P.C. Cast og Kristin Cast
Reddet House of Night Bok 12
Oversatt av Gry Wastvedt
P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Redeemed Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2014 © P.C og Kristin Cast Published by agreement with Ulf Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St. Martin’s Press, LLC, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45603-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elise Lyons Omslagsbilde: Herman Estevez Omslagsfoto: Shutterstock/Nejron Photo, Shutterstock/3drenderings, Shutterstock/aaleksa, Shutterstock/conrado, Shutterstock/Shukaylova Zinaida, Shutterstock/Jiewsurreal, Shutterstock/Julia Snegireva Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015 Satt i 10,4/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boken dedikeres Matthew Shear – forlegger, venn, farsfigur og mester. Kristin og jeg sier ofte at St. Martin’s Press er familien vår. Vel, Matthew er den viktigste i den familien. Vi savner ham.
Takk
Vi takker vår agent, Meredith Bernstein, med masse kjærlighet, respekt og godhet. Uten henne ville det ikke blitt noe House of Night. Takk for at du ga meg ideen til en serie med handling fra en «kostskole for vampyrer». Takk for din integritet og gode forretningssans. Og takk for at du er vår venn. Vi elsker deg! St. Martin’s Press er et drømmeforlag. Den familien vi har der, er fantastisk! Fra aller første bok har vi følt støtte og entusiasme fra teamet vårt. Takk til alle som har jobbet hardt for at House of Night skulle bli den store suksessen den har blitt: Jennifer Weis, Anne Marie Talberg, Jennifer Enderlin, Sally Richardson, Steven Cohen, Jeanne-Marie Hudson, Sylvan Creekmore, Stephanie Davis, Bridget Hartzler, og et aldeles overarbeidet produksjonsteam. Dessuten setter vi stor pris på det vakre designet både på bøker, omslag og plakater m.m. Takk til alle på St. Martin’s Press! Vi hjerter dere! Takk til alle House of Night-lesere! Vi har de mest kreative, lojale og entusiastiske leserne i hele verden. Vi elsker dere og setter stor pris på dere! Fra P.C.: Takk til Christine, som diskuterte ideer med meg og reddet meg fra å føre fortellingen ut i de rene katastrofer mer enn én gang. 7
Takk til pappa, Dick Cast (Mighty Mouse!), som var til uvurderlig hjelp da jeg skapte det biologiske grunnlaget for HoN-vampyrene. Takk til deg, Kristin, min fantastiske og talentfulle datter, som er universets beste til å redigere tenåringsprat! Og takk til min utrolig tålmodige partner gjennom livet, Dusty. Han vet hvorfor.
Kapittel 1
Zoey Jeg har aldri følt meg så mørk før. Selv ikke da jeg brast, var fanget i Annenverdenen og sjelen min begynte å gå i oppløsning. Da var jeg nedbrutt og forslått og på god vei til å miste meg selv for alltid. Jeg kjente på mørket inni meg da, men de som elsket meg høyest, var som lyse, vakre stråler av håp, og jeg klarte å ta til meg styrken fra deres lys. Jeg klarte å finne veien ut av mørket. Denne gangen hadde jeg ikke noe håp. Jeg kunne ikke finne noe lys. Jeg fortjente å forbli fortapt, å forbli knust. Denne gangen fortjente jeg ikke å bli reddet. Førstebetjent Marx hadde tatt meg med til sheriffkontoret istedenfor å plassere meg i en celle med alle andre som nettopp var blitt arrestert. Under den nærmest endeløse turen fra House of Night til den store, brune steinbygningen på First Street hvor sheriffen holdt til, hadde han forklart at han hadde tatt en telefon – trukket i noen tråder – og at jeg ville bli plassert i en spesiell varetektscelle fram til advokaten min hadde fått ordnet med framstilling for retten slik at jeg kunne slippes fri mot kausjon. Blikket hans vekslet hele tiden mellom å se på veien og å 9
