Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen by Cappelen Damm AS

Tor Bomann-Larsen

ROALD AMUNDSEN En biografi

© CAPPELEN DAMM AS 2011 © J.W. Cappelens Forlag AS, 1995, 1998, 2003 ISBN 978-82-02-35817-4 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Aud Gloppen Omslagsfoto: Pirie Mac Donald, New York 1918 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt med Sabon og trykt på 70 g Munken Print Classic 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

ROALD AMUNDSENS LAND

Da Fridtjof Nansen innledet moderne norsk polarforskning ved å gå i land på østkysten av Grønland, så han for seg at kontinentet kanskje rommet «et isfritt og fruktbart indre». Først da han spente skiene av på den andre siden kunne han med sikkerhet slå fast at det besto av is, is og bare is. Slik vil den oppdagelsesreisende alltid utfordre våre gamle kart og tilvante forestillinger. Han er en sannhetssøker på linje med historieskriveren, enn si, biografen som beveger seg i det ytre og det indre landskap, i grenselandet mellom geografi og psykologi. «Bedrifter i polaregnene må leses i lyset av forskerens tidligere liv,» skrev Roald Amundsen i sine memoarer. Han erkjente at polarforskningen også var en moralsk disiplin, at den menneskelige karakter kunne være en viktigere målestokk enn både kilometre og breddegrader. Ikke dermed sagt at han la forholdene til rette for den som ville skrive hans historie. Roald Amundsen jaktet på jordklodens best bevarte hemmeligheter. Men samtidig som han avdekket ukjente områder av verden, tåkela han sitt eget liv for sine omgivelser. Utallige kart kan fortelle oss hvor polfareren var. Det er et annet spørsmål som henger igjen: Hvem var Roald Amundsen?

Ingen kjenner en øy eller et kontinents karakter før han går i land. På de følgende sider skal det gjøres et forsøk på å hente frem fra glemselens dis og mytenes tåke, det sagnomsuste, men hittil uoppdagede Roald Amundsens land. Drammen, september 1995

Mann med hund, juli 1903.

Tor Bomann-Larsen

INNHOLD

1 2 3 4 5 6 7 8

9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

I DRØMMEN OM NORDVESTPASSASJEN Gutten fra havet .......................................... 11 Polarstudenten ............................................ 23 Iskisten ...................................................... 32 Første natt i Antarktis ................................. 41 En dobbelt plan .......................................... 52 Chefen ....................................................... 62 Flaggets triumf ........................................... 78 En stor mann .............................................. 89 II SPILLET OM SYDPOLEN Kongeskipet ............................................... Isbjørn som trekkdyr ................................... Verden bak lyset ......................................... Kuppet ....................................................... En forretningsreise ...................................... Pengefyrsten ............................................... En heltedåd ................................................ Dansen rundt Sydpolen ............................... Fridtjof Nansen griper ordet ........................ Historien skrives .........................................

103 112 123 132 141 150 156 165 175 183

III FANGET I NORDOSTPASSASJEN 19 Veien til London ......................................... 195 20 Lykkens gudinne ......................................... 203

21 22 23 24 25 26 27 28

Et ultimatum .............................................. Det store løfte ............................................. En polfarer spiller mandolin ........................ De sorte dyr ................................................ Dronningskipet ........................................... Isens favntak .............................................. Rosenmåker ............................................... Kakonita Amundsen ...................................

217 226 235 244 252 264 276 290

29 30 31 32 33 34 35 36 37 38

IV JAKTEN PÅ NORDPOLEN Den flyvende hollender ................................ Engelbregt Gravning ................................... En skjønnhet fra Alaska .............................. Luftens Columbus ...................................... En kriminell optimist .................................. Reisen til Drøbak ........................................ Millionærens sønn ...................................... Du overalt på jord elskede ........................... I dødsriket .................................................. Oppstandelsen ............................................

303 313 324 333 345 355 366 379 394 404

39 40 41 42 43 44 45

V DET TAPTE KONTINENT Takket være Mussolini ................................ Konsernchefen ............................................ Nordmenn i Roma ...................................... Nobiles hund .............................................. Nasjonalister på festningsplassen ................. Et litterært selvmord ................................... Bruddet med verden ....................................

419 427 438 451 461 477 486

46 47 48 49 50

VI FLUKTEN OVER ISHAVET Det indre eksil ............................................ Isens ridder ................................................. Bruden som ble borte .................................. Nederlagets triumf ...................................... To minutter stillhet .....................................

501 512 524 535 546

KILDER ......................................................557 REGISTER ................................................ 567

I DRØMMEN OM NORDVESTPASSASJEN

GUTTEN FRA HAVET

Hadde han oppdaget sitt eget speilbilde? Eller ville han lære å svømme? Det lå en liten gutt i springvannet i haven, med ansiktet vendt mot bunnen. De eldre brødrene var opptatt med sitt. Det tok tid før noen skjønte at det var fare på ferde. Gutten var ennå ikke fylt to år og kunne drukne på én fots dybde. Endelig kom noen løpende. Betty, barnepiken, rullet ham rundt i gresset. Roald Amundsen gurglet og vendte tilbake til livet. Første gang. Scenen utspilte seg i en stor have med høye trær, rundt en lav romantisk murvilla. Uranienborgveien nr. 9 lå like bak Kristiania slott, i utkanten av Norges hovedstad. Det må ha vært på forsommeren 1874. Slottet sto for det meste tomt. Kristiania var en residensstad uten regent, en hovedstad uten makt. Norge var et land med uklar identitet, grensende mot de uendelige ismasser og døde territorier lengst mot nord. Byen lå som en fast bosetting et sted mellom europeisk sivilisasjon og primitive nomadefolk som samer, samojeder og eskimoer. Godt orienterte verdensborgere ville vite at Norge var en slags svensk provins, et vilt og krevende jaktterreng for svenskekongene av huset Bernadotte. Norge var tilfalt nabostaten under den turbulente omorganisering av verdenskartet som fant sted etter Napoleonskrigene. Det var i de årene da Sverige foretok det oppsiktsvekkende trekk å plassere en av den franske keisers generaler, Jean Baptiste Bernadotte, den senere kong Karl Johan, på sin eldgamle kongetrone. Nå var det generalens sønne-

sønn, kong Oscar II, som administrerte Norge fra Stockholm, slik danskekongene tidligere hadde gjort det fra sin residens i København. I det året da lille Roald ble fisket opp av sitt barndoms springvann, hadde det lenge pågått en viss politisk og kulturell oppvåkning i det tynt befolkede fjellandet. Den 17. mai 1814 hadde nordmennene formulert en moderne grunnlov med demokratiske ambisjoner. I 1884 skulle kongemakten bli ytterligere innskrenket gjennom parlamentarisk styre. Under nasjonal oppblomstring hender det at selv et lite folk fostrer betydelige personligheter. Fra provinsen i nord kom etter hvert dikterne Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Knut Hamsun, komponisten Edvard Grieg og maleren Edvard Munch. I 1874 hadde riktignok ennå ingen av dem gjort seg bemerket på den internasjonale arena. Heller ikke han som skulle vekke størst oppsikt av dem alle; polfareren Fridtjof Nansen. En gang, for ett tusen år siden, hadde det selvstendige kongeriket Norge, visstnok, vært en stolt og ekspansiv makt, et krigersk folk som gjorde dristige strandhugg og la nytt land under vikingkongenes herredømme. Det var denne slumrende selvfølelse som, utover i det 19. århundre, tok til å våkne under Bernadottenes tunge purpurkappe. Den tapte illusjonen Norge, kjempenes fødeland, ble manet frem i dikternes ord, komponistenes toner og over malernes lerreter. Drømmen om storhet vokste i den lille nasjonen. Selv i de aller minste av husmannsfolkets gutter kunne drømmen vokse seg faretruende stor. «Han var min elev i geografi og var en stø og rolig kar som gav greie svar på de spørsmål som blev rettet til ham,» har en av Roald Amundsens lærere uttalt, «men var ellers meget fåmælt, satt liksom optatt av sitt eget.» Dette gir et tidlig bilde av gutten Roald Amundsen, isolert i egne tanker. Selv i det som skulle være hans mest nærliggende fag: geografi, satt han hensunket i sin egen verden. Han var bare pliktskyldigst interessert i lærerens plansjer. I tankene tegnet han sine egne kart. Haven i Uranienborgveien kunne romme opptil førti gutter. Livlig kunne det gå for seg hos brødrene Amundsen. Det var ikke alltid så lett å hevde seg for den yngste av fire brødre. Ofte måtte han søke tilflukt i fantasiens favn, i fremtidens bragder. Det beste innblikk i hva som foregikk i lille Roalds tankeverden, har Amundsen selv gitt oss i en liten fortelling.

Den handler både om hans første Jules Verne-inspirerte ekspedisjonsplaner og om hans aller tidligste romantiske svermeri. På 1920-tallet utga italieneren Eugenio Giovanetti en bok med tittelen Min første kjærlighet, hvor berømte personligheter forteller sin egen historie. Under sitt besøk i Roma våren 1926 gir Roald Amundsen, i et avslappet øyeblikk, til beste et barndomsminne som har alle hans senere livs ingredienser. Den tankevekkende lille fortellingen ble oversatt av en norsk avis og skal gjengis her i sin helhet: «– Min første kjærlighet, sa Amundsen leende, var en postvogn. Jeg var en guttunge, som intet kjente til og intet hadde lest. Det lakket mot jul, og jeg gik en eftermiddag gjennem gatene med min lille veninde Helene. Vi vilde se, hvad der var å se i butikkvinduene før jul. Da kom vi til et butikkvindu med leketøi fra Nürnberg. Hvilken prakt! Hvilket paradis! Hundrevis av hus med haver, tårn, hester, hyrder, bjørner, soldater og våpen. Da sier Helene plutselig: Se der! Og virkelig, det var et under over alle under – en postvogn med fire hester, en postiljong i strålende uniform, der lå kufferter ovenpå vognens tak og signalklokker var kronen på all denne ufattelige skjønnhet. Til slutt våget vi oss inn i butikken og spurte forsiktig efter prisen. Kjøpmannen nevnte et tall, som fikk oss til å bli forskrekket. Da kjøpmannen så, at selv ikke den forlangte sum kjølnet vår kjærlighet til postvognen, satte han vognen i bevegelse, og da vi hørte, at klokkene ringte under farten og at postiljongen musiserte. Det var til å bli gal over. En måned senere – jeg hadde næsten glemt hele postvognen – reiste Helene til Sverige. I hele to år så vi hinanden ikke. Men i disse to år gjorde jeg veldige fremskridt. Jeg var nemlig begynt å lese, særlig reisebeskrivelser, for det meste om ekspedisjoner til Nord- og Sydpolen. Dag for dag blev min interesse herfor større og større. I min fantasi var jeg dag og natt på is- og sneviddene ved polene. Det var i den tid, da elektrisiteten kunde fullbringe alle vidunder og åpne alle dører – hvorfor så ikke også de stengte dører til polene? Min idé var dengang å bygge et elektrisk skib, som kunde trenge sig gjennem hvilkensomhelst is, som fint og elegant, fryktelig og uimotståelig kunde gå gjennem ishavene, ret på polen. I min fantasi konstruerte jeg dengang dette elektriske skib. Mitt laboratorium, som også kun eksisterte i fantasien, befant sig i et mørkt hjørne i det store gamle værelse mellem et mektig skap og veggen.

