5
Willy Ustad
Dronningens hemmelighet
© 2015 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-47130-9 1. opplag 2015 Fotoillustrasjon på omslag: Eline Myklebust Madsen Omslagsfoto: Eline Myklebust Madsen Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Slik sluttet forrige bok:
Gunnhild kom opp på siden av Eyvind. Hun hadde flekker av sot på kinnet, og klærne hennes var spjæret og skitne. Det lyse håret sto til alle kanter. Hun grep hånden hans i et hardt grep, og stemmen hennes var hes og andpusten. «Kom, vi går og gjør det samme. Det er en kulp i bekken som …» Hun begynte å gå, trakk ham så hardt i armen at han fulgte med. Eyvind merket den dirrende opphisselsen i henne og hørte pusten hennes gå dypt og hardt. Han tenkte at kanskje det var slik hun var, at harde hendelser og kamp om makt hisset henne – han mintes hvor vill og gal hun hadde vært etter at hun hadde kommet med tanken om å kjøpe de andre gårdene i Verran og legge dem under Egge. 5
Jeg må finne fars kiste. Kisten med eiendomsbrevene på Bolt-ættens eiendommer landet over, dem Armand ikke kjenner. Dersom Kolrun har rett og det var den kisten hun så drengene grave ned. Da, og bare da, kan jeg stå likt med Egge. En annen tanke snek seg inn på ham, liten og nedrig, men sterk. Likt med Gunnhild – ikke under henne. Da hans far og hennes hadde ført dem sammen, hadde han syntes hun var for stille, for tilbakeholden – nesten som en huskatt. Nå gikk han med armen over skulderen hennes og kjente brystvorten hennes stå ut som et naglehode mot håndflaten. Ingen huskatt – heller en gaupe. «Her,» sa hun hest, «her – skynd deg!» De sto på en liten lysning et stykke unna stien ned mot gårdene nedenfor. Ved siden av stien lå en utløe som hørte gården til. Spredte lysblaff fra fjølhaugen som ennå brant, kom som røde kiler mellom trærne. Eyvind ble vàr at han fortsatt gikk med øksen han hadde hogget vekk det brennende gjerdet med i hånden. «Her,» gjentok Gunnhild tungt med rust og lyst i røsten. I det øyeblikket trådte Skarphedin ut på lysningen med sverdet trukket. Han gikk ro6
lig fremover mot Eyvind, og han så verken til høyre eller venstre. Han stanset ti skritt unna, og det smale ansiktet var uttrykksløst. Eyvind kunne se arret etter gloen han hadde sparket mot ham under kampen i Jernadalen. «Når du er død, Eyvind Bolt, er det ingen til å bestride bisp Armands rett her.» Han sa det med helt dagligdags stemme, men det lå en dødsdom i ordene. Eyvinds eneste tanke var at hun har lokket meg hit. Hun setter Egge høyere enn meg, og Armand er mektigere enn meg, en sterk makt å dele handelen i Trøndelagen med.