se på meg i bakspeilet. Jeg hadde møtt blikket hans. Det skulle bare et kort glimt til for å lese uttrykket hans. Han visste at det ikke var noen mulighet til at jeg ville slippe fri mot kausjon. «Jeg trenger ingen advokat,» sa jeg. «Og jeg vil ikke settes fri mot kausjon.» «Du tenker ikke klart, Zoey. Gi det litt tid. Tro meg, du kommer til å trenge en advokat. Og hvis du kan slippe fri mot kausjon, vil det være det beste for deg.» «Men det vil ikke være det beste for Tulsa. Ingen vil slippe fri et monster.» Stemmen min var helt flat og fullstendig fri for følelser, men inni meg skrek jeg høyt. «Du er ikke noe monster,» svarte Marx. «Så du de to mennene jeg drepte?» Da kikket han på meg i speilet igjen og nikket. Jeg kunne se at leppene var presset sammen til en strek, som om han prøvde å bite i seg et eller annet. Av en eller annen grunn var øynene hans fremdeles vennlige. Jeg klarte ikke å møte blikket hans. Jeg kikket ut av vinduet. «Da vet du hva jeg er,» sa jeg. «Om du kaller meg et monster, eller morder eller en vampyryngling på ville veier – det spiller ingen rolle. Jeg fortjener å stenges inne. Jeg fortjener det som kommer til å skje med meg.» Da ga han opp å snakke med meg, og det var jeg glad for. Et svart gittergjerde omringet sheriffkontorets parkeringsplass, og Marx kjørte til porten på baksiden, hvor han måtte vente på identitetskontrollen før den svære porten ble åpnet. Så stanset han bilen og førte meg, i håndjern, gjennom en bakdør til et stort rom oppdelt i små avlukker med skjermvegger. Rommet var fullt av folk. Da vi kom inn, var politifolkene travelt opptatt med 10
å snakke, og telefoner kimet. I det samme de fikk øye på Marx og meg, var det som om noen skrudde av lyden. All praten tok slutt, og gloingen begynte. Jeg stirret rett fram på en flekk på veggen og konsentrerte meg om ikke å slippe ut all skrikingen inni meg. Vi måtte gå tvers over hele rommet. Så gikk vi gjennom en dør som førte til et rom som så ut sånn som på «Lov og orden: Special Victims Unit», hvor Mariska Hargitay forhører forbrytere. Det gikk et støt gjennom meg da jeg skjønte at etter det jeg hadde gjort, var jeg nå en forbryter. En dør i den motsatte enden av rommet førte ut til en smal gang. Marx gikk til venstre. Han stanset for å dra idkortet sitt gjennom en leser, og en svær, tjukk ståldør gled opp. På den andre siden av døren sluttet gangen etter bare noen få meter. Til høyre var det enda en metalldør. Den var åpen. Den nedre delen var tett, men fra skulderhøyde og opp var det sprinkler. Tjukke, svarte sprinkler. Der stanset førstebetjent Marx. Jeg kastet et blikk inn i rommet. Det lignet et gravkammer. Plutselig fikk jeg vanskelig for å puste, og blikket vek fort bort fra det grusomme stedet og fant Marx’ vennlige ansikt. «Med de evnene du har, kan du sikkert bryte deg ut herfra.» Han snakket lavt, som om han trodde noen kanskje lyttet til oss. «Jeg la igjen seersteinen på House of Night. Det var den som ga meg kreftene som gjorde at jeg drepte de to mennene.» «Så da drepte du dem ikke helt på egen hånd?» «Jeg ble sint og slengte raseriet mitt mot dem. Seersteinen ga meg bare ekstra krefter. Førstebetjent Marx, det var min skyld. Punktum finale.» Jeg forsøkte å høres tøff og selvsikker ut, men stemmen lød helt myk og skjelven. 11
«Kan du bryte deg ut herfra, Zoey?» «Det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg lover at jeg ikke skal forsøke.» Jeg trakk pusten godt inn og slapp den fort ut igjen idet jeg fortalte ham den absolutte sannhet. «På grunn av det jeg gjorde, er det her jeg hører hjemme. Uansett hva som skjer med meg, fortjener jeg det.» «Vel, jeg lover deg at ingen kan plage deg her. Her vil du være trygg,» sa han vennlig. «Det har jeg sørget for. Så uansett hva som kommer til å skje med deg, kommer det ikke til å skyldes at en lynsjemobb kom seg inn til deg.» «Takk for det.» Det var vanskelig å få stemmen til å bære, men jeg fikk da ordene ut. Han tok av meg håndjernene. Jeg hadde ikke vært i stand til å røre meg. «Nå må du gå inn i cellen.» Jeg tvang føttene til å bevege seg. Vel inne snudde jeg meg. «Jeg vil ikke se noen, spesielt ikke noen fra House of Night,» sa jeg rett før han lukket døren. «Er du sikker?» «Ja.» «Du forstår vel hva du sier?» undret han. Jeg nikket. «Jeg vet hva som skjer med ynglinger som ikke er i nærheten av vampyrer.» «Så i bunn og grunn har du dømt deg selv.» Tonen indikerte at det ikke var et spørsmål, men jeg svarte likevel. «Det jeg gjør, er å ta ansvar for det jeg har gjort.» Han nølte, det virket som om han hadde mer han ville si, men endte med å trekke på skuldrene og sukke. «Ja vel, greit. Lykke til, Zoey. Jeg beklager at det skulle ende slik.» Døren lukket seg som om den var et kistelokk. Det var ikke noe vindu der, ikke noe lys utenfra, bort12
