Sannheten om livet og døden av Belinda Bauer

Belinda Bauer

Sannheten om livet og døden Oversatt av Tor Edvin Dahl

Belinda Bauer Originalens tittel: The facts of life and death Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © Belinda Bauer 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47807-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle mine søstre og min hemmelige bror

1

Det hadde regnet sammenhengende hele sommeren, og den smale bekken som delte Limeburn i to, var blitt dypere enn Ruby Trick hadde sett den i alle de ti årene hun hadde levd.

Grøfta som markerte skillet, hadde vanligvis ikke inneholdt mer enn tretti centimeter dypt pludrende, surklende vann. Nok til at du kunne bli våt på knærne, men ikke på underbuksa.

Men denne sommeren var annerledes. Denne sommeren hadde sola bare dukket opp i små glimt mellom de skitne Devonshire-skyene, skamfull over å være så fraværende, og bekken rant fort og var dyp og mørk. Og selv om Adam Braund fortsatt kunne hoppe fra den ene mosekledde bredden til den andre hvis han bare tok løpefart. Barna samlet seg rundt for å se på, for det var en viss fare for at han kunne drukne.

Veien som krøllet seg bratt en drøy kilometer gjennom skogen til hovedveien, var konstant våt, mens brosteinene mellom de små husene nærmest bredden aldri mistet den grå vinterskruden. Trærne som truet med å dytte de rundt tjue husene i Limeburn ut i det grådige havet, ble aldri helt tørre. Det dryppet fra bladene selv når det ikke regnet, vannet fosset fram fra kanten av klippene som fra en brannslange, og de dype stiene som førte gjennom skogene, var alle sammen livsfarlig glatte.

Ikke det at det stoppet noen, selvfølgelig.

Det var bare fem barn i landsbyen, og de var tvunget til å være lekekamerater, akkurat som de var nødt til å bo i dette fuktige området som stinket av tare.

Chris Braund var tretten år og den eldste av dem. Broren 7

hans, Adam, var ett år yngre, men ett år høyere. Familien Braund var etterkommere etter sjømenn som i sin tid var blitt skylt i land fra den spanske armadaen, og de så alle ut som sigøynere. Så var det Ruby med alt det røde håret.

Etter henne kom den sju år gamle Maggie Beer og den to år gamle søsteren hennes, Em, som alltid sinket dem. Begge var syltynne og bleke. Maggie måtte alltid vente på Em, mens guttene fortsatte videre og Ruby havnet et sted midt imellom.

De fikk lov til å ta stien vestover gjennom skogen til korsbommen. Der var det en liten lysning, og det sto en benk ute på toppen av klippene. Derfra kunne de se gjennom bladverket over mot den svarte, steinete stranda på Gore. Gore var en smal, flat tunge som stakk flere hundre meter ut i bølgene før den plutselig gjorde en sving og stoppet. Det ble sagt at Djevelen en gang hadde forsøkt å bygge en bro over til Lundy-øya, men at han ikke hadde lyktes fordi spaden hans brakk.

Ruby likte verken Gore eller historien.

Begge deler fikk henne til å lure på hvor Djevelen befant seg nå.

Fra en gammel eik ved siden av benken hang det et slitt rep de kunne huske i – hvis de hadde lyst til å svi håndflatene og dette ned i søla. Likevel husket de der stadig vekk, for det var ikke stort annet å drive med.

Noen ganger klatret Chris og Adam over korsbommen og fortsatte bortover stien. «Vi går helt til Clovelly!» hadde Chris skrytt ved flere anledninger, men da Ruby hadde bedt ham ta med et lekeesel fra besøkssenteret, sa han at de ikke hadde hatt flere igjen.

Ruby gikk aldri lenger enn til korsbommen. «Så langt og ikke lenger,» hadde moren hennes advart henne. Det var mest derfor. Men det var også fordi at selv når sola skinte, var skogen bortenfor korsbommen altfor svart og altfor stille – en grønn tunnel der hun kunne falle brått ned skrenten på den ene siden eller havne i det tette buskaset som strakte seg mot henne på den andre.

8

De underjordiske inne i skogen kunne få deg til å gå i sirkel – og til og med lokke deg utfor klippene – hvis de bare fikk en sjanse til det. Du måtte vrenge kåpa di for å holde dem borte.

Ved enden av Clovelly-stien lå det en liten bikubeliknende hytte. De visste ikke hva hytta ble brukt til, men de kalte den Bjørnehula, fordi selv når det var tørt, luktet det bjørner der. Barna pleide å presse seg gjennom den smale døra og sitte inne i mørket med knærne under haka så lenge de bare våget.

Adam hadde greid det lengst, han hadde sittet en hel evighet.

Peppercombe-stien førte østover og var enda brattere – den rene sikksakkbanen med søle og planker i en slags trapp som snodde seg mellom tornebuskene.

Halvveis oppe lå spøkelseshuset de ikke hadde lov til å oppsøke. De var ofte der, plukket i asken i peisene og knuste glassene i de nakne vinduene når det var lavvann.

Da kunne de høre klirringen av glasset mot de våte småsteinene tretti meter nedenfor. Hvert år ble det markspiste gulvet enda litt mer morkent. Et sted kunne Ruby ligge og kikke gjennom et kvisthull i gulvet og fastslå at det ikke var noe som skilte henne fra det mørkegrå havet der nede.

Det føltes som hun fløy.

Eller falt.

Ruby Trick bodde i et lite hus med to soverom. Det ble kalt Hvilestedet. Det var en familie i London som hadde kjøpt det og gitt det navnet, men så hadde de funnet ut at det lå for langt borte og var altfor fuktig og kjedelig til å egne seg som feriested – selv om det bare dreide seg om ett besøk hver sommer – og nå leide de det ut inntil de fikk solgt det med fortjeneste.

Det kom aldri til å skje. Det var billigere å rive Hvilestedet og bygge noe nytt enn å reparere det. Faren til Ruby, John Trick, spikret fast noen bordrester på de trekk9

fulle vinduskarmene, puttet fyllmasse i de stadig større sprekkene i veggene, men hvert år kjempet Hvilestedet en tapende kamp mot naturen.

