I morgen er alt mørkt Når historien slutter
Sigbjørn Mostue
I morgen er alt mørkt Når historien slutter
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52449-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Superultraplus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 9.85/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80g /1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem. Johannes’ åpenbaring, 9, 6
Prolog
Endelig hører jeg det: den vidunderlige lyden av skudd! Og er det ikke noen som skriker? Det sitrer i meg. Jeg går fortere gjennom gatene, vil løpe, men klarer det ikke. Beina mine har ikke krefter. Jeg har vært tørst så lenge. Og forferdelig sulten. Det knurrer i magen, men det finnes ingen mat lenger. Men lengselen som vekkes i meg ved lyden av skrikene, overskygger til og med sulten. Jeg stønner av nytelse. En svak stemme forsøker å advare meg. Jeg overhører den. Lysten vinner over alt. Det åpner seg en gresslette foran meg. Lyden blir sterkere. Noen brøler. Der er de! En liten flokk med rasende, slik jeg selv var en gang. De kommer stormende ned bakken. Rundt meg er det flere som meg – lengtere, som går viljeløst mot skrikene fra de unge menneskene som prøver å forsvare seg. Jeg nøler. Det er noe i meg som vil fram: korte, flyktige bilder fra en annen tid. Da alt var lyst og godt. Men så – sykdom. Som rammet hele verden og gjorde folk gale av raseri. Blod. Vold. I land etter land. Vi var redde. Verden gikk under, tror jeg. Så forsvinner minnene. Også om de gode tingene. Om noe som ble kalt familie, kjærlighet. Jeg har opplevd det før: Det lille blaffet som forsøker å smelte isen i meg, slukner. Andre ting husker jeg bedre. Den deilige følelsen når jeg fikk fatt i en av «de andre», de som ikke var blitt smittet slik som 7
meg selv; når jeg banket livet ut av dem mens de skrek høyt og forsøkte å flykte. Det gjorde meg bare enda mer rasende. Og jeg husker fortvilelsen som slet i meg når noen slapp unna. Som om noe uendelig verdifullt glapp ut mellom fingrene mine. Nesten som en kjærlighetssorg. Selv noen i familien min drepte jeg. Var det ungen min? Der var det igjen – det lille blaffet: Jeg ble syk selv. Først en forferdelig hodepine. Deretter det blinde raseriet, som aldri slapp taket. Jo, jeg drepte henne. Slo henne i stykker mot veggen. Det var vondt. Men mest deilig. En dag sluknet raseriet i meg. Og jeg begynte å vandre. På leting etter noe jeg ikke visste hva var. Men nå vet jeg det. Jeg strekker ut armene, går mot de rasende og forsøker å tiltrekke oppmerksomheten deres. De har funnet ungdommene. En gutt ligger forvridd på bakken. Han er allerede død. De har kastet seg over ei jente, på vei til å bli kvinne. Så pen hun er. En av de rasende har tatt grep om det lange, svarte håret hennes. Hun skriker. Det er noen lenger borte som roper: «Marlen, kom deg unna!» Jeg vakler mot dem. Det er like før nå. Lengselen skal ta slutt. Jeg griper tak i en arm. Den rasende snur seg mot meg, og brøler så jeg får spyttet hans i ansiktet. Et av blaffene igjen: Dette er livsfarlig! Jeg stopper. Forsøker å rygge. Så er han over meg. Han begynner å slå. Jeg smiler. Det er over. Endelig skal jeg få fred.
