. Neste gang jeg jugde skulle jeg skrive en huskelapp. Helt til sist veltet for øvrig Tregjengen ned landgangen. Jeg husker ikke navnene deres og det spiller heller ingen rolle nå. Jeg kan kalle dem hva jeg vil. Sa jeg forresten at ingen hilste på meg? Vel, det er ikke helt sant, men det er heller ikke alle hilsninger som gjelds. Tregjengen gjaldt ikke, ikke i mine øyne. Det lå alltid noe bak når de hilste, i hvert fall innbilte jeg meg det, og det jeg innbilte meg var like sant, uansett om det stemte eller ikke, i det minste for meg.

De hilste ikke for å være geme. De var alltid ute etter noe.

Sånn syntes jeg egentlig det var med de fleste som prøvde å hilse. Derfor var det egentlig helt i orden at de fleste ikke hilste på meg. Jeg så faenskap og bakholdsangrep uansett hvor jeg snudde meg. Jeg så ondartede tegn der andre ikke ante annet enn fred og ingen fare. Så hvorfor så jeg ikke tegnene i Iver Malt?

De var altså en gjeng, allerede gymnasiaster, og holdt til i 41

sommerhusene innover mot Oksval. Et år hadde gått siden sist. Da tagg jeg om å få være sammen med dem. Nå ville jeg for all del slippe unna dem. Jeg håpet at de ikke så meg.

Det gjorde de.

– Hei, Chaplin!

Jeg kan altså ikke fordra å bli kalt Chaplin. Og ikke spør meg hvordan jeg fikk akkurat det navnet. Jeg bestemte meg imidlertid for å overse denne overflødige gjengen, men jeg snudde meg selvfølgelig mot dem likevel. De virket enda mer breiale enn før og bar på en kasse øl mellom seg. De var sånne typer som hadde langt hår i nakken, små ansikter og press i buksa. Men etter dem fulgte to jenter. Den ene visste jeg godt hvem var, nemlig Lisbeth, datteren til en dommerfullmektig eller hva det nå var det het, han var i hvert fall noe i en rettssal hvor han dømte folk over en lav sko, og de hadde altså landsted her ute. Hun hadde også forandret seg. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva det var som gjorde henne annerledes, nesten fremmed, sannsynligvis var det noe med blikket som fikk ansiktet hennes til å virke hardt. Det var imidlertid den andre jenta jeg la merke til. Jeg la veldig merke til henne. Så veldig var det at jeg knapt la merke til Lisbeth i det hele tatt. Jeg hadde ikke sett henne før. Jeg skulle allerede gjerne se henne igjen.

– Hei, Chaplin! gjentok Putte. Høy på pæra?

– Hei, mumlet jeg.

– Leker du med de innfødte?

– Fisker.

De lo av et eller annet, jentene også, sikkert av boksen, av meg, av Iver Malt og barnevogna, av hele dritten. Jeg kikket fort på ham. Han brydde seg visst ikke. Han bare holdt på med sitt og var i sin egen verden og nå var det ikke plass til meg der lenger og min verden var trang som en sovepose.

42

– Blir du med og tar en øl, Chaplin? Du er stor nok til det nå, er du ikke?

Enda mer latter, det var rett og slett ikke grenser for hvor mye latter de kunne le.

– Kanskje en annen gang.

– Kanskje en annen gang? E’kke sikkert det blir noen annen gang. Tenk over det.

De begynte å gå oppover veien og hadde allerede åpnet hver sin øl. Hva ville dommerfullmektigen si til det? Det kunne bli livsvarig gressklipping. Lisbeth og den nye jenta gikk bakerst. Hun hadde slitte olabukser og en hvit trøye på seg. Håret var sort og hang ned langs ryggen. Skuldrene hennes var ganske brede. Hun brukte ikke belte, bare et tynt tau som hun hadde knyttet rundt livet. Like før svingen sakket hun farten, løftet håret og samlet det i en strikk, en rød strikk, slik at nakken ble synlig, den var lang og gylden og måten lyset falt på akkurat da gjorde at jeg også kunne se de små dunene på huden som liksom la seg over til siden når det kom et vindpust. Jeg så ganske lenge etter henne. Hun snudde seg ikke.

Iver Malt tok vrakgodset under armen og bare ristet på hodet.

– Skjønner ikke hvorfor du gidder å snakke med de drittsekkene, sa han.