Kapittel 1
Eyvind sto med vedøksen i hånden, barfot og sotet, med sundrevne klær etter kampen mot brannen. Skarphedin betraktet ham kjølig. «Når du er død, Eyvind Bolt,» gjentok han og smilte. Eyvind måtte kjempe mot tanken om at det kanskje like godt kunne ende slik dersom Gunnhild var i ferd med å gå mot ham. Dersom hun trampet sin egen sti mot en fremtid der han ikke hadde noen plass. Armand satt støtt på Storjåren, og snart ville kanskje kongen legge gården under seg. Han selv hadde bare halve Verran og håpet om å finne farens kiste. Og et løfte til en dronning. Eyvind tvang seg til å svare: «Og dersom du dør i stedet for meg, Skarphedin?» Islendingen trakk på skuldrene. 9
«Jeg har tjent mange herrer og alltid maktet det de krevde av meg. Ingen har bydd meg slik motstand som du, det er sant. Om vi begge dør i dag, er det en god måte å dø på.» Han så på Eyvind, så på øksen han hadde i hånden. «Du bærer en bondes våpen, slik det sømmer seg for en som ikke er stormann mer.» Uten å si mer trakk han sverdet og løp mot Eyvind. Eyvind måtte skjerpe sansene. Han hadde vært i ferd med å godta et nederlag – nederlag for Gunnhild og for Armand. Men ikke for Skarphedin, aldri for Skarphedin! Kroppen kjentes med ett glødende, full av flammer og raseri. Eyvind flyttet seg kjapt sideveis, for han forsto at Skarphedin ville trenge ham opp mot løeveggen, der han ikke kunne svinge øksen fritt. Hogget kom i midjehøyde – det vanskeligste å unngå. Eyvind kastet seg ned og krøkte seg sammen til en ball mens sverdet klang mot øksebladet. Eyvind fullførte rullingen forbi Skarphedin, kom seg på bena igjen som en katt og var på motsatt side av ham. Skarphedin tverrvendte, og et øyeblikk var han ute av jamvekt. Eyvind sprang innpå ham og hogg, men øksen var et langsommere våpen å svinge 10
enn sverdet, og Skarphedin hoppet bakover. Hogget nådde ikke frem. Eyvind visste han ikke måtte ta imot sverdhogg med øksen. Det var ingen stridsøks, den var ikke laget for å fange et sverd og bryte det unna. Kuttet sverdet økseskaftet, var øksemannen død – det hadde han lært av faren. Han gjorde et brått utfall fremover, svingte øksen som til begynnelsen av et hogg. Skarphedin gjorde enda et langt hopp bakover og skapte avstand mellom dem. Eyvind gjorde det samme mens han trakk øksen bakover. Da Skarphedin sto med begge ben strake, kastet Eyvind øksen av all makt, så det stinget i skulder og albue. Øyeblikket da øksen fløy, kjentes endeløst. Han så den dreie som et levende vesen, som en fugl av tre og stål. Han så Skarphedin begynne å krøke i bena til sprang og visste han ikke ville rekke det … Øksen traff Skarphedin midt i brystet, kløyvde brystbenet og sank inn så bare skaftet syntes mens kroppen ble slengt bakover av kraften i støtet. Det kom en fryktelig, hul lyd fra Skarphedin da ryggen hans traff bakken og luften ble slått ut av lungene. Så ble han liggende urørlig. Død. Eyvind sto bredbent og pustet tungt. Det 11
var fullkomment stille omkring ham. De siste flammene fra restene av brannen kastet røde lysblaff over liket av Skarphedin. Gunnhild sto urørlig i sotete og spjærede klær. Ansiktet hennes var likblekt. Det varte lenge før noen av dem sa noe. «Du tror jeg lokket deg hit, Eyvind. Du tror …» Stemmen hennes døde bort. Eyvind svarte ikke. Hva han enn sa, ville det være feil. Han hadde smaken av aske i munnen. Han greide ikke å avgjøre om det var aske fra brannen eller asken av hans egen fremtid. Han tok Gunnhild i armen med stort sinne og førte henne ned mot kulpen i bekken. Ingen av dem sa noe mens han rev klærne av henne og tok henne, først på grasbakken der småstein rev dem i huden. Deretter i kulpen mens hun støttet seg på steinene i kanten, svaiet i ryggen og lot seg ta på dyrenes vis mens hun skrek et langtrukkent gaupeskrik som i raseri. Ingen av dem sa noe, og de var fortsatt stille da de gikk tilbake mot husene. Det lå ingen lindring av mistankene de hadde mot hverandre. Ingen forsoning. Og Eyvind kjente fremdeles smaken av aske.