Kapittel 1 Aureungen, to måneder tidligere
Olivers historie: De nådeløse skuddene. Flammene og røyken. Og de jævlige lydene fra desperate mennesker som sloss for livet. Jeg orka ikke mer. Prøvde å stenge alt ute, mens jeg holdt armene rundt meg selv som om de var en mur jeg kunne gjemme meg bak. Brått ble det stille. Og det var nesten verre. Jeg sto akkurat der grusveien slutta og stien begynte å slynge seg inn i skogen. Den var knapt synlig, nesten overgrodd av gress og lyng. Ingen brukte den lenger. Det var ingen mennesker igjen til å bruke den. Jeg skalv, tross sommervarmen og hetebølgene fra skogbrannen som ble frakta med vinden og brant mot huden selv om flammene var flere hundre meter unna. Der ilden nå herja hadde leiren vår ligget: ei trygg øy i en verden oversvømt av forrykte, der vi hadde overlevd i hemmelighet. En stund hadde vi faktisk hatt det ganske greit: hadde bada, fiska, kost oss i sola. Så hadde vi kødda det til for oss selv. Og nå måtte vi flykte fra øya vår. Tilbake til den sjuke verdenen. Jeg kikka meg over skulderen. På det meste hadde vi nesten vært like mange som en skoleklasse. Men de hadde dødd, den ene etter den andre. Og ennå var det ikke over. Shamim satt på huk nede ved vannkanten og gjemte hodet i hendene. To av ungene hennes var fortsatt inne i skogen: Khadaffi og den for9
rykte søsteren Sanaa. Ved siden av Shamim satt lille Hassan og strøk moren trøstende på armen. Hun la ikke merke til ham. Gutten så ensom og fortapt ut. Jeg fikk vondt av ham. Jeg visste godt hvordan det var å føle seg aleine sammen med andre. Det er som en glød i magen som langsomt brenner en opp innenfra. Jeg så inn mot skogen igjen. Pappa hadde løpt tilbake, inn mot brannen, for å redde dem som var igjen. Og så kom disse skrikene … Noe grusomt hadde skjedd der inne. Jeg ville ikke fikse det hvis pappa var død. Da kom jeg til å ta med meg geværet inn i skogen og gi meg selv et skudd i tinningen. Innefra baksetet i SUV-en vår gurgla og hosta det. Brage sleit i røyken fra brannen, som om han ikke hadde nok med å kjempe for å beholde livet etter at Ed hadde skutt ham. Vi hadde holdt på å miste bestekameraten min så mange ganger at jeg av og til ba om at han skulle slippe flere lidelser. Kristin, moren hans, stakk ut hodet. Hun vinka på Melissa, som løp til så fort den store kroppen hennes klarte. Sammen begynte de å styre med et eller annet. Marte sto utafor bilen med folda hender foran det fortvilte ansiktet. Den tapre lillesøsteren til Brage veik aldri fra brorens side. Kanskje det hjalp. Brage ga i alle fall ikke opp, tross et rifleskudd som hadde gått tvers gjennom brystet på ham. Bestekamerat. Jeg kikka ned på skoene mine. Jeg så nok på Brage som den beste kompisen jeg hadde, men visste godt at verken han eller noen andre i gjengen hadde betrakta meg som noe annet enn et vedheng. En som klorte seg fast i de andre, men som ingen egentlig brydde seg om. Alle overså meg, ingen tok det jeg sa, på alvor, hvis de i det hele tatt hørte etter. Når vi spilte fotball, var jeg imidlertid grei å ha. Som når jeg spilte fram ferdigskåra pasninger til Khadaffi, som kunne putte inn mål som selv en unge ville ha greid. Han fikk all rosen. Jeg 10
fikk kanskje et klapp på skulderen. Men aldri – aldri – var det noen som kom på besøk hjem til meg. Hvorfor det var blitt slik, aner jeg ikke. Men jeg lot som ingenting, og dro hjem til kameratene mine selv om de ikke greide å skjule det oppgitte uttrykket når de lukka opp døra og så hvem det var som ringte på. Jeg heva blikket. Stirra inn mot skogen igjen. Pappa sa han var glad i meg. Bendik, offiseren, den usårlige. Han var den eneste som kunne få oss levende gjennom marerittet vi hadde havna oppi. Alt på grunn av en forbanna parasitt: MTG, mutert Toxoplasma gondii, som krøp opp i hjernen til folk og gjorde hele menneskeheten gærne og voldelige. Selv pappa hadde holdt på å bli drept av smittede, dem vi kalte forrykte. Men det skulle visst mer til enn et knust strupehode for å ta knekken på ham. Sånn kom