Sangen om Odyssevs av Homer

Homer

Sangen om Odyssevs Oversatt av Kjell Arild Pollestad

Homer Originalens tittel: ÆOdusseiva~ (Odysseias) Oversatt av Kjell Arild Pollestad Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40710-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Martin Kvamme Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

TIL LESEREN

Homer er gammel. De to store diktverkene som er knyttet til hans navn, Iliaden og Odysseen, er blitt til rundt to tusen år før Snorre satt på Island og skrev sine norske kongesagaer. Europas litteraturhistorie begynner med Homer.

Ingen annen dikters verk er blitt flittigere lest og grundigere kommentert. På gresk dannet man tidlig et eget verb – homerizein – som betyr å si frem homeriske vers.

Før lesekunsten var utbredt, fikk de fleste dem inn gjennom øret, og i antikken fantes det mennesker som kunne alle de 27 000 verselinjene utenat. Gjennom oversettelser har diktene erobret verden. Den som i dag åpner Iliaden eller Odysseen, går inn i et fellesskap av homerlesere som omfatter de fleste betydelige skikkelser i vår sivilisasjons lange historie. De store statsmenn var fortrolige med denne diktningen, fra Solon og Perikles, Cæsar og Augustus til Napoleon og Abraham Lincoln. Filosofene kjente ham, fra Sokrates, Platon og Aristoteles til Wittgenstein og Heidegger, ja selv kirkefedrene leste Homer, enda han var hedning, og Augustin klager i sine Bekjennelser over at han som skolegutt i Nord-Afrika – vi er på 360-tallet – ble tvunget til å lese ham på gresk.

For antikkens grekere hadde Homer en status som nærmest kan sammenlignes med Bibelens i kristenheten; han var en autoritet både i fedrelandshistorie, gudelære og moralspørsmål. Skolegutter lærte å lese og skrive ved hjelp av tekster av Homer. For diktekunsten ble hans verk helt grunnleggende; utallige er de diktere han har inspirert, fra 5

de greske tragikere til vår egen tids forfattere. Til de mest berømte hører utvilsomt romeren Vergil, som sang om helten Æneas i et homerisk toneleie, og iren James Joyce, som skrev sin mest kjente roman om Ulysses, det latinske navnet på Odyssevs.

Det var en gang en by som het Troja. Den lå nedsunket i myter og sagn helt til den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i 1871 begynte å grave der han mente den hadde ligget, ved landsbyen Hissarlik i dagens Tyrkia. Her fant han restene av en by fra bronsealderen, og var selv ikke i tvil om at det var sporene etter Troja, eller Ilios, som byen også kaltes. Det oppstod selvsagt strid blant arkeologene om tyskerens funn virkelig kunne være det gamle Troja som Homer synger om i sine kvad. Ingen arkeologi vil noensinne makte å grave seg inn i det vell av minner og drømmer som disse diktverkene rommer, men den omstridte lokaliseringen av selve åstedet eller utgangspunktet for mange av beretningene brakte dikteren flere skritt nærmere historien. Homer fikk et come back, etter at enkelte forskere på 1800-tallet hadde reist tvil om han i det hele tatt hadde eksistert.

Men selv om filologene ofte har gått hardt til verks mot den gamle dikteren, er det dem vi kan takke for at hans verk er blitt berget noenlunde uskadet gjennom de mange århundrene. I de første hundreårene må vi regne med at overleveringen skjedde ganske ukontrollert, enten den var muntlig eller skriftlig, og at teksten ble utsatt for mange forvanskninger. Det var filologene og grammatikerne ved Alexandrias berømte bibliotek som reddet den best mulige teksten for ettertiden, og selv om det gjennom utallige senere avskrivninger kan ha sneket seg inn feil og misforståelser, er den homerteksten vi leser i dag, nokså identisk med den som ble etablert av Alexandrias lærde filologer i hellenismens tid, for 2200 år siden. Senere papyrusfunn fra århundrene før Kristi fødsel har bekreftet dette. Verkene finnes spredt i europeiske biblioteker i en mengde 6

håndskrifter fra middelalderen, ca. 300 for Iliaden og ca.

70 for Odysseen.

Mot selve innholdet i Homers dikt hevet det seg kritiske røster allerede i antikken. Xenofanes syntes dikteren lot gudene opptre altfor menneskelig, og Platon måtte med sorg slå fast at et slikt diktverk av etiske og pedagogiske grunner måtte utelukkes fra hans idealstat. De alexandrinske filologene satte merker i teksten ved alt de ut fra svært vilkårlige og subjektive kriterier fant upassende. Det som ikke falt i tidens smak, ble ansett som uekte.

Den moderne homerforskningen begynte med en ung tysk professor, Friederich August Wolf, som i et lite skrift i 1795 reiste det som senere er blitt kalt «det homeriske spørsmål». Han bygget ikke minst på en urokråke av en fransk prest, Abbé d’Aubignac, som allerede på 1600-tallet hadde hevdet at Iliaden og Odysseen bare bestod av dårlig sammensatte dikt, og at Homer aldri hadde eksistert. Wolf sluttet seg til dette synet; han mente det var umulig for én mann å skape så omfangsrike verk før skrivekunsten var kjent, og at det var utenkelig at noen kunne huske så lange dikt utenat. Alle hans argumenter er senere blitt gjendrevet: Skrivekunsten fantes på Homers tid, og fra andre kulturer med muntlig overlevering vet vi at den menneskelige hukommelse kan trenes opp til å huske det den vil eller må. Men spørsmålene er blitt stående: Er Iliaden og Odysseen én manns verk? Er de hver for seg en enhet, med hver sin dikter? Eller er de satt sammen av mange dikteres sanger?

Med den samme skråsikre og snusfornuftige naivitet som preget samtidens bibelvitenskap, gikk forskerne løs på selve teksten, og ut fra like vilkårlige kriterier som de alexandrinske filologene hadde benyttet to årtusener tidligere, så de seg i stand til å skjelne mellom den «ekte» homerteksten og det som var senere «interpolasjoner». Dermed kom de i likhet med sine hellenistiske forgjengere til å bekrefte det muntre ordet om filologene som «litteratu7

rens koldjomfruer». Goethe og Schiller fulgte nøye med i homerdebatten, og etter at Wolfs bok utkom skrev Goethe til sin diktervenn om «disse herrene som ville rasere de mest fruktbare havene i skjønnhetens rike».

Det vil føre for langt i denne sammenheng å følge alle homerforskningens hypoteser og irrganger. En rekke særegenheter i teksten, som de mange gjentagelsene, skyldes utvilsomt at den episke diktningen opprinnelig var muntlig og henvendte seg til øret. I den eldste tiden ble versene sunget, ledsaget av lyrespill, senere ble de deklamert av profesjonelle skalder, de såkalte rhapsodene. Både for skalden og tilhørerne må det ha vært hvile og glede i å komme til kjente partier i teksten, eller å høre guder, mennesker og ting omtalt med velkjente karakteristikker. Hos Homer er skipene «hurtige», selv om de har ligget ti år på stranden, og heltene er fortsatt helter, om de oppfører seg aldri så klanderverdig.

Selv om det igjen er blitt mulig å anse Homer som forfatteren, først til Iliaden og deretter til Odysseen, vet vi fremdeles ikke mer om ham enn det vi kan slutte oss til ut fra hans verk. Noen mener han levde allerede i det 10. århundre før Kristus, blant annet ut fra hans beskrivelser av likbrenning, og de fleste er enige om at han hørte hjemme på vestkysten av Lille-Asia, i landskapet Jonia, for hans gresk er preget av den joniske dialekten. Syv byer kjempet i antikken om å bli regnet som hans fødested, men ingen hadde overbevisende argumenter. I dag heller nok de fleste til den oppfatningen at han er noenlunde samtidig med de første kjente vaseinnskriftene med greske bokstaver, og da er vi i det 8. århundre før Kristus. Sannheten er at innenfor en periode på rundt tre hundre år vet ingen når Homer levde, og det meste som er blitt sagt om ham, også at han var blind, er legender og gjetninger. Det er heller ikke lett å finne spor etter mannen i selve verket, for en mer objektiv og upartisk forteller finnes knapt i hele verdenslitteraturen.

8

Det var en gang en by som het Troja. Grekernes erobring og ødeleggelse av denne byen danner bakgrunn for både Iliaden og Odysseen. Sammen utgjør disse diktene det tidligste litterære uttrykk vi kjenner for europeisk mentalitet, men det er rimelig å anta at slike mesterverk må være blitt til innenfor en rik tradisjon av sagn og kvad.

