Saddams fortolighet av Ala Bashir by Cappelen Damm AS

Ala Bashir og Lars Sigurd Sunnanå

SADDAMS FORTROLIGE

© J.W. Cappelens Forlag a·s 2004 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Chris Ison / Reuters / Scanpix; bildet er retusjert. Fotos: Saddams billedarkiv; utlånt av forfatter der annet ikke er angitt. Kart: Stian Hole Satt med 10,5/12,5 Sabon hos Heien A.s, Oslo Trykt og bundet hos Rotanor as, 2004 ISBN 82-02-23300-3 ISBN 82-525-4546-7 (Bokklubben Nye Bøker) www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD

Forord .............................................................................. Persongalleri .....................................................................

9 15

DEL I Fremveksten av regimet Kapittel 1 MONARKIET ............................................... Et kongedømme opprettes, og faller. En statsmann vanæres. Kart: Historiske s. 29, 30. Irak s. 40

Kapittel 2 GATEKAMPER ............................................. Kommunister og pan-arabister lar blodet flyte. Landets ledere avrettes i et fjernsynsstudio.

Kapittel 3 DOLKESTØT ................................................ Baath-partiet tar makten, mister den og tar den endelig tilbake.

Kapittel 4 UTRENSKNINGER ....................................... En torturist prøver seg på kupp, men mislykkes. Saddam sikrer seg all makt.

innhold

DEL II Presidenten Kapittel 5 DØDSDANS .................................................. Krig med Iran. Soldater forteller.

Kapittel 6 VÅPENHVILE ............................................... 117 Krigen mot Iran er over. Saddam blir uten kammertjener. Kapittel 7 ØRKENSTORM ............................................ 135 Irak taper Golfkrigen. Saddam har problemer med en lillefinger. Kapittel 8 OPPRØR ....................................................... 159 Sjiaer og kurdere reiser seg, men blir knust. En trailersjåfør redder livet. Kapittel 9 SULT ............................................................. 177 Iraks befolkning i ytterste nød. Saddams nærmeste blir søkkrike. Kapittel 10 EN FAMILIESAK ......................................... 205 Saddams svigersønner flykter til Jordan. Uday skyter sin onkel. Kapittel 11 SLANGEN .................................................. 225 Saddam har hatt en drøm og vil ha den malt. Gjenvelges som president. Kapittel 12 JENTEJAKT ................................................ 239 Uday blir skutt. Mener det er Guds straff. Kapittel 13 ØRKENREV ............................................... 253 Bagdad bombes på ny. Liktorner plager presidenten, mens hustru og svigerinne vil være med på korrupsjonskarusellen. 6

innhold

Kapittel 14 KUNSTNERLIV .......................................... 271 Saddam lager mat og bestiller monument. Ukjente velgjørere ringer fra Hongkong. Kapittel 15 GIFTERMÅL ............................................... 287 Saddam bygger opp kvinnenettverk og finner kone til Uday. Hans gamle tante blir stadig vanskeligere å ha med å gjøre. Kapittel 16 HEISEN ...................................................... 307 Uday satser på sykehusdrift. Helseministeren kommer i beknip.

DEL III Sammenbruddet Kapittel 17 NEDTELLING ............................................ 323 Regimeskiftet nærmer seg. Korrupsjonen sprenger nye grenser, og for makteliten blir det særlig populært med doktorgrader i statsvitenskap. Kapittel 18 FORFATTEREN .......................................... 337 Presidenten konsentrerer seg om sitt forfatterskap. Saddam endrer ikke sitt syn på Israel. Kapittel 19 KALIFEN .................................................... 353 Bagdad faller. Det har skjedd før.

Del IV Vedlegg Takk ................................................................................ 367 Historisk oversikt .............................................................. 369 Register ............................................................................ 379

FORORD Av Ala Bashir

Sjeik Hassan bin Muhammad bin Ali al-Thani i Qatar elsker kunst og er en av verdens største samlere av klassiske og moderne orientalske malerier. Hans boksamling er også enestående. I desember 2002 inviterte han meg til en ukes opphold i Doha, der han stilte et stort atelier og gjestehus til min disposisjon. Mens jeg var i atelieret disse dagene, kretset han stadig rundt meg, og jeg visste hvorfor. I tråd med beduinenes nedarvede tradisjoner ventet han på at jeg – som hans gjest – ville fortelle ham hva som var mine planer for fremtiden, nå som jeg var tatt under hans beskyttelse. Sjeiken hadde sørget for at jeg fikk en offisiell invitasjon til Qatar. Men det var ikke bare for at jeg skulle kunne male, at jeg var bedt om å komme til Doha. Min kone og fire voksne barn befant seg i Europa. I Irak tilsa regelverket at jeg da ikke ville få regimets tillatelse til å reise ut av landet. Det var ikke tillatt at både min kone og jeg var utenlands samtidig; en av oss måtte hele tiden være i Bagdad. Men med en offisiell invitasjon fra Qatar stilte det seg annerledes. Jeg fikk dra. Sjeik Hassan hadde åpnet døren for meg slik at jeg kunne hoppe av og ikke dra tilbake Irak – til en krig vi visste ville komme. Nå ventet han på at jeg skulle fortelle ham hva jeg hadde bestemt meg for. For en billedkunstner var det en drøm å være gjest hos sjeik Hassan. I det store atelieret fantes alt jeg behøvde av pensler og lerreter. Oljefargene kom fra en familiebedrift i Nederland. De hadde kostet en liten formue, men så var de da også blitt blandet på 9

forord

samme vis siden Rembrandts tid. Aldri hadde jeg arbeidet med vakrere farger. Jeg malte et avskåret hode av en skjønn ung kvinne. Hodet var pakket inn i en gjennomsiktig plastpose og lå på en stol. Rundt stod seks menn. De var som dyr og holdt store kniver i klørne. De var symboler på uvitenheten, grådigheten, egoismen, hatet, hevnlysten og maktmisbruket som vi irakere alltid har vært utsatt for – klemt mellom større og mindre despoter i Bagdad og krefter utenfra som har villet underlegge seg det fruktbare landområdet der sivilisasjonens vugge stod mellom Eufrat og Tigris for mellom fem og seks tusen år siden. Saddam Hussein al-Tikriti føyer seg naturlig inn i Iraks blodige historie. Den er full av brutale herskere som har falt som ofre for sin egen uinnskrenkede makt. Det er heller ikke vanskelig å finne paralleller til undertrykkelsen og grusomhetene som presidenten og hans menn snart vil bli stilt til ansvar for, etter å ha styrt Irak i nesten trettifem år. Abu Jaafar al-Mansour, kalifen som grunnla Bagdad i 762 e. Kr., la gjerne tepper over sine fiender etter at han hadde hugget dem ned. Deretter inviterte han familie, venner og kjente til fest – oppå teppene. Festlighetene startet før de slagne motstandernes dødskramper var avsluttet. Det kunne bli turbulente måltider hos kalifen. Saddam var likevel spesiell. Ingen av hans forgjengere i Bagdad har i samme grad fascinert, opprørt og tidvis skremt det internasjonale samfunnet. Etter den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990 hadde vestlige politikere, journalister og forfattere kappes om å beskrive hvor farlig han var, og hvilken trussel hans regime representerte mot verdensfreden. Det hadde toppet seg etter al-Qaidas terrorangrep mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington 11. september 2001. Selv om regimet i Bagdad ikke kunne knyttes til Osama bin Laden og hans nettverk, syntes loddet å være kastet av president George W. Bush i Det hvite hus: Saddam skulle fjernes. I strid med vedtak i FNs sikkerhetsråd hadde han gjemt unna masseødeleggelsesvåpen, ble det sagt. 10