jeg aldri til å bli: sterk, usårlig; lederen som alle andre så opp til. Han sa aldri noe, men jeg var sikker på at pappa innerst inne forakta meg for at jeg ikke var som ham. Endelig fikk jeg øye på noen bevegelser gjennom bladverket. Jeg holdt pusten. Det var Marlen som kom, og det første jeg la merke til, var hvor blodig hun var. Det var som om hun hadde tatt på seg et rustrødt forkle. Noen har forsøkt å skjære strupen over på henne, tenkte jeg og kjente at det prikka ekkelt i fingertuppene. Men ut fra måten hun gikk på, lett og spenstig, skjønte jeg at blodet måtte komme fra noen andre. Blikket fra de isgrå øynene hennes var hardt og stolt. Det lange, svarte håret fikk henne til å likne en indianer – sterke, mystiske, smarte Marlen, og så pen at det gjorde vondt i magen å vite at hun aldri ville bli kjæresten min. Jeg tok et skritt til side da moren hennes kom stormende forbi meg. 11
– Å Marlen, jeg har vært så redd for deg! Hvor var du? Jeg har ropt og lett … Men, herregud, hva har skjedd – du er vel ikke skadet? – Slapp av, mamma. Det er bra med meg. Marlen rista av seg Cecilie og satte seg på huk ved bekken. Hun kasta et raskt blikk mot Shamim og Hassan før hun begynte å vaske ansiktet og hendene. – Jeg trenger nye klær. Har vi noe sånt? Cecilie ble først bare stående og se på datteren sin, mens hun selv tørka bort tårene fra kinna. Det var som om hun ikke kjente igjen Marlen. Jeg skjønte henne godt. Marlen virka hard som stein, og de ellers så myke og kurvede leppene var smale som en strek. Det var definitivt noe grusomt som hadde skjedd der inne. – Jeg skal sjekke, sa moren knapt hørlig og gikk mot bilene. Jeg rev blikket bort fra dem, for i det samme kom en mager mann i fillete klær ut av skogen. Den skalla issen glinsa av svette, og skjegget vokste vilt som på en skipbrudden som hadde overlevd lenge på en øde øy. Pappa var en skygge av seg selv, og i øynene hans kunne jeg lese at det raste en tornado av følelser. – Pappa, hva er det som har … Jeg tidde, for i neste øyeblikk fikk jeg fikk øye på enda en skikkelse på stien. Jeg pusta letta ut. Khadaffi hadde også overlevd flammene. Jeg skulle til å rope til ham, da jeg skjønte at jeg tok feil. Den som kom, var både høyere og hadde en helt annen hårfarge enn Khadaffi. Hvem kunne det være? En gutt – men det var ingen andre gutter igjen blant oss bortsett fra Brage og meg. Og lille Hassan, da. Så skjønte jeg det. Jeg begynte å rygge, helt til leggene mine traff støtfangeren på bilen vår. Jeg famla med hendene bak meg og lukka neven rundt skjeftet på geværet, som jeg hadde lagt fra meg oppå panseret. Den som kom subbende, med senka blikk 12
som om et tonn med dårlig samvittighet lå på skuldrene hans, var Ed. – Bare skyt, Oliver. Han er ikke verdt en dritt. Var det jeg som tenkte høyt? Eller var det Marlen som sa det? Uansett dro jeg til meg rifla og løfta den mot kinnet. Ed dansa på kryss og tvers foran siktekornet. Jeg blunka. Prøvde å roe de hamrende hjerteslagene. Pekefingeren min krumma seg rundt avtrekkeren. – Oliver, legg fra deg våpenet! – Han prøvde å drepe Brage, pappa! – Jeg vet det. – Han fortjener ikke å leve! – Det er mulig at du har rett i det, men du skal uansett ikke ha livet hans på samvittigheten. Vi kan ikke bare skyte hverandre etter eget forgodtbefinnende. Vi må holde på det lille vi har igjen av moral og sivilisasjon! Pappa kom helt bort til meg. Rolig løfta han hånda, skjøv rifleløpet til side og tok kontroll over våpenet. Jeg bøyde nakken i skam. Jeg var en vits. Ikke rart at ingen ville ha meg som bestevenn. Jeg snudde meg bort, og fikk øyekontakt med Marlen. Hun satt fortsatt ved bekken og betrakta opptrinnet. Da blikkene våre møttes, smilte hun med halve munnen og nikka knapt synlig. Jeg rødma umiddelbart, selv om jeg ikke helt skjønte hva hun mente. – Hva er det som skjer her? Pappa hadde lagt geværet i bilen og kikka inn i baksetet. – Brage fikk et hosteanfall, svarte Kristin. – Kan vi komme oss bort herfra, tror du? Han tåler ikke all røyken. Er alle kommet fra leiren? – Alle som lever, i alle fall. Og ja – vi drar så fort som mulig. Pappa retta seg opp, stram i ansiktet som om han hadde på seg 13
