CHRISTIAN BORCH
Reiser i maktens grenseland
© J.W. Cappelens Forlag a.s 2003 Omslagsdesign: Judith Nærland Omslagsfoto: © Alberto Incrocci / Getty Images Satt med Times hos Heien A.s, Oslo Trykk: Digibok as Innbinding: Bokbinderiet Johnsen A.s, 2003 ISBN 82-02-22104-8 www.cappelen.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
INNHOLD Forord ........................................................... 7
I TEXAS Death Row .................................................. 13
II ROMA Jesu fortolkere ............................................ 59
III ISRAEL Neste år i Jerusalem ...................................
95
IV LIMA Yehuds skjebne .......................................... 147
V WASHINGTON DC «Et nytt Pearl Harbor» ............................... 187
FORORD De siste 25 årene har jobben min i grove trekk bestått i å følge med på det som skjer i verden og fortelle lesere, lyttere og seere om det. Arbeidsredskapene er varierte. De omfatter stor reisevirksomhet, møter med et galleri av aktører, tilstedeværelse på et utall toppmøter, utenriksministermøter, forsvarsministermøter og regjeringskonferanser. Og ikke minst: å følge store prosesser på kloss hold – avspenningen mellom øst- og vestblokken, samarbeidet i NATO, EU og OSSE osv. En del av prosessene har virket som de skulle. I løpet av etterkrigstiden har de langt på vei omskapt Europa. Det forpliktende samarbeidet mellom nasjonalstater har, bit for bit, fjernet årsakene til konflikt. Men etter hvert som gamle spenninger er blitt borte, har nye dukket opp. Nasjonalismen i sine forskjellige forkledninger er kimen til evig konflikt. Makthavernes evige behov for å pisse på buskene og markere sine politiske revirer reduserer evnen til å lytte. Og ytterliggående ideologier ødelegger evnen til objektivitet. Strategiske programmer fører gjerne til at virkeligheten skrives om. Politiske programmer kan ofte virke helt surrealistiske. Man hører mål og programmer beskrevet med store ord og hornmusikk, man holder det opp mot virkeligheten – og lurer på om man har endt på feil klode. 7
forord
Denne boken handler om et antall konkrete reiser i det storpolitiske landskap. De er forskjellige, men har to trekk felles: de er selvopplevde, og handler om maktens manipulering med de enfoldige. Vi er alle enfoldige. Vi vet aldri hvor sannheten slutter og den taktiske omskrivning begynner. I en tid da medierådgivning, PR og reklame har fått status som det profesjonelle livs forutsetning, er det blitt ganske nødvendig å stanse opp, riste hardt på hodet og forsøke å løsne alle klisjeene som har satt seg fast der inne. Bak de storpolitiske, formelle ordene står mennesker med drømmer og redsler, ambisjoner, innlevelse og kynisme. Mitt mål er å vise noen av dem fra innsiden, fra Pavens indre krets til Romas elendige, fra de innsatte på Death Row i Texas, til en president på vei inn i historiens gapestokk i Lima, fra spillet med verdens samvittighet i Midtøsten til ringvirkningene av terroraksjonene mot New York og Pentagon 11. september 2001 – og Irak-krigen halvannet år senere. Personene og situasjonene er autentiske. Aktørene har sagt og gjort det jeg skriver at de har sagt og gjort, handlingene har utviklet seg slik jeg har beskrevet dem. Det er ett unntak. I kapittelet «Et nytt Pearl Harbor» har jeg gjort et par grep med tid og rom i Chevy Chase. Stoffet skriver seg fra et stort antall kilder. Middagen fant sted omtrent som beskrevet, men på et annet tidspunkt, og jeg har flyttet flere og andre aktører inn der enn det var, rett og slett for å få en mer oversiktlig fasong på historien. I «Neste år i Jerusalem» er det et tidsspenn på mer enn ti år. Reisen med mine to barn utgjør den gjennomgående historien, men jeg har trukket en rekke paralleller til nåtiden. Mye av materialet skriver seg fra fortrolige samtaler. Der8
forord
for er navn og bakgrunn noen steder endret for å beskytte de egentlige aktørenes identitet. Men det er ikke ofte. Folk opptrer jevnt over som den de er. Oslo, august 2003 Christian Borch
I
TEXAS
DEATH ROW
