Stig Sæterbakken
Sauermugg
© CAPPELEN DAMM AS, 1999 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43783-1 1. utgave, 1. opplag, 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Der jeg tenker er det alltid mørkt . . . Jeg skulle ønske jeg var blant de heldige og kunne påberope meg amnesi. Men i de senere årene er jeg begynt å huske mer og mer. Dessverre. Snart husker jeg vel alt. Alt jeg har sagt, tenkt, og gjort siden min mor forløste meg, hodestups, med et plask. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe. Glemselen er mitt hemmelige idol. Og som noen sa, klokt: aldri oppsøke idolene. Allikevel drømmer jeg stadig om en knapp Av og På. Om så var, bare for et øyeblikk å få oppleve stillheten fra det som ikke er. La pisken hvile, den som alltid driver oss videre. Helvete. Det er som vi straffes fordi vi er til, for alt det skjendige, heslige vi fyller hodene våre med. Det er vår eneste virkelige forbrytelse, de tankene vi tenker, de refleksjonene vi gjør oss, de fantasiene vi henfaller til, de oppfatningene vi slutter oss til . . . Våre jordiske gjerninger er som lette gymnastikkøvelser. Det er tankene, ikke handlingene, som gjør oss til de vi er. Hva for en utmerkelse er det å beherske seg og klare å la være når alle mine dagdrømmer handler om å gi etter? Hvor mye er min dydighet verdt når fantasien forlengst har latt kjønnet slippe inn i helligdommen? Hva godt er det i vennligheten når jeg i tankene slår inn skallen hans med en hammer? Aldri er noen mann eller kvinne bedre enn den aller mest nedrige tanken som på et gitt tidspunkt passerte gjennom hodet på ham eller henne. Men jeg er usikker på hvordan jeg burde begynne . . . 5
Jeg føler jeg graver min egen grav, uansett hvordan jeg legger det an . . . Instinktet sier meg at jeg burde holde kjeft, og det er vel derfor jeg er blitt snakkesalig, etter som jeg alltid har betraktet instinktet som det mest upålitelige av alle de forgjengelighetens attributter vi går rundt og smykker oss med. Når det allikevel ikke er veien å gå, er det fordi jeg vet at jeg aldri ville klare å la være. Av bekjennelse og ingenting foretrekker jeg uten tvil bekjennelse. Jeg tenker altfor mye. Men det verste er at det blir verre, selvsagt, jo mer jeg tenker på det. Det hadde ikke vært meg imot å ha en smertefull lidelse som formørket min tenkning, som gjorde det umulig for meg å tenke på noe annet, umulig å føle noe, annet enn denne ene bedøvende smerten . . . Men jeg har sluttet å håpe. Filla har tatt dem alle, hun har lagt beslag på sykdommene, én etter én, slik at ingen ble igjen til meg, og dét enda hun slett ikke, som jeg, er seg bevisst det elendige, det pinlige, ja, det fullstendig demoraliserende ved det å være til. I høyden en forkjølelse i ny og ne, og det er ikke mer enn en hvilken som helst kvakksalver kan forvente. Slik det nå er fatt, er det ingenting som plager meg, og det er det som plager meg. Det vil si, det er det det ikke gjør. Det plager meg overhodet ikke. Hadde det enda gjort det, så ville jeg også hatt grunn til å være fortvilet. Men det har jeg altså ikke. Og det plager meg. Men det plager meg ikke riktig, det heller, det er det som er problemet. Og slik kunne jeg fortsette. Jeg mener å huske at jeg ofte var syk som barn. Men jeg har glemt hva de het, alle mine velgjørere. I hvert fall nøt jeg det, husker jeg, glødende der nede i sengens dyp, jeg nøt det alt sammen, hvert minste lille symptom . . . Den søte tørken rundt øynene, raspingen fra innsiden av øyelokkene, den svimlende følelsen av å bli snudd på ho6
