Mara Lee
Salome Oversatt av Pernille Rygg
Mara Lee Originalens tittel: Salome Oversatt av Pernille Rygg © Mara Lee, 2011 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden. Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37410-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock 70260517 og Shutterstock 45936334 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Storefri. Svakt fiolette skyer. Jeg er den første som lager spor i det tynne laget med nysnø som skjuler de hvite linjene på basketballbanen. Kulden som en for trang hanske over ansiktet mitt. Sola lyser i nøyaktig to minutter. Som en sløv kniv. Jeg har savnet Veronicas grå øyne i dag. Hva betyr fredag? Hva betyr en lang grågul korridor som leder fra spisesalen forbi toalettene helt til skolesykepleieren? Femten jenter i en lang kø. Vi tar av oss boblejakker og støvler. Skolesykepleieren stikker hodet ut, han holder et papir mellom tommelen og pekefingeren. «Overdelene også, jenter,» sier han. Jeg smyger av meg overdelen og stiller meg opp i rekken igjen. Den lange køen har begynt å bevege seg, dirrer og skjelver. Enkelte har foldet hendene foran de nakne brystene sine, mens andre blir skarpere i blikket for hvert plagg som skrelles av. Jeg kikker bakover og framover, legger hånden på skulderen til Miriam. «Du er iskald, Elsa, slipp meg!» skriker hun og skvetter høyt. Det rykker i skulderbladene hennes en lang stund etterpå. 5
Inne i det dunkle rommet som lukter sprit. Den grønne briksen er kald, men klebrig. Sykepleieren snakker med rolig og varm stemme. Han sier jeg er en anelse undervektig, peker på brystkassen min. Han sier: «Hvis det blir krig …» Ja, hvis det blir krig? «… så er det bedre å ha litt kjøtt på kroppen.» Jeg er allerede på vei ut da han stopper meg. «Elsa?» «Ja?» «Fra og med neste uke kommer det til å være en psykolog på skolen annenhver torsdag ettermiddag mellom klokka ett og tre.» Hva mener han? «Bare sånn at du vet det. Hvis du skulle trenge å prate med noen. Vi forstår at det blir en stor omstilling for deg.» Jeg nikker, svelger og snubler ut. Ordet «mellommåltid» rekker å smette ut gjennom døra før den slår igjen med et smell. Lette, tyggegummiduftende fnis slår imot meg. Blikk som sirkler over brystkassen min, nedover, mot navlen. «Lekker. Har du kjøpt den i Paris?» Miriam nikker mot skjorta mi. Jeg skjønner at noe er galt, men later som det skal være sånn. Som om det svarte stoffet skal henge asymmetrisk i skrå flak over magen, selv om alle ser at jeg har kneppet den feil. Jeg lar den være. Går omkring med feilkneppet skjorte resten av dagen. Hvem var den idioten som sammenliknet snø med dun eller fjær? Snø er noe som river som torner mot ansiktet, 6
tvinger hodet mitt ned mot brystet og river hull i øyelokkene mine. Iskalde hvite klumper innenfor kragen, inni støvlene og i glipen mellom vottene og ermene på boblejakken som har blitt dyvåte og gnager mot håndleddene. Jeg rister det av meg som en hund på trappa til Veronica. Får hjelp av moren til Veronica, Lil. Snøen har vært i alle kanter og åpninger: tinningene, håndleddene, anklene, halsen. Remmer av kulde som strammer som iskalde bandasjer. Det jeg liker best med rommet til Veronica, bortsett fra stereoen og platesamlingen, er senga. Ryggstøtten er hev- og senkbar. Jeg trenger meg inn ved siden av henne, presser meg mot skulderen hennes. Jeg hever og senker ryggstøtten til det er slutt på tålmodigheten hennes: «Gud, så slitsom du er, Elsa.» «Hvor lenge får jeg bli her?» Stemmen min låter ikke så ubekymret som jeg skulle ønske. «Så lenge du vil, for min del, men du burde kanskje snakke med moren din først.» Det siste hørte jeg ikke, isteden skrur jeg opp volumet på musikken. Veronica har en enorm platesamling, den største og beste i hele kommunen. Iblant låner hun ut maxisingler til discjockeyen på Fästningen. Jeg synger med på de beste låtene, selv om hun syns det er vulgært. Selv ville hun aldri sunget med, Veronica sparer stemmen til andre anledninger. Solosang i kirken, for eksempel. Eller på skoleavslutninger. Hun synger åndeløst vakkert. Det gjør ingenting at lungene ikke alltid strekker til, det blir tvert imot enda vakrere når stemmen brister innimellom, og man hører hvordan stemmekatedralen hennes sprekker. Intet øye er tørt når man hører det skjelvet. 7
