Roslund & Hellström Tre minutter

tre minutter

Tidligere bøker av Roslund & Hellström Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisning, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2012

ROSLUND & HELLSTRÖM Tre minutter Oversatt av Einar Blomgren, MNO

Roslund & Hellström Originalens tittel: Tre minuter Oversatt av Einar Blomgren Copyright ©: Anders Roslund & Börge Hellström, 2016 Published by agreement with Salomonsson Agency Opprinnelig utgave: Piratförlaget Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50848-7 1. utgave, 1. opplag, 2016 Omslagsdesign: Eric Tunfors Sats: Type-it AS, Trondheim, 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Alltid alene.

det er en fin dag. Noen ganger bare vet man det.

Varmt, slik det var i går, slik det kommer til å være i morgen.

Det regnet nettopp, så det er lett å puste, og han trekker pusten langsomt og holder luften inne, lar den ligge der i halsen før han slipper den ut litt om gangen.

Han forlater bybussen, som en gang var rødlakkert og som en time tidligere gikk fra bussholdeplassen i San Javier, Comuna 13 – noen høyblokker, en del lavblokker og de husene som ikke har hele vegger. Det finnes folk som sier at det er en stygg bydel, men han synes ikke det. Han bor jo der, han har gjort det i alle sine ni år. Og den lukter annerledes, ikke som her i sentrum. Her lukter det ikke kjent – det lukter spennende. Et stort torg som nok alltid har vært her, akkurat som fiskebodene, kjøttbodene, grønnsakbodene og fruktbodene og de små restaurantene med tre eller kanskje fire plasser. Men menneskene som trenger seg sammen her, som knuffer og dytter, de kan vel ikke alltid ha vært her? Mennesker blir jo født, dør og skiftes ut. Akkurat nå er det akkurat dem han ser, men når han er blitt stor, kommer en del av dem til å være borte, og andre vil ha kommet til. Det er slik det fungerer.

Camilo går tvers over torget, gjennom de trange passasjene og fortsetter inn i La Galería. Her er det enda flere mennesker. Og litt skittent. Men det er fint med alle eplene og pærene og bananene og ferskenene som ligger i hauger av forskjellig farge. Han støter sammen med en eldre mann som banner til ham, og går så litt for nær klasene med store og blå druer, som triller bortover gul7

vet. Han tar dem opp og spiser så mange han rekker før kvinnen som ligner moren hans, begynner å rope. Samme banneord som fra den eldre mannen nettopp, men han hører dem ikke, han er allerede ved neste bod. Da han passerer de siste kassene med fisk – og akkurat her lukter det ikke spennende, døde fisker liker ikke varme, og de som ikke blir solgt før lunsj, gir beskjed om dette ved å lukte mer – da vet han at han er nesten framme. Noen skritt til, og de sitter der. På trebenkene og trestolene foran de tunge bordene, som ikke hører til selgerne eller kjøkkenene, som noen har plassert ut helt bortest, siden alt egentlig har tatt slutt. De sitter og venter sammen. Han har ikke sittet der så mange ganger ennå, han er jo bare ni år. Men han gjør som dem – slår seg ned og venter og håper at i dag skal han få et oppdrag. Han har aldri fått det.

De andre er litt eldre, ti, elleve, tolv, tretten, et par av dem er til og med hele fjorten år og i stemmeskiftet. Stemmene deres skjærer gjennom luften og mister festet noen ganger, ramler ut av munnene og flagrer hit og dit akkurat idet de begynner å snakke. Han vil bli som dem, tjene penger som dem. Som Jorge. Broren hans, som er sju år eldre. Som var sju år eldre, han er død nå. Politiet kom hjem en gang, ringte på og snakket med moren hans om at en gutt var blitt funnet i Río Medellín. Om at de trodde det var han, og at de ville at moren skulle bli med og se. Han hadde ikke ligget så lenge i vannet, så det var mulig å kjenne ham igjen.

– Hei. Camilo hilser forsiktig, så forsiktig at de ikke engang merker det. Han setter seg helt ute på kanten på en av benkene. Der sitter noen av de andre som også er ni år. Han drar hit hver ettermiddag etter skolen. De som har stemmer som skjærer gjennom luften og har vært her litt lenger, går ikke på skolen i det hele tatt.

Ingen tvinger dem, og derfor sitter de her hele dagen. Venter, prater litt, ler noen ganger, men hele tiden skotter de bort på det åpne området mellom de siste bodene – blomkål og hvitkål som myke 8

fotballer på den ene siden og store fisker med øyne som ser på ham på den andre siden. De skotter mens de later som om de slett ikke bryr seg. Alle vet at alle lurer alle, og likevel fortsetter alle å late som om de slett ikke holder utkikk og har kontroll i nettopp den retningen. Det er jo derfra de pleier å komme. Clientes, de kaller dem det.

Camilo puster dypt og kjenner hvordan det blir født en sky i magen, hvit og lodden og lett, og det føles deilig i hele kroppen.

Hjertet hans tikker fortere, og det røde i kinnene blir mørkere.

I dag.

Han lengter sånn.

Han visste det jo allerede i morges; i dag kommer noen til å gi ham hans aller første oppdrag. Han kommer til å ha gjort det. Og har man en gang gjort det, er man for bestandig en annen.

Det er varmere nå, men fremdeles lett å puste. Byen ligger femten hundre meter over havet. De fleste som kommer hit og overnatter, slik kundene ofte gjør, beklager seg over at det ikke er nok oksygen, at de nesten får krampe i lungene når de svelger og svelger for å få i seg mer luft.

Der. Der. En cliente.

Camilo ser ham samtidig med de andre, og strekker hals akkurat slik de andre strekker på seg, reiser seg og skynder seg mot ham, flokker seg rundt ham. En tykk mann uten hår, i svart dress og svart hatt og med øyne som er små og skarpe som på en fugl. Mannen ser på flokken som strekker på seg, peker ut en av dem i midten, en som er elleve år, nesten tolv, og som har gjort det før. Og de går av sted sammen.