Skogen ville ikke ha dem der – det var helt åpenbart for Ruby. Mens Clovelly holdt skogen på avstand takket være størrelsen og industritiltakene – og i siste instans enkel turisme – var Limeburn bare en irriterende hindring for skogen. Bekken og veien og den lille stripen med hus kom aldri til å være tilstrekkelig til å hindre trærne på denne siden av kløfta fra å slå seg sammen med dem på den andre siden. Det var bare et spørsmål om tid. Framrykkingen var allerede et faktum. Bregnene stakk ut av steinveggene som små grønne fisker, mens rododendronene og hortensiaene flokket seg rundt kjøkkendørene og dekket til vinduene på baksiden. Og selv om trærne måtte avgi noen av greinene sine til motorsager og hagesakser, snek de listige røttene seg under fiendens linjer, trengte seg inn gjennom rør, løsnet på fundamentene og vippet veggene ut av vater. I Steinhuset hadde gulvet i stua begynt å bule ut for deretter å avsløre en eikerot like kraftig som et mannelår. Alle hadde vært der, sett på fenomenet og hjulpet gamle Mrs. Vanstone med å flytte rundt på møblene.

John Trick sa alltid at det var ting du aldri kunne stoppe.

Husene lenger oppe på høyden var allerede blitt slukt av skogen. Steinpeisene deres ble vasket rene av regnet, og de eneste som holdt til der, var edderkopper og fete padder, mens husene som fortsatt holdt stand, ikke kunne komme seg andre steder enn ned i havet, som ventet rastløst rett nedenfor klippene.

Den lange, buete skråningen fristet havet til å bevege seg opp mot landsbyen, og fra tid til annen kom det helt opp til husene. Når det var springflod og stormer, måtte beboerne legge sandsekker tett i tett foran trelistene i døråpningene og ta arvestykkene og tv-apparatene med seg i seng for sikkerhets skyld.

Om dagen var det lett å glemme at trærne og havet lå der og ventet. Om dagen lekte barna i skogen og spankulerte 10

livlig over de store, runde steinene på stranda for å leke i pyttene.

Men om natta kunne Ruby kjenne hvordan tidevannet rykket i magen hennes, mens skogen sjekket opp Hvilestedet, hvinte mot vinduene og slo mot hellene.

Da grublet hun over hva som ville skje – når utenverdenen endelig kom seg inn.

2

John Trick kjørte dem opp til hovedveien, der de kunne vente på bussen – Ruby til Bideford, moren hennes ikke lenger enn til hotellet. Derfra tok hun med seg restemat som var så god at Ruby av og til måtte stå opp midt på natta for å spise det som fortsatt var igjen.

Bilen deres hadde en gang vært hvit, men nå var den flekket av rust. Det virket som om den hatet dem like mye som skogen gjorde, og noen ganger nektet den å starte. Når den endelig kom i gang, hostet og rykket den hele veien oppover den snirklete bakken.

Turen fra Limeburn til hovedveien var en reise. Ruby hadde en gang vært på markedet i Bideford. Berg-og-dalbanen der hadde vært liten, men stor nok til å skremme henne. Den hadde begynt akkurat som denne veien – en knirkete, sakte bevegelse oppover en skråning som ikke hadde sett det minste skremmende ut da hun sto i billettkøen, men som kjentes voldsomt bratt da hun satt i den lille vogna og trodde at hun kom til å vippe bakover.

Det var alltid en anspent stemning i bilen – alle ventet på at den skulle bryte sammen. Faren satt sammenkrøket over rattet, moren klamret seg til veska hun hadde i fanget, og det gjorde vondt i fingrene til Ruby, så hardt holdt hun i ryggstøet. Alle lente seg framover, som om det kunne hjelpe, mens bilen lugget av sted på dårlige gir i krappe svinger under det mørke taket av grønt.

Halvveis oppe lå en stall laget av en gammel jernbanevogn foran en liten møkkete paddock. Det var aldri noen hester der, men Ruby sjekket den likevel.

«Der vil jeg ha hesten min,» sa hun fem ganger i uka.

12

«Hva skal den hete?» spurte faren hennes hver gang.

«Det kommer an på,» sa Ruby sakte, «på fargen og hvor snill den er.»

«Tenk om den har et navn allerede,» sa moren hennes.

«Det kan du ikke gjøre noe med.»

Ruby rynket panna. Det hadde hun ikke tenkt på.

«Hun kan kalle den akkurat hva hun vil, ikke sant, Rubyjenta?» sa faren hennes og så på henne i bakspeilet. Deretter ristet han på hodet og mumlet: «Gledesdreper.»

Ruby likte at pappa satte mamma på plass. Mamma var for stor på det, takket være den flotte jobben på hotellet og den flotte kokkeuniformen sin. Gjøre seg til – kalte pappa det.

De passerte steinkapellet, der den tette eføyen flettet gravene sammen, kom seg ut av tretunnelen og inn i dagslyset, og deretter til den lille butikken, der Ruby pleide å bruke opp sparepengene sine. Der sto det et skilt som lovte iskrem – men fryseren var alltid full av fiskefingre og frosne erter – og ved siden av døra var det et nettingbur festet til veggen. Her kunne de lese overskriftene i lokalavisen. Det kom nye overskrifter hver uke, eller hver gang Mr. Preece husket å endre dem. I dag sto det OVERSVØMMELSE TRUER TUSEN HJEM. Bilen hoppet og stoppet, og de kom seg ut. Ruby måtte vente på mamma, for det var bare to dører i bilen. Hun kunne se den lille klyngen av barn på holdeplassen. De var delt mellom de som bodde ovenfor, og hørte til på gårdene og i landsbyen, og de nedenfor, som holdt til langs strendene og i skogen. De ovenfor hadde wifi og ponnier, de nedenfor plasserte sandsekker utenfor døra når det var høyvann, og håret deres var alltid flekket av salt.

