Pengekarusellen
silje sandmæl
Pengekarusellen Slik lærer du barna om fornuftig pengebruk og unngår at de går i luksusfellen
Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug
Takk til mamma for at du lærte meg verdien av penger.
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-48898-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds, Cappelen Damm AS Omslagsfoto: Fredrik Arff Forfatterfoto av Silje Sandmæl: Fredrik Arff Forfatterfoto av Randi Fuglehaug: Tove K. Breistein Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2016, Latvia Satt i 11/14,2 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5. Enkelte av personene som omtales i boka er anonymisert. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord............................................................................................................ 7 Født med sølvskje i munnen.......................................................... 13 Siljes metode............................................................................................. 24 Det hverdagslige maset...................................................................... 39 De spesielle anledningene................................................................ 56 De kostbare fritidsaktivitetene..................................................... 75 De fristende duppedittene................................................................ 89 De vanskelige lommepengene....................................................... 99 Det økte kjøpepresset......................................................................... 116 Den viktigste sparingen..................................................................... 132 Det kommende voksenlivet............................................................ 147 Etterord....................................................................................................... 165 Nyttige adresser..................................................................................... 167 Kilder............................................................................................................ 169 Register........................................................................................................ 172
Forord
2015 gikk det et gisp gjennom kongeriket Norge. Ikke før var nyhetssaken om en gruppe tenåringsjenter i Sandefjord, som klagde over at de måtte sette de kostbare skoleveskene sine igjen utenfor matbutikken når de handlet i storefri, lagt ut på NRKs nettsider, før kritikken haglet fra nord til sør. De tusenvis av menneskene som reagerte, viste alt annet enn sympati for skoleelevene som fryktet at veskene deres skulle bli stjålet. Tvert imot: Over hele landet tordnet folk over at norske ungjenter kjøper designervesker til mange tusen kroner. Både på nrk.no og på Facebook viste folk sin avsky over den luksuriøse vanen: «Galskap», skrev de. «Idiotisk», «kvalmt», «trist» og «tragisk» var karakteristikker som gikk igjen. «Jeg blir flau på norske ungdommers vegne», skrev en mann. Og enkelte påpekte det svært mange nok tenkte: «Makan til bortskjemte drittunger!» De fleste rettet kritikken mot de unge jentene, men en del poengterte også noe viktig: Hvor kom pengene til disse vesen februardag i
7
kene fra? Hvem hadde pakket inn Michael Kors- og Louis Vuitton-veskene og lagt dem under juletreet, eller servert dem sammen med frokosten på senga på fødselsdagen? Og hvis jentene faktisk hadde jobbet eller spart penger selv – hvem hadde oppdratt dem til å synes det er ok å brenne av nesten 10 000 kroner på en veske? Det var foreldrenes ansvar som ble etterlyst. For er det ikke vi foreldre som skal sørge for at barna våre blir fornuftige, unge mennesker? Er det ikke vi som må gå foran som gode forbilder? Er det ikke vi som skaper de bortskjemte drittungene?
På våre skuldre Debatten rundt unges forbruk – enten det handler om vesker, jakker eller fritidsutstyr – kommer litt som julaften på kjerringa hvert år. Hver gang mediene forteller om unge mennesker med dyre vaner, blir vi sjokkerte og forferdet, og hver gang er det vi voksne som burde gå i oss selv og spørre hva vi egentlig driver med. Og den urovekkende utviklingen handler ikke bare om kjøpepress. Uvitenheten blant barn og unge når det kommer til økonomi generelt, er til tider mer sjokkerende enn prisen på de populære veskene. Jeg har møtt 18-åringer som ikke vet hva renter er, som ikke har peiling på hva en liter melk koster, eller som ikke er klar over at det koster noe å ta en dusj. Det er et svært dårlig utgangspunkt for voksenlivet. Så lenge privatøkonomi ikke er en større del av pensum i norske skoler, er dette et ansvar som hviler på skuldrene til oss foreldre. Jo tidligere du begynner å snakke med barna dine om 8
økonomi, desto bedre effekt kommer det til å ha. Ofte er det vanskeligere å snu en uvane enn å forhindre at den oppstår i utgangspunktet. På samme måte er det gjerne tyngre å begynne å sette grenser for noen som aldri har blitt utsatt for grensesetting før. Det er best å lære opp barna i fornuftig pengebruk før de faktisk begynner å bruke penger selv. Frem til tiårsalderen, når de er gamle nok til å få eget bankkort, er det stort sett vi foreldre som styrer alt som har med penger å gjøre. I tenårene blir barnet plutselig sin egen forbruksminister. Og fra den dagen de fyller 18, er de på egen hånd. Det er ekstremt viktig å ha lært barna om pengebruk før de selv sitter med ansvar, lån og utgifter. Jo lenger vi venter med å introdusere de unge for voksentilværelsen, jo mindre lydhøre tror jeg de blir. Det er bedre å så frøene tidlig, komme med små drypp av læring, enn å vente til den dagen de flytter ut med å komme med den store leksjonen. Da vil den med all sannsynlighet gå inn det ene øret og ut det andre. Det er derfor vi har ti års skolegang – for å få kunnskap inn litt etter litt. Vi må nevne ting mange ganger før de blir ordentlig forstått, og et viktig poeng kan ikke gjentas for ofte.