forord

Det var ikke noe lett valg jeg stod overfor hos sjeik Hassan i Qatar. Det var fristende å bli. Jeg hadde vært vitne ved revolusjonen og monarkiets fall 14. juli 1958, de blodige oppgjørene mellom kommunister og pan-arabiske nasjonalister i 1959, det enda blodigere kuppet 8. februar 1963, og opptakten til Baath-partiets endelige maktovertagelse 17. juli 1968. Jeg hadde kommet meg helskinnet gjennom krigen mellom Irak og Iran fra 1980 til 1988, jeg hadde overlevd bomberegnet i Bagdad under Golfkrigen i 1991 og rakettene som kom under Operasjon Ørkenrev i 1998. Nå stod altså en ny krig for døren. «Jeg drar tilbake til Irak,» sa jeg til sjeik Hassan, da det avtalte, ukelange besøket i Doha gikk mot slutten. Jeg kunne ikke hoppe av. Jeg ledet et sykehus med tre hundre medarbeidere i Bagdad. De trengte meg når krigen kom. Det ville gå på tvers av min overbevisning, og jeg ville ikke bli respektert lenger, om jeg forlot broen når det blåste opp til storm. Jeg ville også oppleve Saddam og regimets fall. Uten at jeg hadde bedt om det, og uten å kunne si nei, var jeg blitt trukket inn som spesialist i hans legeteam for mer enn tjue år siden. Som bildende kunstner hadde han kjent til meg enda lenger. Jeg hadde fått hans tillit og var blitt en som presidenten gjerne ba om å få snakke med. I skyggen av storpolitikken hadde jeg sett og fulgt maktspillet, intrigene, utrenskningene, korrupsjonen og blodige familieoppgjør fra innsiden. Innenfor de begrensninger som taushetsplikten setter for oss leger, ønsket jeg å bringe mine iakttagelser av denne tragiske og skremmende epoken i Iraks moderne historie frem i lyset. Min beretning ville ikke bli fullstendig uten at jeg vendte tilbake til Bagdad, fortalte jeg sjeiken da jeg dro. Doha, mars 2004 Ala Bashir

FORORD Av Lars Sigurd Sunnanå

«Iraks moderne historie forteller oss at veien til et demokrati er stengt. Amerikanerne og britene burde vite bedre enn å tro at de kan få det til å vokse frem, når de snart fjerner Saddam Hussein og hans regime,» sa Ala Bashir. Jeg satt sammen med ham i min korrespondentleilighet i Amman. Det var nyttårsaften i 2002, og vi snakket selvsagt om krigen som ville komme. Han hadde ringt meg fra sjeik Hassan i Doha kvelden i forveien. Jeg var i Jerusalem på oppdrag for Norsk Rikskringkasting (NRK), men jeg kansellerte umiddelbart alle fjernsynsopptak og intervjuer som jeg hadde planlagt. Når Ala kom på gjennomreise fra eller til Bagdad, pleide jeg alltid å slippe det jeg hadde i hendene for å møte ham. Det hadde vært godt å se ham igjen. I fryseren hadde jeg norsk røkelaks, i kjøleskapet en anstendig hvit burgunder. «I de siste førtifem årene har vi levd i en evig skygge av hat, hevn og aggressivitet,» fortsatte han. «De få som har kjempet for ærlighet, rettskaffenhet og medmenneskelighet i styringen av landet vårt, er blitt kjørt opp i et hjørne for lenge siden, og de er blitt stadig færre. Nå er de så få at jeg ikke kan se at de kan gjøre seg særlig gjeldende i det nye samfunnet som vil måtte bygges opp etter krigen.» Det ble en lang kveld og natt for oss i den jordanske hovedstaden. Vi hadde mye å snakke om. Det nye året, 2003, så ikke lyst ut. Det er Bashirs fetter, den amerikanske oljeanalytikeren Faleh Aljibury, jeg kan takke for at jeg ble kjent med den irakiske legen og 13

forord

billedkunstneren, da jeg kom til Amman i mai 1999. Før jeg ble korrespondent i Midtøsten, hadde jeg siden 1975 dekket de aller fleste av OPECs ministermøter for NRK. Aljibury, som også fulgte møtene sammen med resten av det internasjonale analytiker- og pressekorpset, var blitt en av mine venner. Fetteren i Irak fikk tips om at han ikke burde dra gjennom Amman uten å hilse på meg. Jeg traff Ala flere ganger i Bagdad under mine reportasjereiser før krigen brøt ut 20. mars 2003. Min arbeidsgiver valgte å trekke meg ut av Irak før kamphandlingene startet, men jeg kom inn igjen 11. april – to dager etter at Bagdad falt. Jeg hadde da vanskeligheter med å spore ham opp, men jeg hørte at han var i live, heldigvis. Fire måneder senere ringte Faleh Aljibury meg fra USA, der han bor utenfor San Francisco. Han satt sammen med Ala Bashir, og de lurte på om jeg kunne tenke meg å hjelpe ham med å skrive boken om hans opplevelser som Saddams fortrolige? Bashir ønsket at den først skulle gis ut i Norge, en demokratisk velferdsnasjon han så opp til og respekterte. Kunne jeg finne en norsk forlegger? De siste seks månedene har vært den mest spennende reisen jeg har vært med på i løpet av mine mer enn førti år som journalist. Samtidig har den vært den mest deprimerende. I sjeik Hassans gjestehus i Doha har Ala Bashir tatt meg med inn i en svart og gal verden som jeg ville ha forsverget eksisterte, før han begynte å fortelle og bla i sine dagboknotater. Amman, mars 2004 Lars Sigurd Sunnanå

PERSONGALLERI

KONGEREKKEN kong faisal kong ghazi abdul ilah (regent) faisal ii

1921–33 1933–39 1939–53 1953–58

Viktigste politiker under monarkiet nuri pasha al-said Født i 1888. Pro-britiske holdninger. Dominerte Iraks utenriksog innenrikspolitikk fra statsdannelsen i 1920 og frem til monarkiets fall i juli 1958. Ble trukket etter en bil gjennom Bagdads gater etter sin død.