«Er det ikke snart på tide at du går hjem?» sier hun når jeg har sunget med på tre låter. Jeg later som jeg ikke hører, fortsetter å synge. «Kanskje du burde gå hjem. For å treffe ham altså.» Hvem? Sier jeg nesten, men halsen knyter seg. Blikket mitt danser nervøst over plakatene på veggen: Martin Gore, Martin Gore igjen, Vincent Clarke, Jimmy Somerville og massevis av andre som jeg ikke kan navnet på. Telefonen ringer. Det er moren min, så klart. Hjertet mitt slår så hardt, jeg presser hånden mot det, vil ikke at hjerteslagene skal sive ut i telefonledningen, inn i mammas øre og ut i stua som hun holder på å pusse opp: hvite, beherskede flater og en enorm peis. Den skal bli så dyp at man kan skuffe barn inn der. «Brød, jenta mi, ikke barn,» sier mamma. Det kan skje mirakler på telefonen. Jeg får bli hos Veronica. Nå har det gått tre dager uten at jeg har vært nødt til å treffe ham. Jeg skal holde meg unna så lenge jeg bare kan. «Har du tenkt på at jeg kanskje ville synes det hadde vært moro å treffe ham?» sier Veronica da jeg gledesstrålende forteller at jeg får lov til å ligge over. Lil, som ser ut som Britt Ekland, roper oppfordrende nede fra kjøkkenet: «Mat, jenter!» Hun har allerede begynt å spise og sitter med en skisseblokk foran seg. Ingen sier noe under måltidet. Jeg skyver omeletten rundt på den kyllinggule tallerkenen. Øynene våre som møtes over bordet: smale sprekker, kullsvarte. Lil later som hun ikke hører den kjappe lyden av piler som farer forbi ansiktet hennes. Senere på kvelden blir vi venner igjen. «Du er så hard,» hvisker Veronica i øret mitt før vi skal sove. Jeg skjærer 8
en grimase i mørket og snur meg bort, balanserer ytterst på sengekanten: visst er vi bestevenner, og vi kan bruke hvilke ord vi vil. Men det burde være forbudt å hviske en setning som inneholder ordet «hard» midt på natten. «Skal jeg ta det personlig eller generelt?» hvisker jeg tilbake. Jeg mente selvfølgelig billedlig eller bokstavelig. «Du skal ta det jævlig personlig,» er det siste hun sier før pusten hennes flater ut og svartner som en nattlig horisontlinje. Jeg sovner med ordet personlig i svelget, og et mørkt klingende navn som glir ubemerket ut av munnen min. Vi våkner tidlig. En lyd trenger inn mellom oss. En nifs, hul tone rett utenfor tomtegrensen der skogen begynner. Tankene mine farer av sted. Avhuggede lemmer virvler for mitt indre. Dukkelemmer. Ikke ordentlig ordentlige. Lubne, harde armer og bein av plast som hviner som vedfliser rundt huggestabben. «Underlig,» mumler jeg inne fra dukkefantasiene mine. Veronica setter seg opp i senga, håret hennes som et mørkt tyllslør over ansiktet. Hun drar dyna bort fra beina mine, tvinger meg til å stå opp. Jeg skriker av kulde og tretthet, gulvet er iskaldt. «Kom,» sier hun og tørker dugg av vinduet med pysjamasermet. Den tynne, kritthvite pekefingeren hennes virker som den vil gjennombore glasset. Mellom de sølvglinsende kirsebærtrærne skimter vi Lils atelier. «Det er en gal heks som bor der. Vil du vite hva den lyden er for noe? I så fall må vi drepe heksa først, og så må jeg drepe deg etterpå.» Lils atelier er egentlig en gammel stall. Vinduene er 9
små, matte glugger. Alt lys kommer fra det skrå takvinduet. Et tungt flak av snø glir sakte nedover glassruta. Lil sirkler rundt en massiv steinblokk. Kalkstein porfyr italiensk marmor diabas. Hun gjør tegn til at vi skal komme nærmere. Dyrelukten er sterkere enn vanlig. «Det stinker som faen …» mumler Veronica med en grimase, «jeg tar ikke et skritt til.» Med hånden over nesen synker hun ned på gulvet. Hun har rett. Det lukter virkelig … annerledes. «Er det marmor?» roper Veronica. «Hva tror du, Elsa – er det marmor?» Lil myser mot meg med en avventende, undersøkende mine. Jeg kjenner meg som en neve smågrus og det tar meg hundre år å riste på hodet. Nei, ikke marmor. Jeg vet hvordan marmor lukter. Som en blanding av vanlig gråstein og smeltende snø. «Et nytt materiale?» spør jeg. «Niks, et gammelt materiale. Svart granitt.» Lil er bomstille nå, som et rovdyr klar til å hugge byttet i strupen. Den grovt tilkappede steinblokken ser ut som den kryper sammen. En grå, urgammel stein. Jeg går nærmere til nesen rører borti den. Plutselig glimter det til foran øynene mine, jeg rygger tilbake. En glitrende svart åre springer fram midt i det grå. Ansiktet til Lil har sprukket opp i et vilt glis. Hun holder et skarpt og smalt redskap i den venstre hånden. Sekundet drar seg ut til et minutt, en dag, en årstid. «Mamma, er du gal!» sier Veronica, som har klart å reise seg og nå står foran meg med den ene fingeren i øyekroken min. Jeg blunker og blunker. Steinsplinter i øyet. 10
