Sigurd Falkenberg Mikkelsen Arabisk høst

Arabisk høst

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Arabisk høst Korrespondentbrev 2011–2016

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52668-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10,3/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

J

eg tror at vi alle har hatt et øyeblikk av erkjennelse, alle vi som har bodd her ved det østlige Middelhavet de siste årene, et øyeblikk der vi forstår at det er slutt, at håpet er borte for denne gang, at det som ligger foran er mørket.

For meg inntraff dette øyeblikket, kall det gjerne en trist åpenbaring, på 6. oktober-broen, den som leder over Nilen i sentrum av Kairo, noen uker etter at den verste massakren i Egypts moderne historie hadde funnet sted. Minst 800 mennesker var drept på Rabaa-plassen i kjølvannet av militærkuppet. Tidligere på dagen hadde vi vært i et barneselskap der den koreanske vertinnen hadde danset og sunget karaoke til Gangnam Style mens hennes kanadiske ektemann lekte sumobryting med noen av gjestene, ikledd tykke, oppblåsbare plastdrakter. Festen fant sted i en avlukket liten klubb, en siste rest av kolonimaktens og elitens privilegier, som nå ligger omsluttet av fattigdom i bydelen Imbaba. Da vi dro derfra og kjørte hjemover, så jeg en gjeng gatepøbler gå til angrep på gateselgere som hadde benyttet seg av revolusjonens fravær av ordensmakt til å etablere te- og juiceboder på broen som har så fin utsikt på kveldstid. Gatepøblene løp med balltrær i hendene. De knuste eller kastet de billige plastmøblene ned i elven, før de løp videre med teselgerne etter seg. Kanskje var pøblene leid inn av konkurrenter, kan5

skje av politiet som brukte dem til å gjøre de krevende jobbene, jeg vet ikke, men i hvert fall gikk de fattige i strupen på hverandre samtidig som alt håp var over om at Egypts motsetninger i framtiden ville løses innenfor demokratiske rammer.

Denne boken er en samling av korrespondentbrev skrevet for NRK i tiden jeg var Midtøsten-korrespondent. For å sette dem i en sammenheng har jeg gitt dem en kort faktapreget innledning. Jeg håper det kan gi tekstene en ramme, selv om dette på ingen måte gir noen fullstendig oversikt over denne viktige og omtumlede perioden i Midtøstens og Nord-Afrikas historie. Det er heller et subjektivt lite gløtt inn i årene som er gått.

Alle har en idé om hva Midtøsten er og hvor det ligger, men å definere det presist er vanskeligere. Det er et område som omfatter kun mesteparten av den arabiske verden. Hele den sørvestlige delen av den afrikanske Middelhavskysten, Libya, Algerie, Marokko og Tunisia, er kjent som Maghreb, mens områdene langs det østlige Middelhavet er kjent som Mashriq, der solen står opp, en idé som vi finner igjen i det latinske begrepet Levanten. Egypt ligger som vanlig midt imellom. Regionen omfatter Israel, men også Tyrkia, som er selvskreven i form av sin fortid som kolonimakt da det regjerte som Det ottomanske rike, men ikke geografisk selvskreven, siden en del av Tyrkia ligger i Europa. Iran er både nå og tidligere tett innvevd i den arabiske verden, men skiller seg ut, siden sjia-islam er statsreligion og det er et historisk fiendeforhold mellom arabere og persere. Muslimske land som Afghanistan og Pakistan har derimot en mye tydeligere sentral- og sørasiatisk tilknytning, selv om de deler religion med størsteparten av landene i regionen. Nå som Sudan er delt i to, kunne man tenkt seg at den arabisktalende delen 6

ble regnet med til Midtøsten, men som oftest legges den inn under Afrika sør for Sahara.

Tittelen på boken er ikke uproblematisk. Den henspiller selvfølgelig på «Den arabiske våren», en sekkebetegnelse på hendelser våren 2011 som skjedde over et spredt geografisk område med klare nasjonale særtrekk. De hadde samtidig tydelige likheter og forbindelser, begrepet er hyppig brukt og en del av vår felles forståelse. Derfor synes jeg at det fortsatt er dekkende, om enn med visse reservasjoner. Tittelen vokste ut av dette, og også som en liten hommage, i all ydmykhet, til det jeg synes er en av de fineste reportasjebøkene utgitt på et skandinavisk språk, Stig Dagermans Tysk höst fra en tid som ikke ligger så veldig langt bak oss, en tid da Europa lå i ruiner.

