Signatur av Knut Olav Åmås by Cappelen Damm AS

Knut Olav Åmås (red.)

Signatur Nye norske stemmer Forord av Knut Olav Åmås

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-41920-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,7/13,7 pkt. Scala og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Den andre litteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Knut Olav Åmås

Dødsårsak: kvinne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Ellen Sofie Lauritzen

Jakten på dypet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . av Trond Tjelta

Til melkens pris. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Tore Stavlund

Pendlerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Jathushiga Bridget Rajah og Sæba Bajoghli

Gresk mørketid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Av Ellen Engelstad Valget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Ingeborg Senneset

125

Slendrian-ateismens uutholdelige letthet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Håvard Nyhus

147

Sandton–Soweto t/r . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Teresa Grøtan

167

Skjønnlitterære selvmord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Av Eivind Normann-Eide

188

Om forfatterne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

218

Kilder og noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220

Forord

Den andre litteraturen Av Knut Olav Åmås

Redaksjonen i Cappelen Damm og jeg som bokens redaktør har hatt klare ambisjoner med denne antologien. Med Signatur skal talentfulle skrivende få vise for seg selv og andre at de er forfattere. Ikke gjennom selvpresentasjon i Facebook-profilen eller i en nervøs samtale med en onkel i et juleselskap, men gjennom tekst. Vi vil skape et rom for fortellende sakprosa, hvor våre bidragsytere kan utfolde seg og eksperimentere. Derfor har vi lett etter forfattere med litterære ambisjoner. Vi har villet finne forfattere som ønsker å skrive godt, presist og preget av solid kunnskap. Med det håper vi også å kunne bidra til at sakprosasjangeren fortsetter å utvikle seg. For bare slik kan den oppleves relevant – for flere lesere, men også for flere forfattere. I Norge har sakprosaen stort omfang og mangfold, og hver enkelt av oss møter den daglig. Som lærebøker og pensum, som tekst i mainstream-mediene og i sosiale medier. Som essay og reportasjebok, som vitenskapelig avhandling og offentlig tale. Men også som brukstekster, såkalt funksjonell sakprosa: som produktinformasjon, bruksanvisninger, lovtekster og statsbudsjett. I denne boken presenterer vi imidlertid sakprosaen som litterær sjanger, som det vi kaller fortellende sakprosa. 7

signatur

Da er det nærliggende å spørre hva god sakprosa er. Vår innstilling er klar: På sitt beste handler fortellende sakprosa om det alle bør lese. Og den er skrevet slik at alle vil lese den. Sjangergrensene mellom skjønnlitteraturen og deler av sakprosaen er i bevegelse, og har vært det en stund. I år åpnet Norsk Forfattersentrum for at også sakprosa-forfattere kan søke medlemskap i foreningen. Det viser at en langsom bølge endelig er i ferd med å treffe land. Det gir en økt bevissthet rundt en filosofi Cappelen Damm har arbeidet etter lenge: Utviklingen av forfatterskap innenfor sakprosaen tenkes på samme måte som innen skjønnlitteraturen. Det tar tid, og det krever innsats og feiling for å utvikle en særegen og original stemme. Og det er nettopp det Cappelen Damm og jeg har lett etter, og som forlaget vil fortsette å lete etter, i Signatur-prosjektet: forfattere som skriver med en umiskjennelig egenart. På samme måte som god skjønnlitteratur ikke trenger å ligne annen skjønnlitteratur, trenger ikke sakprosaen ligne kronikken eller fagartikkelen. Heller enn sjangermessige grenser og formkrav, ønsker vi å etablere en klar og tydelig terskel for språklig kvalitet, relevant kildebruk og evne til presisjon. Slik kan vi oppnå målet om at flere forfattere og lesere skal oppleve at sakprosaen er for dem. Til det siste hører imidlertid også en annen dimensjon, nemlig den som handler om distribusjon og tilgjengelighet. Det er derfor ingen tilfeldighet at alle tekstene i denne boken vil være tilgjengelige som ebok-singler. De siste årene har det skjedd noe ytterst interessant i norsk litteratur: Det har vokst frem et utvidet litteraturbegrep som insisterer på å bruke begrepet «litteratur» også om sakprosaen. Både Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og flere forlagsredaksjoner har satt i gang systematiske tiltak for å dyrke sakprosaen som litteratur og se på skribentene bak denne litteraturen som forfattere. Det har vokst frem en ny type stolthet over å kalle seg «forfatter» også når man utelukkende skriver sakprosa. Kanskje har dette delvis sammenheng med at sakprosaproduksjonen er i ferd med å bli profesjonalisert på en spesiell måte. Det er kommet innkjøpsordninger for sakprosa, sakprosa-forfatterutdanninger, priser for sakprosa og flere 8