STYRERE ETTER MONARKIETS FALL abdul karim kassem, statsminister 1958–63 ahmed hassan al-bakr, statsminister feb. 1963–nov. 63 abdul salam aref, president nov. 1963–66 abdul rahman aref, president 1966–68

persongalleri

STYRERE ETTER BAATH-PARTIETS ENDELIGE MAKTOVERTAGELSE ahmed hassan al-bakr, president 1968–79 saddam hussein al-tikriti, president 1979–03

NÆRMESTE FAMILIE saddam hussein al-tikriti Født i 1937 (?). Iraks president og diktator fra 1979. Fjernet da amerikanske styrker erobret Bagdad 9. april 2003. Arrestert av amerikanske soldater 13. desember 2003. sajida khairallah tulfah Saddams kusine og første kone. uday saddam hussein al-tikriti Saddams eldste sønn, født i 1964. Ledet Iraks olympiske komité. Drept i kamp med amerikanske styrker utenfor Mosul i NordIrak 22. juli 2003. qusay saddam hussein al-tikriti Saddams yngste sønn, født i 1966. Var bl.a. sjef for presidentens spesielle sikkerhetstjeneste. Drept sammen med sin bror utenfor Mosul 22. juli 2003. raghad saddam hussein al-tikriti Saddams eldste datter. Var gift med Hussein Kamel al-Majid. rana saddam hussein al-tikriti Saddams mellomste datter. Var gift med Saddam Kamel al-Majid. hala saddam hussein al-tikriti Saddams yngste datter. Gift med Jamal Mustafa al-Tikriti.

persongalleri

samira shahbandar Saddams andre kone. Ingen barn med presidenten.

NÆR FAMILIE sabaawi ibrahim al-hassan al-tikriti Saddams eldste halvbror. Født 1939 (?). Var i en periode sjef for det hemmelige politiet. Arrestert av amerikanerne etter regimets fall. barzan ibrahim al-tikriti Saddams mellomste halvbror og svoger. Født 1951. Var i en periode sjef for Iraks etterretningstjeneste. Senere ambassadør til FN i Genève. Arrestert i Bagdad 17. april 2003. Gift med avdøde ahlam khairallah tulfah, Sajida Khairallah Tulfahs halvsøster.

watban ibrahim al-tikriti Saddams yngste halvbror og svoger. Født 1953. Innenriksminister fra 1991 til 95. Arrestert 13. april 2003 på flukt til Syria. Gift med ilham khairallah tulfah, Sajida Khairallah Tulfahs halvsøster.

VIKTIGE SLEKTNINGER FOR ØVRIG khairallah tulfah Saddams onkel, fosterfar og senere svigerfar. President Ahmed Hassan al-Bakrs fetter. Var Bagdads borgermester i noen år. Fjernet på grunn av korrupsjon. badra tulfah Søster til Khairallah Tulfah og subha tulfah, Saddams mor. Ble kalt «Hajia Badra» siden hun hadde gjennomført pilegrimsferden til Mekka – haj. Hypokonder.

persongalleri

ali hassan al-majid Saddams fetter og en av diktatorens mest betrodde menn. Født i 1941. Ledet Anfal-operasjonene i Nord-Irak i 1987/88, da mer enn 100 000 kurdere ble drept. Brukte giftgass og fikk tilnavnet Kjemiske Ali. adnan khairallah tulfah Saddams fetter og svoger. Født 1941. Bror til Sajida Khairallah Tulfah. Forsvarsminister fra 1977 til 1989, da han døde i en helikopterulykke. hussein kamel al-majid Saddams svigersønn. Født 1950 (?). Generalløytnant. Ledet bl.a. Iraks våpenutviklingsprogrammer frem til han flyktet til Jordan med sin familie i 1995. Vendte tilbake i februar 1996. Ble skutt og drept i et familieoppgjør, ledet av onkelen, Ali Hassan alMajid. saddam kamel al-majid Saddams svigersønn. Født 1952 (?). Oberstløytnant. Var sjef for presidentens livvakter, da han flyktet til Jordan sammen med broren, Hussein Kamel, i 1995. Ble skutt og drept i samme familieoppgjør etter at han vendte tilbake i februar 1996. jamal mustafa al-tikriti Saddams svigersønn. Fjern slektning, født 1949 (?). Hans bror, Kamal Mustafa al-Tikriti, var sjef for presidentens elitestyrker – Republikanergarden og Den særskilte republikanergarden. Begge arrestert og fengslet etter regimets fall. luai khairallah tulfah Saddams svoger. Sajida Khairallah Tulfahs halvbror og Ali Hassan al-Majids nevø. På samme alder som Uday Saddam Hussein, og var ofte presidentsønnens svirebror. Arrestert og fengslet av amerikanerne.

persongalleri

DEN INDRE KRETSEN abed hamoud al-tikriti Fjern slektning av Saddam og hans privatsekretær fra 1992. En av regimets aller mektigste menn, sammen med Ali Hassan alMajid, Izzat Ibrahim al-Douri, Taha Yassin Ramadhan og Tareq Aziz. Arrestert 16. juni 2003. izzat ibrahim al-douri Født nær Tikrit i 1942. Sønn av isblokkselger. Nestformann i Det revolusjonære kommandorådet, Iraks høyeste maktorgan. En av Saddams aller mest betrodde medarbeidere. Ennå ikke arrestert (mars 2004). taha yassin ramadhan al-jazrawi Født i Mosul i Nord-Irak i 1938. Bankfunksjonær. Medlem av Det revolusjonære kommandorådet og republikkens visepresident fra 1991. Arrestert av kurdiske geriljakrigere i Mosul 19. august 2003 og overlatt til de amerikanske styrkene. tareq aziz Født i Mosul 1936. Journalist. Medlem av Det revolusjonære kommandorådet. Visestatsminister. Iraks ansikt utad som utenriksminister fra 1983 til 1991. Overga seg til de amerikanske styrkene 24. april 2003.

ØVRIGE AKTØRER fatiq al-safi Jordeier og blant grunnleggerne av Baath-partiet i Irak. Saddams venn og samtalepartner. Våget å tale diktatoren midt imot. fawzi farman bashir Opposisjonspolitiker. Flere fengselsopphold. Min fetter. 19

persongalleri

zafer muhammad jaber Skolekamerat og venn av Saddams eldste sønn, Uday. Ble en av hans sekretærer. Falt i unåde og ble fengslet i 1998. Lever i dag i Amman i Jordan. kauther abdul azziz al-douri En av Baath-partiets grunnleggere i Irak. Livvakt for general Ahmed Hassan al-Bakr, da Abdul Karim Kassem ble styrtet under kuppet i februar 1963. Medlem av Det revolusjonære kommandorådet. Falt i unåde og satt i husarrest i 1993. Arrestert av amerikanerne da Bagdad falt. naji sabri al-hadithi Saddams siste utenriksminister. Iraks ambassadør i Wien i en årrekke. nizar al-khazraji Saddams generalstabssjef 1989–90. Flyktet til Tyrkia i 1995. riyadh ibrahim Blant Baath-partiets første medlemmer. Helseminister. Avsatt og henrettet i 1983. samir al-shakli Blant Baath-partiets pionerer. Medlem av Det revolusjonære kommandorådet siden 1968. Innenriksminister 1989–91. Avskjediget etter uoverensstemmelse med Ali Hassan al-Majid om et horehus.