ei maske, og gjorde en rask opptelling. – Vi er elleve personer og har fire biler. Det er mer enn nok. Det er kanskje verre med stødige sjåfører … Han dro seg i skjegget og veide hver og en av oss med blikket. Brått reiste Shamim seg. Blodet hadde forlatt ansiktet hennes. Hun slo ut med armene og ble stående som et kors med brannen på den andre siden av vannet i bakgrunnen: – Hvor er barna mine? Khadaffi og … Hun trakk pusten. – Og Sanaa. Hvor er de? Nå var det pappa og Marlen som veksla et raskt blikk. Jeg retta meg opp, forberedt på dårlige nyheter. Nå – nå skulle vi få høre det. – Jeg er lei for det, Shamim. Sanaa fikk tak i kniven til Khadaffi, sa Marlen uttrykksløst. – Både Sasha og jeg prøvde å redde ham, men Sasha ble drept, og … Marlen måtte ta en pause. Jeg så for meg den svære schæferen. At Sanaa, den tynne flisa av ei jente, kunne drepe ei diger, rasende bikkje, fortalte litt om hvor farlige de forrykte var. Khadaffi hadde vært en idiot som trodde at han kunne ta vare på søsteren etter at hun ble smitta. – Så gikk hun løs på meg, avslutta Marlen. Hun strakte hendene ned mot bekken igjen og skylte underarmene. Det utvanna blodet rant ned fra dem som tynn bringebærsaft. Jeg skjønte nå hvor det kom fra, og svelget kvalmen. – Er de døde – begge to? Spørsmålet var nesten umulig å høre. Marlen måtte likevel ha forstått hva Shamim spurte om, for hun nikka kort. Tørka seg og gikk mot bilene, som om de kunne beskytte henne mot den smerten som lyste ut av øynene til Shamim. – Først mannen min – så barna mine. Shamim holdt seg for brystet og bøyde seg framover, som om hun hadde sterke magesmerter. – Jeg har mistet alt! ropte hun. – Jeg har ikke noe å 14
leve for lenger! Vær så snill, gi meg et våpen, jeg klarer ikke mer! Hassan gikk bort til moren og klemte kroppen mot låret hennes, men Shamim la fortsatt ikke merke til ham. Fra øyekroken så jeg Melissa komme mot dem. Hun satte seg på huk og omfavnet begge. Shamim klamret seg til Melissa og begynte å hulke. – Du er ikke den eneste som har mistet noen, sa pappa lavt og svelget. – Alle står vi tilbake med en svart sorg å bære på. Du har fortsatt Hassan. Ta vare på ham. Vi skal hjelpe deg. Vi skal ta vare på hverandre, sa han høyt så alle skulle høre ham. – Det er ingenting annet som betyr noe nå. Vi er en flokk. Vi er en familie! Og i familier passer man på hverandre, uansett hva som skjer. Han la hånda si på skulderen min. Den føltes tung som stein. Han kunne kanskje passe på meg, mens jeg var ubrukelig, som ikke klarte å hevne kompisen min engang. Jeg skulte bort på Ed. Han hadde satt seg på en stubbe litt unna oss andre. Skulle vi virkelig ha med oss ham? Som om Marlen hadde lest tankene mine, sa hun høyt: – Og hva med han drittsekken der borte? Er han en del av familien også, Bendik? Hånda til pappa forsvant fra skulderen min. – Det var et uhell! ropte det fra skogkanten. Ed hadde reist seg, tynn og skitten, og han hadde en desperat undertone i stemmen da han fortsatte: – Vi trodde at Brage var blitt smitta! Og du burde i alle fall holde kjeft, Marlen – søstera til Khadaffi hadde drept deg hvis ikke jeg hadde dukka opp! sa Ed mens han nikka mot skogen. – Men hva var takken? Jo, at du fløy på meg med en kniv! Gærne fitte … – Nå roer vi oss ned, sa pappa myndig. – Vi setter en strek over alt som har skjedd. I alle fall foreløpig. Vi må se fram15
over. Og jobbe sammen som et lag. Har vi ikke fått nok tragiske eksempler på hva som skjer når vi krangler? Skal enda flere dø før vi innser at vi må dra i samme retning? Helsike heller, jeg begynner å bli lei dere alle sammen! Han satte seg i bilen og slengte igjen døra etter seg. Bare smell og knitring fra flammene som åt seg fra tre til tre, brøt stillheten som senka seg mellom oss. Ilden slikka grådig opp mot den grå himmelen. Verden står i brann, tenkte jeg. Og vi er omringa av flammene.