Huntsville er svidd tørr. Texas-solen skåner ingen. Ingenting skjer; det er for varmt. Murene rundt Walls Unit ruver som Monte Christos klipper i bakgrunnen. Bak dem, i det borterste, avstengte hjørnet, går ritualene sin gang: Forberedelser til en autorisert død. Jeg vet i detalj hva som skjer og fryser et sekund i ettermiddagsheten. En lastebil skrangler forbi. På planet sitter fire hvite menn med bar overkropp, oppumpede studiomuskler, barberte skaller og spredte tatoveringer. De ler larmende. Bilen forsvinner rundt et hjørne. Den etterlater seg mer stillhet. Jeg ser opp og ned hovedgaten og venter halvt om halvt at det skal komme to revolvermenn med hatt og ridestøvler inn fra hver sin kant og skyte på hverandre. I stedet glir en skinnende stasjonsvogn lydløst inn til fortauskanten noen meter fra meg. 25 kvadratmeter gulvflate, plass til livsglade unger, lekne hundevalper og golfkøller, hyllest til suburbia. Og forsyne meg er det ikke Mrs American Dream selv som kommer ut i sollyset, pen dame, tidlig i 40årene, kostbar, ettersittende drakt, klippet rett ut av reklamekatalogen. Fotografen er alt i gang da jeg går bort til henne. Mrs Dream ser at hun blir filmet. Det går en rask sitring gjennom henne, men hun nikker forsiktig da jeg for13
texas
klarer hva vi gjør. Hun slipper fortøyningene, dytter på frisyren, lar det stå til, og svarer interessert nei? da jeg spør om hun vet hva som skal foregå i Walls Unit om en time. «En mann skal dø. Presis klokken seks.» «Åh! Ja, det er så mange . . .» Hun ler en liten latter og heiser på skuldrene, beklagende og likegyldig. «Er dødsstraff hevn?» spør jeg. Hun nøler. «Nei . . . nei, ikke hevn. Det er snakk om rettferdighet. Et liv for et liv, øye for øye, som det står i den hellige bibel.» «Men hva med dem som blir uskyldig dømt, uskyldig henrettet?» «Det skjer ikke. Våre dommere er rettferdige, rettssystemet av de beste i verden. Ingen fare.» Hun avviser antydningen. «Så du er for dødsstraff?» Hun tenker seg om, leter etter noen setninger i hukommelsen. Og så sier hun med bred Texas-aksent: «Jeg er imot å bruke gode skattebetalerpenger på å holde mordere i live i år etter år, så jeg er for at det skal gjøres kort prosess, ja.» Hun retter seg, stolt av formuleringen. Svaret er politisk korrekt. «Gode skattebetalerpenger . . .» Om noen kjente skulle se reportasjen, vil de gratulere henne: Bra, Debbie, no nonsens, det er penger det dreier seg om. Mrs American Dream vinker strålende farvel, manøvrerer sitt lydløse statussymbol gjennom en U-sving og forsvinner mot suburbia. Willis Barnes sitter i cellen 30 skritt fra døren inn til dødskammeret. Han har en drøy time igjen å leve. Tidlig i morges ble han kjørt i pansret bil fra Ellis Unit med håndjern og 14
death row
fotjern låst til et jernbelte rundt livet. Fem væpnede vakter fulgte ham på livets siste tur, fem væpnede vakter vokter ham i livets siste timer. Rutinemessig har de kledd ham naken, kroppsvisitert ham og kledd på ham igjen. En vakt har stilt spørsmål gjennom gitteret: Har han skrevet testamente? Har han ordnet opp med lån og forsikringer? Slik er metoden for å sjekke at fangen er ved sine fulle fem. Jo takk. Willis Barnes er klar. Men forbrytelsen han skal dø for, er innhyllet i mørke. Han husker ingen gammel dame, husker ikke noe innbrudd, i hvert fall ikke at han bar med seg et fjernsynsapparat ut etterpå. Livet var en sammenhengende vandring i tett tåke den gangen for tolv år siden. Han var narkoman, kunne solgt sin mor for å få det han trengte. Han har skjønt at det er like godt å gi seg. Det var det de sa han måtte, alle de gode hjelperne med Bibelen. Om og om igjen. «Du kan bare dø i fred,» sa de, «om du innrømmer din brøde for Herren.» Vel, så gjorde han det, følte liksom at han skyldte dem det etter hvert. Dem og Herren. Slik alt utviklet seg, ble det også umulig å klynge seg til drømmen om at han ikke hadde drept noen. Ingen har trodd på ham. Og han har sluttet å tro på seg selv. I stedet har han kastet inn håndkleet og erklært seg som gjenfødt kristen – Born Again Christian, Hallelujah! En angrende synder. Med hellig glød har bibelmenneskene forkynt at de har frelst enda en sjel, en ny rekrutt i geleddet av dødsdømte som henrettes i troen på Gud og Texas, et vidunderlig vitnesbyrd om at rettferdigheten skjer fyllest. Willis Barnes og Carla Faye Tucker og alle de andre. I opphøyd forbrødring. Nå er Willis’ tid inne. For noen timer siden satte Texasguvernør George W. Bush navnet sitt under den siste ordren. Nå er det ikke mer å gjøre. Utsettelse på utsettelse har tent håp. Men i praksis har han ikke hatt en sjanse. Som alle på Death Row ble han et dyr 15