Allerhelst forestilte jeg mig, at her lå mit elektriske skib for anker. Jeg beskjeftiget mig med i fantasien å konstruere instrumenter, som var skibet verdig, alt på grunnlag av elektrisiteten. Julen nærmet sig, og Helene vendte efter to års fravær tilbake. Jeg må tilstå, at jeg egentlig ikke tenkte mere på henne, jeg hadde ganske andre ting i hodet – jeg var i disse to år blitt en helt annen ’mann’ enn den, Helene kjente fra før hennes avreise. Jeg beskjeftiget mig netop med i min fantasi å konstruere et elektrisk gevær, det eneste instrument, som inntil da manglet ombord på mitt elektriske skib. Skibet var jo helt ferdig (i ethvertfall i min fantasi), det ventet kun på mig. Tilsist hadde jeg også opfunnet det elektriske gevær og vilde nettop med mit herlige skib begi mig op til is-ensomheten, jeg lot skib og instrumenter atter engang passere revy for mig – da – da ser jeg plutselig på det sted mellem skapet og veggen, hvor mitt skib lå for anker, postvognen med postiljongen og kuffertene. . . . Av mitt herlige skib var der blitt en gammeldags postvogn! En glad latter omkring mig fortalte alt – en overraskelse og en gave fra den tilbakevendte Helene. Hun trodde jeg stadig vekk svermet for den umoderne postvogn. Jeg takket, men med kold høflighet, og om aftenen, da vi satt tilbords, måtte jeg, så skånsomt som mulig bibringe Helene, at jeg nu var blitt en ganske annen mann enn for to år siden. Næste morgen kom der et brev fra Helene, hvori hun skrev, at hun nok forstod, hvorfor jeg hadde mottatt gaven så kjølig. ’Du fant ikke klokkene på postvognen, slik som dengang for to år siden. Men du behøver ikke være lei for det, kjøbmannen får nye fra Nürnberg, de skal være ennu større enn de forrige. Nu er du vel tilfreds?’ Og jeg måtte ta mig sammen å si, at jeg var tilfreds. For en kvinde, som er glad i en, har dog rett til å få være noget tilbake i utviklingen – ihvertfall to år . . . » Roald Amundsen stammet ikke fra en slekt av drømmere. Som de aller fleste av sine landsmenn kunne han føre røtter tilbake til små jordlapper og karrige kår. Forfedrene hadde hatt tilhold på den forblåste øygruppen Hvaler ned mot svenskegrensen. Slekten kan føres tilbake til 1600-tallet, til gården Huser på Asmaløy. Først Roald Amundsens oldefar, Amund Olsen, arbeidet seg opp til større forhold inne på fastlandet, hvor han kjøpte det gamle herresete, Kåre-Hornes i Skjeberg.

Sydpolens vugge. Mens barndomshjemmet i Oslo forlengst er revet, blir Tomta, Roald Amundsens fødested ved utløpet av Glomma, stadig holdt åpent for besøkende.

Bestefaren Ole, som blant mange beskjeftigelser drev handel på Hvalerøyene, var den første som bar navnet Amundsen. I 1803 giftet han seg med Anne Kristine Gravning. Hun fødte i årene frem til 1827 en barneflokk på tolv. Blant sønnene som vokste opp var Roalds far, Jens Ingebrigt, født i 1820, den fjerde i rekken av fem. De høyreiste, velbyggede og for all del virkelystne brødrene Amundsen, viet seg alle havet. Som skippere og redere arbeidet de nært sammen og opplevde stor fremgang. I 1858 kjøpte brødrene i fellesskap en stor gård som de delte mellom seg og hvor de bygget hvert sitt skipperhus. Her på Hvidsten i Borge, ved Glommas utløp, på innsiden av Hvaler-arkipelet etablerte Amundsenklanen sin base. Det var ingen ubetydelig flåte brødrene Amundsen etter hvert la under seg. Den kunne telle omkring tyve seilskuter av forskjellig størrelse som gikk i all slags fart over nære og fjerne hav. Selv om man også kjøpte seg inn i dampskip, ble redervirksomheten trappet ned på 1890-tallet, da de

gjenlevende brødrene var blitt gamle hvitskjeggete menn, og de hvite seils epoke gikk mot en ubønnhørlig slutt. Frakt har sjelden vært opphøyet til noe moralsk spørsmål, hverken den gang eller i dag. Som seilende reder hadde Roalds far, Jens Amundsen, gjort gode fortjenester allerede under Krimkrigen på 1850-tallet. I 1866 førte han trehundre kinesiske kulier (landarbeidere) som stykkgods til Havana. Det sier sitt om forholdene i lasterommet at seilasen nær endte i et blodig mytteri. Kaptein Amundsen ble angrepet med øks. Men det lyktes ham ikke bare å komme levende fra attentatet, men også å slå opprøret ned. Han kronet sin triumf ved å la kineserne selv dømme sin anfører til døden. Skipsføreren var sjøens enevoldshersker. Han måtte ikke bare forholde seg til lavtstående individer, men også til høyere makter. Mange var de dramatiske beretninger fra havet som nådde hjem til Hvidsten om stormer og tyfoner, flodbølger og ildsprutende vulkaner. I skippernes stuer gikk praten om sjømannens bragder under fjerne himmelstrøk og i naturkreftenes vold. I lys av slike beretninger fremsto Jens Amundsen for sine sønner som en farsfigur av imponerende format. Bare hans kone later til å ha vært sterkere. Gustava Sahlquist ble født i 1837 og var sytten år yngre enn den mannen hun giftet seg med i 1863. Hennes farfar hadde vært urmaker i Stavanger, hennes far, Gustav Sahlquist, hadde tatt juridisk eksamen og var blitt fogd i Moss. Fogdens familie hadde dyrket andre ambisjoner enn den værharde Amundsen-klanen. Innen ti år var gått, later det til at hustruen hadde, om ikke overtatt kommandoen, så i det minste tatt hånd om roret, på skipper Amundsens familieskute. I januar 1866 hadde fru Gustava født den første av sine fire sønner. Det skjedde i Kina under den dramatiske reisen da hennes ektemann pådro seg et økse-arr i ansiktet, og en kuli fant sin død i en løkke. De neste kom til verden med to års mellomrom. Roald, den siste, så dagens lys den 16. juli 1872 i familiehjemmet «Tomta» på Hvidsten – på sett og vis i periferien, men like fullt i hjertet av brødrene Amundsens verdensomspennende virksomhet. Bare en liten løpetur fra huset lå rederiets seilskuter ofte tett ved siden av hverandre. Noen åretak over sundet, på andre siden av Glomma, hadde brødrene Amundsen etablert sitt eget verft med yrende liv og stor aktivitet. Det lave, hvitmalte skipperhuset, som ble Roald Amundsens

fødested, lå med utsikt over det hele, som det idylliske sentrum i et lite kongerike med stuevinduene vendt mot verden. I oktober, bare noen få måneder etter den yngste sønnens fødsel, skjedde en oppsiktsvekkende kursendring i familiens liv. Jens og Gustava Amundsen brøt opp fra Østfold-kysten, viklet seg ut av slektsbåndene, forlot skippernes rike og flyttet nordover til Kristiania. Den allerede grånende toogfemti år gamle skipper og reder hadde kjøpt seg hus i hovedstaden. Man mer enn aner hvordan fogdens ambisiøse datter, Gustava, har styrt familien mot den vakre villaen i slottets nærhet. Kjempen fra de syv hav lot seg føyelig flytte inn under høye løvkroner, uten utsikt til sjøen, bare med et springvann som plasket i haven. For sin egen del skal han opprettholde kontakten med virksomhetene på Hvidsten, og han skal fortsette å føre sine skuter. Likevel forteller det geografiske oppbrudd om en stor overvinnelse. Når han har føyd sin hustru, må det ha vært ikke bare for hennes, men særlig for sønnenes del. Det nye kull av brødrene Amundsen skulle vokse opp under større forhold og drive det enda lenger enn han selv og hans brødre hadde kunnet gjøre det som selvlærte menn fra fjordens ytterste øyer. Jens Amundsen hadde gitt dem det beste utgangspunkt for livets seilas. Han hadde lagt hovedstaden for deres føtter. Gardistene paraderte punktlig rundt den overdimensjonerte slottsbygningen, men bare sjelden var kongebanneret heist. Opp til slottsinngangen førte hovedstadens paradegate, Karl Johan, oppkalt etter den første Bernadotte. Langs gaten lå Universitetets små, men ærverdige søylebygninger, Grand Hotel og Stortingsbygningen. Nationaltheatret var ennå ikke reist. Aller nederst lå Østbanestasjonen. Derfra gikk togene sydover til Østfold, til havet og til verden. Den representative del av Norges hovedstad utgjorde ikke stort mer enn denne ene gaten. Bakkete jorder og skogkledte åser omsluttet byen som i europeisk betydning best kunne sammenlignes med Cetinje, hovedstaden i fyrstedømmet Montenegro. Opp gjennom hele oppveksten beholdt rederens sønner kontakten med Østfold-kysten og barndomshjemmet som i likhet med de andre husene på Hvidsten stadig var i dynastiet Amundsens eie. Sin tilknytning til sjøen og sin dragning mot verden utviklet Roald Amundsen der hvor Norges største elv rant ut i havet. Sitt nasjonale tyngdepunkt, sitt forhold til snø og skiløping utviklet han i hovedstaden, der hvor Kristiania-

fjorden trenger dypest inn mot det norske grunnfjellet. Disse to elementer, havet og snøen, sjømannslivet og skiløpingen skulle bli de to bærende bjelker i Roald Amundsens karriere som polarforsker. «Sørgelige tider er oprundne,» skriver fjorten år gamle Roald Amundsen i et brev til en kusine, datert den 18. august 1886. «Jeg har aldrig vist hvad sorg er; men nu har jeg dannet mig en mening derom.» Liket av den hvitskjeggete store faren var blitt bragt hjem fra havet. Jens Amundsen ble syk og døde under en skipsreise, på vei hjem fra England. «Det er haardt at miste en fader som vor, kan Du tro, men det var Guds vilie, og den maa ske frem for alt.» Roald Amundsen fikk aldri betraktet sin far med en voksen manns øyne. Ved den yngste sønnens fødsel hadde Jens Amundsen allerede lagt de mest begivenhetsrike deler av livet bak seg. Mye på reise som han var, enten til Hvidsten eller utenriks, må faren ha fremstått for sin yngste sønn som en distansert og opphøyet skikkelse. Kanskje ble skipsføreren som nedla trehundre mytterister en størrelse av mytiske dimensjoner i sønnens fantasi. «Idag skal vi formodentlig bort i kapellet og skru hans kiste igjen. Thi ingen af os vil tage laaget af og se paa ham nu efter at vi har faaet et saa godt indtryk af ham, thi det er ikke godt at vide om ikke han kan være lidt forandret fra igaar til idag.» Det var ikke morens håp at sønnene skulle følge i farens kjølvann. I sine drømmer hadde hun sett deres viltre hoder prydet med duskeluer, høytidelig skridende frem mot hver sin akademiske karriere. Det skulle imidlertid ikke vise seg helt enkelt for brødrene Amundsen å innfri morens ambisiøse forhåpninger. Alle fire var utstyrt med gløgge hoder, og økonomien hadde gjort det mulig å skrive dem inn på aktverdige privatskoler. Men ingen av dem hadde noen utpreget akademisk legning; de var snarere praktikere med utferdstrang, lengsel etter sjø og eventyr. Kanskje var, når alt kom til alt, ikke oppbruddet fra kysten så heldig for sønnenes utvikling; de skulle i hvert fall få større vanskeligheter med å finne sin plass i tilværelsen enn hva faren og hans brødre hadde hatt. «Det gjør mig saa godt at vide at minne kjære Gudter lever i kjærligt Forhold til hinanden,» hadde Jens Amundsen skrevet hjem bare noen uker før sin død. «Gud velsigne dere og lad det altid være saa –.» På tross av velsignelsen skulle det kjærlige forhold bli satt på mange store prøver. Men både i vennskap og fiendskap skulle brødrene Amundsen øve en

Polfarerens far, Jens Ingebrigt Amundsen (1820 – 1886).

avgjørende innflytelse på hverandres livsløp. Derfor skal vi allerede her, før vi går nærmere inn på den yngste, kaste et blikk på de tre eldre brødrene. Ved skipsrederens død var den eldste av sønnene allerede fylt tyve år og i ferd med å flytte hjemmefra. Jens Ole Antonius, eller Tonni, som han alltid ble kalt, var ikke noe skolelys, men flink i sport, og i likhet med yngstebroren hadde han en skapende fantasi og en evne til å finne nye løsninger. Hans utålmodige ambisjon var å slå seg frem som forretningsmann, helst med basis i egne oppfinnelser. Tonni skulle føre en omflakkende tilværelse, fra sted til sted og jobb til jobb, som oftest innen feltet ernæring; produksjon av margarin, knekkebrød, egg, og fremfor alt; tørrmelk. Tonnis store satsning skulle bli tørrmelkproduksjon etter eget patent. Allerede i 1891 giftet den livsbejaende forretningsmannen seg med advokatdatteren Emma Heffermehl. De første par årene av sitt ekteskap tilbragte de i Algerie, hvor deres eldste sønn kom til verden. Til sammen skulle de få fire barn. Tonni må i utgangspunktet ha vært en munter optimist, med stort

Tonni, Jens Ole Antonius, ca. 15 år gammel.