Før hun lukket døra, bøyde mamma seg ned og så inn i bilen. «Kan du prøve å få ordnet det badevinduet, John?»

Ruby rullet med øynene. Mamma maste og maste om det vinduet! Hvorfor kunne hun ikke fikse det selv hvis det plaget henne så forferdelig?

«Hvis jeg rekker det,» sa pappa.

13

«Har du noe annet fore?» sa mamma, og pappa lente seg framover og lukket døra. Deretter snudde han bilen, som laget en hakkete sirkel og forsvant bak trærne.

Ungene ovenfor ventet til moren hennes hadde gått av bussen, før de begynte å kalle Ruby «feite fitta» og «ditt røde spøkelse» mens de tråkket på de svarte skoene og de hvite sokkene hennes helt til de var skikkelig skitne.

John Trick var tjueni og hadde ikke arbeidet på tre år.

Han hadde vært sveiser på et skipsverft, og når det ikke lenger hadde vært noe sveising, hadde han laget stillaser, og når det ikke lenger fantes stillaser, hadde han tatt forefallende arbeid, og så, da det ikke lenger fantes noe forefallende arbeid, hadde han begynt å gjøre ingenting.

Nå hadde han gjort ingenting så lenge at han hadde vent seg til det, slik at ingenting var blitt det nye et-og-annet.

Det nye et-og-annet var for eksempel å kjøre opp bakken og ned igjen, og deretter spise frokost foran tv-en. Det var å slentre bortover stranda og lete etter drivved og plukke albueskjell han kunne bruke som agn. Det var en sekspakning med Strongbow som lå til kjøling i vannkanten, og det var å pisse i havet som om han skulle vært en skipbrudden.

Etter en stund begynte han å lure på hvordan han i det hele tatt hadde hatt tid til å jobbe.

På dager som denne passet dette livet ham utmerket.

Morgenregnet hadde holdt opp, og skyene var blitt tynnere, slik at det bare gjorde solskinnet litt dusere i stedet for å holde det borte – noe som minnet ham på at et sted der oppe var det sommer på ordentlig. Den lille bukta lå i ly og var varmere enn oppe på klippene, og fuktigheten hadde allerede begynt å fordampe og forsvinne opp mot himmelen i rykende tåkedotter.

I de billige øretelefonene hørte han Johnny Cash og Willie Nelson synge om ekte menn og kvinnene som sviktet dem. Noen ganger – når det blåste skikkelig mye – sluttet han seg til sangen.

Korte sangstubber som drev av sted med vannspruten.

14

Han hadde funnet en fem–seks skjell og åpnet det ene med lommekniven for å sette innholdet på kroken. Det ytre kjøttet var seigt, og agnet beveget seg i fingrene hans mens han tredde det på.

Han kastet og kjente hvordan loddet nådde bunnen, deretter strammet han lina og lente seg tilbake i den gamle campingstolen sin.

John fisket stort sett i Gut – en kvadratisk kulp som var sprengt ut av klippene to hundre år tidligere, slik at skipene kunne levere fra seg antrasitt og kalkstein. Teglovnene der kalksteinen ble brent til ulesket kalk, lå der fortsatt, for de var bygget inn i klippeveggen på begge sider av slippen – steinovner som så ut som femten meter høye fort, og som nå var tilholdssteder for måker og rotter, og luktet så vondt at ikke engang barna lekte der.

Det han fikk mest av, var makrell, deretter hvitting.

Begge var mat god nok, og hvis han gadd å rusle hele den glatte veien til enden av Gore, kunne han få pigghå og ål så lange som armen hans. På de finere restaurantene ble pigghåen kalt klippelaks, og noen ganger ringte Alison til Mr. Littlejohn på hotellet, og da sa han enten ja eller nei. Hvis han sa ja, ga han Trick en tier for fisken. Deretter kuttet han dem i åtte tykke steker, som han solgte for tjue pund stykket.

John snøftet av denne handelen. Hundre og seksti for en fisk han hadde fisket, og kona hans hadde stekt. Han skjønte ikke hvordan en sånn tjuvaktig gammel drittsekk som Mr. Littlejohn fikk sove om natta, Han kunne solgt pigghåen til Red Lion i Clovelly, selvfølgelig, men han dro aldri til Clovelly, selv om han kunne se stedet herfra, for det lå rett på den andre siden av bukta.

Clovelly var den fine broren til Limeburns subb, noe begge de to småbyene var fullstendig klar over.

Den selvlysende tippen av fiskestanga dirret, og han rykket til, klar til å dra fisken på land. Men stanga roet seg ned og pekte igjen mot himmelen med en skjelvende finger.

John slappet av.

15

Fordømte krabber.

Noen ganger hendte det at han snellet inn og sjekket agnet, eller prøvde seg et annet sted, men det var altfor mye arbeid på en dag som dette, da lufta var så varm og sideren så kald.

Han lukket øynene og ventet.

Han sov.

Den natta begynte vinduskrangelen igjen. Først vinduet, deretter hvor mye det nye bildekket kostet, deretter hvordan pappa hadde griset til vasken da han renset fisken.

Ruby gikk inn i det andre rommet før de rakk å krangle om jobben til pappa.

Hver gang de kranglet, endte de med å krangle om jobben.

De kom dit uten henne.

3

Miss Sharpe skrev to ord på tavla, og Ruby skrev dem omhyggelig ned på forsiden av den nye skriveboka.

Min bagbok.

«Dere bør skrive litt i dagbøkene deres hver dag,» sa miss Sharpe, og guttene stønnet. Hun la fra seg krittet og gikk opp og ned mellom pultradene. Ruby likte at miss Sharpe gikk litt rundt omkring, for det gjorde det vanskeligere for Essie Littlejohn å stikke borti henne med blyanten. Faren til Essie eide hotellet der mamma arbeidet, og Ruby hatet henne og de digre ørene hennes, de fine fargeblyantene og det flotte gassvarmeanlegget.

