Roy Jacobsen Trygve Bratteli -en fortelling by Cappelen Damm AS

TRYGVE BRATTELI En fortelling

Roy Jacobsen

TRYGVE BRATTELI En fortelling

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord «Jeg lærte mye. Men samtidig var det tungt. Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Trygve Bratteli og LO-leder Konrad Nordahl hadde gått gjennom opplevelser som det er umulig for oss å forstå i dag. Den russiske revolusjonen, den spanske borgerkrigen, indre krig i arbeiderbevegelsen og den tyske okkupasjonen opplevde disse tett på kroppen. Å komme inn som naiv unggutt i dette selskapet var steinhardt.» Reiulf Steen til Dagbladet 14. juni 1992. Det er ikke godt å si når Trygve Bratteli entret undertegnedes bevissthet, men det må ha vært midt på sekstitallet en gang, og gjennom TV-ruta, det mediet man sier aldri ble hans. Han ble født på Nøtterøy i 1910, omtrent samtidig med at Oskar Braaten debuterte med «fortællinger», som i tidens ånd ble døpt «Kring fabrikken». Undertegnede er født i 1954 og tilhører dessertgenerasjonen, avlet og oppdratt i ly av niårig skole, sunn mat, full sysselsetting og ungdomsidealer som spilte elektrisk gitar og var på kant med det meste. Og sett fra min barndom i sekstiåra, og antagelig også fra mine barns barndom i dag, framstår Brattelis barndom, før og under første verdenskrig som et trist juleeventyr av Dickens. For den som gidder å se etter. Det er det stadig færre som gjør. Denne altfor menneskelige hangen til å overse, og i verste fall se ned på det tidligere generasjoner drev med, skal i denne beretningen ikke understøttes. Mange av historiens store skikkelser er ofte litt malplasserte; de virker med hell i sin egen epoke, men hører også hjemme i den neste, sier man, eller de er tidløse. Noen har 5

det med et helt liv å operere i kulissene, bak og rundt mer synlige frontfigurer, for så å nyte den heder, gjerne noen år etter sin død, å bli trukket fram igjen, som de egentlige heltene. Særlig vår tid er svak for denne troen på at man nærmer seg det egentlige idet man drar sløret av det åpenbare, det vedtatte, de kollektive mytene. Det er ikke nødvendigvis min mening. Jeg innbiller meg nemlig at måten disse mennene – det er dessverre nesten bare menn – framsto på, måten folk og historiebøkene oppfatter dem på, er en del av deres betydning som ikke kan isoleres fra deres faktiske gjerninger, dersom man ønsker å gi seg i kast med et så komplisert virke som historiefortelling. Dermed blir det heller ikke noen oppgave (bevisst ihvertfall) å skape nye helter, Bratteli, f.eks., selv om han kunne ha fortjent det. Jeg kommer til å si fra om det jeg ikke liker, som det nok også skal skinne gjennom hva jeg liker, gjerne indirekte. Men av og til, når jeg blir sjarmert, eller forbanna, kommer jeg antagelig også til å overdrive, karikere eller søke tilflukt i spektakulære utblåsninger, kjenner jeg meg sjøl rett. En sjelden gang vil jeg vel også underslå fakta, når jeg mener at de oppfyller alle følgende tre krav: A) virker åpenbart støtende på noen, døde eller levende, B) ikke utgjør en god historie, og i tillegg C) ikke rokker ved noen av hovedlinjene i denne personlige skildring av et tidsløp – Trygves og hans generasjons – som starter på Nøtterøy i 1910 og avsluttes i Oslo, desember 1984. Det er mange såkalt overprøvbare fakta i historien, handlinger, datoer, skrifter, begivenheter … men straks man begynner å skrive disse sammen, i en fortelling, hylles de mer og mer i fortolkninger. Historikere har tradisjonelt løst dette dilemmaet ved å undertrykke sitt eget subjekt, sine personlige sympatier og antipatier. Det har ikke jeg gjort. Stemmen i denne boka er min. Hele veien. Det er min bok og min fortelling. Måten «fakta» er brukt på er en skjønnlitterær forfatters personlige ansvar, ikke kildenes, enten nå disse er skrevne ord eller bygger på de mange intervjuer jeg i løpet av arbeidet med boka har foretatt. Denne innstillingen gjør dette til noe annet enn en tradi6