Kapittel 2
Brages historie: Veien var humpete, og de konstante støtene fra dekkene sendte lyn av smerte gjennom brystet mitt. Det føltes som om noen rev meg opp innvendig. Samtidig var det som om smerten vekket meg fra en lang søvn. Jeg forsøkte å bevege på høyrearmen for å finne en bedre stilling, men den var helt død. Det begynte å gå opp for meg at jeg kanskje måtte leve med en lam arm resten av livet. Tanken gjorde meg nummen og kald. – Hvorfor kjører vi? hvisket jeg. – Mamma, hva skjer? Hun så medfølende ned på meg og strøk meg over håret: – Skogbrann. Leirplassen ble tatt av flammene. Vi må finne et annet sted å være. Jeg husket det nå: røyken som sved i lungene, og at jeg vaklet gjennom skogen støttet opp av mamma og Melissa. Men det var noe mer: De hadde snakket lavt sammen om noe, uten å henvende seg til meg, som om jeg var blitt en liten unge fordi jeg var skadet. Jo, forrykte! Det hadde kommet forrykte oppe i skogen. Til leiren vår. – Er alle sammen med? Jeg kikket opp på mamma. Hun snudde seg mot vinduet og stirret mot den flimrende veggen av grantrær som vi passerte: – Ikke alle, Brage. Men du og Marte er her. Det er det viktigste. Jeg skjønte av svaret at noe fryktelig hadde skjedd. – Mamma …? 17
– Khadaffi er dau, kom det nådeløst fra passasjersetet foran. Oliver la sjelden noe imellom. Mamma sendte ham et hardt blikk, men Oliver satt med ryggen til og fikk det ikke med seg. – Sivert og dem også, fortsatte han. – Og Frida. Det er bare du og jeg igjen fra gjengen, Brage. Ja, og Marlen, da, men hun er liksom ikke … Frida. Khadaffi. Og Sivert. Borte, som om noen hadde strøket over navnet deres med en feit, svart tusj. Jeg la den friske armen over ansiktet. Men tårene kom ikke. Kanskje de er brukt opp, tenkte jeg. Kanskje er det en grense for hva et menneske kan ta inn over seg av sorg. At man etter hvert blir som granitt innvendig. Hard og kald. Uten følelser. Hva ender vi opp som da? Jeg ynket meg da vi kjørte over nok en hump. – Beklager, kom det fra Bendik. – Ingen har vedlikeholdt grusveien her siden i fjor. Den er som et vaskebrett. – Det går bra, sa jeg så svakt at han neppe hørte det. Smerten var lammende, men hjertet jobbet på høygir. Jeg ble helt utslitt av det, som om jeg konstant presset kroppen mot yttergrensa. Snart gled jeg inn i en døs, mens jeg vagt hørte at mamma og Bendik diskuterte at det ikke var så lett å finne et vann som lå gunstig til med tanke på vindretningen og brannen. – Kan vi ikke dra ut av skogen, mamma? Vær så snill! Det var Marte. Hun satt med beina mine over lårene. Hun hadde alltid vært der når jeg våknet. Den lille jenta jeg hadde vokst opp sammen med, var i ferd med å bli borte. Noe annet var i ferd med å gro fram i henne. Noe alvorlig og hardt. Og jeg ville ikke at hun skulle bli sånn. – Hvorfor lot du Ed være med? Jeg stivnet. Hadde jeg hørt riktig? Eller var det bare en av de mange, vonde drømmene? – Ikke nå, Oliver, svarte Bendik. 18