den andre litteraturen

sakprosaprofessorater ved universitetene. Tidsskriftet Prosa er i dag landets største litterære tidsskrift. Under det hele ligger de gode norske, kollektive vederlagsordningene som resulterer i hundrevis av stipender til forfattere og oversettere av sakprosa hvert år. Så la meg illustrere utviklingen de siste årene nettopp ved å se på en spesiell stipendordning: I år 2000 startet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) en stipendordning for faglitterære debutanter. I noen år da var det flest akademikere som søkte stipendet, og resultatet var ofte litt fagtunge bøker. De siste årene er søkerne derimot blitt mer og mer kompetente i flere og flere sjangre, og de skriver for flere forskjellige målgrupper. NFF opplyser til meg at søknadene i høy grad speiler hva som rører seg i samfunnet for øvrig – og ofte er bokprosjektene globalt orientert. De siste årene er det dessuten kommet til en ny interesse for naturvitenskap. Alt dette er interessante utviklingstendenser – og siden de i høy grad gjelder relativt unge forfattere, kan tendensene komme til å prege norsk litteratur i lang tid fremover. De nye tendensene speiler seg også i interessen for dette bokprosjektet. Signatur. Nye norske stemmer er en bok som gir deg noe av det beste som blir skrevet av sakprosa i Norge akkurat nå. Boken avspeiler det jeg påpekte over om sakprosaens omfang og mangfold. Det er visst ikke noe tema sakprosaen ikke kan gå inn i. I denne boken dreier det seg om spisevegring og selvskading, om meieriets og melkens kulturhistorie, om norsk olje- og gassbransje, og utviklingen i Sør-Afrika og mye, mye mer. Én ting slår meg ved flere av tekstene: Der en sterk, rådende trend i skjønnlitteraturen går inn i forfatteren selv og hans eller hennes situasjon, ser stemmene i Signatur stort sett ut i verden og mot andre mennesker. Slik sett er denne boken et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt. 9

signatur

Slik er sakprosaen, slik skal den være. Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap. Boken Signatur er Cappelen Damms idé. Jeg synes det er prisverdig at Norges største forlag tar initiativ til en slik utgivelse. Jeg ble bedt om å være redaktør, og tok på meg oppdraget av to grunner: For det første fordi jeg synes det er viktig at det nå endelig kommer en antologi som så å si er sakprosavarianten av den prestisjefylte debutantantologien Signaler, som Cappelen og senere Cappelen Damm har utgitt i flere tiår. For det andre fordi jeg har arbeidet med sakprosa fra de fleste tenkelige posisjoner, og har savnet en bok akkurat som denne. Min egen sakprosa-erfaring er slik: Jeg har i flere tiår arbeidet som journalist, det siste tiåret som avisredaktør. Jeg har også utgitt til sammen 16 bøker. Det inkluderer bøker jeg har skrevet, redigert eller oversatt. Jeg har like lenge redigert andres tekster. Det har jeg også gjort som magasinredaktør, som tidsskriftredaktør i Samtiden og som forlagsredaktør i Universitetsforlaget. Mest intenst har jeg arbeidet med sakprosa som redaktør i dagsavis, ikke minst i Aftenposten. Den aller siste tiden har jeg som statssekretær i Kulturdepartementet arbeidet med den politiske siden av litteraturen. På disse måtene har jeg sett sakprosaen i Norge fra alle mulige synsvinkler. Men jeg har sjelden vært del av morsommere og mer utviklende prosesser rundt sakprosa-tekster enn dem som nå har resultert i boken Signatur. Nye norske stemmer. Invitasjonen til å være med i boken gikk ut som en åpen utlysning tidlig i 2013. Den vakte raskt stor interesse. På sosiale medier ble det blant annet diskusjon om aldersgrensen forlaget og jeg satte for skribentene: maks. 40 år. Et annet krav var at skribentene ikke skal ha publisert sakprosa-bok før. Begge disse kravene satte vi fordi vi ønsket å arbeide med, dyrke 10