texas
den dagen dommen falt, låst inne i et bur for å vente på den statsautoriserte avlivingen. Kanskje var han ikke så rystet over at det skulle ende slik. Det sto nærmest skrevet over vuggen hans at han ville krasjlande et sted midtveis i tilværelsens svev. Willis er et statistisk refreng i balladen om fangene på Death Row. Født og oppvokst i lovløs storbyslum, brutt ned av fattigdom. Kriminelle gjenger var hans verden, fra barndom til død, det nærmeste han kom en følelse av å være akseptert. Ungene i det vellykkete Amerika bygger selvtillit på baseballbanen og får utvikle sine talenter i materiell og følelsesmessig trygghet. Willis er født med motsatte forutsetninger. Det gode borgerskap har oppfattet ham som en plett på reklamens idealbilde og snudd ryggen til. Dessuten er han svart. Det gjør ikke situasjonen bedre. Klokken er straks 1700. En time igjen. Akkurat nå, vet jeg, sitter Willis ved det stygge respatexbordet med ansiktet mot muren og spiser stekte kyllingbryst, fylte paprika og rundstykker. Det siste måltidet. Han har valgt det selv. Vaktene står tause rundt ham. Klokken 1800 presis skal de føre ham inn i kammeret og spenne ham fast på benken med remmer. Det er jobben deres. Veteranene har gjort det hundrevis av ganger. Kanyler stikkes inn i blodårene i underarmene. Den første av tre injeksjoner pumpes inn i blodet. Deretter skal Willis si sine siste ord. Alle skal høre på. Ingen skal motsi ham. Tjue minutter etter er han erklært død. Og ingen vil huske ett ord av hva han har sagt, kanskje med unntak av hans mor. Jeg skal ikke se på. Tilbudet var der. Det journalistiske instinktet drev meg mot å si ja. Men et annet holdt meg tilbake. Hvordan jeg enn snudde og vendte på bildet av meg selv inne 16
death row
i vitneavlukket, endte jeg med å se en medspiller og apologet for systemet, betrakteren omskapt til deltaker. Så jeg sa til slutt nei. Og etter alt jeg har opplevd de siste to døgnene, er jeg glad for det. Vi skal stå utenfor dørene der vitnene og slektningene og fengselsfolkene går inn og kommer ut igjen etterpå. Jeg har en følelse av at det vil gi akkurat så mye nærhet som jeg kan hanskes med. Det begynte i går morges. Klynger av hvitkledde fanger pløyde et jorde i septemberheten. Vi var på riktig vei. To svære steiner med velstelte blomsterbed rundt markerte avkjøringen. Vi rullet sakte frem under svære løvkroner. Et rådyr kikket engstelig på bilen, halvt skjult bak en stamme. Skogen var full av fuglesang. Like foran oss lå dødens forgård. Det kom brått på. Jeg hadde ventet et slusesystem av murer, gjerder, porter og væpnede vakter, kroppsvisitasjoner og pågående spørsmål. Men Ellis Unit bare lå der i solen, uten dikkedarer, et kompleks av lave bygninger, omgitt av elektriske gjerder med et kratt av piggtråd på toppen. Langs gjerdet var det tårn med korte mellomrom. I hvert av dem sto en vakt med cowboyhatt og elefantbørse. Gary hadde utenpåskjorte med svære tørrfluer som mønster. «Jeg har ordnet med to,» sa han langsomt, «en svart og en hvit.» Gary var fengselets informasjonssjef. Han drev profesjonelt salesmanship og gjorde meg trygg på en ubehagelig måte. Han førte meg inn i fengselet som om det var et mønsterfjøs han skulle vise frem. Vi gikk gjennom den store hallen, inn en enkel dør til venstre, og så var vi på Death Row, i de dødsdømtes hus. Jeg lette etter noe i ansiktet til fangevok17
texas