Busken, Gustav Sahlquist, ca: 13 år gammel.

pågangsmot og tro på en lykkelig skjebne. Etter hvert blir han hemmet av sin manglende sans for realiteter. Han støter stadig på nye karrieremessige hindringer, men uten å lære av sine feil går han en dystrere og dystrere fremtid i møte. Uten evne til å tilpasse seg sine økonomiske livsforhold blir han sine slektninger mer og mer til last, sine brødre, men først og fremst hustruens pengesterke svoger, grosserer Peter Krag. Eldstebroren Tonni skal komme til å spille en mer perifer rolle i Roald Amundsens livskrønike. Det er de to mellomste brødrene som, hver på sin måte, skal prege polfarerens løpebane. Gustav Sahlquist Amundsen ble født den 7. juni 1868. Han erobret den ettertraktede duskeluen og skal sogar, ifølge Haakon Anker Veels bok om Amundsen-slekten, ha begynt å studere medisin. Om så var, ble søylehuset i Karl Johansgate snart forlatt til fordel for sjølivet og utdannelse som skipper. Han besøkte dessuten krigsskolen og ble først løytnant, deretter kaptein i 1902. Gustav Amundsen kunne med andre ord bære sin kapteinstittel både i kraft av sin skippereksamen og sin militære grad. Men også den nest eldste broren hadde hang til forretninger. Han

Leon Henry Benham, ca. 11 år gammel.

Roald Engelbregt Gravning, ca. 9 år gammel.

begynte innen shipping, men filtret seg etter hvert inn i de forskjelligste foretagender. Gustav Amundsen giftet seg tidlig, med kjøpmannsdatteren Malfred Fritzner, som for øvrig var jevngammel med yngstebroren Roald. I 1894, et år etter ekteskapets inngåelse, fikk de sitt eneste barn; også han ble døpt Gustav Sahlquist Amundsen, også han skulle erverve seg tittelen løytnant og til sist: kaptein. Brødrene imellom gikk Gustav under navnet Busken. Han var i likhet med Tonni utadvendt, underholdende og sjarmerende, men han delte også eldstebrorens sviktende sans for realiteter. På tross av, eller kanskje snarere på grunn av, alle glimrende ideer og friske satsninger viser også Buskens forretningskarriere en fallende kurve. Den en gang så intelligente og initiativrike Gustav skal, i likhet med eldstebroren, utvikle seg til å bli en belastning for sine omgivelser. Men det skyldtes ikke bare hans konstante økonomiske kattepiner. Gustav Amundsen fremstår etter hvert med en sjelelig skyggeside, med en svekket karakter – beregnende, intrigant og aggressiv. Ved hjelp av stadig

mer utspekulerte metoder terroriserte han sine nærmeste, og fordi han ikke vek tilbake hverken for uredelighet eller ren svindel, truet han gang på gang med å plassere familienavnet i vanry. Roald Amundsen skulle gjennom hele sitt liv leve i spennet mellom brødrene Gustav og Leon. De to var søskenflokkens ytterpunkter. Leon, som ble født den 4. september 1870, sto Roald nærmest i alder og later til å ha vært yngstebrorens mest fortrolige. Han var høyreist som alle Amundsen-brødrene, men likevel av en mer lavmælt og tilbakeholden natur enn de to eldste. Også Leon ble forretningsmann. Han tok handelsgymnasiet i Kristiania og flyttet allerede i 1892 til Frankrike, hvor han hadde fått ansettelse i et vinfirma. Hele sitt liv skulle han reise mye, ikke for å oppdage ukjente ødemarker, men for å lære andre land å kjenne og for å utvikle sine språklige ferdigheter. Selv om Leon deler yngstebrorens sportslige interesser, og de eldstes økonomiske ambisjoner, er det noe avventende og bundet over Leon. Han gifter seg senere og kaster seg ikke hodestups inn i optimistiske forretninger slik som de eldre brødrene. Til gjengjeld har han, som den eneste av de fire brødrene Amundsen, en genuin sans for økonomi. Han er pålitelig og samvittighetsfull, han vet å sette opp et regnestykke basert på realiteter. Leon Amundsen er klar over at det som oftest lønner seg å ligge lavt. Én gang skal han spille høyt. Da gjør han det med stor dyktighet. Fru Gustava Amundsen hadde født sin mann, skipsrederen, fire velbyggede sønner. Hun hadde manøvrert dem fra de forblåste holmer ved havet, inn i dannede omgivelser rundt et springvann bak slottet. Men ingen av de tre eldste viste noen større interesse for teoretiske sysler, enn si for en akademisk karriere. Én etter én hadde de forlatt de boklige gemakker og kastet seg ut i det praktiske liv. Skulle ingen av hennes sønner nå et høyere nivå enn kjøp og salg, damp og seil? Til sist hadde fogdens datter, Gustava Amundsen, bare ett håp igjen. Hun satte sin lit til Roald.

POLARSTUDENTEN

Moren ble det første menneske Roald Amundsen førte bak lyset. Den fordrømte yngstegutten som helst av alt søkte tilflukt bak et høyt skap, ville så nødig at moren skulle bli skuffet over ham. Derfor lovet han, når den tid kom, at han skulle innfri hennes høyeste ønske og studere medisin ved Universitetet. Men seg selv ga han et annet løfte. «I all hemmelighet – for jeg hadde aldri turdet nevne det for min mor, som jeg jo visste ikke vilde være enig – bestemte jeg at jeg vilde bli polarforsker.» Sitatet er hentet fra Roald Amundsens memoarer Mitt liv som polarforsker, et verk denne beretningen nødvendigvis må forholde seg til. Det er en av de mest lukkede, men samtidig mest avslørende selvbiografier som noen gang er skrevet. Roald Amundsen forfattet den halvannet år før sin død, og den skal bli utførlig behandlet på et senere sted. Når det gjelder polfarerens tidligste beslutninger er imidlertid selvbiografien, tross sine åpenbare fortegninger, den viktigste kilde vi har å bygge på. «Hvorledes hendte det i grunnen at jeg blev polarforsker? Nå i grunnen ’hendte det’ aldeles ikke – for mit liv har, siden jeg var femten år, vært en stadig vandring fremad mot et endelig mål.» Skal vi tro memoarene, grep Roald Amundsen, så å si fra første stund, kommandoen over sitt eget liv – og gjennomførte distansen fra vugge til grav med en slik konsekvens at man skulle tro det var programmert av en høyere vilje: «Det jeg har utført som polarforsker har vært resultatet av et helt livs planmessige, samvittighetsfulle og omhyggelige forberedelser.» Likevel viser det hele seg å ha utgangspunkt i et litterært slumpetreff:

«Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse. De blev da også avgjørende for den vei jeg senere valgte å gå gjennem livet.» Året etter at kistelokket ble skrudd igjen over skipsrederen fra Hvaler, trer den britiske admiral frem fra Nordvestpassasjens sagnomsuste landskap og gir guttens liv en ny og definitiv retning. Drømmeren bak skapet har funnet en autoritet som fører ham dit han selv vil. I sin første bok skal han gi dette opphøyede bildet av Sir John: «Hans kloke, karakterfulde aasyn lyser av mildhet; han har et godt ord til alle, og derfor elsker gutterne ham. De nærer ogsaa ubegrænset tillid til den gamle, erfarne fører i polaregnene.» Før han endelig fant sin skjebne i året 1847, gjorde den britiske admiral Franklin flere like heroiske som mislykkede forsøk på å erobre Nordvestpassasjen i spissen for sine menn og sin flåte. Hvorfor søkte den norske unggutten denne tragiske, for lengst avdøde, skikkelsen som sitt første forbilde? Fridtjof Nansens tilsvarende valg syntes mer nærliggende: Han hentet sin inspirasjon fra den suksessrike svenske polfareren Adolf Erik Nordenskiöld, som i 1879 hadde fullført sin vellykkede seilas gjennom Nordostpassasjen. Forklaringen gir Roald Amundsen selv – den er å hente i Sir Johns forfatterskap: «Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest. Han fortalte hvorledes han og nogen kamerater i over tre uker hadde kjempet mot storm og is, uten annen proviant enn nogen få kjøttben de hadde funnet i en forlatt indianerleir, og hvorledes de til slutt før de rak tilbake til civilisasjonens ytterste forpost, var nødt til å spise sine støvler for å opprettholde livet. Merkelig nok så var det de lidelser Sir John forteller om at han og hans menn måtte gjennomgå, som tiltalte mig mest i hans beretning. Kanskje det var ungdomens idealisme, som jo ofte tar veien mot martyriet, som fik mig til å se mig selv som en slags korsfarer i arktisk forskning. Jeg vilde også lide for en sak – ikke i glødende ørken på vei mot Jerusalem – men i det kolde nord på veien mot et større kjennskap til det hittil ukjente store øde. I ethvert tilfelle fikk Sir Johns beskrivelse en avgjørende betydning for min fremtid.» På tampen av sitt liv slår Roald Amundsen altså fast at hans karriere tok utgangspunkt, ikke i naturvitenskapelige funderinger, men i en ren litterær opplevelse. Det var ikke bragdene i seg selv, men

