Stig Beite Løken
Skogen i tapetet
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47990-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Asbjørn Jensen Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i Sabon 10,9/14 pkt og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Kristian
1
Det var en død elg. Deler av pelsen var revet av, innvollene fløt utover og det lå blod overalt. Jeg holdt mobilen tett inntil brystet. Lukten var så stram at jeg måtte holde pusten. Det summet av fluer. Da jeg bøyde meg ned over det døde dyret, kunne jeg se at det krøp insekter på det. Magen min vrengte seg. Jeg kastet opp. Jeg sprang ut av skogen og tilbake til huset. Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker. Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke. Hva er det, spurte han. Stemmen hans var snøvlete. Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen. Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte. 7
Kommer du, spurte jeg. Han støttet hendene på armlenene og forsøkte å reise seg. Vi fikser det senere, sa han og falt ned i stolen. Jeg spør mamma. Hun sover, sa han. Jeg kikket opp trappen. Mamma sov mye om dagen. Det var mørkt der oppe, selv om klokken bare var tre. Da stikker jeg bort til Aslak og Trine. Ha det gøy, sa han. Jeg gikk inn på kjøkkenet, tørket svetten av pannen og drakk to glass vann. Etterpå stakk jeg ut terrassedøren. Jeg tenkte på det døde dyret. Pelsbitene som lå spredt omkring. Fluene. Innvollene. Ringeklokken til Aslak og Trine var ødelagt. Jeg måtte banke på. Aslak åpnet. Han hadde på seg T-skjorte med klubbmerket til Manchester United. Hallo, Mathilde, sa han og smilte. Aslak var nesten tre år eldre enn meg, men han så ut som om han nettopp hadde begynt på ungdomsskolen. Er mammaen din hjemme? Ja, sa han og ropte på Trine. Er noe galt, spurte Trine da hun så meg. Jeg fortalte om den døde elgen. Trine sa hun skulle ringe lensmannen og ga meg og Aslak streng beskjed om at vi måtte holde oss unna kadaveret. 8
Jeg gikk inn i stuen sammen med Aslak mens Trine ringte til lensmannen. Vi satte oss i sofaen. På bordet lå Settlers of Catan. Vi hadde ikke rukket å spille ferdig kvelden før. Det lå an til at jeg kom til å få poeng for flest byer denne gangen også, dessuten hadde jeg allerede fått poeng for lengste vei og største hær. Skal vi se på Asterix, spurte Aslak. Gjerne det, sa jeg. Aslak hadde alle tegnefilmene og tegneseriene. Selv om det var litt barnslig, likte jeg det også ganske godt. Vi så filmen der Asterix og Obelix måtte gjøre tolv vanskelige oppgaver. Hvis de lyktes, var det bevis på at gallerne var guddommelige, noe som førte til at Caesar ga dem kontroll over Romerriket. Men hvis de mislyktes, måtte de overgi seg. Filmen var dubbet til norsk. Jeg hatet dubbede filmer, men Aslak var elendig i engelsk og ingen av oss kunne fransk. Bokhyllene var fulle av cd-er. I tillegg lå det cd-er hulter til bulter på det gamle stereoanlegget. Trine var den eneste jeg kjente som hadde cd-er. Til og med mamma hadde kastet sine. Sverre brydde seg ikke om musikk. Jeg kikket på noen av cd-ryggene: Music from Big Pink, Hunky Dory, Before the Flood, Sweetheart of the Rodeo, The Notorious Byrd Brothers, Willy and the Poor Boys, Workingman’s Dead. Jeg kjente ikke igjen noen av dem. Jeg visste ikke engang om det var navn på band eller album. 9
Trine kom inn i stuen og satte seg i den andre enden av sofaen. Det er best vi holder oss inne til lensmannen kommer, sa hun. Han skulle komme med en gang. Ja vel, sa Aslak. Jeg skulle til å fiske mobilen opp fra lommen for å sjekke Facebook, men jeg fant den ikke. Jeg gikk ut i gangen for å sjekke jakken, men mobilen var ikke der heller. Jeg finner ikke mobilen, sa jeg. Jeg må ha mistet den da jeg oppdaget elgen eller da jeg sprang tilbake til huset til bestemor. Lensmannen finner den nok, sa Trine. Det var en ny iPhone, sa jeg. Det er dødskjipt å miste den, jeg har ikke råd til en ny. Sånne smarttelefoner er dyre, sa Trine. Aslak og jeg har fremdeles hver vår kjedelige Nokia. Jeg jobber hver eneste kveld, sa jeg. Fra syv til ni på Bunnpris. Du er en skikkelig arbeidshest, sa hun og smilte. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om tegnefilmen, det eneste jeg tenkte på var elgen og mobilen. Jeg dreit egentlig i SIM-kortet, det var ikke internett i det gamle huset til bestemor. Uten mobilen kunne jeg ikke sjekke Facebook-profilen til Christine. Har du spist middag, spurte Trine. Aslak og jeg skal ha lasagne, du kan sikkert få, du også. Det høres godt ut, sa jeg. 10