Jeg har latt tekstene stå slik de ble skrevet, med noen små språkjusteringer. De er ikke ferdigpolerte, men formet under et sterkt tidspress, noen av dem i affekt, både fordi det har vært en intens tid og fordi jeg er en dårlig planlegger. Som oftest er de skrevet torsdag formiddag, renskrevet om ettermiddagen og sendt til Oslo i løpet av fredagen. De er laget til radiosendingen som nå heter Urix på lørdag.

Jeg håper de kan være et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om denne perioden, med alt av håp og tro, liv og død den har inneholdt, og også inspirere til dypere lesning og utforskning. De er ikke perfekte, men personlige, og preget av de voldsomme hendelsene og av min egen reise – som begynte da vi dro som en familie på tre til Kairo i august 2011, og endte da vi forlot byen som en familie på fire sommeren 2016.

Korrespondentbrev 2011–2016

17. februar 2011 samlet demonstranter seg i Libyas nest største by Benghazi. Muammar al-Gaddafis Libya stod for tur etter at demonstrasjoner hadde veltet lederne i nabolandene Egypt og Tunisia. Gaddafi hadde regjert landet som enehersker lenger enn både Hosni Mubarak og Zine Ben Ali. Han tok makten i 1969 og forfektet en revolusjonær ideologi. Teorien bak det hele skrev han ned noe senere i Den grønne boken, Gaddafis redegjørelse for sin politiske filosofi. Han hadde lenge spilt rollen som verdens provokatør og urokråke. Det siste tiåret snakket han likevel seg inn i varmen igjen, blant annet ved å legge ned sitt atomvåpenprogram og betale erstatning til ofrene etter to terrorangrep mot vestlige sivile fly, et fransk DC10-fly og et amerikansk PanAm-fly, som styrtet over Lockerbie. Han hadde imidlertid skaffet seg så mange fiender, også i den arabiske verden, at da han truet med å rykke inn mot Benghazi og jage demonstrantene gate for gate, åpnet det for en internasjonal inngripen. Med støtte fra Nato falt regimet, og den gamle diktatoren ble til slutt lynsjet og drept 20. oktober 2011.

8. oktober 2011, Tripoli, Libya

H

uset hadde rødt tak, som de andre husene i nabolaget.

Det lå i en ny og flott bydel, hvor eneboligene ligger side om side. Gatene rundt var tomme, det var ikke en bil å se, ikke et menneske.

I veien lå improviserte og halvhjertede sperringer, ofte bare noen småstein, andre steder nok til at vi måtte stanse opp og svinge rundt. Da vi stoppet bilen, gjorde vi det rett foran inngangsporten, og sjåføren og den ene opprørs11

soldaten jeg hadde fått med som beskyttelse gikk ut for å sjekke.

På avstand var det ingenting som skilte huset fra nabohusene, det var ikke før jeg kikket opp idet jeg gikk ut av bilen at jeg så piggtråden på toppen av muren.

Vi var i Gergaresh i Libyas hovedstad Tripoli.

Jeg travet ikke inn i huset med en gang. Først gikk jeg langs et tomt basseng, og deretter ut i den store hagen som lå godt beskyttet av murer og trær. Det stod noen hagemøbler i det ene hjørnet og i det andre et rundt bygg, en slags bungalow som rikfolk i Tripoli ofte bygger på eiendommene sine, et sted å slappe av og ta imot gjester. Der inne lå klær slengt på gulvet og et air condition-anlegg fra Siemens pep faretruende. Ellers var det stille.

Rett på utsiden stanset jeg opp ved to par sko som lå på gresset, slengt der av plyndrere, som om de hadde kikket på skoene og funnet ut at det ikke var noe for dem.

Det ene var et par spisse Louis Vuitton-sko, det andre et skinnende Prada-par. Jeg bøyde meg ned, kjente på dem.

Skinnkvaliteten var god. Sømmene solide. Dette var ekte vare, og de var min størrelse. Hjertemuskelen min hoppet over et slag. Kunne jeg?

Huset jeg var i tilhørte ikke Muammar al-Gaddafi selv, ikke hans sønner eller døtre. Jeg overlot de besøkene til tabloidavisene, dette var huset til en yngre ingeniør, sønn av en av Gaddafis nærmeste medarbeidere. Det stod ikke noe om ham i sladrepressen, så vidt meg bekjent gikk han aldri berserk hverken i Sveits eller Paris, han var bare en av regimets anonyme elite, en av dem som levde uhyre godt av å være en del av det, en av profitørene; de som ingen diktaturer kan klare seg uten.

