BERNT ROUGTHVEDT
SAKEN MOT ABELONE En sann historie om bordeller, bondefangeri og et drap i det gamle Vaterland
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-37598-0 1. utgave. 1. opplag 2014 Omslagsdesign og forsideillustrasjon: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,7/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
I
MYTEN OM ABELONE 1 Abelones hemmelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Das «grosse» Vaterland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 «Delikatesseforretning m. m. m.» . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11 16 23
II SAKEN MOT ABELONE 4 Piker, portvin og pianoforte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 5 Revolverdrama. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 6 «Kverk den bondelømmelen!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 7 Abelone på lovens side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 8 En velstående bondemann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 9 Abelone-krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 10 Skandale på Sofienberg kirkegård . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 11 Det tredje Kristiania. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 12 Torturanstalten i St. Olavs gate 23. . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 13 Forfjamsede vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 14 Nødverge eller innbilt nødverge? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 15 Dommen over Abelone . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 16 Mannen som kjøpte champagnebrus for 60 kroner . . . . . 101 17 Uanstendige lyster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 18 Bestyrerinnen som gikk fri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114
III SANNHETEN OM ABELONE 19 Jon Flatabøs roman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Den lettsindige hedmarkspiken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 «Det lå i blodet, skjønner du!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Kristensens Restauration . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Frihandlerske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Abelone mot Dagsavisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Spioner i elskovens hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 «Vår dronning uten trone» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Abelone abonnerer på Socialdemokraten . . . . . . . . . . . . . 28 Vaterland i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!» . . . . . . . . . . . . . . .
121 125 129 134 141 145 150 155 160 166 170
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177
Forord
Dette er en bok om den berømte «Abelone-saken» fra 1893, og ikke en levnetsbeskrivelse av hovedpersonen. Hvis den skal plasseres i en sjanger, må boken betegnes som en «kriminalhistorie fra virkeligheten» – det som på engelsk heter en «true crime». Saken mot Abelone er også en bok om Vaterland i 1890-årene og om kriminaliteten i Kristiania på den tiden – jeg har derfor brukt to kapitler på den beryktede «Barnehjemsaken», som dominerte avisspaltene i samme tidsrom som saken mot Nils Gulbrandsen Kinde – mannen som skjøt og drepte Abelones ektemann. Politietterforskerne har også fått en stor plass i boken, ikke minst de to legendariske «Kristiania-detektiver» Mikel Rønning og Redvald Larssen. Bokens annen del er en gjennomgang av kriminalsakene Abelone Konstance Kristensen ble involvert i året 1893: Drapet på ektemannen Lauritz Kristensen den 1. mai og straffesaken som ble reist mot henne samme høst – den endte med at Abelone ble dømt for «rufferi og horehushold». Fremstillingen bygger på samtidige rettsreferater i avisene, håndskrevne notater fra forhørsretten 04.05. 1893 og den store bunken med domsakter om Abelone Kristensen (domsnummer 645/1906, serie Jca/565) som ligger i Statsarkivet i Oslo. De to straffesakene som Abelone var involvert i året 1893 gjorde henne berømt. Hun fikk tilnavnet «Vaterlands dronning», det verserte historier om henne på folkemunne og hovedstadsavisene laget flere oppslag opp gjennom årene. Den dag i dag er Abelone fortsatt 7
en hovedstadslegende, som blant annet har fått oppkalt en restaurant på Oslo Plaza etter seg. Tredje del av boken er et forsøk på å trenge gjennom mytedannelsen om Abelone Kristensen. Det har vært et vanskelig og tidkrevende arbeid å skrive kortbiografien om «Vaterlands dronning» – for selv om hun nærmest var en offentlig person etter 1893, var det særdeles lite offentligheten fikk vite om hennes bakgrunn og privatliv gjennom pressen. Bokens tredje del bygger på et intervju av en etterkommer av Abelones fosterfamilie, biografiske opplysninger som dukker opp i domsaktene og materiale hentet fra kirkebøker og lignende. Det siste materialet er det ikke jeg som har gravd frem. Slektsforsker Trygve Wang har ofret både fritid og nattesøvn for å tilveieskaffe personopplysningene jeg trengte om Abelone Konstance Kristensen og hennes nesten like berømte nestkommanderende Severine Mathea («Thea») Gundersen. Jeg skylder ham en stor takk!
I
Myten om Abelone I det gamle Kristiania fantes det […] ikke noe bordell. Men i en gammel havneby måtte det jo finnes noe i den retning – og den retningen het Abelone Kristensen. Hun var en kjær og kjent institusjon. Olaf Gulbransson: Det var engang, Oslo 1972.