Hvordan lukter en fersk kuttflate av svart granitt? Som en blanding av vanlig gråstein og blod. Lil har snudd ryggen til. Veronica skyver meg ut av atelieret, jeg vet ikke hvem som støtter hvem. De dumpe huggene overdøves til slutt av fjerne hundebjeff. Sukret frokostblanding med melk. Varm kakao. Luften har klarnet. Snøen fra i går ligger som en gnistrende hard og isete hinne over hagen. Frokostblandingen mykner raskt og blir til en slapp guffe. Jeg vil tilbake dit, smyge meg langs veggene, snuse inn den beske dyrelukten. Veronica fnyser av min utålmodige lengsel. «Det er bare masse dritt, hun liker dessuten ikke at man snoker.» «Men det er noe lengst inne, i de stengte båsene.» «De innerste, mener du? Der setter hun sånt som hun har gitt opp, men som betyr for mye for henne til at hun kan kaste det. Englene hennes.» «Lil har vel aldri laget engler?» «Jo, men du har aldri sett dem.» En ekkel krypende følelse i magen. Klokka nærmer seg ni. En enorm lyssøyle har slynget seg inn gjennom vinduet og velter ut over Veronicas hender, de nakne håndleddene. Når jeg går over gulvet er det som å gå på varmt glass. Jeg vil ikke gå hjem. Jeg skulle ønske Veronica ville be meg bli enda en dag. Men det gjør hun ikke. Hva er et hjem? I sjuende måtte vi gjøre en prosjektoppgave i historie. Alle skulle presentere en persons hjem i en bestemt epoke. Vi fikk hjemmene og personene utdelt 11
av læreren og ingen mulighet til å velge selv. Jeg og Veronica fikk Marie-Antoinette. Jeg antar at det var HansOves lille måte å vise oss anerkjennelse på – alle ville jo ha Marie-Antoinette. Bortsett fra oss. Vi var ikke interessert i prinsesser. Hans-Ove ville selvsagt at vi skulle beskrive slottet hun bodde i, og den stilen som gjaldt da. Heller ikke slott interesserte oss noe særlig. Vi leste i bøker og lette etter noe. Vi forsto at Marie-Antoinette ikke trivdes på slottet, og at hun hadde blitt giftet bort mot sin vilje. Først tenkte vi på å lage en oppgave om kvinner som ble giftet bort til fremmede menn. Men så dro Veronica på ferie til Frankrike og Lil tvang henne til å bli med til Versailles, og der oppdaget hun den lille gården: Marie-Antoinette hadde bygget en liten drømmeverden med bondegårder og dyr som skulle minne om hennes hjemlands bønder og dyr. Hele oppgaven vår kom deretter til å handle om gården. Vi fikk en femmer. Jeg lurer fremdeles på hvorfor hjemlengselen hennes fikk henne til å bygge nettopp en bondegård? Hun bodde vel neppe på en bondegård i Østerrike? Det burde vel ha vært et slott der også, om enn ikke like staselig som Versailles? Jeg åpner dørene til mitt Versailles, Midsommarvägen 4. Driter i å tørke av støvlene. Lar snøen smelte på de italienske flisene i gangen. Gulvvarmen pulserer gjennom føttene opp i anklene. Som forsiktige støt. Jeg subber over den hvitlaserte parketten, stormer forbi den halvferdige ovnen og den gigantiske danske sofaen som ingen sitter i. Rommet mitt, endelig, min østerrikske gård. Senga, skrivebordet, bokhylla. Alt ser ut som da jeg forlot det. Ingen ser ut til å ha rørt noe. Alt er i orden, alle ting på sin plass. Men likevel virker det … nakent. Blikket mitt fester seg på sminkespeilet som jeg fikk 12
i julepresang av mamma. Et halvt sekund kjenner jeg meg ikke igjen. Tror det står en annen person i døråpningen. Med mørkt hår og kalde, bleke kinn. Hjertet mitt banker. Jeg flakker med blikket, jeg vet at det er meg i speilet. Mitt hår og mine kinn. Jeg trenger ikke være redd. Dette er min østerrikske gård, med alt jeg trenger i verden, bare Veronica som mangler – jeg skulle ønske hun var bitteliten som en dukke så jeg kunne oppbevare henne i bokhylla mellom Glassklokken og Djevelen i kroppen. Eller kanskje på kommoden med innlagte detaljer av perlemor som jeg arvet etter morfar. Rett ved siden av verdens mest mislykkede studentfoto der et skinnende jakkeerme stjeler all oppmerksomheten, mens pappas smilende ansikt vrir seg ut av bildet akkurat idet fotografen trykker på knappen. Der vil jeg at Veronica skal sitte. På marmorintarsiaen. Ansikt til ansikt med pappa. Hun kunne kanskje synge for ham. Hun kunne stille seg på tå og slukke lyset for meg når jeg går og legger meg om kvelden. Hun kunne strekke ut armen og åpne døra … En kraftig, iskald vind slår inn og får meg til å skvette. I døråpningen, ved siden av kommoden, står en gutt i svarte bukser og bar overkropp og stirrer på meg. Det er som om lungene mine krymper, uthules, på hver side av en tikkende bombe. Han stirrer på meg. Jeg stirrer tilbake. Å se på ham kjennes som kniver. Det mørke bølgete håret. De smale leppene som blir hvitere for hvert sekund. De mørke øynene med de lange vippene – kjære gode Gud hjelp meg. Hvor kommer de mørke øynene hans fra? Har han revet dem løs fra speilbildet mitt? Jeg pakker sammen treningsbagen min: trikåer, treningsdrakt, sko, håndkle. Ut. Noen drar tjukke svarte 13