«Alt dere driver med, og hva dere mener om det,» fortsatte miss Sharpe, «alle de hemmelige drømmene og planene for framtida.»

Ruby så at hun hadde blek perlefarget neglelakk. Ruby fikk ikke lov til å male neglene. Det var bare flyfiller som malte neglene sine, men miss Ruby så ikke ut som en flyfille. Hun hadde stygt brunt hår og ikke noe sminke, og det eneste smykket var et armbånd med masse små anheng, blant annet en liten hestesko i sølv. Ruby likte hesteskoen og derfor også miss Sharpe, følgelig skjønte hun ikke hvordan miss Sharpe kunne være en flyfille. Kanskje neglelakk bare var en flyfilleting hvis den var fransk, som den jentene på universitetet brukte, de som alltid satt på bussen og røykte.

Miss Sharpe så at Ruby kikket på de små anhengene hennes, og smilte skjevt til henne. Hun hadde begynt her dette skoleåret og hadde ikke rukket å bli ulykkelig ennå.

David Leather rakte hånden i været og spurte om han 17

kunne skrive om melkeflaskesamlingen sin, og så spurte Shawn Loosemore om han kunne skrive om hvordan han knuste hele flaskesamlingen til David Leather, og så lo alle – bortsett fra David og miss Sharpe. Den siste måtte klappe i hendene for å få dem til å tie stille.

«Selvfølgelig, David. Hobbyene og det dere gjør i helgene, eller hva dere ønsker dere til fødselsdagen. Eller kjæledyrene deres. Dette er akkurat som Facebook, bare at dere er 5B. Og så,» sa hun, «kan de som har lyst til å lese høyt fra dagbøkene sine, gjøre det, og så kan vi alle få vite litt mer om hverandre …»

Klokka ringte, og miss Sharpe var nødt til å heve stemmen for at de skulle høre henne over all skrapingen med stolene. «… og hva vi gjør til daglig! Ha det kjempefint denne helgen, alle sammen!»

Ruby puttet Min bagbok ned i ryggsekken, som så ut som en ponni, og slepte seg ut av klasserommet bak alle de andre.

Ingen av de andre i klassen var interessert i henne eller hva hun gjorde til daglig.

Det var det samme enten hun skrev noe ned eller ikke.

Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, og så var det cowboydagen.

Cowboydagen var den beste dagen i uka.

På cowboyettermiddagene pleide Ruby å gå av bussen og stikke inn i kiosken og bruke opp lommepengene sine mens Mr. Preece holdt vaktsomt øye med henne. Hun likte ikke Mr. Preece, som hadde hår som stakk ut av ørene, og øyne som så altfor digre ut bak de tykke brilleglassene. Hun brukte en evighet hver fredag for å kjøpe de to samme tingene, en Mars-sjokolade og et nummer av Pony & Rider, som var det hun kunne kose seg med den kommende uka.

Innen hun var kommet til det lille kapellet, hadde hun allerede spist opp Mars-sjokoladen.

Pony & Rider varte lenger, og Ruby slentret nedover 18

skråningen mens hun misunte de pene jentene med de lange leggene på hver side av ponniene, og bestemte seg for hvilke av bildene hun skulle klippe ut og henge over senga, helt til det ble vanskelig å se fordi det var så mørkt inne i skogen.

Så skyndte hun seg resten av veien til Limeburn og lot tyngdekraften sette opp farten for henne.

Pappa sugde spagettien som fortsatt lå på tallerkenen hans, inn i munnen i lange strimler, og Ruby gjorde det samme, helt til mamma sa: «Ruby!» og fikk henne til å holde opp.

Hun snurret spagettien rundt gaffelen slik at den så ut som en bunt våt ull når hun puttet den i munnen. Det var ikke halvparten så moro.

«Mmm,» sa pappa, «tusen takk, det var kjempegodt.»

Han lente seg tilbake og lot som om magen hans var et trommeskinn. Noen ganger måtte Ruby gjette hvilken sang han spilte.

«Vil du ha mer?» spurte mamma.

«Ja takk.» Han gjorde mest mulig ut av rapet, og Ruby fniste. Pappa kunne si «Bulawayo» før rapet hans var ferdig. Han lo også, for pappa var alltid i godt humør på cowboykvelden.

Mamma reiste seg og gikk bort til komfyren. Pappa så på henne. Da hun kom tilbake med mer spagetti, spurte han: «Er det en spesiell anledning?»

«Hva mener du?»

«Du har nye sko.»

Mamma så ned, som om det var en overraskelse for henne også. «Å,» sa hun og skjøv håret bak øret.

Ruby lente seg ned fra stolen for å se på skoene. Mamma gikk alltid med lavhælte sko fordi hun var så høy. Men disse var ikke lavhælte i det hele tatt, og de hadde massevis av tynne remmer. De så ut som skoene til fotomodellene i bladene.

«Mamma ga meg litt penger på fødselsdagen min,» sa mamma. «Har du glemt det?»

19

«Det er flere måneder siden.»

«Jeg har ikke hatt tid til å shoppe før nå.»

«Er de ikke litt høye?» sa pappa.

Mamma så på skoene sine under bordet. «De er litt høyere enn de føltes i butikken. Jeg tenkte bare at det ville være hyggelig å ha et godt par i tilfelle …» Hun sa ikke mer.

«I tilfelle hva?» sa Ruby.

«I tilfelle vi skulle gå ut et sted sammen,» sa moren og trakk på skuldrene.

Faren sugde til seg en ny spagettitråd.

«Kan jeg få litt mer spagetti også?» spurte Ruby.

«Hva er trylleordet?» spurte mamma.

«Værsåsnill.»

«Er du sulten fortsatt?» sa mamma. «Det der var en stor tallerken til en så liten pike.»

«La henne spise hvis hun er sulten,» sa pappa.

«Jeg er sulten,» sa Ruby.

«Hva sa jeg?»

Mamma presset sammen leppene, og Ruby ble sur. Når moren laget sånne grimaser, husket hun på at hun var feit.

