En stjerne i det fjerne
Roberto Bolaño
En stjerne i det fjerne Oversatt av Hans Petter Blad og Kristina Solum
Roberto Bolaño Originalens tittel: Estrella distante Oversatt av Hans Petter Blad og Kristina Solum Copyright © 1996, Roberto Bolaño All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-39547-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Rufino Tamayo: La Gran Galaxia, 1978 © D.R. Rufino Tamayo/Herederos/ México/2015/Fundación Olga y Rufino Tamayo, A.C. / BONO, Oslo 2015 Omslagsfoto: ADAGP Image Bank Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/12,6 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Innkjøpt av Norsk kulturråd. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Victoria Ávalos og Lautaro Bolaño
What star is there that falls, with none to watch it? WILLIAM FAULKNER
I siste kapittel av min roman nazi-litteraturen i Amerika fortalte jeg om Ramírez Hoffman i Det chilenske flyvåpenet, kanskje i litt for korte trekk (kapittelet var ikke mer enn tjue sider langt). Historien hadde jeg fått fortalt av min landsmann Arturo B – veteran fra blomsterkrigene og tidligere selvmordskandidat i Afrika – som ikke var helt fornøyd med min fremstilling. Det siste kapittelet i nazi-litteraturen fungerte som et kontrapunkt, nesten som et antiklimaks, etter den groteske litteraturen som kom før, og Arturo ville ha foretrukket en lengre historie; ikke en speiling eller en eksplosjon av andre historier, men en speiling og en eksplosjon i seg selv. Dette var foranledningen til at vi trakk oss tilbake i mitt hjem i Blanes i halvannen måneds tid. Med dette sluttkapittelet for hånden, og diktert av hans drømmer og mareritt, komponerte vi romanen som leseren nå står overfor. Min rolle var begrenset til å servere drikkevarer, slå opp i noen bøker, og diskutere – med ham og med Pierre Menards spøkelse, mer levende for hver dag – berettigelsen av enkelte gjentatte avsnitt.
1
Første gang jeg så Carlos Wieder var i 1971, eller kanskje i 1972, da Salvador Allende var president i Chile. Den gangen kalte han seg Alberto Ruiz-Tagle, og av og til kom han på poesiverkstedet til Juan Stein, i Concepción, den såkalte hovedstaden i sør. Jeg kan ikke si at jeg kjente ham godt. Jeg møtte ham et par ganger i uken, på verkstedet. Han var ikke spesielt snakkesalig. Det var jeg. De fleste av oss som var der, snakket mye: Ikke bare om poesi, men om politikk, reiser (lite visste vi den gangen om hvordan de faktisk skulle bli), malerkunst, arkitektur, fotografi, revolusjon og væpnet kamp; den væpnede kampen som skulle føre oss inn i et nytt liv og en ny tidsalder, men som likevel, for de fleste av oss, var som en drøm, eller rettere sagt nøkkelen som skulle åpne drømmenes porter for oss, det eneste det var verdt å leve for. Og selv om vi hadde en uklar fornemmelse av at drømmer gjerne blir til mareritt, lot vi ikke det bekymre oss. Vi var mellom sytten og tjuetre år (jeg var atten), og de fleste av oss studerte på Det humanistiske fakultet, bortsett fra søstrene Garmendia, som studerte sosiologi og psykologi, og Alberto Ruiz-Tagle, som, slik han på et eller annet tidspunkt sa, var autodidakt. Når det gjelder det å være autodidakt i Chile i årene før 1973, er det mye man kunne sagt. I grunnen så ikke Ruiz-Tagle ut som en autodidakt. Jeg mener: Utenpå så han ikke ut som en autodidakt. De autodidakte i byen Concepción i Chile på begynnelsen av sekstitallet kledde seg ikke slik Ruiz-Tagle kledde seg. De autodidakte var fattige. Han 11
