Siste mann i tårnet av Aravind Adiga

Page 1


Aravind Adiga

Siste mann i tårnet Oversatt av Hege Mehren


Aravind Adiga Originalens tittel: Last Man in Tower Oversatt av Hege Mehren © Aravind Adiga, 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-32926-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Kåre Martens / Handverk Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tilegnet mine medpendlere på lokaltoget mellom Santa Cruz og Churchgate


N Goregaon East Jogeshwari West

Versova

High way way Line

Andheri West

Det arabiske hav

Western S ub

Juhu

Western Exp re

ss

Andheri East

Santa Cruz lufthavn

Vakola Khar West

Santa Cruz

Waterfield Road

Bandra East

Bandra West

Dharavi

Sion

Chembur Worli Prabhadevi

Parel

Byculla

Haji Ali Breach Candy

Falkland Road Malabar Hill

Chowpatty Crawford Marine Market Lines Victoria Terminus Churchgate

Nariman Point

Oval Maidan

Navy Nagar

Mumbai


En kommentar om penger og verdier En lakh er 100 000 rupier og tilsvarer omtrent 1400 pund eller 2200 dollar. En crore er 10 000 000 rupier og tilsvarer omtrent 140 000 pund eller 220 000 dollar. Dermed ville Mr. Shahs tilbud til medlemmene i borettslaget Vishram omtrentlig tilsvare en liten formue på rundt 210 000 pund eller 330 000 dollar per familie. Den årlige gjennomsnittsinntekten i 2008–2009 i India var på 37 490 rupier, det vil si omtrent 500 pund eller 800 dollar.


Beboerne i Vishram society (tårn a) Vakola, Santa Cruz (east), Mumbai – 400055 1. etasje: 0A Vaktmannens rom. 0B Avsatt til kontorplass for borettslagets formann, med kott til vaskekonens feiekost, desinfeksjonsmiddel og vaskekost. 0C Felicia Saldanha, 49, og hennes datter Radhika, 20. Mr. Saldanha, ingeniør, arbeider angivelig i Vizag. 2. etasje: 1A Suresh Nagpal, 54, trelasthandler, med hustruen Mohini, 53. 1B Georgina Rego, sosialarbeider, med sønnen Sunil, 14, og datteren Sarah, 11. 1C C.L. Abichandani, maskinvarespesialist, 56, med hustruen Kamini, 52, og døtrene Kavita, 18, og Roopa, 21. 3. etasje: 2A Albert Pinto, 67, pensjonert regnskapsfører i Britannia Biscuit Company, med hustruen Shelley, 64. 2B Deepak Vij, forretningsmann, med hustruen Shruti, 43, og datteren Shobha, 21. 2C Ramesh Ajwani, eiendomsmekler, 50, med hustruen Rukmini, 47, og sønnene Rajeev, 13, og Raghav, 10. 4. etasje: 3A Yogesh A. Murthy (også kalt «Masterji»), pensjonert lærer, 61, enkemann etter at hustruen Purnima nylig gikk bort. 3B Utleid til Ms. Meenakshi, antakelig journalist, enslig kvinne på omtrent 25. Andelseieren, Shiv Hiranandani (også kalt «Import-Export»), bor i Khar West. 8


3C Sanjiv Puri, 54, regnskapsfører, med hustruen Sangeeta, 52, og sønnen Ramesh, 18, som har Downs syndrom. 5. etasje: 4A Ashvin Kothari, 55, borettslagets formann, ukjent stilling, med hustruen Renuka, 49, og sønnen Siddharth (også kjent som «Tinku»), 10. 4B George Lobo, 45, anerkjent kjemiker, med hustruen Carmina, 40, og datteren Selma, 19. 4C Ibrahim Kudwa, 49, innehaver av nettkafé, med hustruen Mumtaz, 33, og barna Mohammad, 10, og Mariam, 2. 6. etasje: 5A Utleid til Mr. Narayanswami, 35, ansatt i et forsikringsselskap i finanssenteret Bandra-Kurla. Hustruen er angivelig i Hyderabad. (Andelseieren, Mr. Pais, bor i Abu Dhabi.) 5B Sudeep Ganguly, 43, innehaver av en bok- og papirforretning i Bandra (East), med hustruen Sharmila, 41, og sønnen Anand, 11. 5C Ubebodd, etter andelseieren, Mr. Sean Costellos ønske, etter at sønnen Ferdinand begikk selvmord ved å hoppe fra leilighetens balkong; andelseieren befinner seg for tiden i Qatar og arbeider som kokk i en amerikansk fastfoodkjede. Ansatte og andre: Mary, 34, khachada-wali (vaskekone), og Ram Khare, 56, vaktmann. De fleste beboerne har hushjelp og kokk.



Hvis du skulle forhøre deg om borettslaget Vishram Society, ville du få klar beskjed om at det er pucca – fullstendig og upåklagelig pucca. Dette er verd å merke seg, for nabolaget er det ikke noe respektabelt ved – denne tåneglen i Santa Cruz ved navn Vakola. På Mumbai-kartet er Vakola en klynge ubestemmelige flekker som klynger seg som små polypper til undersiden av innenlandsflyplassen, men på bakken viser de samme polyppene seg å være slumområder, spredt utover på alle sider av Vishram Society. Ved hvert valg, når Mumbai foretar vareopptelling på seg selv, blir det rapportert at en firedel av byens slum ligger her i nærheten av denne flyplassen – og mange eldre Bombaywallahs er overbevist om at alt i eller rundt Vakola må være slum. (De er ikke engang sikre på hvordan man uttaler stedsnavnet: Va-KO-la, eller VAA-k’la?) I dette ganske tvilsomme strøket ligger Vishram Society ankret opp som et middelklasserespektabilitetens slagskip, klar til å fyre løs på enhver som måtte bestride beboernes puccaegenskaper. I mange år var Vishram det eneste skikkelige huset – det vil si det eneste formelt registrerte borettslaget – i strøket. Det ble bygget som et eksperiment i byfornyelse i området i 1950-årene, da Vakola var halvveis en sump, med noen få praktfulle herregårder blant mangroveskog og skyer av malariamygg. Villsvin og røverbander lusket angivelig omkring blant banyantrærne, og rickshawer og drosjer nektet å ta turen dit etter solnedgang. I takknemlighet overfor pionerene i Vishram Society, som trosset rotter og 11


malariamygg, som trassig ga seg i kast med grusveien på syklene og Bajaj-scooterne sine, som hogde trærne og reiste en tykk mur rundt tomten der de hengte opp skilter på engelsk, vedtok lokalpolitikerne at veien som snor seg ned fra hovedveien til hovedporten foran bygningen, skal hete «Vishram Society Lane». Mangroveskogen er borte for lengst. Andre middelklassebygninger er blitt oppført – den fineste, ifølge lokale eiendomsmeklere, er Gold Coin Society, men Marigold, Hibiscus og White Rose får økende status – og etter at Grand Hyatt Hotel, fem stjerner, nylig kom på plass, er området på nippet til å modnes til et permanent og anstendig middelklassestrøk. Men intet av dette ville vært mulig uten Vishram Society, og den bestemoderlige bygningen omtales med ærbødighet i hele nabolaget. Strengt tatt befinner det seg to separate borettslag innenfor den samme muren. Vishram Society, tårn B, som ble oppført sent på 1970-tallet, står i det sørøstre hjørnet av den opprinnelige tomten, og med sine sju etasjer er det en mer attraktiv bygning å kjøpe eller leie i. Mange unge lederspirer som har funnet seg arbeid i Bandra-Kurla-finanssenteret ikke langt unna, bor her med familiene sine. Det er tårn A naboene oppfatter som «Vishram Society». Blokken står midt på tomten, seks etasjer høy, og på en marmorplakett på portstolpen står det med værbitte typer: AVDUKET AV SHRI KRISHNA MENON, INDIAS FORSVARSMINISTER, DEN 14. NOVEMBER 1959, PÅ FØDSELSDAGEN TIL VÅR HØYT ELSKEDE STATSMINISTER, PANDIT JAWAHARLAL NEHRU

Her blir teksten utydelig; man må sette seg på huk og se nøye etter for å tyde de siste setningene:


… ANMODET MENON OM Å FORMIDLE SITT INDERLIGE HÅP OM AT VISHRAM SOCIETY VIL STÅ SOM EKSEMPEL PÅ «GODE BOLIGER FOR GODE INDERE». DONERT AV: MEDLEMMER AV VISHRAM SOCIETY REGISTRERT BORETTSLAG BOMBAY 14-11-1959