den andre litteraturen

frem og publisere relativt ferske og uetablerte skribenter. Vi ville gi spesiell drahjelp til de mer uerfarne sakprosaistene. Det kom bidrag fra mange ganger flere interesserte enn de som er med i den endelige boken. Forlaget og jeg hadde flere silingsrunder, og vi leste tekster i flere grundige runder før vi satt igjen med de som er trykt i denne boken. På nyåret 2014 hadde vi en intens og idérik workshop med de fleste av forfatterne. Før den hadde de fleste deltagerne lest hverandres tekster. Denne prosessen ga forfatterne mange gode ideer til å gå videre med tekstene. Hva skal boken Signatur. Nye norske stemmer så føre til? Flere ting, håper jeg: Den skal gjøre lovende sakprosaskribenter enda bedre. Den skal dyktiggjøre og skolere dem. Den skal løfte de samme skribentene ved å publisere dem i en antologi der konkurransen om å komme med har vært stor. Boken skal føre til bokprosjekter og annen publisering for deltagerne. Prosjektet skal øke bevisstheten om sakprosa som litteratur og litterær sjanger. Oslo, 21. mars 2014 Knut Olav Åmås

Dødsårsak: kvinne Av Ellen Sofie Lauritzen

Det finnes bare ett fotografi av Anene Booysen, et nærbilde av ansiktet hennes. Hun er snauklipt, blikket er mørkt og alvorlig, hun har fyldige lepper og gyllen tenåringshud – i sørafrikanske rasetermer ville hun ha blitt klassifisert som «farget». Det kornete passbildet er det eneste som er tatt av henne, og de siste dagene har hun stirret på meg fra forsidene av landets aviser. Nå ser jeg bildet igjen, forstørret, klistret opp på bannere og plakater utenfor grendehuset i småbyen Bredasdorp, to timer sør for Cape Town, hvor hun vokste opp. Det er her minnegudstjenesten skal holdes. Anene rakk å bli sytten. Første februar 2013 var hun ute med venner på den lokale puben. De drakk noen øl, de danset. Like etter midnatt tok hun farvel. På vei hjem ble hun innhentet av en gruppe unge menn. De tvang henne med seg til et øde fabrikkområde, bare noen få hundre meter unna huset hvor fostermoren satt oppe og ventet på henne. Der, på den kalde asfalten, voldtok de henne etter tur. De kuttet i kroppen hennes før de forsvant i natten, lot henne ligge igjen. I flere timer lå hun der, alene i mørket. På morgenkvisten ble hun funnet av en sikkerhetsvakt, fortsatt så vidt pustende. Før Anene døde på sykehuset dagen etter, rakk hun å hviske navnene på gjerningsmennene i øret på en politimann. «Zwai», hvisket hun fra sykesenga, kallenavnet til ekskjæresten hennes. Han og fem av vennene hans hadde gjort dette mot henne. Dagslyset i Bredasdorp er så altfor skarpt for sørgetid. Gatene er 13

signatur

tomme. Butikker og museer er stengt. Sprithandleren er lukket. En og annen bakkie kjører sakte nedover hovedgaten, men de fleste av Bredasdorps beboere befinner seg inne i grendehuset. Utenfor intervjues en kvinne av den lokale TV-stasjonen. Hun er omkranset av tenåringer fra nabolaget. «Vi er mennesker, slutt å voldta oss, vi fortjener å være trygge», sier hun. Stemmen hennes er intens, men kroppen er rolig. Inne i grendehuset venter også 500 mennesker rolig på at minnegudstjenesten skal starte, for det meste kvinner fra lokalsamfunnet. De sitter under fargerike hatter, noen holder den tørre heten på avstand med små vifter. Andre holder opp plakater, og der er ansiktet hennes igjen: «Justice for Anene». Og så dette alvorlige blikket. En gammel kvinne på bakerste rad iført en hvit bredbremmet hatt ser blokka og pennen min og kommer bort til meg, hun har en historie å fortelle. «Dette må ta slutt», hvisker hun. «Datteren min ble voldtatt, barnebarnet mitt ble voldtatt da hun var fire måneder gammel. Svigerdatteren min også. Hvordan takler man det? Beklager å legge alt dette på deg, men jeg er nødt til å få det ut», sier hun. «Det er ingen som vil høre.» Den gamle kvinnen rister på hodet. Hun puster tungt, klemmer armen min, før hun tusler tilbake og setter seg. Nei, det er ingen som vil høre. Kanskje fordi saker som denne skjer hver eneste dag. Hvert fjerde minutt voldtas et barn i Sør-Afrika. Hvis du er født jente, er sannsynligheten større for at du blir voldtatt enn at du lærer deg å lese. Daglig melder lokalavisen om voldtektssaker, for det meste i form av notiser. Det anslås at over en halv million voldtekter begås hvert år. I tettstedet Parow like utenfor Cape Town får politiet inn rundt 30 voldtektssaker ukentlig, de fleste ofrene er under 18 år. En annen fellesnevner er brutaliteten. Ølglass og tau er blitt tatt i bruk, kropper er blitt brent, lemmer kappet av. FNs menneskerettighetssjef Navi Pillay kaller det som skjer mot jenter og kvinner i SørAfrika for en «pandemi av seksuell vold». For de som bor her, er ordet femicide en del av dagligtalen. Likevel utløste drapet på Anene Booysen et voldsomt raseri over hele landet.