Kapittel 2
«Men du tok ham,» sa Karl Jernhanske, «du tok ham. Du tok Skarphedin med en vedøks. Det er manns verk, Eyvind.» Eyvind svarte ikke med det samme. Han satt og kjente på tanken om at han nesten hadde rømt hit så snart han bare hadde kunnet. Sant nok hadde han dratt til Nidaros på en dronnings bud, men det lå noe mer i det. Han flyktet fra den store tausheten mellom ham og Gunnhild. Karl Jernhanske så granskende på Eyvind Bolt. De satt i kongens hall, i kongsgården i Nidaros, og Karl satt som om han eide den og ikke bare styrte den. Eyvind tenkte på hvor forandret han selv var siden han var her sist for bare halvannet år siden. Karl så det samme utseende; høy, bredskuldret og lyshåret, men det var en glo av hast og utålmodighet i 13
ham – han var kommet til Nidaros på dronning Blancas bud, men dronningen var ikke her. Hele kroppen var anspent, og han var en annen mann. Eyvind våknet brått og rev seg ut av tankene sine. «Ja, jeg tok ham.» «Og du er fremdeles trolovet til Gunnhild fra Egge,» sa Karl like sakte. «Ja,» svarte Eyvind kort, så kort at Karl rynket brynene, men bare for et lite øyeblikk før han fortsatte å snakke om leieknekten Eyvind hadde drept. «Skarphedin må ha holdt seg nær brannen og håpet å ta deg dersom du ble alene etter den. Alene og sliten etter strevet med slokkingen. Det ville være grunnen hans for å tenne den, ikke sant? Du kan være glad han ikke skjøt fra bakhold med bue eller armbrøst. Da kunne han drept deg, og Gunnhild også, dersom det var bisp Armands ønske.» Eyvind kjente tvilen tvinne seg i ham som en orm i brystet. Gunnhild hadde tatt ham i hånden og trukket ham med seg – og der, på stien mot bekkekulpen ved stranda, hadde den islandske leiemorderen ventet. Hadde hun ført ham til Skarphedin med vilje? Eyvind greide ikke å slippe denne mis14
tanken. Han visste at han alltid ville bære på den, men på samme tid visste han at han aldri kunne dele den med noen. Ikke han. Han var sønn av gamle Erik Bolt, arving til Storjåren og Bolt-ættens eiendommer i Trøndelagen. Det lå for mye i det til at han kunne tro at en kvinne bare sviktet ham, selv ikke nå mens han var fordrevet fra Storjåren og mektige menn sto ham etter livet. Det ville være det siste, endelige tapet. Tapet av selve æren, tapet av det han var. Han merket at Karl Jernhanske så spørrende på ham. «Folket på Egge er rike,» sa Eyvind kort. «Og Gunnhild har alt sett seg von om å øke Egges rikdom ved å kjøpe gårder i Verran.» Karl så på ham med smale øyne over lysestaken på bordet mellom dem. «Gårder du mente kunne bli dine?» sa han stillferdig. «Og nå tenker du at hun kanskje ville ønske seg dine også. Da tar du feil. Egge trenger ikke det. Både Gudmund på Egge og datteren støtter deg i det du strir for.» «Kanskje!» «Trå lett nå, Eyvind,» sa mannen som styrte kongsgården. «Skylder du datteren på Egge – arvingen til Egge! – for å gå bak ryggen din, kan det stå deg dyrt.» 15