Fasaden på denne boligblokken var opprinnelig rosa, men bærer nå et grålig preg etter regnflekker og soppvekst, selv om årer av det urrosa er synlig der taket har skjermet veggene mot monsunregnet. Alle leilighetene har smijernsgitter for vinduene, der geranium, sjasmin og kaktusblader trenger seg gjennom det rustne metallet. Frodige bregner i grønt og rødgrønt dekker hjørnene på enkelte vinduer og får dem til å se ut som åpningen til små huler. De mer foretaksomme av beboerne har lagt penger i å forskjønne dette loslitte eksteriøret – hender har skrubbet rundt noen av vinduene og skapt solkranser på fasaden, noe som ytterligere kompliserer lappverket av rosa, mugggrått, svart, sementgrått, rustbunt, bregnegrønt og blomsterrødt. Dertil – midt på dagen – kommer mønstrene som skapes av sengeklær og sarier som henges til tørk på vindusgitter og balkonger. Vishram er en gammeldags bygning og har således ingen lobby. Man kommer inn i et mørkt, rektangulært inngangsparti og går til venstre (hvis man enten er, eller skal besøke, Mrs. Saldanha i 0C), eller går opp en mørk trapp til leilighetene i etasjene oppover. (Det finnes en Otis-heis, men den er upålitelig.) Skilleveggene rundt trappeløpet er gjennomhullet av åttetakkede stjerner og minner om skjermbrettene i kvinnedelen av en gammel haveli, og antyder som disse at det kan foregå hemmelighetsfulle, kanskje til og med onde, gjerninger bakenfor. Utenfor, parkert langs muren, står ti–tolv scootere og mo13


torsykler, tre Maruti-Suzukier, to Tata Indicaer, en bulkete Toyota Qualis og noen få barnesykler. Det største blikkfanget på tomten er et snaut meterhøyt, blankpolert steinkors inne i et slags alter av blanke, blå og hvite fliser som er dekket med visne blomster og kranser – en påminnelse om at blokken opprinnelig var ment å skulle huse katolikker. Det ble åpnet for hinduer sent på sekstitallet, og på åttitallet for de mer anerkjente grupper av muslimer – bohra, ismaili, de med collegeutdannelse. Nå er Vishram helt og holdent «kosmopolitisk» (det vil si etnisk og religiøst blandet). Vis-à-vis det svarte korset står portvaktens bod, der Ram Khare, hinduvaktmannen, har festet på veggen et motto med rød skrift som han har hentet fra Bhagavadgita: Jeg ble aldri født og skal aldri dø; jeg gjør ikke skade og kan ikke selv bli skadet; jeg er uovervinnelig, udødelig, uforgjengelig.

En blå protokoll stikker ut av det åpne vinduet i vaktboden. Fra taket henger et skilt: ALLE BESØKENDE MÅ SKRIVE SEG INN, OG OPPGI KORREKT ADRESSE OG MOBILNUMMER ETTER PÅLEGG FRA VISHRAM BORETTSLAG v/ FORMANNEN

Et banyantre har vokst seg gjennom muren ved siden av vaktboden. Trestammen er malt umbrabrun som muren, er flekket med skitt og strutter ut fra murverket som en kamuflert leopard: Det gamle treet gir Ram Khares vaktbod et anstrøk av soliditet og pålitelighet som muligens ikke er helt fortjent. På muren rundt eiendommen, som er omgitt av en dyp grøft, henger to støvete skilter: 14


BESØK SPEED-TEK CYBER-CAFÉ. INNEHAVER IBRAHIM KUDWA RENAISSANCE REAL-ESTATE. REDELIG OG PÅLITELIG EIENDOMSMEKLING VED VAKOLA MARKET

Vishram-barnas cricketspill om kveldene har etterlatt det meste av tomten uten blomstrende planter, selv om en klynge hibiskus er plantet tett ved den bakre muren for å avverge stanken av rått kjøtt fra en slakter et sted bak borettslaget. Om kvelden farer svarte skygger fram og tilbake langs den halvmørke Vishram Society Lane; store og små rotter piler lik biljardkuler rundt i det smale smuget, halvgale av den fristende lukten av ferskt blod. Søndag morgen dufter det av gjærbakst. Her finnes mangalorske butikker som betjener de kristne beboerne i Vishram og andre finere borettslag. På sabbatsmorgenen pleier damer i lange, mønstrede kjoler og jenter med pudrede ansikter og silkeskjørt på vei hjem fra St. Anthony-kirken å fylle disse butikkene for å kjøpe brød og sunna-rundstykker. Litt senere siver duften av kokende buljong og krydret kylling ut av de åpne vinduene i Vishram Society og sprer seg i strøket. I slike øyeblikk av ren tilfredshet ville nok statsminister Nehrus sjel, hvis den tilfeldigvis skulle sveve over blokken, kunnet si seg godt fornøyd. Likevel er beboerne i Vishram de første til å påpeke at borettslaget er alt annet enn paradis på jord. På den luksus man kan klare seg uten, kjenner man et lite samfunn. Og folk i Vishram gir avkall på det mest grunnleggende: selvbedrag. Til enhver utenforstående som måtte forhøre seg, innrømmer de villig de ydmykende sidene ved tilværelsen i boligblokken – i oppriktig frustrasjon vil de kanskje til og med overdrive disse problemene. For det første: Borettslaget har – i likhet med de fleste hus i Vakola – ikke tilførsel av rennende vann døgnet rundt. Ettersom området ligger på den mindre velstående, østlige 15


siden av jernbanesporene, blir Vakola bare velsignet av kommunen to ganger om dagen. Vannet renner fra kranene fra fire til seks om morgenen, og fra halv åtte til ni om kvelden. Beboerne har installert vanntanker over badene, men det er grenser for hva de kan romme (er tankene for store, vil det også gå ut over stabiliteten i en såpass gammel bygning). I femtiden om ettermiddagen er kranene som regel tørre. Da kommer beboerne ut for å prate. Noen minutter etter halv åtte setter det gjenopplivede vaskulære systemet i Vishram Society en stopp for all prat – da strømmer vannet med stort trykk opp rørene og skaper travelhet på alle kjøkken og bad. Beboerne vet at all vasking, bading og matlaging den kvelden må legges til denne halvannen timen mens trykket i vannrørene er på topp, og det samme gjelder underordnede aktiviteter som forutsetter lett tilgang til rennende vann. Hvis barna i borettslaget skulle følge sporene tilbake til sin egen unnfangelse, ville de normalt oppdage at det skjedde en gang mellom halv sju og kvart på åtte. Problem nummer to er noe hele Santa Cruz – selv den finere delen vest for jernbanesporene – er viden kjent for. Det er ille på kveldstid, men skaper også problemer på søndager mellom sju og åtte om morgenen. Det er bare å åpne vinduet, så ser man det: en Boeing 747 som flyr rett over huset. Beboerne insisterer på at uttrykket «støyforurensning» mister sin mening etter den første måneden – og det er sikkert sant – men likevel er utleieprisene i Vishram Society og naboeiendommene minst en firedel lavere på grunn av nærheten til innenlandsflyplassen. Det siste problemet, av rent eksistensiell art, står tydelig å lese under glasset på oppslagstavlen:


KUNNGJØRING Vishram borettslag, tårn A Referat fra ekstraordinært borettslagsmøte lørdag 28. april Til behandling: Akutt vedlikeholdsbehov Ettersom det ikke møtte et beslutningsdyktig antall medlemmer, ikke engang til en så viktig sak, måtte møtet utsettes en halv time. Deretter startet møtet omtrent klokken 19.30. SAK NR. 1 PÅ DAGSORDENEN: Mr. Yogesh Murthy, «Masterji» (3A), foreslo at referatet fra forrige møte i tårn A skulle anses som lest, siden kopi av referatet allerede er utdelt til alle medlemmene. Det ble enstemmig vedtatt at omtalte referat er å betrakte som lest og godkjent. SAK NR. 2: Masterji (3A, som nevnt) startet med å uttrykke dyp bekymring for borettslagets bygningsmasse og understreket behovet for å påbegynne reparasjoner omgående av hensyn til sikkerheten for beboerne og deres barn. De fleste fremmøtte uttrykte tilsvarende … … ble møtet til slutt hevet omtrent klokken 20.30 med vedtak om å rette en takk til formannen. Kopier: Medlemmene i Vishram Society, tårn A A. Kothari, formann, Vishram Society Co-op Hsg. Society Ltd., tårn A


Bak dette oppslaget henger eldre kunngjøringer av samme type. Etter over fire tiår med monsunregn, erosjon, vær og vind, luftforurensning og den lette, men konstante vibreringen forårsaket av lavtflygende maskiner, er det stor sjanse for at tårn A vil kollapse fullstendig i løpet av neste monsunregn. Men det er ingen, verken i Vishram Society eller nabolaget som sådan, som egentlig tror at det kommer til å falle. Vishram er en bygning helt lik menneskene som bor i den, middelklasse tvers igjennom. Enten det gjelder forbedringer eller forfall, er den ikke i stand til noen form for ekstreme tiltak. Mennene har beskjedne kulemager, går kledd i rutete polyesterskjorter med hvit singlet under og holder håret kort og oljeglatt. De eldre kvinnene går kledd i sari, salwar kameez eller skjørt, de yngre i dongeri. Alle betaler sin skatt, støtter veldedige organisasjoner og stemmer ved alle lokal- og riksvalg. Ett eneste blikk på Vishram om kvelden, mens beboerne sitter på hvite plaststoler utenfor huset og skravler mens de vifter seg med Times of India, er nok til at du med sikkerhet vet at dette borettslaget er pucca – hva ellers?