sjonell biografi. Også på den måten at Trygve var politiker, og som sådan en uløselig del av et kollektiv i en svært kollektiv epoke. Rommet rundt ham vies derfor stor oppmerksomhet. Og i den sammenheng vil jeg også komme inn på et personlig anliggende. I headingen sier Reiulf Steen at «Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Trygve Bratteli … hadde gått gjennom opplevelser som det er umulig for oss å forstå i dag». Det har Steen antagelig rett i, men av og til har vi likevel følelsen av at en gjenstand, et bilde, et sitat, en anekdote … fra fjern eller nær fortid taler til oss med sjokkartet tydelighet, som snakker de direkte til oss. Jeg besøkte en gang den jødiske kirkegården i Praha. Stedet ligner en moderne skulptur, et grotesk, nesten picassosk bilde av jødenes historie, slik den er nedtegnet både som ugjendrivelig bevismateriale, og som mer svevende myter. Kirkegården framstår delvis som kunstverk, delvis som et resultat av tilfeldighetenes rå spill, idet tidens tann har gitt det hele et utilsiktet preg av sannhet. I et tårn ved siden av kirkegården er det samlet en del dokumentasjon fra et spesielt tragisk kapittel i jødenes historie: utryddelsesleirene under den annen verdenskrig. Veggene er dekket av barnetegninger fra Theresienstadt (Terezin) i det nåværende Tsjekkia, en fangeleir der tusener av kvinner og barn ble myrdet under den annen verdenskrig. Tegningene inneholder dyr, mennesker, blomsterenger og mor og far og alt det et barn gjerne tegner. I dette rommet klarte jeg å oppholde meg omtrent et halvt minutt. Jeg har selvfølgelig lurt på hva det var ved disse bildene som historiebøkene, filmene og de verbale beretningene aldri har maktet å si meg; det dreide seg nemlig ikke bare om kontrasten mellom barnlig uskyld og de groteske henrettelsene tilskueren – jeg – vet at barna kort etter ble utsatt for. Nei, det skyldes at disse tegningene var malt på akkurat samme måte som barn maler i dag. Med den samme fargebruken og den samme naive formbeherskelsen. I motsetning til andre kunstneriske uttrykk, selv ren folklore, gjennomgår ikke barnefiksjon stilendringer. Barn på terskelen til 7

gasskammeret i Theresienstadt for et halvt århundre siden maler bilder som er kliss like de mine egne unger presterer i dag. Jeg har ikke ambisjoner om å klare å utsette leseren for noe lignende. Jeg vil bare her, før vi trår til med Trygve Brattelis triste barndom, ved inngangen til dette dramatiske århundret, si fra om at jeg i Trygves etterlatenskaper har støtt på noen lignende «direktetalende» elementer, og at disse har vært med på å styre mitt arbeid med å skille «det vesentlige fra det mindre vesentlige». Jon Elster har sagt at: « … kunstneriske fortolkninger betoner ( …) det karakteristiske, ikke det statistisk representative.» La oss håpe at han har rett. Men for sikkerhets skyld skal vi likevel gi Trygve Bratteli siste ordet, her i forordet; det er fra en tale han holdt i begravelsen til en venn av seg, Alf Seweriin, i 1961: «Vi lever i en periode med umåtelig respekt for gamle trykksaker. Jo eldre de er, jo bedre er de. Trykksaken blir selve virkeligheten, som overskygger livet omkring oss. Den som tilbringer dagen mellom levende, arbeidende mennesker har en sund motvekt mot en slik litterær virkelighetsoppfatning.»

Første kapittel Nøtterø. Det er ikke forsakelsens og lidelsens klokker som kimer i nordmenns ører når de hører dette navnet. «Nøtterø», eller «Nøtterøy» (som det her skal hete, av kryptiske årsaker, som vi ikke skal komme nærmere inn på, bare stille oss solidarisk med) forbindes helst med lett bris og fredelig høyrevri. Men det er nettopp i denne idyllen at Trygve Martin Bratteli stifter bekjentskap med fattigdommen. Han fødes inn i den. Som det fjerde og forhåpentligvis siste av elleve barn. Datoen er den 11. januar, året er 1910, og familien Bratteli holder til på gården Østre Hovland, gnr. 113, bnr. 4, omtrent midt på øya. Våningshuset har en grunnflate på seks ganger elleve meter; det gir 66 kvadratmeter boflate, som vi må gange med to, ettersom det er antall etasjer. Vi må trekke fra 40 av disse 120 kvadratmetrene, som utgjør en ineffektiv lagerplass i annen etasje, samt enda tolv kvadrat, som er størrelsen på farens verksted, skomaker, småbruker, kommune- og steinarbeider Terje Hansen Bratteli. Denne siste subtraksjonen er ikke helt korrekt, ettersom et gjennomsnittlig antall på fire unger sover i skuv- og slagsenger inne på samme skomakerverksted, altså har en slags «bolig» blant lærflak, bekatråd, symaskiner, lester, ambolter etc. Vi må også trekke fra noen kvadrat til ganger, kott, skråtak og trapper, og da sitter vi igjen med tre rom og kjøkken, hvorav ett av rommene er en stue på stas der ingen verken sover eller bor, hvilket vil si at vi har med en trangboddhet på «fem og et halvt menneske per rom» å gjøre, som heller ikke er helt korrekt, ettersom de tre siste sønnene, Gunnar, Ragnar og Arne ble 9