DEL I

Fremveksten av regimet

kolum

KAP I T T E L 1

MONARKIET Et kongedømme opprettes, og faller. En statsmann vanæres.

«Saddam ønsker å se deg på sitt kontor,» sa livvaktene da de kom og hentet meg på al-Wasiti-sykehuset i Bagdad. Krigen mellom Irak og Iran gikk mot slutten, og presidenten ville takke for innsatsen som ble gjort for å redde liv og lemmer til soldater og offiserer som kom fra fronten. Jeg var direktør og medisinsk ansvarlig for dette spesialsykehuset for plastisk og gjenoppbyggende kirurgi, og vi hadde nettopp operert pasient nummer 20 000 siden det meningsløse blodbadet startet i 1980, nesten åtte år tidligere. Saddam holdt til i annen etasje i Majlis-bygningen, som lå noen få hundre meter fra Republikanerpalasset i sentrum av den irakiske hovedstaden. Det inngjerdede og strengt bevoktede palassområdet på vestbredden av Tigris dekket to og en halv kvadratkilometer og rommet et stort og delvis sammenhengende kompleks av kontorer, boliger og gjestehus, samt forlegninger for presidentens mest betrodde sikkerhetsstyrker. Også Bin-Sina, presidentfamiliens private sykehus, lå i tilknytning til palasset, som ble bygget av Faisal II før han og nesten hele kongefamilien ble skutt og drept under opprøret og monarkiets fall i 1958. Jeg ble kroppsvisitert og som vanlig bedt om å legge igjen armbåndsuret. Også gifteringen måtte jeg ta av. Rutinen var dessuten at lommene måtte tømmes for alt innhold. Selv lommetørkleet Faisal I (1885–1933). Valgt til Iraks første konge i 1921. (© Hulton-Deutsch Collection/CORBIS/Scanpix)

monarkiet

gikk til oppbevaring i en stor papirpose sammen med mine øvrige eiendeler før jeg slapp opp til presidentens kontor. Innredningen var ikke spesielt overdådig. Et stort og utsøkt blått persisk teppe lå på gulvet, men resten av kontoret ga et mer nøkternt inntrykk. To sofaer, en på hver side av rommet, var trukket i rosenrødt stoff med hvitt mønster. Gardinene foran vinduene var svakt rødlige. I hjørnet, til høyre foran skrivebordet, stod et irakisk flagg. På to av veggene hang sitater fra Koranen i glass og ramme. Det ene lød: «Om Vi hadde sendt ned denne Koran på et fjell, ville du sett det synke sammen i ydmykhet og brytes i stykker av frykt for Gud.» (Sure 59;21) Det andre hadde et mer formanende innhold og budskap: «Tvert imot, vi vil slynge det ekte mot forgjengelighetens verdiløshet, og knuse dens hode og se, den forgår! Ve over dere for det dere fremholder.» (Sure 21;18) Det var trolig rettet direkte mot mange av dem presidenten fikk på besøk. Saddam satt bak skrivebordet. Det var av mahogni, og han holdt sirlig orden: En lukket saksmappe, trolig med sikkerhetstjenestens siste opplysninger om sykehuset og meg selv, en glasskål med en muslimsk bønnekrans i elfenben og et krystallaskebeger med en tilhørende sigarkutter i sølv. Ellers var det bare et batteri av svarte telefonapparater på bordplaten. Presidenten var fordypet i en bok. «Sett deg ned og vent litt,» sa han. «Denne boken er svært spennende og uhyre interessant. Det er en doktoravhandling om Nuri al-Said. Jeg har fått den til gjennomsyn, og jeg vil gjerne lese ferdig det kapitlet jeg holder på med.» Da jeg gikk på sentralgymnaset i Bagdad fra 1954 til 1956, hendte det at jeg var med på å kaste stein på Nuri al-Said. Den offentlige læreanstalten var blitt etablert tidlig på 1930-tallet, og jeg hadde vært heldig som kom inn. Søkerne måtte ha svært gode karakterer for å bli tatt opp. Det var derfor ikke til å undres over at en stor del av Iraks intelligentsia og akademiske elite fikk sine studenteksamener nettopp der. I de årene jeg gikk der, var miljøet på sentralgymnaset en sann heksegryte av politiske meninger og antiimperialistiske og antikolonialistiske stemninger. 24

et kongedømme opprettes og faller

Irak hadde riktignok fått sin uavhengighet som det første landet i den arabiske verden i 1932, men vi var fortsatt under sterk britisk innflytelse på de aller fleste områder. Det var snakk om et tilnærmet lydrike. Særlig Storbritannia, Frankrike og Israels angrep på Egypt og stengningen av Suez-kanalen i 1956 satte sinnene i kok på gymnaset. Både de av oss som var kommunister, og vi andre, som så for oss et fritt Irak bygget på ideen om nært samhold og samarbeid med de øvrige landene i den arabiske verden, lot våre følelser mot de to europeiske kolonimaktene og den nye jødiske staten få fritt og høyrøstet utløp etter hvert som krisen utviklet seg. Ikke minst gikk raseriet og frustrasjonen ut over medlemmene i den irakiske nasjonalforsamlingen. Den holdt til i en praktfull gammel bygning som abbasidekalifen Haroun al-Rashid bygget til sin søster for tolv hundre år siden. Det muslimske imperiet strakte seg da fra Afrika til dagens Iran, og hovedstaden Bagdad var med sine mer enn en million innbyggere den nest største byen i verden. Bare Konstantinopel var større. Om noen parlamentsbygning kunne sies å være historisk, var det vår. Den lå ved Tigris, så å si vegg i vegg med sentralgymnaset. Bare en smal vei skilte de to bygningene fra hverandre. Både veien og parkeringsplassen som parlamentsmedlemmene brukte, lå mindre enn et steinkast fra taket på skolen vår. Yndlingsmålet var den svarte amerikanske Chevroleten med statsminister Nuri al-Said. Så snart noen av oss så den komme, løp vi opp på taket med steiner, murstein og det vi ellers kunne raske med oss av kastbart gods. Vi lot det hagle over bilen mens vi ropte at han var «agent» og «forræder», og at han hadde solgt oss til britene «på billigsalg». Statsministeren hadde som regel på seg en gul skjorte og satt for sikkerhets skyld midt i baksetet Det var først og fremst en storpolitisk feilslutning som ble gjort i Konstantinopel, som hadde ført til at det gamle Mesopotamia kom under britisk kontroll. Før de skjebnesvangre skuddene falt i Sarajevo og utløste første verdenskrig, var Irak, som vi kjenner 25