FØRSTE BOK Hvordan tilbudet ble presentert



11. MAI

Klokken tre: Heten var på sitt verste dette året. Ram Khare, vaktmannen i porten, kjølte seg med et rutete lommetørkle mens han leste høyt fra en kortutgave av Bhagavadgita som her og der bar merker etter den lange neglen han presset mot sidene. … aldri over et menneskes handlinger, sa Krishna, kun over fruktene av et menneskes handlinger, er …

En flue strøk beina mot hverandre like ved den hellige boken; to pinner med sjasminrøkelse brant under et bilde av guden Shiva, men klarte bare delvis å skjule dunsten av rom i vaktboden. En høy mann i hvit skjorte og svart bukse – selger, tenkte Ram Khare – stilte seg foran luken, skrev seg inn i protokollen og stakk pennen tilbake i lommen. «Kan jeg gå inn nå?» Ram Khare flyttet en tommel fra den hellige skriften og over på besøksprotokollen. «Du har ikke fylt ut det siste feltet.» Gjesten smilte. Det var gått et skår av en tann i overmunnen hans. Mannen klikket liv i kulepennen igjen og skrev i feltet På besøk hos: Formannen Gjesten tok til høyre innenfor ytterdøren, slik Ram Khare 21


hadde instruert ham, og gikk inn på et lite rom der døren sto åpen og en skallet mann satt ved et skrivebord med én finger på venstre hånd hevet over en skrivemaskin. «… kunn-gjøring … til … be-bo-er-ne … i Vi-shram …» I den andre hånden holdt han en sandwich over en formpresset papptallerken med små, lyse kometflekker av myntechutney. Han tok en bit av sandwichen og skrev videre med én finger mens han tygget, pustet anstrengt og mumlet mellom hvert innpust: «… ved-rørende … ved-li-keholds-ar-beid … på … ho-ved-vann-rør-ene …» Gjesten banket på døren med håndbaken. «Er det noe til utleie her?» Mannen med sandwichen, Mr. Kothari, formann i Vishram Society, tårn A, stoppet opp med fingeren hevet over den gamle Remingtonen. «Det er det,» sa han. «Vær så god, sitt.» Gjesten ble ignorert mens formannen fortsatte å taste, spise og mumle. Det lå tre maskinskrevne ark på bordet. Han tok det ene og leste høyt: «… Spørrebrev fra kommunen. Har alle barn i borettslaget fått dråper mot polio? I så fall, vennligst oppgi … Hvis ikke, vennligst …» En liten hammer lå ved siden av skrivemaskinen. Med poliooppslaget i den ene hånden reiste formannen seg med hammeren i den andre og gikk bort til oppslagstavlen, der han åpnet glassdekselet. Gjesten så på mens han satte en stift mot oppslaget og spikret den til treflaten med tre raske slag – dunk, dunk, dunk – før han lukket glasset igjen. Hammeren ble lagt tilbake på plassen ved skrivemaskinen. Formannen satte seg og grep det neste arket. «… klage fra Mrs. Rego. Enorme veps angriper … hvorfor skal jeg betale månedlige fellesutgifter hvis borettslaget ikke kan leie inn …» Han krøllet det sammen. Og så det siste arket. «… Klage fra Mrs. Rego. Ram Khare drikker igjen. Han burde erstattes med en edruelig, profesjonell … Hvorfor skal jeg betale månedlige fellesutgifter …» Han krøllet sammen det arket også. 22


Idet han skulle til å taste videre, kom han på at det satt en mann der. «Et sted å kjøpe, sa du?» spurte han håpefullt. «Leie.» «Ja vel. Hva arbeider du med?» «Kjemisk industri.» «Jaha. Utmerket.» Gjesten var mørk i huden, høyreist, rank og kledd i nystrøket skjorte i Oxford-stil og bomullsbukse med legg, og ga ikke formannen noen grunn til å tvile på at han arbeidet innen et solid fagfelt som legemidler og kjemi. «Strengt tatt er ingenting ledig akkurat nå,» tilsto formannen mens de to gikk trappen opp. («Heisen går nittini prosent av tiden.») Men i all fortrolighet kan jeg fortelle at innehaveren av 3B ikke er helt fornøyd med den nåværende situasjonen.» Blåskimrende guder, skjeggete, hellige menn og glorieprydede kristuser dekket metalldøren inn til 3B nesten som et eksem – et vitnesbyrd om den lange, økumeniske rekken av leieboere som hver og én hadde tilføyd noen av sin egen tros ikoner, men uten å fjerne forgjengerens – slik at det nå var umulig å si om den nåværende leietakeren var hindu, kristen eller medlem av en eller annen hybridkult som kun ble praktisert i denne bygningen. Formannen skulle til å banke på, men stoppet opp – det var like før neven hans traff et klistremerke med ansiktet til Jesus på. Han flyttet hånden for å finne en av de tomme flekkene på døren, og banket forsiktig: Etter et bank til brukte han universalnøkkelen. Skapdørene på kjøkkenet sto på vidt gap. På gulvet var et helt arkipel av aviser og undertøy – formannen ble nødt til å forklare at 3B for tiden var utleid til en særdeles uakseptabel yrkeskvinne, en journalist. Den fremmede så på den flassende, grå malingen og vannskadeflekkene på veggen, og formannen sto parat med den offisielle frasen som ble fremført for potensielle leietakere – «I monsuntiden blir det flekker av regnvann på veggene, men vannet når aldri 23


gulvet». Han sto klar med offisielle svar på alle de vanlige og vanskelige spørsmålene – hvor mange timers vannforsyning, hvor mye flystøy om kvelden og natten, om elektrisiteten «fusket». Den fremmede tråkket over et assortert utvalg undertøy og la hånden på veggen, skrapet litt på den flassende malingen og luktet på den. Så snudde han seg mot formannen, tok fram en rødstripet notisbok og slikket seg på en finger. «Kan jeg få en juridisk historikk på tårn A og B?» «En hva?» «En oversikt over rettstvister som enten pågår eller det er sannsynlig vil oppstå i fremtiden.» «Det oppsto ganske riktig en tvist mellom Abichandanibrødrene om 1C. Men de kom til enighet uten noen rettssak. Folk her liker ikke rettssaler.» «Utmerket. Har dere noen ’spesielle situasjoner’ gående?» «Spesielle …?» «Jeg mener: pågående eller kommende familietvister, pagdi-utleie, ulovlig fremleie, uformelle eiendomsoverdragelser?» «Det forekommer ikke noe slikt her.» «Drap og selvmord? Overfall? Noe som helst som kunne bringe uhell med seg, dårlig karma eller negativ energi i vastu-forstand?» «Hør nå her.» Formann Kothari la armene i kors over brystet. Den fremmede ville tydeligvis ha ham til å oppgi den moralske bakgrunnen til hvert eneste dørhåndtak, hver nagle og hver spiker i hele blokken. «Er du fra politiet?» Gjesten så opp fra notisboken, som om spørsmålet forbauset ham. «Det er farlige tider vi lever i, er det ikke?» «Jo visst,» samtykket formannen. «Meget.» «Terrorister. Bomber på tog. Eksplosjoner.» Formannen måtte si seg enig. 24


«Familier i full oppløsning. Kriminelle overtar politikken.» «Jeg forstår. Gjenta spørsmålene, er du snill.» Da den fremmede hadde gått, følte formannen seg nervøs, selv om han var ivrig etter å komme seg tilbake til skrivemaskinen. Han pleide å styrke seg til dagens arbeid med to ferdiglagde sandwicher som han kjøpte om morgenen og oppbevarte i skrivebordsskuffen. Nå pakket han opp den andre og tok noen biter av den før tiden. Han tenkte på gjestens ujevne tann. «Den karen var kanskje ikke i kjemisk industri. Hadde kanskje ikke jobb engang.» Men nervøsiteten hadde sikkert bare noe med fordøyelsen å gjøre, for han følte seg bedre for hver bit han tok. Takket være protokollen i vaktboden fikk beboerne i Vishram, tårn A, kjennskap til det mest grunnleggende om fremmede som kom på besøk, noe man ikke nødvendigvis kunne si om menneskene de hadde bodd i blokken sammen med i tjue eller tretti år. Sent utpå formiddagen pleide Mr. Kothari (4A), borettslagets formann, å sette seg på sin Bajaj-scooter og dra på «jobb». Tidlig om ettermiddagen, mens alle andre ennå arbeidet, kom han kjørende tilbake med en firkantet solskinnsflekk fra bakspeilet på scooteren reflektert på øvre del av brystkassen, som et vitnesbyrd om ren samvittighet. Ut fra bevegelsesmønsteret hadde naboene utledet at det måtte finnes en slags «virksomhet» der en manns nærvær ikke var påkrevd i mer enn to–tre timer om dagen, men som likevel kunne finansiere en anstendig livsstil. Mer visste de ikke om Mr. Kotharis liv utenfor porten. Hvis de spurte, selv via omveier, om hvordan han hadde kunnet legge seg opp penger til å kjøpe scooteren, kunne han svare – som om det skulle være en forklaring: «Det er jo ikke en Mercedes-Benz, akkurat. Bare en scooter.» Han var den lateste formannen de noensinne hadde hatt, noe som også gjorde ham til den beste formannen de hadde 25