Faen.

Camilo svelger ned det som kanskje er gråt. Faen, faen, faen.

Det var kanskje den eneste i dag.

Og han som hadde visst at det var hans tur.

9

Det går en time, og en til. Han gjesper, bestemmer seg for at han ikke må blunke med øynene, teller hvor mange ganger han kan heve og senke venstre arm på seksti sekunder, synger på en dum barnesang som er av det slaget som man ikke får ut av hodet når man først har begynt på den.

Ingenting i dag heller, bare venting.

Så kommer det en med målbevisste skritt rett mot dem.

Det kommer en.

Og alle gjør som før, som alltid, strekker hals, flokker seg sammen, prøver å synes.

En mann denne gangen også, kraftig, ikke tykk som den andre, mer storvokst. Indianer og likevel ikke. Mestis. Camilo kjenner ham igjen. Han har sett ham her før, helt fra Cali kommer han, eldre enn hans egen far. Han tror det i hvert fall. Han har aldri sett faren sin, og moren hans sier ikke så mye om ham. Indianeren, eller mestisen, pleide å gi oppdragene sine til Enrique, som har gjort det sytten ganger.

Alle er like forventningsfulle. Det pleier aldri å komme mer enn et par stykker med oppdrag, og dette er dagens siste sjanse før de fleste av dem må gå hjem uten å ha gjort annet enn å vente. De omringer mestisen, og han ser på dem, der de prøver å se voksne ut.

– Har alle gjort det før?

De svarer sammen, samtidig.

– Sí!

Alle unntatt Camilo. Han kan ikke rekke opp hånden og svare ja på det spørsmålet og lyve. De andre roper åtte ganger og tolv ganger og tjueen ganger. Helt til mannen ser på Camilo.

– Og du?

– Aldri. Eller … ikke ennå.

Camilo er helt sikker, mestisen som har et oppdrag, ser bare på ham.

– Da skal du få gjøre det. Ditt første.

10

Camilo retter seg opp så mye han kan mens han prøver å forstå hva mannen nettopp sa. At han skal gjøre det. I dag, i morgen, når han beveger seg gjennom rekkene av boder, kommer alt til å være forandret. De andre kommer til å se på ham med respekt. Han har gjort det.

Bilen står feilparkert utenfor La Galería, nær torget. Mercedes G-Wagen, svart, firkantet med store lyskastere på taket. Camilo teller til fire, brede og robuste, og de kan snus i forskjellige retninger. Solide vinduer som man ikke kan se inn gjennom, ikke engang frontruten. Skuddsikre, han vet det. Og inni lukter bilen dyr, nye biler gjør det. Denne har hvitt skinn på setene, mykt å sitte på. Det høres omtrent ikke når den starter og de kjører av sted. Mestisen ved rattet, han selv i passasjersetet. Når han tror det ikke merkes, kikker han litt på mannen, som er så høy at han nesten når opp i taket. Firkantet ansikt, firkantet kropp, ser ut litt som bilen de sitter i. En butt, svart hårflette som ligner et brent brød og ligger samlet i et hårbånd med gulltråder som glinser når man ser på dem. De sier ikke et ord til hverandre. Det tar tjue minutter å kjøre dit de skal gjennom en by som skifter utseende, fra slitt til skitten til renovert til dyr og tilbake til slitt. Over Carrera 43A og inn på en mindre vei som heter noe han ikke vet. Så stanser de. Camilo ser etter gateskiltene. De står akkurat der hvor Calle 32 krysser Calle 10, og byen er dyr igjen. En fin bydel som heter El Poblado og som han aldri har vært i. Her bor mennesker i enebolig med egne plener og har to biler i oppkjørselen, selv om det ikke er særlig langt til sentrum.

Herfra kan de se huset uten å bli sett, og mestisen peker.

– Der. Hun står i vinduet, helt bortest, oppdraget ditt.

Han ser henne og nikker. Også da han tar imot håndkleet og legger det i fanget, bretter det ut. En pistol, en Zamorana, laget i Venezuela, femten skudd, ni millimeter. Camilo vet slikt. Jorge lærte ham nesten alt.

11

– Og du vet resten også? Hva du skal gjøre?

– Ja. – Når du skyter?

– Ja, det har jeg gjort mye.

De gjorde det, Jorge og han, trente på en ubebygd tomt ganske langt borte, i La Maiala. Om kvelden skjøt de med samme type pistol som Jorge kunne låne av en som Camilo ikke fikk treffe.

– Bra, om to timer sees vi igjen. Samme sted, ved butikksenteret. Du kommer deg dit på egen hånd.

Hjertet banker like mye av glede som forventning, spenning og redsel.

En sicario.

Da bilen er forsvunnet, går Camilo mot trærne som danner en liten vegg mot veikanten, og setter seg under et av dem. Herfra kan han iaktta huset og henne som står der og ikke vet noe.

Grønn kjole. Ikke så gammel som han hadde trodd. Hun går rundt i noe som antagelig er kjøkkenet, og gjør noe han ikke helt kan oppfatte. Han skrur på lyddemperen slik Jorge har lært ham, og lader magasinet med fem kuler som også ligger i håndkleet. Det er det man får.

Fokuser.

Jorge pleide å si det: Fokuser, lillebror, fortsett å puste langsomt, og lukk øynene og tenk på noe du liker. Camilo tenker på en båt.

Han liker båter, store båter med seil, som går sakte hvis vinden går sakte, og fort hvis vinden er sterk. Han har aldri reist med en båt, men tenkt på det så mye at han er temmelig sikker på hvordan det føles.

Et par minutter og han er klar.

Reiser seg, stikker pistolen ned i bukselinningen og passer på at skjorten henger over, går mot døren til huset som mestisen pekte på.

12

Gitter, en sikkerhetsdør, ekstra tykk. Han har sett den typen dører før.

Han ringer på.

Skritt som kommer nærmere. Noen ser i kikkhullet, det kan han se, det blir liksom en skygge da.

