Selma Lønning Aarø Hennes løgnaktige ytre

Selma Lønning Aarø

Hennes løgnaktige ytre En roman om Anna Munch

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52747-1 1. utgave Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum og © Sandra Cunningham/Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Littauen 2016 Satt i 10,6/13,1 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Portrettet av Knut Hamsun, og av Knut Hamsun og Signe Munch, er tatt av Johan K. Engvig i 1891, og er gjengitt med tillatelse av Fotograf Engvig og Nordmøre museum (eier).

De to skissene av Ragnvald og Anna, malt av Edvard Munch i 1894, er gjengitt med tillatelse fra Oslo Museum, Byhistorisk samling.

Selvportrettet av Signe Munch Siebke er gjengitt med tillatelse fra familien Siebke.

De øvrige bildene er tatt av forfatteren. Dokumentene befinner seg i håndskriftavdelingen på Nasjonalbiblioteket, og i Riksarkivet.

Hamsuns brev er hentet fra Knut Hamsuns brev, redigert av Harald S. Næss, Gyldendal 1995 og gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Denne utgivelsen er blitt til med støtte fra

Til mamma og pappa

Min selvbiografi Jeg ber Dem være så vennlig å skrive biografien selv. Begynn med den 4. august 1859, da jeg ble født, og fortsett så videre med mange vakre ord, frem til i år. For: Hva skal jeg egentlig si? Jeg tror at folk er dødsleie av alle biografier og billeder av samtlige forfattere i verden.

Og det er jo så mange av oss ….

Hamsun 1904, Verlags-Katalog, München oversatt fra tysk av Per Qvale

Personlig anser jeg min bok, hvor jeg frikjenner ham og gjør meg selv til en plageaand, for det beste bevis paa min uskyldighet.

Anna Munch i brev til Oslo politikammer 1897

Kristiania, Welhavens Gd. 3.

Til Kristiania Politikammer 23 April 1897.

Jeg tillader mig herved ærbødigst at anmode om, at Politiet vil beskytte mig mot Fru Anna Munchs (Forfatterindens)Forfølgelser: I over et Aar har hun nu udsendt anonyme Breve til en Flerhed af Damer af mit Bekendtskab, har tilskrevet disse Damers Fædre og – forsaavidt de har været gifte – deres Mænd, – altsammen advarende, raadgivende, truende, fremstillende mig som Bedrageren og Forføreren, med hvem man burde afbryde al Forbindelse. For denne Adfærd, der bortseet fra den personlige Krænkelse jeg maatte lide derved, ialfald forvolder Uro og Fortvivlelse hos mange Personer og i mange Hjem, forlanger jeg Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt.

Jeg har i aarvis maattet udholde, at Fruen ikke har kunnet lade mig i Fred, jeg har taalt hendes utallige Breve og Telegrammer, har baaret over med, at hun har rejst efter mig til Udlandet og forfulgt mig til mine Opholdssteder i Norge; jeg har endog maattet døje, 6

at hun her i Kristiania har lejet sig ind i mit Hotel og passet mig op udenfor mit Værelse om Natten Klokken 1, naar jeg kom hjem. Jeg har den ene Gang efter den anden advaret hende og bønfaldt hende om at lade mig være i Fred; men alt forgæves. I de sidste Uger har nu hendes Brevskrivningsvirksomhet antaget et saadant Omfang, at jeg for de paagældende Adressaters Skyld finder mig nødt til at bede om Politiets Hjælp.

Det bemærkes, at jeg ikke har staaet i nogetsomhelst erotisk Forhold til Fru Munch, og at jeg aldrig under vort seks aarige Bekendtskab har gjort en eneste Tilnærmelse til hende i den Retning.

Jeg er villig til og anmoder indtrængende om snarest muligt at faa Lov til at give nærmere Forklaring.

En del af de anonyme Breve, der blot er et Faatal, jeg tilfældig har kunnet faa udleveret, vedlægges. Senere vil kanske flere kunne skaffes tilveje.