dødsårsak: kvinne

I Bredasdorp er minnegudstjenesten snart ferdig. Lyden av sørgende kvinner fyller grendehuset; de vugger i takt. På første rad sitter Anenes fostermor, Corlia Olivier. Hun holder hodet i hendene, den spinkle kroppen rister. Plutselig reiser hun seg opp og et ul slippes ut av munnen hennes, hun strekker en knyttet neve mot himmelen, før hun like plutselig siger ned på klappstolen igjen. Nederlaget legger seg over ansiktet hennes, hun visner bort der og da, før armen til et kvinnelig familiemedlem finner veien rundt henne, vekker liv i kroppen hennes igjen. En kraftig mann med snauklipt hår og bart går nølende opp på talerstolen. «Samfunnet vårt er sykt, og vi er nødt til å finne en kur så fort som mulig», sier han. Mannen heter Dan Plato, han er sikkerhetsminister i provinsen. De siste to månedene har den mørke dressen hans vært i fire minnegudstjenester. «La oss vise vår avsky», sier han, og leder de sørgende ut i dagslyset. Kvinnene bryter ut i sang, de hever plakatene med Anenes ansikt mot himmelen. Samtidig som Bredasdorps gater fylles av rasende, sørgende mennesker, blir liket av en annen jentekropp funnet utenfor Cape Town. Ge-Audrey Green, 19 år. Voldtatt og drept av en bekjent. Nok et tall i statistikken. Nok en notis i avisen. Dagene går, i Cape Town kryper gradestokken faretruende nær 40-tallet. Anenes alvorlige ansikt er overalt. Vi diskuterer saken på stranda, leser om den i avisen, vi følger med på Twitter og venter på pågripelsen. Hun navnga jo gjerningsmennene, hvorfor tar det så lang tid? Har politiet i det hele tatt begynt etterforskningen? Alle har noe de skulle ha sagt om saken. Hvordan skal Sør-Afrikas kvinner kunne føle seg trygge? spør avisene. Tør man håpe på en snuoperasjon i den nasjonale bevisstheten? Mens avisene fylles av kommentarartikler, holder politikere taler hvor de lover nye tiltak for å beskytte kvinner og jenter mot voldelige menn. President Jacob Zuma snakker til nasjonen. Han kaller mordet på Anene «sjokkerende, grusomt og umenneskelig», og ber om strengere straffer for slike forbrytelser. «Den slags forbrytelser har ingenting i landet vårt å gjøre», sier Zuma fra talerstolen. Uka går mot slutten. Mens sangeren Annie Lennox leder en protestmarsj i Cape 15

signatur

Town, spiller en radiostasjon klokkespill hvert fjerde minutt for å minne lytterne på hvor ofte en kvinne blir voldtatt i Sør-Afrika. I løpet av to uker har 17 år gamle Anene Booysen blitt et nasjonalt symbol på epidemien av vold mot kvinner i Sør-Afrika, men i Bredasdorp har fortsatt ingen blitt pågrepet. Så smeller det i Johannesburg.