1
Abelones hemmelighet
Det er snart 100 år siden «Dronningen av Vaterland» – Abelone Konstance Kristensen (1858–1920) – døde, men fortsatt blir hun husket som en Oslo-legende. Store Norske Leksikon betegner henne som en «sagnfigur i folkefantasien, omsunget i gate- og revyviser og heltinne i en fantastisk roman av Jon Flatabø». På Wikipedia blir det fastslått at hendelsene som gjorde Abelone berømt – drapet på ektemannen Lauritz Kristensen, de påfølgende gateopptøyene i Kristiania og den pressefokuserte straffesaken i Oslo lagmannsrett – bidro til å gjøre Vaterland til et «Kristianias Whitechapel» i norsk kriminallitteratur. I 2014 sitter vi igjen med en forestilling av Abelone som en krysning mellom Liza Doolittle og Jack the Ripper. Hun er mer et produkt av revy og røverromaner enn et menneske som en gang var av kjøtt og blod. På Internett kan vi til og med lese at Queens Pub i Brugata blir hjemsøkt av Abelones gjenferd. Årsaken til at madam Kristensen ikke har funnet hvile i sin grav skal være at hun ble hengt på Galgeberg for drap. En observant skribent på lokalhistoriewiki.no avviser at denne spøkelsehistorien hverken har noe med Abelone Kristensen eller historisk korrekthet å gjøre: «Drapsmenn ble halshogd i Norge, og den siste gangen det skjedde var i 1876, omkring 45 år før Abelone døde.»1 Abelone var slett ingen morderske. Men det som ligger under denne minneforskyvningen er at et mord spilte en sentral rolle i hennes liv. Drapet på Abelones ektemann kastet søkelyset på hennes 11
etablissement i Karl XIIs gate 27. Over natten gikk hun fra å være en fullstendig anonym restauranteierske til å bli selve symbolet på «det mørke Kristiana». Hun ble et synonym for det organiserte salget av sex og rådyr alkohol, ofte ledsaget av svindel og tyveri, som foregikk i de beryktede kneipene i byens fattigste strøk, i Piperviken – og ikke minst i Vaterland. Avsløringen av forholdene i Abelones «morderbule» var et genuint sjokk for Kristianias bedrestilte. De hadde tatt det for gitt at hovedstaden var en bordellfri by. De lovlige gledeshusene var blitt stengt ni år tidligere – i 1884 – og i februar 1888 hadde regjeringen vedtatt at også den tvungne legevisitasjonen og politikontrollen av prostituerte skulle opphøre. Mange var glade for den avgjørelsen. Den offentlige kontrollen med «skjøgevesenet» hadde gitt inntrykk at prostitusjon fortsatt var legalt, og regjeringens vedtak demonstrerte at det offentlige Norge heretter tok klart og tydelig avstand fra ondet. Kristiania-politiet var imidlertid uenig i stortingsvedtaket av 15. februar 1888. Som sosialt problem betraktet var spørsmålet fortsatt uløst, det var bare kampmidlene som var gjort ubrukelig. Og med Abelone-saken våren 1893 ble hele Norge oppmerksom på det hovedstadspolitiet hele tiden hadde visst: […] i og med at man avskaffet kampmidlene mot dette samfunnsonde ble naturligvis heller ikke Vaterland, hvor det hadde sin grobunn, forandret i vesentlig grad. Vaterland fortsatte å være Vaterland. Så sent som opp mot 1900-tallet var det i dette strøket mange fallgruver av den sorten som man hadde forsøkt å fjerne med opphevelsen av den offentlige prostitusjon og kontrollen med de prostituerte […]. I de mange «Logis for reisende» og skumle øl- og vinbevertninger foregikk det nok meget som ikke atskilte seg stort fra livet i de offentlige bordeller.2 *
12