født først etter at de tre eldste hadde forlatt reiret. Men det blir likevel gjennomsnittlig fem personer per rom gjennom alle de 25 årene det tar Martha Barmen og Terje Bratteli å bringe sine gener videre, ettersom disse to heroiske skikkelsene ikke bare har sine egne barn å ta vare på, men i perioder også har folk på kår, samt en yngre søster av far i huset, lille Gudrun, som ikke hadde noe sted å vokse opp etterat moren hennes døde og som derfor måtte vokse opp her, på Hovland. Vi kan med andre ord trygt slå fast at det er 25 arbeidsomme år for ekteparet Bratteli som vi nå begynner på. Gården, eller bruket, heter altså Østre Hovland, eller bare Hovland. Det ligger midt inne på Nøtterøy, på «landet». Huset står den dag i dag. Det gir et «koselig», dog noe unnselig inntrykk, da det i grunnen bare er en enkel firkant av reist panel, med kvadratiske vindusflater med én post og døråpninger på én åtti. Og det hele er omgitt av gras, geitrams, peon, ask, plomme- og morelltrær. Et eldgammelt epletre står også der, der det har stått i hundre år og båret sine hardt tiltrengte frukter. Landskapet er bakkete, man har en knaus i ryggen og utsikt mot brønnen og noen asketrær, og bak der igjen turnips- og kornåkrene til nestnærmeste nabo, den såkalte Forpaktergården. Et stille sted. Et kjedelig sted nesten: Det står et fjøs der, som er både låve og dyrebo, en utedo, en steinkjeller; her er tjue mål dyrket mark, en brønn og en olle, samt en liten skog, og for alt dette måtte skomakeren ut med kroner 5250,– i 1908, og også ta på kjøpet en kårkall, gamle Kristian, som hadde satt seg fast i kammerset mellom kjøkkenet og «dagligstua» med sin høye alder og forseglede skjebne og derfor også måtte få lov til å dø der. Nærmeste nabo befinner seg hundre meter unna, retning Tønsberg, et småbruk det også, med omtrent like lite mark og like mange unger, lekekameratene til barna Bratteli. Det er ikke noe å skrike opp om alt dette, det er vanlig på landsbygda i Norge i 1910, i god tid før nasjonen krummer ryggen og tar fatt på de moderne tider. Men her på Nøtterøy er det ikke fullt så vanlig som det er for eksempel i 10

Solør eller på Nordlandskysten, som undertegnede har hatt en viss befatning med. Tre forhold gjør den bratteliske tilværelsen uvanlig. For det første befinner skomakeren seg i feil epoke; Terje har lært sitt håndverk akkurat tidsnok til å få oppleve den første maskinelle skoproduksjon, noe som nærmest på eksamensdagen reduserer ham til lappeskomaker, til en mann uten laug og status, til en ung mann som allerede ved karrierens start må sy på bestilling for den delen av befolkningen som ikke kan betale for seg, og i tillegg lappe og halvsåle på disse samme skoene etter hvert som de blir slitt, og uten å få noe særlig betaling for det heller. Det andre forhold som gir fattigdommen på Hovland et grøvre preg enn strengt tatt nødvendig, er stedets øvrige sosiale profil. Nøtterøy er nemlig ingen fattig egn; den er helt fra seilskipets opprinnelse befolket av et mystisk velhaveri, sjømenn, hvalskyttere og kapteiner. Partiet Høire har absolutt majoritet i herredsstyre etter herredsstyre etter kommunestyre etter kommunestyre, og stemmer helst ikke gjennom de få nødhjelpstiltak som en del andre kommunale kasus på andre steder og på denne tida har begynt å benytte seg av. Klasseforskjellen er altså godt synlig på Nøtterøy, noe som også gir seg mange kuriøse utslag: storbønder som rusler etter slåmaskinene sine i hvit skjorte og slips; mens andre, som knapt har nåla i veggen, går til anskaffelse av «en pike» i huset; egnen overrisles av historier om sjømannskoner som klamrer seg til sin synkende status ved å dyrke jorda om natta, som sniker seg krumbøyde langs potetrennene med skyffel og grev av frykt for å gjøre sin fattigdom synlig. All denne utvortes tåpelighet kaster selvsagt også litt stil evt. verdighet over den «ærlige» fattigdommen; Martha Bratteli ler for eksempel godt av de «rikes forfengelighet» og dyrker sin jord i fullt dagslys, som den naturlige ting det er; fattigmannens trøst og fattigmannens stolthet forenes her, i en sosial innstilling, eller: legning. Men dessverre er ingen av delene egnet til å mette sultne unger eller til å demme opp for de konflikter vi har i vente. Punkt tre i omstendighetene rundt den bratteliske lidelseshistorie, som ikke er uten lyspunkter, er den særegne frukt11