hatt. Når Kothari ble bedt om å løse konflikter, lyttet han til begge parter, nikket og skriblet ned noen forståelsesfulle notater på papirlapper. Sønnen din spiller høy musikk sent på kvelden og forstyrrer hele etasjen. Ja vel. Men han er jo musiker. Ja vel. Straks partene hadde forlatt kontoret, kastet han papirlappene i søppelkurven. Gud være lovet! Allah være lovet! SiddhiVinayak være …! Osv. Folk ble nødt til å tilpasse seg, midlertidige kompromisser ble permanente ordninger. Og livet gikk videre. Kothari kjemmet håret fra øre til øre for å skjule sin skallethet, noe som antydet forfengelighet eller dårskap. Øynene var bare noen smale striper under gråhvite bryn, og når han smilte, gjorde de følehårsliknende rynkene rundt munnen at han liknet en jaktende gaupe. Formannsposten ga ingen inntekt, men likevel kom han innsmigrende til den årlige generalforsamlingen med håndflatene namasteydmykt mot hverandre og nærmest tryglet om å bli gjenvalgt; ingen kunne forstå hvorfor denne pregløse, skallete forretningsmannen ønsket å sitte på et grått og skittent formannskontor i timevis med nesen i mapper og papirer. Faktisk var han så hemmelighetsfull at folk var redd han en dag kom til å løse seg opp blant papirene som et stykke Pears’-såpe. Han hadde ikke noe utpreget «vesen», så vidt folk kjente til. Mrs. Puri (3C), som var det nærmeste formannen hadde i retning av en venn, insisterte på at noe slikt fantes likevel. Om man bare snakket lenge nok med ham, ville man oppdage at han fryktet Kina, engstet seg for jihad-krigere på lokaltogene og støttet ideen om at et nasjonalt ID-kort ville kunne avdekke illegale innvandrere fra Bangladesh. Men folk flest hadde aldri hørt ham uttrykke noen oppfatninger om noe, med mindre det dreide seg om cricket. Enkelte mente at han bestandig var på vakt fordi han som ung hadde begått et feiltrinn av noe slag. Hustruen var visstnok også hans kusine, fortalte ryktene, eller hun kom fra en annen folkegruppe, eller var et par år eldre enn ham – kanskje til og med, ifølge de mer ondsinnede, hans «søster». 26


De hadde en sønn, Tinku, som var kjent for å spille carom og drive med andre innendørsaktiviteter, var tykkfallen og lyshudet, og hadde et tåpelig smil om munnen til enhver tid – selv om det var uklart om han virkelig var dum, eller om han i likhet med faren bare skjulte sitt «vesen». Formannen kastet innpakningspapiret til sandwichen i søppelkurven. Pusten hans var nå en heftig blanding av rå løk og currykrydret potet. Han vendte tilbake til arbeidet. Han regnet ut hvor mye den årlige fellesutgiften ville komme på. Den skulle dekke portvakten, vaskedamen Mary, sju-type-skadedyr-mannen som kom for å bekjempe invasjoner av veps og bier, og de årlige omfattende reparasjonene på tak og bygningsmasse. I to år nå hadde Kothari klart å holde vedlikeholdskostnadene fast på 16,70 rupier per kvadratmeter per beboer per måned, tilsvarende en årlig kostnad (i gjennomsnitt) på 14 694 rupier per leilighet, som forfalt til betaling i ett eller to avdrag (i sistnevnte tilfelle ble avdrag nummer to beregnet til 17,75 rupier per kvadratmeter). Formannens evne til å holde fellesutgiftene konstante til tross for inflasjonspresset i en by som Mumbai, ble betraktet som hans fremste fortjeneste som formann – selv om enkelte hvisket om at den eneste måten han kunne klare det på, var ved å ikke gjøre noe som helst for å holde blokken ved like. Han rapte, kikket opp og fikk se Mary, borettslagets khachada-wali, som hadde feid gangen og nå sto utenfor kontoret hans. Mary var slank, taus og så vidt én meter og femti høy, og hun hadde store fortenner som stakk fram mellom de hule kinnene. Beboerne begrenset enhver samtale med henne til det minimale. «Han mannen som kom med alle de spørsmålene, bruker veldig lang tid på å bestemme seg,» sa hun. Formannen fordypet seg i tallene sine, men Mary ble stående i døråpningen. «Jeg mener det – samme spørsmål to dager på rad. Snakk om nysgjerrighet.» 27


Nå så formannen opp. «To dager? Han var da ikke her i går.» «Du var ikke her i går formiddag,» sa vaskekonen. «Det var han.» Hun fortsatte å feie. «Hva ville han i går?» «Det samme som i dag. Han ville ha svar på massevis av spørsmål.» Mr. Kotharis pæreformede nese trakk seg sammen og ble mørk som et bær: Han rynket pannen. Så reiste han seg fra skrivebordet og gikk ut på terskelen til kontoret. «Hvem andre enn deg var det som traff ham i går?» Med et lommetørkle over nesen ble han stående og vente på at Mary skulle slutte å feie, slik at han kunne gjenta spørsmålet. Mrs. Puri kom gående hjem til Vishram Society med sin atten år gamle sønn Ramu, som stadig snudde seg mot en løshund som hadde fulgt etter dem fra frukt- og grønnsakmarkedet. Mrs. Puri, som haltet litt under vekten sin, stanset og tok sønnen i hånden. «Oi-oi-oi, Ramu-vennen, forsiktig. Vi vil jo ikke at du skal falle nedi der.» En grop hadde materialisert seg utenfor Vishram Society. Den hadde slukt alt annet enn hodet og halsen på mennene som holdt på å grave der nede, samt en og annen sølete arm som ble strukket i været. Mrs. Puri skjøv sønnen unna og kikket ned. Jorden skiftet farge for hver annen meter nedover, fra svart til mørkerød til knokkelgrå helt nederst, der hun så noen eldgamle betongrør, skjoldete og grimete. Røde og gule ledningsstumper syntes gjennom jordlagene. Opp av gropen stakk et skilt, men det var rettet den andre veien, så det var først da Mrs. Puri hadde gått helt rundt hullet, at hun så hva som sto på det:


VEIARBEID PÅGÅR VI BEKLAGER ULEMPENE BMC

Ramu fulgte etter henne, og hunden fulgte etter Ramu. Mrs. Puri så at formannen sto utenfor hos portvakten og leste besøksprotokollen mens han skjermet seg med hånden mot den lave ettermiddagssolen. «Ram Khare, Ram Khare,» sa han og dreide protokollen mot vaktmannen. «Den mannen er ført inn her i dag, Ram Khare. Der.» Han trommet med fingeren der den vitebegjærlige fremmede hadde skrevet seg inn. «Men …» Han bladde om siden. «… det står ingenting om at han var her i går.» «Hva er det snakk om?» spurte hun. Ramu tok med seg løshunden bort til det svarte korset, der han kunne leke inntil moren ropte ham inn. Da formannen beskrev den fremmede, sa hun: «Å ja. Han var her i går. På formiddagen. Han hadde med seg en til. En tykk én. De kom med en masse spørsmål. Jeg svarte på noen, og så ba jeg dem snakke med Mr. Pinto.» Formannen så strengt på vakten. Ram Khare skrapet i protokollen med en lang negl. «Hvis det ikke står noe her,» sa han, «har det ikke vært noen menn som det her.» «Hva ville de vite?» spurte formannen Mrs. Puri. «Om det var et bra sted, dette. Om det er bra folk her. De ville leie en leilighet, tror jeg.» Den tykke mannen med gullringene hadde gjort inntrykk på Mrs. Puri. Han hadde røde lepper og tenner som var misfarget av gutka-tygging, noe som kunne fått deg til å tro at han tilhørte underklassen, men han hadde fine manerer, som om han hadde standsmessig bakgrunn, eller hadde lært seg manerer i løpet av livet. Den andre, den høye, mørke mannen, hadde pen, hvit skjorte og svart bukse, akkurat slik formannen hadde beskrevet ham. Men nei, han hadde ikke nevnt noe om kjemisk industri. 29