«Sir Johns beskrivelse», som var den utløsende faktor. Dessuten, og det skal ligge som en blodrød tråd under hele Roald Amundsens kommende triumftog; det var ikke fra først av seierens laurbær, men martyriets glorie, som hadde lokket ham. I sin egen bok om Nordvestpassasjens erobring, som ble utgitt tyve år før selvbiografien, oppgir Roald Amundsen sitt første møte med Franklins fortellinger, ikke til femten – men til åtte–niårsalderen. Det er to høyst forskjellige epoker i en gutts liv, det avgjørende er likevel at den britiske admirals betydning som biografisk veiviser blir bekreftet begge steder. Det neste avgjørende punkt i Roald Amundsens profesjonelle utvikling er enklere å tidfeste. Som det står i Nordvestpassagen: «Den 30te mai 1889 blev visselig en merkedag i mangen norsk ungguts liv. Den blev det ialfald i mit. Det var den dag Fridtjof Nansen kom hjem fra sin Grønlandsfærd.» Det ble faktisk en viktig dag for hele det norske folks mentale utvikling, dagen den slumrende vikingnasjon fikk sin selvtillit tilbake. Eller, noe krassere uttrykt: Fra denne dag var stormannsgalskapen plantet i det norske folks psyke. Kort fortalt: Den syvogtyve år gamle sakførersønnen og zoologen Fridtjof Nansen hadde i 1888 latt seg ilandsette på østkysten av SydGrønland. Herfra hadde han som den første i historien, i spissen for sine fem ledsagere, krysset øyas frosne innland under det stolte motto: «Døden eller Grønlands vestkyst.» Dette fattigmannsfelttoget, som opprinnelig var blitt nektet enhver offentlig støtte, skulle, etter at triumfen var et faktum, bli oppfattet som det første ekspansive tokt gjennomført av moderne vikinger. I sin voluminøse reisebeskrivelse Paa ski over Grønland, sørget Fridtjof Nansen for å understreke ekspedisjonens nasjonale karakter. Idet han baserte hele ferden på skiløperkunsten, «den mest nationale af alle norske idrætter», hadde han funnet et norsk vidundervåpen, et nytt og overlegent arktisk fremkomstmiddel. Heretter skulle skiene også bli bærebjelker for nasjonens svulmende selvfølelse. Intuitivt hadde det norske folk fattet hva som var hendt da Fridtjof Nansens høyreiste, blonde vikingskikkelse ble skipet inn fjorden en solblank maidag. «Slig Jubel og Henrykkelse har Kristiania vel aldrig før været i, som da Grønlandsfarerne kom tilbage. Der synes aldrig at have hændt større Ting i Norge, end at Nansen og Kamerater virkelig kom hjem igjen. Sexti Tusind Mennesker modtog dem paa Bryggen, femti

Tusind fulgte dem til Hotellet, ti Tusind raabte niti Tusind Hurra, en gammel pensioneret Oberst fra Kampen skreg sig simpelthen ihjel paa Stedet.» Dette referatet fra Dagbladet ble ført i pennen av den forbløffede, ennå helt uetablerte forfatteren Knut Hamsun. Norge hadde opplevd den første av de mange polare hjemkomster i nasjonens moderne historie. Syttenåringen Roald Amundsen sto blant mengden på fortauet da det høytidelige karnevalsfølget med vikingskip, ski og en utstoppet isbjørn dro forbi. Fridtjof Nansens triumftog gjennom den flaggende hovedstad gjorde ikke mindre inntrykk på unggutten enn skildringen av de støvelgnagende engelskmenn under Franklins pinefulle retrett. Begge kom de fra polaregnene – det hvite, ubeskrevne land som rommet to ting: triumf eller tragedie. Kort etter at Roald Amundsen hadde avlagt en heller svak eksamen artium ved Otto Andersens skole i 1890, ble barndomshjemmet i Uranienborgveien endelig oppløst. Familiens store håp, den fremtidige medisiner, tok med seg barnepiken Betty og fikk innrette sin egen husholdning i Parkveien nr. 6, enda et hakk nærmere slottet. I de tre årene som fulgte levde den unge herre et regelrett dobbeltliv. Offisielt var han immatrikulert ved Universitetet med det siktemål å studere medisin. «Som alle stolte mødre trodde naturligvis også min mor, at jeg var et unikum av flid,» skriver Roald Amundsen i memoarene, «men for å holde mig til sannheten, må jeg tilstå at jeg til og med måtte betraktes som dårligere enn den mest likegyldige student.» Først i 1893, to år forsinket, avla studenten, med dårligst mulig resultat, den såkalte «Anneneksamen», en obligatorisk prøve i almene fag som senere er blitt erstattet av de Forberedende prøver. Polfarerens tyske biograf Detlef Brennecke har påpekt at Roald Amundsen aldri nådde så langt at han ble registrert som student ved det medisinske fakultet, enn si som student av noe som hadde den fjerneste berøring med den medisinske fagkrets. Roald Amundsens universitetsutdannelse var og ble en skinntilværelse satt i scene overfor moren. Dels ville han ikke skuffe henne, dels var han nok for feig til å fortelle sannheten, men først og fremst måtte han opprettholde en fasade som gjorde at moren fortsatte å stille midler til rådighet slik at han kunne videreføre sitt egentlige studium, nemlig polarforskning. Denne tidlige fasen av Roald Amundsens karriereforberedelser besto

Polfarerens mor, Gustava Amundsen, født Sahlquist (1837 – 1893).

for det første av fysisk herding og fostring. Han sov for åpne vinduer vinterstid, bedrev legemsøvelser og benyttet enhver anledning til skiløping i Nordmarka utenfor byen. For det andre leste han hva han kom over av oppdagelsesreisendes beretninger. Og for det tredje fortsatte han å utvikle sine tobakksbefengte dagdrømmer, alene, eller i selskapelig samvær med andre Nansen-frelste kamerater. Noe virkelig tokt kunne det ikke være tale om. Studenten måtte hele tiden holde seg i sømmelig nærhet av søylebygningene langs Karl Johansgate. Sommeren 1893 la Fridtjof Nansen ut fra Kristiania med det nybyggede polarskipet Fram. Fem år tidligere hadde han krysset en flik av Grønlands sydspiss; nå skulle han, knapt toogtredve år gammel, legge hele Polhavet under seg. Planen var genial, antagelig den mest oppsiktsvekkende som noen gang var blitt presentert innen polarforskningen. Nansens selvkonstruerte skip skulle la seg fryse fast og føres med strømmen, fra øst til vest, tvers over Nordpolen. I Royal Geographical Society i London var planen dømt nord og ned, men den selvbevisste nordmannen lot seg ikke stanse. Dessuten, denne gang stilte folket seg, med Storting og regjering i spissen, fulltallig bak ham. Det var helt og holdent et

norskfinansiert vikingtokt som la ut for å avdekke Polhavets mysterier. Fram satte dristig sin kurs for Nordpolens erobring og for Norges frihet. Vi må anta at polarstudenten Roald Amundsen la veien ned til havnen den junidagen Fridtjof Nansen og hans tolv utvalgte menn forlot Norges hovedstad. Et par uker senere fylte han enogtyve år og kunne i prinsippet bestemme over sitt eget liv. Men han satt fanget i en ungkarsleilighet i Parkveien, i sin egen løgn og i sin økonomiske avhengighet av moren. Da skjer det ubarmhjertige mirakel. Høsten 1893 får moren plutselig lungebetennelse og dør den 9. september etter noen få dagers sykdom. Roald er den av sønnene som oppholder seg i Kristiania og dødsfallet går sterkt inn på ham. Fem år senere minnes han datoen i sin dagbok som den tristeste i sitt liv. «Mindes skal du, kjære mor, saalænge jeg lever.» På denne måten fikk sønnen aldri løsrevet seg fra sin mor; det ble moren som gjennom døden ble løsrevet fra sønnen. «Hennes død,» skriver Roald Amundsen i memoarene, «reddet henne fra å gjøre den oppdagelse hun før eller senere vilde ha gjort, nemlig at min ærgjerrighet og interesse gikk i en ganske annen retning, og at mitt arbeide for å virkeliggjøre hennes, dessverre ikke hadde ført mig nærmere det mål hun hadde valgt. Det var med stor lettelse jeg snartefter forlot universitetet for helt å kunne ofre mig mitt livs drøm.» Gjennom sin lange forskerkarriere skulle Roald Amundsen få anledning til å hedre manges minne – ikke minst kvinners. Han døpte skip og fly, navnga fjell og fjorder. Både dronninger og mesenfruer, til og med Fridtjof Nansens datter, beæret han med et navn på kartet. Gustava Amundsen, hans egen mor, måtte nøye seg med gullbokstavene på en gravsten. Hun hadde satt seg andre mål for sin sønn. Fraværet av morens navn ble aksentuert da Roald Amundsen oppkalte fjellet «Bettys Topp» i Antarktis etter sin barnepike. Den svenskfødte barnepiken Betsia Anderson, som hadde vært i familiens tjeneste helt siden eldstegutten Tonnis fødsel, skal følge polfareren gjennom så å si hele livet. Å ta vare på og forsørge trofaste tjenestefolk og slektens gamle peppermøer var i pakt med familiens beste tradisjoner. Likevel står Betty i en særstilling. Hun får preg av å være en reservemor. Det var i tråd med Roald Amundsens natur at han foretrakk en morsfigur på husholdningens lønningsliste fremfor en som myndig anga retningen for hans liv. I et intervju den celebre barnepiken ga på sine gamle dager, bibringer

hun selv sin versjon av Roalds avskjed med Universitetet: «’Jeg har ikke villet gjøre mor imot,’ sa han, ’men nu kaster jeg bøkene, Betty’.» Vi må tro det var den beredvillige tjenestepiken selv som besørget sin herres kasserte lærdom overbragt Kristiania renholdsverk. Etter morens død utløses en hektisk aktivitet i leiligheten bak slottet. Det første Roald Amundsen behøver etter å ha tatt avskjed med medisinstudiet er en legeattest som kan bevitne hans glimrende fysikk. «Hr. Roald Amundsen har efter foretagen undersøgelse vist sig at være fri for legemsfeil og i besiddelse af almindelig god helbred. Hans høide er 180 cm. Brystkassens omfang ved udaanding 87 cm og ved indaanding 98 cm.» Vedlagt disse enkle fakta kunne han endelig søke seg med en eller annen ekspedisjon nordover mot eventyret. Fram var allerede på god vei til sin første overvintring, men det gikk flere skip. Roald Amundsen satte blant annet himmel og jord, inklusive Royal Geographical Society i London, i bevegelse for å oppnå en plass på den britiske Jackson-ekspedisjonen. Det var denne som tre år senere skulle møte skiløperne Nansen og Johansen på Frans Josef Land. Dessverre kom ikke nordmannen med, og historien ble snytt for et symbolmettet bilde av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens møte i det høye nord. Polarstudenten måtte ta til takke med en læretur i det norske høyfjellet. Før Bergensbanens tilblivelse var Hardangervidda i det indre av kongeriket, vinterstid nærmest for uantastet land å regne. Fridtjof Nansens første bragd hadde vært å krysse dette platået på ski vinteren 1884. Det var derfor ikke mer enn rimelig at unge Amundsen og hans to ledsagere gikk til fotografen og lot seg forevige i fullt villmarksutstyr før ekspedisjonen la av sted ved juletider. Denne skituren, som strakk seg fra Krøderen til Mogen på Hardangervidda og tilbake gjennom skiløpingens urdistrikt Telemark, ble Roald Amundsens første møte med et vinterlandskap som kunne sammenlignes med polare strøk. Toktets ubestridte anfører var pressemannen og skiideologen Laurentius Urdahl, som kunne gi den fremtidige polfarer den ypperste innføring i skiløpingens teori og praksis. På vårparten lyktes det så endelig Roald Amundsen å komme nordover i arktiske farvann. Hans kortsiktige yrkesmål var nå å skaffe seg fartstid til sjøs for deretter å avlegge eksamen som styrmann. Intet passet

Den mytiske barnepiken, Betty, fotografert i 1906 med Leons datter Hanna på fanget.

ham bedre enn å mønstre på den lille fangstskuta Magdalena for et tokt til feltene i nord. I slutten av mai 1894 postlegger Roald et brev fra Island, adressert til broren Leon i Frankrike: «Jeg har det udmærket ombord og trives meget vel med ishavsfarten og sælfangsten er baade interessant og morsom, bare man da faar noget af den.» De har hittil fanget to tusen sel, men det er ifølge førstereisgutten langt ifra nok. Skuta har vært 78 grader nord og akter seg til østkysten av Grønland. «Hvad livet paa ishavet angaar, liker jeg det udmærket. Det er ilde udskreget; men overdrevet naturligvis som alting. Alle mand, fra den mindste til den største er mine bedste venner og gaar derfor tiden altid hurtig.» Innen høsten var Roald Amundsen tilbake hos Betty i bekvemme omgivelser på hovedstadens vestkant. Han kunne tilfreds oppsummere sitt hittil mest lærerike semester. Polarstudenten hadde besteget høyfjellet vinterstid, og han kunne føye tittelen ishavsfarer til sitt navn. Den 8. november 1894 setter Roald Amundsen seg til skrivebordet og formulerer et betydningsfullt brev adressert til «Herr Bureauchef Løchen, Departementet for det indre». Toogtyveåringen stiller byråsjefen fire eksakte spørsmål «i egenskap av ishavsfarer». Det gjelder nordområdene: «1) Kan Spitsbergen siges at være i noget lands besiddelse?