barhet som her i huset gjør seg gjeldende. Mor og far Bratteli kaster et øye rundt seg da barn nummer fire (og sønn nummer to) er kommet til verden, også han på benken inn mot vestveggen i den tidligere omtalte dagligstua, og avgjør at nå er det i grunnen ikke plass til flere her, nå kan vi ikke få flere unger; kårkallen er der jo ennå, og farens lillesøster, Gudrun, på ikke mer enn åtte. Ekteparet forsegler prevensjonspakten med å døpe siste skrikhals etter både mor (Martha) og far (Terje), slik at det faktisk er Trygve Martin Bratteli vi her har for oss, en vordende norsk statsminister. Det er imidlertid ingen overdrivelse å si at forsettet mislyktes radikalt; etter Trygve følger nemlig ikke mindre enn syv – 7! – uhell. Et par spontanaborter blir det også plass til; «det kom år og unger», som det heter, helt til sistemann, Arne, ser dagens lys seksten år seinere, i 1926, men da er det biologien og ikke viljestyrken som kommer det hjemsøkte ekteparet til unnsetning. Men foreløpig, i 1910, har vi bare fire barn å holde rede på, foruten den foreldreløse Gudrun. Eldstesønn er Hans Georg, som ble født på Vegaardshei (Aust-Agder) i 1905, der familien bodde før den kom til Nøtterøy. Deretter følger Harriet Karoline (1907), også hun født på Vegaardshei. Så Agnes (1908), den førstefødte på Hovland, og bare et drøyt år seinere kommer altså Trygve, noe som gjør ham og Agnes nærmest til tvillinger, ihvertfall til de av ungene Bratteli som skal komme til å stå hverandre nærmest opp gjennom barndommen, og vel også seinere i livet. Mye tyder på at denne søsteren også må ha vært litt av en utfordring for lille Trygve, en glitrende ironiker som hun er, helt opp til sin stille død på seinhøsten 1994. Uten tvil familiens mest utmerkede skolelys, noe det dessverre skal settes en brutal stopper for, da hun, i likhet med så mange andre jenter av denne og lignende familier, allerede som trettenåring blir tatt ut av lærdommens tempel (og barndomshjemmet) og plassert på en større gård i nærheten, for der å ta seg av bleieunger og tuberkuløse mødre og husstell og fjøs og mark og altmulig annet som går under betegnelsen «huspost». Nå er ikke Trygve noen sinke han heller, i det boklige, 12

men han er spinkel og skrøpeligere enn han kunne ha vært, dersom foreldrene hadde tatt seg sammen og fått gjort noe med den brokken han ble født med, og som han skal komme til å slite med (og gjøre mange forgjeves forsøk på å holde skjult) helt til han blir over atten og da selv tar affære. Men det er Agnes som er familiens ubestridte skolelys, og som går ut med den blankeste eneren, når den tid kommer. Agnes ja. Det betyr engelen, men hun har mellomnavnet Regine, og det kommer av «regjere», og i svært ung alder bestemmer hun seg for ikke å stelle fjøset lenger, som de andre ungene, og kanskje særlig storesøster Harriet, som arbeider som en mann fra hun er ganske liten. Og det blir selvsagt oppstuss over at dette barnet, Agnes altså, nekter å gjøre det arbeid hun settes til. Trygve ser storøyd på henne, storesøster ser nedlatende på henne, far spørrende og mor rasende. Men mor kan rase så mye hun vil. Agnes Regine henter kuene i skogen (sammen med Trygve), bærer litt vann og ved, men det er også alt. Og enten hun nå er bortskjemt, sta, det tredje barnet, sjarmerende eller bare en liten frøken, så krever det selvsagt både legning og styrke til å skrive disse adjektivene inn her hvor de i nødens navn jo ikke på noen måte hører hjemme. – «Jeg skulle liksom være litt tander, jeg,» sier hun med et ironisk flir, like før sin død. I motsetning til henne er Trygve både lydig og håndgangen, «et tenksomt barn», som Agnes uttrykker det. Han er med sin sykdom og sin plassering i barneflokken på mange måter fritatt fra den førstefødte sønns naturlige skjebne, eksemplets triste oppgave. Storebror Hans er da også den eneste av Bratteli-barna som nyter korporlige avstraffelser. På den annen side får Trygve heller ikke noen særlig glede av Benjamin-tilværelsen sin; allerede to år etter hans egen ankomst er det nemlig duket for Esther (1912). To år etter Esther kommer Alice (1914), så Olav (1917), deretter Halvor (1918), som følges av Gunnar (1920), og Ragnar (1924), til Arne avslutter det hele (i 1926), og da er de blitt så mange og med så jevne mellomrom at når man stiller dem opp ved siden av hverandre, f.eks. til fotogra13