monarkiet

landområdet som i dag, tre underutviklede og lite påaktede tyrkiske provinser – Mosul, Bagdad og Basra. Verdenskrigen trakk plutselig provinsene frem fra glemselen og rett inn i stormaktenes strategiske spill i Midtøsten. De ottomanske styrerne hadde satset på feil hest etter krigsutbruddet i 1914. De hadde valgt å slutte seg til de europeiske sentralmaktene, Tyskland og Østerrike/Ungarn fremfor Frankrike og Storbritannia. Da sentralmaktene tapte og kapitulerte fire år senere, var store deler av det ottomanske riket – inkludert Mesopotamia – allerede gått i oppløsning. Hos de seirende stormaktene hadde tanken om Irak som en ny nasjon tatt form. Verdenskrigen som startet på Balkan-halvøya, hadde umiddelbart fått ringvirkninger i Midtøsten. I London fryktet regjeringen at de tyrkiske styrkene i regionen ville kunne true de nye oljefeltene i Persia, som forsynte den britiske marinen med store mengder drivstoff, og i november 1914 ble det landsatt et stort britiskindisk militært ekspedisjonskorps i Basra, for blant annet å sikre de strategiske oljeforsyningene fra de persiske feltene. Etter at Basra var erobret, fortsatte ekspedisjonskorpset nordover. I november 1915 stod det bare 80 kilometer sør for Bagdad. Det ble møtt av en tyrkisk motoffensiv som drev invasjonsstyrken tilbake til Kut, der den ble omringet, led tunge tap og til slutt måtte overgi seg. 10 000 britiske soldater mistet livet, og mer enn 20 000 ble såret i det katastrofale felttoget. London sendte umiddelbart kraftige militære forsterkninger fra India. Under ledelse av Sir Stanley Maud ble den ottomanske hæren på ny drevet tilbake. «Vi kommer som befriere, og ikke som okkupanter,» sa han da den nye britisk-indiske troppestyrken inntok Bagdad i mars 1917. Det var kaos, og det ble plyndret over en lav sko, da generalen rykket inn. Offentlige bygninger, biblioteker, forretninger og jødiske og kristne rikmannshus ble tømt for alt mobben kunne finne av verdier. I Kazimiya-distriktet ble en kamelkaravane angrepet, og dyrene slaktet av folkehopen. Det ble vill kamp om de beste kjøttstykkene, og flere mennesker ble drept. Maud reagerte mo26

et kongedømme opprettes og faller

mentant. I løpet av noen timer sørget hans styrker for å gjenopprette ro og orden i Bagdad. Mange av røverbandene og tyvene flyktet ut av byen og måtte etterlate seg det de hadde tatt, da de britiske og indiske soldatene grep inn. Generalen ble i det hele tatt svært populær i Bagdad, og etter hans død gikk innflytelsesrike kjøpmenn i spissen for å reise penger til et minnesmerke over ham. Statuen, som viser Maud til hest kom på plass i 1923. Det var ikke bare i Mesopotamia at tyrkerne hadde fått stadig større problemer under verdenskrigen. Også på den arabiske halvøya begynte deres vidtfavnende imperium å slå sprekker. I Hijaz-provinsen gjorde storsharifen i Mekka, Hussein, opprør sommeren 1916. Hans hær fikk raskt tilslutning av en rekke unge arabiske offiserer. De hadde fått sin opplæring på det ottomanske militærakademiet i Konstantinopel, og blant dem var Nuri al-Said, som da var 28 år gammel. al-Said ble etter en stund stabssjef for den arabiske opprørshæren som dro nordover under ledelse av sharifens sønn, prins Faisal, og den senere så vidgjetne britiske eventyreren og etterretningsoffiseren T.E. Lawrence. Erobringen av havnebyen Aqaba innerst i Rødehavet ble Lawrence av Arabia og prins Faisals første store triumf. Men opprørshærens stadige sabotasjeaksjoner og militære nålestikk mot tyrkernes forsyningslinjer og garnisoner i området bidro også til å gjøre det enklere for general Edmund Allenby og hans britiske, australske og indiske soldater å rykke inn i Palestina fra Egypt. Generalen inntok Jerusalem i desember 1917 og fortsatte deretter felttoget mot Syria og Damaskus langs kysten. De arabiske opprørerne gjorde det samme lenger inne i landet. Prins Faisal, Lawrence og Nuri al-Said vant kappløpet med et nødskrik. Etter at general Allenbys soldater hadde nedkjempet restene av den ottomanske hæren i Syria i det avgjørende slaget om Megiddo i september 1918, hadde de stanset i utkanten av Damaskus i påvente av nye ordrer fra London. I mellomtiden, natten til 1. oktober, red derfor prins Faisal, 27

monarkiet

Lawrence og den arabiske opprørsstyrken, som de første, inn i den historiske byen på sine hester og kameler og ble mottatt som helter. Allenby med sin hær rykket uten større fanfarer inn i Damaskus to dager senere. Lenger øst hadde general Maud fått kolera i Ramadi bare vel et halvår etter at han hadde inntatt Bagdad og lovet innbyggerne at de skulle få frihet til å styre seg selv. Han døde etter kort tid og fikk dermed ikke oppleve hva som skjedde på møterommene i Europa i etterkant av sentralmaktenes nederlag og det ottomanske imperiets sammenbrudd. 18. januar 1919 kom de seirende stormaktene sammen til fredskonferanse i Versailles utenfor Paris. Her ble det raskt klart at det ikke ville bli snakk om noe arabisk selvstyre hverken i de tre befridde tyrkiske provinsene i Mesopotamia eller i Syria, der prins Faisal hadde utropt seg selv til konge etter at han red inn i Damaskus sammen med Lawrence og Nuri al-Said. Grenselinjene var for lengst trukket i sanden. Den første verdenskrigen hadde gjort det fullstendig klart for stormaktene at moderne, motorisert krigføring krevde olje. Hverken fly, slagskip, stridsvogner eller lastebiler ville være til noen nytte uten drivstoff. I London ble geologien i de tre ottomanske provinsene i Mesopotamia sammenlignet med områder i Persia der det allerede var funnet olje. Likhetstrekkene var slående. Også Irak kunne vise seg å ha store ressurser under sanddynene. Storbritannia og Frankrike hadde, med stilltiende samtykke fra Russland, så tidlig som i mai 1916 i all hemmelighet blitt enige om hvordan store deler av det ottomanske riket skulle fordeles dem imellom etter at krigen var over. Sykes-Picot-avtalen, oppkalt etter de to forhandlerne Sir Mark Sykes og Georges Picot, ble fulgt nær sagt til punkt og prikke. På en ny konferanse i San Remo i slutten av april 1920 ble Irak og Palestina, med det nye Folkeforbundets velsignelse, britiske mandatområder. Syria og Libanon tilfalt Paris. Franske styrker var deretter raskt på pletten i Levanten og kastet den selvoppnevnte kong Faisal ut av Damaskus. 28