Ikke like feit som David Leather, som hadde bein som gnisset så mye mot hverandre at han måtte ha lapper på innsiden av skolebuksene sine, men feit nok til å hate bukselinninger og speil. Pappa sa at det var valpefett og bare søtt, men Ruby visste at det ikke var sant.

Mamma reiste seg, kom bort til bordet med kjelen og la litt mer spagetti oppi tallerkenen til Ruby. Hun satte seg ikke igjen, men ble stående og se på klokka.

«Hva nå?» sa pappa og kikket på klokka. «Hva skjer nå?»

«Ikke noe spesielt,» sa mamma, «jeg bare tenkte at jeg ville ha dem på meg i kveld, slik at mamma får se hva jeg har brukt pengene på.»

Ruby snurret spagettien i bunnen av tallerkenen rundt gaffelen. «De er altfor høye, mamma,» sa hun. «Du kommer til å snuble i brosteinene.»

20

«Og brekke beinet,» sa pappa.

Mamma stirret på føttene sine og bet i tommelfingerneglen. Neglen var fliset allerede, og hver gang før hun gikk på jobben, husket hun på å sette på en ny, blå plasterlapp.

Pappa skjøv stolen ut fra bordet, og Ruby sugde til seg den siste munnfullen med spagetti før hun styrtet opp i annen etasje for å se på at han skiftet.

Ruby var glad i pappa hver eneste dag, men hun var ekstra glad i ham på cowboydagen, når han tok på seg de svarte skoene og den svarte hatten, og de falske messingpatronene glitret rundt livet.

Det morsomste hun visste, var å leke cowboy i skogen, selv om hun hadde verken hatt eller støvler eller revolverbelte. Hun hadde noen kjepper som var formet som revolvere, og de var stukket ned i dongeribuksene hennes.

Pappa rettet på den svarte Stetson-hatten, slik at den satt lavt ned over øynene hans, og deretter åpnet han den nederste skuffen. Ruby lente seg framover for å se hva han tok fram, for hun fikk ikke lov til å åpne skuffen på egen hånd.

Hun fikk ikke lov til å tukle med cowboytingene til pappa.

Det ble Texas-snøreslipset med den blå kvegskallen og de spisse sølvendene på snørene. Pappa sto foran speilet som hang på baksiden av soveromsdøra, og trakk det ned over hodet. Deretter satte han hatten tilbake på plass – og sjekket at alt var helt riktig. «Åj åj!» sa Ruby.

Han gliste og hilste til hattebremmen.

«Takk skal De ha, miss Ruby,» sa han på ekte westernvis, og det fikk henne til å fnise.

Han satte seg på senga og trakk på seg cowboystøvlene.

De var svarte med flotte, hvite sømmer. Mamma hadde funnet dem i en bruktbutikk, men de passet helt perfekt.

«Du burde hatt sporer,» sa Ruby.

«Synes du det?»

Selvfølgelig syntes hun det, for hun hadde hørt ham si det ofte nok.

21

«Mamma har nye sko,» påpekte hun.

«Ja, jo,» sa faren og trakk på skuldrene, men sa ikke mer.

Faren hennes sa aldri veldig mye, men begge visste at hvis ikke arbeidet til moren hadde vært så sesongpreget, ville de hatt alt de trengte her i livet. I turistsesongen arbeidet hun nesten hver eneste kveld og mange formiddager også. Men om vinteren jobbet hun bare om helgene, og da spiste de så mye fisk at Ruby kunne lukte den på puta.

Pappa trakk ut skuffen igjen og tok fram det svarte revolverbeltet. Han hektet det helt løst, slik at det hang lavt nede på den ene hoften.

«Får jeg knytte lissene på hylsteret?» sa Ruby og knelte ved siden av beina hans.

Det var vanskelig å knytte lærlissene skikkelig, slik at det ble en fin sløyfe.

«Godt forsøk, vesla.»

Ruby kikket opp på ham. «Takk, J.T.» Hun prøvde å snakke som en cowboy, hun også, men tungen hennes ville ikke, så det hørtes mest ut som om hun mjauet.

Pappa hadde pleid å ha en revolver i revolverbeltet. Ikke en ekte revolver, men det var ikke viktig – myndighetene hadde forlangt at alle revolvermennene måtte levere inn våpnene sine fordi en idiot hadde skutt noen mennesker et sted mange kilometer borte. Og mannen hadde ikke engang vært cowboy, hvilket gjorde det ekstra urettferdig.

Men selv uten revolver var det noe ved hatten til pappa og cowboystemmen og den ubarberte haka som gjorde Ruby mer begeistret enn hun egentlig kunne forklare. Han så ut som en filmstjerne. Selv de bleke arrene som løp gjennom øyebrynet hans og nedover det høyre kinnet, tok seg godt ut på cowboykvelden. Etter Rubys mening gjorde det ham enda bedre. Mer farlig.

«Kommer du?» ropte moren nede i trappa. «Klokka er kvart over.»

Pappa så på Ruby og rullet med øynene, og Ruby rullet tilbake. Bestemor og bestefar kom om et kvarter. Bestefar 22

ville alltid at hun skulle sitte på fanget hans, og bestemor mente at frukt var det samme som godteri.

«Får jeg bli med deg?» kom det fra Ruby. Hun hadde lært at hun ikke skulle spørre for ofte, og nå hadde hun ikke spurt på en evighet.

Pappa stoppet å justere beltet og laget en grimase i speilet. Det så ut som om han grublet. Hun holdt pusten.

«Ikke i kveld, Rubyjenta,» sa han.

«Når?» sa hun, for hun var blitt modigere fordi han nølte.

«Når du blir eldre.» Det sa han alltid.

«Jeg er eldre nå. Jeg blir eldre hele tida.»

Han var stille et øyeblikk, og Ruby var redd for at hun hadde gått for langt. Men så snudde han seg mot henne og gliste.

«Nei, det blir du ikke!» sa han og begynte å kile henne.

«Du blir ikke eldre!»