det . . . de merkelige omslagene, fra isende kuldegysninger til sviende hetetokter . . . Ja, jeg elsket hodepinen som kom snikende og tok kverken på alle andre interesser, jeg lot meg villig oppsluke av feberen om kvelden da jeg, brennende varm over hele kroppen, frøs så jeg trodde jeg skulle miste forstanden. Jeg tolket disse små sammenbruddene som smaksprøver på noe større, som skulle komme. Men jeg har glemt hva det var som feilte meg, og hva som utløste det . . . og også, selvfølgelig, hva som kurerte det . . . Jeg husker bare skuffelsen, hver gang jeg kunne merke de første tegn til bedring . . . Helvetes farmasøyter, som river en bort fra drømmenes dal! En stund så det lyst ut med tanke på en mulig blødersykdom, jeg blødde fra nesen nesten hver dag . . . inntil jeg ble halt avgårde til en lege jeg hadde vært hos noen ganger tidligere og som hadde den uvanen at han hostet kraftig for hver setning han uttalte, alt han sa munnet ut i noen skingrende skrall, noe som sto i grell kontrast til hans doktorale forsikringer. «Dette skal nok gå så bra så,» sa han til meg da jeg hadde lagt meg på den papirkledte benken: det luktet parafin av munnen hans, og øyeblikket etter fikk han et hosteanfall som fordelte parafindråpene i et fint duskregn over pannen min. Og før jeg fikk sukk for meg hadde jeg fått skjøvet en elektrisk stav opp i nesen som han vred og vendte på til hele det indre av neseboret var forbrent til en hard svart skorpe. «Dett var dett,» sa han så, og hostet så voldsomt at det virket som det kokte inne i munnen på ham, «det kjente du vel ikke engang?» Mor påsto siden at det ikke hadde vært annet enn en liten pinsett med noe etsende væske på. Jeg fastholder imidlertid at det var en lang stav med krummet glødetråd ytterst, koblet til en maskin med lysende tall som opptok cirka en tredjedel av lokalet. 7
Jeg er en drømmer, det er klart, det har jeg vel alltid vært, ikke mer interessert i den virkelige verden enn om den hadde vært laget av plastelin. Aldri var jeg helt sikker, heller, etter at jeg hadde sagt noe, om det virkelig var det jeg hadde sagt . . . om det ikke var noe annet . . . ja, om det ikke var akkurat det motsatte av det jeg hadde tenkt å si, og som jeg etterpå gikk rundt og innbilte meg at jeg hadde sagt . . . Det var som det forandret seg og ble til noe annet, med en gang jeg begynte å tenke på det. Usikkerheten virket som en syre på min virkelighetsoppfatning. Problemene tårnet seg opp, ikke minst på min forrige arbeidsplass. Jeg vet ikke om det var noen spesiell grunn til det, og jeg har i alle tilfeller glemt hvilken. Jeg kunne gå opp til sjefen og gi beskjed om en ny stor ordre vi hadde fått, og allerede på vei ned trappen igjen (med ørsmå kronglete trinn, som om det var meningen at man skulle føle seg uvel når man gikk ned derfra) kunne jeg på det nærmeste overbevise meg selv om at jeg hadde bedt ham stikke papiret opp i ræva og la det bli der. Eller jeg kunne levere en hel pose med viktige brev på postkontoret og etterpå være sikker på at jeg hadde kastet dem. Og dét slik at jeg kunne gjenkalle, helt nøyaktig, den følelsen det hadde gitt meg å stå der oppe på broen og la dem flagre ned i dypet . . . Ett av dem hadde fløyet først et stykke ut, men så rett tilbake og inn på broen igjen, hvor en bil akkurat passerte gjennom snøslapset: konvolutten (med det strenge, liksom forlangende blikket ut gjennom vinduet) klebet seg fast til det ene hjulet og ble med rundt noen ganger før det ble kastet av, der ble det liggende, nesten usynlig i den møkkete snøen. Akkurat da kom en mann gående. Han fikk øye på brevet, bøyde seg ned med en svært forpint bevegelse, og plukket det opp. Han sto og tørket av det med hansken da han fikk øye på meg, og gikk da straks bort og rakte 8
