Russland rundt på tredje klasse av Natalja Kljutsjarova

Natalja Kljutsjarjova

Russland rundt på tredje klasse Oversatt av Alf B. Glad

Natalja Kljutsjarjova Originalens tittel: Rossija: obsjtsjij vagon Oversatt av Alf B. Glad © 2008 by Limbus Press, St. Petersburg Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34022-3 Omslagsdesign: Frøken Bøk Design Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Nikita hadde en fysiologisk eiendommelighet. Han besvimte ofte. Selvfølgelig ikke ved synet av blod eller på grunn av et stygt ord, slik de fine frøknene hos Turgenjev gjør. Nei, han rett og slett falt om. Av og til midt i en samtale, av og til i sterk vårvind eller i en metroundergang som lignet på et romskip. Så begeistret var han for livet. Og så bekymret var han for alt som skjedde rundt ham, at av og til klarte ikke organismen anstrengelsen og slo seg av automatisk. Bare på denne måten var det mulig å få Nikita til å ta en pause og trekke pusten, som han stadig pleide å miste.

Det var også noe annet med Nikita. Ofte begynte en eller annen absurd kroppsdel å gjøre bestialsk vondt. En kroppsdel som ellers ingen andre har vondt i. For eksempel hælen. Eller håndleddet. Eller til og med pekefingeren. Også smerten kunne sette ham ut av drift, men på en mykere måte, den fikk Nikita til å se et bilde bak uklart glass. Men i hans indre inntrådte stillheten, hvor gresshopper rikset, og sikader sa frem sine vektige ord.

Nikita lyttet til sikadene og så på verden med et smil.

Liksom langt bortefra. Liksom fra et annet liv. Og toget rullet rolig i retning av Tosjtsjikha …

Nikita kom til seg selv. Gjennom de grumsete øynene 5

til en tredjeklasses jernbanevogn så landet hans på ham.

Nakken hans samlet lus fra en eller annens losjakke, bena strakte seg ut i en trang passasje mellom bager, kofferter og traller.

Landet prøvde rett som det var å helle kokende vann over Nikita når det krenget over og grep etter noe å holde seg i, mate ham med karpefisk og hjemmebakte piroger, grise ham til med smeltet konfekt, drikke ham full med vodka, lure ham opp i stry med fettete spillkort, som i stedet for damer hadde bilder av nakne jenter.

Landet forsøkte å komme i kontakt med Nikita. Få et forhold til ham. Landet lot ham ikke få sove, ikke få tenke, ga ham ikke ro.

Landet gjespet, snorket, stinket, småspiste, drakk, krøp opp i overkøya og tråkket noen på hånden, knasket solsikkefrø, løste kryssord, klødde seg på ballene, kranglet med konduktøren fordi han hadde anvist det plass rett ved toalettet, sto og hang på den skranglende plattformen og sa: «Hva er dette for stasjon?» – «Se, guttungen har svima av igjen». – «Han har da ikke drekki heller.» – «Han er nok narkoman.» – «Ja, nå junker eller sniffer de alle sammen!» – «Du får holde kjeft, mor, om det du ikke har greie på, mannen er dårlig…» – «Kanskje vi skal få tak i en lege?» – «Hvorfor skal jeg holde kjeft! Jeg har stått hele mitt liv ved maskinen! Jeg har jobba for slike lømler som deg! Du skal ikke stoppe kjeften på meg – jeg er invalid!» – «Ro deg ned, kvinne, det er barn som sover her!» – «Barn! Når de vokser opp, kommer de også til å sniffe lim og stoppe kjeften på de gamle!» – «Ikke syt, kjerring! La oss heller ta en sang: TANKSENE DU–U–UNDRET OVER MARKEN! SOLDATENE GIKK TIL SIN SISTE KAMP!» Nikita kom til seg selv igjen og gikk ut for å ta seg en 6

røyk. Landet nærmet seg stasjonen Botn, gynget i fjærene og strakte seg slitent ut langs de krumme sporene.

Så bremset det brått og stoppet ved en perronglykt.