Begge er episke – fortellende – dikt, Iliaden med tragediens skjebnetunge alvor, mens Odysseen med rette er blitt ansett som Europas første roman, som få – om noen – har overgått siden. Homers tilhørere kjente utvilsomt mange av de skikkelsene han diktet om fra andres kvad og sanger om heltene fra Troja, og kanskje holdt de, som de gamle islendingene, nøye rede på sine egne slektskapsforhold til fortidens store skikkelser. Dikteren løftet alt sammen inn i en mektig sammenheng, der skjebnen, gudene og det enkelte menneskes valg og vilje drev handlingen frem mot lykke eller ulykke, liv eller død. Og mens Homer strekker seg bakover for å skildre fortidens kamper og helter, kan han ikke unngå å gi oss et særdeles levende bilde av livet på sin egen tid, i sed og skikk, på slagmarken og ved festbordet, i kongens slott og gjeterens hytte.

Iliaden handler egentlig bare om en kort episode under grekernes ti år lange beleiring av Troja. Skipene deres er trukket opp på stranden, og krigerne har slått leir i hytter nede ved fartøyene. Kampene foregår på sletten mellom leiren og bymurene. Kong Agamemnon, som har kommandoen over hele den greske hæren, har sammen med sin bror Menelaos, kongen i Sparta, fått de andre greske fyrstene til å avlegge ed på at de skal delta i en krig mot Priamos, Trojas konge, siden Paris, en av Priamos’ mange sønner, har bortført Menelaos’ hustru, den skjønne Helena.

Iliaden begynner med en krangel mellom Agamemnon og Akilles, grekernes fremste stridsmann, som ender med at Akilles trekker seg ut av striden helt til vennen Patroklos blir drept. Da griper han igjen til våpen og dreper Hektor, Priamos’ kjæreste sønn, men grepet av farens tårer overla9

ter han liket til kong Priamos. Iliaden ender med Hektors gravferd.

Odysseen, som i denne oversettelsen heter Sangen om Odyssevs, begynner mange år etter at Troja er blitt jevnet med jorden, og handler om de greske fyrstenes hjemreise fra krigen, ikke minst om Agamemnon, Menelaos og Nestor. Men hovedpersonen er Odyssevs, kongen på Ithaka, en øy på den greske vestkysten. Det er ingen grunn til å røpe selve handlingen, for ingen kan fortelle en historie bedre enn Homer. Men noen ord om begynnelsen kan være på sin plass. Gudene sitter i møte på Olympen, og Zevs, den fremste blant dem, nevner hvilken skjebne Agamemnon kom hjem til: Han ble myrdet av sin kone Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos, en tragedie Homer stadig vender tilbake til når han peker på motsetningen mellom Klytaimnestras troløshet og den troskapen som ble vist av Odyssevs’ hustru, den kloke Penelope. Neste punkt på gudenes sakliste er Odyssevs, som er så forhatt av havguden Poseidon at han i ti år har måttet flakke omkring i nød og fare, og ennå ikke er kommet hjem til Ithaka. De siste syv årene har han sittet som fange på en fjern øy hos nymfen Kalypso, en gudinne som er forelsket i ham og mer enn gjerne vil ha ham til mann. Det er hos henne vi først møter ham, i kapittel 5, og ikke før i kapittel 9 får vi høre ham selv fortelle om sine opplevelser før han havnet hos den elskovssultne nymfen. Gudinnen Athene har en særlig omsorg for Odyssevs, og foreslår at gudene skal sende sin budbærer Hermes for å befri hennes helt. Selv drar hun til hans hjem på Ithaka for å oppmuntre Odyssevs’ sønn Telemakos til å dra på leting etter sin far, som dro i krigen da han selv var nyfødt. Hun pålegger også sønnen å ordne opp i de utålelige forholdene som råder i hjemmet, der hans mor, den trofaste Penelope, i flere år har vært beleiret av en hel hærskare av friere. De er alle unge fyrster på Ithaka eller naboøyene, og regner med at den som vinner dronningens hjerte, selv vil bli konge. Homer viser oss på noen av de mest drama10

tiske sider i verdenslitteraturen hvor slike ambisjoner ender.

Det vrimler av guder hos Homer, men bortsett fra at de uttrykkelig beskrives som udødelige, virker de ikke særlig mer «gudelige» enn menneskene, hevnlystne og upålitelige som de kan være. Det må ikke forlede oss til å tro at Homer ikke tok dem alvorlig. Han trodde på gudene, men hans religion var en helt annen enn kristendommen, der Gud er Skaperen, som har skapt menneskene i sitt bilde.

Hos Homer er det omvendt: Gudene er skapt i menneskenes bilde, om de er aldri så udødelige. Dikteren har den dypeste aktelse for deres makt og skjønnhet, og viser stor overbærenhet overfor deres mindre opphøyede sider. Til tider er det nesten som de appellerer til hans humoristiske sans, som i den guddommelige elskovshistorien i kapittel 8, der beretningen gjennomrystes av guddommelig latter.

Men en tilværelse uten gudene var utenkelig. Knyttet som de var til menneskenes begjær og lidenskaper, var de satt til å holde rede på godt og ondt, til tross for at de ikke alltid selv adlød sine egne lover. I antikkens religiøse stridigheter kunne de kristne hevde at hedningene hadde oppfunnet sine lastefulle guder som en unnskyldning for seg selv.

Men Homer klandrer aldri en gud, og lar intet menneske bruke gudenes misgjerninger til forsvar for sine egne. Heller ikke lot han aktelsen for gudene føre til ringeakt for menneskene: Odyssevs fikk tilbud av nymfen om å bli udødelig og få del i gudenes olympiske salighet, men han ville heller hjem til konen og leve som et menneske under dødens visse lodd.

En moderne leser vil utvilsomt ha nytte av en presentasjon av de viktigste skikkelsene i antikkens veldige gudegalleri, med de ofte bedre kjente latinske navnene i parentes etter de greske. Zevs (Juppiter), sønn av Kronos, er den øverste, og kan kalles Allfader, far til guder og mennesker. Det er noe uklart om han selv er underlagt Skjebnen, men det er han som styrer menneskenes skjebne. Han våker over rettferdigheten, straffer ugjerningsmenn, men er 11

samtidig den som har lettest for å vise barmhjertighet.

I gresk kunst fremstilles han gjerne som en vakker middelaldrende mann med et kraftig skjegg. Konen heter Hera (Juno), men hans elskovseventyr er minst like utallige som hans barn.

Hans bror Poseidon (Neptun), jordskjelvets og havets gud, er en langt mindre tiltalende skikkelse, i hvert fall i Odysseen, der han forfølger Odyssevs med et hat som ikke er helt grunnløst. Hades (Orcus), en annen bror av Zevs, hersker i dødsriket sammen med sin kone Persefone (Proserpina), og lever langt borte fra Olympen, der gudene vanligvis holder til. Den evig unge og vakre Hermes (Merkur) er ikke bare gudenes budbringer, men ledsager også sjelene til dødsriket. Hans største bragd var å drepe Argus, et monster med hundre øyne. Ares (Mars) er krigsguden, Afrodite (Venus) kjærlighetens gudinne. Den halte Hefaistos (Vulcanus) er mestersmeden, Foibos Apollon (Apollo) den veldige bueskytteren og Artemis (Diana) jaktjomfruen som med sine piler forårsaker brå død blant menneskene.

En hovedrolle i Odysseen spiller Pallas Athene (Minerva).

Hun er en datter av Zevs, og har arvet mange av hans egenskaper, selv om hun hverken er allmektig eller allvis.

Zevs må rett som det er sette henne på plass når hun blir for voldsom. Hun er ikke særlig glad i onkelen Poseidon, som hun frykter, men bortsett fra disse olympiske begrensningene har hun alle de egenskapene Homer så raust har utstyrt Odyssevs med: Sluhet, besluttsomhet, foretaksomhet og et aldri sviktende mot. Og som den engelske homeroversetteren E. V. Rieu bemerker i den kortversjonen av gresk gudelære som her er gjengitt, har dikteren også endowed his favourite goddess with a sense of humour as delicate as his own.

Det er over nitti år siden det forrige gang ble gitt ut en norsk oversettelse av Odysseen. Det nye ved denne er at alle forsøk på å gjengi det homeriske versemålet er sløyfet. Heksameteret kan lyde vakkert over noen linjer, men for de fleste vil det virke søvndyssende gjennom en hel 12

bok. Homer diktet for at vi skulle lytte til hans vers, mens vi møter ham som lesere, og må forholde oss til en lydløs tekst. Det kan være en av grunnene til at det er blitt stadig mer vanlig å gjengi ham på prosa; slike oversettelser finnes nå på mange språk. I etterordet er det gjort rede for de retningslinjer som ligger til grunn for oversettelsen.