Skuddene i badedøra 14. februar var en uhyggelig dag i Cape Town. Det var Valentinerdagen, men kjæresteparene ble nødt til å spise den romantiske middagen hjemme; veiene i sentrum var avstengt i anledning Jacob Zumas årlige State of the Nation-tale samme kveld. Byen føltes øde og forlatt, varmen var fortsatt kvelende. Samtidig, i Johannesburg, 1263 kilometer unna, hadde Reeva Steenkamp, kjæresten til den sørafrikanske Paralympics-stjernen Oscar Pistorius, nettopp blitt skutt gjennom en låst baderomsdør, av Pistorius selv. Da ambulansen kom, var hun allerede død. Den største nyheten så langt i 2013 var i ferd med å nå ut til nasjonale og internasjonale medier. Snart ble Anene Booysens kornete passbilde erstattet av ansiktene til Oscar Pistorius og Reeva Steenkamp: smilende, arm i arm på den røde løperen, hun høy, blond og vakker, han muskuløs og kjekk, med tredagersskjegg og perfekte tenner. Først ble Reeva Steenkamps død presentert som et tragisk uhell. Hun var den omtenksomme kjæresten som ville overraske sin sovende elskede med en presang, ved å snike seg inn til ham midt på natta og legge seg ved siden av ham i senga. Han var den paranoide idrettshelten og våpenfanatikeren med seks pistoler i leiligheten. Og han var livredd for innbrudd. De første rapportene fortalte at «Blade Runner» – et kallenavn Pistorius har fått på grunn av de kunstige beina han bruker når han løper – trodde Steenkamp var en innbruddstyv, og at han skjøt henne gjennom badedøra ved en feil. Det hele var en tragisk misforståelse, sa Pistorius i retten. Han mente det ikke. Frykten for den truende, invaderende «andre» – den svarte 16

dødsårsak: kvinne

mann, swart gevaar – har i århundrer blitt brukt for å legitimere vold i Sør-Afrika. Så også av Pistorius-forsvaret. De skyldte på sinnstilstanden hans: Pistorius gjorde den «forståelige» feilen å skyte først og tenke senere på grunn av redselen for å bli angrepet. Denne frykten fantes tilsynelatende, til tross for at han levde bak høye murer i et leilighetskompleks beskyttet døgnet rundt av væpnede vakter. Men Pistorius ble ikke trodd. I løpet av få timer ble han arrestert og siktet for drapet på kjæresten. Mange sørafrikanere deler Oscar Pistorius’ redsel for det som befinner seg på andre siden av murene, alt det mørke og farlige. Det er lett å bli skjelven når du ser på statistikken. Med en befolkning på 50 millioner har Sør-Afrika en av de høyeste mordratene i verden – et gjennomsnitt på 40 drap daglig. Velkomstgaven min fra universitetet i Cape Town, da jeg flyttet til Sør-Afrika for å studere, var en lang liste over alt jeg ikke måtte finne på å gjøre: ikke gå alene på gata, i hvert fall ikke etter mørkets frambrudd, ikke ha med deg verdisaker, ikke dra på løpetur alene. Hvis – eller når – du blir ranet, gi fra deg alt med en gang, uten å nykke. Det verste du kan gjøre er å kjempe imot.

«Young colored male» «Hun er en åtter!» En minibuss full av hushjelper og barnepassere på vei til jobb hos velstående familier i store villaer ved Atlanterhavskysten manøvrerer seg gjennom trafikkaoset i Cape Town. Morgenrushet er hektisk, men sjåføren virker mer opptatt av å gi kvinnene i bussen poeng enn å holde øye med trafikken. «Åtteren» er en ung mørk jente med lange tjukke fletter og et nett lite ansikt. Jeg er en «sjuer» – fin nok, men litt for blek. Mens sjåføren og de andre mennene i minibussen fortsetter å dele ut poeng, stirrer vi andre hardt ut av de skitne vinduene, ingen av oss sier noe. «Firer!» sier de, og ler rått, idet en sørafrikansk «mama» strever seg inn i bussen. Når jeg går på gata i Cape Town, blir jeg puset på, bjeffet på og plystret på av sørafrikanske menn. Jeg stirrer ned i asfalten, setter opp tempoet, forsøker å ignorere blikkene og dyrelydene. Men i motsetning 17