terne, et alvor, en refleks av en stemning, noe å holde meg fast i. Jeg fant ingenting. De var uttrykksløse, maskinelt og forskriftsmessig korrekte, og jeg fortsatte fortapt innover i den klosterlignende stillheten. «En hvit og en svart . . ..» Først den svarte. Et eller annet sted der nede ved den lange rekken av armerte glassruter med stoler foran, satt Thomas Miller og ventet. Hva skulle jeg si? Hvordan intervjuer man en morder? Skyldig eller uskyldig – han var uansett dømt til å dø. Skrittene gav gjenlyd. Metall slo mot metall mellom betongveggene. Noe hvitt flashet i mørket bak en av rutene. Det var min mann, Thomas, i kritthvit fangedrakt og med like hvite tenner: han smilte med åpent ansikt og lysende øyne. Blikket boret seg fast i mitt og ble der. Han var full av forventning. Men han kunne ikke snakke. Det armerte glasset slipper ikke lyder gjennom. Ingen fange på Death Row får noen gang høre sine kjæres stemmer, heller ikke nå dem med sin egen, bare høyttalerversjonen. De får ikke ta på hverandre heller. Hudkontakt er forbudt fra domsavsigelse til død. Velkommen-faktene som Tomas Miller’s urolige kropp og armer forsøkte seg på, var begrenset av lenker, og han var låst inne i et bur av tynne, vertikale jernstenger. Jeg hørte ikke at lenkene raslet. Men jeg så det. En vakt gikk inn for å montere en mikrofon på ham. Vi fylte ventetiden med ordløst snakk og mimisk latter. Da mikrofonen var montert og vi kunne si god dag med ord, hadde vi funnet en felles tone. 15. november 1985 ble Holiday Inn, Irving, Texas, ranet. To hvite menn, 25 og 28 år gamle, hadde vakt i resepsjonen. De ble skutt ned. Den ene døde momentant, den andre ble lam for livet. Ifølge vitner var ranerne svarte. Og det var flere av dem. Kravet om øyeblikkelig hevn steg som et kollektivt 18
death row
skrik mot himmelen. Politiet mobiliserte alt i jakten. Styrken sto under voldsomt press. Seks dager etter ble Thomas og hans kone stanset av en væpnet politipatrulje på en skogsvei. Thomas gjorde en bevegelse som ble tolket som fluktforsøk. Han ble skutt i ryggen. Med ansiktet ned i grusen ble han liggende, ute av stand til å røre seg. Like før han mistet bevisstheten, hørte han en av politifolkene si: «Er niggeren død? Se etter. Drep ham hvis han lever». Thomas var ikke død. Men det var på hengende håret. Kulene hadde gått gjennom ryggen og ut gjennom nedre del av mageregionen. Ifølge legerapporten hadde han åpne skuddsår i underlivet, med skader i «bukhinnen, magen, leveren, bukspyttkjertelen, tynntarmen, mellomgulvet og tykktarmen.» Kirurgene lappet ham sammen, og tre uker senere ble han fremstilt for varetektsfengsling. Han er over 1,90 høy og veide 112 kilo da han ble arrestert. Da han ble satt i fengsel mindre enn en måned senere, hadde han mistet 25 prosent av kroppsvekten. Den nødtørftige kirurgien hadde reddet livet hans, men han hadde voldsomme infeksjoner og febertokter. Selve rettssaken kom i gang over nyttår 1986. Da gikk han på store doser antibiotika og smertestillende midler, hadde uklare forestillinger om sakens gang, og svarte mer eller mindre i ørska under krysseksaminasjonene. Juryen svarte ja på skyldspørsmålet, og dommeren dømte ham til døden i mars 1986. Han mottok dommen med åpne, væskende sår i mageregionen og høy feber. Forsvareren hadde stadig bedt om utsettelse på grunn av helsetilstanden. Dommeren sa nei. Det politiske og offentlige presset for å få oppklart mordet var intenst. Texanerne ropte på blod. Dommeren så det som sin oppgave å gi dem det. Like før dommen 19
texas
falt, ble Thomas undersøkt igjen. I konklusjonen skrev legen: « . . . ikke noe menneske i den fysiske og psykiske tilstand Thomas Miller befinner seg vil være i stand til å tåle eller fungere i en prosess som innebærer sterkt følelsesmessig stress, i særdeleshet ikke i en rettssak der det står om pasientens eget liv. Jeg kan ikke godta at noen pasient i en slik tilstand forlater sykehuset, aller minst fremstilles for retten daglig som tiltalt i en drapssak med dødsstraff som sannsynlig utfall.» Det gjorde ikke inntrykk. Prosessen gikk sin gang. Dommeren blokkerte også Thomas’ mulighet til å anke i fremtiden. Han avslo å gi ham et COA (Certificate of Appealability). Dermed var dommen endelig og ugjenkallelig – og folket var tilfreds. En morder var funnet; han skulle bøte med sitt liv. Thomas snakket med trykk og dramaturgi. Jeg forsto at han hadde gjort det før. Naturligvis utnyttet han situasjonen. Norge er et fjernt og lite land. Men han visste vel at reportasjen kunne bli syndikert til andre land, kanskje USA, og at den tjente en hensikt – hans