– Hei, kamerat, hvor er vi nå?

– På bånn! ropte Nikita muntert og begynte å bane seg vei mot utgangen.

På stasjonen Botn var det folketomt og fuktig. Bare toglederne vekslet noen ord på sin utenomjordiske dialekt, og usynlige banearbeidere banket på togenes jernledd.

– Hei, hvor skal du hen, din svekling? brummet den tjukke togvertinnen, som så ut som et orakel. – Tenk om du får dånedimpen igjen. Mener du kanskje jeg skal skrape deg av sporet, la hun vennlig til.

Nikita smilte til orakelet og trakk på skuldrene. Det luktet kull, råttent tre og jernbane. Et fint yr kilte ham i ansiktet. Og det var som om alt bar på en hemmelighet. Som man ikke kunne plapre ut med. Fordi det ikke hadde noen hensikt.

2 I vognen kom en liten gutt bort til Nikita. Han grep ham om kneet og spurte alvorlig: – Har du en drøm? Og uten å vente på svar: – Det har jeg: Jeg vil falle ut i buskene og bo der!

– Og det er alt? spurte Nikita. – Trenger du ikke noe mer for å være lykkelig?

Gutten stakk halve neven i munnen og falt i tanker.

– Jo-o, jeg vil gjerne ha et tog også. Da kunne jeg kjøre 7

og kjøre. Og så … så ville jeg falle ut i buskene! Og bo der!

– Hva er det som hindrer deg i det, da? Nikita bøyde seg og forsøkte å fange den forsvinnende oppmerksomheten til gutten.

– Sokkene! brummet gutten. Han begynte å kjede seg og løp videre.

– Varme sokker, av saueull, bare 50 rubler hos meg, på markedet er de dobbelt så dyre! ropte en kvinne og trengte seg inn i vognen med en stor rutete bag. – Ekte ullsokker, ta og kjøp, jenter, dere kommer ikke til å angre!

I enden av vognen kom den høyrøstede selgersken i en ujevn kamp med togvertinnen, som med sin dype bass overdøvet alle forsøk på å ta til motmæle: – Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det til deg!

Dette er ikke noe Røde Kors! Vil du kjøre med oss, værsågod betal! Vi er ikke noe veldedighetsfond, men Russlands! Statlige! Jernbane! Hva bryr jeg meg om barna dine, du skulle ha tenkt litt før du fødte dem! Nå kaster jeg deg av! Neste gang tilkaller jeg politiet!

Nikita tok ryggsekken sin og begynte også å ta seg frem til utgangen.

På den tomme plattformen, under den eneste lykten, lå gutten som var så glad i busker og sov rolig på den rutete bagen med sokker. Det var ingen busker å se rundt omkring. Bare noen bygninger uten øyne og en bygdevei som forsvant i mørket. En annen, litt eldre guttunge, med hendene stukket i lommene, betraktet skeptisk den knirkende lykten. Kvinnen så på toget som forsvant og smilte av en eller annen grunn. Det likte Nikita.

Stasjonsbygningen i Kirzjatsj viste seg å være solid gjenspikret. Nikita satte ryggsekken sin på en våt benk.

– Vel, vi får overnatte her. Det er vi vant til. Vi får 8

holde rundt hverandre så vi ikke fryser, sa sokkeselgersken Antonina Fjodorovna og brettet ut plastposer på benken. – Ta av deg skoene, så skal jeg gi deg også sokker, ellers kommer du til å fryse på føttene.

– Mamma, jeg vil ha te, jeg er stivfrossen og har vondt i magen, brummet den eldste gutten Sevka.

– Hva er det du syter for! Smil! Hva har jeg lært deg?

Rett opp ryggen og smil! I morgen er vi sikkert heldige!

Da skal du få te, og vi skal kjøpe brød og boksemelk også!

– Alltid er det i morgen og i morgen. Det blir ikke noe i morgen!

– Hva er det du våger! Du våger ikke å tenke sånn!

Iallfall ikke snakke slik! Se på Ljonka, han er den minste her, men oppfører seg som en skikkelig mann!