12

Inne i biblioteket hans fant jeg et visittkort, mange bøker på arabisk, en øvelsesbok for å lære seg Toefl-testen, en test som måler engelsk-kunnskaper. Inne i stuen lå et tomt etui fra den italienske geværprodusenten Beretta og ved stuebordet en katalog fra den franske smykkeprodusenten Chopard.

Flere av sidene var merket av med gule klistremerker. En slags ønskeliste?

Det livet familien hadde, var over. Inne på barnerommet lå dvd-spillere knust og på gulvet lå tomme Disney-covere og en eske som en gang hadde inneholdt en iPhone 4.

De hadde kanskje hatt et lykkelig familieliv, og da jeg gikk inn i barnerommet, syntes jeg med ett litt synd på dem og alt de hadde tapt. Det gikk fort over.

Nå var det noen andre i huset. Vi hørte skritt og så en gammel mann komme gående, med et forvirret uttrykk. Han hadde heller ikke ventet å finne folk her. Han svettet og sa han lette etter vann, ville vaske seg så han kunne be. Kanskje han snakket sant. Men byggene og husene som tilhørte Gaddafi-regimet var de eneste som var plyndret, i tillegg til våpenlagrene. Resten av byen stod, en betryggende kontrast til hva som hendte i Bagdad da Saddam Husseins dager var talte.

Jeg hadde ankommet Tripoli noen dager i forveien. Vi kjørte gjennom Nafusa-fjellene, hvor Libyas berbere holder til, fant veien ned mot Middelhavet, og da vi kjørte inn i hovedstaden, en by der utenlandske journalister i en generasjon ikke har kunnet arbeide fritt, holdt vi oss unna hovedveiene, stolte på lokale kjentmenn og endte på et lite hotell som egentlig var stengt, men som lokalbefolkningen åpnet for oss.

13

De voktet sine egne strøk, borgervernmilits hadde dukket opp over hele byen etter at Gaddafis regime kollapset.

Hotellet som ble åpnet for oss hadde vært stengt i et halvt år. Eieren var en Gaddafi-kritiker, han hadde måttet søke tilflukt i Dubai. Hotellet var deretter brukt til innkvartering av Gaddafi-soldater, som også hadde brukt det som skuddposisjoner da de kjempet om bydelen. Det hadde de gjort dagen før vi ankom, og det var spor etter kamper overalt. Sara Hotel het det.

Hotellet hadde vann hele tiden i motsetning til resten av byen, og nesten alltid strøm. Som oftest ble vi hjulpet med mat av folkene i strøket.

I alt var vi fem nordmenn, Mohammed Alayoubi og Kristian Aanensen fra NRK og Eskil Engdal og Tomm Christiansen fra Dagens Næringsliv. Senere skulle vi få selskap av fem nederlendere, og vi ble en liten koloni som levde ved siden av våre kolleger. De presset seg sammen på byens to eneste internasjonale hoteller.

Det var på Sara Hotel jeg først fikk høre om massegravene og lagerhuset med utbrente lik, men ingenting, ingenting i verden kunne forberedt meg på hva som ventet da jeg dro ut dit selv.

Khamis Gaddafi var diktatorens yngste sønn, og ved siden av Saif den mest sannsynlige etterfølger. Khamis maktbase var den 32. brigaden, den var også kjent som Khamis-brigaden.

Alle kriger har en enhet som skiller seg ut, som gjør det aller skitneste arbeidet, de verste overgrepene, og i Libya var det den 32. brigaden.

14

Den libyske hæren ble bevisst holdt nede av Muammar al-Gaddafi, han fryktet et kupp innenfra, men han stolte på noen enheter, og den 32. brigaden var en av dem.

Et lekket amerikansk dokument hevdet at den var den best utstyrte og best trente militære delen av Gaddafis regime.

Det var den 32. brigaden som ble sendt først til Bengazi for å slå ned opprøret og det var den 32. brigaden som senere beleiret og sultet ut Misrata.

I begge tilfeller mislyktes den. Til slutt skulle brigaden også mislykkes i å gjøre hva den egentlig var satt til: beskytte hovedstaden.

Det gamle hovedkvarteret deres ligger et par mil utenfor Tripoli, og er et gigantisk område med brakker, lager og treningsanlegg. Da jeg kom dit, var det bombet i filler av Nato.

Ved inngangen hang det fortsatt en stor ørn.