snakket som en autodidakt, det er sant. Han snakket slik jeg går ut fra at alle vi snakker nå, de av oss som ennå er i live (han snakket som om han levde midt i en sky), men han var altfor pent kledd til aldri å ha satt sin fot på et universitet. Jeg mener ikke å si at han var elegant – skjønt, på sin egen måte, var han det – eller at han kledde seg på en bestemt måte; smaken hans var eklektisk. Enkelte ganger dukket han opp i dress og slips, andre ganger i sportsklær, og han var ikke fremmed for jeans og T-skjorte. Men uansett hva Ruiz-Tagle hadde på seg, var det alltid dyre merkeklær. Kort sagt, Ruiz-Tagle var elegant, og på dette tidspunktet oppfattet jeg ikke de autodidakte i Chile, opptatt som de var med å finne en kurs mellom galehuset og fortvilelsen, som elegante. Ved en anledning sa han at faren eller bestefaren hans hadde et gods i nærheten av Puerto Montt. Da han var femten år gammel, sa han, eller kanskje hørte vi det fra Verónica Garmendia, bestemte han seg for å slutte på skolen og vie seg til å arbeide på eiendommen og lese bøkene i farens bibliotek. Vi på Juan Steins poesiverksted tok det for gitt at han var en høyst kompetent rytter. Jeg vet ikke hvorfor, for vi så ham aldri på hesteryggen. Sannheten var at våre tanker om Ruiz-Tagle var styrt av vår sjalusi eller kanskje misunnelse. Ruiz-Tagle var høy, slank, men sterk, og hadde pene ansiktstrekk. Ifølge Bibiano O’Ryan var ansiktet hans for uttrykksløst til å kunne kalles vakkert, men selvsagt sa Bibiano det i etterpåklokskapens lys, så det teller knapt. Hvorfor var vi sjalu på Ruiz-Tagle? Flertallsformen er unødvendig. Jeg var sjalu på ham. Bibiano også, muligens. Grunnen til det var selvfølgelig søstrene Garmendia, eneggede tvillinger og ubestridte stjerner på poesiverkstedet. Jeg må innrømme at de satte oss alle i skyggen. Verónica og Angélica Garmendia, så like at det enkelte dager var umulig å skille dem fra hverandre, og andre dager (ikke minst andre netter) så forskjellige at man skulle tro de var fremmede 12
for hverandre, om ikke fiender. Stein forgudet dem. Sammen med Ruiz-Tagle var han den eneste som alltid visste hvem som var Verónica og hvem som var Angélica. Jeg kan nesten ikke snakke om dem nå. Noen ganger viser de seg i mareritt. De er like gamle som meg, et år eldre, kanskje, de er høye og slanke, men mørke i huden og i håret, som er veldig langt, slik jeg tror moten var den gangen. Søstrene Garmendia ble venner med Ruiz-Tagle nesten umiddelbart. Han meldte seg på Steins verksted i 71 eller 72. Ingen hadde sett ham før, verken på universitetet eller noe annet sted. Stein spurte ikke hvor han kom fra. Han ba ham lese tre dikt, og sa at de ikke var så verst. (De eneste diktene Stein roste uten forbehold, var de søstrene Garmendia skrev.) Og han ble værende hos oss. Til å begynne med brydde ikke vi andre oss stort om ham. Men da vi så at søstrene Garmendia ble venn med ham, ble vi også venner med Ruiz-Tagle. Inntil da hadde han virket hjertelig, men fjern. Bare overfor søstrene Garmendia (på dette punktet var han akkurat som Stein) var han oppriktig hyggelig, full av oppmerksomhet og omtanke. Overfor oss andre var han, som jeg allerede har sagt, «hjertelig, men fjern», det vil si han hilste på oss, smilte til oss, var diskré og avmålt i sin kritikk av diktene våre. Han forsvarte aldri sine egne tekster mot våre angrep (som nesten alltid var knusende), og når vi snakket, lyttet han med noe jeg, i dag, ikke ville våge å kalle oppmerksomhet, men det virket sånn, den gangen. Forskjellene mellom Ruiz-Tagle og oss andre var påfallende. Vi brukte mye slang, eller marxistisk-mandrakistisk sjargong (de fleste av oss var medlemmer eller tilhengere av MIR eller trotskistiske partier, selv om en og annen, tror jeg, var aktiv i Sosialistungdommen eller Kommunistpartiet eller et av partiene på den katolske venstresiden). Ruiz-Tagle snakket spansk. Et spansk fra enkelte steder (mer mentale enn fysiske) i Chile, der tiden tilsynelatende har stoppet opp. Vi bodde sammen med 13