Jeg begynner på maten med en gang, sa hun. Så rekker vi å spise før lensmannen kommer. Forresten, han sa du måtte vise ham hvor du fant elgen. Gjerne det, sa jeg. Kanskje vi finner mobilen min også. Se nå, Mathilde, sa Aslak og pekte på skjermen. Nå skal Asterix springe fortere enn den rare mannen! Aslak begynte å skrattle da Asterix suste forbi den høye, topptrente greske idrettsmannen med ørnenese, som i følge tegnefilmen var olympisk mester. Latteren til Aslak var smittsom, jeg begynte å le selv. Like etter at Asterix og Obelix hadde lyktes med å overvinne den åttende prøvelsen, som gikk ut på å skaffe et bestemt skjema i en labyrintisk bygning der det jobbet mange romerske byråkrater, ropte Trine at middagen var ferdig. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet. Trine fant frem spisebrikker mens Aslak hentet tallerkener, glass og bestikk. Skal jeg hjelpe med noe, spurte jeg. Du er jo gjest, sa Trine og ristet på hodet. Lasagnen er forresten ikke hundre prosent hjemmelaget, sa hun og så brydd ut. Det gjør ingenting, sa jeg. Det var godt å spise sammen med Aslak og Trine. På skolen satt jeg for det meste alene. Hjemme pleide jeg å spise middag på rommet, gjerne foran pc-en 11
eller fotosamlingen. Det gikk for det meste i Fjordland eller McDonalds. Forrige gang mamma forsøkte å lage middag, gikk kjøttkakene i stykker. Sverre rakk ikke engang å smake på dem før mamma løftet opp fatet og kastet det i gulvet. I det siste hadde jeg laget noen av middagene selv. For det meste enkle måltider, kokte eller stekte kjøttpølser med poteter og erter, pasta bolognese, kjøttkaker med brun saus. Da jeg kjørte forbi, så jeg at dere hadde fått container, sa Trine. Ja, men vi har ikke begynt å kaste enda. Vi begynner i morgen. Hvem er det som har rotet så mye, spurte Aslak. Jeg forklarte at vi hadde arvet huset da bestemor døde og at vi skulle tømme det. Skal dere selge, spurte Trine. Tror det, sa jeg. Hvordan går det forresten med bursdagsforberedelsene? Det går bra, sa Trine. Ikke sant, Aslak? Det går kjempebra, svarte han. Vi skal ha brettspillturnering, jeg har invitert alle i fritidsklubben. Trine kikket på meg og smilte. Jeg vet du sa at du ikke kan komme, men hvis du ombestemmer deg eller hvis det viser seg at du har tid, så må du bare bli med på feiringen. Takk, men jeg tror det blir vanskelig å komme meg vekk fra ryddingen. Kan jeg ta bilde av dere når dere spiser, sa Aslak. 12
Han gikk inn i stuen og kom tilbake med polaroidkameraet sitt. Det kan du sikkert, sa jeg. Trine nikket. Aslak knipset bildet. Det var rart å se bildet komme rett ut av kameraet etter han hadde trykket på utløserknappen. Det var ikke så bra, sa han. Kan jeg ta et bare av deg, Mathilde? Yes. Husk at du ikke har så mange bilder, sa Trine. De er ikke billige heller. Aslak smilte da han knipset bildet. Måten han smilte på gjorde at jeg også smilte. Jeg laget V-tegn med begge hendene. Synes du bildet ble fint, Mathilde, sa han og viste meg fotoet. Helt ok, mumlet jeg mens jeg tygget lasagne. Gleder du deg til å begynne på skolen igjen etter sommeren, spurte Trine. Det er vel andre klasse du skal ta fatt på? Jeg svelget maten og nikket. Etter seksten dager på landet skal det bli greit å komme hjem igjen, løy jeg. Det hadde bare blitt masse mas om jeg sa sannheten. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gruet meg mest til, å komme hjem til Stavanger, jobben på Bunnpris eller Rikke og de andre på Bergeland. Da vi hadde spist, spurte jeg hvor mye klokken var blitt. Trine sa at den var kvart på seks. 13