signatur

til kvinnene jeg tar minibussen med denne morgenen, slipper jeg å kjøre den lange veien tilbake til Cape Flats og townshipene Langa, Gugulethu, Khayelitsha og Philippi, etter å ha tilbrakt dagen i fremmede rom. Jeg slipper å gå de hundre uopplyste meterne fra busstoppet til blikkskuret mitt. I motsetning til dem er huset mitt beskyttet med høye gjerder. Jeg er trygg. Minibussen setter meg av nederst i Buitenkant Street, før den gjør en u-sving og kjører tilbake mot sentrum. Det har gått to uker siden Anene Booysens minnegudstjeneste, en uke siden Reeva Steenkamp ble funnet drept på badegulvet. Asfalten klistrer seg til sandalene mine mens jeg sleper meg opp bratte Buitenkant Street, forbi alle de små, hvite bougainvilleakledde murhusene ved foten av Table Mountain. Cape Town kalles «The Windy City» på grunn av sørøstvinden og skyene som ofte velter nedover fjellet, som sukkerspinn laget av en kjempe. Men denne dagen er byen fullstendig vindstille. Jeg lengter etter vind, et blaff, hva som helst. Gatene er også helt tomme; ingen mennesker er å se, bare lyden av gneldrende bikkjer bak murene. Halsen er tørr, jeg er klam under armene, fantaserer om limonade og kokosnøttvann, da en ung solbrillekledd mann hopper fram foran meg. Hvor kom han fra? Han griper tak rundt de bare armene mine, holder meg i et hardt grep, de tørre hendene hans brenner i huden. Vi er like høye, men jeg ser ikke øynene hans bak de mørke brilleglassene. Han er altfor tett innpå; en sur svettelukt river i nesa. «Ikke ta på meg!» roper jeg, mens jeg prøver å vri meg unna. Jou ma se poes, jou ma se poes! Jævla fitte! spytter han igjen og igjen i ansiktet mitt, mens han fomler med noe under den altfor store t-skjorta. En pistol? En kniv? Skal han blotte seg? Eller …? Tanken farer igjennom hodet mitt: Nå skjer det. Nå blir jeg voldtatt; her, midt på lyse dagen. Og det er ingen andre her enn oss to. No, no, no, no, stotrer jeg, men han holder bare hardt i meg, rundt skuldrene mine nå. Med ett dytter han meg av all kraft, jeg mister pusten og fotfestet, han 18

dødsårsak: kvinne

griper tak i sekken min og forsvinner rundt hjørnet. Han har fått det han vil ha. Jeg ligger fortumlet igjen på asfalten med skrubbsår på hendene. På politistasjonen i Barrack Street blir jeg tatt med til et lite kontor og bedt om å bla gjennom fotoalbumer fulle av «young colored males» for å forsøke å peke ut den skyldige. Jeg møter blikket til utallige menn. De fleste stirrer hardt inn i kamera. Andre har store, oppsperrede øyne; en og annen gliser med råtne tenner. Bildene av de unge mennene gir meg små stikk av frykt – er det ham, er det ham? – men også dårlig samvittighet: Alle ser like ut. «Jeg finner ham ikke», sier jeg, og unnskylder meg til etterforskeren som har ansvaret for saken min. «Ingen fare,vi får inn sånne saker daglig», sier han og smiler mutt. Mens han skriver ned anmeldelsen min med sirlig løkkeskrift, skanner jeg kartet over ugjerninger som henger på veggen over ham: drap, overfall, seksuelle overgrep. Kartet identifiserer også våpnene: en knust flaske, en beltespenne, en skrutrekker. Det jeg opplevde i Buitenkant Street var bare en av mange knappenåler på et kart som ingen ønsker å se. På vei ut gir etterforskeren meg en papirlapp, den er min beskyttelse. Ser jeg den unge, mannlige, fargede forbryteren igjen, er det bare å gi lappen til nærmeste politimann. På lappen står det at den unge fargede mannen herved kan arresteres. Lappen brenner i veska, jeg føler meg trygg igjen. Fortumlet, men trygg. «Jeg vil ikke at du skal bo i et land som hater kvinner», sier kjæresten min noen timer senere. Han er sørafrikansk, han føler seg ansvarlig. «Kanskje det er best at du flytter hjem til Norge», sier han. «SørAfrika er et farlig sted.» Ja, Sør-Afrika er et farlig sted. Men hvem er det farligst for? Hvite turister som oss selv, rike sørafrikanere som lever i «gated communities» som Oscar Pistorius, eller sørafrikanske kvinner som lever livet sitt i townshipene?