fering, som forekommer, så ligner de pipene i et ustemt orgel. Det meste ligger altså til rette for at Trygve skal definere sitt rom i le av Agnes. De sover ikke i samme seng, for kjønnene holdes strengt adskilt, men etterat de har krøpet under teppene sammen med sine respektive storesøsken, av samme kjønn, i slagsengene der inne på skomakerloftet, etter at mor har blåst ut lyset om kvelden og far har slått opp luka i golvet og nede fra «stua» brølt opp at «nå får det være fred her», hvisker de viktige beskjeder til hverandre og legger grunnlaget for den samtalen som skal utvikles og fordypes opp gjennom hele barndommen og gli naturlig over i en omfattende brevveksling da Agnes må ut av hjemmet – på huspost – i trettenårsalderen, og som skal fortsette også etter det. Det er kort sagt henne Trygve skriver til, eller «snakker med», når det røyner på i livet. Terje Hansen Bratteli har antagelig møtt sin skjebne med et noe stivere sinn enn godt er for ungene hans. – «Vi hadde en voldsom respekt for far.» Terje oppdager jo allerede som svært ung at håndverket hans bare utgjør en regulær sosial felle. Han retter sine bebreidelser både innover i eget sinn og utover i ungeflokken. Bl.a. går ikke Terje selv rundt i de øvrige fattige hjem på Nøtterøy for å kreve inn de pengene han har utestående for sine reparerte sko. Han kvier seg for å gjøre det. Det er uverdig. Han fører skyldnerne inn i en stor bok, summerer gjeldsposter – og venter. Og når han ikke kan vente lenger, sender han ungene, Trygve og Agnes, fra de er ganske små. Og ingen av dem husker oppdragene med glede. To unger som nøler med å banke på en dør, som drar ut tida i forhagen, fordi de vet hva som venter dem, en mann eller en kone som forsøker å gjøre gode miner til slett spill, som forteller dem, ad alle mulige omveier, at de ikke har penger, som demper sin irritasjon over disse to mindreårige pengeinnkrevere, eller forsøker å lure dem, stagge dem, av og til også med litt mat eller en kake, og lekekamerater blir det jo ikke av sånt; nei, denne erfaringen skal for Trygve (og Ag14

nes) bli et personlig bevis nærmest på den sosiale urettferdighetens innviklede spill. Hos Martin Andersen Nexø finnes en passasje der faren til Pelle Erobreren stilltiende (riktignok fortvilet) biter i seg synet av sønnen som blir mishandlet av en storbonde. Nexö vil vise sine lesere hvor urettferdig systemet er. Denne klisjéen har ingen plass på Hovland, for kunne ikke faren – hvor fattig og hjelpeløs han enn måtte være – bite skammen i seg og foreta pengeinnkrevingene sjøl? Kort sagt: har ikke selv den fattige av de fattige et valg? Jo, han har dessverre det. Men Terje tenker at det koster ungene mindre enn det koster ham, en voksen mann i all hans ære. Han tenker også at det er lettere for en debitor, dersom han mot formodning skulle ha noen grunker i huset, å gi dem fra seg til to blåøyde småunger enn til en sint og voksen pengeinnkrever. Og denslags kalkulasjoner finnes det ingen nåde for. De vever to generasjoner sammen i en lav saus av skuffelse, skam og gjensidig forakt. Det oppstår motsetninger mellom far og barn som ikke kan leges, men bare smått om senn tilgis, dersom ungene en gang i voksen alder skulle klare å rive seg løs fra disse sine sosiale forutsetninger, og se det hele utenfra, i et forklarelsens lys. Agnes karakteriserer faren som et noe knekket og karaktersvakt individ: han «ble aldri voksen», sier hun. Terje Hansen Bratteli er sønn av en legpredikant i Baptistkirken, han er eldstemann i en søskenflokk på tolv, og helt fra starten av egentlig en undersått som Herren konstant gir høyere embeder enn forstand. Først får han ikke være barn men må ta seg av sine egne småsøsken som en voksen. Dernest blir han heller aldri riktig voksen, eller han blir voksen på den måten at han prøver å være det på den måten han var det da han var barn, og svever i den tro nærmest, at når han sjøl får barn, så har han krav på en slags kompensasjon, av barna, for sin lydighet, f.eks i form av fritak fra en del av de uverdige plikter som virkeligheten pålegger en fattig faen. Vi nevner dette bare, og stiller oss spørsmålet om hva som skjer når en slik mann oppdager at det er landet en gjøkunge i reiret hans, en sønn, Trygve, som innen han er seksten har 15