det til meg, liksom det var en selvfølge at det var jeg som hadde mistet det. Og ikke nok med det, han ble stående og prate i minst ti minutter til, om postvesenets fortreffelighet, om hvor sjelden det hender at post blir borte, og så videre, midt ute på broen der, med biler susende forbi ørene på oss hvert annet sekund, før han endelig kom i tanker om noe, og unnskyldte seg, og hastet videre. «For en plagsom type,» tenkte jeg og kastet brevet uti på nytt. Jeg holder alltid pusten når jeg går forbi nummer elleve. Tenke seg, en periode var jeg så redd for å bli myrdet at jeg seriøst overveide å bli morder. For å få bukt med redselen, altså. Ja, så fast i frykten var jeg at jeg så det som uavvendelig, dersom det skulle klikke for en her i nabolaget, at han straks ville komme halsende for å plante øksen i skallen på meg. På meg og ingen andre. Forlengst utpekt: galningen ville finne veien av instinkt. Jeg så det slik, at skjebnen hadde satt meg på den fremste vaglen i De Tilfeldige Ofres Bur . . . at naboen liksom ville få ferten av meg i samme øyeblikk som det sa klikk oppe i hjernen på ham . . . og at den sansen som da omgående ble vekket, som er luktesansen til en rovmorder, den ville dra ham etter nesen rett hit opp til meg. Når jeg tenker på det elendige livet jeg levde på den tiden kan jeg riktignok ikke fatte hva det var jeg var så forferdelig redd for å miste. Det var kanskje en innviklet måte å gjøre det litt mindre elendig på? Jeg vet ikke. Men slik er det med alt. En tenker ikke på selvmord når en er truet på livet. Jeg blir minnet om det hver gang jeg går forbi kjøpmannen på hjørnet . . . jeg studerer ham i smug, den motbydelige humørsprederen, jeg gransker ansiktet hans, måten han går på . . . med et hemmelig ønske, et tindrende håp om en dag, plutselig, i de vennlige øynene hans, å 9
gjenkjenne blikket til en seriemorder som i en årrekke har drept uten en eneste gang å ha vært i politiets søkelys . . . Jeg kan fantasere om det ennå, usikker fortsatt på om fantasien berører noe glemt eller bare noe ønsket, om det er en ønskedrøm eller et mareritt som gir meg slik en levende følelse av å kjenne et liv gå tapt mellom hendene på meg. Vite at jeg kunne stoppe . . . hvis jeg ville . . . vite at jeg allikevel vil insistere på at det skal ta slutt, det stakkarlivet jeg har klemt om strupen og står og tviholder i . . . som om livet hans renner via en åre og rett inn i kroppen på meg, at hans tapte dager plusses på mine, som en bonus, bare jeg fullfører det jeg har begynt på . . . klemme til øynene presses ut av hulene på ham, klemme til hele sjelen følger etter, redselen og angeren og alt . . . at det kan bo så mye i et menneske, husker jeg at jeg tenkte . . . og er det kanskje ikke omtrent nøyaktig slik jeg alltid har forestilt meg menneskesjelen når jeg mot bedre vitende har sittet og fundert på den: som en grå amøbeaktig substans, ganske ekkel å ta på, liksom en boble av melk? To slike halvt gjennomsiktige melkebobler var det nå som blåste seg opp i øyenhulene på ham jeg kvalte . . . Det gikk litt tregt, men så, med en siste kraftanstrengelse, fikk jeg pumpet dem ut i sin fulle størrelse, og dermed tok de farvel med et plopp, forlot sin jordiske bolig og svevet oppover, enten til et ublidt møte med stratosfæren, eller, kanskje: en skjønn forening . . . eller er det gjenforening? . . . med gamle venner i eteren, på evig utkikk etter et nytt sted å bo. Jeg har mine tvil hvorvidt de menn og kvinner som finner det for godt å gå i bresjen for sjelevandring riktig er klar over hvilken risiko det er de løper . . . jeg tenker på den til en vellystig libertiner som, ved libertinerens død, flyr opp med fynd, for så uforvarende å ramle i hodet på 10
en scientolog som aldri riktig har klart å opparbeide den store interessen for sex. Eller omvendt: den kyske presten, gjenfødt i en pedofil nymfoman. Men det å ta liv er ikke det verste et menneske kan gjøre. De domstoler som for dette utsteder sine strengeste straffer har rett og slett ikke tatt høyde for den store sammenhengen. Med mindre, selvsagt, denne strengeste straff er dødsstraff, hvormed sirkelen, på feil premisser, riktignok, men likevel, fullt ut tilfredsstillende, blir sluttet . . . Jeg har sagt det til Filla. Døden er ingen tyv. Døden er en frelser, og en renser, for i dødens rike slipper alle inn, der blir det ikke kikket i attester og synderegistre. Når døden tar oss, blir vi mennesker, slik alle før oss ble det, slik alle etter oss kommer