– Han er verdens største dritt. – Hørte du ikke hva jeg sa? Ikke nå! – Nei vel. Unnskyld, da. Men han fortjener ei kule mellom øya. Jeg forsøkte å finne en bedre stilling. Overkroppen min lå i fanget til mamma: – Er Ed her? Stemmen min var hes, men likevel sterkere enn på lenge. – Ikke tenk på det. Mamma gjorde et dårlig forsøk på å smile. – Ikke tenk? Jeg slo bort hånda som kjærtegnet kinnet mitt. – Han skjøt meg! Plaffa meg rett ned som om jeg skulle ha vært et dyr! – Det var det jeg sa, kom det fra Oliver. – Det var Ed som gjorde det, ikke faren hans. Bendik hvisket et eller annet som jeg ikke fikk med meg. Jeg knyttet den venstre neven og forsøkte å sette meg opp. Umiddelbart var smertene der igjen, sterkere enn på lenge. Utrolig hva et lite blyprosjektil gjennom brystet kan gjøre med en, tenkte jeg. Og begynte umiddelbart å spille av scenen da Ed trakk av rifla, hestesparket i brystet, myrvannet som lukket seg over meg. – Slutt, Brage! Du risikerer at såret går opp. – Men … – Ikke noe «men». Alt dette skal vi snakke om når du er blitt bedre. Akkurat nå har du å ligge i ro og la kroppen hele seg selv. Du får uansett ikke gjort noe verken fra eller til. Jeg ga opp. Mamma hadde selvsagt rett, hun var tross alt lege. Kroppen min var som en bederva kjøttfarse: blek, slapp, stinkende og klar til å kastes. Skulle jeg kunne ta et oppgjør med Ed, måtte jeg først komme til krefter igjen. Jeg så opp mot mamma. Den innerste centimeteren av håret hennes viste mye grått. Ansiktet hadde fått dype rynker. For 19
første gang innså jeg at hun var i ferd med å bli gammel. At hun en gang kom til å dø. Hvis da ikke de forrykte fikk tak i henne før alderdommen. Sjansen for det var stor. Jeg skjøv bort de ekle tankene. – Kommer jeg til å kunne bevege armen igjen? Den er helt lam. – Det går nok bra. Det er mange nerver og muskler som er blitt ødelagt, både i ryggen og i brystregionen, men kroppen klarer som regel å ordne opp i slikt. Du er ung, vet du, og sterk. Det går nok bra, gjentok hun og smilte oppmuntrende. Jeg så at hun løy. Og hun så at jeg ikke trodde på henne. Så hun fortsatte: – Men du må trene. Hver dag. Være tålmodig og gradvis bygge deg opp igjen. – Jeg skal hjelpe deg, Brage. – Takk, Marte, hvisket jeg. Følte meg plutselig helt tom for krefter. Idet jeg gled inn i søvnen, bestemte jeg meg for at ingen, noensinne, hadde trent så mye for å bli frisk av en skade som det jeg kom til å gjøre! Jeg våknet av at vi stoppet ved et veiskille. Bendik gikk ut. Snart hørte jeg den malmfulle stemmen til Melissa. Jeg smilte svakt. Tenkte tilbake til da jeg var inne i byen på egen hånd. Jeg hadde reddet henne fra kiosken der hun hadde gjemt seg, og hun hadde reddet meg da vi fylte bensin. Etterpå var det som om et usynlig bånd var blitt flettet mellom oss. En annen, ukjent stemme nådde øret mitt. Jeg vred på nakken for å se hvem det var. Mye hadde skjedd mens jeg lå skadet. Det var som om en bit av tidslinja mi var blitt klipt ut. – Hvem er hun der? Jeg nikket mot ei dame som sto like ved bilen vår. – Cecilie, moren til Marlen, svarte mamma lavt. Jeg kikket nysgjerrig ut av ruta. Hun var ikke spesielt lik datteren. Cecilie 20
hadde nøttefarget hår, Marlen ravnsvart. Og hun virket nevøs og unnvikende. Sånn var ikke Marlen. Langt derifra, selv om hun alltid forsøkte å gjøre seg usynlig på skolen. – Hva sier de? – Vent, så skal jeg gå ut og høre. Mamma reiste seg forsiktig, la meg ned på setet og forlot bilen. Døra ble stående åpen, og da jeg vred meg helt til der hvor smerten nesten tok overhånd, klarte jeg å se dem alle sammen. – Vi kan dra innover denne veien, men jeg er redd for at vi fort vil havne i brannretningen igjen. Bendik stirret med smale øyne mot tretoppene som vaiet forsiktig i vinden. – Så lenge