Eyvind svarte ikke. Tvilen rev i ham. Han kjente ikke lenger Gunnhild. Hun var ikke den kvinnen han ble trolovet til. «Det meste som kan skje, er at du blir sittende med en hustru som eier halve Verrabygda. Jeg kjenner få som ville gråte over det.» Noe strammet seg i ansiktet til Eyvind. «Jeg har et håp om at dronning Blanca kunne hjelpe meg, Karl. Men vil hun? Vet du det, du som …?» Karl så nøye på Eyvind, og det virket som han vurderte ham og hva slags mann han var blitt. «Når det kommer til de kongelige, er aldri spørsmålet hvordan de kan tjene deg, men hvordan du kan tjene dem,» sa han kvast. «Så lenge du er nyttig for dronningen, hjelper hun deg for at du skal fortsette å være nyttig. Gjør deg nyttig, Eyvind Bolt!» «Dersom jeg ender som bonde i Verran, er jeg ikke til nytte for noen,» glefset Eyvind tilbake. Karl Jernhanske kvalte et sukk og skiftet emne. «Bisp Armand ligger til sengs i Verdalen ennå,» hører jeg. Eyvind gikk fra å være ergerlig til å bli 16
rasende. «Sto det til meg, skulle han ligget under torven! Både han og denne broren hans, Wilfred.» Karl Jernhanske smålo ned i ølet sitt. «Jeg hørte noe om et sjøslag. En liten båt med fire mann om bord mot en hansakogg med tyve menn og en hvalslynge. Og koggen tapte.» «Han som eide båten visste om et skjær,» sa Eyvind tørt. «Men den hardeste kampen sto på land, på Gjølmesstranda.» «Det vet jeg også,» svarte Karl Jernhanske og trakk på de brede skuldrene. «Alle vet det, men verken Armand Hansel eller broren hans har latt ord falle om det.» «Det døde folk. Ikke mange, men …» «Leieknekter langveis fra, Eyvind. En grunn grav, så husker ingen dem. Armand skulle vært født for fire hundre år siden, det var da folk som ham kunne seile til andre land og plyndre. Det er slike som ham dronningen strever med å bli kvitt, så de ikke eter seg inn i hele kongeriket!» «Når kommer dronning Blanca, Karl?» «Jeg vet ikke. Hun sendte brev om at hun kom, men du vet …» Eyvind angret at han hadde hatt slik hast med å reise hit. Men han hadde trodd at dronnin17
gen kanskje alt var i Nidaros og ventet på ham, og den mann som lot en dronning vente var en tølper. Likevel hadde han reist fra Verran med en sviende visshet om at folket der trengte ham mer enn dronningen gjorde, for det var tusen ting som måtte gjøres om innflytterne fra Jernadalen og Høldingrenda skulle berge seg over vinteren. Aller helst ville han fått med seg én eller to stø menn og dratt til Orkdalen – gått lange veier utenom Storjåren og til den lille ødegården der faren hadde ment at han og Gunnhild fra Egge skulle vente ut manndauden. Dersom Kolrun hadde rett – og hun hadde et godt minne – hadde hun sett kisten med alle farens eiendomsbrev og farens gull bli gravd ned der, et sted ved husene. Han visste hun kunne ta feil, det kunne være en helt annen kiste, men tanken på at bisp Armands menn kunne ha funnet den, var som en torn i kjøttet. «Dronningen passer nok på å få gjort mangt et ærende nå,» sa Karl Jernhanske. «Det er nok derfor hun er så sent ute. Kongen er ute av landet, og da … Jeg har fått alt i ordning og venter. Det samme må du. Verre er det ikke.» Eyvind visste at det ikke var urimelig at Karl bød til bords i kongens egen hall – kongen var 18