2) Hvis ikke – vilde det da være af nogen betydning for Norge at komme i besiddelse af det? 3) Hvorledes vilde man kunde opnaa det? 4) Har regjeringen nogensinde fremsat noget forslag herom?» Det er ingen hvilken som helst førstereisgutt som formulerer disse spørsmålene. Unge Amundsens beskjedenhet er ofte blitt bedyret, men særlig dypt kan den ikke ha stukket. Spitsbergen var ikke noe betydelig kontinent, men likefullt, senere under betegnelsen Svalbard, ansett som en del av det gamle vikingimperium. Og hvem visste nå egentlig så sikkert hvor stort ishavsarkipelet der oppe kunne være? En måned senere innløper svar fra byråsjefen i «1ste kontor for det Indre». Her skal det skytes inn at Bernadotte-landet Norge ikke hadde noen utenrikstjeneste. Følgelig ble selv fjerntliggende fangstfelter av ukjent tilhørighet katalogisert som indre anliggender. «Jeg sidder ikke inde med Oplysninger til Bedømmelse af den Betydning Spitsbergens Besiddelse vilde have for Norge,» skriver byråsjefen noe vagt. Men så følger en løfterik invitt: «Hvis De efter Deres Erfaringer som Ishavsfarer skulde kunne give mig nogen Meddelelse i saa Henseende, vilde jeg være takknemmelig om De vilde komme ned i Departementet til mig.» Døren til det innerste kontor står dermed på vidt gap. Men Roald Amundsen er ennå ikke moden for sin første landevinning; han er klok nok til en foreløpig tilbaketrekning, før han blottstiller sitt unge åsyn for departementets mann: «Hvad mine erfaringer som ishavsfarer angaar, er de endnu meget smaa. For Spitsbergens vedkommende kan jeg endnu ikke udtale mig.» Imidlertid er det hans «hensigt til vaaren at reise til Tromsø og herfra at gaa ud med et af de fartøier, som driver fangst paa Spitsbergen. Jeg vil da faa anledning til at høre erfarne mænds udtalelser om denne sag. Til høsten; ved min hjemkomst skal det være mig en fornøielse at opsøge herr bureauchefen og meddele Dem de erfaringer jeg da maa have gjort.» Denne lille noteutvekslingen på det territorialpolitiske plan, sier adskillig om toogtyveåringens ambisjonsnivå. Dette er førstereisgutten som orienterer seg i en admirals anliggender. Og det er mer enn en skapdrømmers blotte fantasier. Han har forstått at han må forholde seg så vel til de øverste nasjonale myndigheter som til den lokale ekspertise – til de «erfarne mænds udtalelser». Allerede i de tidligste læreår sto målet klart for Roald Amundsen: Han skulle ta nytt land i besiddelse.

ISKISTEN

«Den første betingelse for en polarforsker er å ha et sundt og herdet legeme.» Dette slår Roald Amundsen fast i Mitt liv som polarforsker. I samme verk gir han en skildring av hvordan hans eget legeme i tyveårsalderen ble fremvist for den militære legekommisjon før avtjening av verneplikten: «Ved et bord satt doktoren med en assistent på hver side. Det var en eldre læge, og som jeg til min store glede og forbauselse opdaget, en interessert forsker av det menneskelige legeme. Jeg var selvfølgelig uten klær ved undersøkelsen. Den gamle læge mønstret mig omhyggelig, og plutselig brast han ut i lovprisninger over mitt utseende.» Den unge rekrutt måtte pliktskyldigst gi en forklaring på hvordan han gjennom «legemsøvelser» hadde utviklet sin imposante muskulatur. «Den gamle herre blev så begeistret over sin opdagelse, som han betraktet som noget rent ualmindelig, så han tilkaldte endel offiserer fra det tilstøtende værelse for å se på vidunderet. Jeg behøver vel ikke å si, at jeg var fortvilet og genert over denne almindelige beskuelse, så jeg ønsket mig langt ned i jorden.» Det særlig betegnende ved denne episoden er at Roald Amundsen ved fremvisningen av all sin prakt, samtidig skjulte noe annet. «I sin begeistring over min legemlige kondisjon glemte den gamle læge å undersøke mine øine.» I selvbiografien blottstiller Roald Amundsen for første gang sin legemlige defekt: «– jeg var nemlig nærsynt, noget som selv mine allernærmeste ikke kjente til.» Roald Amundsen foretrakk ikke å se, fremfor å la seg se – med briller.

At glassøyne og lorgnetter dårlig lar seg forene med det perfekte mannsbilde er for så vidt ikke noe nytt, men det er ganske drastisk å skulle skjule gjennom et langt liv, selv for de «allernærmeste», at en ikke ser de samme omgivelser som andre. Ikke minst må dette ha preget en oppdager, hvis profesjon det var å speide mot ukjente mål i det fjerne. Det var én som likevel ble innviet i Roald Amundsens store hemmelighet. Fireogtyve år gammel, i desember 1896, skriver Roald, som da befinner seg på sjøen, et inntrengende brev til Leon. Han vedlegger en artikkel med tittelen «Nærsynhedens helbredelse», om en tysk professor som har presentert en ny operasjonsmetode. «– Jeg saa mig absolut nødt til at udklippe vedlagte artikkel. Undersøg sagen med det samme er du snild. Opgiv at jeg er lidt ikke meget nærsynt. Ifald det kunde lade sig rette paa, da – hvor lang tid det vilde tage. Dette er en sag af absolut større vigtighed end nogen anden. Jeg er villig til at reise hvor langt det skulde være for at faa mit fulde syn. Lad endelig ingen vide om dette er du snild, da det er en sag, som jeg maa holde skjult. Gjør alt, hvad gjøres kan er du snild.» Selv om han aldri ble underkastet noen synsoperasjon, brukte Roald Amundsen aldri nærsynt-briller, annet enn som ledd i forkledninger. Synssvekkelsen, og ganske særlig fortielsen av den, kan ha gitt sitt bidrag til den menneskelige isolasjon som skulle komme til å prege polfareren med årene. I januar 1896 er det norske folks øyne rettet mot Polhavet. Fram er på vei inn i sitt tredje år i det uvisse. Snart kan man begynne å vente nyheter nordfra – om alt går som det skal. Det ingen ennå visste, var at Fridtjof Nansen sammen med den ennå helt ukjente Hjalmar Johansen året før hadde forlatt polarskipet i et heroisk forsøk på å nå selve Nordpolen. Etter å ha oppgitt forsøket lå de to landsmennene nå, skjult for all verden, som to bjørner i hi på Frans Josef Land. Men også et annet mysterium opptok vikingfolket denne vinteren: Den unge populære polfareren Eivind Astrup var meldt savnet under en skitur i Dovretraktene. Mens man spekulerer på hvor den ene og den annen skiløper kan befinne seg, dukker det opp enda en forsvinning blant Kristiania-avisenes nyhetsnotiser. To skiløpere meldes savnet på Hardangervidda. Det skal være to brødre. Navnet viser seg å være Amundsen. Slik trer Roald

Amundsen for første gang frem for offentligheten. Han kommer til syne idet han blir borte. Det begynner slik det også skal slutte – med en forsvinning. Militærtjenesten ble den gang avtjent med noen ukers årlig eksersis, så Roald Amundsen hadde kunnet benytte sin tid etter hjemkomsten fra ishavet på sin sjømannsutdannelse. Han avla eksamen som styrmann våren 1895. Deretter tok han nye hyrer med det mål for øye å bli skipsfører. Men endelig, den 3. januar 1896, kunne han igjen sette kurs for høyfjellet. Atter er Hardangervidda målet, men denne gangen skulle han gå sammen med broren Leon. Den unge vinhandleren oppholdt seg fra tid til annen i fedrelandet hvor han delte husvære med Roald i Kristiania. Planen er å krysse vidda fra øst til vest, men det ender med at de to brødrene mister orienteringssansen og blir gående i ring. Det utarter til en kamp for livet. På Hardangervidda strir Roald Amundsen en dødskamp som bare kan sammenlignes med den som skal avslutte hans karriere i Nordishavet toogtredve år senere. «Midt på natten våknet jeg. Jeg lå på ryggen med høire hånd over øinene, med håndflaten opover – slik som man gjerne ligger for ikke å bli genert av lyset om morgenen. Mine muskler føltes lemstre og stive, og rent instinktmessig forsøkte jeg å røre på mig. Jeg kunne ikke engang flytte mig en tomme. Jeg var praktisk talt innefrosset i en isblokk. Fortvilet slet jeg for å komme fri, men uten ringeste resultat. Jeg ropte på min ledsager, men han kunde naturligvis ikke høre noget.» Slik skildrer Roald Amundsen skiturens dramatiske høydepunkt i selvbiografien. Utmattet av sult og endeløse anstrengelser har han gravd seg ned i ly av uværet for å sove. Det er mildt, men i løpet av natten fryser det på. Hans eneste håp er ledsageren. «Jeg var stiv av redsel. I min skrekk trodde jeg naturligvis at han også var innefrosset i den våte sne, og at han var i samme situasjon som jeg. Kom der nu ikke et øieblikk tøvær, vilde vi begge to snart være frosset ihjel i våre uhyggelige likkister. Jeg holdt snart op å rope, da det var vanskelig å puste ordentlig. Jeg skjønte derfor også at jeg måtte holde mig i ro, hvis jeg ikke skulde bli kvalt. Jeg vet ikke om det var mangel på luft, eller hvad det var, som gjorde at jeg enten sovnet eller mistet bevisstheten nokså fort. Men da jeg kom til mig selv igjen, hørte jeg svak lyd langt borte. Min ledsager hadde allikevel ikke vært i fangenskap. Den eneste grunn til at han ikke som jeg

hadde gravet sig ned, var sannsynligvis den at han den foregående kveld hadde vært for trett, eller så utkjørt, at han var blitt likeglad. Hvorledes det nå var eller ikke var – så reddet han derved vårt liv.» I selvbiografien anser Roald Amundsen fortsatt denne episoden på Hardangervidda for å ha vært den kanskje aller farligste under hele hans dramatiske løpebane. Men også på en annen måte skal den sette polfarerens liv i perspektiv. Roald Amundsen hadde nemlig skildret begivenhetene én gang tidligere, umiddelbart etter hjemkomsten i 1896. Under tittelen «Brødrene Amundsens eventyrlige Færd over Hardangervidden», skrev han sin aller første ekspedisjonsberetning som føljetong i Fredrikstad Blad. Da han skrev den samme historien rundt tredve år senere, hadde svært mye endret seg i Roald Amundsens liv, og mye hadde forskjøvet seg i hans erindring. I den siste utgaven er det en navnløs «ledsager» som graver seg inn til ham; i den første versjonen er det hans egen bror. Og her er det ikke utmattelse og likegladhet som gjør at ledsageren ikke selv har gravd seg ned, tvert imot: «Min bror hadde imidlertid vært mer årvåken. Flere ganger, fortalte han siden, hadde han vært oppe om natten og rystet sneen av sig. Jeg derimot hadde sovet fra det hele.» I denne versjonen tar det broren én time å trenge inn i Roalds iskiste, mens den utmattede og likeglade «ledsager», bruker hele tre timer på å redde «vårt liv». I sin totale avkreftelse gjennom resten av hendelsesforløpet viser «ledsageren» seg dessuten å være totalt avhengig av jeg-personen Roald, som ender opp som ekspedisjonens egentlige redningsmann. De to skildringer av den samme ferden med broren kan stå som en ramme om hele Roald Amundsens liv. Leon hadde reddet ham den natten på Hardangervidda, men da han skrev sin livshistorie 30 år senere, var han på ny i ferd med å fryse inne, denne gang i en sjelelig iskiste. Og denne gang var det ingen som kunne grave seg inn til ham. Aller minst Leon. En dag kunne avisene så bringe den befriende melding at de savnede skiløpere var ankommet i god behold til Bolkesjø. De hadde vært borte i tre uker. Roald Amundsen var vendt tilbake til livet. Annen gang. Det hører for øvrig med til historien at noen få år senere, da han skulle besøke sin forlovede i Bergen, gjennomførte Leon Amundsen «den eventyrlige Færd over Hardangervidden».