«Kanskje vi skulle rapportere dette til politiet,» sa formannen. «Jeg forstår ikke hvorfor han kom tilbake i dag. Det har vært innbruddstyver borte ved togstasjonen.» Mrs. Puri avfeide mulighetene for at det skulle være fare på ferde. «De var bra folk, begge to, velkledde. Den tykke hadde en masse gullringer på fingrene.» Formannen snudde seg og fyrte løs – «Menn med gullringer er de verste tyver i hele verden. Hvor har du bodd i alle disse årene?» – og gikk sin vei. Hun la de fete underarmene i kors over brystkassen. «Mrs. Pinto,» ropte hun. «Ikke la formannen slippe unna, er du snill.» Det beboerne kalte sitt sansad – parlament – ble nå konstituert. Hvite plaststoler var stilt opp rundt inngangen til tårn A, rett utenfor Mrs. Saldanhas kjøkken, en plassering som ga de sittende et glimt gjennom en mandelformet glipe i de grønne kjøkkengardinene og inn til et lite TVapparat. De først ankomne «parlamentarikerne» var nå i ferd med å sette seg på plaststolene, og der kom de til å bli sittende inntil vannet kom tilbake i blokken. En liten, langsom og hvithåret mann som alderen hadde foredlet til en spurv med menneskekropp, sank ned i en stol med direkte innsyn til TV-en gjennom Mrs. Saldanhas gardinrevne («sjefsstolen»). Mr. Pinto (2A) var pensjonert regnskapsfører i Britannia Biscuit Company, led av hjerte-karsykdommer og pleide å ha munnen åpen når han gikk. Hans kone, som var blitt nesten blind på sine gamle dager, pleide å gå med hånden på skulderen hans, selv om hun kjente tomten godt nok til å manøvrere seg rundt der uten ektemannens hjelp. De fleste kvelder gikk de sammen, hun med sine blinde øyne, han med sin åpne munn, som om de sugde syn og pust fra hverandre. Med hans hjelp satte hun seg ved siden av mannen. «Du er blitt anmodet om å vente,» sa Mrs. Pinto da formannen forsøkte å komme seg rundt plaststolene og inn 30


på kontoret. Hun var den eldste kvinnen i blokken – Mr. Kothari hadde ikke noe valg, han måtte stoppe. Mrs. Puri tok ham igjen. «Stemmer det, Kothari, det folk sier om hva morgenkatten fant i søppelet fra 3B?» Det var ikke første gang i dette vervet at formannen forbannet morgenkatten. Kattedyret pleide å plyndre søppelbøttene som beboerne satte ut om morgenen for at Mary skulle samle dem inn, og da klarte den også å strø alt utover, både bønner, bein og whiskyflasker. Så ut fra søppelrestene visste beboerne godt hvem som var vegetarianere, og hvem som bare hevdet å være det; hvem som drakk rom og hvem som drakk gin, samt hvem som hadde kjøpt et pornografisk blad på ferietur til Singapore. Hovedhensikten til denne katten – rødgul og skinnmager, ifølge noen, svart og blank i pelsen, ifølge andre – var helt klart å sørge for at det ikke fantes privatliv i blokken. I det siste hadde det rødgule (eller svarte) dyret ledet Mrs. Puri til et ekkelt funn da den veltet 3Bs søppeldunk (samme leilighet som Kothari hadde vist den spørrelystne fremmede). «Det er helt vanlig blant dagens ungdom at gutter og jenter bor sammen uten å være gift,» sa han. «Til slutt sier den ene til den andre: Du går din vei, jeg går min. Det finnes ingen skamfølelse i den moderne måten å leve på. Hva venter du at jeg skal gjøre med det?» (Mr. Pinto, som hadde vært lettere distrahert av et innslag om aksjemarkedet på TV, måtte oppdateres om temaet for diskusjonen av sin kone. «… hun moderne jenta i etasjen over oss.») Mr. Puri snudde seg til venstre og ropte: «Ramu, har du gitt hunden mat?» Ramu – med et mykt, blekt ansikt som røpet tegn på Downs syndrom – så forfjamset ut. Moren og han hadde satt ut en skål full av channa like ved det svarte korset som mat til løshunder og katter som kom inn på eiendommen, og nå så han seg om etter skålen. Hunden hadde alt funnet den. 31


Mrs. Puri snudde seg igjen mot formannen for å gjøre én ting helt klart: Den moderne, skamløse livsstilen hadde hun ikke det minste til overs for. «Jeg har en mindreårig sønn …» Hun senket stemmen. «Jeg vil ikke at han skal bo i et hus med feil type mennesker. Du burde ringe Import-Export Hiranandani straks!» Mr. Hiranandani, andelseier og opprinnelig beboer av 3B, en dreven importør og eksportør av varer av uklar natur, kjent for sine listige metoder for å snike fosfater og peroksider gjennom tollen, hadde flyttet til et bedre strøk (Khar West). Det var forståelig nok – alle gikk og drømte om å gjøre akkurat det samme. Forskjellene i velstand blant folk i blokken gikk ikke upåaktet hen – Mr. Kudwa (4C) hadde tatt med familien på ferie til Ladakh sommeren før, i stedet for det mer nærliggende Mahabaleshwar, dit alle andre reiste, og Mr. Ajwani, eiendomsmekleren, eide en Toyota Qualis – men likevel var det topper og bunner innenfor det litt smålurvete likhetssamfunnet i Vishram Society. Det virkelige skillet kom til syne ved at man flyttet derfra. Alle hadde kommet i vinduene og gratulert Mr. Hiranandani da han tok med seg familie og flyttelass til Khar West, men i ettertid hadde han oppført seg skandaløst. Uten å sjekke identiteten til pikebarnet han leide ut til, hadde han tatt imot depositumet hennes og overrakt henne nøkkelen til 3B, uten å spørre formannen eller naboene om de ønsket å få en slik ugift kvinne – attpåtil en journalist – i oppgangen. Mrs. Puri var ingen snushane – hun var ikke den som stilte spørsmål ved det som skjedde innenfor en nabos fire vegger – men når kondomene nærmest lå strødd utover din egen dørmatte, nei, da! Mens de satt og snakket, kom en liten strime skyllevann rennende mot dem. Et avløpsrør fra Mrs. Saldanhas kjøkken i første etasje rant rett ut på bakken, og selv om hun ofte nok var blitt kritisert for dette, hadde hun ennå ikke koblet kjøkkenvasken til avløpssystemet i huset. I det øyeblikk hun begynte å lage mat, rant det ut rett ved føttene deres. På alle andre 32


måter var Mrs. Saldanha en stille, tilbaketrukket kvinne – ektemannen, som «arbeidet i Vizag», hadde ingen sett i Vishram Society på flere år – men når det gjaldt vann, var hun uten skrupler. Siden hun bodde i første etasje, lot det til at hun hadde det lenger enn alle andre, og hun brukte skamløst mye av det når de ikke kunne. At hun lot skyllevannet renne ut på bakken, understreket bare hvor arrogant hun var på området. En glinsende mørk ål av vann, nå med kroppen farget av den røde jorden, beveget seg sakte bortover mot parlamentet. Mr. Pinto løftet de forreste beina på «sjefsstolen» og flyttet seg ut av skyllevannsålens vei, og glemte det hele med en gang. «Har du sett noen komme og gå hos henne?» spurte formannen. «Selvfølgelig ikke,» svarte Mrs. Puri. «Jeg er da ikke den som snoker rundt i mine naboers liv, vel?» «Ram Khare har ikke sagt noe om at han har sett gutter komme ut av huset om kvelden.» «Hva betyr vel det om Ram Khare har sett noe eller ikke?» innvendte Mrs. Puri. «Det kunne marsjert en hel hær inn her uten at han hadde sett noen ting.» Løshunden, som nå hadde knasket i seg channaen, løp mot parlamentet, trampet gjennom vannstrømmen, smatt under stolene og satte kursen opp trappen, som om den pekte dem i retning av løsningen på krisen. Formannen slo følge med hunden. Med tung pust, den ene hånden på gelenderet og den andre på hoftekammen, gikk Mrs. Puri opp trappen. Gjennom de stjerneformede hullene i ytterveggen kunne hun se at Mr. Pinto stilte seg ved det svarte korset for å holde øye med Ramu til hun kom tilbake. Hun kjente lukten av hunden på avsatsen i annen etasje. Ravgule øyne skinte i den halvmørke trappegangen, og lyse bein, klint inn med tørr møkk, lå og skalv. Mrs. Puri tråkket over de sykelige beina og gikk opp i fjerde. 33