penselstrøk over himmelen. Heller bøtter av kritthvitt knirk på bakken. Jeg blir stående under kirsebærtreet som aldri ble til noe. Istapper i greinene som urgammel dryppstein. Brekker av to tynne og tygger dem i stykker. Et mørkt, skinnende kjøretøy nærmer seg lydløst, svinger inn på oppkjørselen; Magnus’ blå BMW. Jeg huker meg ned så godt jeg kan under greinene, men det er for sent. Magnus gir meg et formanende blikk før han begynner å laste poser ut av bagasjerommet. Mamma lukter is når jeg lener meg bakover for å slippe unna den raske klemmen hennes. «Vi ventet på deg i tjue minutter, alle de andre var der.» «Du visste jo at jeg var hos Veronica.» «Du kunne vel ha kommet likevel, for vår skyld.» Magnus hoster kjapt to ganger på rad. Jeg har lært meg at det er et signal om at han skal si noe. «Moren din ville virkelig sette pris på om du var med neste gang.» Jeg trekker på skuldrene, forsøker å se uberørt ut, men det blir mest som et grøss. Når jeg fnyser gjaller det over hele kvartalet. Stemmen min er tynn som en sytråd når jeg så sier: «Slutt. Jeg har allerede … sett ham.» De roper etter meg. Sykle forsiktig! Det er isglatt! Kvelden er stjerneløs og stille som en isolatcelle. Bare jeg krysser jernbanesporet kommer gatelyktene til å slynge seg som julepynt hele veien til Ormby Danscentrum. 14
Å danse er ren og skjær idioti. Jeg vet det. Men jeg kan ikke la være. Hvorfor? Fordi jeg er flink til det. Og fordi jeg syns det er gøy. Det var faktisk nære på at jeg sluttet før vi begynte i sjuende, da Veronica ble syk for andre gang. Hun lå på sykehus i flere uker. Og fortsatte å være sengeliggende da hun kom hjem. Det gikk ikke an å danse da. Gikk ikke. Da hun fikk vite at jeg hadde sluttet ble hun sint. «Tror du at jeg ville slutte å synge hvis du hadde fått halsbetennelse?» spurte hun. Det var da jeg lærte hva et «retorisk spørsmål» er. Jeg begynte å danse igjen. Det verste er klærne. At det er vanskelig å få tak i kule danseklær. De fleste er rosa og glitrende. Jeg skulle gjerne hatt svarte danseklær, eller grå. Jeg har måttet nøye meg med et lavendelfarget kompromiss. Mamma har lovet meg en reise til London i sommer. Da skal jeg kjøpe kule danseklær. Og vanlige klær. Det blir et problem med navnet mitt, så klart. Man kan ikke hete Elsa i London. Jeg skulle ønske meg et penere navn. Som i stykket til Oscar Wilde der alle vil hete Ernest for å vinne kjærlighet. Er Ernest et kult navn? Det er sånne tanker jeg tenker mens jeg varmer opp. De flyter omkring, fester seg i hælene, knærne mine og forsvinner bort, for straks å erstattes av nye, flyktige drømmerier. Renate er over meg som en hauk i dag. Sier at jeg er ukonsentrert og anspent. Hun har fått et lite sår under øyet, det ser bisart ut under det kalde, distanserte blikket. Når jeg ser nærmere etter får jeg øye på et ferskt sår på halsen også. Der kan man virkelig snakke om anspenthet. Halsen til Renate består av flere sammenflettede sener som er spent som pianostrenger. Det gjør vondt i fotbuen når jeg ser på dem. Men hun har rett. Jeg er ukonsentrert. Fniser når jeg burde strekke ut ryggen. 15
I dag er det Miriam som får all rosen. Spesielt hoppene hennes. O, Miriam, du er så lett! Har det vokst ut vinger på deg i juleferien? Pytt. Det er lett å være lett hvis man ikke spiser, og hvis man sparer alle kreftene sine til de gangene læreren ser på. Jeg smugkikker på Miriam gjennom speilet. Den rosaglitrende drakten hennes. Hun har alltid pastellfargede drakter. Den dype utringningen i ryggen får ryggen hennes til å virke enda smalere enn den er. Håret hennes er satt opp i en knute som framhever føflekken på kinnet. Det ser egentlig sprøtt ut, en mørk prikk midt på kinnet. Likevel viser hun den fram som et smykke. Hvorfor? Fordi den lille føflekken får henne til å virke mer menneskelig, den er en tydelig feil på den perfekte maskinen. Tenk om Renate med samme iver la merke til de små knuffene fra Miriam som får meg til å miste balansen, eller de utstrakte fingertuppene hennes som helt tilfeldig risper over pannen min. Kanskje hun ser det, men lukker øynene. Men jeg har delvis skylden selv. Og dessuten kan jeg ikke la være å beundre iherdigheten til Miriam. Hvor mange år har det pågått? Jeg teller på fingrene: lillefinger, ringfinger, langfinger, pekefinger – fire år? Det betyr at neste år har hun samlet opp en hel hånd av hat. Og det rareste av alt: jeg forstår henne. Det er jeg som ser, men lukker øynene. Og det gjør henne enda sintere. Føttene mine beveger seg i takt med en setning jeg ikke får ut av skallen, som pappa en gang sa til mamma: Du er så søt når du er sint … Den søvndyssende rytmen beveger seg elektrisk gjennom føttene og knærne mine. Du er så søt når du er sint du er så søt når du er sint og plutselig sier jeg setningen høyt, flere ganger. Miriam stirrer på meg med et blankt smil og dunker meg litt for hardt i pannen med 16