det blåser ifra vest slik som nå, vil vi være i livsfare her inne. – Det er kanskje på tide å forlate skogen. Melissa skuttet seg som om noe kaldt strøk over ryggen hennes. – Den har ikke gitt oss noe godt. Bendik nikket: – Jeg var fra første stund uenig i å dra ut i villmarka. – Vil dere tilbake til byen? Cecilie sperret opp øynene. – Er dere klar over hvor ille det er der inne? Det er et inferno der, med flokker av forrykte. Hus ligger i ruiner, det er døde mennesker og fluer overalt. Og de som ikke er smittet, er blitt barbarer som kun tenker på seg selv. – Vi skal ikke til byen! var det noen som ropte innefra en av de andre bilene. – Aldri i livet! Jeg gjenkjente stemmen til Marlen. Det var helt sprøtt at ikke bare mamma, men også hun, hadde dukket opp inne i skogen. Første gang jeg så henne, der hun satt på huk inne i teltet hvor jeg var blitt lagt, trodde jeg at jeg drømte – at vi var på en klassetur eller noe. Det hadde vært så fint, med Sivert, Khadaffi, Oliver, og selvsagt Frida. Men det var ingen drøm. Og den gode følelsen varte ikke lenge. Virkelighetens mareritt hadde kommet trampende, revet oss fra hverandre, spredd oss med vinden, 21
og etterlatt likene av dem jeg satte aller høyest her i verden, hvis man så bort fra mamma og Marte. – Vi trenger ikke å reise helt inn, sa Bendik høyt så alle skulle høre ham. – Det er nok av hus i utkanten av skogen. Vi kan finne et som ligger strategisk til, som er lett å forsvare. Derfra kan vi dra på tokt og skaffe oss det vi trenger. Vi er et perfekt antall: nok til å utgjøre en kraftig ildstyrke, men ikke så mange at det blir for vanskelig å skaffe mat til oss alle. Det gikk i en bildør. Så en til. Folk begynte å samle seg rundt Bendik. Jeg forsøkte å vri meg så jeg kunne se dem bedre, men igjen satte smerten en stopper for prosjektet. – Vi har prøvd det også, sa Cecilie. – Men de forrykte fant oss. Vi slapp unna – så vidt. Det gjorde ikke besteforeldrene til Ella. – Hvem er Ella? hvisket jeg. – Mamma og dem bodde hos noen gamle folk før de fant oss, svarte Marte stille. – Besteforeldrene til Ella. De ble tatt av forrykte, men Ella overlevde. Fra leiren hadde jeg et vagt minne om glimt av ei ukjent jente litt yngre enn Marte. Så var det altså nok et barn som hadde mistet sine nærmeste. Jeg tenkte på Sunniva og det forferdelige øyeblikket da faren ble drept av moren hennes – våre egne naboer, de første ofrene vi kjente. De ble ikke de siste. Brått så jeg for meg fatter’n, men tvang tankene bort. Dit ville jeg ikke. Bendik slo oppgitt ut med armene: – Ikke i skogen, ikke i byen, ikke i utkanten – hvor mener du at vi skal gjøre av oss, da? Han fikk ikke noe svar. – Greit, da foreslår jeg følgende: Dere blir igjen her, mens Oliver og jeg foretar en rekognosering nede i bygda. Hvis vi finner et egnet sted, kan vi i alle fall tilbringe en natt eller to der mens vi tenker nærmere over mulighetene våre. Uansett kommer vi tilbake hit og gir dere rapport. Hva sier dere? 22