Fridtjof Nansens arvefølge ble avgjort denne januarmåneden i den norske fjellheimen. Roald Amundsen kom tilbake. Det gjorde ikke Eivind Astrup. Dermed sluknet en av stjernene på polarforskningens heltehimmel før den for alvor var begynt å funkle. Tragedien rammet ikke minst Roald Amundsen i hjertet. I hans senere hjem fikk Eivind Astrups portrett plass på skrivebordet, mens Fridtjof Nansens henger behørig distansert på veggen. Kristianiagutten Astrup var av Roald Amundsens egen generasjon og jevngammel med broren Leon. Med sine bråmodne bragder var han blitt en stor inspirator for drømmeren bak slottet. Grosserersønnen Eivind Astrup hadde forlatt fedrelandet allerede som nittenåring og satt kursen for Amerika. Han hadde, i likhet med Leon, tatt sin eksamen ved handelsgymnasiet og tok sikte på en forretningskarriere på den andre siden av Atlanteren. Imidlertid fant den unge eventyreren raskt mer spennende utfordringer. Som skiløper og friluftsmann lyktes det ham å få plass på Robert Pearys to første Grønlandsekspedisjoner, henholdsvis i 1891–92 og 1893–94. Den senere nordpolfarer Peary opererte på Nord-Grønland, hvor han gjorde til dels betydelige oppdagelser og høstet dyrekjøpte erfaringer. Den ambisiøse norske skiløperen kom imidlertid etter hvert i opposisjon til amerikaneren Peary og besluttet å vende hjem til Norge for å utvikle sine egne planer. Her forsøkte han å vinne støtte blant annet hos den pengesterke hvalpionéren Svend Foyn og den svenske ballongeksperten, ingeniør Andrée. I Det geografiske selskab la han frem sine ideer for en ballongferd mot nord: «Da kunde man fra Spitsbergen i løpet av et par timer overfare det arktiske område og gjøre sine studier, samt, hvis vinden var gunstig, ved hjelp av medførte hunder og sleder nå hjem igjen.» Eivind Astrup interesserte seg både for Arktis og Antarktis. Han hadde i det hele blinket seg ut mye av det samme virkefelt som Roald Amundsen. Hadde han fått leve tyder mye på at Astrup ville ha overskygget Amundsen. Han var bare to år eldre, men forspranget var allerede betydelig. Han hadde et vinnende vesen og en karismatisk personlighet. Folkefantasien satte ham hurtig i forbindelse med den sagnomsuste gressenke Eva Nansen, så vel som med fru Peary, som ganske oppsiktsvekkende hadde deltatt på en av ekspedisjonene til Nord-Grønland. Men skjebnen ville det altså anderledes. Nettopp som Fridtjof Nansen drømte seg hjem til sin Eva, fra en jordhule på Frans Josef Land og brødrene Amundsen forberedte sin ekspedisjon over Hardangervidda, var

Grønlandsfareren Eivind Astrup, den unge døde i norsk polarforskning.

Norges yngste bærer av St. Olavsordenens Ridderkors lagt ut på sin siste skitur. Den 29. desember 1895 forlot Eivind Astrup Hjerkinn på Dovre for å gå over fjellet til Utna, hvor han hadde avtalt møte med en gruppe offiserer, deriblant kaptein Dietrichson som hadde deltatt i Nansens felttog over Grønland. Eivind Astrup ble funnet i snøen drøye tre uker senere, ikke langt fra utgangspunktet. Hva var skjedd? Hvordan kunne denne Norges polarhelt nummer 2, falle død om i snøen etter en halvtimes skitur? Hadde ikke femogtyveåringen vært riktig frisk? Var det slag, utmattelse, selvmord? «Efter størst mulig Sandsynlighed har Eivind Astrup – paa Grund af daarligt Føre – bærende sine Ski gledet paa en Issvul og slaat høire Tinding mod en skarp Sten,» rapporterte Aftenpostens utsendte uten helt å overbevise. «Der var meget Blod rundt omkring.» Portvinsflasken i ryggsekken skal ha vært så godt som urørt. Polfarerens sarkofag førtes til hovedstaden under overveldende deltagelse. Eivind Astrup ble stedt til hvile på Vår Frelsers Gravlund. Men den populære polarsjarmøren fortsatte lenge å oppta sine landsmenns fantasi. I den minnenes hall Roald Amundsen hadde opprettet i sitt indre, ble den unge bærer av ridderkorset plassert side om side med den aldrende martyr, Sir John Franklin.

Den 7. august 1896, et halvt år etter dødskampen på Hardangervidda, skriver en tilfreds Roald fra Kristiania til Leon i Cognac: «Fra 1ste Juni 1897 er jeg forhyret med den belgiske antarctiske expedition, som matros og skiløber. Turen skal vare i 2 aar og vil bli meget interessant da den jo er den første i sit slag.» Ikke før har Roald Amundsen postlagt nyheten, så springer bomben om at Fridtjof Nansen er ankommet Vardø, lengst nord i Norge den 13. august, sammen med den åtteogtyveårige løytnanten Hjalmar Johansen. En uke senere legger Fram med skipper Otto Sverdrup til kai i Tromsø. Svenskekolonien Norge eksploderer i begeistring. Det moderne vikingtokt hadde krysset Polhavet og utført sitt oppdrag til punkt og prikke. Det eneste som manglet var selve polpunktet. Men i den overveldende begeistring var det ingen som heftet seg ved den slags forfengelig pirk. Fram seilte som et kongeskip sydover langs hele Norgeskysten, under et brus av viftende faner og nasjonal retorikk, med den reinkarnerte vikingkonge høyreist i akterstavnen. Da skipet den 9. september 1896 gled inn Kristianiafjorden, var hele hovedstaden på bena for å ta imot. På slottet satt den aldrende Bernadotte-konge klar med ordener og silkebånd. Ved det gamle kongeslott på Akershus festning sto nasjonalskalden Bjørnstjerne Bjørnson rede til å trekke linjen fra de sagnomsuste vikingkonger til polfarernes heltedåd. Selvfølelsen svulmet som aldri før i det norske folk. I sin takketale på festningen skulle Fridtjof Nansen si «at en slig Plan kunde blot ét Folk i Verden udføre, og det var Nordmænd.» Det var bare én mann som manglet i Kristiania den dagen. Det var Roald Amundsen. Sammen med broren Gustav hadde han tatt hyre på lasteskipet Huldra og var på vei sydover til Caen, hvor de håpet å treffe Leon. Det var imidlertid liten tvil om hva samtaleemnet ville bli mellom de tre brødre: Frams hjemkomst og Belgicas avreise. Det hersket adskillig mer økonomisk uro rundt det belgiske Antarktistoktet enn det hadde gjort rundt den norske nordpolferden. Skipet Belgica var egentlig en norskbygget bark som vinteren før avreisen lå i Vestfold-byen Sandefjord for reparasjoner og nødvendig ombygging. Ekspedisjonens avreise var altså fastsatt til sommeren 1897. Men allerede under planlegningen blir matros Amundsen forfremmet til førstestyrmann. Konkurransen om plassene på den lutfattige og risikofylte seilasen kan ikke ha vært den aller største.

Dr. Fridtjof Nansen i arbeidsværelset på Polhøgda, omkranset av viktige dokumenter, med kongeportrettet på nærmeste bokhylle og telefonen innen armlengdes avstand. Bildet er tatt i 1909 og gjengitt i Sydpolen.

Vinteren 1897 ankommer Roald Amundsen Antwerpen, hvor han skal lære litt språk og gjennomgå et kurs i navigasjon. Han leier seg et billig værelse. På vårparten mottar Leon et brev i Cognac. Det er stemplet Antwerpen den 24. mars 1897. Det er en dypt rystet Roald som skriver: «Her har nemlig inat passert en historie saa sørgelig, at jeg aldrig vil komme til at glemme den. Fruen i huset har nemlig taget sig selv af dage ved kulosforgjiftning.» Roald var selv med og fant henne samme morgen. «2 sinkbøtter med kul stod paa gulvet og den ene brændte fremdeles.» Ved siden av lå kvinnen «stiv og kald». Roald Amundsen hadde møtt kjærligheten hos sin hybelvertinne i Antwerpen. Hun var gift. I brevet til Leon fremstiller han seg likevel først og fremst som vitne til en tragedie. «Fruen og jeg var meget gode venner, og kjender jeg derfor godt til det hele. Skulde jeg begynde at fortælle dig denne historie, er jeg ræd, jeg ikke blev færdig idag.» Straks er det likefullt klart at dødsfallet griper direkte inn i leieboerens videre planer. Samme dag avbryter han kurset i navigasjon. Det skal mye, svært mye til før Roald Amundsen viker fra sin post i polarforskningens tjeneste. «Jeg reiser hjem med første baad, da jeg efter dette absolut er udygtig til at arbeide mere her.» Leon inviterer broren telegrafisk til Cognac. Men Roald «er efter denne affære kun oplagt til hurtigst mulig at komme hjem». Brannen i sinkbøttene må ha fortsatt under leieboerens føtter. Den 26. mars fulgte han hybelvertinnen til graven. Tidlig neste morgen reiste han med båten til Kristiania. Fruen var stedt til hvile, men ektemannen levde fortsatt. Siden fortalte Roald sin bror at han hadde måttet flykte fra Antwerpen, hals over hode. Det var blitt hett rundt ham. Antarktis lokket.