et kongedømme opprettes og faller

Det gikk bare noen få måneder før det brøt ut opprør i Irak. Misnøyen med å ha havnet under britisk militærstyre grep om seg både i de sentrale delene av den nye nasjonen og i de kurdiske områdene i nord. Da kampene raste som verst, og opprørerne vant stadig større terreng, sendte den britiske øverstkommanderende, Sir Aylmer Haldane, bud etter giftgass for å få snudd krigslykken. Han fant en særlig lydhør koloniminister i London: «Jeg forstår ikke denne ekstreme følsomheten når det gjelder bruken av gass. Jeg går sterkt inn for å bruke giftgass mot usiviliserte stammer,» skal Winston Churchill ha sagt, om historiebøkene har gjengitt ham riktig. Det er likevel usikkert om Sir Aylmer faktisk brukte forsyningene av kjemiske våpen som han sendte bud på. I motsetning til opprørerne disponerte generalen en flystyrke. Han kom langt med bombetokter og bruk av maskingevær fra luften. Rundt 6000 irakere og 500 britiske og indiske soldater mistet livet i kamphandlingene før generalen fikk tvunget opprørerne i kne utpå høsten i 1920. Men det kostet penger å slå ned slike opprør. Det vakte bekymring i London. Anført av Churchill begynte derfor den britiske regjeringen å se på smidigere og mindre provoserende alternativer til det direkte militærstyret, som hadde vist seg å være så upopulært blant irakerne. Konklusjonen ble at det ville være klart bedre om de heretter fikk styre selv, men under full britisk kontroll. Det ble dannet en irakisk «regjering» med britiske rådgivere, og i mars 1921 dro både Churchill og Lawrence til Egypt, der de møtte utsendinger for denne «regjeringen». Sammen utarbeidet de nye retningslinjer for styringen av mandatområdet. På Kairo-konferansen ble det besluttet at Irak skulle bli et kongedømme og at prins Faisal, som franskmennene hadde kastet ut av Syria, skulle tilbys tronen. Den 36 år gamle prinsen aksepterte, og i løpet av sommeren ble det holdt en høyst tvilsom folkeavstemning. Ikke færre enn 96 prosent av dem som stemte, sa ja til den nye monarken. 23. august 1921 ble Faisal I kronet som Iraks konge, med behørig pomp og prakt og stor festivitas i Bagdad. Den nye kongen var blitt fulgt til Bagdad av sin tidligere stabsjef, 31

monarkiet

og det viste seg raskt at det ble Nuri al-Said, og ikke Faisal I, som kom til å spille den viktigste politiske rollen i det halvdemokratiske britiske lydriket som Irak var blitt. Han startet som forsvarssjef, ble raskt forsvarsminister og deretter statsminister, utenriksminister, statsminister, forsvarsminister – og statsminister igjen et utall ganger. I det mildt sagt uryddige maktpolitiske farvannet han manøvrerte i – Irak hadde oppunder 60 regjeringsskifter fra 1920 til 1958 – unngikk al-Said som regel å kullseile. Når uforutsette stormbyger likevel tok ham, gikk det aldri lang tid før han klarte å komme seg på rett kjøl igjen. Med stor politisk kløkt og uoppslitelig innsats dro han landets suksessive konger, mektige offiserskorps, regjerings- og parlamentsmedlemmer og eliten av kjøpmenn og jordeiere med seg i en nasjonsbygging som hadde ett klart mål for øye: Irak skulle gradvis utvikles til å bli en moderne velferdsstat basert på de store oljeressursene som det ble stadig klarere at nasjonen bokstavelig talt fløt på. Nye skoler, universiteter, sykehus, vannverk, veier og kraftstasjoner kom på løpende bånd. Stipendier ga oppvakte studenter muligheter til å gå på universiteter og høyskoler i utlandet, først og fremst i Storbritannia. Oljeinntektene, som økte i takt med stadig større utvinning, ga handlefrihet. Den økonomiske veksten dempet konflikter. Selv understrømmene av etniske og religiøse motsetninger og de ofte uregjerlige maktstrukturene som stamme-, klans- og familienettverkene alltid har utgjort i samfunnslivet i Irak, klarte al-Said å håndtere i år etter år, takket være et godt utbygd hemmelig politi og sikkerhetsstyrker som ikke alltid utmerket seg med de mest humane virkemidler i tjenesten. Hans autoritet syntes urokkelig. Da vi etter Suez-krisen kastet stein på ham fra gymnastaket i Bagdad, hadde han vært Iraks sterke mann i mer enn 35 år. Den kalde krigen kastet lange skygger også inn over Irak midt på 50-tallet. Det forbudte kommunistpartiet fikk stadig mer vind i seilene, ikke minst blant studenter og skoleelever. De mest aktive 32

et kongedømme opprettes og faller

risikerte å bli utvist fra universitetene og gymnasene de gikk på. Nuri al-Said var fortsatt urokkelig vestlig og pro-britisk. Han hadde vært det i hele sitt politiske liv, også da en gruppe offiserer med sterke sympatier for nazi-Tyskland grep makten i april 1941. al-Said flyktet til Jordan sammen med kongefamilien da statskuppet skjedde. Men allerede i juni kunne han vende tilbake sammen med de kongelige. Britiske styrker hadde da grepet inn og gjort kort prosess med kuppmakerne. Omkring 3000 irakiske soldater måtte bøte med livet da opprøret ble knust. Generalene og oberstene som hadde stått bak kuppet, flyktet, men ble stilt for krigsrett og dømt til døden in absentia. Etter hvert som de ble sporet opp og arrestert av sikkerhetsstyrkene, ble de bragt til Bagdad og hengt. I den omfattende utrenskningen som ble gjennomført, ble mange offiserer også dømt til lange fengselsstraffer for sin delaktighet i kuppet, og flere tusen ble sparket og utestengt fra videre tjeneste i forsvaret. Men nå var det Sovjetunionens økende innflytelse i Midtøsten statsministeren betraktet som den største trusselen mot Iraks nasjonale interesser. Tidlig i 1955 opphevet derfor regjeringen de diplomatiske forbindelsene med Moskva. Før året var omme, så Bagdad-pakten dagens lys. Irak, Tyrkia, Iran, Pakistan og Storbritannia var blitt enige om et forsvarspolitisk samarbeid for å møte den røde fare. George Khiat, en av mine mange irakiske venner som senere valgte å dra til USA, ble i 1956 kastet ut fra universitetet i Bagdad sammen med femten andre studenter som hadde deltatt i demonstrasjoner mot kongen og regjeringen. Anklagene mot dem gikk ut på at de var kommunister, hvilket de fleste av dem da også vitterlig var. Fortvilte foreldre som så sønnenes akademiske karrierer bli lagt i grus, trakk i de tråder som det var mulig å trekke i for å få sikkerhetstjenesten og det hemmelige politiet til å slippe de unge og villfarne studentene inn på universitetet igjen. Til ingen nytte. En kveld, fortalte George Khiat, hadde studentene derfor bestemt seg for å oppsøke Nuri al-Said, i håp om at han kanskje ville hjelpe dem. 33