Det evig gripende ved Homer er hans skarpe blikk og varme hjerte for det menneskelige. Om dette har vår legendariske litteraturhistoriker Francis Bull skrevet noen linjer som fortjener å gjentas: «Når Platon kalte Homer for Hellas’ oppdrager, lå det vel også noe mer i ordene; både for de gamle grekere og for den nyere tid har Homer kunnet være en oppdrager til menneskelighet. – Grekerne brydde seg lite om det overjordiske og det hinsidige; de søkte det menneskelige som norm, det typiske og almengyldige blev grunnlag for deres livssyn. Derfor har slekt efter slekt søkt tilbake til antikken, til den greske kunst og litteratur, og funnet fornyelse der. Det greske åndsliv har førsteretten til betegnelsen ‘klassisk’ – og Homer er verdenslitteraturens første klassiker, og i sin art den største.»

Bryne – Kvitsøy, 2011–2012 Kjell Arild Pollestad

I

gudene sitter i møte. athene besøker telemakos.

Fortell meg, du sangens gudinne, om den snarrådige helten som flakket så vidt omkring da han hadde lagt byen Troja i ruiner. Mang en by fikk han se, mange folks seder og skikker ble han kjent med, og utallige var de strabaser han gikk gjennom på havet da han kjempet for å berge livet og føre mannskapet trygt hjem. Men han klarte ikke å redde sine menn, så gjerne han enn ville. De fikk døden i lønn for sin dårskap, da de tankeløst slaktet og spiste Solgudens okser, og guden nektet dem å komme hjem.

Alle de andre som var blitt reddet fra døden og hadde overlevd alle farer i krig og havsnød, var nå hjemme igjen.

Men Odyssevs, som stadig gikk og lengtet etter hjemmet og konen, satt som fange i den hvelvede grotten hos nymfen Kalypso, en mektig gudinne. Hun ville ha ham til ektemann. Så gikk tiden sin gang, og da gudene etter flere år endelig lot ham komme hjem, ble han heller ikke blant sine egne på Ithaka spart for nye prøvelser. Til og med gudene syntes synd på ham, alle unntatt Poseidon. Havgudens hat fulgte den tapre Odyssevs helt til han omsider var vel hjemme.

Men nå var Poseidon på besøk hos etioperne som bor ved jordens ytterste grenser, noen der solen går ned, andre der den står opp. Guden var gjest på en fest der okser og lam ble ofret i veldige mengder. Mens han satt og var lystig i laget, samlet de øvrige gudene seg til møte i hallen hos Zevs på Olympen, der guders og menneskers far var den første 15

som talte. Han mintes den edle Aigisthos som ble drept av Orestes, sønn av Agamemnon, og med ham i tankene sa Zevs til de evige guder: «Tenk at menneskene stadig klandrer oss guder! De tror at alt som rammer dem er vår skyld, enda de i sin egen dårskap fører større ulykker over seg selv enn dem skjebnen bringer. Se nå bare på Aigisthos som utfordret skjebnen, tok Agamemnons hustru til ekte og drepte hennes mann da han kom hjem fra krigen, enda han visste hvilken straff han ville få. Vi sendte vår budbærer Hermes for å advare ham, både mot å drepe mannen og mot å gå til sengs med konen, for Orestes ville ta hevn så snart han ble voksen og kom hjem. Men Aigisthos lot seg ikke stanse av gode råd, og fikk betale dyrt for sin ugjerning.»

Den blåøyde gudinnen Athene svarte ham straks: «Du Kronos’ sønn, vår far og høyeste gud! Aigisthos fikk som fortjent, og en lignende død burde ramme enhver som følger hans eksempel. Men mitt hjerte pines ved tanken på den stakkars Odyssevs, denne kloke mannen, som så lenge har lidd ondt på Kalypsos øy, langt borte fra sine kjære. Som en navle ligger øya på havets buk, dekket av skog, og her bor en gudinne, en datter av den lumske Atlas, som kjenner hver avgrunn i havet og vokter de veldige søylene som bærer himmelens hvelving. Datteren holder Odyssevs som fange, til tross for hans tårer og stadige bønner, og prøver med kjælne ord og smigrende tale å få ham til å glemme sitt hjemland, Ithaka. Men Odyssevs lengter bare etter å se røyken stige opp fra hjemlandets kyst, og ønsker seg døden. Og likevel, far, er ditt olympiske hjerte uberørt! Brydde du deg ikke om de ofrene han brakte deg ved grekernes skip i trojanernes land? Hvorfor er du så sint på ham, far?»

«Tøv, barnet mitt!» svarte skysamleren Zevs. «Hvordan skulle jeg kunne glemme den herlige Odyssevs? Finnes det noen klokere enn han blant de dødelige, eller har noen ofret rausere til oss himmelske guder? Men Poseidon, som ryster landene med jordskjelv, er rasende på Odyssevs 16

fordi han stakk øyet ut på Polyfemos, den sterkeste blant kyklopene. For Polyfemos var en sønn av Poseidon og havnymfen Toosa, avlet da guden og nymfen elsket i en grotte på havets bunn. Derfor vil ikke Poseidon la Odyssevs vende hjem til fedrelandet; han dreper ham ikke, men lar ham flakke omkring. La oss nå alle legge hodene i bløt og finne en utvei så Odyssevs kan komme hjem igjen! Jeg tror nok Poseidon vil gi etter. Ingen kan kjempe alene mot gudenes samstemte vilje.»

«Far,» sa Athene, «hvis det virkelig er gudenes vilje at Odyssevs endelig skal få begi seg på hjemvei, må vi sende budbæreren Hermes til Kalypsos øy, så den hårfagre nymfen får høre vår beslutning om at Odyssevs skal dra hjem til sitt land. Selv vil jeg skynde meg til Ithaka og sette litt mot i hans sønn Telemakos. Jeg vil overtale ham til å holde ting med sine langhårede landsmenn og få dem til å jage morens mange friere ut av huset. De slakter og spiser jo daglig sauene og geitene og de velgjødde oksene hans. Så vil jeg sende ham til Sparta og Pylos for å forhøre seg om farens hjemkomst. Han får neppe vite noe, men en slik reise vil øke hans anseelse.»

Etter disse ordene bandt hun de gylne sandalene på føttene, som bærer henne med vindens hastighet over land og hav, og grep sin tunge lanse med den kvasse bronseodden som får selv rekker av helter til å vike når hun, Allfaders datter, blir grepet av villskap. Lynsnart svevet hun ned fra Olympens tinder og stanset først på Ithaka, foran Odyssevs’ borgport, ved terskelen til hallen. Med spydet i hånden så hun ut som en fremmed gjest, og lignet Mentes, høvdingen i Tafos.

Hun møtte de frekke frierne. Innenfor dørene satt de på huder av okser de selv hadde slaktet og drev tiden med brettspill, mens tjenere og unge gutter gikk frem og tilbake iblant dem. Noen blandet vinen med vann i veldige boller, andre tørket av bordene som ble satt frem med svamper, og skar opp mengder med kjøtt.

Den første som oppdaget henne var Telemakos, skjønn 17

som en gud. Han satt trist til sinns midt i frierflokken og drømte om at faren skulle komme tilbake som den helten han var og jage hele banden på dør. Slik skulle han gjenvinne sitt kongedømme og atter bli herre i huset. Mens han satt der i sine egne tanker, fikk han øye på Athene og skyndte seg bort til inngangsdøren; det ergret ham at man lot en gjest bli stående utenfor så lenge. Han grep den høyre hånden hennes, tok lansen og hilste vennlig på den fremmede: «Velkommen,» sa han. «Du skal først få noe å spise, og så kan du etterpå si hvorfor du er kommet.»

Han gikk foran henne inn i palasset, og inne i den høye hallen stilte han lansen i et blankpolert skap ved en søyle der det stod en mengde spyd fra før som tilhørte Odyssevs.

Så førte han gjesten til en utskåret tronstol, dekket med den fineste lin, med en fotskammel foran. Selv tok han en annen stol og satte seg ved siden av henne, i god avstand fra frierne, så gjesten ikke skulle bli forstyrret av bråket og få matlysten hemmet av brautende mannfolk. Han ville dessuten ha ro til å spørre etter sin far, som han savnet så sårt.