Han trekker pistolen opp av buksene og trykker på den lille knappen som sitter langt nede ved bøylen, løsner sikringen akkurat i det øyeblikket han hører at hun løfter av sikkerhetslenken.

Så åpner hun. Hun har jo sett et ni år gammelt barn.

Og han møter blikket hennes, slik Jorge har sagt at han skal, og hever pistolen, sikter på skrå oppover, hun er jo så mye høyere enn ham.

Han holder den med begge hender, slik Jorge har vist ham, og trekker av.

To ganger.

Det første skuddet treffer brystkassen hennes. Hun rykker til, hopper litt og ser forbauset ut, hun har en sånn munn og sånne øyne. Da skyter han det andre skuddet, mot hodet. Hun synker ned, som et forsiktig blad som forlater et tre, med ryggen mot dørkarmen og et blødende hull midt i pannen. Men hun flyr slett ikke bakover eller til siden, ikke slik han hadde tenkt seg det, slik det ser ut på film.

Etterpå sitter han bakerst i bussen. Hjertet hamrer av glede og spenning, slett ikke som nå nylig, det finnes ingen redsel igjen. Nå har han gjort det. Det kommer til å synes på ham, det vet han, han ser det jo selv på andre.

Bilen venter på samme sted, nær torget. Den firkantede mestisen i førersetet, den butte hårfletten mot skuldrene hans. Camilo banker på sidevinduet, og døren på passasjersiden åpnes.

– Ferdig?

– Ferdig.

13

Mestisen har hansker på seg da han tar imot pistolen og trekker magasinet ut. Det er tre kuler igjen.

– Du brukte to?

– Ja, én i brystet, én i pannen.

Jeg, sicario.

Bussen igjen. Det er fullt bakerst, så han setter seg på den eneste plassen som er ledig, rett bak sjåføren. Han leverte tilbake pistolen i et håndkle og fikk to hundre dollar. Camilo er varm, rød i kinnene. To hundre dollar i høyre lomme! Og sedlene er like varme som kinnene, brenner mot låret som om de vil ut, vise seg fram for alle dem som reiser med bussen denne kvelden og ikke har to hundre dollar i sine egne lommer.

Seks soner langs Río Medellín, som blir seksten comunas og to hundre og førtini barrios. Han er på vei til en av dem et stykke oppe i skråningene i Comuna 13, San Javier. På vei hjem. Han har reist her så mange ganger, med moren, med Jorge og alene, men det har aldri føltes som det føles nå. Skyen i magen farer ikke lenger hit og dit, den har lagt seg rolig til rette omtrent ved hjertet, og det lodne trenger seg ikke ut mot brystet, det omslutter. Han lener seg bakover mot det harde setet og tenker på huset som er trangt og rotete og har mange lyder, og at han skal løpe dit så fort han kan fra endeholdeplassen og skynde seg inn og allerede før han har sett henne, rope: Kjøleskapet, mamma, jeg sa jo at jeg skulle fikse det, og rekke henne halvparten av pengene. Hun skal se stolt ut, og han skal senere gå inn i rommet som de sover i. På det hemmelige stedet – en flat blikkeske som han har funnet, og som det en gang har ligget tynne sjokoladebiter i, og som kan gjemmes nesten hvor som helst – der skal han legge den andre hundredollarseddelen, hans første.

14

Stol bare på deg selv.

første del

hvis daggry går over i morgen, hvis juli går over i august.

Hvis en slutt går over i en begynnelse.

Piet Hoffmann rullet ned begge sidevinduene i førerhuset på lastebilen. Gjennomtrekk, klokken var ikke åtte engang, men varmen trykket mot tinningene hans, blank svette over det barberte hodet dunstet sakte vekk når vinden surret rundt ham.

Hvis en slutt går over i en begynnelse og derfor aldri opphører.

Det var på dagen tre år siden han var kommet til et land han aldri tidligere hadde besøkt.

Flukt, tomrom.

Leve var blitt overleve.

Han lettet litt på gasspedalen, nitti kilometer i timen, nøyaktig den hastigheten de var blitt enige om. Han sjekket avstanden til lastebilen foran, to hundre meter, nøyaktig den strekningen de var blitt enige om. Å leve i et tomrom er vel å leve i noe som ikke finnes. Eller det finnes kanskje, i forhold til det som omgir det. Men hvis ikke engang det finnes?

De hadde for lengst forlatt vei 65, mil etter mil av gårde. På venstre side gjennom det tette buskaset strømmet Río Caquetá og ble grensen til Putumayo-provinsen – elven som hadde fulgt dem den siste timen. Han tygde kokabladene som gjorde ham skjerpet, drakk den hvite teen som gjorde ham rolig. Og noen ganger den blandingen som El Mestizo insisterte på å tvinge på ham før hver 19

leveranse, en egen variant av colada, mel og vann og sukker og ganske mye cubansk espresso. Det smakte helt jævlig, men fungerte, feide unna sult og trøtthet.

Flere ganger, særlig det siste året, hadde han trodd at slutten virkelig var en slutt, at det hadde eksistert en åpning, en mulighet til å ta seg hjem igjen. Til Europa, til Sverige og det Stockholm han og Zofia og Rasmus og Hugo hadde betraktet som hele deres felles verden. Hver gang var åpningen fort blitt lukket, tomrommet hadde utvidet seg, flukten hadde fortsatt.

I kveld skulle de se hverandre igjen, henne som han elsket, til tross for at han ikke trodde at han kunne elske, og to små mennesker som han elsket kanskje enda mer – virkelige mennesker som hadde virkelige tanker og så på ham som om han visste. Han som aldri skulle få noen. Når han prøvde å huske hvordan det hadde vært før, var det blankt, som om han husket feil.

Han bremset lett, han var kommet for nær. Konstant avstand for maksimal sikkerhet. Det var hans ansvar å beskytte begge lastebilene. De hadde allerede betalt for å bli sluppet igjennom. Dette var et sted der de som vokste opp og drømte om å bli politifolk og militære, ikke gjorde det først og fremst fordi de ville ta kriminelle eller beskytte mot angrep, men fordi politifolk og militære kunne skaffe seg mer å rutte med ved å ta imot bestikkelser.