Hun fniste og rullet rundt. Han hadde glemt cowboystemmen sin, og snakket helt vanlig West Country-dialekt mens hun hadde det så morsomt at det gjorde vondt.

«Du er den lille cowboyen min,» sa han. Hun skrek og skrek. «Og du kommer alltid til å være den lille cowboyen min.»

«John? De kan komme når som helst.»

Pappa sukket, og så sluttet han å kile henne. Ruby slengte seg ned på senga, pesende mens hun fortsatt fniste på utpustene.

«Kjempenese og Ping-Pong er på krigsstien,» hvisket pappa, og Ruby lo. Det var det de kalte dem – seg imellom – for bestefars nese var diger, og øynene til bestemor stakk ut som om de skulle vært pingpongballer.

Han rettet seg opp. «Jeg må ut på prærien nå,» sa han og var cowboy igjen. «Ha det gøy her hjemme, ok?»

Ruby laget en grimase. «Hvor gammel må jeg bli før jeg kan bli med deg?»

Pappa rettet på beltet en lang stund, og da han snakket, brukte han ikke cowboystemmen sin.

23

«Det haster ikke med å vokse opp, Rubyjenta mi,» sa han. «Det som venter deg der framme, er ikke noe å trakte etter.»

Han vippet på hatten så den sank ned mot øynene.

Deretter fikk han tilbake cowboystemmen. «Hold Dem hjemme, miss Ruby. Så unngår De trøbbel.»

I døråpningen snurret pappa rundt på hælen som en ekte revolvermann, trakk og rettet en revolver mot Ruby.

«Pang! Pang-pang!»

Det var imidlertid ikke en seksløper, men en Mars-sjokolade han trakk opp av hylsteret og slengte kjærlig mot henne. Hun gispet av glede – deretter tidde hun fort da hun så at han la en hemmelighetsfull finger mot leppene.

«Ikke si noe til mamma,» sa han.

Så tippet han på hatten en siste gang og småhoppet ned trappa mens han plystret «Red River Valley», som var yndlingssangen hennes.

Smilet til Ruby bleknet da melodien forsvant.

Hvordan kunne pappa si noe sånt som at hun ikke måtte skynde seg å vokse opp? Det var lett nok for ham! Han hadde sannsynligvis glemt hvordan det var å være liten, med alt det fettet og alle bøllene og hjemmeleksene.

Hun tenkte på alt det flotte som kom til å skje når hun bare ble eldre. For det første skulle hun kjøpe en ponni, slik at hun kunne ri på arbeidet og til alle butikkene. Hun kunne feste ponnien til en stolpe slik at hun så den fra vinduet. Og med alle pengene hun tjente på å arbeide med … et eller annet … kunne hun kjøpe all den vaniljekremen hun hadde lyst til, og slippe å lete etter den for å finne ut hvor mamma hadde gjemt den. Hun skulle bo i et varmt hus på en slette full av sol, mange kilometer fra nærmeste tre, et sted der det ikke var mugg som gjorde veggene svarte, og der vinden ikke snek seg inn gjennom vinduene.

Det var ikke sant, det pappa sa om å bli voksen.

Hun ville bli det så fort som mulig !

4

Det fantes et sagn som sa at vikinger under ledelse av dansken Hubba gjorde landhugg med trettitre skip akkurat her i 878 e.Kr., i den brede munningen på elva Torridge. Deretter satte vikingene kursen opp den bratte bakken for å angripe Kenwith-slottet. Men de kom ikke lenger enn en kilometer eller så før de møtte de engelske forsvarerne på vei mot dem. Kongens menn vant første runde, og angriperne ble slått tilbake, men ikke før slaget hadde krevd tusenvis av liv på begge sider.

De døde seierherrene ble fraktet tilbake til Kenwith under det første ørnebanneret som noen gang var blitt erobret, mens danskene ble begravd der de falt – i massegraver i en jord som var blitt så våt av alt blodet at den het Blodjordet den dag i dag.

Etter det hadde det ikke skjedd noe særlig i Appledore.

I nærmere tolv hundre år hadde den lille landsbyen lirket seg vei opp den samme skråningen, som en adskillig saktere og mer respektfull invasjon. Den første rekken av små hus stakk rett opp av den sølete elvebredden, og tidevannet slikket oppover de malte veggene og fløt inn i kjellerne to ganger om dagen.

Appledore hadde et postkontor, tre kirker og seks puber, en helt alminnelig fordeling. Om sommeren åpnet folk dørene inn til stuene sine og lokket med små gallerier og gavebutikker som solgte hjemmelagete og håndlagete gaver, selv om hendene og hjemmene i hovedsak var kinesiske.

Bortsett fra Hockings iskrem, for den ble laget i landsbyen av store, gylne fjell av ekte smør og solgt fra en hel armada av iskremboder.

25

Og bortsett fra skipene også.

Folk i Appledore hadde bygget båter i generasjoner, og da virksomheten var som størst, hadde Appledore Shipbuilders hatt over to tusen menn i sitt brød, så mange at en landsby alene ikke kunne tilfredsstille etterspørselen. Dermed kom menn som bodde mange kilometer borte, strømmende til og arbeidet på skift døgnet rundt. De kom til verftet på billige gamle scootere som skar seg inn i søvnen som motorsager klokka fire om morgenen. Et halvt århundre hadde den digre jerngiganten dominert og forvandlet trærne til bonsaier. Digre krigsskip gled ut fra verftet og ned i elva, slik at de passerende motorbåtene vugget og danset som leketøy. Tørrdokken hadde en gang vært den største i Europa, og det hadde sett ut som de gode tidene aldri ville ta slutt.

Men alt har en slutt – særlig de gode tidene.

Og da de tok slutt i Appledore, mistet femten hundre menn arbeidet.

Fra den ene dagen til den andre.

Femten hundre forsørgere. Femten hundre dyktige sveisere og snekkere og maskinister og mekanikere ble plutselig arbeidsløse på et sted der arbeidsformidlingen bare tilbød forefallende arbeid, barnevaktjobbing og pubarbeid.