en sjelden gjest her, men Karl var her alltid. Og nå, når dronningen var i vente, var hele kongsgården fyrt opp og gjort ren. «Vet du hvorfor dronning Blanca har kalt deg hit?» spurte Karl. «Nei.» «Ikke jeg heller. Ikke annet enn at hun skrev til meg og spurte seg nøye for om denne bygda i Verran, selv om Kronen ikke eier den minste flekk der. Jeg kunne ikke svare annet enn at jeg trodde alle der var døde i sotten.» Karl reiste seg og la to dryge kubber i ildstedet. Eyvind mintes det var i denne hallen han hadde møtt kong Magnus Erikssønn. Mindre enn to år siden, men likevel en annen tid. Tiden før manndauden. Han hadde trodd at fremtiden hans var staket ut den gangen: Herre på Storjåren i Orkdalen, med et lite kongerike av handel som strakte seg over hele Trøndelagen og lenger enn som så både nordog sørover langs kysten. Slik var det ikke blitt. Faren hadde vært i ferd med å dø av sotten da Eyvind kom tilbake fra den ferden. Siden da hadde bisp Armand med svik og bedrag tatt Storjåren fra ham og stått ham etter livet, jagd ham som en ulv. Pavens egen utsending, som beriket seg selv. 19
«Dronning Blanca synes kanskje jeg vil bli mindre nyttig for henne og kongsmakten i Verran enn på Storjåren?» Det lå en bitterhet i ordene. Storjåren hadde styrt halvparten av handelen i Trøndelagen. Nå ville han kanskje bli en bonde med noen få bygselgårder under seg. Ingenting for en dronning å støtte seg på. Karl svarte med ryggen til. «Kvinners veier er mer uransakelige enn Guds, Eyvind.» Karl satte seg igjen. Han nikket mot noen bak Eyvind. En høy, mørkhåret kvinne kom lydløst glidende og fylte staupene deres fra en kanne. Hun hadde myke, glidende rørsler, nesten som om hun danset. «Ah, hun er vakker, Solveig,» sa Karl høyt nok til at hun hørte det før hun stengte døren bak seg. «Og hun liker at jeg forteller henne det,» føyde han til da døren var stengt. «Og det vil jeg ha sagt, at det er bedre fasong på den tjenestejenta enn på kongeriket Norge.» «Å …?» «Du er en av dem dronningen har valgt seg ut. Og siden jeg ikke tror dronningen vil snakke ille om husbonden sin, faller det på meg å si deg hvordan det står til i rikene hans.» 20
«Jeg vet at kongen har tapt minst halve inntekten etter manndauden. Kanskje mer.» «Mer enn som så. Og han har ingen rikdom til å berge seg over vanskene heller, slik Kirken har.» «Sier du at kongen er pengelens?» «Slik konger regner det … ja. Og nå har han latt en liten flokk maktkåte adelsmenn narre seg ut på et korstog, mens han heller burde fått skikk på de to rikene sine. Et korstog mot andre kristne, for Guds skyld! Men saken er den at noen av stormennene i Sverige tror de kan bli rene småkonger der austpå. Pføy!» Det gikk opp for Eyvind hva han mente. «Som i … 1348, mot denne underlige russiske kristendommen, altså?» «Det var ikke annet enn røvertokt det heller, med det samme håpet om å lage seg noen lydriker, dra inn skatt og gjøre noen stormenn rikere,» brummet Karl. «Men som ung var kong Magnus sin egen mann, Eyvind! Han løste ut pantet på Skåne fra en eller annen tysk greve og fikk det landskapet tilbake til Sverige. Han var bare så vidt blitt myndig, og dersom storkarene her i landet hadde greid å bevise at han hadde tatt sølvet han brukte fra Norge, hadde det kostet ham tronen her i 21