Beskytte.

Det var det han gjorde i går, skulle gjøre i dag og i morgen.

Leveranser og mennesker. Så lenge han gjorde det bedre enn noen annen, ville ingen stille spørsmål ved ham. Hvis El Mestizo, eller hvem som helst som tilhørte PRC-geriljaen, et eneste øyeblikk tvilte på at han var den han utga seg for, hvis han ble avslørt, betydde det umiddelbar død. For ham selv, for Zofia, for barna.

Hver dag, hvert sekund, måtte han fortsette å spille rollen sin.

Piet Hoffmann rullet opp begge sidevinduene. Heten ble dempet en stund, gjennomtrekken hadde til og med stoppet den rennende 20

svetten under standardutstyret hans. Den skuddsikre vesten med to lommer han selv hadde sydd på til GPS-mottakeren som lagret nøyaktige koordinater for ruter og destinasjoner og til satellitttelefonen som hadde dekning også i jungelen. Og så pistolen, som hang i det ene skulderhylsteret, en Radom med fjorten patroner i magasinet. Den han hadde vennet seg til å bære i løpet av alle de årene han infiltrerte den polske mafiaen. I det andre skulderhylsteret hang kniven med trehåndtaket han likte så godt å holde i, og bladet som hadde nyslipt egg på begge sider. Den hadde han båret mye lenger, siden de forrige dommene og fengselsstraffen, siden han ble ansatt i den svenske spesielle sikkerhetsstyrken – så mye skade som mulig med ett eneste stikk. I setet ved siden av ham lå en MiniUzi med en ildhastighet på ni hundre og femti skudd i minuttet. Med innfelt skjefte var den akkurat så kort han ville ha den. Dessuten hadde han på lasteplanet, helt forrest mot førerhuset og festet med to haker, som alltid ved sikkerhetstransportene med lastebil: skarpskyttergeværet Psg 90. Han hadde til og med registrerte lisenser på alt sammen, utstedt av El Cavo i Bogotá etter mange nok seddelbunker.

Der borte, etter det umalte skjulet som sto så nær veien, like før de to høye trærne som for lengst var døde, der skulle de svinge til høyre, saktne farten, fortsette de siste milene på en grusvei som var gjørmete, altfor smal og som med ujevne mellomrom hadde hull, en halv meter dype og fylt med vann. En jævla potetåker. Tretti kilometer i timen, fortere enn det var det ikke mulig å forflytte seg. Piet Hoffmann kjørte derfor litt nærmere lastebilen foran, en halvert sikkerhetsavstand, aldri større luke enn hundre meter.

Akkurat til denne cocinaen hadde han aldri transportert gods før. Men alle så helt like ut og hadde samme oppgave – å foredle kokablader med kjemikalier og spytte ut over hundre kilo kokain i uken. En times tid nå langs veien Gud glemte, så ville de befinne 21

seg i PRC-kontrollert område – det som en gang hadde vært FARC-kontrollert – med laboratorier eid av PRC eller av andre aktører som leide jord av PRC og betalte for å dyrke og produsere. Da Hoffmann kom hit første gang, hadde han gått ut fra at det var mafiaen som styrte. Det var jo det han var vokst opp med, det var slik myten var dannet, rotfestet. Han visste nå at det ikke var sant. Mafiaens medlemmer styrte kanskje i Colombia, og satt på pengene, men uten eieren av jungelen kunne de ikke eksistere – mafia, stat, paramilitære. Og en jævla masse andre organisasjoner som løp rundt og kriget mot hverandre. Men ingen makt uten PRC-geriljaen – kokain krevde skog, krevde kokablader, og de ble ikke dyrket på geriljaens jord uten geriljaens tillatelse.

– Hei. Han hadde tenkt å vente med å ringe, men lengtet sånn. Etter hendene hennes mot hans kinn, etter øynene hennes som så inn i hans og ville ham vel, som elsket, som hadde holdt ut, som strålte av tillit.

– Hei. Han hadde vært borte i sju dager denne gangen også. Det var sånn det var. Avstanden, ventingen, de lange nettene. Han holdt ut fordi hun holdt ut. De hadde jo ikke noe valg. Ikke å være her var å mangle levebrød. Å reise hjem til Sverige var å bli låst inne.

Ikke å fortsette å spille sin rolle var å dø.

– Jeg savner deg.

– Og jeg savner deg.

– I kveld, eller kanskje til og med i ettermiddag. Vi sees da.

– Klem.

Han skulle akkurat svare og avslutte, da linjen ble brutt. Slikt skjedde her ute iblant. Han skulle ringe igjen senere.

Den allerede smale veien minnet noen steder om en sti, ble stadig trangere og med enda bredere groper. Det var vanskelig å holde korrekt avstand. Iblant forsvant den andre lastebilen bak 22

krappe svinger og høye bakketopper. Hoffmann hadde akkurat gynget høyre bakhjul opp av et krater da to bremselys ble tent der foran hvor veien var, gnistret som røde øyne i den sterke solen. Det var feil. Den andre lastebilen skulle ikke miste fart eller stoppe, ikke her, ikke nå. Det var han som hadde planlagt transporten i detalj, og han hadde vært tydelig på at ingen av bilene skulle ligge under tjuefem kilometer i timen uten å varsle.

– Pass på.

El Mestizos stemme i Piet Hoffmanns øre, han rettet på den runde og sølvfargede mottakeren for å høre bedre.

– Stopp.

Hoffmann bremset også, stoppet snart helt, akkurat som El Mestizo hadde gjort. Åtti, kanskje nitti meter unna. Og nå så han, til tross for den skarpe svingen og buskaset som sperret utsikten.

Tvers over veien var det plassert et mørkegrønt terrengkjøretøy, og på begge sider ventet flere. Han telte fire militære kjøretøyer på rad som til sammen dannet en halvsirkel, et smil mellom trærne i begge veikanter.