til å bli det. Selv den mest kyniske og utspekulerte svindler får et ærverdig ettermæle om han går bort og henger seg. Selv morderen får oppreisning om han retter våpenet mot seg selv. Hvorfor? Fordi døden gjør mennesker av dem, fordi døden demonstrerer, omsvøpsløst, at denne skjebnen deler de med oss, og vi med dem. Selv den verste undermåler blir et rettskaffent menneske når han dør. Døden er vår, de rettskafnes, måte å menneskeliggjøre det umenneskelige på, slik at vi kan begripe det, slik at vi kan tåle det. Dødsstraff er den høyeste utmerkelse som tildeles en pervers. Med dødsdommen over disse aller verste, disse aller utåleligste, ordner vi det slik, for vår egen del, at det vi ikke har vært i stand til å bedømme, til å måle, allikevel kan bli dømt og målt, etter våre egne, det vil si: etter menneskelige standarder. Livsavbrytelsen henter inn igjen den falne og plasserer ham ved bordet vårt påny. Vi hjelper ham å finne tilbake til hans tapte menneskelighet gjennom rettmessig å gjøre slutt på den. 11
Hver gang jeg var alene – og det var jeg alltid – fikk jeg skyldfølelse. Hvorfor? . . . Men det var som jeg skammet meg over å være til. Skammet meg over å være den jeg var. Hvorfor? . . . Men det var som jeg ikke kjente noen annen måte å være meg selv på, noen annen måte å være bevisst hvem jeg var på, enn å skamme meg over det. Jeg sto ved vinduet i stuen og så ut. Det snødde. Den første snøen den vinteren begynte å kle asfalten, det lignet mugg, og jeg sto der og var livredd for å gå i oppløsning, jeg syntes jeg kunne kjenne de første symptomer på indre oppløsning allerede, en prosess som var ureverserbar om den først var startet . . . Jeg husker at jeg tenkte, at hvis jeg ikke snarest kommer i tanker om noe, noe som kan knytte et uslitelig bånd mellom meg og utenomverdenen, kommer jeg til å forsvinne . . . Alt i verden var forsvinning . . . Før jeg visste ordet av det ville jeg oppløses, råtne vekk mellom hendene på meg . . . Fordampe . . . Jeg klamret meg fast . . . Jeg klandret meg selv for ikke å ha funnet sannheten om det å være menneske, hva det ville si å eksistere. Levd i ti år alt, og ennå ikke skjønt en dritt! Slik holdt jeg det gående. Jeg var utrettelig, og nådeløs med mine bebreidelser. Jeg ga meg ikke fred. Det gjorde meg kvalm og tilfreds å tenke på hvor utholdende jeg var. Det fantes ikke andre følelser enn skam. Snøen dalte ned, og det var ikke rom for annet enn skamfølelse. Snøen dalte ned, muggen vokste. Jeg holdt meg fast i vinduskarmen for ikke å bli borte. Det er jo først rundt ti-elleve år at man virkelig begynner å tro på det som blir sagt . . . At jorden er rund, for eksempel, og at vi lever på yttersiden av den, ikke inni. Det er som en troens og innbilningens konfirmasjon: før den er vi alle empirister, ser bare ting for nøyaktig hva de er. Inntil da hadde jeg ikke et øyeblikk vært i tvil om at vi 12
befant oss på bunnen, i en eller annen forstand, at det var her nede vi oppholdt oss, nedi en slags krummet grop, at vi gikk rundt på bunnen av noe, og at resten av verden utelukkende fantes i en utstrekning bortover og oppover. Ja, jeg hegner ennå om noen fine rester av tvil. Det er den tyngden landskapet får når det regner . . . når skogbryn, åser, knauser, skråninger, treklynger hyllet i tåke, ligger der som svangre svamper på jordens bunn . . . er det mulig å se det annerledes? Ikke kan jeg skjønne, heller, hva som egentlig er i veien med akkurat den oppfatningen, jeg hadde nær sagt, inntil det motsatte er bevist. «Det er andre før meg som har ment det samme!» ropte jeg (og rettet, uten å tenke over det, blikket opp mot himmelen) dengang innsigelsene begynte å ta overhånd, de formerte seg liksom villstyrige kaniner. Jeg tok dessuten for gitt at det meste av den kunnskapen som ble prakket på meg var å regne som en form for vitenskapelig fiksjon, noe som først og fremst gjorde det lettere å forklare for dem som skulle forklare (i enkelte tilfeller også lettere å forstå for dem som skulle forstå) . . . noe det fantes en slags stilltiende overenskomst om . . . Og at de fleste av oss syntes det var en grei ordning så lenge de teorier de ville ha oss til å svelge ikke gikk nevneverdig utover de sysler vi i mellomtiden hadde kommet til å betrakte som betydningsfulle. Dessuten, tenkte jeg, hvorfor skal vi på død og liv vite til punkt og prikke hvordan allting henger sammen? Hva er det vi er så ivrige etter sannheten for? Ens kone er tross alt ikke utro før den dagen man får vite om det . . . Etter hvert begynte jeg imidlertid forsiktig å nærme meg en forståelse av at jeg høyst sannsynlig tok feil. Nederlagsstemt så jeg meg nødt til å innskrive også den i tapets register, følelsen av fast grunn under føttene. Men dette var før min fars gjenferd viste seg for meg første gang. 13
Utelukket, selvfølgelig, å innvie henne i noe av det. Hun ville ikke forstå det. Hun ville ikke, ikke under noen omstendigheter, være i stand til å forstå det. Ikke fordi det er noe komplisert ved det jeg sier, men fordi det er jeg som sier det. Hun ville ikke engang forsøke, siden hun ville avfeie allerede mitt første innledningsvise resonnement som det reneste tøv, og temmelig umiddelbart trekke den for henne uunngåelige konklusjon, at nå har han drevet og tenkt igjen. Det er slik hun vurderer, og på den måten hun avfeier alle mine tilnærmelser, straks de viser tegn til å ville bevege seg utover den smale sti av håndfaste, hverdagslige affærer som en gang for lenge siden, i en fjern fortid, definerte innholdet i, og trakk opp grensene for, vårt ekteskapelige samvær . . . Straks det jeg sier har så mye som et flyktig islett av dunkelhet, trekkes den for henne uvegerlige konklusjon, at nå har han drevet og tenkt igjen, hvoretter hun gjennomgår en merkelig forvandling, liksom hun synker inn i seg selv, og henfaller til en tilstand av total avvisning, hvis man kan forestille seg noe slikt . . . ja, det er som hun kryper, med hele seg, opp i det gjøremålet hun fra før av var beskjeftiget med, det være seg oppvasken eller noe knuslete pirkete håndarbeid eller en lavpannet film på fjernsyn, nærmest som hun blir ett med det hun holder på med, straks jeg ymter frempå om noe personlig . . . samtidig som hun med all mulig tydelighet gir uttrykk for at hun . . . der inne i gjøremålet et sted . . . forlengst har gjort seg opp sin mening om det som var på vei . . . Enda det altså ikke var 14
snakk om noen større forseelse fra min side enn at jeg i et øyeblikks ubetenksomhet lot tankene vandre. Hennes ideal er å gjøre meddelelsen unna i en fei, uansett hva det er det gjelder . . . Hennes ideal er korte, konsise ytringer, forlangende korte, konsise svar, hvis svar overhodet . . . For henne er det med andre ord ikke ubetenksomhet som i første rekke er et onde, men snarere det motsatte, nemlig en helt overflødig og dermed desto mer uforsvarlig tenksomhet . . . «Grubleren», som hun kalte meg, ved de tider vi ble kjent med hverandre, men da med positivt fortegn. Slik sett kunne man saktens argumentere for at hun visste hva hun gikk til, da hun sa ja til å gifte seg med meg, et frieri som jeg, det skal villig innrømmes, i dag har store vanskeligheter med å gjenkalle for min bevissthet, den utløsende årsak til. Men våre små vaner er med tiden blitt så sterke at de får alt annet til å virke som lettsindigheter. Og jeg må innrømme at det ville ha oppstått en ytterst pinlig situasjon, ja, like pinlig for oss begge, om hun nå allikevel en dag skulle åpne sitt utilnærmelige skall og komme meg i møte, om hun plutselig, slik uten videre, skulle vise vilje til å lytte og forstå. Så pinlig at det vrir seg nede i magen på meg når jeg tenker på det. Alene tanken på at Filla skulle prøve å innsmigre seg, gjør meg uvel. Med unntak av de anledninger da det er en tredje part tilstede. Da er det, til nød, om ikke akkurat noe betroelsenes frie marked, så i det minste en åpning for å kunne berøre relativt personlige tanker, også henvendt til henne, men vel å merke på en indirekte måte, ved at jeg sørger for å generalisere dem tilstrekkelig, slik at hun ikke skjønner at de er mine . . . fremkaster dem mer i retning av eksempler på mulige aktuelle følelsesmessige problemstillinger . . . «i den tiden vi lever i», og så videre . . . selv om det altså er en tanke jeg selv driver og pla15