vokst faren langt opp over hårrota, da vi har en mistanke om at uten dette spørsmålet i bakhodet går man glipp av en viktig dimensjon i den syklus som heter Trygve Brattelis barndom. Men før vi går videre skal vi se litt nærmere på denne farens bakgrunn; her er det nemlig mer å henge fingrene i. Terje Hansen Bratteli ble født i Nissedal i Telemark i 1879 og nedstammer i noe urett linje fra ætta til Halvard på Roalstadir (nå Vrålstad i Drangedal, Telemark), en betydelig herremann i distriktet på 1200-tallet. Halvards sønnesønnssønnesønnssønn var ingen ringere enn Halvor Gråtopp, så kalt fordi han lot bygge en steinborg på fjellet Gråtopp, som det visstnok ennå finnes rester av. «Alle ættegranskarar tykkjer det er veldig gjevt å stamme fra Roalstad-ætta», står det i «Serprent frå Årbok for Telemark, 1966». En grein av Gråtopp-ætta – stamtreet er, som sagt, noe busklignende – fører fram til Nils Rasmussen og hans kone Susanna, født Paus, på garden Borstad, der det ble observert tusser og troll så seint som tjue år etterat den norske grunnloven ble forfattet – de sperret dem inne i badstua og slo dem ihjel med steikepanner. Fra da av stiger forgreiningene inn gjennom flere av det attende århundrets sentrale dissenterbevegelser, bl.a. «Guds Menighet på Vegaardshei», folkelig kulturelle bevegelser, kan man si, opprørsbevegelser nærmest, som i noen grad sporer Terjes generasjon av fra forfedrenes rytmiske gjentagelser av fordums kunnskaper og trosretninger. Faren til Terje, altså bestefar Bratteli, var legpredikant i Baptistmenigheten, og selv om Terjes «Afgangsvitnesbyrd» fra Tangen skole den 20. april 1893 opererer med «kristendomskundskap» som hans klart svakeste emne (2,0 – mot hovedkarakter: 1,8), så skal disse lavkirkelige erfaringene komme til å sette sitt preg på Terjes disposisjoner hele livet gjennom, fram til han i en alder av 48 år (og da far til elleve unger) i 1927 plutselig tar et forvirret steg inn i Det norske Arbeiderparti, det første noenlunde organiserte tilbud til mennesker som mener det er på tide å løfte skjebnen ut av Herrens hender og legge den i sine egne, i folkets. 16

Tidligere hørte det til sjeldenhetene at småkårsfolk med en så grundig barnetro frivillig (?) forlot den til fordel for noe annet og helt nytt. Vi står dermed, med Terje Hansen Bratteli, ved den første generasjon lavkaste som i noen utstrekning foretar egne eksistensielle valg, selv om dette inntrykk av historisk «brudd» svekkes noe idet vi hører at Terje Hansen Bratteli ikke melder seg på i det sekulariserte verdenssyn – Ap – i full frivillighet, men etter sterk tilskyndelse fra sin egen sterke sønn, den da sytten år gamle Trygve. Også mor i huset bringer med seg et historisk sus av tro og skuffelser. Hun heter Martha og er født i 1880 på øya Barmen utenfor Risør, og bærer øyas navn: Martha Barmen. I likhet med mannen har hun bakgrunn i baptistkirken, men bryter aldri med verken denne eller Herren (og Terje legger heller ikke noe press på henne i den retning, som er han redd for å ha valgt feil sjøl og ønsker en angrefrist?). Martha er det førstefødte barn av en styrmann som er gått i land på øya Barmen og har forvandlet seg til skipsbygger, seilskutebygger, og som på oppdriftens – ikke fattigdommens! – tilskyndelse nylig er reist til USA for å gjøre videre karriere der, noe han også greier, uten at han av den grunn forvandles til noen prototyp på oppfyllelsen av «the American dream», for det er med seilskuter som med skomakring, de står for fall. Seilskutebyggeren har imidlertid latt hustru og et halvt dusin døtre tilbake på Barmen. Han sender oppløftende brev fra Staten Island, om at nå har han snart tjent nok til å hente dem over. Men mens familien venter på, og leser, og besvarer disse brevene, og også plukker en og annen dollarseddel ut av konvoluttene de kommer i, må de stort sett forsørge seg selv. Martha er blitt 22 år gammel, hun har lært seg et fag, søm, og har også fått en post i byen, Risør. Her bor hun, og her er hun en slags byjente på prøve idet hun treffer en ung skomaker med buskete øyenbryn, på en religiøs tilstelning. De smiler til hverandre, de veksler noen ord og begynner å gå de veiene der tilfeldighetene har størst mulighet for å føre dem sammen igjen. Saken er i tillegg den at skomakeren befinner seg i Risør på Herrens nåde. Han kom 17