– Avvent og …

Det spraket kraftig, den elektroniske skrapingen som ble hissig og rev i øregangen, og Hoffmann hadde problemer med å oppfatte hele setningen da El Mestizo flyttet den knappenålsstore mikrofonen til skjortekragen og låste den i senderposisjon.

Motoren var fremdeles i gang mens Hoffmann speidet mot de tverrstilte, grønne kjøretøyene. Vanlige militære? De hadde allerede fått pengene sine. Eller paramilitære? Hvis det var tilfellet, hadde de problemer. De sto ikke på El Mestizos lønningsliste.

Så ble alle førerhusene åpnet samtidig. Menn i grønne uniformer hoppet ut med automatvåpen i hendene, men ennå i hvile.

Og nå så han.

De var ikke paramilitære. Det var ikke deres uniformer. Han slappet av litt. Det samme gjorde visst El Mestizo. Stemmen hans 23

skurret ikke like mye, slik den gjorde når vaktsomhet eller mistenksomhet kom inn i den – Vi kjenner dem. Jeg kommer tilbake.

Nå ble også døren til El Mestizos førerhus åpnet. Han var tung, høy og samtidig grov, men da han landet på gjørmete underlag, gjorde han det mykt. Hoffmann hadde sjelden sett det, så mye kropp som hørte så mye sammen.

– Kaptein Vásquez, hva er det som foregår?

Senderen på skjortekragen spraket ikke lenger. Den hadde en klar og ren lyd, også når den gjenga en litt for lang stillhet.

Til han som het Vásquez slo ut med armene.

– Foregår?

– Bilene dine. Det ser jo ut som en faens veisperring.

– Mmm, fordi det er akkurat det det er.

Piet Hoffmann likte ikke stemmen til Vásquez. Det var noe som manglet. Resonans, klangbunn. Et menneske som ikke ville noe godt, trakk ubevisst sammen svelg og munnhule, og det påvirket måten å artikulere på. Hoffmann reiste seg forsiktig opp fra førersetet, løftet ned bakvinduet og krøp ut på det overbygde lasteplanet. Skarpskyttergeværet satt i to enkle fester, og han løsnet det, felte ned stativet, la seg ned og trakk sluttstykket opp og mot seg mens han skjøv våpenets munning ut gjennom et hull som var laget i presenningen.

– Du har fått betalt.

– Ikke nok.

Kikkertsiktet førte ham nær. Det var som om han sto hos dem, mellom dem, El Mestizo på den ene siden og kaptein Vásquez på den andre.

– Du fikk det du forlangte, Vásquez.

– Og det holder ikke.

Nær nok til å bli en del av El Mestizos ansikt, eller Johnnys.

Han kalte ham stadig oftere det. Glinsende, som alltid når de 24

hadde forlatt Cali eller Bogotá for å dra til jungelen, stramme lepper, øyne som jaget. De øynene som en gang hadde skremt, men som Piet hadde lært å like, selv om de ofte vekslet fra vennlighet til hensynsløshet. Vásquez’ ansikt, med den frodige mustasjen han var så stolt av, øyebrynene som strittet hit og dit, så ut slik det vanligvis så ut. Og likevel ikke. Akkurat som stemmen var bevegelsene hans annerledes. Ikke hissige, snarere selvsikre, langsomme, nesten overtydelige, som om han ville at den han snakket med virkelig skulle møte ham. Slik hadde han ikke sett ut da de hadde forhandlet med ham og betalt ham på den lugubre lunsjrestauranten bak kirken i Florencia. Godtgjørelse for at han skulle la tre leveranser passere. Den gangen hadde Vásquez kommet i sivil. Han virket nervøs, snakket og beveget seg rykkvis. Han hadde funnet en slags ro først da han hadde sprettet opp konvolutten og mumlende telt seddel etter seddel.

– Du sa aldri til meg hvor stor transporten var. Du sa ikke sannheten.

– Vi har en avtale.

– Jeg visste ikke hva den var verdt. Det vet jeg nå.

Piet Hoffmann søkte gjennom kikkertsiktet, fokuserte på El Mestizos øyne. Han visste det så godt. Det var nå de kom til å endre utseende. Hver gang gikk det like fort – pupillene ble større, samlet mer lys for å få mer kraft når de forberedte angrep.

– Tuller du? Du har fått betalt.

– Jeg vil ha akkurat like mye en gang til.

Vásquez trakk på uniformsskuldrene, pekte mot de skråstilte lastebilene og de fire unge mennene som ventet på utsiden, og som nå – alle samtidig og uten å løfte våpnene – plasserte høyre pekefinger på avtrekkeren.

Et tydelig signal.

Piet Hoffmann skrudde opp forstørrelsen på kikkertsiktet, flyttet strekplatens sentrum til kaptein Vásquez’ hode, siktet mot punktet midt i buen mellom øyebrynene.

25

– Du har fått det du skal ha.

– Det synes du, men det synes ikke jeg.

– Vær jævlig forsiktig nå, El Capitano.

Tjuesju varmegrader. Hoffmanns venstre hånd mot kikkertsiktet. Vindstille. Den lille skruen forsiktig mellom tuppen av pekefingeren og tommelen. Avstand nitti meter. Han vred, ett hakk.

TPH ett, transport høyre ett.

Objekt i sikte.

– Forsiktig … for du vet like godt som jeg at det lett skjer ulykker her ute i jungelen. Så hør godt etter nå, Vásquez: Du får ikke mer betalt.

Piet Hoffmann var så nær, gjennom kikkertsiktet fikk han se tynn hud som nå ble rynket, trakk pannen sammen og liksom tok med seg øyebrynene. Kaptein Vásquez var nettopp blitt truet og reagerte.

– I så fall.

Det som hadde vært selvtillit og kontroll, ble aggressivitet og angrep.

– Jeg beslaglegger hermed transporten din.

Hoffmann kjente at de var på vei dit han ikke ville.