Mange av mennene fikk aldri arbeid igjen. I hvert fall ikke lovlig arbeid. De savnet jobben og pengene, selvfølgelig, men først og fremst savnet de kameratene og alt det menn foretar seg når de er sammen med andre menn – og det er slett ikke det samme som når de er sammen med kvinner.

Derfor fant de andre steder de kunne møtes. Noen av dem møttes hos bookmakeren, andre i pubene, atter andre i biljardhallene.

Og noen av dem ble med i Revolvermennene.

Revolvermennene var en løst sammensveiset gruppe på rundt tjue menn som en gang i uka kledde seg ut som cowboyer og møttes på puben George i Appledore – akkurat 26

som Skyttergjengen møttes i Bell i Parkham og De lovløse møttes i Coach and Hestegutta i Barnstaple.

North Devon hadde sine cowboyer, ingen tvil om det.

Hele uka arbeidet de i bankene eller gjorde forefallende arbeid, men på Cowboykvelden ble de for noen få timer ført tilbake til det gamle Ville vesten, der menn var menn, kvinnene var barmfagre og fengslene laget av tømmer.

Da Revolvermennene i sin tid ble etablert, hadde noen av beboerne i Appledore blitt nervøse ved synet av alle mennene i støvler og svarte hatter som vagget nedover den smale Irsha Street hver fredagskveld. Men etter en stund rørte ikke gardinene seg lenger hver gang en cowboy passerte gjennom den lille fiskerlandsbyen på vei til puben, og de eneste som reagerte, var de små gjengene av tenåringsgutter som lo og ropte hånlig.

På trygg avstand.

Når Revolvermennene møttes på George, ble de fulle og høylytte og flørtet med serveringsdamene, og snakket som cowboyer om cowboyting.

Det var som en trend.

De falt for hvert eneste nye cowboyplagg og alt av cowboyutstyr som om de skulle vært Beverly Hills-husmødre – studerte inngående utformingen og hvor ekte det alt sammen var. Økonomien og geografien førte til at gjenstandene som regel ikke ble godkjent på noen av punktene. Nellie Wilsons revolverhylster var fra et militært overskuddslager, ponchoen til Scratch Mumford var blitt sydd sammen av moren hans, mens cowboyhatten til Blacky Blackmore hadde et Pixar-merke under bremmen.

Det mest ekte Revolvermennene kunne framvise, var Frank «Whippy» Hocking, som red på den hårete, hvitflekkete hesten Tonto gjennom landsbyen og plasserte den utenfor George. Så kom turistene og fotograferte mens småbarna ga den sukker og ketchup og alt annet av pubmat de kunne sikre seg gratis. «Ikke sennep,» sa Whippy alltid til dem. Når han dro igjen, godt beruset, strømmet de andre cowboyene ut av puben for å hjelpe Whippy opp i den håndlagete lær27

sadelen. Det krevde minst tre av dem for å få ham skikkelig på plass, for Whippy tilhørte iskremklanen og krevde kvalitet.

Når de ikke bruste med fjærene sine, spilte cowboyene poker for småpenger og kranglet om gamle cowboyserier på tv – aldri enige om hvem som var den beste av Bonanza, The High Chaparral eller The Virginian. Seg imellom hadde de kopier av alle dvd-boksene. Når det gjaldt filmer, delte de seg, noen likte Clint Eastwood eller Gary Cooper, andre John Wayne eller Jimmy Stewart. Meningene var alltid delte når det gjaldt Kevin Costner, som hadde vært så lovende så ofte – men som alltid endte med å ødelegge alt med gjeller eller en håpløs frisyre.

Hvis en mann sluttet seg til Revolvermennene – og ikke var altfor upopulær – fikk han et cowboynavn. Enten han likte det eller ikke. Vanligvis var navnene de fikk seg tildelt, nokså simple og ikke særlig fantasifulle. Blacky Blackmore leverte kull, Hick Trick var en skikkelig trikser, mens Daisy Yeo beljet som ei ku og nokså ukontrollert, omtrent som en jordbruksversjon av Tourettes syndrom. I supermarkedet hørte du ham alltid flere butikkhyller unna.

Noen av mennene prøvde å bli medlem med cowboynavnet allerede bestemt, men Cowboygjengen godtok ikke det. De straffet gjerne den slags forsøk, noe som forklarte hvorfor Len «Pussy» Willows medlemskap var kortvarig og endte i et minneverdig slagsmål som begynte på George og fortsatte bortover Irsha Street.

Akkurat som ekte cowboyer.

Slagsmålet hadde funnet sted for seks måneder siden, og hendelsen dukket opp i samtalene fortsatt, minst én gang hver uke.

Etter som ølet rant ned og timene bort, begynte cowboyene å gruble over hvor mye bedre alt ville vært om North Devon hadde vært et åpent landskap fullt av kveg – fortrinnsvis slikt kveg som man med jevne mellomrom kunne drive fra den ene enden av grevskapet til den andre.

Så spilte de Willie og Johnny på jukeboksen, sukket ned i 28

de tomme glassene og de tomme hylstrene og lengtet etter de gode gamle dagene, før kjeltringene begynte å skyte småbarn og alle ble oppskaket – bare ved synet av våpenkopier.

5

Den nakne piken satt på den øde stranda.

Tidevannet hadde gått så langt ut at strandkanten var forsvunnet i den lave, grå tåka, og sanden var hard og våt i det insisterende yret.

Hun satt foroverbøyd med beina over kors. Hun frøs og snufset og hadde ryggen til det usynlige havet, og hendene hennes var gjemt under den iskalde baken.

«Ring til moren din,» sa mannen.

Jenta hulket på nytt, og mannen så på klokka. Deretter dyttet han nok en gang borti henne med telefonen. Det var en iPhone. En mye finere telefon enn det han noensinne hadde hatt. Og hvor gammel var jenta? Seksten? Sytten?

Latterlig.

«Ring moren din,» gjentok han sakte.