monarkiet

Det stod en politimann på vakt foran statsministerboligen, som lå nær radiostasjonen i sentrum av Bagdad. Politimannen hadde naturlig nok ingen fullmakt til å slippe dem inn. Studentene begynte å argumentere med ham, og den høylydte diskusjonen utviklet seg snart til en enda mer høyrøstet krangling. «Hva er det som foregår?» hørte Khiat en stemme spørre fra innsiden av det høye gjerdet som omkranset huset. «Det er noen studenter her som vil snakke med deg, Sir,» svarte politimannen. «Slipp dem forbi,» hadde al-Said sagt. Statsministeren var på terrassen utenfor huset, han satt på et lite teppe, med et glass arak og en tallerken agurkbiter. På seg hadde han en hvit dishdasja, den tradisjonelle kjortelen som er vanlig blant menn i den arabiske verden. Han reiste seg og håndhilste på hver og en av dem. De ble invitert inn, og statsministeren ba dem forsyne seg med whisky eller konjakk – eller appelsinjuice, om de heller foretrakk det. «Hva kan jeg hjelpe dere med?» spurte han. De fortalte at de var kastet ut fra universitetet fordi de hadde vært med på demonstrasjoner mot ham og regjeringen, og at de var blitt beskyldt for å være kommunister. «Jeg skal si dere en ting,» sa al-Said, «jeg bryr meg egentlig ikke om at dere er i opposisjon til meg. Det er helt normalt. Men dere er fortsatt svært unge. Det er en rekke ting her i livet dere ikke har kjennskap til. Det er så altfor lett å manipulere dere.» Han hadde sett lenge på dem. «Bare fortsett å være uenige med meg. Men stopp med å kalle meg en forræder og agent for britiske og amerikanske interesser. Hvis dere setter dere inn i landets historie, vil dere oppdage at jeg har spilt en vesentlig rolle i oppbyggingen av det moderne Irak. Dere vil også se at jeg har hatt et helt annet syn enn kommunistpartiet på hvordan det skulle gjøres.» al-Said hadde nippet til araken, anis-brennevinet som er så populært i denne delen av Midtøsten, før han fortsatte: «For Irak er det mye bedre og langt mer konstruktivt å samarbeide med de vestlige stormaktene enn med Sovjetunionen og Øst34

et kongedømme opprettes og faller

blokklandene. Det er jeg helt overbevist om. Det er vestmaktene som vil vinne den kalde krigen.» Da formaningen var over, George Khiat glemmer det aldri, ringte statsministeren sjefen for det hemmelige politiet. «Jeg har noen unge menn her som er stengt ute fra universitetet. Gjør det som er nødvendig for at de får slippe inn igjen.» Studentene hadde mer på hjertet. To av kameratene var blitt fengslet. al-Said fikk navnene. Han tok en ny telefon. Sjefen for det hemmelige politiet kunne da fortelle at de to var tatt mens de trykket løpesedler for kommunistpartiet. De hadde en stensilmaskin hjemme hos seg. «Hvordan kan jeg be om å få dem løslatt, når det de har gjort, er forbudt?» spurte statsministeren. Khiat og de andre studentene tryglet. Nuri al-Said lot nåde gå for rett. «Slipp dem ut,» sa han da han ringte politisjefen enda en gang. «Men sørg for at du først får en skriftlig erklæring fra dem om at de aldri mer skal gjøre det.» Det var ikke den røde fare som skulle vise seg å være den største for Nuri al-Said og monarkiet i Irak. Den kom fra egne militære rekker. I Kairo hadde en gruppe unge offiserer satt eksempel da de fikk nok av den korrupte kong Farouk etter det forsmedelige militære nederlaget den egyptiske hæren led i den arabisk-israelske krigen i de palestinske områdene i 1948. I 1952 hadde «De frie offiserene», som de kalte seg, gjort opprør. Farouk ble sendt til sjøs med yachten sin og kom aldri tilbake. Storbritannias styrker i landet ble erklært uønsket, og i 1954 var den siste britiske soldaten ute av den nye republikken. I mars 1956 nasjonaliserte Egypt Suez-kanalen, og presidenten, Gamal Abdul Nasser, ble snart helt og forbilde over det meste av Midtøsten. I Bagdad var unge «frie offiserer» begynt å organisere seg i all hemmelighet omtrent samtidig. Også for dem hadde de militære nederlagene i Palestina gått på æren løs. De mellom 15 000 og 20 000 irakiske soldatene som ble sendt til det hellige land for å 35

monarkiet

knuse opprettelsen av staten Israel allerede i fødselen, var den største enkeltkontingenten fra araberlandene som deltok i krigen. Tilbakeslagene hadde vært tilsvarende tunge å fordøye, og misnøyen med kongedømmet og Nuri al-Saids pro-britiske holdning var blitt stadig sterkere. Gruppen med vordende kuppmakere var til å begynne med likevel liten. Rekrutteringen skjøt først fart da Storbritannia og Frankrike med støtte av Israel intervenerte militært og tok tilbake kontrollen over Suez-kanalen i oktober 1956. Intervensjonen vakte voldsomme reaksjoner over hele Midtøsten. I Irak ble skoler og universiteter stengt for å stanse bølgene av demonstrasjoner og opptøyer som kom skyllende i protest mot kolonimaktenes og Israels angrep. Nuri al-Said ble tvunget til å innføre unntakstilstand, som varte frem til mai 1957. Etter kraftig amerikansk press hadde de franske, britiske og israelske styrkene da måttet trekke seg ut av Egypt igjen med halen mellom beina. Den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower fryktet at Sovjetunionens interesser i Midtøsten ville bli fremmet om styrkene var blitt stående. Han hadde lest sine vestlige allierte og Israel teksten. Gamal Abdul Nasser stod tilbake som den store seierherren. Hans popularitet nådde nye høyder. Utpå høsten i 1957 ble den 43 år gamle brigaderen Abdul Karim Kassem kontaktet av Iraks «frie offiserer» og bedt om å lede revolusjonen som de forberedte. Han sa ja og tok med seg sin adjutant, den 36 år gamle obersten Abdul Salam Aref, i planleggingen. Det var ulidelig varmt da jeg våknet tidlig om morgenen den 14. juli 1958. Bagdad var som en bakerovn. I radioen ble det fortalt at det var skjedd et militærkupp i løpet av natten. Kongen og regjeringen var avsatt. Abdul Salem Aref holdt appell og ba alle som hadde anledning til det, om å demonstrere i gatene til støtte for revolusjonen. Det ville bli slutt på korrupsjonen og folkets uverdige levekår. «Imperialismen og dens agenter» skulle nedkjempes. «Det er viktig at dere alle drar til Rihab-palasset,» oppfordret obersten. 36