Nå kom en kammerpike med en praktfull kanne av gull og helte vann til håndvasken i en sølvskål. Så satte hun frem et blankskurt bord, og den verdige rådskonen kom med brød og mange herlige retter, og sparte ikke på noe. Samtidig bar forskjæreren inn bugnende fat med kjøttstykker av alle slag og satte gylne pokaler på bordet.

Munnskjenken fylte dem flittig med vin så snart de var tømt.

De fyrige frierne gikk nå til bords på rekke og rad og tok plass på benker og stoler. Herolder helte vann over hendene deres, piker satte frem kurver med stabler av brød og gutter fylte bollene til randen med drikke. Alle forsynte seg vel av den utsøkte maten, og da sulten var stillet og tørsten slukket, fikk frierne lyst på musikk og dans, som jo hører med i et festlig lag. En budbærer gikk frem og la en prektig lyre i fanget på sangeren Femios som motvillig 18

opptrådte når frierne holdt fest. Så snart han lot fingrene gli over strengene og istemte sangen, bøyde Telemakos hodet mot Athene og hvisket så ingen andre kunne høre det: «Blir du sint på meg, ukjente venn, hvis jeg sier min mening? Se på disse snylterne, som morer seg med sang og musikk mens de ustraffet lever på en annen manns bekostning. Tenk om de fikk se ham komme tilbake til Ithaka, denne helten som ligger med hvite ben og råtner i regnet på en fremmed strand eller driver omkring på det bølgende havet. Da ville de nok ha gitt mer for et par raske føtter enn for all verdens gull og kostbare klær! Men nå har en ond skjebne tatt livet av ham, jeg har gitt opp håpet, og intet menneske på jorden kan få meg til å tro at han vil vende tilbake; det blir aldri noen hjemkomst for ham. Nok om det. Nå er det din tur til å fortelle. Svar meg utførlig på dette: Hvem er du? Hvor kommer du fra? I hvilken by er du født? Hvem er dine foreldre? Og siden du helt sikkert ikke kom gående til fots – hvilket skip brakte deg hit?

Hva slags sjøfolk var det som satte deg i land på Ithaka?

Hvem ga de seg ut for å være? Og så må du svare meg oppriktig på dette: Er det første gang du kommer hit, eller har du noensinne vært på besøk hos min far? Han kjente jo så mange, og likte å ha huset fullt av gjester.»

«Jeg skal svare utførlig på alt,» sa den blåøyde gudinnen Athene. «Mitt navn er Mentes, og jeg er stolt av min far, den berømte krigeren Ankialos. Selv er jeg høvding over tafierne, et folk av dyktige sjømenn. Hit er jeg kommet med skip og mannskap over det vinmørke havet, på vei til Temesa med jern som jeg vil bytte i kobber hos menn med fremmed tungemål. Skipet mitt ligger ved land et godt stykke fra byen, i havnen ved Reitron, like nedenfor det skogkledte Neion-fjellet. I lange tider har det vært gjestevennskap mellom din og min slekt, spør bare din farfar, den gamle Laërtes, når du en dag besøker ham. Det sies at han ikke lenger setter sine ben i byen, men lever trist og ensomt ute på landet, der en gammel kone sørger for at han får noe å spise og drikke når han er blitt trett av å 19

stavre rundt i den bratte vingården. Nå er jeg her fordi det ble sagt at din far var kommet tilbake, men det ser ut til at gudene fortsatt legger hindringer i veien for ham. Død er han i hvert fall ikke, den tapre Odyssevs. Nei, han lever et eller annet sted på jorden, kanskje på en fjern øy langt ute i havet, i bølgenes skjød, som fange hos grusomme villmenn – hva vet jeg? Selv om jeg hverken er synsk eller kyndig i spådom, skal jeg si deg hvilken tanke de evige guder har lagt i mitt sinn, og som jeg tror vil gå i oppfyllelse: Om kort tid vil Odyssevs komme tilbake til sitt land, om han så ligger i jernlenker, for snartenkt er han, og en utvei finner han alltid. Men si meg nå helt oppriktig, er du virkelig sønn av Odyssevs? Så stor du er blitt! Jo så sannelig – du har både hodet og de vakre øynene hans. Likheten er slående, synes jeg, og jeg møtte ham ofte før han seilte til Troja sammen med de øvrige kongene fra Argos. Siden har jeg ikke sett ham, og han har heller ikke sett meg.»

Telemakos svarte høflig: «Jeg skal, kjære fremmede,» sa han, «svare deg like oppriktig: Mor sier jeg er hans sønn, selv kan jeg jo ikke vite det, for ingen kan på egen hånd kjenne sitt opphav.

Men jeg ville heller vært sønn av en lykkeligere mann, som kunne sitte og bli gammel på egen grunn. Siden du spør, så sies det nå at min far er den ulykkeligste mannen i verden.»

«Og likevel,» sa gudinnen med de strålende øynene, «når Penelope har født en sønn som deg, kan det ikke være gudenes mening at din ætt ikke skal komme til heder og ære. Men det er noe annet jeg gjerne vil vite, og du får si det som det er: Hva skal denne festen være godt for? Hvem er alle disse mennene? Hvorfor lar du dem holde på slik?

Det virker ikke som noe vanlig spleiselag. Er det et drikkegilde? Et bryllup? De setter jo huset helt på ende og oppfører seg så usømmelig at en anstendig mann ville rødme av skam om han så det.»

Telemakos svarte som den klartenkte gutten han var: «Du må gjerne spørre hva som foregår her, min ukjente venn, og jeg skal si det som det er: Før, så lenge Odyssevs 20

var hjemme og bodde hos oss, var dette et rikt og vel ansett hus. Men siden har gudene pønsket på ondt og gitt ham en grufull skjebne, for aldri har de latt noen bli borte så sporløst som han. Selv hans død ville jeg lettere ha kommet over hvis han hadde falt sammen med sine menn på sletten ved Troja, eller hadde utåndet i en venns armer når striden var til ende. Da ville grekerne ha reist ham en gravhaug, og hans sønn ville arvet et ærefullt navn. Men nå har stormgudinnene æreløst revet ham bort; ukjent og usett forsvant han. Sorg og tårer var arven jeg fikk. Det er likevel ikke bare ham jeg gråter over, for gudene har brakt flere ulykker over mitt hode. Hver eneste høvding som hersker på øyene rundt oss, på Same, Dulikion og den skogrike Zakynthos, og alle som styrer her på vår egen klippeøy, gjør kur til min mor og setter huset over styr. Hun avviser ingen av disse skamløse frierne, men sier heller ikke ja til noen.

Imens spiser de meg ut av huset og gjør nok snart ende på meg også.»

Athene var harm da hun svarte: «For en skam!» sa hun. «Nå er det sannelig på tide at din far kommer hjem og tar hånd om dette uforskammede pakket. Tenk om Odyssevs nå stod i døren med hjelmen og skjoldet og sine to lanser i hendene! Det var slik jeg første gang så ham hjemme i mitt eget hus, da han henrykt tømte velkomstbegeret. Han var på vei hjem fra et besøk hos Ilos, Mermeros’ sønn i Efyra, dit han dro for å hente dødelig gift til å smøre på piloddene av bronse. Ilos, som fryktet gudenes vrede, våget ikke gi ham giften. Han fikk den i stedet av min far, som elsket ham høyt. Ja, om bare Odyssevs nå hadde stått her så mandig som dengang, ville frierne ha fått seg en brå død og et bedrøvelig bryllup.

Men det ligger i gudenes hånd hvordan dette skal ende, om han skal komme hjem og ta hevn i sin borg eller ikke. Du bør derimot tenke nøye over hvordan du skal få alle disse frierne ut av huset. Hør nå hvilken utvei jeg selv vil foreslå: I morgen kaller du alle høvdingene sammen til ting, sier dem rett ut hva du har på hjertet, tar gudene til vitne 21

og ber dem alle forsvinne og dra hver til sitt. Hvis din mor virkelig ønsker å gifte seg, bør hun dra hjem til sin fars hus.