Det ringte på. Det var lensmannen. Han virket ikke stresset i det hele tatt. Han spurte hvor i skogen jeg hadde funnet kadaveret. Jeg sa ha det til Aslak og Trine. Er det du som er datteren til Sigrid, spurte han. Jeg nikket. Jeg så deg i begravelsen til bestemoren din. Kjente du henne? Jeg kjenner alle her i bygda, sa han og smilte. Vi gikk inn i skogen. Jeg holdt hele tiden utkikk etter mobilen og spurte lensmannen om han kunne gjøre det samme. Det var lett å finne tilbake til den døde elgen. Jeg spurte om jeg kunne gå tilbake siden det var så ekkelt. Lensmannen sa det var helt ok og spurte om jeg bodde i huset til bestemor. Bare sånn at jeg vet hvor jeg kan få tak i deg, sa han. Jeg nikket og gikk tilbake til huset til bestemor. Da jeg kom inn i stuen, viste klokken over kjøkkendøren 19:32. Alle lysene var skrudd av, men kveldssolen skinte inn gjennom vinduene og terrassedørene. Hallo, sa jeg. Ingen svarte. Mamma hadde fremdeles ikke stått opp. Sverre hadde sikkert lagt seg. De sov i hvert sitt soverom. Det gjorde de hjemme i Stavanger også. Jeg hadde forsøkt mange ganger å gjennomskue søvn14
mønsteret til mamma og Sverre, sånn at jeg kunne planlegge dagene og nettene uten å måtte treffe dem, men jeg klarte det aldri. Jeg satte meg i lenestolen foran tv-en. Stolen var fremdeles varm. På gulvet ved siden av stolen lå det tre uåpnede ølflasker. Flaskeåpneren lå på stuebordet. Sverre hadde ikke skrudd av tv-en. Jeg zappet fra kanal til kanal mens jeg drakk opp ølen. Til slutt falt jeg til ro med Sporløst forsvunnet på Vox. Etter en stund ringte det på. Jeg sprang ut i gangen og kikket gjennom vinduet ved siden av ytterdøren. Det var lensmannen. Det første jeg tenkte på, var tyggegummipakken i bukselommen. Jeg la to tyggiser i munnen og rakk å åpne døren før han trykket på ringeklokken igjen. Jeg skulle gjerne ha snakket med foreldrene dine, sa han. Jeg svarte at de var syke begge to og at de dessuten hadde lagt seg for kvelden. Lensmannen sa han kunne ringe dem i morgen og spurte etter telefonnummeret til mamma og Sverre. Jeg nikket og ga ham numrene. Hva var det som drepte elgen, spurte jeg. Det er ikke en elg. Det er en hjortebukk. Men hva som har skjedd er litt vanskelig å si. Hva mener du? Lensmannen tok av seg capsen, dro hånden gjennom det tynne håret og lente seg inntil døren. 15
Så du noen i nærheten der du fant dyret, spurte han. Jeg ristet på hodet. Så du noen andre dyr? Jeg ristet på hodet igjen. Han stirret ut i luften et par sekunder, så sa han at han skulle ringe mamma i morgen og at jeg måtte holde meg unna kadaveret. Er det noe farlig med elgen? Hjortebukken, rettet han. Det er sikkert ikke noe farlig, men jeg kjenner alle i Viltnemnda. Jeg tenkte å høre med dem, de har peiling på dette. Derfor vil jeg helst ikke at noen roter i området rundt kadaveret. Kanskje det var jegere eller kanskje hjortebukken døde av naurlige årsaker. Men det er rart at dyret har blitt lemlestet på den måten. Det er jo ingen rovdyr her i området. Har ikke vært det på evigheter. Si til Sigrid og faren din at jeg var innom. Jeg nikket og sa at Sverre ikke var faren min, men at jeg skulle gi beskjed til han og mamma. Den er god, svarte lensmannen. Bestemoren din var forresten en hyggelig dame. Jeg hjalp henne med takrennene like før hun flyttet på hjem. Kjenner du mamma også? Jeg gikk i klasse med henne på Ølen videregående. Han vinket og gikk, men så stoppet han og snudde seg mot meg. Hvor gammel er du? 16
Sytten. Du bør ikke drikke før du er atten. Jeg drikker ikke, sa jeg. Han smilte, gikk inn i bilen og kjørte vekk. Jeg låste ytterdøren og satte meg i lenestolen. Episoden av Sporløst forsvunnet var akkurat slutt, men jeg zappet litt mens jeg drakk opp resten av ølen. Først så jeg på et engelsk reality-program. Det var masse feite barn som skulle pumpe jern på et gammelt gods. Så kikket jeg på et dokumentarprogram om andre verdenskrig. Jeg skrudde av tv-en og listet meg opp trappen. Jeg gikk så stille jeg kunne, likevel knirket det. Badet var det første rommet på venstre side. Jeg gikk rett forbi det. Mamma sov i rommet like ved siden av. Det hadde vært jenterommet hennes. Jeg pleide ikke å pusse tennene hvis mamma allerede hadde lagt seg. Hvis jeg måtte på do om natten, pleide jeg ikke å trekke ned etter meg. Jeg ville ikke vekke henne. Til høyre for rommet til mamma lå det et gjesterom. En gang i tiden var det soverommet til bestefar. Han døde av kreft før jeg ble født. Nå var det Sverre som sov der. Ved siden av gjesterommet lå bestefars gamle kontor. Da han døde, ble det omgjort til syrom. Det var aldri blitt pusset opp eller endret, bortsett fra da bestemor fjernet stolen og skrivebordet og satte inn en symaskin. Rommet var det siste i huset 17