signatur

Vanskelig kjærlighet Det er søndag i april 2008, og Mally Simelane, en spinkel kvinne i sekstiåra, er på vei ut døra til huset sitt i townshipen KwaThema utenfor Johannesburg. Hun hører lyden fra TV-en inne på datteren Eudys rom, det er bra, det betyr at Eudy er hjemme. Mally er i butikken med en full handleliste da mobilen hennes ringer. Det er naboen, politiet står utenfor, de vil snakke med henne. Mally skjønner ingenting. Eudy er jo hjemme, og både mannen og sønnen hennes er på jobb. Hva har skjedd? Utenfor huset blir hun møtt av politimesteren, han tar hånda hennes. «Jeg er redd for at jeg har dårlige nyheter», sier han alvorlig. Eudy Simelane har nettopp fylt 31 år. Hun er høy og kraftig, med et rundt blidt ansikt og hodet omkranset av små rastafletter. På mandag starter hun i en skikkelig jobb på et lite advokatkontor i Pretoria, for første gang skal hun jobbe for en faktisk månedslønn. Fram til nå har jobbene hennes bestått i frivillig arbeid med HIV-positive i KwaThema, hun er også fotballtrener, dommer og – fremfor alt – fotballspiller. Nå vil hun endelig være i stand til å forsørge familien. «Datteren din, Eudy, er død», sier politimesteren til Mally. Eudy Simelane var stjernespilleren på Sør-Afrikas kvinnelandslag Banyana Banyana. Hun trente på å bli den første kvinnelige dommeren i fotball-VM i Sør-Afrika. Hun var også en av de første kvinnene i Sør-Afrika som sto åpent fram som lesbisk. De fleste av innbyggerne i KwaThema var stolte av henne. Men ikke alle. KwaThema er et gigantisk område med over en million innbyggere. 5000 av dem lever åpent som lesbiske. Eudy og vennene hennes gikk kledd i bukser eller herredresser, noen av dem pyntet seg med slips eller tversoversløyfe, Eudy selv var mest komfortabel i hettejakke, jeans og joggesko. Flere av vennene hennes røyket, noen drakk. I en kultur der kvinner helst skal kle seg i skjørt eller kjole, og der en kvinnes viktigste oppgaver er å adlyde sin mann og føde barna hans, ble oppførselen til Eudy og vennene hennes sett på som enormt provoserende. Selv om Sør-Afrika er det eneste afrikanske landet som godtar homofile ekteskap, blir homofili fortsatt sett på som «uafri20

dødsårsak: kvinne

kansk» i mange deler av landet; en ødeleggelse av den heteroseksuelle kjernefamilien. Særlig på landsbygda forventes det at kvinner gifter seg og får barn med en mannlig partner, familiens overhode. Det er en del av tradisjonen. Eudy Simelane kom seg aldri til fotball-VM. Hun ble gjengvoldtatt og banket opp før hun ble knivstukket 28 ganger og dumpet i en grøft. Eudy ble utsatt for en forbrytelse kalt «corrective rape»: ideen om at en lesbisk kvinne som blir voldtatt av en mann vil forstå sin plikt som «ekte kvinne». Hun vil bli kurert, omvendt. Fire unge menn ble arrestert og dømt. Drapsmennene benektet at det de hadde gjort mot Eudy var hatkriminalitet, så absolutt ikke, det var et ran som gikk skeis, Eudy var bare et uheldig offer. De ble ikke trodd. For første gang i en sørafrikansk rett ble drapet på en lesbisk kvinne dømt som hatkriminalitet. Drapet på Eudy Simelane fant veien til nasjonale og internasjonale medier, hun ble et symbol på den volden som rammer så mange lesbiske i Sør-Afrika. Men oppmerksomheten rundt drapet på Eudy Simelane gjorde lite for å bedre holdningene til menn på landsbygda: Siden 1998 har over 40 kvinner blitt drept på grunn av sin seksuelle legning. Slike angrep har blitt drivkraften bak verkene til den sørafrikanske fotografen og aktivisten Zanele Muholi. «Han sa han skulle forvandle meg til en ordentlig kvinne, at jeg skulle bli kurert for denne sykdommen, bare jeg hadde sex med en mann.» Lungile Cleo Dladla er ung, kanskje i begynnelsen av tjueåra. Huden hennes er så mørk at en nesten ikke ser blåveisene som dekker store deler av fjeset hennes. Men ansiktet er oppsvulmet, underleppen sprukket opp. Øynene er to golfballer, det er så vidt hun klarer å åpne dem. Når hun snakker høres det knapt, en hviskende, hvesende lyd. Dagen i forveien ble hun voldtatt og banket opp. Nå sitter hun rakrygget på en pinnestol. Hun skal tas bilde av, for å vise at hun finnes, at hun er en del av det sørafrikanske samfunnet, hun også. Bak kameraet står Zanele Muholi, like mørk i huden som Dladla, med tjukke lange dreads og et alvorlig blikk. Filmklippet hører til dokumentarfilmen Difficult Love, en del av Muholis kunstprosjekt om lesbiske hverdagsliv. Et halvt år senere henger sort-hvitt-versjonen av Dladla på en gallerivegg i Johannesburg, sammen med 200 21