Ljonka lå og sov fredelig med hånd under kinn. Det var tydelig at han ikke var i tvil om at det ville bli bedre neste dag enn dagen før.

– Tidligere var jeg også sånn som Sevka, sa Antonina Fjodorovna. – Så snart noe gikk galt, begynte jeg å sippe.

Straks kom disse tankene om at ingenting ville gå bra, hele livet ville det bli sånn, rett i dass. Men så leste jeg i en amerikansk bok at garantien for fremgang er en rett rygg og et smil. Nå, samme hva som hender, tenker jeg alltid: Det viktigste er å smile og ikke krøke ryggen. Da vil alt gå bra!

– Og så? spurte Nikita forsiktig. – Virker det?

– Foreløpig ikke så bra, innrømmet Antonina Fjodorovna ubekymret. – Men jeg fortviler ikke. Jeg vet jo at en eller annen gang vil alt forandre seg, det er helt sikkert!

Antonina Kiseljova, Tonja, var født og oppvokst i den lille gruvelandsbyen Khalmer-Ju. Den ligger bortenfor 9

Vorkuta, enda lenger nord, opp mot Nordishavet, ved en smalsporet jernbane som én gang i uken forbandt gruven med resten av verden.

Sytten år gammel giftet hun seg med en lastebilsjåfør. På fridagene kjørte han henne rundt på tundraen i en skranglete lastebil, som han fraktet søppel til fyllingen med når han var på arbeid. Så ble Sevka født. Og så stengte de gruven. Folk, uten håp om at noen ville ta seg av dem, begynte å utvandre fra det dødsdømte tettstedet.

Tonjas mann forhastet seg ikke med å reise vekk.

«Folk har mistet troen!» pleide han å si til sin kone.

«Hvordan kan de det! Staten vår er arbeidernes og bøndenes stat. Og hva er vi? Vi er arbeidere. Døm selv: Kan staten la oss i stikken? La oss dø alene midt på tundraen? Naturligvis ikke! Du skal få se, de gir oss en leilighet et sted i syd, mens disse vantro som nå flykter som rotter, kommer til å angre etterpå!»

Den nittenårige Antonina trodde både på sin mann og på staten. Og etter Sevka fødte hun tillitsfullt en gutt til, Ljonka.

«For en tosse!» sa hennes tidligere sambygdinger i kor da hun reiste tilbake til Khalmer-Ju fra fødestuen i Vorkuta. Men Tonja smilte bare gåtefullt. Hun visste jo at i fremtiden hadde hun i vente en stor leilighet med vinduer som vendte ut mot et sydlig hav.

På toget hjem satt hun helt alene. Den gretne lokomotivføreren, en tidligere leirfange, nølte av en eller annen grunn med å kjøre tilbake. Så ga han to skarpe fløytesignaler. Tonja snudde seg.

– Hør her, unge dame, du skulle … Kort sagt, kom deg bort herfra. Hva venter du på? To turer til. Så er det slutt. De stenger sidesporet.

10

– Hvordan kan de stenge det? spurte Tonja forbauset.

– Hvordan skal vi …? Hvem skal frakte brød? Stenge?

Det kan de da ikke gjøre! Du må ta feil.

Lokomotivføreren kalte også Tonja for en tosse og trakk seg tilbake.

Og her begynte Antonina Kiseljova å tvile for første gang. En uke senere, uten selv å vite hvorfor, trillet hun vognen med vesle Ljonka til stasjonen. Og hun så på at Kapelkin-familien lastet inn sitt pikk og pakk. Lokomotivføreren, som hjalp til med å dra sekker og kasser opp i vognen, så noen ganger irritert i retning av henne og spyttet i sinne på permafrosten. Etter Kapelkin-familiens avreise var de de eneste som var igjen i Khalmer-Ju. – Jeg begynte å si forsiktig til mannen min: Kanskje vi skal dra? Det var jo ganske forferdelig i den tomme landsbyen. Men han ble rasende og skjelte meg ut. Løftet til og med hånden mot meg, noe han aldri hadde gjort før, selv om han er lastebilsjåfør. Og hele resten av tiden lå han med ansiktet mot veggen uten å si noe. Når han hadde sovnet, begynte han å skjære tenner – og i denne stillheten … Jeg var så redd …

Vi spiste bare bokhvetegrøt. Noe annet hadde vi ikke.