Noen mumlet sammen. Så lød stemmen til Melissa: – Jeg liker ikke at vi skal splitte oss. Liker det ikke i det hele tatt, selv om det bare er for en kort tid. På filmer er det alltid da de fæle tingene skjer. Cecilie sa lavt: – Marlen, synes du det er greit om vi blir med? Eller vil du vente her oppe? Jeg hørte ikke svaret. Tankene mine vandret igjen, tilbake i tid. Til fatter’n. Han hadde i utgangspunktet hatt rett: Vi kunne fint ha overlevd ute i skogen – hvis det bare hadde vært oss, vi fire i familien, og vi hadde tatt med all maten og utstyret som fatter’n hadde samlet. At vi ukritisk tok med alle de andre, bare fordi vi kjente dem fra før, hadde vist seg å være en grov feilvurdering. Jeg hadde bittert fått erfare at når mennesker møtes, oppstår en maktkamp, hvor taperne kunne oppleve å miste alt. Vi måtte ikke bli tapere! – Si til dem at Melissa har rett, sa jeg til Marte. – Hva? – Vi må holde sammen. Vi kan ikke risikere å miste noen. Gå ut og si det, Marte. Hun nikket usikkert, løftet beina mine forsiktig slik at hun kunne komme seg ut av bilen, og gikk ut. Marte turte imidlertid ikke å si noe høyt i plenum, men gikk isteden bort til mamma, som bøyde seg ned mot henne. – Ja, enig, svarte mamma lavt. Hun skulle til å gripe ordet, men moren til Marlen kom henne i forkjøpet. – Vi vet om et trygt sted, sa hun kort. Alle tidde og stirret på henne. Cecilie snudde seg mot mamma, som om hun egentlig snakket kun til henne. – Du husker at Marlen og jeg snakket om en fjellhall som var blitt avsatt til forskere og farmasøyter av myndighetene? At det var meningen at noen av oss skulle dra dit og forsøke å finne en medisin når utbruddet var et faktum? Mamma nikket langsomt. 23
– Marlen hadde rett hele tiden. Det er dit vi må dra, sa Cecilie innstendig. – Glem det, mamma. Marlen dukket opp i synsfeltet mitt. Det var godt å se henne. Et minne fra den tiden da alt var normalt. – Hvorfor det? – Aldri om jeg lar meg sperre inne igjen! Det fikser jeg rett og slett ikke. Jeg kommer til å få klaus. Det var ikke bare noe hun sa. Frykten lå tjukt utenpå henne, uten at jeg ante hvorfor. Men noe sa meg at det mamma og Marlen og dem hadde opplevd på veien opp til skogen, måtte ha vært minst like jævlig som det vi andre hadde vært med på. – Hvor ligger denne fjellhallen, da? Bendik hadde tatt et steg fram. Han strøk seg over skjegget. Jeg kjente ham såpass godt nå at jeg kunne se at han tenkte på noe. – På Skedsmo, svarte Cecilie. – Men når Marlen sier at hun ikke klarer det, må vi nesten høre på henne. Hun løy. Og blikket hun og Bendik vekslet, fortalte meg at de tenkte den samme tanken. – Det er langt til Skedsmo herfra, sa han. – En livsfarlig tur i våre dager. Men på lengre sikt kan vi ha det som mål. I mellomtiden må vi finne et sted vi kan være, slik at vi får bygget oss opp, både fysisk og materielt. Cecilie nikket langsomt, og jeg la merke til at også mamma hadde fått et tankefullt uttrykk i ansiktet. Imens var smertene blitt så sterke at jeg var nødt til å legge meg ned. De fikk bare bestemme. Jeg orket ikke å mene noe verken fra eller til. Etter en kort diskusjon ble de der ute enige om å gi bygda en sjanse. Bendik kom inn i bilen igjen og nikket til meg med et oppmuntrende smil, før han trakk fram geværet. Med vante bevegelser sjekket han at rifla hadde fullt magasin, la det mellom seg og Oliver, og startet. 24
Så lenge vi har Bendik på laget, har vi en sjanse, tenkte jeg. Snart begynte bilen å skumpe igjen, og jeg stålsatte meg for torturen som ventet. En stund etter ble underlaget brått et helt annet. Jeg skjønte at vi var kommet ut på asfalten. Smertene avtok. Jeg pustet lettet ut. Men hjertet hamret fortsatt like tungt. Et nytt blad var i ferd med å bli vendt i livet vårt.