I Ærbødighed Knut Hamsun.

oslo, 29. november 1932

Kulden presser seg inn under teppet. Kroppen er stiv av gikt og frost, og tanken på å komme seg opp av sengen blir tyngre for hver dag. Det er ingen andre enn henne til å legge i ovnen. En stund har trappene opp til leiligheten vært overkommelige, nå har hun gitt opp å komme seg ned. Ute er gatene dekket med en tynn is som truer med å knuse hvert bein i kroppen på henne om hun prøver å utfordre den. Det legen en gang hadde kalt den mystiske lidelse, rykningene over øynene, er ute av kontroll. Lenge kunne hun beherske den. Det var en slags seier da hun lærte å temme disse uforutsette angrepene på sin egen muskulatur. Nå er det ikke krefter igjen til å hamle opp med dem heller. Hun ser riv ruskende gal ut med dette ansiktet som drar i alle retninger, og hvis Knut Hamsun hadde sett henne nå, ville hun ikke ha klart å komme unna med alt en gang til.

Bekymringene er de samme som alltid. Penger til mat, til papir, blekk. Det å få skrevet, det å få avisredaksjonene og teatrene til å lese det hun skriver. Eller vent, hun har skaffet seg en ny bekymring nå, på det hun antar er dødsleiet. Den siste tiden har hun begynt å huske mer og mer. Tidligere har glemselen vært hennes trumfkort.

Hun glemte alt det som var ubehagelig, det at hun forlot meg, det at hun gjorde seg selv til en plageånd og ham, 9

Hamsun, til en helt. Hun klarte å glemme det, men i det siste har hun begynt å huske. Snart husker hun alt. Det er forferdelig. Disse rykningene igjen. Takk Gud for at ingen besøker henne, for at de ikke ser henne slik!

Hun er inne og ute av feberen. Elgkalven fra Rotvold.

Elgkalven hun og Cecilie kom over i skogen står plutselig i stuen. Hun vet akkurat som kalven at dette er slutten, hun har alltid vært rasjonell sånn. Til tross for drømmeriene hennes, de ulike religionene, teosofien, så vet hun at dette er slutten. Den pipende pusten, mangelen på oksygen i blodet. Stanken fra en nattpotte ingen lenger tømmer. Hun vet at jeg ikke kommer til å være der når hun glir over i denne åndeverdenen som hun hevder å vite alt om. Å mor! Så mye kunne vært annerledes! Men hva tenker hun på når hun vet at hun skal dø?

Jo, hun tenker på Knut Hamsun. Det siste hun skriver, er et brev til Knut Hamsun der hun bedyrer sin uskyld. Det var ikke henne, skriver hun, ikke henne som sendte disse brevene den gangen. For han tror vel ikke fortsatt at det kan være henne?

Hånden rister. Håndskriften, feberen river i den slik at den nesten ligner et barns. Hun skrev alltid så pent.

Det gjorde han også. Selv de brutale avslagene han sendte henne var formet så fint av den nådeløse hånden hans. Hun husker det nå, fortvilelsen, ydmykelsen, det at han ikke ville ha henne, at han avviste henne, mistenkte henne. De skrev så pent begge to, det var bare én av mange ting de hadde felles.

Skrev hun brev til meg da hun lå der og skulle dø?

Gud skal vite at jeg endevendte den stinkende leiligheten. Samlet alt, bortsett fra fire esker med brev, i bakgården og tente på. Gjorde slutt på henne, hevnet meg.

De utslitte kåpene som jeg husket fra deres storhetstid.

10

Min mor, født på et galehus, slave av sin trang til å følge suget i brystet, lette trykket over pannen. Drevet til et omflakkende rotløst liv, i det som muligens hadde vært åndelig rikdom og helt sikkert den ytterste, materielle fattigdom.

Jeg tente på alt sammen og forestilte meg at hun satt et sted, fanget mellom teosofiens mange plan, og ikke kunne løpe fra meg, at verden hadde lukket seg for henne, mens røykskyen fra hennes etterlatenskaper kilte henne i nesen. De store byene i Europa var for meg som barn ikke annet enn en fremmed duft på kjolene hennes der de lå hulter til bulter i kofferten. Utenfor rekkevidde, akkurat som henne.