Jeg laget bål på gårdsplassen og kokte grøten der. For på den tiden var elektrisiteten blitt skrudd av, og gassen også.

«Når denne sekken med bokhvete tar slutt, hva skal vi da gjøre? Skal vi gå til fots til Vorkuta for å få matvarer?» sa jeg til ham. «Selv om vi kommer frem, har vi ikke noe å kjøpe for! Da sprang han opp av senga, med vanvittige øyne, og ga seg til å riste meg i skuldrene: «Du tror heller ikke! Ikke du heller! Drittsekk!» Og la seg på nytt, det var ikke ett ord mer å få ut av ham.

Da jeg hadde kokt grøt, satte jeg gryta ved sengen 11

hans, den var helt svart av røyk. Bordet hadde jeg hogd opp til ved. Så tok jeg med meg barna og dro min vei.

Vi hadde en brakke som tidligere ble brukt til kino.

Det var der mannen min og jeg ble kjent. Jeg pleide å ta Sevka i hånden, barnevognen med Ljonka og gå dit for å gråte. Hver dag. Jeg storgråt. Sevka sutret også.

Og når Ljonka våknet i vognen, skrek han også. Ja, vi hylte alle tre. Jeg var veldig redd for å miste melken på grunn av nervene.

Og så kom det siste toget. Jeg sto på stasjonen med barna. Jeg var bare kommet for å se et levende menneske. Jeg hadde slett ingen planer. Jeg står altså der og klamrer meg til barnevognen og ser. Og lokomotivføreren får øye på meg fra førerhuset – og rykker til, som om noen hadde slått ham. Og han stirrer på meg, som om han ville rive sjelen ut av meg med øynene. Han ser og ser.

På den tiden var det blitt mange ville hunder i landsbyen. De drev flokkevis rundt i gatene. Eierne hadde latt dem være igjen da de reiste. Disse hundene så jeg i mareritt hver natt: Enten var det Ljonka de trakk ut av vognen og satte tennene i, eller det var Sevka de bet hånden av. De hadde jo ikke noe å spise. Når jeg gikk på gaten, følte jeg hele tiden at de betraktet meg nøye, som om de ventet på at jeg skulle snu meg bort, så de kunne ta og ete ungene mine. De løp alltid tett etter meg. Som om de hadde sett seg ut barnevognen. Når jeg slengte et eller annet etter dem, snerret de og holdt seg litt tilbake, men ikke lenge.

Og så sto jeg altså ved toget. Lokomotivføreren så på meg. Og plutselig hørte jeg dette ulet fra hundene.

Vilt. Dystert. Det var så uhyggelig. Jeg snudde meg, og de kom mot meg, hele hurven. Jeg fikk hjerteklapp. Jeg 12

styrtet mot toget. Lokomotivføreren hoppet øyeblikkelig ut, hjalp meg med å løfte opp barnevognen, han var nesten på gråten og gjentok i ett sett: «Nå, gudskjelov, gudskjelov …»

Og så skyndte han seg å kjøre, så jeg ikke skulle rekke å ombestemme meg.

Etterpå bodde vi en stund hos ham i Vorkuta. Han fortalte meg da hvorfor han hadde sittet inne. Litt av en historie. Han er fra Vologda-distriktet. Sjefen for den regionen lot landsbyen deres nesten fryse i hjel. Varmeanlegget var nemlig gått i stykker, pengene til reparasjon hadde denne sjefen stukket i sin egen lomme. Og hadde spekulert med dem på et eller annet vis. I noen banker.

Og hadde ikke tenkt å gi dem tilbake. Folk kom til ham og bønnfalt ham, men han sa: «Ja, ja, alt er under kontroll, vi skal ordne alt!»