Drapet på Abelones ektemann i 1893 førte til at hun ble den av de såkalte kneipemadammene i Vaterland som alle hadde hørt om. I Kristiania West End, som Oslos vestkant het den gangen, ble hun titulert som «Dronningen av Vaterland», hennes egne undersåtter brukte den mer folkelige betegnelsen «Vaterlandsdronninga». Folk som møtte Abelone Kristensen syntes oppnavnet var særdeles treffede, bordelleiersken hadde både elegant utseende og majestetisk fremtoning. «Av utseende var hun ikke noen type på kvinner av hennes profesjon,» fastslår den legendariske politietterforskeren Redvald Larssen (1872–1951). «Hun var […] høy, staselig og velkledd, kort sagt det man kaller en ferm kvinne.»3 Også redaktør Olav Kringen (1867–1951) i Social-Demokraten lot seg sjarmere av hennes «kraftige karakteristiske trekk, kolossale, blonde hårmanke og fornemme holdning». Abelone var intet mindre enn «en Heraskikkelse», mente han.4 Madam Kristensen var nøye med å skinne litt ekstra under sine offentlige opptredener – det vil si når hun troppet opp i en avisredaksjon eller møtte i retten. Den kjente norsk-tyske karikaturtegneren Olaf Gulbransson (1873–1958) lot seg imponere av hennes kjempestore hatt og «parasollscepter» med elfenbenshåndtak. Journalist og forfatter Erik Lie (1868–1943) beskrev Abelone – «denne mektige herskerinne av Das grosse Vaterland» – som «elegant og verdig – i knitrende silke og med vaiende fjær». Abelone Kristensens fornemme holdning sto i skarp kontrast til hennes profesjon som simpel rufferske i slumstrøket Vaterland. Folk flest trakk den slutning at elegansen og verdigheten skyldtes at Abelone hadde vokst opp under helt andre forhold. Mange antok at hun var en innflyttet bondepike som hadde gått nedenom og hjem i Kristiania. Cand.philol. Nils Petter Thuesen kunne fortelle at hun stammet fra rike foreldre i Østfold.5 Journalisten Haakon B. Nielson var av samme oppfatning:
13
[Abelone] var en ferm og vakker kvinne som stammet fra bra og rike foreldre i Østfold og som arbeidet i en av Vaterlands skumle kafeer. Hun gikk under navnet «Vaterlands dronning» og er av visediktere og folkelivsskildrere hevet til skyene for sin skjønnhet, – og mannfolktekke det hadde hun, denne smellvakre bondejenta fra Smålenene.6 Men dette var ikke den vanligste teorien om Abelones herkomst. I mange lokalhistoriske bøker og avisartikler blir det fastslått at hun var født som overklassedame på Kristianias vestkant. Årsaken til Abelones «fall» var at hennes unge kjæreste – en jusstudent – brøt forlovelsen. Hun reagerte med å stjele penger fra sin rike far for å etablere seg som hotelleier i Vaterland sammen med en venninne. Kristianiafolk oppdaget snart at hotellet var noe helt annet enn det utga seg for, det hadde flotte privatgemakker for velhavende herrer som gjerne vil ha et diskret samvær med sine medbrakte «Damer» og «Jomfruer». Det hører også med til denne historien at det ikke var vinningshensyn som drev Abelone til å satse på bordellbransjen. Madam Kristensen ble rufferske i Vaterland for å kunne hevne seg på mennene i sin egen samfunnsklasse. Hun og venninnen drev regulær krig mot de «velhavende herrer» som benyttet hotellet, de underettet deres fruer om mennenes utroskap og oppfordret dem til skilsmisse. Til sist skal Abelone også å ha klart å lokke sin tidligere forlovede, den troløse jusstudenten, i fellen. Ingen av disse historiene om Abelones bakgrunn er sanne. Hun stammet ikke fra rike og bra bønder i Østfold, heller ikke var hun en overklassedame fra hovedstadens West End. Likevel gjorde hun aldri noe forsøk på å avsanne ryktene om sin herkomst. Hun nektet kort og godt å snakke om sin bakgrunn, i stedet lot hun ryktene florere uten å gripe inn. Det kan hende at hun var smigret over å bli tillagt en anstendig og velstående fortid. Det kan også være at spekulasjonene var bra for forretningen – at overklassestempelet lokket kunder til kneipen i Karl XIIs gate. 14
Men den viktigste årsaken til at Abelone Konstance Kristensen tidde om sin herkomst var at den måtte forbli en hemmelighet – en vond og vanskelig hemmelighet som hun simpelthen var nødt til å skjule for omverdenen.