som fremdeles hadde linoleumsgulv. Soverommet til bestemor lå på den andre siden av gangen, det var mye større enn de andre soverommene og hadde et stort klesskap jeg hadde elsket å gjemme meg i. Nå luktet det vondt der. Da vi kom til huset for seksten dager siden, var dynen og lakenene fulle av gule, røde og brune flekker. Jeg gikk inn på badet, åpnet det lille skapet og stjal én av mammas sovepiller. Hetebølgen gjorde det vanskelig å sovne, jeg kunne ligge lenge og vri meg. Jeg svelgte pillen og drakk litt vann fra springen, så gikk jeg inn på rommet mitt som lå i enden av gangen. Det var der jeg pleide å sove da jeg var liten og skulle overnatte. Jeg låste døren, kastet klærne fra meg på gulvet og la meg i sengen. Rommet hadde to senger. Når jeg var på besøk, pleide bestemor å sove i den andre. Vi hvisket til hverandre fra hver vår ende av rommet. Jeg fortalte om de andre i klassen på barneskolen, hvem jeg var forelsket i, hvem jeg likte best av venninnene mine og hvem jeg var uvenner med. Hun fortalte mye om gamle dager, hvordan hun hadde måtte passe på de fire yngre søsknene sine da hun var tretten år og oldemor døde. Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så 18
trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, omringet av mørke, krokete greiner som lignet på lange, tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg. Mens jeg lå våken og ventet på at jeg skulle bli trøtt, hendte det jeg tok en pause fra tapetkikkingen for å bla i boken bestemor kjøpte til meg på seksårsdagen min: Puttes eventyr i blåbærskogen. Jeg levde meg inn i bildene. Det var som om skogen i boken vokste opp rundt meg, høyere og mørkere hver gang jeg bladde om. En skog jeg bare kunne besøke om natten, når alt var mørkt og stille. Blåbærkongen og tyttebærmoren. Sneglespiste sopphatter. Da jeg sovnet etter å ha bladd i Puttes eventyr i blåbærskogen, var tankene mine dekket av grønske. I stedet for å falle ut av sengen, slik jeg gjerne gjorde hjemme hos mamma, pleide jeg å drømme at jeg rullet den andre veien, inn i tapetet. Av og til drømte jeg at det var greinene i tapetet som dro meg inn. Drømmen endret seg aldri. Bestemor var der inne, i tapetskogen. Hun la ikke merke til meg, og jeg hadde alltid en sterk følelse av at jeg ikke måtte forstyrre henne. Liten og nett og barnlig spaserte hun omkring i den hvite nattkjolen med broderte blonder mens hun plukket tyttebær og blåbær og klappet fasanene. Det hendte jeg ble vekket midt i drømmen av knir19
king i gulvet. Bestemor gikk rundt i huset om natten mens hun mumlet lavt for seg selv. Av og til tisset hun på seg. Jeg kunne høre lyden da strålen traff gulvet. Noen netter, når det var måne- eller stjerneklart, kunne jeg se tisset renne ned langs beina hennes. Tisset rakk alltid å bli kaldt i løpet av natten. Det hendte jeg tråkket i det om morgenen. Jeg kikket ut i soverommet og tenkte på den døde elgen mens jeg ventet på at sovepillen skulle begynne å virke. Vanligvis pleide jeg å surfe innom Facebookprofilen til Christine eller lese litt manga før jeg sovnet, men siden mobilen var vekke og jeg bare hadde et par mangabøker som jeg allerede hadde lest i hjel, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bladde i første bok i Death Note, men la den fort fra meg. Jeg tenkte på Agador79 og Tysvær Motell. Det var bare noen få dager til jeg skulle treffe ham der. Vinduet var åpent. Det hadde begynt å blåse. Jeg lyttet til vinden som suste gjennom det gamle huset. Jeg tenkte at huset sov. Pustet ut og inn. Drømte.
20