landet. Sekstifire tusen mark sølv, Eyvind. Det er innpå tredve kjerrelass, om du regner med bare én hest for kjerra og ikke vil plage den for mye.» Eyvind visste godt at Skåne var verdifullt. Skåne var mer enn leirjord, det var havner og skipsfart, det var selve storveien til landene bortenfor Østersjøen. «Han tok sølvet fra Norge fordi Sverige var pengelens,» sa Karl. «Hans mor, den forbannede hertuginne Ingebjørg hadde sittet og styrt hele pengestellet der mens han var umyndig, omgitt av en skokk udugelige lykkejegere hun hadde tatt med seg fra Danmark. Nå er begge rikene er raka fant, men Ingebjørg er søkklastet.» Karl sinnet seg. Han smilte tynt og strøk hånden over skjegget igjen. «Eyvind … Det dronningen prøver å gjøre i det skjulte, står kanskje kongen midt imot. Han har lydt morens råd og gjør som hun gjorde – drar til seg danske embedsmenn for å fylle hullene etter gode, norske menn.» «Jeg har hørt det. Dronningen skrev det. Til og med på Storjåren tenker kongen å plante en slik villvokster!» Sinnet raste i Eyvind. «Det kan være lettere å bli kvitt en slik 22
enn Hansel-brødrene, Eyvind. Det kommer an på hvordan eiendomsforholdet blir ordnet.» «Tror du det?» «Armand og Wilfred Hansel sitter som eiere. Du møter veldige vansker om du skal bevise at kjøpsbrevet er falskt, men dersom kongen vil bevise det, så greier han det. Kongsmakt er kongsmakt.» «Og for meg er vel det omtrent samme sak. Det blir bare en annen som sitter på slektsgården min!» Karl smilte tynt, og øynene hans var smale sprekker. «Det spørs hvordan han sitter, Eyvind. Dersom han bare får sitte på gården fordi kongen gir ham et embete, blir det annerledes. Da sitter han løsere i salen enn bispen og bror hans.» «Og hva kan dronning Blanca gjøre med det?» Karl svarte ikke med det samme. Øynene hans var like smale. «Den som visste det, Eyvind. La meg gi deg et råd. Spill aldri noen gjettelek med den kvinnen. Hun kan la stormenn se seg som en hjelpeløs kvinne, bare som en skygge bak kongen. Men hun er slu, og hun kjenner reg23
lene i dansen rundt kongsmakten. Hun tenker lenger fremover enn de fleste aner.» Han ristet tankene av seg og så beklagende på Eyvind. «Jeg kan by deg losji her til hun kommer.» Eyvind ristet på hodet. Det fristet å ligge over noen netter i kongens hus, men tjenestefolk og andre ville forstå at han ventet på dronning Blanca. Da ville navnene deres være forbundet med hverandre, og det måtte ikke skje. «Jeg bør helst finne noe annet,» sa han. Karl nikket at han forsto. Du vet godt hvor jeg kommer til å gå, tenkte Eyvind. Du vet alt i Nidaros. «Det er alltid rom i herberget hos Margareta,» sa Karl. «Men jeg ville funnet noe annet, om jeg var deg. Jeg mener å vite at Wilfred Hansels menn også har gjort seg ærender dit.» Ærender. Jo, Eyvind visste hva som lå i ordet. Margareta drev ikke bare et losjihus, men et horehus. Mat, husrom – og en kvinne for den som ville. Eller to for slike med stor tro på seg selv. «Er Wilfred i Nidaros?» «Ja, i erkebispegården. Han kom sjøveien 24
fra Orkdalen med tre mann i følge for to–tre dager siden. Og de så ut som stridsmenn.» Sinnet kokte opp i Eyvind igjen. Skulle han la seg skremme til å lete opp et eller annet nattelosji i en lusete seng nede ved Brattøra bare for noen forbannede leieknekters skyld? Karl så nøye på ham og sukket, fordi han kjente menn som Eyvind Bolt. Menn som det Eyvind Bolt hadde blitt. «Vokt ryggen din,» sa han lavt. Eyvind svarte ikke. Da han gikk ut porten, stakk han hånden under kappen og løsnet sverdet i skjeden, før han kjente etter at den lange kniven i støvelskaftet satt slik den skulle.