2
Das «grosse» Vaterland
I våre dager er det ikke mye igjen av «det gamle Vaterland» – Abelones kongerike. Snart hundre år etter sin døde ville madam Kristensen rett og slett hatt store problemer med å orientere seg i det lille området vest for Akerselven hvor hun tilbrakte de fleste årene av sitt liv. Vaterlandsrønnene er ikke mer, Tomtegata, Vognmannsgate og Karl XIIs gate er slettet fra Oslo-kartet. Mesteparten av bydelen ble sanert i forbindelse med T-banearbeidet på Jernbanetorget og Grønland på begynnelsen av 1960-tallet. Og opp fra Vaterlands ruiner skjøt det ene monumentale bygget etter det andre utover 1990-tallet: Abelones verden ligger i dag godt skjult under Spektrum, Galleri Oslo, Sentralbanestasjonen, Oslo Plaza og Oslo City. Hovedstadens slumstrøk ble på 1980- og 1990-tallet forvandlet til et utstillingsvindu for vår tids Velstand-Norge. Og når bydelens tidligere dronning ikke er helt glemt, så skyldes det nok at hun har gjennomgått en hvitvasking i takt med Vaterlands metamorfose. Da Oslo Plaza – Nord-Europas største hotell, med over 700 rom fordelt på 38 etasjer – skulle åpnes i 1990, kunngjorde kulturkonsulent Grete Kobro at hotellets hovedrestaurant skulle få navnet «Abelones Brasserie». I brasseriets lokaler ville det bli reist en treskulptur av Abelone i legemsstørrelse, signert billedhuggeren Øivind Storbækken. Grete Kobro ser ikke ut til å ha fått med seg at Abelone i sin tid var hovedstadens mest kjente rufferske. Begrunnelsen for æresbevisningen var 16
at madam Kristensen hadde drevet kafé på Vaterland på slutten av 1800-tallet og at hun var så populær at hun fikk en egen vise: Det bodde ei munter kone i Vaterland en gang. Hun hette Abelone og dreiv med restaurant. Ja, [av] henne burde man få et monument i stand der nede i Vaterland!1 Det må ha fortonet seg som en god idé å ta visedikteren på ordet: Nå skulle Abelone-monumentet som osloborgere hadde gått og sunget om i snart hundre år, bli en realitet! * Journalist Erik Lie var selvsagt ironisk da han utropte Abelone Kristensen til herskerinnen «av Das grosse Vaterland». Bydelen er alt annet enn stor, vi snakker tvert imot om et lite område av hovedstaden avgrenset av Storgata i vest, Brugata i nord, Akerselven i øst og Oslo sentralbanestasjon i sør. På Abelones tid var Vaterland inngangsporten til Kristiania, det var det første stedet tilreisende bønder og hestehandlere fra Østfold, Oppland og Hedmark oppsøkte, også mange sjømenn på landlov fant veien til bydelen. For vel var Vaterland lite av format, men området var kjent over det ganske land. Vaterland var det norske Soho eller Reperbahn – et syndens Mekka hvor man fikk kjøpt brennevin og horer på alle gatehjørner og kneiper. Samtidig var Vaterland kjent for sine mange kriminelle. Lilletorget, den vesle plassen i utkanten av Vaterland, ble sammenlignet med Whitechapel i London, Vieux Port i Paris og Alexanderplatz i Berlin – med sitt bakland av smalganger og smug var torget den norske hovedstadens forbryterkvarter, og Kristiania om17
kring 1900 kunne skilte med forbrytere i alle kategorier og størrelser. Redvald Larsen legger ikke fingrene imellom når han oppsummerer bydelens historie fra 1600-tallet til moderne tid: De som slo seg ned i Vaterland var, kan en godt si, byens berme, for en stor del rene forbrytere. Helt fra begynnelsen av ble Vaterland byens forbryterstrøk i mer utpreget grad enn noe annet. Løsaktige kvinnfolk innlosjerte seg rundt omkring i strøket, og det varte ikke lenge før skjøgetrafikken her var i full blomst. Og i skjøgenes fotefar fulgte som vanlig mange tvilsomme eksistenser, og det utviklet seg forhold som politiet stadig måtte ha sin oppmerksomhet henvendt på. Mange har måttet betale dyrt for de utskeielsene som foregikk her, åpenlyst eller i det skjulte.2 Det var i hovedsak tre typer forbrytelser som florerte i Vaterland; gauking, bondefangeri og prostitusjon. Gauking – det vil si ulovlig innførsel, produksjon og salg av brennevin – var den vanligste kriminelle aktiviteten. Bydelen nærmest innbød til denne virksomheten, med gamle, overbefolkede rønner som lå tett i tett med utallige lønnkammere, kott, loftsgjemmer og andre skjulesteder: Det gaukes i «første». Det gaukes i «annen», og det gaukes i «tredje». Det gaukes i kjellerne langs de stinkende fuktige murvegger hvor rottene titter glinsende fete frem fra sprekker og kroker. – Det gaukes på loft under mugne bjelker som skråtaket truer med å tynge i muld – under gisne luker hvor kingelvevet henger i klaser og flenger!3 Men også annen småkriminalitet var vanlig i Vaterland. Lilletorget var smughandlernes, klokkebytternes og helernes markedsplass. I tillegg måtte politiet hanskes med beryktede lasaroner og slåsskjemper som «Gråteren» og den enøyde «Brandølen». Men det var 18