Og så hadde denne lokomotivføreren, Nikolaj, en liten datter som fikk lungebetennelse i den iskalde barnehagen. Og hun døde. Da gikk han til denne sjefen. Han åpnet døren til kontoret, og fyren så ikke engang opp, sa bare «Ja, ja, ja …» Ikke noe mer. Da skjøt Nikolaj ham på nært hold med et haglegevær. Og satte seg til å vente på politiet …

«Da jeg så», sa han, «hvordan du og babyen gikk den sikre død i møte, fikk jeg ikke sove. Jeg tenkte til og med på å bortføre deg med makt. Eller ta fra deg de små. For meg er jo alt ett fett – jeg har ikke mer å miste. Men jeg syntes synd på barna. Hvorfor skal barna lide?»

– Og så? spurte Nikita stille etter at Antonina Fjodorovna ikke hadde sagt noe på en stund. Da oppdaget han at hun sov. Hun smilte som før. Og hadde rett rygg.

Et godstog snek seg forbi. Tankvognene med de runde 13

sidene virket som store dyr, neshorn eller flodhester, som vandret hårdnakket av sted på jakt etter lykken.

Neste morgen kjøpte Nikita saueullsokkene han hadde sovet i, av Antonina Fjodorovna.

– Der ser du, Sevka, jeg sa jo at i morgen vil vi ha hellet med oss, men du trodde det ikke! sa hun til den eldste sønnen, mens hun kjøpte brød og boksemelk i en forkullet kiosk, hvor noen fulle karer en måned tidligere hadde forsøkt å røyke ut selgeren fordi han ikke ville gi dem gratis sprit.

Ljonka håndhilste på en busk han hadde funnet i nærheten. Sevka snudde seg vekk og tygget surmulende. Antonina Fjodorovna forsøkte å overtale selgeren i kiosken til å kjøpe hennes «utmerkede ullsokker».

– Men senere begynte jeg selv å gå fra vettet. Fortsettelsen av historien fikk Nikita høre først om kvelden, da den utrettelige Antonina Kiseljova, etter å ha gått rundt i hele Kirzjatsj og fått solgt alle sokkene, i triumf ventet på kveldstoget. – Alt trakk meg tilbake dit igjen. Jeg følte det som om mannen min kalte meg til seg. Han bebreidet meg for at jeg hadde forlatt ham. Stemmen var helt tydelig i hodet mitt. Jeg begynte å snakke høyt med ham.

– «Kolja», sa jeg – han het også Nikolaj – «det var jo ikke meg selv jeg var redd for, det var barna, Kolja!»

Men han svarte ikke. Jeg tenkte på å gå til ham til fots.

Ta ham bort derfra. Eller iallfall ta med noen matvarer til ham. Nikolaj, han som er lokomotivfører, begynte å låse meg inne for at jeg ikke skulle gå ut. «Din tosse», sa han, «den mannen er fortapt, men du må ta deg sammen, du er mor.» Men jeg sa til ham: «Jeg kommer til å stikke av uansett!»

14

Og etter noen dager fikk jeg overtalt ham. Jeg hadde ikke ventet det selv. Uten at ledelsen fikk vite om det tok han ut lokomotivet om natten, satte meg i førerhuset og vi kjørte til Khalmer-Ju, – for å finne min Nikolaj.

Jeg fikk kalde føtter. «Kanskje er det ikke nødvendig? sa jeg. «Kanskje kan jeg gå til fots? Dette er jo straffbart!» Men han bare avviste meg.

– Og så da, fant dere ham? Nikita satt på plattformen, lent opp mot stasjonsbygningen, og forsøkte med sine siste krefter å unngå å besvime.