Høyre pekefinger lett mot avtrekkeren.

Aldri bli stilt spørsmål ved.

Overleve.

Den offisielle oppgaven hans var å beskytte. Det var det El Mestizo trodde, måtte fortsette å tro.

Puste inn gjennom nesen, ut gjennom munnen, roen fantes der et sted, innvendig.

Han hadde drept sju ganger før. Fem ganger etter at han kom hit, fordi situasjonen hadde krevd det, for ikke å bli avslørt.

Du eller jeg. Og jeg liker meg bedre enn jeg liker deg, så jeg velger meg.

Men de andre, det hadde vært sånne som gjorde profitt på narkotikaen, på å suge livet langsomt ut og selv ta hånd om det.

26

Denne her, kaptein Vásquez, var en vanlig tjenestemann i den colombianske hæren, et menneske som gjorde som alle de andre, tilpasset seg systemet, tok imot bestikkelser som levebrød.

– Lastebilen din blir altså nå min …

Vásquez var bevæpnet, automatgeværet hang på venstre skulder, og hylsteret ved høyre bukselomme. Det var det våpenet han trakk, en revolver som han trykket mot El Mestizos tinning.

– … og du ble nettopp arrestert.

Kapteinens stemme var blitt lavere, som om dette var noe mellom de to. Det var nok derfor det metalliske klikket lød så sterkt, en revolverhane som ble spent, og tønna som roterte for å slippe fram en ny patron å avfyre.

Puste inn, ut.

Piet Hoffmann var der nå, i det som lot seg regne ut, det som lot seg bryte ned i deler og bygge opp igjen, det som var hans egen verden og gjorde ham trygg. Ett skudd, ett treff. Ikke noen unødig blodsutgytelse. Hver gang var det nok med ett skudd mot lederpurka, det tvang de andre til å orientere seg og lete etter kilden til skuddet, søke beskyttelse.

– Ingen trykker en jævla revolver mot mitt hode.

El Mestizo snakket lavt, han også, nesten hviskende. Samtidig snudde han seg litt, til tross for revolvermunningen mot tinningens tynne hud, det ville bli et rundt og rødt merke der.

– El Sueco.

Og nå så han rett mot den andre lastebilen, mot Hoffmann.

– Nå.

Ett skudd, ett treff.

Piet Hoffmann presset litt mer på avtrekkeren.

Jeg liker meg bedre enn jeg liker deg, så jeg velger meg.

Da kulen møtte kaptein Vásquez’ panne, ble det et inngangshull som var ganske lite, omtrent en centimeter bredt, mens utgangshullet etter eksplosjonen ble enormt. Hele bakhodet forsvant.

han hadde aldri sett noen dø før. Ikke midt i spranget. Pust, tanker, kjærlighet, lengsel og så – ingenting.

Han hadde møtt døden, det hadde han, vært jaget av den feige, stygge drittdøden og lært å hate den, men på den andre måten.

Han visste hvordan det føltes å holde henne i favnen mens de begge tok farvel. Han visste hvordan det var å miste den du elsker mest, et langsomt øyeblikk om gangen.

Timothy D. Crouse stirret på skjermen som dekket en hel vegg i det rommet som bar hans eget navn. En satellitt hadde nettopp gjort opptak da en kule fra et skarpskyttergevær hadde truffet et menneske midt i pannen. Satellitten svevde nå ifølge operatørens datamaskin i en høyde av hundre og seksti kilometer i en omløpsbane rundt jorden der hver nye runde tok åttiåtte minutter.

Et bilde med perspektiv på skrå ovenfra.

Mannen i uniform – sannsynligvis en kommandant – hadde beveget seg slik i forhold til de fire andre som også gikk i uniform – hadde hevet pistolen og satt den mot hodet på en av lastebilsjåførene. Fire militære kjøretøyer hadde dannet en veisperring, og det var tydelig at kommandanten og sjåføren hadde argumentert. Livet hans endte mens mennene hans så på, og de var blitt forvirret, usikre på hvor skuddet kom fra. Straks etter var også de blitt beskutt. Treff ved siden av, foran, bak dem. Det var som om skytteren, som så presist hadde fanget kommandantens hode, nøyde seg med å skremme og kontrollere. De fire hadde kastet 28

seg mot bakken. Ikke falt, de skulle bare ned på kortest mulig tid.

Den storvokste sjåføren, nesten firkantet med en tykk, mørk hårpisk, hadde trukket sitt eget våpen mens skuddene haglet, og løpt mot dem, bundet én etter én, armene bak på ryggen og ansiktet i gjørma.

Timothy D. Crouse druknet i bildeskjermen.

Alt hadde stoppet opp. Den storvokste midt i bildet ventet på noe, på noen. Crouse så det nå, hvordan skytteren kom løpende i høyre bildekant, skled på den ujevne, sølete veien med våpen i hånden.

– Eddy, hvordan er det med deg?

Et direktesendt mord med to seere. Han selv på den ene stolen og satellittoperatøren, en av dem som jobbet skift med å overvåke Colombia, på den andre.

– Ok, sir.

– Ta en pause hvis du vil. Å se den dritten der, det tar på.

– Jeg klarer meg.

– I så fall, Eddy, forlater jeg deg en stund. Jeg må ha luft.

Crouse la en hånd på operatørens skulder og reiste seg. Et flyktig blikk mot de to andre kjempeskjermene, som sammen med den han nettopp hadde fulgt med på, utgjorde det indre av Crouserommet – den foran neste operatørbord som overvåket Det gylne triangel, Laos, Burma og Thailand, og den som konsentrerte seg om Den gylne halvmåne – Afghanistan, Iran og Pakistan.

Kokaavlinger som ble kokainkjøkkener i Colombia. Valmueåkrer som ble opiumfabrikker i Asia, som ble narkotikatransporter, narkotikasalg, narkotikamisbruk. Død. Av det slaget han nettopp ble vitne til.