et kongedømme opprettes og faller

Faisal II var 22 år gammel da mobben kom. I Iraks korte kongerekke ble han den tredje som satt på tronen. Hans bestefar, Faisal I, døde av uklare medisinske årsaker på et hotell i Bern i Sveits i 1933. Hans far, kong Ghazi, omkom i en bilulykke i 1939. Heller ikke i dette tilfellet var alle omstendigheter helt på det rene. Frem til han selv var blitt gammel nok til å bli innsatt som konge i 1953, hadde hans onkel på morssiden, Abdul Ilah, styrt landet som regent. Både Abdul Ilah og den unge kongen ble skutt da de kom ut av palasset den 14. juli 1958. Det hjalp dem ikke at de holdt hvert sitt eksemplar av Koranen over hodet. En ung løytnant, Abdul Sattar al-Abosi, var blitt nervøs da han syntes han hørte skudd inne fra palasset. Han hadde åpnet ild og skutt hele kongefamilien uten å ha fått ordre om det. Kong Faisal II døde ikke momentant. Han ble fraktet til det militære sykehuset al-Rashid, men livet stod ikke til å redde. Også Abdul Ilahs kone var blitt alvorlig såret og sendt til det samme sykehuset. Som den eneste i familien overlevde hun skuddsalvene. Det røk fra vinduene i Rihab-palasset da jeg kom dit denne kuppmorgenen i 1958 sammen med en jevnaldrende fetter av meg, Muhammad Kassem. Gaten utenfor var tettpakket av folk som sang og danset, og plyndringen var i full gang; en lykkelig ung mann kom med favnen full av kongens sko og skjorter. Inne ble jeg overrasket over hvor lite luksuriøst palasset egentlig var, jeg hadde vært hjemme i flere rikmannshus i Bagdad som var langt mer imponerende. Ute lå Abdul Ilah drept og naken på bakken. Mobben hadde fått tak i et tau og en liten lastebil. Liket ble hektet fast til bilen, og deretter dratt gjennom gatene til spott og spe inntil ferden endte på Martyrplassen i sentrum av byen. Min fetter og jeg sprang bak i den store, hoiende hopen som fulgte etter. På martyrplassen ble Abdul Ilah først hengt opp i en lyktestolpe. Så så vi en ung kvinne, med en kniv i hånden, bli hjulpet opp. Hun skar hånden av liket, spiddet den avskårne hånden med kniven og viftet med trofeet til folkemengden. Kvinnen var i slekt med general Salah al-Din al-Sabbagh, en av de nazi-vennlige kuppmakerne 37

monarkiet

fra 1941. Han var en av dem som, i Abdul Ilahs påsyn, etterpå var blitt hengt foran Forsvarsdepartementet i Bagdad. Nå fikk familien sin hevn. Nestemann opp i lyktestolpen skar penisen av den tidligere regenten. Flere fulgte etter. Bit for bit ble Abdul Ilah ugjenkjennelig. Oberst Abdul Salam Arefs radioappell om å nedkjempe «imperialismen og dens agenter» rammet ikke bare de levende; også minnesmerkene over Faisal I og den britiske generalen Maud gikk mobben løs på. Hesten med Bagdads befrier var reist utenfor den britiske ambassaden. Statuen av kongen stod ved en av broene over Tigris. Begge ble revet ned og kastet i elven. Snart kom også turen til Nuri al-Said. Hans sønn, Sabah Nuri al-Said, var tatt, drept og trukket gjennom gatene allerede. Liket var blitt dynket med bensin og påtent til mobbens store forlystelse. Selv hadde den aldrende statsmann klart å flykte ved å ro oppover Tigris i en liten båt som han hadde hatt fortøyd nær boligen sin. En god venn tok imot ham og ga ham dekning hjemme hos seg i Kazimiya-området, men de må ha regnet med at det ikke ville vare lenge før kuppmakerne kom dit for å gjennomsøke boligen. al-Said hadde slektninger i nærheten. Han iførte seg en abaja, den svarte kvinnedrakten. Kledd i den kunne han snike seg ubemerket gjennom gatene. På Frihetsplassen i sentrum av Bagdad gikk det galt. En guttunge oppdaget pyjamasbuksene som stakk frem under abajaen. Han gjorde anskrik, og folk stimlet sammen rundt mannen i kvinneklær. Ifølge noen øyenvitneskildringer trakk al-Said frem sin pistol og skjøt seg selv. Andre forteller at han ble skutt av en soldat som kom til. Liket ble liggende en stund på Frihetsplassen. Kuppmakerne fikk beskjed. Oberst Wasfi Taher ble sendt dit for å forsikre seg om at det virkelig var Nuri al-Said som var død. Taher hadde vært hans betrodde livvakt i mange år. Nå tømte han magasinet på maskinpistolen i hodet på sin gamle sjef – som en siste og endelige ydmykelse. Obersten hadde allerede fått jobben som personlig livvakt for den nye 38

et kongedømme opprettes og faller

republikkens første statsminister og sterke mann, Abdul Karim Kassem. Siden Nuri al-Said hadde vært Iraks første generalstabssjef og forsvarsminister flere ganger, forlangte Abdul Karim Kassem at han skulle begraves med verdighet. Men det gikk ikke lenge før vi hørte at han var gravd opp og hang i et tau bak en bil, han også. Biler og busser ble stanset av mobben og beordret til å kjøre over liket under dets makabre ferd gjennom Bagdads gater. Da jeg fikk et glimt av galskapen, var det bare en blodig og møkkete ryggrad igjen av den 70 år gamle statsmannen. Det viste seg i ettertid at Nuri al-Said ikke etterlot seg penger, hverken i Irak eller i utlandet. Han eide ikke engang sitt eget hus da han døde. * Jeg gjenopplevde kuppdagene i 1958 mens jeg nesten tretti år senere satt på Saddams kontor og ventet på at han skulle få lest ferdig kapitlet om Nuri al-Said. Presidenten tok seg god tid, men lukket omsider boken og la fra seg lesebrillene. «Hvis jeg en dag skal skrive Iraks moderne historie, skal jeg rettferdiggjøre Nuri al-Said. I motsetning til hva mange har ment, var han en stor mann. Han gjorde en forbilledlig innsats for landet vårt,» sa presidenten.