hensikt. Når man 24 timer i døgnet, i år etter år, lever med trusselen om en kunstig påført død hengende over seg, griper man ethvert halmstrå. Av og til var han et hakk for kjapp, et hakk for glatt. Jeg trodde ikke alltid på ham. Men mitt spørsmål var ikke om han var skyldig. Jobben jeg var i gang med, gikk ut på å finne psykologien bak den anvendelsen av dødsstraff som plasserer staten Texas i det presumptivt demokratiske USA på linje med land som Kina, Pakistan og Libya. Vi var på jakt etter rasjonalet for å henrette folk for forbrytelser de begikk som barn, henrette mentalt tilbakestående, finne ut hvorfor svarte forbrytere er i relativt 20
death row
flertall blant dem som henrettes, hvorfor det aldri finnes rike mennesker på Death Row, bare tapere. Vi ville forsøke å finne kjernen i den kollektive mentaliteten som gjør texanerne og deres daværende guvernør George W. Bush, nå president i verdens eneste gjenværende supermakt, til unike fenomener både i amerikansk og internasjonal sammenheng. Texas alene står for mer enn halvparten av alle eksekverte dødsdommer i USA. Statens praksis er den avgjørende årsak til at USA er nummer tre på listen over de land som henretter flest mennesker hvert år. Og vi ville forsøke å forstå hvorfor enhver diskusjon om dødsstraff blir kvalt i fødselen. Hvordan er systemet i stand til, år ut og år inn, å avvise kjensgjerninger? Dommere har sluttet i jobben fordi de vet at det finnes graver med mennesker som ble uskyldig dømt. De kunne ikke leve med det. «Governor Death» som Bush ble kalt, avviste kategorisk at det kunne skje justismord. Men han tok feil, fryktelig feil, ifølge jurister som visste bedre. Så spørsmålet om hvorvidt Thomas var skyldig eller ikke, var ikke det vesentligste. Han var et eksempel på hvordan justis utøves i en Texas-domstol. Det var viktig. Men troverdigheten hans ble styrket da jeg lenge etter fikk lese utdrag av legeerklæringene og rettsdokumentene, og forsto at han – tross alt sitt drama – snakket sant. Thomas’ sak trakk ut. Det ble arbeidet svært målbevisst med sammensetningen av juryen. En legendarisk Texas-anklager, Henry Wade, ledet prosessen med strenge føringer. Så langt det var mulig å unngå det, skulle ingen svarte, ingen jøder, ingen med fysiske handikap og ingen kvinner utpekes til jurymedlem. Svarte ville lett oppfatte svarte tiltalte som ofre for sosial urettferdighet; jødene hadde sin egen historie av undertrykkelse og ville ha lett for å føle med den tiltalte; folk 21
texas
med fysiske handikap var ofte bitre på samfunnet og hadde en tendens til å sympatisere med andre tapere; og kvinner – vel, «I don’t trust women,» sa Wade. Den ene kandidaten etter den andre ble forkastet. «If you ever put another nigger on the jury, you’re fired,» sa Wade til en medarbeider. Wades metoder ble Thomas’ redning. I hvert fall er det forklaringen på at tre planlagte henrettelser ble utsatt, to av dem bare timer før Thomas skulle føres de siste meterene inn i dødskammeret og spennes fast på benken. Noen fremmet protester ved måten juryen ble satt sammen på, og henrettelsen måtte utsettes til klagen var behandlet. Og mens jeg skriver dette, to og et halvt år senere, er Thomas ennå i live, innesperret på Death Row i Ellis Unit på 17. året. Det er også andre grunner til at han lever i en evig vekselvirkning mellom en nær forestående død og muligheten for fortsatt liv. Thomas’ kone ble arrestert sammen med ham og siktet som medskyldig. Saken hennes gikk i en annen rett, omtrent samtidig. Hun ble også kjent skyldig. Dommen lød på livsvarig fengsel (og det betyr livsvarig.) Mens Thomas hadde fått en forsvarer som stadig sovnet under vitneavhørene, var Dorothy blitt tildelt en mer oppegående og ansvarsbevisst representant for faget. Han anket på grunn av juryens sammensetning – og fikk medhold. Saken ble berammet på nytt. I ventetiden drev forsvareren sin egen etterforskning. Og da saken kom for retten igjen, slapp han en bombe: Dorothy hadde befunnet seg et helt annet sted da ranet skjedde. Hun var ikke engang i samme stat. Dommeren hadde ikke noe valg: Dorothy ble kjent uskyldig og gikk ut av rettslokalet som en fri kvinne. Hva da med Thomas? Dommen hans bygget jo på at de to 22