Han er en rik og mektig mann, som vil holde et prektig bryllup og sørge for at hun får en så rikelig medgift som en far skylder en elsket datter. Når det gjelder deg, har jeg et råd å gi som du gjør klokt i å følge: Gjør klar et skip, det beste du har, med tyve roere, og dra ut på leting etter din far, som du så lenge har savnet. Kanskje kan noen fortelle deg om ham, eller du får høre et rykte som Zevs har spredt blant folk. Først skal du seile til Pylos og spørre deg for hos kong Nestor, så drar du videre til den lyshårede Menelaos i Sparta, for han var den siste av de greske kongene som kom hjem fra Troja. Får du høre at din far er i live og på hjemvei, så styr din utålmodighet og hold ut et år til. Får du derimot vite at han er død og borte, skal du dra hjem, reise en gravhaug og gi ham en hederlig gravferd, slik det sømmer seg en så stor høvding. Så kan du selv gi din mor til en ny mann. Når du har gjort alt dette, må du tenke ut hvordan du skal få tatt livet av alle frierne som fyller huset ditt, enten det skjer med list eller i åpen kamp. Du kan ikke lenger oppføre deg som en guttunge – du er for stor til det! Har du ikke hørt hvilket ry prins Orestes vant seg blant menn da han drepte den slu Aigisthos, som myrdet hans far, den herlige kong Agamemnon? Se så, min venn – vær nå også du like modig som jeg ser du er høyreist og vakker! Sørg for å vinne deg et navn blant kommende slekter … Men nå er nok mine venner trette av å vente på meg, så jeg får se å komme meg tilbake til skipet. Pass godt på deg selv, og tenk nøye over hva jeg har sagt!»

«Ukjente venn,» sa Telemakos, «du har talt vennlig, som en far til en sønn, og jeg skal aldri glemme dine ord.

Men kan du ikke vente litt, selv om du har hastverk, så du kan få tatt deg et bad? Så kan du glad og oppkvikket gå tilbake til skipet. En gave fra meg skal du også få med deg som et minne, en utsøkt og kostbar gave, som man bare gir til en gjest når han er blitt en kjær venn.»

Athene avslo tilbudet.

22

«Hold meg ikke tilbake,» sa hun, «jeg må komme meg av sted. Den gaven du tilbød meg av ditt gode hjerte, kan jeg få når jeg kommer tilbake, og ta den med hjem. La den bare være like vakker som den du skal få av meg!»

Da gudinnen hadde sagt dette, forsvant hun som en sjøfugl i flukten, men Telemakos stod igjen, fylt av styrke og nytt mot, og mer opptatt av sin far enn han noen gang før hadde vært. Han kjente seg forvandlet, og ante med ærefrykt at det måtte være en gud som hadde gjestet ham.

Den gudeskjønne prinsen gikk tilbake til frierne. De satt fremdeles og lyttet i stillhet til Femios, som sang om alle de ulykker Athene hadde brakt over grekerne da de dro hjem fra Troja. Og Ikarios’ datter, den kloke Penelope, satt i salen ovenpå og hørte den herlige sangen. Hun kom gående ned den bratte trappen i den veldige hallen sammen med to av sine terner, og straks hun fikk øye på frierne, stanset hun bak en søyle med en pike på hver side, og trakk et slør foran ansiktet. Så sa hun gråtende til sangeren: «Femios, du kan mange andre sanger som dikterne har laget om menns og guders bragder. Syng heller en av dem til glede for alle som drikker i taushet. Men hold opp med den sørgelige sangen du nå synger! Den skjærer meg i hjertet hver gang jeg hører den, for den handler om de ulykker som rammet meg hardere enn noen annen, og vekker savnet av min elskede husbond, mannen som nå er berømt over hele Hellas.»

Men Telemakos var ikke enig med henne: «Mor,» sa han, «hvorfor bebreider du sangeren at han synger om det han har lyst til? Det er ikke sangernes skyld, det som hender, det er Zevs som bestemmer hva som skal bli hvert enkelt menneskes skjebne. Vi kan ikke klandre Femios for å synge om grekernes ulykker; folk vil jo aller helst høre de nyeste sangene. Ta deg nå sammen og lytt til dette kvadet, for Odyssevs var ikke den eneste som aldri kom hjem fra Troja; mange andre mistet også livet. Gå deretter opp på ditt kammer til veven og teinen, og gi pikene beskjed om å skjøtte sine oppgaver. Å tale er menne23

nes sak, og først og fremst min sak, for det er jeg som er herre i huset.»

Penelope ble forbauset over hvor godt sønnen talte for seg. Sammen med ternene trakk hun seg tilbake til sitt kammer, der hun fortsatte å gråte over sin elskede husbond inntil Athene senket en barmhjertig søvn ned over hennes tunge øyelokk.

Men i den halvmørke hallen ble det et voldsomt bråk da alle frierne ropte at de ville ligge med henne. Da grep Telemakos ordet: «Mine herrer,» begynte han, «dere som så frekt gjør kur til min mor, hold nå opp med å bråke! La oss i kveld holde fest og more oss, men uten skrik og skrål, for det er en fryd å sitte stille og lytte til en sanger som ham vi har her, med en røst som en gud. Men i morgen skal vi holde ting, og da skal jeg uten omsvøp si hva jeg har på hjertet, og be dere alle forsvinne fra mitt hus. Så får dere finne dere andre gjestebud, spise deres egen mat og holde fest på omgang hos hverandre. Hvis dere synes det er bedre og riktigere å fortære én manns eiendom og selv gå ustraffet – så værsågod, forsyn dere! Men jeg vil rope til de evige guder at Zevs må ta hevn over den usle oppførselen deres, og da skal dere omkomme her i mitt hus og aldri bli hevnet.»

Dette sa han. Frierne bet seg i leppen, forbauset over hans dristige ord. Omsider fikk han svar av Antinoos, en sønn av Evpeithes: «Det later til at gudene selv har lært deg kunsten å tale så djervt og frimodig, Telemakos. Bare ikke Zevs nå også gir deg kongedømme over Ithaka, som din byrd gir deg rett til å kreve!»

Telemakos ventet ikke med svaret: «Antinoos,» sa han, «du vil nok ta det jeg sier ille opp, men det er ikke noe jeg heller vil enn å bli konge, så sant det er Zevs’ vilje. Tror du kanskje det er en ulykke for en mann? Det tror ikke jeg, tvert imot, en konges hus fylles med rikdom og han selv blir høyt aktet. Men det kryr jo av prinser her på Ithaka, både unge og gamle, og siden 24

Odyssevs er død, må en av dem bli hans etterfølger. Her i huset vil jeg selv i det minste være høvding og herre over de trellene min far, kongen, har vunnet til meg i krig.»

Han ble motsagt av Evrymakos, en sønn av Polybos: «Det er gudene som avgjør, Telemakos, hvem som skal bli konge på Ithaka. Selvsagt skal du beholde din eiendom og være herre i eget hus. La ingen komme og plyndre ditt gods så lenge det bor folk her på øya. Men si meg nå, min venn, hvem var denne gjesten din? Hvor kom han fra? Sa han noe om sitt land eller om hvem han ættet fra? Hadde han noe nytt å fortelle om din fars hjemkomst, eller kom han hit i eget ærend? Han brøt så raskt opp at vi rakk ikke å bli kjent med ham. Han hadde i hvert fall ikke utseendet mot seg.»

«Evrymakos,» svarte den kloke unge prinsen, «min far kommer aldri tilbake! Jeg vil ikke lenger tro på noen som sier at han er på hjemvei, hvor de enn kommer fra. Heller ikke vil jeg bry meg om de varsler min mor spør så ivrig etter hver gang hun har tilkalt en spåmann. Om gjesten kan jeg si at han er fra Tafos, heter Mentes og er sønn av den vise Ankialos. Mentes er konge på Tafos, og en gammel venn av min far.»

Slik ordla Telemakos seg, enda han innerst inne skjønte at mannen var en guddom.

Frierne kastet seg på ny ut i dansen og nøt den herlige sangen mens dagen hellet. De moret seg fortsatt da natten falt på, men så gikk de hver til sitt hus for å sove.

Telemakos gikk til hvile i sitt høyreiste kammer over den staselige borggården. Foran ham gikk den trofaste gamle Evrykleia med en brennende fakkel. Henne hadde Laërtes kjøpt for tyve okser da hun var en ganske ung pike, men han så ikke på henne som en slavinne. Han aktet henne like høyt som sin egen hustru, men av frykt for å vekke sin kones vrede gikk han aldri til sengs med henne.

Nå lyste hun for hans sønnesønn med fakkelen, og hun var den av husets tjenerinner som elsket ham høyest, for hun hadde fostret ham ømt fra hans spedeste barndom.

25

Telemakos åpnet døren til sitt velbygde sovekammer, satte seg på sengen og tok av seg kjortelen, som han rakte til den kloke gamle kvinnen. Hun foldet den sammen og strøk den til rette med hånden før hun hengte den på knaggen ved den rikt utskårne sengen. Så trakk hun seg tilbake, dro til seg døren med en dørring av sølv, og satte slåen for med lærremmen.