FØRSTE NATT I ANTARKTIS

Det var Arktis som utgjorde polarforskningens hovedarena. Belgica-ekspedisjonen innledet en ny og hektisk æra på det som hittil hadde ligget temmelig jomfruelig som en kjempemessig biscene: Antarktis. Roald Amundsen skulle gjennom sitt lange forskerliv bare gjeste dette hvite kontinent to ganger, neste gang da han plantet flagget på Sydpolen. Den første ferden til Antarktis skulle bli Roald Amundsens virkelige læretid i polarforskningens sammensatte kunst. Ekspedisjonen sto under kommando av Adrian de Gerlache, som i likhet med skipets fører, løytnant Georges Lecointe, var belgier. For øvrig var det en påfallende internasjonalt sammensatt besetning. Dette skulle bli den eneste oppdagelsesreise hvor Roald Amundsen deltok som underordnet – ingen unyttig posisjon for en student hvis kanskje viktigste fag var ledelse. I Mitt liv som polarforsker omtaler Amundsen forunderlig nok aldri baron de Gerlache ved navn, bare som «en belgisk sjømann». Diskret, men ytterst påfallende, er den belgiske nasjonalhelt radert ut av nordmannens personlige krønike. Foruten Amundsen selv er det bare skipslegen som nevnes ved navn. Disse to, den norske førstestyrmannen og den amerikanske skipslegen, fremstår da også i memoarene som den belgiske ekspedisjonens egentlige ledelse. Mens det nyinnredede polarskipet ennå lå i Sandefjord, avla Fridtjof Nansen ekspedisjonen en visitt. Det var første gang de to norske polfarerne sto overfor hverandre. Den høyreiste triumfatoren og den elleve år yngre, elleve cm kortere, ennå helt ubeskrevne Roald Amundsen. Men

det var ikke bare den yngre som skulle huske møtet; «hadde en engang sett det ansiktet, glemte en det jo ikke så lett,» uttalte Nansen enogtredve år senere. Belgicas offisielle avreise fra Antwerpen ble utsatt et par uker, i påvente av en siste statlig bevilgning. Det blir ikke siste gang pekuniære forhold skal forskyve avganger i Roald Amundsens liv. Den 16. august 1897 legger ekspedisjonen endelig av sted under den festivitas som gjerne geleider oppdagelsesreisende på deres ferd mot det ukjente. Den 10. september ankrer Belgica opp på Funchals red. Besetningen går i land på Madeira akkurat som mannskapet på Fram skal gjøre det tolv år senere. Slik skal Belgica-ekspedisjonen på mange punkter foregripe de senere begivenheter. Den 6. oktober passerer skipet ekvator. Stor fest med dåp. Roald Amundsen blir døpt i «lazaronhabit». Også dét et forvarsel. Toktet skulle gi den unge nordmannen en grunnleggende innføring i polarforskningens farer og redsler. Men for første gang skulle han også selv være gjenstand for dens glans. Skipet forlater Rio de Janeiro under stor begeistring, fremmede lands krigsskip hilser ekspedisjonen med flagg og hornorkester. Hundrevis av marinegaster roper muntert: Hurra! «Det var en helt gripende afgang,» noterer styrmannen i den første av det som skal bli en meget lang rekke ekspedisjonsdagbøker. Veien er lang fra sivilisasjonens kyster til det hvite intet. I Montevideo kan mannskapet enda en gang drikke seg fra sans og samling, mens den dannede del av besetningen nyter det elegant anlagte terreng, brede rene fortau, store plasser, elektrisitet overalt. «Damerne heller ikke at forglemme. Aldrig har jeg seet saa mange vakre kvinder forsamlet paa et sted, som her.» Det er en hengiven, nærmest troskyldig femogtyveåring som bekler styrmannsstillingen om bord på Belgica. Full av håp og tro noterer han i dagboken: «Jeg under vor kjære kommandant alt godt og skal mit maal være at gjøre min pligt, for at hans plan skal lykkes. Han har arbeidet med en næsten ufattelig energi paa sit foretagende, og ønsker jeg ham af hjertet et godt udbytte. Hvad jeg dernest, som normand, skylder mit fædreland, skal altid staa klart for mig: Arbeide for at det ikke skal faa skam af sine sønner.» Det var i alt fem nordmenn om bord i skipet; de fire andre tilhørte mannskapet forut, mens Roald huserte blant offiserer og vitenskaps-

menn akterut. Fram hadde i sin tid innledet en sosial revolusjon idet hele besetningen på tretten inntok sine måltider rundt ett og samme bord. De var alle nordmenn og dermed likeverdige; Belgica rommet bare et par deltagere fler, men holdt seg til den velprøvede kontinentale standsinndeling. Ekspedisjonen seiler fra sydspissen av Chile med kurs for utstikkeren Graham Land på det antarktiske kontinent. Mot slutten av januar 1898 begynner polarskipet å nærme seg sitt egentlige element. «Taagen er tæt som en mur. Isfjelde og ukjendte lande venter.» Langsomt begynner det å demre for styrmannen at han ikke befinner seg om bord på en nøyaktig kalkulert forskerferd; den belgiske kommandant har snarere lagt ut på en hasardiøs seilas, et heltetokt på lykke og fromme. «Jeg kan ikke andet, jeg maa beundre hans dristighed. Frem eller –. Jeg skal følge med – lystig og munter.» Allerede døgnet etter dette sangvinske inserat, den 22. januar, rammes ekspedisjonen av det grueligste alvor. Det er et fryktelig vær, snødrev, tåke, storm. Bølgene går høyt, isfjell ligger tett i sjøen. Fire menn er på vakt, tre nordmenn og en belgier. Førstestyrmannen fører kommandoen. Plutselig skjærer et fryktelig skrik gjennom uværet. Den unge matrosen August Wiencke er skyllet overbord. Det følger en fryktelig kamp for å redde ham tilbake. Den andre norske matrosen, Ludvig Johansen, har ham et øyeblikk, men må slippe taket. Kulda dreper gutten, før det askegrå ansiktet forsvinner i dypet. Dette var Roald Amundsens første møte med døden i polaregnene. Drøye femten år senere får hendelsen sin epilog. Da han har vært i Antarktis for annen gang, mottar Amundsen en hilsen gjennom sognepresten i Moss. Den er fra matros Johansen, som ligger på sitt dødsleie. «Han er Dem rørende hengiven. Med begeistring har han fortalt mig mange træk fra Belgicaturen, og i dem alle er De hans helt.» Få dager senere kan sognepresten overbringe den døende matros og hans fattige framilie kr 200,- og en hilsen fra Sydpolens erobrer. Belgica rammes ikke bare av ulykke i opprørt og urent farvann. Skipet streifes også av hell. Det gjør et like dypt inntrykk på førstestyrmannen: «Hvem vil paastaa, naar man har seet ting som dette, at Gud ikke eksisterer? Ingen. Et tilfælde kunde man sige. Det er neppe rimlig, at tilfældet skulde føre fartøiet selv. Nei, nei. Din magt er stor o Gud, og din godhed

evindelig. Du førte os igjennem her, som du har gjort før saa mange gange. Hold fremdeles din haand over os. –» Denne religiøse grunnholdningen, for ikke å si barnetroen, skal Roald Amundsen beholde livet igjennom. Han skal ikke, som Nansen, søke de navnløse naturlover. Han aner en personlig forklaring bak landskapets omskiftelighet og isødets uutgrunnelige mystikk. Den 30. januar 1898 er det ubetrådte kontinent innen rekkevidde og «alt klart for skitur». Sammen med blant andre kommandanten og skipslegen, kan Roald Amundsen reise telt på sydpollandets nordlige utstikker. «Med den kogende ertesuppe mellem os glemmes baade sne og vind og man kan ikke bedre være i Kongens slot. Saaledes tilbringes den første aften paa det hidtil af mennesker uberørte land.» Snart er de tilbake på skipet. Men Roald Amundsen har med dette tatt sitt første skritt i kappløpet mot Sydpolen. Han har betrådt kontinentet og slått sitt telt opp før noen engelsk marineoffiser. Men det er ikke alle ekspedisjonsdeltagerne som befinner seg i sitt rette element. Man er ikke blitt forberedt på overvintring, og frykten brer seg etter hvert om bord. Kommandanten anser det imidlertid for sin plikt «som belgier» å fortsette seilasen mot syd. For ikke å uroe besetningen blir det jukset med breddegradene. Gerlache betror først kapteinen, siden førstestyrmannen sine virkelige hensikter. Roald Amundsen aksepterer knepet: «Det gaar saaledes SV: over med en fart av 3 mil pr. døgn. Intet bedre.» Den 8. mars ligger Belgica fast – i isens og angstens grep. De står foran det uvisse. Intet skip før dem har overvintret i den antarktiske natt. Det eneste de vet er at utrustningen er elendig. Ekspedisjonen står under kommando av en heroisk gambler i martyriets terreng. Polarstudenten synes det «begynder at bli interessant». Hvor henter han roen fra? I hvilke hender legger han så tillitsfullt sin unge skjebne? «Meget har du allerede hjulpet os over, Gud, og visselig vil du endnu hjælpe os. Lad os gaa hvor hen det være vil, jeg skal søge at gjøre min pligt til det sidste.» Roald Amundsen setter sin lit til Gud, til seg selv og til skipslegen. Størst tillit har han antagelig til den siste. Av en ren tilfeldighet eller ved en høyere styrelse befinner det seg to menn av polarhistorisk format om bord på amatørenes innefrosne farkost, Belgica. Førstestyrmannen Roald Amundsen og skipslegen Frederick Albert Cook. Nordmannen har straks følt seg tiltalt av den syv år

På telttur i Antarktis. Roald Amundsen og Fredrick Cook praktiserer polarforskning. Bildet viser doktoren i grønlandskostyme mellom norske ski og nordamerikanske truger, i bakgrunnen Belgica – amatørenes skip.

eldre, vakre og sympatiske amerikaneren, som fullt ut delte hans lidenskap for «de kolde egne». Dr. Cooks navn var allerede skrevet inn i polarlitteraturen. Og det av selveste Eivind Astrup. De to hadde deltatt sammen på løytnant Pearys første Grønlands-ekspedisjon. I sin eneste bok, Blandt Nordpolens naboer, fra 1895, omtaler Astrup doktoren som «en meget aktiv og energisk mand paa henimod de 30, der særlig som expeditionens ethnolog indlagde sig betydelige fortjenester under vort ophold blandt de indfødte». Den sindige, alltid avbalanserte legen blir Roald Amundsens egentlige læremester. Allerede ved den første ilandsetting gikk læreren og hans elev i tau over bresprekker og snøbroer; «den erfarne polarforsker gaar foran, jeg følger efter.» Sammen nådde de en høyde og kunne for første gang kaste et blikk innover det land eleven en dag skulle erobre: «Et øieblik faar vi udsigt over de ukjendte egne, men stænges hurtig af taage og snedrev.» Gjennom Cook fikk Amundsen en direkte innføring i Pearys metoder.

Men han fikk også helt andre ting å vite: «Af doktoren erfarer jeg fra tid til anden lidt om Eivind Astrup. Hvad man saaledes sagde, engang hjemme, at der eksisterede et forhold mellem ham og fru Peary, er dette det reneste nonsens. For det første hadede rent ud Eivind Astrup – fru Peary. For det andet var fru Peary en i alle henseender alvorlig kvinde. For det tredie var det svage kjøn ( . . . ) meget let tilgjængelig i Grønland. En ugift kvinde var umulig at komme i nærheden af, men saa meget lettere var det med de gifte. Man havde kun at erholde mandens samtykke, hvilket altid opnaaedes. Tungvingva var E. A.’s udkaarede. Det var en gift kvinde, 14 aar gammel og børnløs. Meget klog og Grønlands kaarede skjønhed. Meget liden af væxt. 13 aars alderen hos kvinden er tiden for ægteskaberne.» I sin bok omtaler Astrup denne unge eskimokonen. Hun var gift med Kolotengva, nordmannens nærmeste medhjelper blant de innfødte og hans eneste ledsager på den lange sledereisen til Melville Bugt våren 1894: «Ingen i den hele stamme kunde være stoltere end Kolotengva, ingen mere fri og uafhængig, ingen trofastere i venskab, koldblodigere i farens stund, eller kløgtigere under jagten. Tungvingva hed hans kone, et rødkindet, smilende barn med mørke øine og kridhvide tænder.» Eivind Astrups frilynte omgang med den eskimoiske ektestand var langt ifra særsynt. Denne sødmefylte side ved en barsk tilværelse var nok snarere et vesentlig motiv for mang en ekspedisjonsdeltager i hans higen etter naturlivets gleder. Sivilisasjonens utsendinger fant det på dette punkt tilrådelig å underkaste seg de stedlige moralnormer. Selv skriver Peary at «skulle noen forsker anse det for sin plikt å påvise for en ung eskimo at det ikke er riktig å bytte hustru med sin venn, bør han ha sine argumenter helt klare på forhånd, for den unge mannen kommer med all sansynlighet straks til å sperre opp øynene og spørre ’hvorfor ikke?’.» Roald Amundsen fikk også dystrere ting å høre om sitt store forbilde. «Dr. Cook en i alle henseender, meget troværdig mand meddelte mig, paa mine spørgsmaal angaaende E. A.’s saa meget omtalte sygdom følgende: Hvad jeg her meddeler Dem er en ting jeg ei med vished ved. Kun antagelser altsaa. Ved tilbagekomsten af den 2den Peary expedition fortalte den medfølgende kunstner . . . (hans navn var Stokes – forf. anm.) mig, at doktoren, Vincent, havde brugt op alle medbragte syphilismediciner og den sidste tid vært meget opraadt grundet deres opslippen.