Jeg forestilte meg at hun måtte høre. Alt sammen. Ingen utflukter denne gangen. Ingen koffert å pakke, ingen tog eller båter å gå om bord i, ingen bøker som måtte skrives.

gaustad, 4. august 1856

Anna Cathrine Dahl, født Bonnevie, klynker og er i ferd med å gi opp. Hun orker ikke tanken på at smertene skal suge seg fast i henne enda en gang. Magen strammer seg som et trommeskinn, klør planter seg i ryggmargen. Ludvig Vilhelm Dahl sitter hos sin kone helt til en geskjeftig jordmor skyver ham utålmodig ut i gangen. Han protesterer. Jordmoren vet jo godt at han er lege, at kroppens fysiognomi ikke er fremmed for ham, men hun viser ham likevel bort. Augustdagen er varm og stinn. De tørre åkrene utenfor vinduene i asylet krymper seg i sollyset. Det drøyer. Minuttene går så underlig sakte. Han går rastløs frem og tilbake i gangen og venter på at kroppen hennes skal ta kontroll og gjøre det han håper den er i stand til.

Hun føder på et sted hvor man er vant til skrik fra mennesker som mister besinnelsen. Ludvig står med håndflatene og øret mot døren og kan plutselig ikke skille skrikene hennes fra de gales skrik i nabobygget. Og er det ikke også slik at dette stemmer med hans teori om at smerte og galskap er det samme?

Ute legger det seg et tynt skylag over himmelen. Bøndene håper på regn. Hvis alt går bra blir dette ekteparet Dahls første barn. Det er Anna de venter på, men de 12

vet det ikke ennå. De håper selvfølgelig at det skal bli en gutt.

For Cathrine er dette bare begynnelsen. Tolv ganger til skal hun overlate kroppen til riene og la dem herje med henne. Aldri ubesværet, men med en stadig mer innøvd kontroll. Noen skal dø, noen skal skrike og leve.

Det blir aldri en vane.

Smerte og galskap er det samme.

Anna er altså den første. Ikke en gutt riktignok, men sterk og sunn med en rød ansiktsfarge og med mengder av sort hår. Cathrine legger den førstefødte til brystet, og det er som om barnet svelger alt, liv, luft, bryst, melk. Cathrine er forvirret og lykkelig på en gang. Vet ikke om det er slik det skal være, men barnet skriker og sover. Det virker normalt.

Anna får en søster, Cecilie, allerede året etter og min bestefar får en ny jobb som fengselslege ved Akershus straffeanstalt. Det er galskapen som driver min bestefar. Han jager den, har satt seg fore å få bukt med den.

Samtidig vokser barneflokken. De kommer som perler på en snor. Først Ragnhild, så Ingerid, så Honoria og endelig i 1864 gutten de har ventet på. Han får navnet Ludvig etter sin far og viser gode takter allerede første året. Knappe to år etter får de en ny pike, Marie, og så Christian som dør før han får leve, men som etterlater seg sorte hull i morens blikk. Ole Worm blir født året etter det igjen og så lille Dorothea.

Familien skal komme til å flytte fra galskap til galskap. Den er seg selv lik alle steder. Det er nok av den i fengselet, men høsten 1871 kommer anledningen han har ventet på: Rotvold. Jobben som fengselslege blir forlatt til fordel for det flunkende nye asylet utenfor Trondhjem. Det er bygget opp fra grunnen.

Den omkringliggende gården skal drives av pasientene.

13

Asylet ligger idyllisk plantet på betryggende avstand fra byen. Omgivelser som er gode for de syke. Utsikt til havet. Mulighet for sjøbad i sommerhalvåret.