Og hele natten lå Telemakos under ullteppet og tenkte på reisen Athene hadde pålagt ham.

II

tinget på ithaka Så snart daggryet strakte sitt rosenskjær over horisonten, stod Odyssevs’ sønn opp av sengen, kledde på seg og hengte sverdet over skulderen. Han bandt de vakre sandalene på de velskapte føttene sine og forlot soverommet, skjønn som en gud. Han sendte straks ut høyrøstede budbærere for å stevne sine hårfagre landsmenn til tings.

Mennene samlet seg raskt. Da forsamlingen var fulltallig, trådte Telemakos frem med et malmspyd i hånden, fulgt av sine to jakthunder. Athene la en slik glans over ham at folk så med undring på hans strålende skjønnhet. Han tok sete på sin fars tronstol, og selv oldinger vek til side for ham.

Den første som grep ordet var helten Aigyptios, kroket av alder, men rik på erfaring. Hans egen yndlingssønn, Antifos, hadde seilt sammen med Odyssevs til Troja, men var blant dem som den ville kyklopen hadde drept i hulen sin og spist som sitt siste måltid. Tre av Aigyptios’ sønner var ennå i live; den ene, Evrynomos, befant seg blant frierne, mens de to andre styrte farsgården hjemme. Men han glemte aldri yndlingssønnen, og var utrøstelig i sorgen. Derfor talte han med gråt i stemmen: «Hør nå på meg, kjære landsmenn: Ikke en eneste gang har vi holdt ting eller rådsmøte her siden Odyssevs dro bort på sine skip. Hvem er det som samler oss nå? Er det en ung mann, eller en av oss eldre? Har han noe viktig å meddele oss? Har han kanskje fått nyss om at hæren er på hjemvei, og vil kunngjøre det? Eller har han noe annet på hjertet som angår oss alle, og som han gjerne vil drøfte?

27

En god mann er han uansett, synes jeg. Måtte Zevs la hans ønsker og planer lykkes!»

Den gamles lovord gledet Odyssevs’ sønn. Han klarte ikke å sitte stille, men spratt opp for å tale. Herolden Peisenor, som visste hvordan saker skulle drøftes, rakte ham herskerstaven, og Telemakos vendte seg mot Aigyptios: «Ærverdige olding, som du ser, er mannen som har samlet tinget ikke langt borte: Det var jeg som gjorde det, for sorgen har rammet meg tyngst av alle. Jeg har ikke mottatt noen melding om at hæren er på hjemvei; hadde jeg visst noe, ville jeg ha sagt dere det. Heller ikke har jeg saker å drøfte som gjelder folkets ve og vel. Jeg vil tale om mine egne bekymringer, om den ulykken – ja, om den dobbelte ulykken – som har rammet både meg og mitt hjem.

For det første har jeg mistet en uforglemmelig far, som hersket over dere med en slik mildhet at han var som en far for dere alle. Men verre er det som plager meg nå, og som snart vil ødelegge mitt hus og gjøre ende på alt jeg eier.

Meget mot sin vilje er min mor omsvermet av friere, alle sønner av de fremste menn her på øyene. De kvier seg for å oppsøke hennes far Ikarios, som kunne gitt datteren til den beileren han likte best, og skjenket henne den medgift hun trengte. I stedet kommer de daglig til oss som ubudne gjester, slakter våre okser, lam og geiter, tømmer vinfatene i løsslupne drikkelag og setter til livs nesten alt jeg eier. For det finnes ingen Odyssevs her lenger, ingen mann som kan slå i bordet. Selv er jeg bare en svekling, ute av stand til å rydde opp. Det er ikke vilje jeg mangler, men styrke. Det som foregår her, er utålelig, en skam er det å se hvordan alt jeg eier bare forsvinner. Dere burde skamme dere, mine herrer, og rødme over hva folk her omkring må tro om dere. Frykter dere ikke gudenes vrede? Tenk om de lar de samme ugjerningene ramme dere! Jeg besverger dere ved Zevs på Olympen og ved Themis, hun som både setter og oppløser de ting som holdes av menn: Hold dere unna, og la meg bære min sorg alene. Var kanskje min far Odyssevs så urimelig mot dere da dere kjempet i grekernes hær at 28

dere vil gjøre gjengjeld mot meg og oppmuntre disse snylterne til å plage meg like mye? Likevel ville jeg foretrekke at det var dere som spiste opp alt jeg eier og har, for da kunne jeg siden ha håp om erstatning. Jeg ville gå rundt i byen og tigge og trygle inntil hver smitt og smule var betalt tilbake. Men nå har dere gitt meg en sorg i hjertet som det ikke finnes legedom for.»

Han hisset seg opp mens han talte, slengte staven i bakken og brast i høylytt gråt. En bølge av medlidenhet gikk gjennom forsamlingen. Alle satt tause, og ingen våget å svare med harde ord på Telemakos’ tale. Endelig tok Antinoos ordet: «Storsnutet er du, Telemakos, og uforskammet snakker du! Er det vi friere som skal sitte med skammen? Nei, det er ikke oss du bør klandre, men din egen kjære mor, som overgår de fleste i list og sluhet. I tre år – og langt inn i det fjerde – har hun fôret våre hjerter med falske forhåpninger, og sendt bud til hver enkelt med løfter hun ikke har den fjerneste tanke om å holde. Her er enda et eksempel på hennes dobbeltspill: Hun fikk satt opp en vevstol på loftsalen og gikk i gang med å veve en fin og umåtelig lang linduk. Og til oss sa hun: ’Jeg ville være takknemlig mot dere, unge menn, som beiler til meg nå da Odyssevs er død, om dere kunne legge bånd på begjæret etter min hånd, og vente til jeg er ferdig med denne veven, så ikke garnet mitt skal gå til spille. Det er et liksvøp til gamle Laërtes den dagen dødsgudinnen legger ham stiv på sengeleiet, for jeg vil jo ikke at de andre kvinnene her skal kunne si om meg at jeg lot en så velstående mann bli gravlagt uten liksvøp.’

Slik snakket hun, og vi mannfolk var godhjertede nok til å tro henne. Sannheten er at hun vevet på den store duken om dagen, men om natten satt hun i lyset fra faklene og rekket den opp igjen. Slik holdt hun oss for narr i tre år, men da det fjerde året opprant og tiden var moden, kom en av kvinnene, som kjente til hennes listige knep, og fortalte oss det hele. Så grep vi henne på fersk gjerning mens hun satt og rekket opp duken, og mot sin vilje måtte hun 29

deretter veve den ferdig. Vi friere har følgende svar å gi, så både du og alle andre skal vite hva vi mener: Send din mor hjem til hennes far, og be henne gifte seg med den mannen han velger for henne, og som hun selv kan like. Men det er en grense for hvor lenge hun kan sette unge menns tålmodighet på prøve, om hun stoler aldri så mye på de – riktignok usedvanlige – evnene Athene har gitt henne, både når det gjelder hennes ferdigheter i håndarbeid, hennes gode forstand og ikke minst hennes sluhet, som vi ikke har sett maken til hverken i nåtid eller fortid. Av samtlige skjønne kvinner som har levd i Hellas, er det ingen, hverken Tyro eller Alkmene eller Mykene med den herlige kransen, som i list og sluhet kan måle seg med Penelope. Men hun vil få liten glede av sine påfunn, for vi friere skal ete deg ut av huset om hun fortsetter med de grillene gudene har satt i hodet på henne. Det skaffer henne muligens et visst ry, men det blir du som må betale regningen. For jeg kan bare gjenta at vi rikker oss ikke herfra, og drar hverken hjem eller andre steder, før hun har bestemt seg for hvem av oss hun vil gifte seg med.»

«Nei, Antinoos,» sa den kloke Telemakos, «den kvinnen som har født og fostret meg, kommer jeg aldri til å jage ut av huset, aller minst når far er over alle hav og hauger, og like gjerne kan være levende som død. Jeg ville dessuten fått litt av en sum å betale i bot til Ikarios hvis jeg fant på å sende mor tilbake til ham. Han ville nok la meg svi for det, og gudene enda mer, for min mor ville neppe forlate huset uten å påkalle de slemme hevnens gudinner.

Folk ville også ha all grunn til å klandre meg. Nei, jeg sender henne aldri bort. Men hvis dere selv eier litt skam i livet, så kom dere ut herfra, hold festmåltider andre steder, og spis heller opp maten hos hverandre. Hvis dere derimot synes det er bedre å sette én manns eiendom over styr og slippe ustraffet fra det, så værsågod, forsyn dere! Men jeg vil påkalle de evige guder og be Zevs la hevnen ramme dere, så dere dør uhevnet, alle som én.»