Viktige erfaringer Jeg håper denne boka både kan være en motivasjon for å begynne å snakke med barna om penger, og et godt verktøy for å komme i gang. Jeg har forsøkt å dekke temaer og problemstillinger som dukker opp helt fra spedbarnsalde9
ren til barna flytter for seg selv, alt fra mas i butikken og gavebeløp til fritidsaktiviteter, fristende duppeditter, lommepenger, kjøpepress, budsjetter, sparing og deltidsjobber. På den måten vil boka forhåpentligvis ha nytteverdi for mange lenge. Å høre om andres erfaringer er en viktig kilde til læring, så i alle kapitlene videreformidler jeg historier og deler eksempler fra foreldre på vidt ulike steder, både geografisk, verdi- og inntektsmessig. I tillegg bruker jeg meg selv og erfaringene fra min egen familie og hverdag. Mange vil kanskje oppfatte meg som litt ekstrem på den motsatte enden av kjøpefesten. Selv om jeg har en god jobb og en romslig økonomi, er jeg enkelt og greit ikke særlig glad i å bruke penger. Jeg er i hvert fall ikke glad i å bruke mer penger enn jeg behøver. Derfor har jeg en del rutiner og regler i min egen husholdning og hverdag som for enkelte kan virke strenge. Det er viktig for meg å presisere at dette ikke er noe jeg nødvendigvis mener passer for alle. Alle barn er forskjellige, på samme måte som alle foreldre er det. Hvor mye man vil regulere familiens forbruk, og hvilke grenser man ønsker å sette for barna sine, er svært individuelt. Det gjelder å ta til seg de rådene som passer for deg og din situasjon. «Det er ikke lov til å si nei til barn i Norge», skrev en kvinne med ukrainsk bakgrunn på Facebook i forbindelse med debatten om de dyre skoleveskene. Kommentaren hennes setter fingeren på noe viktig, men den stemmer jo ikke. Det er lov å si nei, og vi bør i aller høyeste grad gjøre det mer. I tillegg til å være en motivasjon til å prate med 10
barna om fornuftig pengebruk, håper jeg denne boka kan gi deg argumentene du trenger til å skru igjen pengekrana litt oftere. Bærum, januar 2016 Silje Sandmæl
Født med sølvskje i munnen
et såkalt «møblert hjem», med to foreldre som elsket både hverandre og sin eneste datter. Hun manglet ingenting i oppveksten i Nord-Norge på 80-tallet, tvert imot fikk hun det meste hun ønsket seg. Hadde hun lyst på en ny Levis-bukse, kjøpte moren den til henne. Hadde venninnene i klassen fått nye Norrøna-jakker eller de dyreste håndballskoene, fikk hun det også. Hvis hun var lei seg for noe, tok foreldrene henne med på butikken og lot henne velge seg ut en fin ting, og når de handlet til helga, fikk hun putte hva hun ville oppi kurven. Det hun ikke fikk, var innsikt i hva alle tingene egentlig kostet. Hun ble aldri fortalt prisen på melk og brød og lørdagsgodteri, hva beløpet på de månedlige strømregningene var, eller hvor mye det kostet å bo i huset de bodde i. Hun hadde heller aldri tenkt på at det koster penger å snakke i telefonen, at det ikke er gratis å se lørdagsunderholdningsprogrammene på NRK, og at å fylle opp tanken på bilen med bensin koster mange hundre kroner hver gang. terese vokste opp i
13
Terese hadde en glad og bekymringsfri barndom og oppvekst, der hun fikk pengene hun trengte når hun trengte dem. Det var ikke nei i foreldrenes munn – moren og faren satte aldri krav til at hun selv måtte spare til det hun ønsket seg, og selv om hun hadde deltidsjobber fra hun var 15, brukte hun opp det hun hadde. Penger var til for å brukes. Det var ikke før hun flyttet for seg selv at hun skjønte hvor dyrt det var å leve. Da hun måtte betale sine egne regninger og sitt eget forbruk, ble lommeboka og bankkontoen fort tom. Hun slurvet ikke med regningsbetalingene, men det ble ikke mye til overs, og hun måtte jo ha penger til å kjøpe de klærne og de tingene hun ville ha, slik hun alltid hadde hatt. Løsningen ble kredittkort. Først ett, så et til, så et tredje. Nylig måtte hun ta opp et nytt lån for å betale ned kredittkortgjeld på 65 000 kroner. Hun er redd for at det kunne blitt et mye, mye høyere beløp hvis hun ikke hadde bestemt seg for å klippe i stykker plastkortene som stadig brant i lommeboka. I en alder av 34 år har tobarnsmoren så dårlig råd at da hun nylig måtte ta med sønnen til legen, måtte hun vente til dagen etter med å kjøpe medisinen han trengte fordi hun ikke hadde nok penger på kontoen. Hun har gjeld opp til ørene, hun har ingen buffer for uforutsette utgifter, og hun har fortsatt problemer med å snu de dårlige forbruksvanene sine. Hva gikk galt? spør kanskje to foreldre i Nord-Norge som fortsatt blir ringt opp av Terese når hun er i pengeknipe. Svaret kan være at det bar galt av sted helt fra starten av, samme hvor godt de ville datteren sin. 14