Kapittel 3
Lidvard smed syntes kirkegården i Verran var et høvelig sted å sitte og tenke. Langt nok unna hus til at han kunne sitte i fred, og nære nok sjøen til at han kunne holde øye med den. Han hadde funnet ut at han likte å se på sjøen. Skarnsundet var som et levende vesen, det buktet og vred seg i strømvirvler der det bendte seg forbi et nes eller gled urokkelig av sted, først innover og deretter utover, ettersom flo snudde og ble til fjære. Han satt på en stein uten merker, sikkert en gravstein der en av dem som hadde levd og dødd i Verran hvilte under. Kanskje den mannen som hadde bodd på den gården Lidvard kalte for sin nå, den andre kalte Smedgården. Det kunne godt hende. Bare noen skritt unna, i utkanten av kirkegården, lå den ferske jordhaugen som skjulte 26
liket av islendingen Skarphedin. Mange hadde ment at en mann som ham burde graves ned der han var fallen og ikke ligge i kristen jord. Lidvard selv hadde heller ikke vært fremmed for tanken. Han hadde tenkt på Skarphedin som en djevel helt siden islendingen ville brenne gislene i Jernadalen. Likevel hadde mange fra Høldingrenda ment han burde på kirkegården. De hadde sett så lite av den djevelske siden av mannen, og tross alt var det Skarphedin som hadde fått dem hit. Og selv om de ikke hadde fått Boltgårdene, trodde de seg bedre forvart enn om de hadde blitt i den magre fjellgrenda de kom fra. Nær inntil kirkeveggen lå en annen fersk jordhaug over en annen mann – båtbyggeren som hadde vært den rødhårede Jutas trolovede før sotten tok ham. Det hadde ikke vært noe lystelig arbeid å hente liket fra naustet i Trangsundet og få det i kristen jord. Juta hadde grått. Lidvard hørte tunge steg på gangstien mot kirken og snudde seg. Han så Bjarne Arntssønn komme gående. En lang og tverrakslet kar med et sterkt og troverdig ansikt. Mannen som var en slags anfører for folket fra Høldin. 27
Lidvard undret ennå på hvordan det kunne endt dersom innflytterne fra Jernadalen og Høldin hadde kommet i strid med hverandre slik Skarphedin hadde ønsket. Han hadde også tenkt mye på om det ikke kunne skje fortsatt – de ville gå en mager vinter i møte, og når krybben er tom, bites hestene. Jo, det kunne ennå skje, og det var han selv og Bjarne Arntssønn som måtte forhindre det. «Guds fred, Lidvard. Du sitter og funderer?» Lidvard kremtet og samtykket. Bjarne Arntssønn satte seg på en stein ved siden av ham og sukket. «Folk tror vel vi driver dank, her vi sitter. Men sannheten er at noen må tenke også. Ellers blir det bare ugreie.» Det var et hint, og Lidvard tok det. «Den første og største ugreien blir å klare oss over vinteren. Jeg vet ikke helt hvordan det er hos dere, men hos oss er det ikke fôr nok til kyr og hester dersom vi får alle velberget hit.» Bjarne nikket, sakte og tenksomt. «Vi som kom over land har jo alt vårt på denne siden. Og hos noen er det ikke så ille stelt med høy, det er vel på de gårdene der fol28
ket døde tidlig på vinteren. Hos andre er det tomt, så der døde de vel på vårparten. Vi må dele på det som er. Eller de som har høy nok, må ta inn en ku eller to fra dem som ikke har det.» Lidvard nikket sindig. «Det er samme sjauen hos oss. Det henger mye på hvordan denne første vinteren blir.» «Asbjørn fra Saltbuvika sier vintrene er noenlunde milde her ved sjøen.» «Jeg tror jeg vil prøve å få sette noen av kyrne og hestene på fôr hos bønder på Innerøya,» mente Lidvard, «når de alt er på den siden. Men vi må få hit tre–fire kyr til. Kjerringene må ha melk til graut og ost og smør, og til småungene. Det blir magert nok likevel. Og til våronna må vi ha hestene hit for å få plogen i jorden.» «Våren er tidlig her,» sa Bjarne, og det lange ansiktet hans ble lysere ved tanken. «Ikke at den er altfor sein ved Høldinvatnet heller, men det er minst et par uker forskjell.» «Da er det en måned tidligere her enn i Jernadalen. Den ligger høyt til fjells og langt inne i landet, så der er det kort sommer og svinekalde vargvintre.» «Når du snakker om gråben,» sa Bjarne, «vi har varg i bygda. Alle arbeider jo dag og 29