Tyfoid feber, som der sagdes E. A. havde paadraged sig, er en umulighed at erholde i polaregnene.» Etter i dagboken å ha gjengitt dr. Cooks ubekreftede diagnose, gir Roald Amundsen sin private oppsummering: «Er det saaledes, denne for menneskeheden saa forbandede sygdom denne kjække gut havde paadraget sig. Har jeg dobbelt ondt af ham. Hans høieste og eneste lyst var polarforskningen. Denne vei var ham altsaa spærret i hans bedste alder og allerede langt paa vei. Tænk paa dette du, som har saa letvindt for at dømme andre, og jeg tænker din dom blir mildere. Stakkels, stakkels gut. –» Belgica-toktet utviklet seg snart til et mareritt i verste polarhistoriske tradisjon. Det hele var en dilettantisk heroisk improvisasjon i eksistensens ytterkant. I områder hvor sparsomt liv hadde tilpasset seg gjennom årtusener skulle mennesket, under nasjonalstatens faner, finne sin plass i løpet av en stakket polarnatt. Fremfor alt var det skjørbuken som skulle bli Belgicas svøpe. Den rammet hele skipets besetning og krevde et liv. Med skjørbuken fulgte alle menneskelivets redsler. Én etter én ble bragt inn i vanviddets skyggedal. Moralen ble undergravd. Kongepingvinens undersjøiske skrik, delirisk tungetale og desperate mordtrusler runget mellom veggene. Foruten legen, som har hendene fulle, er det én mann som finner seg til rette i dette dypfrosne helvete. Ja, først nå vet han at han har funnet sin plass i livet. Den 30. mai når polarnatten sitt dypeste punkt, og førstestyrmannen noterer at solen har tatt fatt på tilbakeveien: «Jeg vil naturligvis være glad ved at se den igjen, men jeg har følt meg ualmindelig vel den hele tid og ikke savnet den et øyeblikk. Tvertimod. Det er jo til dette liv min higen har staat saa lenge nu. Det var ikke et barnlig indfald, der bragte mig til at gaa med. Det var en moden tanke. Jeg angrer ikke og haaber at maatte faa kraft og helbred til at fortsætte mit nu begyndte arbeide.» Roald Amundsen arbeider. Ikke som styrmann – skipet ligger fast i isen – her er det skjebnen som styrer, men som student. Først og fremst studerer han is. Det hender han bokstavelig talt boltrer seg i skruisen som et barn i en karusell. Dernest studerer han ernæring. Med glupende appetitt kaster han seg over alle Antarktis’ uprøvede retter. Mens skjørbuken raser, går førstestyrmannen opp i vekt og setter skipsrekord med

sine 87,5 kg. Den som ville holde seg sunn måtte ha fersk mat, særlig pingviner. «Deres kjød er utmærket, som biff og er ikke ulikt oksekjød.» Et annet fag er påkledning. Igjen er det dyrelivet som leverer råvarene, særlig selen. Også natten krever sitt antrekk. Styrmannen lager skjematiske fremstillinger av soveposer i alle sine individuelle utgaver: dr. Cooks, Astrups, Pearys. (Pearys patent har ermer beregnet på isbjørnjakt i søvne.) Selv konkluderer Amundsen (foreløpig) med at Nansens tredoble Grønlandspose er den mest rasjonelle med hensyn både til vekt og varme. Dr. Cook er læremester og studiekamerat i alle fag. «Som en meget erfaren mand i polaregnene, tror jeg absolut på ham.» Etter hvert som kommandanten taper ansikt, øker tilliten til den rolige, praktiske og alltid håpefulle skipslegen. Det er ikke ofte Roald Amundsen drømmer seg hjem til fedrelandet. Skjønt han glemmer ingen merkedag, hverken morens dødsdag eller Bettys fødselsdag. Han ser henne for seg «tyk og trivelig» på en holme i Østfolds skjærgård, «i færd med at skjænke kaffe til sine gjæster». Om bord i Belgica blir samtlige nasjonaldager markert med champagne og skåltaler. Den 1. mai derimot får ligge urørt, i hvert fall «agterud». Styrmannen kan ikke dy seg for et par ironiske notater om «socialisternes dag». Det er ikke hans fest. «Vi holder os hjemme og samler vore kræfter til den 17.de. Det er en anden dag, det. Da skal vi juble ikor alle sammen.» Styrmannen er nasjonal, han er Norges mann «agterud» på fangeskipet i skruisen. På nasjonaldagen letter tankene: «Lyse, klare vaarmorgen der hjemme. Jublende drager børneskarene gjennem gaderne. Det er 17.mai. Det er vor frihedsdag.» Et halvt år etter at «børneskarene» har holdt opptog i Roald Amundsens sinn, brygger det opp til konflikt mellom nordmannen og den belgiske ledelse. Det kommer for dagen at Gerlache har inngått en hemmelig overenskomst med Det geografiske selskab i sitt hjemland om at ekspedisjonen uansett hva som måtte skje, skal stå under kommando av en belgisk offiser. Denne avtalen tar førstestyrmannen til seg som en «overlagt krænkelse». Han søker omgående «audiens» hos kommandanten og erklærer følgende: «Der eksisterer ikke længere for mig nogen belgisk antarctisk expedition.» Så langt må dette kunne sies å være en fantastisk uttalelse, der den faller i kommandantens kahytt om bord på et belgisk fartøy innefrosset i Antarktis.

Gjett hvilken pol jeg tenker på! Roald Amundsen og Fredrick Cook gikk til fotografen før deres veier skiltes etter Belgicas tilbakekomst. Doktoren har lagt venstre hånd på førstestyrmannens høyre lår.

Den underordnede offiser formulerer ekspedisjonens nye status: «Jeg ser i ’Belgica’ kun et almindelig fartøi, indesluttet i isen. Min pligt byder mig at hjælpe den haandfuld mænd, som er forsamlede her ombord. Af den grund, kommandant, fortsætter jeg mit arbeide, som intet har passeret, søgende at utøve min pligt som menneske.» Her ligger forklaringen på kommandantens navnløse tilstedeværelse i selvbiografien som ble skrevet tredve år senere. Gerlache og hans ekspedisjon opphørte simpelthen å eksistere den 15. november 1898. Roald Amundsens brudd med Belgia står som et forvarsel om en serie beslektede oppgjør mot slutten av polfarerens karriere. Førstestyrmannens prinsipielle utmeldelse av den belgiske virkelighetsoppfatning var imidlertid ingen krenket manns impulsive handling; den var nøye kalkulert, «paa doktor Cooks raad» sørger han for en

skriftlig bekreftet fremstilling av det hele. Dokumentet skal tjene «som bedste vidnesbyrd om min handlemaade». Roald Amundsens enmannsmytteri om bord på Belgica var ikke noe opprør for sannhet og rett i sin alminnelighet. Styrmannen hadde tidligere ikke hatt noen innvendinger da kommandanten hadde ført hele skipets mannskap bak lyset ved hjelp av forfalskede breddegrader. Når han reagerte så kompromissløst overfor denne hypotetiske bestemmelsen, var det utelukkende fordi han følte at krenkelsen var rettet mot hans egen person og dermed også mot det land han kom fra. Med sin nye selvstendige status kan styrmannen fritt dyrke sine nasjonale tilbøyeligheter. Han er ikke lenger i tvil om at ekspedisjonen uten nordmennenes deltagelse »absolut intet havde udrettet». Ikke dermed sagt at han er ubeskjeden: «Jeg for min del har intet at rose mig over, men kan som den, der den største tid har ledet arbeidet, indestaa for disse 4 kjække gutters duelighed. Skade kun at det blir sat saa liden pris paa. Mellom os og den belgiske nation eksisterer der i tanker og følelser en saa uendelig forskjel, at vi aldrig vil kunne opnaa at arbeide godt sammen.» Den første overvintring i Antarktis var nær gått over i den evige hvile og endelige fortapelse. Det viste seg ikke å være noen selvfølge at Belgica skulle komme løs av isen selv om vinteren tok slutt. I sine memoarer tilskriver Roald Amundsen dr. Cook hele æren for å ha reddet ekspedisjonen ut av sin fastlåste stilling. Etter doktorens anvisninger gikk det uttærede mannskapet, med sine gulgrønne ansikter, kledd i drakter av lyserøde ulltepper, i gang med å skjære en kanal ut av isen. Ved hjelp av dr. Cooks oppfinnsomhet, hans erfaring og utrettelige vilje, samt en porsjon sprengstoff, maktet de til slutt å befri skipet fra isgrepet, og i slutten av mars 1899 var Belgica tilbake ved sydspissen av Amerika. Før de var kommet så langt, ble besetningen «agterud» samlet for å navngi de nyoppdagede brokker av den antarktiske skjærgård ved Graham Land som ekspedisjonen kunne ta æren for å ha oppdaget. Det var selvsagt kommandanten som førte ordet ved døpefonten. Blant annet skulle ekspedisjonens to ofre, nordmannen Wiencke og belgieren Danco, udødeliggjøres på kartet. Men til sist fikk hver enkelt sin anledning «til at give et navn». For første gang skulle Roald Amundsen sette et navn inn i verden, ned på jordens overflate: «Det var med inderlig glæde

jeg kaldte et smukt, fremspringende forbjerg på Wienckes ø – Cap Eivind Astrup.» Samtidig med Belgicas retrett var en ny ekspedisjon på vei inn i isen. Også dette var et nasjonalt sammensatt foretagende. Toktet var britisk, men ledelsen var norsk. Enda en kristianiagutt, Carsten Borchgrevink med Southern Cross, skulle gjøre bekjentskap med den antarktiske vinter. Ekspedisjonen forlot sitt skip og gjennomførte den første overvintring på det antarktiske fastland. Dermed ble det tatt enda et skritt i retning Sydpolens oppdagelse. Nye ekspedisjoner fulgte i rask rekkefølge. Det skulle gå mer enn ti år før Roald Amundsen vendte tilbake til Antarktis. Men aldri hadde han vært sikrere på sitt valg og sterkere i troen på sin oppgave enn etter toktet med redslenes skip, Belgica. Slik formulerte han sitt program på en ensom nattevakt ved nordkysten av Graham Land: «Sommernatten & vinternatten er smukke, men virker de dog ikke saa gribende som denne tause, kolde av maanen oplyste polarnat. Det er en forunderlig følelse, der griber en. Skabte Gud hele dette store omraade for at det skulde ligge forladt & glemt af menneskerne? Nei & atter nei, visselig ikke. Det er vor pligt at gjøre, hvad vi kan, for en gang at faa rede paa al den herlighed & rigdom Gud gav os. Frem, ja frem. Selv isens hindrende magt skal bøie sig for den med Guds bistand fremrykkende menneskeaand.»