– Jeg vet ikke. Selvfølgelig var det ingen der. Dørene sto på vid gap. I leiligheten var alt ryddet. Til og med gryta hadde han vasket, den forkullede … Vi gikk rundt hele landsbyen, tittet inn i hvert hus. De låste dem jo ikke når de reiste. Vi var til og med i gruven. Men fant ikke noen der heller. Eller noe. Det vil si, jeg fant ikke noen og Nikolaj ikke noe. For han lette etter en død kropp, og jeg etter en levende ektemann. Selv hundene var forsvunnet. Det var så stille at jeg til og med var redd for å hviske.

Så vi måtte dra uten noe. Men da vi gikk rundt der, følte jeg hele tiden at noen så på meg. Dette blikket har jeg hengende over meg den dag i dag. Det er han som ser på meg hele tiden.

– Hvordan kunne Nikolaj den andre, denne lokomotivføreren din, slippe deg fri med barna for å selge sokker?

– Det var jeg selv som stakk av fra ham. Jeg løy, sa at jeg skulle til søsteren min i Kuban, at de hadde funnet en jobb til meg der, og et eget hus … Jeg dro ut i det blå. Og noen søster har jeg aldri hatt.

– Men hvorfor?

15

– Foreldrene mine rakk det ikke, de døde tidlig. Pappa omkom i gruven, det var en eksplosjon der, og mamma fulgte ham året etter.

– Jeg snakker ikke om søsteren. Jeg snakker om lokomotivføreren.

– Å-å, lokomotivføreren … Han begynte liksom å bli glad i meg. Men jeg var ikke innstilt på kjærlighet, hele mitt hjerte var blitt igjen der, i den tomme landsbyen.

Men jeg syntes synd på mannen. Han var jo et godt menneske. Da han fulgte meg på toget, begynte han plutselig å fortelle meg om sin kone. Hun het også Tonja, viste det seg. Komisk, ikke sant: To Nikolajer og to Antoninaer …

– Og hva var det med konen?

– Så lenge rettssaken gikk, oppførte hun seg tappert og oppmuntret ham. Men da han ble dømt – samme dag tok hun livet av seg. Hengte seg. Han fikk vite det først etter ett år. For hun hadde skrevet et dusin brev til ham før hun døde. Kjærlige brev om at alt var i orden, at hun levde i stillhet, at hun ventet, at landsbyen hadde fått varme … Nabokonen sendte dem til ham hver måned, til det ikke var flere igjen. Se, der kommer toget vårt …

3 Junker drakk dyr italiensk vin igjen. Tørr. Rød. Junker hørte Schubert igjen. Det manglet bare stearinlys og en hvit silkeskjorte med høy krave. Junker snakket om fedrelandets skjebne – slik det sømmer seg en russisk adelsmann. Nikita hadde vondt i kneet. Han var trist til sinns.

16

– Vel, hvorfor driver du og reiser hele tiden? Hva leter du etter? Det Russland som vi har mistet? sa Junker mens han skjenket vin.

– Russland … gjentok Nikita som et ekko.

– For senere å leve i landflyktighet, lytte til at din kone Katenka synger russiske romanser i stuen og skrive en roman med tittelen «Fantastiske dager»?

– Jeg vil ikke emigrere, det vet du jo.

– Men det burde du. Oljen her i landet holder i åtte år til. Og det er alt. Nye forekomster er ikke blitt utviklet siden sovjet-tiden. Hva skal vi gjøre?

– Leve.

– Snarere overleve. Men jeg vil ikke overleve. Jeg er for eksempel glad i god vin, god musikk, jeg leser nå memoarene til Svjatoslav Richter …

Junker var en sybaritt og estet. Og dette vennskapet ville aldri ha oppstått hvis ikke Junker overraskende hadde vist seg å være et godt menneske. Selv om «godt» ikke er det helt riktige ordet. Nikita brydde lenge hodet sitt før han gravde frem fra hukommelsen denne arkaismen som han ellers bare hadde støtt på i bøker. Junker var nobel.

Junker levde i en verden som var gått under for hundre år siden. I en verden hvor det ennå fantes «ære», «samvittighet» og «verdighet». I lang tid syntes Nikita at Junker var en slags plettfri person. I det han sa og i måten han oppførte seg på, fantes ikke den vanlige menneskelige råttenskap: love noe – og ikke holde det, gjøre noe galt – og etterpå gjemme hodet i sanden med en seddel på baken: «Det var ikke meg. Det var sånn fra før av».