death row
hadde vært sammen. Når det nå var bevist at Dorothy ikke engang hadde vært i nærheten av åstedet, så måtte vel også premissene for dommen over Thomas være endret? Naturligvis. Og rettsapparatet begynte prosessen med å revurdere saken. Men tiden gikk. Dette var Texas. Det er så mange måter å trenere en sak på hvis den politiske gevinsten er større ved å la stridsøksene bli liggende enn ved å grave dem opp. Ankeprosessen kolliderte med valg til ny delstatsforsamling. Kandidater i slike valg vil gjerne stå frem som «tough on crime». Budskapet er kort prosess, færre muligheter for appell, redusert fare for at skyldige skal unnslippe rettmessig straff. Og fremfor alt: redusert fare for at gode skattebetalerpenger skal søles bort. Velgerne kjøper det enkle budskap og stemmer på «the tough no-nonsens-guy». Derfor blir rettergangsreglene ofte endret av de nye delstatsforsamlingene, sjelden til straffedømtes fordel. Thomas satt fast i en revesaks av logikk, jus og politikk. Det var innlysende at det nye bevismaterialet i Dorothys sak endret premissene. Men de formelle mulighetene for å få saken opp igjen var effektivt redusert. Logikken tapte altså for jussen, som i sin tur hvilte på lover vedtatt av politikere med et overordnet behov for å vise vilje til å innfri valgløfter. Thomas slo ut med hendene (så langt det lot seg gjøre for lenkene): «Slik er det. Vi sitter 450 mennesker her inne og venter på å bli henrettet, og oppdager at våre liv er brikker i politiske spill. Vi utgjør ingen trussel, for vi er effektivt uskadeliggjort. Vi har ingen stemme. Velgerne vil ha tøffere tak mot kriminaliteten; politikerne griper ballen og blåser opp problemene for å fremheve seg selv, pressen spisser budskapet; velgerne opplever at banale holdninger får autoritet, dermed forsterkes kravet til politikerne – som i sin tur påberoper 23
texas
seg utvidede fullmakter. Og så videre. Spiralen dreier rundt og rundt, høyere og høyere. Ingen bryr seg om oss. Vi er tatt, vi er dømt. Dermed har samfunnet gjort seg ferdig med oss. Skulle vi fått en ny sjanse, måtte det bygge på dårlig samvittighet. Og ingen påfører seg dårlig samvittighet frivillig. Det er mye enklere å fortrenge. Bland så inn sørstatenes tradisjon for rasehat og gammeldags lynsjestemning, og du har grunntrekkene i et komplett bilde.» Han bøyde seg nærmere den skuddsikre ruten: «Og alt, husk det, absolutt alt i dette landet dreier seg om penger. Staten gir knapt glansbilder og knapper til rettshjelpen. Vi som ikke har penger må ta til takke med ubrukelige jurister. Skattebetalernes penger skal spares. Menneskerettsspørsmål har ingen status. Når meningsmålingene sier at folk tror rettssystemet fungerer, så velger politikerne å gå ut fra at det fungerer. Når meningsmålingene viser at folk tror forbrytere behandles rettferdig, så finnes det ingen grunn til å mase med reformer som koster penger. Politikere vil gjenvelges. De gir velgerne det velgerne vil ha. Skamløst.» Ordene samlet seg til en elv som førte meg gjennom et nytt landskap. Jeg kjente statistikken, jeg hadde studert argumentene. Men det var noe annet å bli vist rundt i virkeligheten av en på innsiden. Midt i all sin retorikk og sine logiske konstruksjoner var Thomas en dirrende bunt av følelser. Men samtidig var han blottet for sentimentalitet. Jeg spurte ham om Dorothy, og ansiktstrekkene smeltet: «Hun kommer hver besøksdag, har gjort det siden hun slapp ut. Jeg ser henne modnes for hver gang. Vi blir eldre. Men håpet slukner ikke. Hun har holdt mitt levende, selv om vi tok farvel for alltid de to gangene jeg ble kjørt til Walls Unit for å dø.» 24
death row