Formannen sto utenfor Masterjis dør med en finger for munnen. Innenfor den åpne døren hørte de stemmer. «… og hånden min skal forestille …» «Ja, Masterji.» «Svar på spørsmålet, gutt: Hånden min skal forestille …?» «Jorden.» «Riktig. For en gangs skyld.» Det fjortendaglige «påfyllet» i naturfag var i gang. Mrs. Puri stilte seg ved siden av formannen ved døren, den eneste i blokken som ikke var merket med religiøse bilder. «Dette er jordkloden i det uendelige verdensrommet. Menneskenes hjem. Henger dere med?» Ærbødigheten overfor vitenskap og lærdom fikk formannen til å stå stille med foldede hender. Mrs. Puri smøg seg forbi ham bort til døren. Hun lukket det ene øyet og kikket inn. I stuen var det mørkt, og gardinene var trukket for. En bordlampe var eneste lyskilde. Skyggen av en svær neve som kunne tilhørt en diktator, var avtegnet mot veggen. Ved siden av bordlampen sto en mann og lagde skygger. I en sofa satt fire gutter og så på skyggene han mante fram, og på gulvet satt én til. «Og den andre neven min, som går rundt jorden, hva er den?» «Solen, Masterji,» kom det fra en av guttene. «Nei.» «Nei?» «Nei, nei, nei. Dette er solen. Se her …» Et klikk, og så ble det helt mørkt i rommet. «Jorden uten solen.» Klikk. «Jorden med solen. Forstått? Lampen er solen.» «Ja vel, Masterji.» «Gjenta det, alle sammen. «Ja vel, Masterji» – tre stemmer. «Alle sammen.» «Ja vel, Masterji» – fire stemmer. 34


«Så da er den andre neven, altså den jeg beveger …? Stort hvitt himmellegeme om kvelden hvis dere løfter blikket?» «Månen.» «Riktig. MÅNEN. Jordens egen satellitt. Hvor mange slike har jorden?» «Kan vi gå nå, Masterji?» «Ikke før vi har kommet til formørkelser. Og hva er det du fniser for, da, Mohammad?» «Anand kløp meg, Masterji.» «Slutt å klype, Anand. Dette er fysikk, ikke lek. Altså: Hvor mange satellitter har …» Gutten på gulvet sa: «Et spørsmål, Masterji?» «Ja?» «Masterji, hva var det som skjedde da dinosaurene ble utryddet? Kan du ikke vise en gang til hvordan den meteoren traff jorden?» «Og kan du ikke fortelle om global oppvarming igjen, Masterji?» «Dere prøver å unngå spørsmålet mitt ved å stille deres egne. Tror dere ikke jeg, som har undervist i skolen i trettifem år, klarer å gjennomskue sånne triks som det?» «Det er ikke noe triks, Masterji, det er et …» «Det er nok for i dag. Timen er slutt,» sa Masterji og klappet i hendene. «Nå kan vi gå inn,» hvisket formannen. Mrs. Puri skjøv opp døren og slo på lyset i rommet. De fire guttene som hadde sittet i sofaen – Sunil Rego (1B), Anand Ganguly (5B), Raghav Ajwani (2C) og Mohammad Kudwa (4C) – reiste seg. Tinku Kothari (4A), den lubne sønnen til formannen, strevde seg opp fra gulvet. «Det er nok, gutter, gå hjem!» Mrs. Puri klappet i hendene. «Masterji må få spise middag snart. Timen er over. Gå, gå.» Det var ingen «skoletime», selv om det hele ble gjennomført med dertil hørende høytidelighet, det var bare litt «påfyll» i naturfag – i den hensikt å gjøre for et normalt sko35


lebarn det en steroidsprøyte gjør for en helt vanlig, frisk idrettsmann. Anand Ganguly grep cricketkøllen sin, som sto inntil det gamle kjøleskapet. Mohammad Kudwa hentet ned sin blå cricketlue, som var prydet med den indiske stjerne, fra toppen av vitrineskapet, som var fullt av sølvpremier, medaljer og sertifikater til vitne om Masterjis fremragende evner som lærer. «For en overraskelse å se dere her,» sa Masterji. «Jeg får nesten aldri besøk for tiden. Av voksne, mener jeg.» Mrs. Puri sjekket om lyset var slått av i 3B – det var det, selvfølgelig, for unge mennesker med en sånn livsstil kom aldri hjem før ti om kvelden – og lukket døren etter seg. Hun forklarte lavmælt hvilket problem Masterjis nabo hadde forårsaket, og hva morgenkatten hadde avdekket i søppelet hennes. «Det er en gutt som kommer og går sammen med henne på det rommet,» vedgikk Masterji. Han snudde seg mot formannen. «Men hun arbeider da, gjør hun ikke?» «Som journalist.» «Sånne folk er kjent for sine lugubre aktiviteter,» sa Mrs. Puri. «På meg virker hun – selv om jeg bare har sett henne på avstand – som en skikkelig pike.» Masterji fortsatte med en stemme som hentet autoritet i ekkoene fra «sol, måne, formørkelse, fysikk», som liksom ennå runget i den: «Da denne blokken ble oppført, var det ikke åpent for hinduer her, det er et faktum. Deretter var det meningen at det ikke skulle være muslimer her, det er også et faktum. Alle viste seg å være bra folk da de fikk sjansen. Vel, unge mennesker, ugifte piker – de burde også få sjansen. Vi vil da ikke bli et hus fullt av pensjonister og blinde. Hvis denne jenta og kjæresten har gjort noe usømmelig, burde vi si fra. Men …» Han så på Mrs. Puri. «… søppelet hennes vedkommer oss ikke.» Mrs. Puri rykket til. Noe sånt ville hun ikke tålt fra noen annen. 36


Hun så seg om i leiligheten, der hun ikke hadde vært på en stund, og ventet nesten ennå å se Purnima, Masterjis stillfarende, flittige hustru, en av hennes beste venninner i Vishram Society. Nå da Purnima var gått bort – hun hadde vært død i over et halvt år – kunne Mrs. Puri konstatere at det fantes tegn på mer spartanskhet, nesten forfall. Et av de to veggurene var stanset. Et blekt rektangel på veggen over det tomme TV-bordet var som et minnesmerke over det eldgamle Sanyo-apparatet som Masterji forkastet som ren luksus og solgte etter konas død. (En stor feil, tenkte Mrs. Puri. En enkemann uten TV vil gå fra forstanden.) Vannmerker spredte seg i taket; vannrørene i femte var lekk. I september hvert år hadde Purnima betalt en mann fra slummen for å skrubbe og hvitkalke taket. Det hadde ikke skjedd i år, og flekken spredte seg som et spøkelsesaktig bevis på konas bortgang. Med Mrs. Puris problem ryddet av veien luftet formannen sin egen og mer substansielle bekymring. Han fortalte Masterji om den nysgjerrige fremmede som hadde vært der to ganger. Burde de melde det til politiet? Masterji stirret på formannen. «Hva kan den mannen stjele fra oss, Kothari?» Han gikk bort til vaskeservanten i et hjørne av rommet – over hang et speil, med et innrammet bilde av Galileo («Grunnleggeren av den moderne fysikk») over det igjen. Han skrudde på kranen, og ut kom en tynn vannstråle. «Er det dette han skal stjele fra oss? Røropplegget vårt?» Hvert år gjorde firmaet som skulle rense vanntankene, like dårlig arbeid – og slammet fra tanken over tettet rørene i alle rom rett under. Formannen svarte med et av sine beroligende smil. «Jeg skal sende rørleggeren til deg neste gang jeg ser ham, Masterji.» Døren knirket og gikk opp: Sunil Rego kom tilbake. Gutten satte sandalene ved terskelen og kom inn med en avlang plakat. Masterji så ordene «TUBERKULOSEAKSJON» og «INNSAMLING» skrevet øverst. 37


Fjorten år gamle Sunil Regos mor var sosialarbeider, en formidabel kvinne med venstrevridde tilbøyeligheter som i borettslaget hadde fått kallenavnet «Slagskipet». Sønnen viste seg allerede som en liten kanonbåt. «Masterji, tuberkulose er en sykdom som vi kan utrydde helt hvis alle …» Den gamle læreren ristet på hodet. «Jeg lever av en liten pensjon, Sunil. Be heller noen andre om et bidrag.» Pinlig bevisst på at han var blitt nødt til å si dette så de andre hørte det, skjøv Masterji gutten – kanskje litt for hardt – ut av rommet. Etter middag sto Mrs. Puri og brettet sammen Ramus nyvaskede klær på spisebordet, der det lå et dusin modne mangoer. Ektemannen satt og så på en reprise av en cricketklassiker mellom India og Australia på TV. Han hadde kjøpt mangoene til Ramu, som lå og sov under teppet med alle flyene på. Hun lukket døren bak seg, gikk opp trappen og skjøv opp døren til Masterjis leilighet med venstre hånd. Med den høyre klemte hun tre mangoer mot brystet. Døren var ulåst, som hun hadde forventet. Masterji satt med beina på det lille teakbordet i stuen og fiklet med et fargerikt leketøy som hun brukte et helt sekund på å gjenkjenne. «En Rubiks kube,» sa hun forundret. «En sånn har jeg ikke sett på mange år.» Han holdt den opp så hun kunne se bedre. «Jeg fant den i et gammelt skap. Jeg tror den var Gauravs. Den fungerer.» «Jeg har en overraskelse, Masterji.» Hun vendte mangoene i armkroken mot ham. Han la fra seg Rubiks-kuben på teakbordet. «Det trengte du da ikke, Sangeeta.» «Vær så god. Du har undervist barna våre i tretti år. Skal jeg skjære dem opp for deg?» Han ristet på hodet.