pekefingeren: «Hva er det egentlig som skjer der inne, hva?» Ryggen hennes rykker og knepper av hat når den forsvinner av gårde til garderoben. Jeg er trett, likegyldig, utkjørt. Likevel blir jeg igjen og trener når den neste gruppen strømmer inn, nybegynnergruppen. Små rastløse barn som knapt kan stå stille, det spretter rundt armene og beina på dem. Jeg står ved stangen tett inntil speilet og øver på jetéer i en halvtime. Barna springer av gårde. Renate slukker, til slutt lyser bare lampen på pianoet. Jeg er en mørk, bevegelig skygge i speilet. Strekker leddene. Sitter i spagaten en lang stund, ruller over på ryggen, strekker ut beina og reiser meg langsomt til sittende stilling. «Hvilket ord passer egentlig på Miriam?» hvisker jeg inn i telefonrøret på rommet mitt om kvelden. «Søt og skinnhellig,» sier Veronica. «Er jeg et ondt menneske fordi jeg sa til Renate at Miriam ikke spiser ordentlig?» «Gjør hun ikke det?» «Jeg vet ikke.» «Men tenk om det stemmer? Da hadde det vært enda verre hvis du ikke hadde sagt det.» «Akkurat det jeg tenkte. Får jeg komme bort til deg i kveld?» «Det er ikke jeg som bestemmer det.» «Jeg har sett ham.» «Ham? Du mener ham?» «Ja, nå har jeg sett ham.» «Og?» «Ja, og?» «Er det alt?» 17
«Hva?» «Er det alt du har å si?» «Jeg sier jo at jeg har sett ham! Og … det er alt.» Lang stillhet. Det høres en tørr, skrapende lyd fra røret: «Er det du eller ledningen,» spør jeg. «Mm,» mumler Veronica, som om hun har noe i munnen, «ingenting …» «Slutt, det låter ubehagelig, hva holder du på med?» «Bare … ingenting … kanskje den bitende kulden din …» «Men får jeg komme bort? Så lover jeg å fortelle … alt.» Utålmodige fnys fra den andre enden av røret. «Hvis du danser for meg.» «Jeg er dødstrett! Holder det ikke at jeg forteller om ham?» «Det er ikke jeg som bestemmer om du skal få sove her eller ikke.» «Kan du ikke snakke med mamma?» «Nei.» «Kjære Veronica, bare snakk litt med henne.» «Jeg hater deg.» «Jeg også. Nå overlater jeg røret til mamma.» Det tar Veronica mindre enn tretti sekunder å overbevise mamma om at jeg må få ligge over. Antakelig sa hun noe sånt som: «Kan ikke Elsa få ligge over i kveld igjen? Det er så morsomt for meg når hun kommer.» Det er alt som trengs. Det er nok til at mamma får tårer i øynene av medlidenhet. Mamma legger på røret og sier oppgitt: «Gå, gå for Guds skyld, før jeg angrer.» Jeg jubler innvendig. Det 18
er merkelig, men mamma har ett eneste svakt punkt, og det er Veronica. Ellers er hun urokkelig, beinhard. «Jeg kunne ha hugget en utmerket skulptur av Birgitta,» sa Lil med giftiggrønn stemme etter en krangel med mamma. «God idé, men hvem ville se mamma på torget hver eneste dag?» sa jeg. «Du misforstår meg. Birgitta skulle være selve råmaterialet, en ny type materiale som oppsto som en konsekvens av erosjon i nordre Skåne. En blanding av gråstein og dogmatisme.» «Hva skulle den forestille, skulpturen altså?» Lil så på meg som om jeg var smuss på brilleglasset hennes. «En stein, så klart.» Bryteren i gangen er plassert for lavt, og jeg må alltid lete en lang stund under flere lag av jakker for å nå den. Akkurat da fingrene mine har funnet den runde, kalde knappen og lyset slukkes, står han der igjen. Før det blir kullsvart rekker jeg å se at han har på seg en grå T-skjorte. «Hallo der! Stopp en hal.» Mammas bestemte skritt som uunngåelig nærmer seg. Hun slår på lyset og sier irritert: «Hvorfor står dere her i mørket, unger? Dere ødelegger øynene.» Jeg blunker noen ganger, han derimot forandrer ikke en mine. Et åpent svart blikk, som et kameraøye som sluker lyset. «Jeg går nå, vi sees i morgen,» sier jeg og snur ryggen til moren min og den andre. Men en stor, tung hånd stanser meg, griper tak i overarmen min. «Trekk inn årene, nå skjerper du deg, Elsa.» 19
Åndedrettet til Magnus feier over meg som sydende vann. «La henne gå, Magnus, Veronica venter på henne.» «Hun går ikke et eneste skritt før hun har hilst ordentlig. Elsa, ta av deg vottene. Den høyre også. Får jeg presentere Johannes, fosterbroren din, som skal bo her. Johannes, dette er Elsa, den nye søsteren din.» Veronica er rar hele kvelden. Jeg venter på at hun skal stille spørsmål, at nysgjerrigheten hennes skal åpne dette ansiktet som noen ganger er så strengt og snørrhovent at jeg får lyst til å knuse det, men hun spør ikke om noe, isteden sier hun: «Kan du ikke danse for meg, Elsa,» og nei, det er ikke et spørsmål: Hun spør ikke, hun ber ikke, bare kaster ut denne anmodningen som en spyttklyse, frekt og hånlig. Men jeg er ikke hennes dresserte lille sirkusape, så jeg nekter og velter meg gledeløst i den slitte sofaen. Lil er ikke hjemme. Tv-apparatet deres er en grell etterlatenskap fra syttitallet. «Skru av,» sier Veronica. «Jeg vil se på,» sier jeg surt. Veronica er nesten ikke redd for noen ting, hun er en sånn som hånflirer døden rett i ansiktet, og betvinger sin skjebne med kald, distansert kynisme. Men det er én ting hun ikke kan utstå, og det er dårlig smak. Jeg kjenner hvordan hele rommet liksom skvetter til i avsky hver gang jeg slipper fra meg en gapskratt over de dårlige vitsene som ramses opp på løpende bånd. «Jeg går og legger meg nå,» sier hun til slutt. Et kort sekund klarer jeg å rive blikket løs fra tv-en. Ansiktet hennes er kritthvitt og vibrerer av raseri. Det er ikke like moro å se på tv uten Veronicas misbil20