Crouse åpnet den låste døren med plastkortet sitt og gikk ut i korridoren som aldri tok slutt. Tett, støvete luft. Det lille kjøkkenet lå halvveis mot den andre enden, tomt, akkurat som han hadde håpet. Kjelen med vann på komfyren, og han betraktet den 29

mens den ble varmere, begynte å avgi damp, pipe høyt. Han likte å la den koke litt for lenge, bli omsluttet av fuktig damp og en langtrukken pipetone. Pulverkaffe, flere skjeer til den ble ordentlig sterk, i et porselenskrus det sto NGA på. En første slurk, det ga et slag i brystet. Han ville bli værende i den bløte dampen og med kaffen som varmet fra strupen til magen, så deilig noen ganger å synke ned i tomhet, slippe død og krav og ansvar. Speaker i Representantenes hus. USAs formelt tredje mektigste person etter presidenten og visepresidenten. Og så sto han her, i et trangt pauserom i bygningen han stadig oftere søkte seg til, og var et kort øyeblikk ingen i det hele tatt.

Han fortsatte gjennom korridoren, som virket litt mindre innestengt, og passerte rommet som fortsatt hadde skiltet på døren, selv om oppdraget var fullført: Operation Neptune’s Spear. Informasjon herfra hadde vært en forutsetning da det amerikanske militæret slo til mot Abbottabad i Pakistan og et hus som skjulte en som het Osama bin Laden. Han passerte rommet med skiltet Operation Iraqi Freedom – den fremdeles pågående jakten på femtito Most Wanted fra invasjonen av Irak, passerte døren til det helt nye rommet for det som ble kalt Operation Aladdin, og den for Operation Mermaid, som ennå ikke var kommet i gang.

Så tok korridoren uten slutt virkelig slutt.

Han trådte ut i et av verdens største rom – et atrium med tak av glass og stort nok til å romme Frihetsgudinnen. Porselenskruset hvilte i hånden da han lette etter en benk bortest mot trappene. Det var ikke spesielt flott, men han satt helst her og drakk kaffen sin og kikket opp mot en blå himmel over glasstaket, som gjemte de satellittene som en stor del av arbeidet hans hvilte på.

Liz. Han savnet henne hver dag, flere ganger hver dag. Det gikk aldri over, føltes aldri mindre. Det føltes mer, og selv om det var 30

akkurat så mye han orket å bære, ville det føles enda mer i morgen.

Crouse pustet med langsomme åndedrag da han så seg rundt i et kompleks som rommet åtte tusen ansatte, men likevel var nesten ukjent og så ofte ble forvekslet med NSA. Dette var National Geospatial-Intelligence Agency – NGA – USAs føderale organ for analyse av bilder fra fly, kommersielle satellitter, andre lands satellitter.

Og egne satellitter.

En slik som formidlet bilder som nettopp hadde ført ham til en annen del av verden. En virkelighet han straks skulle gå tilbake til, fortsette å være i.

– Sir? Jeg liker at De sitter her nede.

– Og jeg liker ikke at du påpeker det i dag også.

Crouse smilte mot den høye, velbygde mannen som hadde listet seg innpå ham bakfra. Mørk dress, våpen i hylster over brystet, kommunikasjonsutstyr. Han så ut som alle de andre, men var ikke som de andre. Han hadde jo et navn Crouse hadde lært, det mennesket han i egenskap av speaker i nasjonalforsamlingen tilbrakte mest tid med. En av flere livvakter, men den som hadde vært ved hans side lengst, helt fra han ble valgt til minoritetsleder og fikk de første truslene. Det var alltid noen som var forbannet og skuffet og trengte noen å avreagere på.

– De skulle gi beskjed hvis De forlot Crouse-rommet.

– Og jeg gjorde ikke det, Roberts, fordi jeg ville være i fred.

– Min jobb, sir, er ikke å respektere Deres private kaffepauser.

Det er å holde Dem i live.

– Og jeg lever. Vel? De gikk sammen tilbake, og denne gangen ble Roberts med hele veien til døren som det sto Crouse-modellen på. Først da stoppet han og stilte seg utenfor den. Han skulle stå der også når Crouse kom ut igjen.

31

– Omtrent et minutt, sir. Før vi har bildet tilbake.

Operatøren ved Colombia-desken nikket mot kjempeskjermen på veggen. Den var helt svart.

– Vi får snart et nytt vindu. En annen satellitt som fanger dem.

Timothy D. Crouse sank ned på den enkle pinnestolen han brukte så ofte at den nesten var blitt hans egen. Noen år tidligere, da Crouse-modellen ble skapt, hadde veggen vært dominert av det svarte og tause, og bare i svært begrensede intervaller var det blitt avbrutt av bilder med god nok oppløsning til å kunne tolkes. Nå var det omvendt. Bare noen få ganger om dagen oppsto det korte hull i tiden, når spionsatellittene, som gikk rundt jorden nærmere og fortere enn andre satellitter, ikke klarte å overlappe hverandre og dermed ikke kunne overvåke et bestemt sted.

– Sånn, hullet er borte. Vi kan følge dem igjen.

Crouse så opp mot skjermen. Satellittbildet var endret, hadde fått et nytt sentrum, fordi det gamle ikke fantes der mer. Halvparten av de fire militære kjøretøyene som hadde dannet en ugjennomtrengelig mur, var borte. Men de fire i uniform lå fortsatt på bakken, bundet, bevoktet av den firkantede.

– Vi kommer skikkelig nær nå.

Operatøren grep det som så ut som en elektronisk penn, førte den over platen på skrivebordet, zoomet gradvis inn den storvokste.

– Så nær at vi nesten kan identifisere dem.