Det var en glede å kunne gi ham noe tilbake: jeg fortalte at jeg hadde truffet Dorothy dagen før. Vi hadde funnet henne i enden av en sliten grusvei etter å ha kjørt feil mange ganger. I sitt lille hjørne av verden drev hun et slags pensjonat i to enorme campingvogner, seks velstelte, velutstyrte hotellrom av høy standard, med kjøkken og komfortable oppholdsrom. Hun drev det for mødre og fedre, kjærester og ektefeller, barn og nære venner av dødsdømte. De kom for å besøke, og de kom når henrettelsen nærmet seg. Dorothy snakket om dem som de glemte ofrene. De har ingen status, intet hjelpeapparat. Som nære slektninger av en dømt morder er det umulig å fortsette et normalt liv i sitt gamle miljø. De blir utstøtt og hjemløse. I år ut og år inn går de til fengselet og snakker via høyttaler med en mann, en sønn, en bror, tynget ned av visshet om forbrytelsen og straffen som venter. Deres sorg blir ikke sett, ikke hørt. Dorothy hadde gjort det til en livsoppgave å møte dem. Hun visste hva det dreiet seg om. Jeg fortalte Thomas hvordan hun hadde forklart meg dette. Han smilte bredt. Akkurat da var tiden ute. Da vaktene kom inn i buret for å føre ham ut, klasket vi håndflatene mot hverandre på hver vår side av det skuddsikre glasset, det nærmeste vi kunne komme et håndtrykk. Da jeg reiste meg, så jeg at vi ikke lenger var alene i besøksrommet. Et stykke nede ved rekken satt en fyldig kar og snakket med en fange vi ikke kunne se. Mannen noterte flittig. «Kollega av deg,» sa Gary Fitzgerald. «Intervjuer Willis Barnes. Willis skal dø klokken 1800 i morgen.» «Her kommer bilen med Willis inn i morgen tidlig. Den kjører gjennom en egen port i muren og parkerer der.» Gary pekte på den vesle gårdsplassen foran inngangen. Vi hadde 25
texas
kjørt til Walls Unit i sentrum av Huntsville. Det er der det skjer. Etter intervjuene på Death Row i Ellis Unit hadde Gary gått med på å la oss følge de dødsdømtes siste skritt med kamera. Det var litt av en gest. All oppmerksomheten rundt henrettelsen av Carla Faye Tucker noen år tidligere, hadde fått fengselsmyndighetene til å sette kroken på døren: Aldri mer utenlandsk presse på Death Row eller Walls Unit. Vi må ha gjort et troverdig inntrykk, for det ble gjort et prinsipielt unntak for NRK – denne ene gangen. «Bilen,» forklarte Gary, «er pansret, og fangen følges av væpnede vakter fra Ellis. Han føres til denne cellen.» Han viste vei nedover en trang korridor med lavt tak, linoleum på gulvet og eplegrønn farge på veggene. Det var ikke store greiene. Cellen, der Willis skulle tilbringe de siste sju timene av livet sitt, var også knøtt liten. En brisk til å ligge ned på, en enkel do i et hjørne. Celledøren var en åpen sprinkelport av runde jernstenger. «Fangen beordres ned på kne, kles naken, kroppsvisiteres, kles på igjen. Og låses inne. En vakt snakker med ham gjennom sprinklene, stiller ham enkle spørsmål. Poenget er å danne seg et inntrykk av om fangen er klar i hodet. Ren rutine. Etterpå kan fangen – om han vil – få snakke med en prest. Willis har bedt om det. Han er blitt kristen,» la Gary til. Så pekte han på et bord med en enkel kjøkkenstol foran, rett utenfor celledøren. «Her spiser fangen sitt siste måltid et par timer før henrettelsen. Han kan få hva han vil, så fremt det er mulig å få tak i det og det ikke er for dyrt. Det er grenser. Og vi serverer ikke alkohol.» Til nå hadde omvisningen vært som en ny tur gjennom mønsterfjøset. Nå ble det plutselig alvor. Det fattigslige bordet ble overveldende, usannsynlig trist, så inderlig håpløst. Her fikk fangen sin siste glede, «innenfor en økonomisk 26
death row
ramme», med tause, væpnede vakter stående rundt seg, like før han skulle avlives med gift – statsautorisert. Jeg grep meg i å se James Beathard for meg, sittende bøyd over sin tallerken. James hadde vært det andre intervjuobjektet på Death Row i formiddag, «den hvite,» Thomas Miller’s rake motsetning. Han hadde bodd på Death Row i ti år, dømt for å ha drept en hvit mann og hans ene sønn. James fastholdt at han var uskyldig. Jeg trodde ham. Vissheten om egen uskyld var blitt hans verste fiende. Han ble aldri trodd. Den indre vissheten på den ene siden og samfunnets kalde avvisning på den andre, ble to krefter i åpen kamp. «Samfunnet har gjort seg ferdig med deg i det øyeblikk du er funnet skyldig og dømt til døden. Ingen ser seg tjent med å få saken opp igjen. Det koster penger, det legger beslag på kapasitet, og – fremfor alt – det kan avsløre at apparatet tok feil. Den risikoen våger ikke apparatet å ta. Derfor har den dømte i praksis ikke en sjanse. Det har tatt meg ti år å forstå det. Nå har jeg resignert. Det er det beste,» sa James. Han sutret