signatur

andre portretter av sørafrikanske lesbiske kvinner. Noen er feminine, i stroppeløse topper eller sommerkjoler; andre er maskuline, i dress, hatt og bukseseler. De har tykke lepper, mørke øyne, barberte hoder, afrosveis eller små rastafletter, ulike nyanser av mørk hud. Bildene er Muholis innlegg i kampen mot volden som lesbiske kvinner i SørAfrika utsettes for hver eneste dag. For Zanele Muholi er det personlig: Hun er selv lesbisk. De siste seks årene har hun reist landet rundt, møtt og fotografert svarte lesbiske kvinner i ulike townships i Gauteng- og Cape Town-området: Soweto, Alexandra, Vosloorus, Katlehong, Kagiso, Khayelitsha, Thokoza, Gugulethu, Langa og KwaThema. Hun er alltid ute i felten, kjemper med kameraet som våpen mot urettferdighet og fordommer, setter spørsmålstegn ved dogmene rundt homofili. Muholi smiler aldri på bilder. Men så har hun ikke så mye å smile for heller. De siste årene har graden av hatkriminalitet mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Sør-Afrika økt. Til tross for at landets grunnlov etter apartheid var den første i verden med en klausul som eksplisitt forbød diskriminering på grunn av seksuell legning, lever lesbiske kvinner med en daglig frykt for å bli voldtatt. Den sju år gamle Domestic Violence Act har så langt hatt liten effekt, på voldtektsstatistikkene og på den øredøvende stillheten vold mot lesbiske og homofile møtes med. Er du kvinne, svart og i tillegg lesbisk, befinner du deg nederst på rangstigen; du blir verken hørt eller sett. Derfor fester Zanele Muholi dem til filmen. «Historien din – enten du er lesbisk, homofil eller heterofil – burde være en del av det nasjonale minnet», sa hun i et intervju med den sørafrikanske avisa Mail & Guardian i 2008. «Men hvis du er fredløs, slutter du å eksistere, både som menneske og som kunstner.» Zanele Muholi og jeg var naboer i det forblåste Cape Town-nabolaget Vredehoek. Vi satt ofte og jobbet på den lokale kafeen sammen med andre rotløse frilansere, hun med notatboka foran seg, jeg bak datamaskinen. Noen ganger nikket vi til hverandre. Men en dag sluttet hun plutselig å komme. Via felles bekjente fikk jeg vite at hun hadde flyttet til Johannesburg i all hast, etter et innbrudd i leiligheten 22

dødsårsak: kvinne

sin. Innbruddstyvene stjal verken det dyreste kameraet eller radioen, de tok verken stereoen eller skriveren. De tok ingen penger. De var ute etter bildene hennes, og fikk med seg alt – tjue harddisker, en haug med minnekort: fem års arbeid slettet. Årevis med jobbing for å dokumentere en livredd, brutalisert og marginalisert samfunnsgruppe er vekk, med et fingerknips. For henne fantes det ingen annen utvei enn å flytte, vekk fra leiligheten, vekk fra Cape Town. Leiligheten hennes hadde blitt et åsted; hun klarte ikke å bo der lenger. Men det er ikke første gang hun har møtt på motstand. I 2009 stormet Sør-Afrikas daværende kulturminister Lulu Xingwana ut av en utstilling i Johannesburg, etter å ha sett Muholis billedserie av lesbiske par i intim omfavnelse. Fotografiene viser par som holder rundt hverandre, hud mot hud. Noen kysser, andre ligger i skje; en hvit kvinne har ansiktet begravd i en svart kvinnes kjønnshår. Muholi selv ligger naken på gulvet, med ansiktet hvilende på underarmene og en hvit, naken kvinne liggende oppå seg, rygg mot rygg. «Pornografisk», «umoralsk», «støtende» og «mot nasjonsbygging» var Xingwanas kommentar til bildene. Som landets nåværende kvinneminister og leder av ANCs kvinnefraksjon, har hun lovet å jobbe beinhardt for å få en slutt på seksuell trakassering i Sør-Afrika. Så langt har lite skjedd.

Marginaliserte menn Det er påskeaften i den lille landsbyen Nqileni, i Transkei-regionen, like ved Det indiske hav. Dette er xhosa-land. Her vokste Nelson Mandela opp. Her regjerer lokale høvdinger over sine små stammesamfunn; her gjelder lokale lover og regler. Rondavels, runde leirhytter malt i hvitt og turkist og dekket med stråtak, ligger spredd rundt som smurfehatter utover de grønne engene. Kuer og geiter beiter på markene. Idyllen råder, tilsynelatende. Utenfor det lokale vandrerhjemmet Bulungula, som er samlingsstedet for både turister og lokale i Nqileni, er kvinnene i full gang med forberedelsene til påskemiddagen. De bærer store kvister på 23