«Jeg spiser ikke søtt hver dag – kun én dag i uken, og det er ikke i dag.» Dette kom han ikke til å gi etter på, det visste hun. «Når skal du treffe Ronak?» spurte hun. «I morgen.» Han smilte. «Om ettermiddagen. Vi skal en tur på Byculla Zoo.» «Ta dem med til ham, da. En liten presang fra bestefar.» «Nei,» sa han. «Gutten bør ikke skjemmes bort med mangoer. Du er altfor sjenerøs på alle måter, Sangeeta. Jeg ser det ligger en løshund i trappen her. Den ser syk ut – det lukter av den. Jeg håper det ikke var du som har tatt den inn i huset, slik du pleier.» «Å nei, Masterji,» sa hun og trommet lett på mangoene. «Det er ikke meg. Det var sikkert Mrs. Rego igjen.» Selv om hun ikke egentlig hadde gitt Masterji mangoene, følte Mrs. Puri seg berettiget til den samme naboskapsånden som en slik gave ville gitt, så hun gikk bort til bokhyllen. «Er du blitt religiøs, Masterji?» «Overhodet ikke,» svarte han. Hun trakk ut en tynn pocketbok fra hyllen og viste ham den som bevis på det motsatte. På omslaget var et bilde av den hellige ørnen Garuda som svevde over de sju hav. Sjelens vandring etter døden. Hun leste høyt: «Det første året utenfor legemet flyr sjelen langsomt og i lav høyde, tynget av syndene …» «Det er årsdagen for Purnimas død i oktober. Hun ville at jeg skulle lese om Gud når hun var borte …» «Tenker du ofte på henne, Masterji?» Han trakk på skuldrene. Som pensjonist hadde Masterji gledet seg til å lese om igjen samlingen av kriminalromaner og historieverk om antikkens Roma (Om keisernes liv av Sveton, Årbøkene av Tacitus, Plutarks parallellbiografier) og om det gamle Bombay (A Brief Life of Mountstuart Elphinstone, The Stages of the Creation of the City of Bombay, rikt illustrert). En fransk grammatikk for viderekomne med spørs39


mål og svar, innkjøpt så han kunne undervise sine egne barn hjemme, sto også i hyllen. Men ettersom kriminalromanene var sterkt etterspurt i hele borettslaget, og naboene jevnlig kom og lånte dem (uten å levere dem tilbake like jevnlig), ville han snart sitte igjen med bare historieverkene og grammatikken. Mrs. Puri grep en av de siste Agatha Christie-bøkene i bokhyllen og smilte – det sto noen få bøker av Erle Stanley Gardner der også, men hun kjedet seg ikke så mye. «Står det et skilt på døren min om at dette er et Agatha Christie-bibliotek?» spurte Masterji. «Jeg kommer ikke til å ha noen bøker igjen å lese selv hvis folk hele tiden låner dem.» «Den er til mannen min. Ikke fordi jeg ikke leser selv, Masterji. Jeg var litt av en lesehest da jeg gikk på college.» Hun holdt hånden over hodet for å indikere omfanget. «Men hvor blir tiden av nå, med guttungen å ta seg av? Du får den tilbake i neste uke, det lover jeg.» «Ja vel.» Han begynte å fikle med Rubiks-kuben igjen. «Bare sørg for at den kommer tilbake. Hvilken er det?» Mrs. Puri vendte på omslaget slik at han kunne lese tittelen: Mord på Orientekspressen. Yogesh Murthy, kalt Masterji, var en av de første hinduene som fikk kjøpe leilighet i Vishram Society, på grunn av sitt respektable yrke og sin verdige fremtreden. Han var slank, hadde bart og var middels høy: i fysisk forstand en typisk representant for den forrige generasjon. Språkmektig (han snakket seks språk), raus med sine bøker, lidenskapelig opptatt av utdannelse. En pryd for borettslaget. Pynten fra avskjedsselskapet hans (i mai året før, med catering bestående av samosa og masala chai, og med tre generasjoner av hans tidligere elever til stede) var så vidt fjernet fra auditoriet på St. Catherine’s da hustruen ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen – en bivirkning – slik lød spekulasjonene – etter mange års medisinering mot revmatisme. Hun døde i oktober. Hun var den andre 40


som døde fra ham – datteren Sandhya hadde falt fra et tog over ti år tidligere. På plussiden av regnskapet hadde han Gaurav, sitt eneste gjenlevende barn, som nå jobbet i en bank og var «installert» i en fin leilighet i sentrum av Mumbai – Marine Lines – av arbeidsgiveren (som hadde betalt depositumet på seks måneders leie for leiligheten og visstnok også dekket halve månedsleien). Masterjis historie var derfor på en måte over – lang karriere med avskjedsselskap (med cateringmat), kone som gikk bort uten urimelige lidelser, og barn som hadde flyttet til det gylne citadellet i Mumbai sentrum. Hva skulle han gjøre med den tiden han hadde igjen – denne sneipen av leveår en mann sitter igjen med når han nå hadde nådd de seksti? Etter konas død fortsatte han å holde seg selv ren og leiligheten ryddig, han hadde også fortsatt å undervise barna i blokken, låne ut kriminalromaner, ta sine spaserturer om kvelden rundt eiendommen i riktig tempo, og kjøpe sine grønnsaker i passe mengder på markedet. Med god kontroll over matlyst og sorger hadde han godtatt sin lodd med verdighet, og dette økte anseelsen hans blant naboene, som alle – på den ene eller den annen måte, og som regel i forbindelse med ektefeller og barn – var rammet av skjebnen. De visste godt at de hadde lett for å klage, men at han, som jo hadde lidd mer enn de fleste, tålte sin skjebne.

41


12. MAI

«Oi-oi-oi, Ramu-vennen min. Opp med seg. Ellers dasker mamma deg enda hardere på stumpen. Opp og stå, ellers sier smileanden at Ramu er både doven og lat.» Mrs. Puri lokket Ramu opp i badekaret, som var halvveis fylt med lunkent (aldri varmt) vann, og lot ham leke med smileanden og Spiderman en liten stund. Mr. Puri, regnskapsfører, hadde dratt på jobb en time før Ramu våknet, med en matboks i metall som konen hadde pakket til ham. Han hadde lang reisevei – motorrickshaw, tog, togbytte i Dadar, og deretter en fellesdrosje fra Victoria Terminus til Nariman Point. Derfra kom han til å ringe Ramu presis klokken tolv for å høre hvordan det sto til med smileanden den dagen. «Rum-pum-pum,» sa den nakne, klissvåte gutten mens hun frotterte de bleke, dunete beina hans. (Bra for sirkulasjonen, ifølge Det Beste.) «Rum-pum-pum.» Det var en gang, og ikke så lenge siden heller, da han kunne bade og tørke seg selv med håndkleet på noen få minutter – og hun hadde drømt om at han en vakker dag skulle klare å kle på seg selv. «Vi burde lære et nytt ord i dag, Ramu. Hør her, hva er dette ordet i Masterjis bok? Eks-pressen. Si det, du.» «Rum-pum-pum.» Ramu, nå fullt påkledd, tråkket på de gamle avisene på gulvet og gikk inn i spisestuen. Familien Puris 78 kvadratmeter store boflate var som en malstrøm av avispapir. Sofaen hadde gitt tapt for India Today og Femina-blader, 42


mens spisebordet var oversvømt av kontorpapirer, lånesøknader, strømregninger, kontoutskrifter og Ramus tegneblokker. Kjøleskapsdøren i spisestuen var en hel collage av samfunnsengasjerte klistremerker («Stans global oppvarming: Slå av lyset en hel time denne uken») og krøllete lapper med for lengst uaktuelle beskjeder. Det var skap i hvert rom, der dørene brått ga etter og lot bøker og aviser flomme ut med traumatisk kraft, som rogn fra en nysløyd fiskemage. Med noen ukers intervaller pleide Mr. Puri å spre bladene utover på leting etter en banksjekk eller et brev og rope ut: «Hvorfor rydder vi ikke her!» Men rotet vokste stadig. Det altomfattende kaoset virket bare forsterkende på den huslige gløden av pent oppredde senger og et velfylt kjøleskap, for (hvilket utenforstående rent instinktivt forsto) denne sjaskete, rotete leiligheten var en Aladdins hule av privat rikdom. Familien Puri eide verken gods eller gull. Det de hadde å vise for seg i livet, var i form av papir. Hvor fortrøstningsfullt var det ikke å ha alt sammen innen rekkevidde, selv Mr. Puris eldgamle eksemplar av Shankar’s Weekly, fullt av tegneserier som gjorde narr av statsminister Nehru, og som han hadde lånt av en venn den gangen han drømte om å bli profesjonell tegneserietegner. Da Ramus mor tok guttens blankpussede, svarte sko på knærne, den ene etter den andre, for å knytte lissene hans, nøs han. Nedenunder, i 2C, sto nemlig Mrs. Ajwani, eiendomsmeklerens hustru, og sprayet seg med en rikelig dusj syntetisk deodorant. Mrs. Puri var ferdig med lissene. Hun spyttet på skoene for å gi dem en siste finpuss med en tykk pekefinger, før hun tok med seg Ramu på badet for at han skulle få se hvor fin han så ut. I samme øyeblikk som gutten stilte seg foran speilet, ble toalettet fylt av en gurglende lyd, som om det satt en misunnelig djevel der og bannet. Rett over dem, i 4C, utførte nemlig Ibrahim Kudwa noen uvanlige øvelser med saltvann med det formål å styrke sin sarte mage. Mrs. Puri avverget lyden ved å gurgle litt selv, mens Ramu presset hodet mot magen hennes og gapskrattet mellom morens tykke valker. 43