natt nesten, og vi så vel ikke så godt etter sauene som vi burde. Datteren min fant to som var revet av vargen. Har dere jegere som duger til å ta den?» «Kolrun Ulvhildsdatter er makeløs med buen. Eyvind Bolt er like god, men han er på reise til Nidaros.» «En kvinne,» sa Bjarne forundret, «som jeger?» «Å ja, men vargen er lei å ta før det blir sporsnø. Hun kan kanskje ta den på åte, men det er vanskelig nok det også.» «Vargen er en slu djevel,» nikket Bjarne. «Vi får slå oss sammen og gjete sauene på ett sted og med to gjetere.» «Ja. Helst nede mot sjøen, i åpent lende slik at de ser hele flokken på en gang.» Lidvard var varsom da han stilte det spørsmålet han hadde tumlet med helt siden folket fra Høldingrenda kom. Men det var et viktig spørsmål, og Bjarne var mannen å spørre. «Er folket ditt misnøyd, Bjarne? De trodde jo de skulle få Bolt-gårdene.» Bjarne tenkte seg så lenge om før han svarte at Lidvard ante hva han kom til å si. «Noen er det. Å, de var bra fornøyde da de fant gode gårder likevel. Mye bedre enn dem de kom fra, og ved sjøen attpå til. Og nå vet de 30
jo at løftet om å få Bolt-gårdene var en svindel fra den helvetes bispen Armand.» Han tidde litt før han fortsatte, og Lidvard visste det var et dårlig tegn. «Du vet, de har jo sett på Bolt-gårdene og merket seg at de fleste av dem er bedre enn dem de fikk. Og så er det dette med at vi ikke vet hvem som virkelig eier disse gårdene vi sitter på. Det kan bli en svær sak etter hvert.» «Den saken ordner seg vel, med både Eyvind Bolt og Gunnhild fra Egge til hjelp. Men misnøye er farlig, og når den blander seg med ren avundsjuke …» «Enten går det over, eller så blir det verre. Men blir det ufred mellom folk i vinter, kommer det til å gå slektsledd før agget er borte. Slik er folk. Men Verran gror vel i hop til én bygd og ett folk etter hvert.» Bjarne flirte så smått. «Det har alt begynt å gå den veien, for noen. Bror min har en sønn som er nitten, Bjarte heter han, etter meg. Og han ser på en av jentene hos dere som om hun var selve solen. Svanhild, tror jeg hun heter. Han skal være med og ro denne flåten deres over sundet i dag, og jeg vedder skinnet mitt på at det er fordi Svanhild er med på ferden.» Lidvard kunne sagt ham at denne Bjarte 31
ikke ville få det lett. På reisen hit hadde Svanhild prøvd å henge seg fra en bjelke i en utløe. Hun ville greid det, om ikke Kolrun hadde kommet forbi. Han visste årsaken – noen dager før hun tok med seg et reip og gikk til utløa hadde to av Skarphedins leieknekter voldført seg på henne. Det hadde tatt en drøy tid før hun greide å smile, for ikke å snakke om å se på en mann uten å få en angst i blikket. Hun var som et skadeskutt dyr som ser kniven komme mot strupen. Men hun skvatt ikke til side lenger bare fordi en mann kom nær henne. Kanskje det var et godt tegn, men Bjarte skulle ikke få det lett. Lidvard oppdaget at Bjarne så spørrende på ham, han hadde vel brukt så lang tid på denne tanken at mannen ventet han skulle si noe. Men han kunne ingenting si om hva som hadde hendt Svanhild – det fantes folk som mente at en voldtatt kvinne var utskjemt. Han visste ikke om Bjarne Arntssønn var en av dem, og han ønsket ingen snakk mellom Høldinfolket om saken. Om det skjedde noe mellom Svanhild og Bjarte, fikk det skje mellom de to, og ingen andre. «Det er sist på fallsjøen nå,» sa han i stedet. «Da skulle vel flåten snart legge ut.» 32