Midt i sin farligste alder blir Anna rykket opp fra det trange gatehjørnet i Kristiania, fra den mørke leiligheten i Skippergaten, der hun har delt rom med ni søsken og kvelt hemmelighetene sine med hodeputen. Familien trenger en ny start. Leiligheten i Skippergaten har vært for trang. Som fra ingensteds vokser det frem bryster og hofter som krever egne rom. Selv om de plutselig er ett barn mindre, er det ikke plass til alt. Lille Christian som døde før han fikk kjenne på livet. Vuggen hans står og gaper som et utsultet dyr på soverommet. En måned gammel ble han, men Ole Worm og Dorothea, de to yngste, virker friske nok. Et nytt barn er også på vei.

Morbror, Jacob Aall Bonnevie, drar til Trondhjem samtidig for å begynne som skoledirektør. Det er en støtte for Cathrine å ha ham der. Trondhjem er hennes fødeby.

Alt skal bli så mye bedre, bare de kommer til Trondhjem.

Friheten til tross, området er begrenset. Verken Anna eller søsknene får forlate sykehusområdet bortsett fra når det er skoletid. Hun er like fanget som pasientene.

Er det slik den uregjerlige frihetstrangen oppstår? Ønsket om å ha noe eget, noe som bare er hennes?

Asylet blir bygget etter mønster fra Gaustad som direktør Dahl selv har vært med på å planlegge, og på nyåret 1872 blir den første pasienten ønsket velkommen til Rotvold. Han er en ung skoleholder fra Skogn, han er til og med seminarist. Den uheldige mannen har tuberkulose og med den en sykelig angst for å smitte elevene og sin kone. Øynene er redde under den tykke, gule luggen. Selvsagt er det ikke en rasjonell frykt, da tuberkulose ennå ikke er sett på som smittsom, men direktø14

ren har respekt for situasjonen redselen har satt ham i.

Pasienten blir brakt inn av sin svigerfar, en traust gårdbruker. De kommer med slede i den iskalde vinterdagen.

Svigerfaren kan fortelle at tuberkulosen ikke egentlig er noe problem lenger. Den har heldigvis trådt tilbake etter mange års bruk av punsj og bayerøl, skjønt hans svigersønn er en edruelig mann.

Anna er 15 år. Hver dag blir nye pasienter geleidet inn hovedinngangen. En av pasientene er en gutt på hennes egen alder, han har svarte, bunnløse øyne som skaper en slags gjenklang i henne. Øyne hun alltid skal komme til å huske. Hun kjenner panikken ta henne i møte med dette blikket. Er det et slektskap der som får henne til å svelge de rastløse taktene i sin egen kropp?

Så er det bygdevekteren fra Støren, husmannen fra Ørlandet, gårdbrukersønnen fra Lade, arbeideren fra Byneset, handelsmannen fra Trondhjem, skredderen fra Snåsa, malersvennen fra Strinda. Og det kommer kvinner også. Unge, gamle, fremoverlente, fastbundne. De er konene til urmakere, slaktere og glassmakere. Anna ser faren sin stå der i sin hvite frakk, så stødig, så trygg, idet han ønsker de lyssky og forvirrede skapningene velkommen som var de etterlengtede gjester. Direktør Dahls motto er at alle skal tiltales slik de ville ha blitt tiltalt utenfor Rotvold. Ord som galning, eller dåre tillates ikke. Det skal være rent i lokalene, sengetøyet skal byttes hver fjerde uke, pasientene skal bades hver fredag og en spyttebakke skal settes opp i den mannlige fløyen.

Noen av pasientene ankommer i tvangstrøyer. Enkelte ganger har den vært så lenge på at armene blir liggende i den forknytte posituren tvangstrøyen har påført dem i månedsvis. Noen har vært tjoret fast i båser i fjøset sammen med dyrene, andre har gått med masker over ansiktet for at de ikke skal bite sine pleiere. Direk15

tør Dahl tror ikke på tvang, men på morfin. Anna lærer å møte galskap med mildhet. Tvangstrøyene, kjettingene og maskene blir fjernet og erstattet med opiat og mer eller mindre varme bad. Tross farens milde regime skjønner Anna at galskapen er stygg, bunnløs, at den klorer seg fast i ofrene sine med nebb og klør.