ikke; han var ikke redd. Men han hadde død i blikket, enda det stadig sto en appellmulighet igjen. Hva hadde skjedd den natten for ti år siden? James var blitt med en venn som hadde en konflikt med sin far, og vennen ba James om hjelp til å få tilbake noen eiendeler. Begge gikk med våpen, men bare for å true hvis det ble nødvendig. Hva James ikke visste, var at vennen hadde bestemt seg for å drepe. Ifølge sin egen forklaring, hadde James forsøkt å stanse ham, men det var for sent. Både faren og en 14 år gamle halvbror ble drept. James og vennen ble tatt. Vennen valgte å «samarbeide» med politiet. Han la alle kort på bordet, men 27
texas
hevdet at det var James som avfyrte de dødelige skuddene. Etter alt å dømme håpet han å få en mildere behandling i retten. Men begge ble dømt til døden. «Jeg drepte ingen,» sa James rolig. «Men jeg har gitt opp forsøkene på å bli trodd. Nå har jeg egentlig ikke noe ønske om å slippe unna heller. Det er ikke noe poeng å leve videre.» Han var 42 år gammel. To skjebner: Thomas Miller, James Beathard. Kanskje var begge skyldige, kanskje ingen. Poenget er at systemet ikke bryr seg med å finne ut av det. Thomas var en stayer, evig optimist, full av entusiasme. James var en grubler, en som tok alt inn over seg. Thomas var en svart forbryter med flere fengselsopphold bak seg. James var hvit og tidligere ustraffet. Men det lå på en måte i kortene at James ville bli henrettet, Thomas ikke. Jeg ble ikke kvitt bildet av James Beathard. Han satt bøyd over det stygge lille bordet og spiste. Klokken rykker små hakk fremover. Snart sier en vakt noe om at middagen er over; tiden er inne. Fangen tørker seg rundt munnen, retter seg opp, trekker pusten, og lar seg lede inn i den siste prosesjonen. Han går gjennom den vesle hallen der han ble ført inn i lenker i morges; kanskje sender han tanken på en kjapp ekspedisjon ut i ettermiddagen utenfor murene. Det vesle følget stanser foran den tunge døren. Den åpnes fra innsiden. Alle går inn. Dødskammeret. Rommet er opplyst som en operasjonssal. Midt på gulvet står benken, formet som et kors, men polstret så den skal være mer behagelig å hvile mot, og med remmer i stedet for nagler til armer og bein. Til høyre er det tre vinduer inn til tre separate rom. I det ene sitter den dødsdømtes familie, og i det andre drapsofferets. I det tredje sitter de offisielle vit28
death row
nene. De tre gruppene har ingen kontakt med hverandre. Fangen blir bedt om å legge seg på benken. «Det går bra. Stort sett. Ikke alltid,» sa Gary. «En gang var det en kar her som var så redd at beina ikke bar ham. Han måtte hjelpes opp. Men fyren var så utrolig feit og tung at vaktene ikke greide å løfte ham. De måtte tilkalle hjelp.» Gary lo der han sto i sin skjorte med tørrflue-mønster. Han syntes historien var morsom. Fangen spennes fast. Det er ikke for å hindre ham i å rømme. Det er for å hindre spastiske rykninger i kroppen når giften pumpes inn. Ansiktet er halvt vendt mot det ene vinduet. Han kan se sine egne. En sykepleier renser underarmene – med den bisarre begrunnelse at det ikke skal bli infeksjon. Så blir det stukket kanyler inn i pulsårene i albuleddene. Kanylene er forbundet med gummislanger, som fører inn til en mekanisme på veggen, halvveis bak benken. På den andre siden av veggen sitter bøddelen; derfra administreres giften. Hvem som gjør det, skal ingen vite. Når kanylene er på plass, injiseres den første giftdosen, en blanding som roer nervene. En mikrofon senkes ned over ansiktet hans. Det er tid for de siste ordene. Han kan si hva han vil. Som oftest får vitnene høre en unnskyldning for begåtte ugjerninger og en bønn om tilgivelse. I sine siste minutter har den dømte et behov for å gjøre opp. For hvem vet hva som skjer etterpå? Selv den mest forherdede kan ha sin tvil om hva som venter ham. Men det kommer ikke alltid en unnskyldning. Det hender den døende gjentar forsikringene om sin uskyld. Det har skjedd så overbevisende at vitner har kommet lamslått ut igjen, alt annet enn sikre på at rettferdighet har skjedd fyllest. En gang begynte fangen på benken å synge «Deilig er jorden». Langsomt. Han døde midt i annen strofe av siste vers. 29