ligende nærvær, men jeg blir sittende og stirre på skikkelsene som beveger seg som innesperrede dyr i den kvadratiske rammen. Hvorfor akkurat meg? tenker jeg foran speilet på toalettet. Hvorfor var de nødt til å plassere ham hos meg? «Dere kommer til å like hverandre,» sa Magnus da de fortalte meg det, «han er litt annerledes, akkurat som du.» Man burde gå manngard etter det ordet, «annerledes,» og så fange det, mishandle det og plassere det bak tjukke jernstenger i dyrehagen. Mellom himalayagribben og kjempeflaggermusen. Veronica blåser fullstendig i hva folk kaller henne. «Annerledes er ikke noe problem. Det er det normale som er et problem,» sier hun. Lett for henne å si, som snart skal slippe alt. For nesten nøyaktig to år siden planla jeg og Lil en storartet overraskelse på bursdagen til Veronica, som faller sammen med valentinsdag. Hun hadde akkurat kommet tilbake fra sykehuset, og vi ville gjøre noe spektakulært, noe helt spesielt for henne. Selv om det var midt i iskalde februar hadde jeg penklær, hvite lakksko, blått volangskjørt og hvit bluse, for mammas skyld, for Lils skyld, og kanskje for Veronicas. Liksom for å vise henne: Se, hva jeg går igjennom for din skyld – jeg lider jammen, jeg også … Vi hadde dekket på i lysthuset og installert talløse varmelamper både inni og utenfor. Da det var tid for kaken gikk det et sus gjennom gjestene: «Se på Elsa!» «Herregud, neimen så festlig!» Å gå på hendene var ingen kunst for meg, ved en anledning hadde jeg til og med gått rundt hele basketballbanen – elleve minutter tok det. Utfordringen denne gangen besto i sølvbrettet med den hjerteformede bursdagskaken som jeg balanserte på føttene. Hånd for hånd 21
nedover den steinlagte gangstien. Jeg hadde øvd hele uka, fram og tilbake mellom verandaen og lysthuset og klart det elegant, men vi hadde ikke regnet med været. Om natten hadde temperaturen falt til minus tjue, og til tross for at vi hadde feid bort all snøen kjentes hvert skritt som å drukne. Jeg hørte knapt de voksnes overraskede åndedrag og henrykte utrop. Alt jeg tenkte på var de numne hendene mine, kulden som lammet fingertuppene, håndflatene som brant bort all uro over hvordan jeg skulle klare å ta meg fram til lysthuset uten å falle. Det nyvaskede håret mitt slepte over steinene og volangskjørtet gled ned langs beina. Ikke noe av det merket jeg. Til slutt falt skjørtet hele veien ned over hoftene, og blusen sank ned og samlet seg som en klumpete krage rundt halsen min. Jeg merket ikke hvordan lydene rundt meg stilnet. Da jeg nesten var framme ved lysthuset kom jeg til å plassere hånden på et glasskår. Munnen min formet et stumt skrik og tårene rant nedover pannen, men ingen så det, for alle hadde allerede snudd hodene. Det gjorde helvetes vondt, men jeg fortsatte å gå på hendene helt fram til Veronica og Lil, som endelig løftet brettet bort fra føttene mine. Med en smidig bevegelse gikk jeg tilbake til stående. Jeg hadde forventet applaus, kanskje en klem fra mamma, men alle sto med ansiktene bortvendt. Her og der skimtet jeg et blussende kinn, et forlegent blikk, men ingen av de voksne så meg i øynene. «Kom, Elsa, så går vi og vasker hendene før kaken,» sa Lil til slutt og tok meg resolutt i hånden. Skjønt først rettet hun til blusen min, dro den ned over magen og stappet den ned i skjørtelinningen. Deretter trakk hun gjentatte ganger i skjørtet til det falt ned over hoftene mine igjen. Det merkelige var at ingen så at jeg gråt. Ikke engang Lil som holdt meg så hardt i hånden at glasskåret 22
boret seg enda dypere inn i håndflaten. Lyden av småprat senket seg atter over hagen. Inne på toalettet skyllet jeg hånden lenge under varmt vann, forsøkte å pille ut glasskåret, men ga opp. Deretter stilte jeg meg på toalettlokket og dro opp skjørtet. Stirret inn i speilet: Jeg stirret og stirret for å se det som hadde fått alle til å se bort og bli tause. Mine tynne knær og lyseblå bomullstruser, bleknende linjer fra bikinien, huden min som var lysere rett inntil kantsømmene på trusen. Det var den siste gangen jeg gikk på hendene, og verken mamma eller Lil nevner det noensinne. Veronica, derimot, elsker å snakke om det, «min elskede sirkusprinsesse,» sier hun og hver gang noen har bursdag foreslår hun at jeg skal gå på hendene. «Men lov å ta på deg tangatruser denne gangen,» legger hun til, og jeg blir rasende og stormer inn på toalettet, skyller ansiktet, hendene, kjenner etter og leter etter det glasskåret som jeg aldri klarte å få ut, og som på dette tidspunktet sikkert vandrer omkring i kroppen for en vakker dag å dukke opp i det venstre øyet mitt. Jeg tenker: Lukk øynene, så syns verken tårene eller sømmene. Et sekund etterpå farer knyttneven min inn i speilet, og jeg slår helt til det går i stykker. Noe sprekker, sveller. Veronica skal ikke få vite dette, hvordan hånden min blir stadig blåere under trøyeermet. I morgen kommer Lil kanskje til å lure – hvor kommer sprekkene i speilet fra? Men formodentlig kommer hun bare til å notere seg at mønsteret i sprekkdannelsene minner om fantomkrystall. Jeg unngår å snakke om ham, forteller ingenting. Hun fortjener det ikke, ikke i kveld. Overleppen hennes er 23