også langt farligere folk på ferde – ifølge politistatistikken i Kristiania sørget bondefangere for at det årlig forsvant ca. 200 (sic!) personer sporløst fra Vaterland.4 Selv om det nok ikke endte med drap fullt så ofte som hovedstadspolitiet antok, så var likevel bondefangeriet en temmelig ubehagelig affære å komme ut for. Vaterland hadde en hel armé av folk som drev med den slags, og bondefangerne kunne deles inn i klasser etter sine forskjellige arbeidsmetoder. De minst farlige av dem var folk som satt på kneiper hele dagen og ventet på at tilreisende hestehandlere, sjøfolk og bønder skulle by dem på øl eller dram – de kunne tilrane seg penger eller verdigjenstander under drikkelaget, men brukte aldri vold. En annen klasse planla sine forbrytelser nøye, dette var utspekulerte karer som innsmigret seg hos fremmede mennesker og tilbød seg å vise dem rundt på restauranter og andre forlystelsessteder i Vaterland. Når «turisten» var blitt passe omtåket av omvisningen, forsvant bondefangeren med stakkarens penger og eiendeler. Denne gruppen brukte heller ikke vold, med mindre det var nødvendig for å unngå kontakt med politiet. Den tredje klasse av Vaterlands bondefangere opererte i bander, hvorav ett av medlemmene var en gateprostituert som fungerte som lokkedue. Dette var brutale typer som alltid øvet vold for å sikre seg offerets verdisaker. Utad var de elskverdigheten selv, de var velkledde og høflige og de opererte ofte utenfor Vaterland, fordi et større arbeidsfelt var nødvendig for at de ikke skulle bli så lett gjenkjent.5 De mest beryktede bondefangerne var de unge mennene og kvinnene i «Surrelaget». Redvald Larssen introduserer banden på denne måten i sine memoarer: Uttrykket surrelag lever ennå på folkemunne og blant eldre kriminalister, men det er vel få nå som husker opprinnelsen til uttrykket. Man forbinder det nærmest med noe i retning av et ordentlig fyllekalas, men det har nok ikke riktig den betydning. Mine venner i Surrelaget var riktignok ikke avholdsfolk, det 19
skal gudene vite, men det var heller ikke bare flasken de surret omkring.6 Larssen sikter til bandens berømte bondefangeri-teknikk, som er beskrevet i romanen han i 1925 utga sammen med forfatteren O. W. Erichsen: Fjerdingsfyrsten – blade fra «Surrelagets» annaler. En ung mann, Anton Borge, forviller seg inn i Vaterland, et «øde og uhyggelig sted, mørkt og fuldt av nattens og ensomhetens gru». Mens han står og ser utover Akerselven, oppdager han at gatene ikke er så mennesketomme lenger – plutselig er han «omgitt av en sværm av uhyggelige skikkelser»: Mennene hadde stilt seg ved siden av hverandre i en stor halvsirkel omkring Borge. Nå tok de hverandre i hånden, og idet de rykket sammen og trengte seg inn på ham, fikk de litt etter litt drevet ham bort fra elvekanten og ut på den åpne plassen ved munningen av Jernbanegaten. Her sluttet de ringen om ham og ga seg til å danse en vill runddans. Deres jernbeslåtte skosåler klapret underlig mot den ujevne stenbrolegningen, det hørtes som om en kavalkade kom anstigende, det varte en temmelig drøy tid, han anslo det senere til henimot et kvarter.7 Etter denne behandlingen var Anton Borge svimmel, kvalm og ribbet for alle verdisaker. Skrekkslagen måtte han innse at han var blitt «surret»! Høsten og vinteren 1900 hendte det stadig oftere at folk ble utsatt for denne runddansen i Kristianias mørkeste strøk. Forholdene begynte å bli foruroligende utrygge om natten både i byens sentrum, utover Grønland, i Vaterland og på andre steder i byens utkanter. Redvald Larssen, som i mars 1897 var blitt ansatt ved oppdagelsesavdelingen i Kristiania, fikk oppgaven med å avsløre banden. Det ble en stor og meget langvarig etterforskning. Først på våren og forsommeren 1901 ble i alt 28 personer arrestert og siktet for delaktighet i Surrelagets virksomhet. Tiltalen kom til å omfatte 30 innbruddstyverier og utallige simple tyverier, helerier og voldstyverier. 20