«Ha det, vaktmann,» ropte Mrs. Puri på vegne av Ramu da de gikk ut gjennom porten. Ram Khare satt og leste sin kortutgave av Bhagavadgita og vinket uten å se opp. Ramu likte ikke heten, så Mrs. Puri fikk ham til å gå innerst langs smuget der svære kokospalmer ga skygge. Palmene var spesielle. De var et botanisk eksperiment i regi av avdøde Mr. Alvares. Han hadde eid et herskapelig hus omgitt av uvanlige trær og planter, som arvingene hadde solgt for å rydde plass til de tre betongblokkene som hadde fått engelske blomsternavn: «Hibiscus», «Marigold» og «White Rose». Mrs. Puri kilte sønnens øre. «Si ’Mar-i-gold’, Ramu. Du kunne jo si en masse på engelsk, husker du ikke det?‘ Mar-i …?» «Rum-pum-pum.» «Hvor har du lært det der, Ramu, dette ’rum-pumpum’?» Hun så på gutten. Atten år gammel. Han ble aldri eldre, men plukket likevel opp nye ting hele tiden – akkurat som byen han bodde i. Da de nærmet seg kirken, begynte Ramu å leke med gullarmbåndene rundt morens håndledd. Skolebussen sto og ventet på dem utenfor kirken. Før Mrs. Puri hjalp Ramu om bord, hengte hun et hjemmelagd skilt om halsen på ham. Det hadde bilde av et stort, grønt tutehorn med en rød, diagonal strek over, og teksten «IKKE BRÅK». Atter en gang – slik hun gjorde hver morgen – fikk Mrs. Puri klassekameratene til å love å være stille. Så ble hun stående og vinke til Ramu mens bussen kjørte. Han kunne ikke vinke tilbake (siden han satt og klemte plakaten mot brystkassen), men det han hadde å si til moren, sa han med øynene. Mrs. Puri haltet tilbake til Vishram Society. Da hun gikk rundt det store hullet i veien utenfor porten, der arbeiderne nå spadde jorden tilbake i hullet, la hun merket til at den engelske teksten på skiltet: 44


VEIARBEID PÅGÅR VI BEKLAGER ULEMPENE BMC

var strøket ut og erstattet med: ULEMPER PÅGÅR VI BEKLAGER ARBEIDET BMC

Alderen hadde samlet seg i tykke valker rundt Mrs. Puri, men latteren kom fra en slank pike inne i henne – en munter, lys latter som steg opp en elfenbenstrapp av fryd. «Hvem har skrevet den fleipen på skiltet der?» spurte hun. Arbeiderne fortsatte bare å fylle hullet. «Ram Khare! Se opp fra boken din. Hvem har gjort det der med kommunens skilt?» «Mr. Ibrahim Kudwa,» svarte vaktmannen uten å se opp. «Han spurte om jeg syntes det var morsomt, men jeg sa at jeg ikke kan lese engelsk. Er det en god fleip?» «Vi er maktesløse mennesker i en udugelig by, Ram Khare, som Ibby pleier å si. Humor er det eneste våpenet vi har.» «Sant nok, madam.» Khare bladde om en side i boken. «Det blir forresten ikke noe vann i kveld. De karene der traff et vannrør mens de gravde, så vannet måtte stenges noen timer. Formannen skal sette opp et varsel på tavlen når han kommer tilbake fra byen.» Mrs. Puri tørket seg i ansiktet med et lommetørkle. Pust inn. Pust ut. Hun snudde ryggen til vaktboden og gikk ut porten igjen. Beskjeden om vannet hadde minnet henne på Masterjis tette kran. Alle gode borettslag overlever på å sirkulere tjenester; det er akkurat som å leke sisten der poenget er å sørge for at naboen «har’n». Hvis Mrs. Puri trengte en hjelpende hånd når ektemannen var på jobb, var det formannen, som 45


var flink med hammer og spiker, som tro til. Senest uken før hadde han slått en spiker i veggen til en ny tørkesnor til det våte tøyet hennes. Til gjengjeld visste hun at hun måtte ta ansvar for Masterjis behov. Da sønnen fikk diagnosen Downs syndrom, hadde Sangeeta Puri fortalt det til sin nærmeste nabo, til og med før hun sa noe til moren og søsteren. Masterji lyttet til nyheten med hånden på sin kones skulder og begynte å gråte. Hun husket ennå tårene som trillet nedover kinnet hans – en mann som ellers aldri gråt, ikke engang når noen i hans egen familie døde. I mange år hadde han kommet med forslag fra medisinske blader og aviser til hva som kunne stanse – eller til og med reversere – Ramus «tilbakeståenhet». Hver eneste ting hun hadde gjort for å vekke Ramus livløse nevroner til live, hadde hun først diskutert med Masterji: konsultasjoner hos spesialister med utdannelse fra utlandet, oljemassasje, kreative mentale og fysiske øvelser, sjokkdoser med hai- og torskeleverolje. Masterji hadde til og med, stikk i strid med sin egen velkjente ateisme, uttrykt sympati da hun oppsøkte helligdommer og ba om at gudene måtte se med velvilje på Ramus trege hjerne. Det var dessuten en ting til. Et halvt år før Purnima døde, hadde hun lånt Mrs. Puri seks hundre rupier, som hun hadde lånt videre til en slektning. Purnima hadde ikke sagt noe om det til Masterji, for hun skjermet ofte sin økonomiske tankeløshet (etter hans vurdering) mot hans hissige temperament. Derfor ble Mrs. Puri igjen ansvarligheten selv og satte kursen mot slummen. I alle år hadde beboerne i Vishram Society hatt to forskjellige måter å forholde seg til slummen i Vakola på. Den ene var å gå ut gjennom porten hver morgen, fortsette til hovedveien og late som om det ikke fantes noen annen virkelighet i nærheten. Den andre var den pragmatiske tilnærmingen – som Mr. Ajwani, eiendomsmekleren, og også Mrs. Puri tydde til. Der borte i slummen hadde hun oppdaget mangt et begavet menneske, eksperter på små opp46


gaver i hjemmet. Hadde hun ikke sett en rørlegger der en gang? Så nå gikk hun bort grusveien, forbi to andre boligblokker for middelklassen – Silver Trophy og Gold Coin – og inn i slumområdet, som spredte seg derfra og videre ut over området som tilhørte de indiske luftfartsmyndighetene. Det strakte seg som en knipetang helt til enden av rullebanen, slik at det første en tilreisende til Mumbai kunne komme til å se, var en gutt fra et av disse skurene med en drage i luften, eller i ferd med å slå en cricketball som en av kameratene hadde kastet til ham. Det luktet bål og parafin, og Mrs. Puri passerte en rekke hytter med bare ett rom, alle med åpen blikkdør. Kvinnene satt utenfor og kjemmet hverandres hår, snakket og passet på kjeler med dampende ris. En hane spankulerte tvers over takene. Hvor hadde Mrs. Puri sett den rørleggeren? Lenger borte i veien sto to enorme, halvt ferdigbygde høyhus dekket med stillaser. Dem hadde hun ikke sett før, og de bidro ytterligere til at hun ikke kjente seg igjen. Brått lød et motorbrøl over henne. Hvitt, langt og skinnende, som en angripende havslange, skar et fly over et lite tamiltempel. Det var landemerket hun hadde prøvd å komme på: dette tempelet. Et eller annet sted her hadde hun sett den rørleggeren. En flokk gutter spilte cricket ved tempelet. Et voktende demonansikt på ytterveggen (med en gapende svart munn som var bred nok til å sluke all verdens onde menn) gjorde tjeneste som wicket. Så mye dyrisk kraft, og for et leven de holdt – å, som det verket i et morshjerte. Disse guttene, med muskelspill i lemmene og senete albuer, var i ferd med å bli menn. Men ikke én av dem var halvparten så kjekk og pen som hennes Ramu. «Mamma,» ropte en av cricketspillerne. «Mamma, tante Puri er her.» Mary, Vishrams vaskekone, reiste seg fra røttene til et tre på tempelplassen og børstet hendene på skjørtet. 47


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.