hit for et år siden, på leting etter rutebåten til Arendal. Men båten til Arendal gikk ikke den dagen, så han fant seg losji og kom i snakk med en gammel bekjent fra lærlingetida i Tvedestrand som fortalte ham at det ikke er noen mening i å reise til Arendal for å utøve verdens nesteldste yrke, når det kan gjøres her, i Risør, hvor skomakerverkstedene ligger tett i tett nedover Storgata. – Javel, sa Terje. Og lot båten seile. Han ga seg i kast med en dør til døraksjon, fikk jobb, og det er etter nylig oppstart i denne jobb at han støter på en ungjente fra skjærgården, fra øya Barmen. Og la meg igjen skyte inn at det er to optimistiske mennesker vi har med å gjøre; de står ikke bare på terskelen til det tjuende århundret, som allerede nå er proklamert som et teknisk mirakel, men til et liv i den relative og stabile luksus som til nå har preget alle de hjem der hele én og en halv håndverkere har slått sine pjalter sammen. I tillegg har de truffet og forelsket seg i hverandre, ikke fordi de er vokst opp i hverandres nabohus eller er blitt pådyttet hverandre av foreldre og slekt, men utelukkende av ren kjærlighet, altså fordi Herren hadde en mening med det, to lykkelige unge mennesker, som i møtet med framtidas grove forenklinger skal avføde den skuffelsens og melankoliens atmosfære som skal legge seg over deres barns barndom som et vått tørkle, det kan ikke sterkt nok framheves. «Byfoged og Notarius publikus gjør vitterligt: Aar 1904, den 10 november fremstod paa Risør notarialkontor ungkarl Terje Hansen Bratli, og pige Martha Olsen Barmen, der begjærede sig lovlig ægteviede …» Slik er det. Det unge paret stifter bo på Vegaardshei, de arbeider så godt de kan med sine fag, de får to barn, døper dem Hans og Harriet, og kjøper deretter småbruket på Nøtterøy for lånte midler. Og Martha Barmen, som nå heter Bratteli, står i all seinere skrift og tale som inkarnasjonen på den norske mater familias, kvinnen med stor K, som både det gamle og det nye Norge har omfattet med så stor respekt at det nok må enda et par verdenskriger til for å rykke henne ned på 18

landjorda. Midt i fattigdommens aske og støv står hun opp og samler rundt seg unger og trengende i en uendelig sverm av kjærlighet og omsorg. I motsetning til mannen, Terje, er hun tålmodigheten selv, hun oppdrar jentene sine med omtanke og irettesettelser; hun poder offervilje og dårlig samvittighet i sønnenes bløte sjeler. Når far deler ut skyllebøtter, sitter hun ved siden av og strikker, og når far har rast fra seg, strikker hun enda noen runder, før hun med et sukk reiser seg og signaliserer at nå kan det vel passe med et måltid. På denne magre eng av forsakelser og sakte tilpasning til de mest absurde betingelser gresser nordmannens helligste kyr. Men Martha er ikke bare etterligningen av en nasjonal myte, eller dens opphav, slik man kjenner henne fra så vel Tidemand og Gudes mørke laftehus som fra den moderne kvinnebevegelsens panegyriske søtsaus; hun er også så pass uregelmessig i sin framferd at hun bidrar til å innføre moderne rotfrukter i det nøtterøyske landbruk, turnips, kålrot, rødbet, vekster som ellers i egnen er å betrakte som dyrefôr. Etterhvert som jentene hennes vokser til, samtaler hun lavmælt og åpenhjertig med dem i fjøset, om menstruasjon og manuell barnebegrensning, og når de «kommer i uløkka», for det gjør de alle sammen, så nær som Agnes, så veileder hun dem også i disse «skammelige» spørsmål, og stadig i fjøset, det eneste stedet der mannfolka aldri setter sine føtter, frivillig. Og alt dette, på tross av at Martha selv, gjennom hele livet, er et strengt religiøst og tradisjonsbundet menneske som aldri har levd i verken savn eller utukt, katolsk nesten, lojal mot sin Terje, men enda mer lojal mot barna, uten at mannen merker det; hun utøver sin gjerning i skyggen av seg selv. Ungene må arbeide fra første stund, ikke nødvendigvis i kjøkkenet, for der regjerer mor, men de har som sine primære oppgaver å hente ved og vann og kyr og å være med på onnene og luke turnips, som Trygve husker som noe av det verste en «liten pjokk» kan bli utsatt for. De får tunge oppdrag med å kreve inn penger av folk som ikke har noen, og de blir sendt på ydmykende ekspedisjoner til kjøpmannen for å handle på borg – av en eller annen grunn er det all19