En gang, da Junker hadde drukket for mye av den dyre vinen, la han frem for Nikita detaljert uttenkte planer om et attentat på presidenten, en terroraksjon i 17

Statsdumaen og sabotasjehandlinger rettet mot småkalibrete, men ytterst sjofle tjenestemenn. Så begynte han å snakke om bortførelse av ministere og forberedelse av et opprør i hæren, før han plutselig brøt av med en teatralsk gest og gikk for å åpne en ny flaske.

Den samme dagen oppdaget Nikita at på bordet til Junker lå, foruten Richters memoarer, erindringene til esteten og terroristen Boris Savinkov. Og han smilte forståelsesfullt. Selv om Savinkov med sin overmenneskelige snobbisme og aristokratiske utilgjengelighet aldri hadde stått ham nær. Til forskjell fra Gudsmennesket Ivan Kaljajev, som korset seg med den ene hånden og holdt en bombe i den andre, og som på det jesuittiske spørsmål fra ateisten Savinkov: «Men hvordan er det med ’du skal ikke drepe’, Vanja?», svarte: «Jeg må gjøre det, fordi jeg elsker.»

Ifølge alle genrelover måtte Junker skrive dikt. Og det gjorde han! Om noen hvitegardistoffiserer, om tog som forsvinner i natten, og om at det ikke var noen vei tilbake. Men han snakket langt bedre enn han skrev.

En av samtalene deres kom Nikita aldri til å glemme.

Junker snakket om slaget på Kulikovomarken. Og han hadde en slik glød i øynene, et slikt tonefall, som om han ikke snakket om en fyrste som hadde levd for syv århundrer siden, men om seg selv. Og det var som om alt dette hadde skjedd i går. Eller til og med i dag. Nettopp nå.

– Det var jo det siste forsøket. Det aller siste! Og på forhånd dømt til å mislykkes. Og du, en grønnskolling uten selvtillit, du sender ut en appell til alle disse spredte fyrstedømmene, som antagelig allerede har glemt hva «Rus» var for noe. Og til siste stund vet du ikke om det kommer noen i det hele tatt. Og plutselig kommer 18

alle. Og du blir målløs av alt det som har veltet over deg. Og du forstår at dette er Historie. Enten nå eller aldri. Og du gir ordre om å krysse elven. Hvorfor? Det ville jo ha vært mye lettere å stå på den andre bredden og ganske enkelt ikke la fienden ta seg over. Men du gjør dette. Hvorfor? For å avskjære veiene til retrett. Dø eller seire. Uten alternativer. Og så ofrer du ditt beste regiment. For bare slik kan du vinne. Du sender rett og slett disse folkene til slakterbenken. Vennene dine. Og de passerer alle forbi deg. Og du sier til dem: «Vi skal seire!», men selv vet du at alle kommer til å dø. Alle.

Og at det ikke er deg som har truffet dette valget. Du har bare virkeliggjort det …

Junker fikk et hosteanfall, og Nikita tenkte at nettopp dette øyeblikket ville være Russland for ham. Hvis han en gang plutselig skulle befinne seg langt herfra. Eller kanskje til og med etter han var død. Han ville ikke tenke tilbake på bjerker og rognetrær og slett ikke på «himmelblå uniformer», men på Junker som snakket om Dmitrij Donskoj som om det var han selv.

4 – Du er jo rett og slett forelsket i ham! lo Alja, da Nikita fortalte henne om Junker. Men så begynte hun å advare ham: – Du må ikke snakke altfor åpent med ham. Han er slett ikke så enfoldig som du tror. En dark horse.

Trekker deg med i en eller annen sammensvergelse, og så stikker han FSB-kortet sitt opp i nesa på deg.

Nikita protesterte ikke. Selv om han ikke et øyeblikk tvilte på Junker. Nikita drakk den grønne teen som Alja 19