Jenta gråt så høyt at da hun prøvde å si noe, skjønte han det ikke.

«Hva?» sa han. Han rynket brynene og konsentrerte seg, men ordene hennes ble overdøvet av griningen.

«For helvete! Hold opp å grine og snakk tydelig!»

«Du kommer til å drepe meg!»

«Det stemmer,» sa han. «Ring til moren din.»

Hun greide ikke annet enn et høylytt hyl.

«Vil du ikke si farvel?» spurte han nesten vennlig.

Jenta løftet det tårevåte ansiktet utfordrende.

«Hold opp !» skrek hun og slo etter beina hans. Hun greide ikke å få hendene fort nok vekk fra baken, og vippet forover slik at ansiktet og skuldrene havnet i sanden.

Han rettet henne hardt opp med spissen av skoen. Den venstre siden av ansiktet hennes var blitt en sandete, sol30

brent maske, og hun blunket og gispet som om hun hadde steget opp fra havet og ikke fra sanden.

Han løftet telefonen så han kunne ta et bilde. «Åtte megapiksler,» registrerte han. «Og det på en fordømt telefon.» Han viste henne bildet. «Kanskje jeg skal sende dette til kompisene dine. Hva tror du? Jeg har alle numrene deres her.»

Ansiktet hennes ble mismodig.

«Ikke gjør det,» hvisket hun. «Vær så snill. Ikke send det til noen.»

«Ring til moren din, da.»

Jenta begynte å gråte igjen – høyt og jevnt. Hun flyttet litt på seg for å løsne en av hendene som igjen lå under baken, og tok telefonen. Hun skalv så voldsomt at det krevde tre forsøk å få opp det riktige nummeret. På skjermen dukket det fram et bilde av en gammeldags telefon som dirret i takt med ringetonen. Under ringebildet sto ordene: Ringer mor.

«Det ringer,» hvisket hun.

«Du verden,» sa han sarkastisk.

«Hva skal jeg si?»

«Si farvel.»

«Kan jeg si at jeg er glad i henne?»

«Hvis det er sant.»

«Jeg er glad i henne!» ropte jenta. «Kan jeg snakke med faren min også?»

«Dette er ikke noe ring-inn-program på tv.»

Ringingen stoppet, og et ansiktet dukket opp på skjermen.

«Mor?» sa jenta.

«Ser jeg ut som moren din, hønsehjerne?»

«Ricky, finn mor.» Jenta var plutselig rolig.

«Hvem tror du jeg er? Slaven din?»

«Finn henne, Ricky! Dette er alvor!»

Gutten hadde en ring festet til øyebrynet. Bortskjemte unger, begge to.

«Hva er trylleordet?»

31

«Trylleordet er faen vær så snill faen din drittsekk.»

«Jeg skal fortelle mor at du sa det. Da får du trøbbel.»

«Jeg vet det,» sa jenta og begynte å gråte igjen. «Jeg vet det.»

Ricky snudde på hodet og hylte: «Mor! Kelly vil snakke med deg!» Deretter kom det noen raske bilder av taket før det blide ansiktet til moren dukket opp.

«Hei, Kell!»

«Mor?» Det var alt jenta fikk sagt før gråten tok fullstendig overhånd.

Morens ansikt ble øyeblikkelig panikkslagent.

«Kell, hva er det? Hvor er du?»

«Mormormormor …» Snørr og spytt fra leppene klistret seg til telefonen.

«Si farvel,» minnet mannen henne på. Stemmen var skarp.

«Kell, hva er det? Hvem er det som snakker? Hvor er du?»

«Han kommer til å drepe meg, mor. Han tvang meg til å ringe deg og si farvel.»

Morens ansikt ble oppløst i skrekk.

Dette var bedre.

«Jeg er glad i deg, mor!»

«KELLY! Brian! Ring politiet! BRIAN! Kelly, jenta mi – vent! Hvem er sammen med deg? Hvem er han?»

Jenta vendte telefonen mot mannen, og han gliste og viftet med hånden.

«Hallo,» sa han. «Jeg kommer til å drepe denne vesle jenta nå mens du ser på.»

«NEI!» skrek hun. «Nei! Vent! Vent! Stopp! Brian!

BRIAN! Noen har tatt Kelly! BRIAN!» Han begynte å le. Hysteriet hennes var både ynkelig og pinlig, det var som å se et lite fiskekryp få raserianfall i en liten glassbolle.

Kvinnen bablet: «Ikke gjør henne noe vondt. Vær så snill, ikke gjør henne noe vondt. Hva er det du vil? Jeg kan gi deg alt du vil ha. Hva vil du ha? Penger? Vær så snill – fortell 32

meg hva det er du vil. Du kan få hva som helst. VÆR SÅ SNILL!» Han ønsket seg ikke noe annet, men han kunne ikke svare, for han lo så voldsomt. Han krøkte seg dobbelt av latter.

Jenta så sin sjanse, kom seg opp og løp av sted.

Vekk fra haugen av klær og rett mot Westward Ho! Tilbake til slippen, bingolokalet og iskrembilen til Hocking.

Mannen rettet seg opp og løp noen få skritt etter henne, men så stoppet han og bare så på henne – baken ristet, telefonen svingte, og for hvert annet skritt sendte hun fra seg et høyt, tynt: «Hjelp!»

Det var noe av det morsomste han hadde sett noen gang.

Han dro av seg finlandshetta og lo helt til han endelig kunne roe seg ned og sukke langsomt – så tørket han øynene og så bortover den brune sanden der han var det høyeste som fantes på mange kilometer uansett hvilken retning han så i. Det fikk ham til å tenke på Gullivers reiser.

Han hadde hatt boka da han var barn, og aldri lest den – men han hadde sett på bildene igjen og igjen.

Nå følte han seg som Gulliver som tråkket på alle disse små menneskene, slengte dem utfor klippene eller tok dem i beinet med den kjempedigre tommelen og pekefingeren sin.

Tvang dem til å gjøre alt det han ville de skulle gjøre.

Det fikk ham til å føle seg mektig.