I begynnelsen kommer sjelden andre enn de gale og deres pårørende ut hit. Folk i Trondhjem vet knapt noe om byggverket som har reist seg en halv mil fra byen. De er opptatte av helt andre ting: Skal Landstads salmebok innføres i kirkene? Eller bør man beholde den danske Kingos? Skal man sette opp en bauta over Harald Hårfagre nå som det snart er 1000 år siden Norge ble samlet til ett rike? Men så, når salmeboken blir innført og bautaen blir vedtatt bygget, kommer de skuelystne byboerne ut for å se på galehuset. Hager, benker og lysthus har kommet på plass, bare beskyttet av stakittgjerder slik at de syke skal kunne se havet. Når de høye plankegjerdene litt senere blir bygget, er det ikke for å holde pasientene inne, men for å holde de skuelystne ute.

Anna betrakter alt på avstand, hun sammenligner seg ikke med dem, ikke ennå. Hun er fortsatt en sunn, ung jente, en man har forhåpninger til. Særlig på skolen gjør hun det bra. Ikke som sin søster Cecilie som bare vil tegne, male og drømme seg bort; Anna får gode karakterer. Stilene hennes blir lest høyt av en bifallende lærer.

Det er bent frem synd at hun er jente, slik hun kaster seg inn i skolearbeidet. Når man sier forhåpninger, sikter man likevel ikke til en akademisk karriere. Forhåpningen er at hun skal kunne gjøre et godt parti. For hun går for å være vakker også, med en rank og sterk holdning, en høy klar panne over store, grå øyne som tar mål av omgivelsene, og tykt brunt hår som krøller seg ved tinningene. Et hode som passer til å stå på en romersk 16

statue, sier reservelegen på asylet. Han kommer til dem om våren, rett fra universitetet og er som et friskt pust.

Læreren med smitteangsten får diagnosen hypokonderi og blir sendt hjem rett før Sankthans. «I bedring», skriver direktør Dahl i journalen.

Og søskenflokken vokser. Cathrine er en ballong som fylles og tappes for luft. Henning blir født – og han lever. Cathrine går rundt vuggen hans med en varsomhet som er nesten skremmende. Hun vil ikke klare det om enda et barn dør fra henne.

Men så er det noe med Anna og reservelegen på asylet, oppmuntrer hun ham med vilje? De har hemmelige møter i parken og ved gassklokken. Direktøren beordrer henne en dag inn på kontoret og snakker alvorlig med henne, kaller henne kokett, er svett under hårfestet.

Villeder hun den unge legen? Anna blir brennende rød og ser i gulvet. Det er første gang hun mottar en slik direkte bebreidelse fra sin far. Tidligere har de gått som pakkepost fra faren til moren, som igjen har levert dem med sin oppgitte og fraværende mine. Denne gangen er anklagene tydeligvis for viktige til å sende med posten.

– Vi har latt deg gå for mye alene. Det er ikke sunt, sier han.

Ordene kommer ikke ut. Det blir umulig å forsvare seg. Anna har ikke gjort noe med reservelegen. De har simpelthen sittet i parken og lest Runeberg og Wergeland. Sommerdagene er så vakre, et deilig drivende vær har de. Solen glitrer og skinner slik at rullegardinene må være nede ved middagstider. Fluene summer, og de lyder liksom så fint sammen med Cecilies dempede pianospill som strømmer ut av de åpne vinduene. Lieder ohne Wörter. De kan spille begge to, alle søstrene kan spille.

Spille og synge, men Cecilie tegner helst, og Anna skriver i dagboken sin. Side opp og side ned.

17

Skrive kan hun, men snakke?

Overlegens anklager blir hengende i luften som om de var sanne. De blir sanne. Det er som om reprimanden hans rykker henne ut av alt det skjønne. Det begynner å regne samme kveld. Noe mellom henne og foreldrene går i stykker, som om mistroen faren har lagt for dagen, ikke er til å leve med.

Det blir høst og det blir vinter. Hemmeligheter oppstår. En gang i mars kommer Anna og Cecilie over en elgkalv i skogen. Moren har forlatt den. Den står fast i snøen, er avmagret og i ferd med å dø. Anna glemmer aldri kalvens øyne. Hun glemmer ikke at den kjemper som en gal med blikket, at den er helt ute av stand til å redde seg.