Straks Telemakos hadde avsluttet talen, sendte den vidt30

skuende Zevs to ørner ned fra toppen av fjellet. De fløy først med vinden, side om side, med vingene utstrakt. Men så snart de kom svevende inn over tinget, der mannsrøster surret i luften, kretset de rundt det med flaksende vinger, og skuet ned på hver manns hode; det var som et varsel om døden. De klorte hverandre til blods på hodet og halsen; så fløy de sin vei mot øst, over byens hustak og hjem. Straks tingmennene fikk øye på fuglene, stirret de på dem med undrende uro og spurte seg selv hvilket varsel de brakte.

Gamle Halitherses, Mastors velvillige sønn, grep endelig ordet, for blant sine jevnaldrende var han den som best forstod seg på hva fuglene varslet om menneskers skjebne.

«Menn fra Ithaka,» begynte han, «hør nå hva jeg har på hjertet. Jeg vender meg særlig til frierne, for en stor ulykke vil ramme dem. Odyssevs er ikke lenger langt borte fra sine venner; han er kanskje like i nærheten, og pønsker på blodig hevn over beilerne. Ille vil det også gå mange av oss andre som bor her på Ithaka. Vi bør derfor prøve å få stagget disse frierne før det er for sent. Eller kan de ikke selv holde opp? Det ville være til deres eget beste. Jeg er ingen nybegynner som spåmann; jeg vet hva jeg snakker om. Tenk bare på Odyssevs! Er ikke alt gått slik jeg spådde denne selvsikre mannen da han dro med grekernes flåte til Troja? Jeg forutså at han ville bli rammet av mange ulykker, miste hele sitt mannskap og først etter tyve år komme hjem som en fremmed for alle. Nå går alt dette i oppfyllelse.»

Evrymakos, sønn av Polybos, tok til motmæle mot ham: «Dra heller hjem, gamling,» sa han, «og vær spåmann for dine egne barn, så det ikke går galt med dem i fremtiden. Selv er jeg langt bedre enn deg til å spå om slikt som dette. Det flyr jo så mange fugler under solen, og det er slett ikke alle som bringer varsler. Forresten er Odyssevs omkommet i et land langt borte – bare synd at ikke du strøk med i samme slengen! Så ville vi ha blitt spart for de dystre fremtidsvarslene dine, og sluppet at du satte den hissige Telemakos opp mot oss. Du håper selvsagt på litt 31

spåmannslønn til deg og dine, om han er i det rause hjørnet. Men jeg skal si deg noe som helt sikkert kommer til å gå i oppfyllelse: Hvis du, gamle gråskjegg, misbruker din erfaring til å egge opp en grønnskolling som Telemakos til voldsverk, vil det først og fremst gå ut over ham selv, for han vil ikke få utrettet det aller minste. Dessuten vil det også gå ut over deg, for vi kommer til å gi deg en bot som skal koste deg dyrt og volde deg adskillig smerte. Selv vil jeg i alles påhør gi det råd til Telemakos at han sender moren hjem til hennes fars hus. Der vil de så holde bryllup og gi henne den medgift en elsket datter har krav på.

Før det skjer, tror jeg ikke vi unge grekere er villige til å oppgi frieriet vårt, selv om det møter motvilje. For vi er ikke redde for noen, aller minst for Telemakos, om han brisker seg aldri så mye med store ord. Og enda mindre, gubbefar, bryr vi oss om slike varsler som du lirer av deg.

De hører ingensteds hjemme, og gjør deg bare enda mer forhatt enn før. Nei, uten skånsel fortsetter vi å fortære hans gods, og noen erstatning kan han ikke regne med så lenge Penelope lar oss håpe forgjeves på bryllup. Dag etter dag vil vi kjempe for å vinne hennes gunst, uten å se oss om etter andre passende bruder, som hver av oss ellers lett kunne ha funnet.»

Telemakos svarte ham, klok som han var: «Hør nå, Evrymakos, og alle dere andre stolte friere! Jeg vil ikke snakke mer om dette, og har ingen bønn til dere i sakens anledning. Gudene og hele folket vet hva det dreier seg om. Alt jeg ber om er et hurtiggående skip og et mannskap på tyve som kan følge meg på reisen frem og tilbake.

Jeg vil dra til Sparta og Pylos for å forhøre meg om fars skjebne, i håp om at en eller annen kan fortelle meg noe, eller at jeg snapper opp et rykte fra Zevs, som ofte gir folk den sikreste kunnskap. Hvis jeg hører at han er i live og på hjemvei, vil jeg holde ut denne elendigheten enda et år. Får jeg derimot vite at han er død og borte, kommer jeg hjem, reiser en gravhaug og holder en hederlig gravferd. Så gir jeg min mor til en ny mann.»

32

Da han hadde satt seg, stod Mentor opp og tok ordet.

Han var en gammel venn av Odyssevs, og kongen hadde før han seilte avsted, gitt ham ansvar for hele sitt hus og alt han eide. Alle skulle adlyde gamle Mentor, og han skulle passe godt på alt og alle. På tinget talte han som en godviljens mann: «Landsmenn,» sa han, «hør nå hva jeg har å si! Det ser ikke ut til at det nytter for en konge å styre landet sitt med mildhet og visdom, og opptre rettferdig mot alle.

Han kan like gjerne være maktsyk og ond i alt han sier og gjør, i hvert fall hvis vi skal dømme etter Odyssevs, som ingen husker lenger blant dem han styrte som en kjærlig far. Men hør nå: Jeg bryr meg ikke om å irettesette de trassige frierne for alle deres ugjerninger og onde hensikter, for de setter selv sine egne liv i fare når de eter opp alt hva Odyssevs eier og har, i den tro at han aldri kommer tilbake. Nei, det er alle dere andre jeg er harm på, dere som bare sitter og glor uten å løfte en finger for å få slutt på friernes oppførsel, enda de er få og dere er mange.»

«En hissigpropp er du, Mentor,» skrek Evenors sønn Leokritos, «et fjols uten like! Hvordan kan du oppfordre mennene her til å stanse oss? Om de er aldri så mange, vil de ha lite å vinne på å føre krig om et måltid mat! Ja, om selveste Odyssevs fra Ithaka plutselig dukket opp og fikk lyst til å jage alle de fornemme frierne som satt til bords hjemme hos ham, ville hans hustru få liten glede av at han var kommet tilbake, enda hun hadde savnet ham sårt. Han ville få en grufull død, enten han kom alene eller mannsterk. Det du sier, er bare vrøvl. Men la oss nå, godtfolk, gå hver til sitt! Mentor og Halitherses bør hjelpe Telemakos med forberedelsene til reisen, siden de er gamle venner av hans far. Selv tror jeg nok han helst vil bli sittende hjemme her på Ithaka og spørre etter nytt – den reisen blir det aldri noe av.»

Etter denne talen ble tingmøtet hevet. Alle dro hjem, og frierne vendte tilbake til Odyssevs’ bolig.

33

Telemakos gikk alene ned på stranden. Han vasket hendene i det gråhvite sjøvannet og løftet dem i bønn til Athene: «Hør meg, du guddom som kom hjem til meg i går, og bød meg seile ut på det mørke havet for å forhøre meg om fars skjebne! Mine egne landsmenn hindrer meg i å reise, særlig de trassige og ondskapsfulle frierne.»

Mens han ba kom Athene til ham, denne gang i Mentors skikkelse, og med Mentors stemme trøstet hun ham: «I dag har du vist, Telemakos, at du hverken er feig eller uklok, og det kommer du heller aldri til å bli, så sant du har arvet noe av din fars mot i brystet. Er du så mye til mann som han var når det gjaldt å nå sine mål i ord og gjerning, så reiser du ikke forgjeves. Men hvis du ikke er hans og Penelopes sønn, da har jeg mindre tro på at alt vil gå som du ønsker. Ikke mange sønner ligner sine fedre; de fleste er verre, men noen få er bedre. Nå har vi jo sett at du ikke er helt uten Odyssevs’ klokskap, og du har neppe noen fremtid som feiging eller idiot, så du har all grunn til å tro at dette vil gå bra. Bry deg ikke om hva de tåpelige frierne måtte tenke og mene. De er noen fehoder, uten sans for hva som sømmer seg, og de aner ikke hvilken grusom skjebne som henger over dem, og som kommer til å utrydde hele banden på én dag. Den reisen du har planlagt, kan du snart ta fatt på. Jeg er en venn av din far, og skal nok skaffe deg et hurtig skip og selv bli med på ferden. Nå skal du gå hjem og være sammen med frierne. Og sørg for kar og kister med proviant til skipet, fyll vinen på dunker og byggmelet i skinnsekker – mel er som marg for menn.