stram, ja til og med når hun har sovnet er den krummet i en foraktfull bue. Når jeg sniker meg av gårde neste morgen later hun som hun sover. Lyden av vinter straks jeg kommer ut på gaten. Knirkingen og den søvndyssende hvite kulden. Som ordet knirk, tenker jeg. Ordet knirk er iskaldt, hvitt og legger seg som frossen vatt i kroppen. Vinter i Kråkgränd er det samme som knirk. En stille, kald gate. Plutselig blir et vindu åpnet i annen etasje. «Hils tåpene!» roper Veronica. Hun har bare nattkjole på seg, og jeg myser opp mot den lyskledde skikkelsen som vinker til meg. «Lukk vinduet!» roper jeg tilbake, «du kommer til å fryse i hjel!» Tåpene. Det er de, jeg, vi som går på Ekebyskolen. I håndarbeidstimen viser jeg den lillamelerte høyrehånden min til Ann-Kristin. Jeg kan ikke bevege den, sier jeg. Hun rister bekymret på hodet. Jeg slipper å sy, isteden blir jeg henvist til stofflageret der jeg må sitte hele dobbelttimen og skrive nye produktlapper til tøyrullene. Store flak av tyll og blonder flagrer opp straks jeg beveger meg. Stoff lukter sorg. Både gamle og nye stoffer fører alltid med seg et eller annet slags minne, og minner, selv lyse, er per definisjon triste. Nye stoffer lukter bare stoff, og fravær av minner, og det er enda tristere. Jeg bytter ut de små lappene der både produktkode og innkjøpsdato er angitt. Mange av tekstilrullene er eldre enn jeg. Tyll, taft, silke, fløyel. Stoffer for konger og prinsesser. De burde dufte italiensk rosenvann og champagne, virvle rundt i ballsaler med speilblanke gulv, eller bli slept over scenegulv kveld etter kveld, blekne i lyskasterlys og impregneres av svetten fra kommende stjerner. Lengst inn mot veggen står en tynn stoffrull som ingen 24
noensinne har klippet i. Den stikker opp et stykke over de andre rullene. Etter mye styr klarer jeg å dra den fram. Uhyre tynt og finmasket stoff. Kjennes lettere enn luft i hendene. Mot huden er fargen på det vanskelig å bestemme, siden det er så tynt. Men etter fargen på selve rullen å dømme er den et sted mellom grå og lavendel, og skimrende. Det er et perfekt stoff. Jeg skulle ønske Veronica var her. Hun ville ha elsket det, hun kunne utføre underverk med det. Jeg bestemmer meg for at det tilhører henne. I storefri kommer Stefan og Jimmy med de røde brettene sine til bordet mitt. Stefan kaster på hodet, blåser ustoppelig bort luggen som faller ned over det høyre øyet. Det irriterer meg at jeg liker det, kastet, det bøyde hodet. Som vanlig sier han ingenting, men ser bare rart på meg med oppsperrede øyne. Smiler et innadvendt smil. Ingen rører maten sin. Deretter begynner de å klype hverandre i armene. De fniser og banner. Slutter like plutselig. Stirrer på meg. «Er du klar?» sier Jimmy og plukker opp bestikket sitt. Han og Stefan begynner å gape og gjøre gymnastikk med munnen. «Yes,» sier jeg og sitter klar med gaffel og kniv. «Klar …» «Ferdig …» «Gå!» Noen ganger når Stefan spiser ser jeg bare munnen hans. Han har omtrent samme musikksmak som Veronica. De fleste har vel nå forstått at jeg liker ham, men enten liker han meg ikke tilbake, eller så er han bare veldig dum. Det bryr meg ikke noe særlig, siden jeg bare er ute etter kroppen hans. Veronica pleier å si til meg: 25
«Hva i selve produktet er det du egentlig er tiltrukket av?» Og når jeg svarer: «I virkeligheten er jeg bare ute etter kroppen hans,» skjærer hun en grimase av avsky som får henne til å likne et knust egg. Men jeg liker virkelig utseendet hans, insisterer jeg. «Jeg liker luggen hans og munnen hans,» sier jeg og imiterer ham når han kaster med luggen som et føll. «Lugg, munn,» sier Veronica, «visste du at den korte u-lyden er unik for det svenske språket?» Det visste jeg ikke. Men jeg vet at Stefans lugg og Stefans munn er unik for Stefan. Altså har jeg ingenting imot å sitte rett overfor ham i kantina. Tvert i mot egger jeg ham til å spise for å få den munnen til å bevege seg. Det var min idé å innføre matkonkurranser annenhver mandag når det blir servert kjøttboller og tyttebærsyltetøy. Tolv kjøttboller får man av kantinedamene. Reglene er at man må bruke bestikk, man får bare drikke én gang, all maten må være inni munnen og man må svelge alt. Jeg vet ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette. Eller. Jo. Jeg vet det. For å se Stefan oppslukt og bli oppslukt av noe. For å se munnen hans bevege seg. For å se hvordan han ser ut når han er lidenskapelig. Kinnene deres blåser seg raskt opp. En bekymret rynke oppstår mellom Jimmys knallgrønne øyne – han har aldri vunnet. Pappaen hans er professor i Lund og god venn av Lil. Jimmy har vært forelsket i Veronica siden barneskolen, men hun har alltid sett på ham som en lillebror, til tross for at han er født i januar og hun i februar. «Hvis jeg ikke hadde vært så lav, ville du vært forelsket i meg også,» insisterte han da det til slutt gikk opp for ham at det ikke er nok å være hengiven. 26