Da gartneren går ut for å skyte den, ligger Anna på værelset sitt med puten over hodet og venter på å høre skuddet. Det kommer ikke. Alt hun hører er gartneren som sparker snøen av støvlene nede i bislaget.

– Kalven var allerede død, sier han før hun rekker å spørre.

Lille Dorothea dør også like etterpå. Det tar bare en liten uke. Det er en feber som kommer brått. De bytter på å sitte ved sengen hennes. Og på morens vakt skjer det som ikke skal skje. Cathrine dupper av og våkner til et stivt, tomt blikk. Dorothea er ikke engang tre år gammel og allerede borte. De lyse krøllene på puten er fortsatt våte av svette.

Cathrine får på nytt dette tomme blikket. Hun kler seg ikke ordentlig, ser ikke noen i øynene. Enda en liten kiste blir fraktet bort. Prestens tale, morens hulking. De svarte kjolene. Den stille tiden som følger.

Direktør Dahl prøver å holde moralen oppe, men Cathrine snerrer til ham slik hun aldri har gjort før. Håret er i uorden, den rosa morgenkjolen henger åpen og 18

likegyldig rundt henne. Det er overlegens skyld, det er han som er lege, det er han som løper etter de gale for å tekkes dem, mens hans egne barn svinner hen.

Noen år senere forteller hun at hun så et blått lys rundt sengen til lille Dorothea før hun døde. Og selv om de vet at hun sov, at hun alltid skal klandre seg selv for at hun ikke var våken da Dorothea ble hentet, så nikker de og støtter seg til tanken på det blå lyset.

Anna tenker; denne gangen kommer ikke moren tilbake. Året er 1875. De lever liksom utenfor verden. Blant de gale som ikke får kalles gale, midt i den skjønneste natur. Det er som om de alle venter på noe, som om det er noe unaturlig over tilværelsen deres, dagsrytmen som følger de syke, som retter seg etter dem, men de skjønner det også; smerte og galskap er det samme.

Da overlegen får tilbudet om å komme tilbake til Kristiania, nå i stillingen som medisinaldirektør, Norges første, er det ingen som tenker på å protestere. Alt blir avgjort raskt. Cathrine kan ikke vente med å komme tilbake til hovedstaden, kan ikke vente med å glemme lille Dorothea.

Denne gangen skal de ikke tilbake til den trange leiligheten i Skippergaten. De flytter til en villa utenfor byen, til Daas gate på Briskeby. En villa på den landlige og grønne vestkanten som er en medisinaldirektør og hans familie verdig. To overbygde terrasser og en hage der de små kan løpe fritt omkring.

Anna er ennå ikke gift, men i Kristiania vil det nok dukke opp noe. De lar henne ta eksamen på Nissens pikeskole for voksne. Hvis uhellet skulle være ute, kan hun kanskje bli lærerinne, eller sekretær, for hun har et godt hode. Usedvanlig skarp er hun.

kristiania, høstutstillingen 1883

I ettertid er det rart å tenke at det er kunsten som fører dem sammen. Anna møter ham på høstutstillingen. Denne streikeutstillingen der kunstnerne, med Frits Thaulow i spissen, protesterte mot innkjøpspolitikken til styret i Kristiania kunstforening. Da den åpnet for første gang året før, hadde den vært en stor suksess. Cecilie og Ingrid skal begge være med, og hele familien er til stede. Stolte som haner tripper de rundt og tar mål av konkurrentene. De er ingenting mener moren, skjønt samlingen i seg selv må være den mest interessante samlingen av kunst hovedstaden har sett. Søstrene har begge gått i lære i Tyskland hos Karl Gussow og de har begge hatt stipend i Paris. Det var ikke det medisinaldirektøren hadde håpet på for sine døtre, men jo eldre han blir, jo mer bøyer han seg for kunsten, for denne skapertrangen som rir døtrene. Han har sett den ligge uforløst hos sin kone, hvordan det har gjort henne ulykkelig å ikke få utfolde seg. Nå nikker han anerkjennende til de to studiehodene fra Gussow-tiden som døtrene stiller ut. Riktig vakre er de. Cathrine henger strålende i armen hans. Så glad og oppskjørtet er det lenge siden han har sett henne og om ikke annet gjør det ham lykkelig.