Crouse betraktet mennesket som befant seg på en svingete vei i Amazonas’ jungel og som ikke var klar over at han nå ble observert, en kraftig bygd mann som vandret fram og tilbake ved siden av dem som lå nede, nå og da avleverte han et hardt spark hvis en av dem rørte seg for mye. Et bilde like skrått ovenfra, satellittens vinkel, men enormt mye mer detaljert. I begynnelsen hadde dette ikke vært mulig – da han hadde sittet her den aller første gangen, hadde de brukt spionsatellitter som formidlet sekvenser der 32

hver piksel tilsvarte ti centimeters oppløsning – noe som betydde at det var umulig å se annet enn ubearbeidede bilder, at ingen lot seg identifisere. En ny generasjon, tre centimeter oppløsning, hadde også vært utilstrekkelig. Nå brukte man satellitter med én centimeters oppløsning i påvente av at neste generasjon med null komma én skulle utvikles – da ville de uten problemer kunne lese en avisside med små bokstaver.

– Vi kan ikke få et litt mer detaljert bilde?

– Dessverre, sir.

Ansiktet ble oppløst i fargeløse kvadrater. Det gjorde ikke noe.

Crouse hadde allerede ant hvem det var – hadde iakttatt ham flere ganger akkurat slik, fire hundre mil borte og nær nok til å kunne ta på ham.

Fysikk, bevegelsesmønster. Det var han. El Mestizo – Johnny Sánchez, drapsmann, torpedo. Den personen som var klassifisert som den fjerde farligste i FBIs kartlegging av PRC-geriljaen.

Men det var den han var sammen med som Crouse var mer nysgjerrig på. Den andre lastebilsjåføren. Snikskytteren. Han som enda en gang kom løpende i bildekanten, nå fra venstre.

– Jeg vil at du skal skifte fokus, gå helt innpå ham i stedet.

Ny zooming. Flere fargeløse kvadrater. En mann uten hår og med noe som lot til å være en større tatovering på den glattbarberte skallen. Litt lavere enn Sánchez, slank, hadde jaktvest utenpå skjorten, jeans, støvler, mørke hansker.

– Ser De, sir?

Tolv sekunder, det var så lenge de kunne følge ham før han hoppet inn i en av de to gjenværende terrenggående bilene og kjørte av sted, rett inn i jungelens buskas.

– Ja, jeg så ham.

Den mannen hadde FBI plassert som nummer sju av i alt tretten farligklassifiserte personer på samme Most Wanted-liste – toppene i den kokainfinansierte PRC-geriljaen.

33

Den eneste av dem som ennå ikke hadde en bekreftet identitet.

– El Sueco, eller hva?

– El Sueco.

Et utseende som ikke var søramerikansk. Ifølge de få kildene deres var han heller ikke søramerikaner. Ikke nødvendigvis svensk, slik navnet antydet, men sannsynligvis nordeuropeer, kanskje australier, muligens nordamerikaner, det var så langt de hadde kommet med programmet for gjenkjenning av ansikter.

– Hver gang vi har sett ham, hver gang, har vi registrert Sánchez sammen med ham. Eller snarere omvendt, det er denne fyren som er sammen med Sánchez. Den som ifølge vår mangelfulle informasjon står ham nærmest. Hans høyre hånd. Som beskytter kokainåkrene, kokainkjøkkenene, kokainleveransene. Beskytter våpentransportene. Beskytter Sánchez.

Et direktesendt mord.

Og de fortsatte å leve på bildeskjermen, holdt vakt over bundne soldater og flyttet kjøretøyer som om ingenting var hendt. Narkotikahåndteringens hverdag og forutsetning – menneskeliv var underordnet pengene. Crouse vandret en langsom runde i det store rommet sammen med rastløsheten som aldri ga ham fred – han kjente det igjen, hvordan død vakte død. Han passerte neste bildeskjerm og operatøren som overvåket en av de anonyme fabrikkbygningene som håndterte opiater i Laos, deretter skjermen som fanget inn en valmueåker i Afghanistan og et større antall bønder som hjalp hverandre med å høste med enkle redskaper. Lenger inne i rommet ventet de som hadde ansvar for å utvikle Crouse-styrkene, han hilste og fortalte at de skulle forberede et besøk i felten dagen etter, og enda lenger inne satt ledelsen for Crouse-gruppen – Crouse-modellens hjerte, analytikerne som sammenstilte de bildene som ble hentet inn via NGAs spionsatellitter, de lydavlyttingene og dokumentene som var hentet inn via 34

fetteren NSAs signaloveråkningsprogram, den innsideinformasjonen som kom fra DEAs infiltrasjonsarbeid.

Det hjalp ikke.

Den fordømte rastløsheten fortsatte å jage, og han fortsatte å flykte.

Et menneske hadde pustet. Så hadde han ikke gjort det lenger.

En ny langsom runde gjennom rommet, før han vendte tilbake til overvåkningsdesken for Colombia. Den i særklasse største produsenten. Åttifem prosent av alt kokain som ble sniffet, røkt, injisert, kom derfra før det ble transportert via mexicanske karteller til seks millioner amerikanere.

Hans egen datter hadde vært en av dem.

Crouse lukket øynene, pustet inn, lot luften hvile i magen slik han hadde lært. Det hjalp ikke. Rastløsheten ble til sinne. Sinnet ble til mer rastløshet.

For et helsikes jubileum.

1915 – kokain ble totalforbudt.

2015 – flere tonn kokain smuglet inn over grensen enn noen gang før.

One hundred years of failure.

Crouse så opp mot skjermen og en oppløsning som for øyeblikket var perfekt. Neste lastebil var hentet og parkert bak den Sánchez hadde kjørt. Og han var alene i bildet, den de kalte El Sueco, var akkurat nå ikke fanget inn av satellittkameraene.

Sánchez lot til å drøye tiden, som om han ventet på noe. Uten å ha det spesielt travelt.

De hadde myrdet.

Og i motsetning til dem som på flere hundre mils avstand hadde iakttatt mordet, følte de seg ikke jaget.

Så beveget han seg plutselig, snudde seg og så langs den gjørmete veien, lette tydeligvis etter noe.

– Kan du utvide bildet?

35

Satellittoperatøren grep den elektroniske pennen, dro den over platen på skrivebordet. En utzooming i fem trinn. Helt til Crouse så hva de ventet på. En minibuss og to motorsykler, menn i uniformer, og de nærmet seg fort.