Imens skal jeg i en fart få tak i folk som er villige til å bli med som mannskap. Og skip er det nok av langs Ithakas kyst, både nye og gamle. Jeg skal plukke ut det beste til deg, og straks det er rigget og klart, setter vi til havs.»

Det var Zevs’ datter Athene som talte slik, og Telemakos ble ikke sittende lenge på stranden. Men det var med tungt hjerte han ga seg på vei tilbake til de forhatte frierne.

De satt i borggården og flådde geiter og stekte gjøgriser på 34

ilden. Antinoos kom leende bort til ham og tok ham i hånden: «Her kommer selveste stortaleren vår!» ropte han. «Du skulle ikke hisse deg slik opp, Telemakos! La skjellsord og hevntanker fare, og kom og spis og drikk med oss som du gjorde før! Vi skal nok sørge for både skip og mannskap til deg, så du kan seile så raskt som mulig til det hellige Pylos og spørre nytt om din sagnomsuste far!»

Men Telemakos var for klok til å la seg lure.

«Nei, Antinoos,» sa han, og trakk hånden til seg, «jeg orker ikke å sitte til bords og tie stille og late som jeg hygger meg sammen med en frekk bande som dere. Det var ille nok at dere forsynte dere så grådig av alt jeg eide da jeg var for liten til å skjønne hva som foregikk. Men nå er jeg blitt gammel nok til å høre andre fortelle hvordan dere har oppført dere. Modigere er jeg også blitt, og jeg vil trygle hevnens gudinner om å bringe død og fordervelse over dere alle, enten jeg drar til Pylos eller blir her i landet.

Ut vil jeg uansett, og reisen skal ikke bli forgjeves, om jeg så må be om skyss på fremmed snekke, siden dere hverken unner meg skip eller mannskap.»

Frierne forberedte et festmåltid, og Telemakos’ ord ble møtt med en bølge av latter og hånsord.

«Jeg tror nok,» ropte en ung frekkas, «at Telemakos ønsker å skjære strupen over på oss alle. Han drar vel til Pylos for å få hjelp, eller kanskje helt til Sparta og tilbake, siden han er så ivrig etter å komme av sted. Han kan også finne på å besøke de fruktbare markene ved Efyra for å ta drepende gift med seg hjem og blande i vinbollen så vi kreperer alle sammen.»

«Hvem vet,» ropte en annen, «hvis han legger ut på en skute, kan det jo hende at han også forliser på havet og omkommer langt hjemmefra, akkurat som Odyssevs. Men for et slit det da blir for oss, for det er selvsagt vi som vil få bryet med å dele alt han eier! Huset her tenker jeg vi overlater til moren og den nye mannen hennes!»

Telemakos lot dem snakke. Han gikk ned i farens kjel35

ler. Den var lang og bred, med høye hvelv, og her fantes hele dynger av gull og kobber, kister fulle av klær og svære krukker med herlig duftende olje. Langs murveggene stod fat med gammel vin på rekke og rad, ublandet, sødmefull vin av de edleste druer, og denne gudedrikken ble gjemt til Odyssevs, om han engang skulle komme hjem fra sin farefulle ferd. En dobbeltdør av solid tømmer førte inn til kjelleren, og den var alltid omhyggelig låst. Dag og natt gikk Telemakos’ barnepike Evrykleia her nede og holdt vakt, og hun hadde øynene med seg. Faren hennes het Ops, og var sønn av Peisenor. Telemakos kalte henne til seg.

«Skynd deg, fostermor,» sa han, «og fyll noen dunker med vin til meg! Ta av den beste du har, nest etter den du har gjemt til min ulykkelige far, om han skulle klare å flykte fra dødens gudinner. Tolv dunker trenger jeg, og du må spunse dem godt til. Og så må jeg ha med noe mel i velsydde skinnsekker – la meg få tyve mål finmalt byggmel. Og ikke et ord til noen! Gjør alt sammen klart til i kveld, så skal jeg hente det når mor har gått til ro for natten. Jeg har tenkt å dra til Sparta og Pylos, og forhøre meg om fars skjebne.»

Evrykleia brast i gråt.

«Kjæreste gutten min,» jamret hun, «hvordan er du kommet på slike tanker? Hvorfor skal du våge deg ut i den vide verden, du som er vår øyensten og eneste trøst? Selv en mann som Odyssevs er jo død og borte der ute i det fremmede, fjernt fra sitt hjem. Tenk også på at så snart du har snudd ryggen til, vil frierne pønske på ondt for å få tatt deg av dage, og etterpå akter de nok å dele alt dette mellom seg. Nei, bli hvor du er og pass godt på det du har.

Det er ingen grunn til at du skal forville deg ut på det golde havet, lide ondt og flakke omkring.»

«Ta det med ro, fostermor,» svarte den sindige gutten, «en gudinne har rådet meg til denne ferden, ellers ville jeg ikke ha dradd. Men du må sverge på at du ikke sier et ord til mor før det er gått tolv dager, eller i hvert fall ikke før hun spør etter meg og har hørt snakk om at jeg er reist.

36

Jeg vil ikke at hennes vakre kinn skal skjemmes av tårer.»

Den gamle sverget ved alle guder på at hun skulle holde tett, og gikk straks i gang med å fylle vin på dunkene og mel i sekkene. Telemakos vendte tilbake til frierflokken.

Gudinnen Athene hadde i mellomtiden fått det travelt på sin kant: Hun iførte seg Telemakos’ skikkelse, gikk omkring i byen, plukket ut unge menn og sa til hver av dem at de samme kveld skulle samles nede ved det hurtiggående skipet. Hun hadde selv bedt Noëmon, Fronios’ sønn, om å skaffe dette skipet, og han var mer enn villig til å gjøre det.

Da solen gikk ned og gatene ble liggende i mørke, satte hun skipet på sjøen og brakte ombord alt det utstyret som trengs på en slik farkost. Hun fortøyde skipet ytterst i havnen. Et ypperlig mannskap samlet seg straks, og gudinnen oppmuntret hver enkelt.

Deretter skyndte hun seg til Odyssevs’ kongsgård og lullet frierne inn i en behagelig døs. Da hun hadde drevet dem fra sans og samling, slo hun vinbegrene ut av hendene deres. Drikkelaget tok en brå slutt, alle øyelokk ble tunge av søvn, og svirebrødrene ravet ut i byen for å komme seg hjem og i seng. Nå iførte Athene seg Mentors skikkelse og ba Telemakos komme utendørs.

«Telemakos,» sa hun med Mentors stemme, «nå sitter dine hærkledte menn ved årene og venter bare på et vink fra deg for å legge avsted. La oss skynde oss, så vi ikke kommer for sent!»

Athene gikk foran med raske skritt, og Telemakos fulgte gudinnen. Da de kom ned til sjøen, fant de det hårfagre mannskapet nede på stranden, like ved skipet, og den unge prinsen tok ordet: «Venner,» sa han, «vi må bære skipskosten ombord; den står lagret og klar oppe på kongsgården. Min mor vet ingenting om dette, og heller ikke tjenerne, bortsett fra én.»

Han gikk selv foran, og mennene fulgte etter. De bar 37

hele kosten med seg ned på det velbygde skipet, og gjorde som Odyssevs’ sønn hadde sagt. Så fulgte Telemakos Athene ombord. Hun satte seg i bakstavnen, og han tok plass ved siden av henne. Sjømennene løste fortøyningene og satte seg på toftene.

Den blåøyde Athene sørget for god bør, og lot en frisk vestavind blåse over det vinmørke havet. Telemakos ropte til mannskapet at de måtte gjøre klart tauverket, og mennene reiste masten, som var av grantre, satte den støtt i midttoften og bandt den fast med stramme tau. Så ble de snehvite seilene heist med rep av oksehud. Vinden blåste opp og fylte seilene, og mørkeblå, brusende bølger gikk høyt om stavnen da skipet tok fart og satte kursen ut på åpent hav.

Og da alle rep var festet på det tjærede skipet, satte de drikkeboller frem, fylt til randen med vin. Litt vin ble helt ut som et drikkoffer til de evige guder, særlig til Zevs’ egen blåøyde datter. Og natten igjennom pløyde skipet seg vei over havet, helt til det grydde av dag.