En ung maler, Edvard Munch, stiller også ut. På morgenkvisten, har han kalt maleriet sitt. En ung kvinne sit20

ter bøyd og tenner i ovnen. Anna blir stående og se på det. Det er så livaktig alt sammen. Hun kjenner formelig kulden fra gulvet under pikens føtter. Hun skutter seg, og så står han der plutselig.

– Liker De bildet frøken?

Hun nikker.

Han rekker frem hånden og vil presentere seg. Anna gir ham sin og fortsatt i den kuldegysende tilstanden bildet har satt henne i, sier hun navnet sitt.

– Anna Dahl.

– Ragnvald Munch. Det er min fetter som har malt det.

Han peker på bildet før han gir henne armen.

De går videre sammen langs kunstverkene. Det føles naturlig. Han forstår seg på kunst. Stopper ved Thaulows foss, som senere skal innhente førsteprisen, og berømmer den.

Spesielt vakker er han ikke, denne Ragnvald Munch.

Mørkt glatt hår. Smale øyne. Han ser streng ut, som en skolelærer. I det samme hun tenker det, forteller han at han nettopp er ferdig med sin cand. mag-grad og skal bli lærer ved latinskolen i Trondhjem.

Anna ler høyt.

Han ser forvirret på henne, men hun bare rister på hodet.

Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag.

Frits Thaulow som nylig er kommet fra Modum, der hans såkalte Friluftsakademi har malt iherdig for å bli ferdig med bilder til utstillingen, ønsker de oppmøtte velkommen: «Vi har nu aabnet den 2den aarlige Høstutstilling, den anden i en Række, som jeg haaber vil blive lang og 21

frugtbringende. Det er ikke min Sag at bedømme denne Udstilling; men jeg tror her er et Fremskridt fra i fjor. …

Jeg kan med god Samvittighet sige, at Ønsket om at hæve den kunstneriske Sans her hjemme har været det eneste Motiv. Og jeg tror, mine Herrer, at disse aarlige Udstillinger vil være en kraftig Løftestang; vi maa have en Maaned, hvor norsk Kunst maa møde frem her i Hovedstaden, og hvor Interessen koncentreres om den».

Etterpå går de til restauranten. Noen egentlig restaurant er det vel ikke, men Studentersamfundets lokaler er omgjort til det mest eksotiske sted, med gobeliner, antikke møbler, en flott buffet, dansepiker og en improvisert tysk biergarten.

Anna danser med flere unge menn, men først og fremst danser hun med Ragnvald Munch. Yr av ungdom, frihet og kunst, svinger hun seg i takt med hornmusikken. Det er kunsten som binder dem sammen. De vakre omgivelsene får dem til å gli så lett over gulvet. * Neste dag får hun en visitt. Familien trekker seg unna som var både Anna og Munch giftige. Han er nemlig sønn av sognepresten på Byneset i Trondhjem, moren er født Castberg, og før Anna egentlig er klar over det, har hun svart ja på spørsmålet han har stilt og alt er allerede blitt bestemt.

Hun skal tilbake til Trondhjem. Hun skal gifte seg.

Hun skal bli min mor.

30. april, 1945

Jeg sitter i bussen med et dusin andre kvinnelige fanger. Nei, vi er forresten ikke fanger lenger, men kvinner er vi. Riktignok et sørgelig syn, uflidde og med hovne, sprukne hender. Bleke og dradde i den nådeløse vårsolen, men med skinnende øyne, som er klare til å ta inn alt som glir forbi. De fleste synger og klarer nesten ikke å sitte i ro, bukter seg på setene og vender av og til blikkene engstelig mot sjåføren. Han passer sine egne saker. Tyskerne ser ut til å være ferdige med oss. De har dessuten nok å tenke på. Russerne er kommet til Berlin, sies det. Slutten skal være nær. Sjåføren skal kjøre oss til Østbanestasjonen og etter det er vi ikke lenger hans problem.