Vi ble kjørende rundt der inne, på leting etter åstedet, uten å finne det. Vi kjørte tilbake, ut av leiren, tok en vei på utsiden av muren, stoppet flere ganger for å spørre oss fram. Vi var da på baksiden av militærleiren. Det var et uryddig område, med noen hus og humpete veier, men da vi til slutt fant en port som stod halvveis åpen, skjønte jeg at vi hadde kommet til rett sted.

Til venstre etter porten lå dype graver, kanskje hadde de tenkt å fylle dem, men ikke fått tid. I en sandhaug lå et oppblåst lik på magen, fullt påkledd, sort av forråtnelse. Han hadde hatt skoene på seg da han ble drept, et par splitter nye, hvite Adidas-sko med grønne såler, men ingen hadde brydd seg med mer enn å slenge liket i en sandhaug, eller kanskje var det der han ble drept.

Det lå et par slike lik rundt om på plassen, og ett til på 15

baksiden av en mur, i en trapp. Kanskje noen som hadde forsøkt å flykte, og blitt drept i forsøket. Gårdsplassen var forsmaken. Lagerhuset, et bygg av bølgeblikk, var stedet hvor massakren hadde skjedd.

Jeg har dekket krig og konflikt i Midtøsten i snart ti år, men slikt som dette har jeg aldri vært i nærheten av. Og nå, når jeg skriver dette, en måned etter, sliter jeg fortsatt med å forstå betydningen av det, forstå hvordan det var mulig.

Der inne lå restene av over femti mennesker; en sort masse forbrent menneskekjøtt, ribbein, menneskers ribbein, stakk opp overalt og de hvite hodeskallene, jeg husker dem som skinnende rene mot den sorte, uryddige massen. Flere steder på krøllete ryggsøyler.

Jeg tok et skritt over dørstokken, kastet nesten opp og gikk ut igjen.

Dette var ikke et sted for levende mennesker å ferdes. Øyenvitner har senere fortalt at lageret ble brukt som fengsel. I sine siste desperate uker gikk politistaten på høygir og reagerte som politistater gjør, ved å arrestere folk. Ifølge noen vi møtte i området var det mange sivile i skuret. De skal ha blitt meiet ned med maskingevær. Det ble også kastet håndgranater inn i bygget. Deretter ble restene satt fyr på.

Jeg visste ikke noe av dette da jeg satt med de to par skoene i hånden i hagen i den velstående bydelen Gergaresh i Tripoli. Det vil si, jeg visste hva regimet hadde gjort, jeg hadde lest bøker og rapporter, snakket med folk, med vitner, men jeg hadde ikke kjent det på kroppen, jeg hadde ikke sett det med egne øyne. Min kjennskap var tillært, ikke erfart.

16

Jeg tvilte. Skulle jeg ta skoene med meg? Ingen ville savne dem.

Hadde dette vært en selvbiografisk roman, ikke et korrespondentbrev, ville jeg løyet og sagt at jeg tok dem. Det ville gjort meg til et moralsk tvilsomt objekt, og dermed mer interessant. Verdens interesse for massemordere, krigsforbrytere og diktatorer virker nærmest umettelig, og det er et kjent faktum at de fleste er mer opptatt av bøddelen enn av offeret.

Hvorfor? Jeg har stilt meg spørsmålet flere ganger. Et godt svar ville være et langt svar, men jeg tror det kan ha noe med det å gjøre at bøddelen handler, offeret er handlingslammet, og vi kan forstå handlinger, spørre hvordan det var mulig, spørre hva som får mennesker til å gjøre slikt, men å ta innover oss delen av den menneskelige tilstand som kan gjøre oss til offer, til og med et tilfeldig offer, er langt vanskeligere.

Jeg tok ikke skoene, men la dem tilbake der jeg fant dem.

Jeg lot dem ligge, for ikke å falle, for ikke å forfalle, for ikke å bli en av dem, på noen som helst måte, for ikke å leke med mørkere krefter som finnes i oss alle, også i meg.

Det siste rommet jeg besøkte i huset, var kjelleren. Der var det forsyninger, og i denne rike forstadsidyllen masser av nå tomme ammunisjonskasser – et tegn på hva Gaddafi-regimet bygget sin makt på.

Huseieren er som resten av Gaddafi-regimet enten drept, arrestert eller på flukt. Diktatoren selv befinner seg antakelig i ørkenen et sted sør eller vest i landet, og kommer ikke tilbake til makten. Det er en lang måned siden jeg forlot Libya.

Jeg skal snart tilbake, men det jeg husker best fra dagene da Tripoli falt, er to par sko og en massegrav.