ger meg med for tiden, og som jeg med denne almen-forkledningen søker lettelse for . . . Jeg vet ikke om hun er klar over det, men på denne måten har hun faktisk opp gjennom årene allikevel svart på en god del av mine tungsindige grublerier, i form av selskapelige ytringer om hypotetiske problemer av følelsesmessig art, og dét helt inntil nylig . . . Det er så jeg har sittet og skoggerledd for meg selv ved tanken, enda mens vi sitter der, benket rundt salongbordet, og legger ut i generelle vendinger om snart det ene, snart det andre . . . mens det altså i virkeligheten er slik at jeg sitter der og betror meg til min kone . . . og hun, lykkelig uvitende, gir meg all den støtten jeg trenger! Hun skulle visst! Ha ha ha! Hun begynte alt tidlig å irritere seg over meg. Alt jeg sa var galt, i beste fall verdt et grettent «jaha?», bare for å holde samtalen i gang. Ikke desto mindre kom hun rett som det var hjem fra møter eller selskapelige sammenhenger med stjerner i øynene og siterte andre på noe jeg sa til henne med nøyaktig samme ordlyd bare for noen dager siden. Det hender jeg pisser ut sengen, ikke fordi jeg ikke kan la være, men fordi jeg vil. Dessuten blir Filla alltid så bekymret og omtenksom, ja, nesten kjærlig, etter at jeg har gjort det. Omsorgen gjør meg godt, kan jeg merke, og den kan vare opptil 24 timer. Ja, jeg tror den gjør oss begge godt, både den som gir og den som får. Det er som hun gjenvinner all sin kvinnelighet når hun står der og skifter lakenet mitt: raske, harde, besluttsomme bevegelser, som likevel er fulle av medlidenhet. Dette er min ene gode handling, med jevne mellomrom å pisse meg ut, fordi så forsterker og bevarer jeg for henne en forestilling om meg som en hjelpeløs stakkar, bundet på hender og føtter i min avhengighet av henne, mitt livs lys. Det er 16
slik hun helst vil ha det. Og det unner jeg henne. Altså yter jeg mitt lille bidrag, i urins form, til at hun kan fortsette å holde fast på den oppfatningen, at det er slik det er. Kvinne, ditt navn er Pol Pot. Men det store spørsmålet er hvor sterk og hvor langvarig hennes sorg vil bli, dersom jeg nå gikk hen og døde fra henne . . . En «hederlig mann, fri for nykker og uten ærgjerrighet på egne vegne, en trofast venn, en hengiven husbond, en generøs nabo, og en pålitelig arbeidskollega som mang en gang tro støttende til, han var alltid der når vi trengte ham . . . » Eller noe i den duren . . . Oppfinnsomheten er av en eller annen grunn aldri særlig stor når de levende skal minnes sine døde . . . det går stort sett i det samme, uansett hvor ille man har tedd seg. For vil det kanskje komme til å stå «VI SPYTTER PÅ DITT NAVN, VI HÅNER DITT MINNE, VI FORBANNER DEN DAGEN DU BLE FØDT» . . . ? Selv Hitler fikk jo noen rosende ord med på ferden (noen av de aller mest blomstrende, forøvrig, fra en norsk dikter). Er det det eneste jeg får med meg over til den andre siden, en serie med bilder? Må man ikke i så fall være forberedt på at det eneste som venter en der er tvilen . . . en forferdelig tvil . . . gnagende . . . den forferdelige tvilen idet man ser igjen disse bildene, uskarpe, med gråbleke farger, vilkårlig knipset . . . de vil antagelig ikke si meg stort . . . hvert enkelt motiv vil være en gåte . . . jeg vil ikke kjenne dem igjen, eller hvis jeg kjenner dem igjen, vil jeg allikevel ikke forstå dem, de vil ikke kunne fortelle meg noe om det livet jeg levde . . . og hvilket liv levde jeg? vet jeg det? visste jeg det dengang? vet jeg det nå? 17