Man burde ikke slippe noen ut fra en fangeleir om våren. Våren er for hissig. Det blir for mye for en gammel sjel. Det er fortsatt april. Jeg tar meg i å tenke på en strofe av Bjørnson: Jeg velger meg april. I den det gamle faller, i den det ny får feste; det volder litt rabalder, – dog fred er ei det beste, men at man noe vil.

Og jeg vil ingenting. Absolutt ingenting. For meg er heller ikke freden det beste. Det å bli overgitt til denne ubestemmelige friheten, som om den er en gave, som om det er den enkleste tingen av verden å feire våren, freden. Vel, det er ingen enkel sak.

23

Man skjønner at freden er på vei, at den tynne røykstrimen fra administrasjonsbrakken stammer fra dokumenter som ikke er ment for et fritt Norge. Ugjerningene som har foregått går langsomt opp i røyk, men noen kommer til å huske. Slagene, de utmattende appellene. Det finnes fotoapparater som allerede har forlatt leiren og funnet veien til mørkerom tyskerne ikke kjenner til. Bildene er blitt fremkalt og ligger klare og venter på friheten de også, bilder som husker alt sammen.

Og det har vært flittige penner, penner som har notert ugjerningene. Det er mange som kan skrive om det de har sett og hørt. Bare ikke jeg. Jeg er for gammel, og jeg har ingen som venter på å høre hva jeg har å fortelle.

De har løslatt meg. Det hele har foregått uoppmerksomt, som om jeg er tyskerne likegyldig, som om de har glemt hva de arresterte meg for.

Jeg vet selvfølgelig at denne plutselige løslatelsen ikke skyldes Kunzes eller «kjerringenes» gode humør, men det faktum at de meget godt er klar over at det nærmer seg slutten, at de ikke har noe annet valg enn å drepe meg eller slippe meg fri. Og hvorfor skulle de drepe meg? Med mine 60 år og mine slitte nerver er jeg knapt nok en trussel for noen, nedbrutt og skral. Ikke lenger verd en kule. Som fange har jeg tilhørt et fellesskap. Jeg har vært noe. Nå kaster de meg ut i ingenting.

Frakken jeg rakk å rive med meg da jeg ble hentet i Maries gate, like før jul i 1943, i det som nå synes som et annet liv, er blitt for stor. Så er det altså sant. Jeg har krympet. Ikke bare hjertet, som tidligere alltid har vært så plagsomt stort under det Einar kalte «mitt reserverte bryst». Det er en vinterfrakk med minkkrage. Einar ga den til meg noen uker etter at vi giftet oss. Han sa: – Det er fordi du aldri kommer til å arve mors.

24

Han lo da han sa det, men det var ingenting å le av.

Hans mor hatet meg virkelig.

Da jeg kom til Grini etter å ha feiret julen på Møllergata, måtte jeg jobbe i vaskeriet en måned. Alle førstegangsfanger måtte visst nok det. Arbeidet var tungt.

Hendene ble såre av de dårlige vaskemidlene. Huden sprakk i det kalde januarværet og det eneste vi hadde til å hjelpe oss med var transalve som fikk hendene til å skinne som nystriglede hester. Etter noen dager fikk jeg arbeid ved skyllekummene. Der var vannet rent og tok ikke sånn på hendene. Så, min andre dag ved skyllekummen holdt jeg plutselig Einars underskjorte i hendene. Jeg hadde selv sydd på initialene hans like før krigen. Jeg stakk den opp under nesen, men den luktet ikke av ham lenger, bare det avskyelige vaskemiddelet. Jeg vridde skjorten til sårene på hendene sprakk opp igjen, som om det var noe der inne, en rest av Einar som kunne presses ut. Som om kroppen min ikke var i stand til noe annet enn å lengte. Å lengte var noe jeg kunne, noe jeg brukte barndommen på, etter at mor dro fra meg. Etter at hun valgte ham foran meg og far.