tid mor eller far som tar fornøyelsen med å gjøre opp denne gjelda. Men ungene får også en mer human innføring i økonomiens mysterier, da familien er i besittelse av en barnevogn, som de større ungene hver seinsommer «låner» av den som for øyeblikket ligger i den, og fyller med plommer og kirsebær, og også rips og solbær, som de triller inn til torget i Tønsberg og omsetter i rede penger, en tur på fire fem kilometer som de tilbakelegger i en atmosfære av latter og skrål og høytidelig feststemning – en utflukt til byen. Dertil har de også ansvaret for hverandre, selv gutta må lære seg å skifte bleier, fjerne møkk og holde orden på sine yngre søsken. De eldste – særlig Harriet – får dermed mange plikter. Men det betyr også at ungene er mye på egenhånd og har mulighet til å snike seg til litt lek. Om faren ofte er bitter, så lar han dem sitte to og to på skamler ved siden av arbeidsbenken på loftet når han utferdiger sko, dog helt tause, for skomakeren vil ikke forstyrres når han legger tråd i nåla. Han pynter også juletreet hver jul, med andakt og helt alene i den avlåste stasstua, mens ungene står utenfor og venter, og særlig dette bildet skal komme til å brenne seg fast i dem for evig tid, i den grad at de skriver om det i brev og minner hverandre om det når de møtes i voksen alder – dørklinka som går sakte ned, messingklinka som er pusset ekstra blank til jul, etterat de har ventet uendelig lenge der ute i gangen og knapt nok har klart å stå/sitte stille, døra som glir sakte opp, fars smilende fjes idet han slipper avkommet inn og lar dem beskue vidunderet, mens han beskuer dem, stolt, rørt, og fylt av den sammensatte gleden som alltid har vært forbundet med det å ha barn, vise dem noe de faller i staver over. Terje er en meget nevenyttig mann. Han syr ikke bare sko til hele flokken, både brukssko og pensko, som mor syr de fleste klærne, og særlig stasklærne; han lager også leker, treleker av forskjellig slag, biler, båter, hus, klosser, dyr … og hver jul er det gaver til alle, enten det nå er penger i huset eller ikke. Terjes mest imponerende oppfinnelse er – etter min mening – likevel en ekte «baseball», som han syr av lær 20

og fyller med hamp, slik det skal gjøres, med en ekte s-søm i buede meridianer rundt hele «ballen», og han dreier også en kølle, med en kule i den smale gripeenden, så ungene kan slå ball på haugen ovenfor heimen. Far er på sitt baptistiske vis også kultivert. Han holder avis og er innehaver av en stor familiebibel som ungene – og særlig Agnes – leser mye i; han sender avkommet på søndagsskole hos den tyske pinsevennen Rudolf som holder til i et stort «skummelt» hus i skogen; Terje orker ikke å slakte dyra sine sjøl; han banner ikke, og er meget påpasselig med at også ungene fører et propert mål. Når de kommer hjem med karakterbøkene sine har de å legge dem fram for ham først. Og han gir ros så det høres, mest til skolelysene, Agnes og Trygve, litt mindre til de andre, men aldri kjeft, med mindre han øyner utstudert latskap, som han da slår hardt ned på. Den latskap som skyldes at barn er barn, er han derimot mer tålmodig med, alt etter hvordan det for øyeblikket står til med familiens livsgrunnlag, dette livsgrunnlag som dessverre er Terjes evige kilde til sorger og irrasjonelle påfunn. Ja, denne kampen for utkommet gjør i grunnen Terje mer forvirret og uberegnelig enn ondskapsfull og hatende. I alle fall er det lite system over «unotene» hans, om det går an å kalle det det; det er ikke nei i hans pliktoppfyllende munn da mora dør og det blir problemer med å plassere lillesøstera hans, Gudrun. På den annen side drukner han – periodevis – sine sorger i det sterke, og blir da ikke mild og forsonlig, men rasende, dog selvkontrollert i den grad at han ikke ofte banker kone og unger, men innboet: møbler og pyntegjenstander, stort sett hans egne, som han i bakfull angerstemning reparerer igjen dagen etter, så godt det lar seg gjøre, og alt dette bidrar selvfølgelig til det bildet som barna i voksen alder skal forsøke å forsone seg med. – «Et stemningsmenneske.» Som Agnes kaller ham.