«Hvis du ikke hadde vært så lav hadde du fått juling hver dag,» repliserte Veronica nøkternt til den uforstående rødtoppen. Men hun hadde naturligvis rett. I hockeyguttenes øyne var han ikke engang verd en omgang juling. Da Stefan så flyttet hit fra Ängelholm ble de straks venner, og Jimmys iherdige oppvartning av Veronica dabbet av. Jimmy skaffet seg nesten like lang lugg som Stefan. Han farget det røde håret sitt enda rødere. Tallerkenene er tomme nå. Den siste innspurten handler bare om å tygge. Det er her jeg kan bli farlig. Jeg spiser som regel for langsomt og har ingen sjanse til å hevde meg, men hvis jeg jukser, så hender det iblant at jeg vinner, siden jeg er god til å tygge på slutten. Kjevene til Stefan jobber som en industriell trykkpresse. Øynene hans er glassaktige og stirrer først på meg og deretter på Jimmy med et vilt blikk. «Ferdig!» roper han, gaper høyt og viser fram den absolutt tomme munnen sin. Han er blank i øynene og rundt munnen som har blitt karmosinrød av anstrengelsen. Det blanke fortsetter et godt stykke utenfor. Som et svært grisete barn som har spist med hele ansiktet. Jeg rekker ham en serviett. En buldrende mur av lyd nærmer seg. Hockeyguttene. De beveger seg alltid i flokk. Nå og da skjærer en sprukken stemme gjennom den kompakte veggen av mørke stemmer. «Hvem vant?» roper den ene av dem som har lært seg å snakke rent, Mikael C. Det irriterer meg at Jimmy er så ivrig etter å svare. «Stefan vant,,» sier han lydig og peker på Stefan. «Jeg vant,» sier Stefan. Flokken har alt dratt videre. Mikael C står alene igjen med et melkeglass i hånden. Vi rykker til alle tre når han 27
uventet setter seg ned. De jeanskledde lårene hans sneier beinet mitt. Melkeglasset setter han på mitt brett. «Hva er premien?» spør Mikael C. «Vet ikke ennå,» sier Stefan. «Hva pleier du å få?» «Godteri.» Mikael C stirrer på meg et sekund. Plutselig kjenner jeg hvordan en rask smerte farer over halsen min. «Au!» Det glassaktige, men triumferende blikket til Mikael C. De harde fingrene hans er klare til å knipse meg på halsen igjen når som helst. «Jeg så at Elsa jukset,» sier han og bender opp hånden min som jeg holder gjemt under bordet, graver fram tre halvmoste kjøttboller som han først holder opp og viser til Jimmy og Stefan, og deretter skuffer inn i munnen sin. Stemmen hans er grøtet når han sier: «Hun burde straffes, jeg kan hjelpe til med å tenke ut noe.» «Klart.» «Hun skal straffes,» sier han igjen og sluker melkeglasset. Etter skolen slår Stefan og Jimmy følge med meg ned til sentrum. Jimmy har den dårlige vanen at han alltid knipser lydløst i luften med fingrene før han ytrer seg. Både jeg og Stefan vender blikket beklemt ned når han gjør det. «Har han flyttet inn ennå?» spør Jimmy. Da jeg ikke svarer fortsetter han: «Pappa kjente faren hans for lenge siden, før han døde.» «Døde? Men han bor jo hos Elsa?» sier Stefan. «Ikke han, dustehue, faren hans så klart! Hvor mange 28
ganger mistet mammaen din deg i gulvet da du var liten?» Arrogansen til Jimmy er til forskjell fra Veronicas ikke noe morsom, tvert imot: mens Veronica er sarkastisk, er Jimmy bare hånlig. Han har noe genuint usympatisk over seg, den tynne lille kroppen, den raske, beregnende hjernen. Men Stefan later ikke til å ta seg nær av det. «Jeg er tilbakestående,» mumler han med et skjevt smil, «men hvorfor … døde han?» Jimmy har stoppet opp. Han nøler med svaret og sparker i en snøfonn. Jeg drar i det tunge jakkeermet til Stefan, drar i Jimmys dunlette boblejakke. «Jeg må gå nå, det er deres egen skyld hvis dere fryser fast i skinnene når toget kommer.» «… selvforvoldt,» sier Jimmy høytidelig; han vet at det er et ord som verken jeg eller Stefan bruker. «Så det er derfor sønnen ble sendt til Elsa?» sier Stefan. «Akkurat,» sier Jimmy og neseborene hans dirrer av fryd. «Nettopp,» mumler jeg. De tigger og ber om å få bli med meg hjem og kikke på ham. Jeg sier at jeg slett ikke er på vei hjem, men til dansetimen, og peker på bagen min. «Kan vi ikke få treffe ham? Vær så snill …» Stefan går ned på kne på skinnegangen og blunker bedende til meg. Hvis han hadde bøyd halsen en anelse bakover ville han sett ut som en helgen. For å avlede dem begynner jeg å snakke om kroppen til Miriam og lover at de skal få bli med meg på dansetimen isteden. 29