sett fra ganglyset som skinte inn mellom sprinklene. I enden av cellen sto det en seng – en tynn madrass på en hard brisk som var festet til veggen. Et toalett i aluminium stakk ut av veggen midt på den motsatte veggen, ikke langt fra sengen. Det hadde ikke noe lokk. Gulvet var bar sement. Veggene var grå. Teppet på sengen var grått. Da jeg gikk bort til sengen, føltes det som om jeg var havnet i et mareritt i våken tilstand. Seks skritt. Så lang var cellen. Seks skritt. Jeg gikk til kortveggen og så tilbake igjen. Fem skritt. Det var fem skritt bredt. Jeg hadde hatt rett. Hvis jeg så bort fra takhøyden, var jeg stengt inne i en celle på størrelse med en grav. Jeg satte meg på sengen, trakk knærne opp til brystet og la armene rundt dem. Kroppen ristet og ristet og ristet. Jeg kom til å dø. Jeg kunne ikke huske om Oklahoma praktiserer dødsstraff. Jeg hadde ikke akkurat fulgt med i historietimen da trener Fitz spilte film etter film. Men det spilte uansett ingen rolle. Jeg hadde forlatt House of Night. Alene. Uten noen vampyrer. Selv førstebetjent Marx forsto hva det betydde. Det ville bare være et spørsmål om tid før kroppen min ville begynne å avvise forvandlingen. Så var det som om noen skrudde på en bryter i hodet mitt, og bilder av døende ynglinger begynte å vises mot lerretet av mine lukkede øyelokk: Elliott, Stevie Rae, Stark, Erin … Jeg klemte øynene enda hardere igjen. Det skjer fort. Veldig, veldig fort, lovet jeg meg selv. Så strømmet en annen dødsscene gjennom hukommelsen. To menn – hjemløse, ekle, men i live helt til jeg mistet kontrollen over temperamentet mitt. Jeg husket at jeg hadde slengt raseriet mitt mot dem … at de smalt inn i 13
steinveggen ved siden av den lille grotten i Woodward Park … at de bare lå der, i en bylt, helt knust … Men de hadde jo rørt på seg! Jeg hadde ikke forstått at jeg hadde drept dem! Jeg mente ikke å drepe dem! Det var faktisk bare en tragisk ulykke! ropte sjelen min. «Nei!» Jeg sa det høyt og strengt til den egoistiske delen av meg som ville finne unnskyldninger, som ville unngå konsekvensene. «Folk får ofte rykninger mens de holder på å dø. De er døde fordi jeg drepte dem. Det kommer ikke til å gjøre opp for det jeg har gjort, men jeg fortjener å dø.» Jeg krøket meg sammen under det kløende grå teppet og stirret i veggen. Jeg brydde meg ikke om middagen de skjøv inn under luken i døren. Jeg var ikke sulten, men uansett hva som hadde befunnet seg på det brettet, var det ikke noe som ville fristet. Av en eller annen grunn fikk den dårlige matlukten meg til å tenke på sist jeg hadde kjent fantastisk matlukt – pasgetti på House of Night, omringet av vennene mine. Men jeg hadde vært altfor stresset av Aurox/Heathproblemet. Jeg hadde ikke nytt pasgettien, ikke egentlig. Akkurat som jeg ikke hadde satt pris på vennene mine. Eller Stark. Ikke egentlig. Jeg hadde ikke tatt meg tid til å tenke over at jeg faktisk var heldig som hadde to så fantastiske gutter som elsket meg. Isteden hadde jeg vært forbannet og frustrert. Jeg tenkte på Afrodite. Jeg husket at jeg hadde overhørt henne og Shaylin snakke om at de hadde holdt øye med meg. Jeg husket at jeg hadde stormet inn og dyttet til Shaylin med kraften av raseriet mitt konsentrert gjennom seersteinen. Minnet fikk meg til å krympe meg i skam. Afrodite hadde hatt helt rett. Det hadde absolutt vært 14
nødvendig å holde øye med meg. Hun ville jo ikke klart å snakke meg til fornuft. Helvete heller, da hun forsøkte, hadde jeg ikke vært i nærheten av fornuftig. Jeg krympet meg igjen da jeg husket hvor nær jeg hadde vært å kaste raseriet mitt over Afrodite. «Åherregud! Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg ha drept en venn.» Jeg snakket inn i hendene, som jeg holdt for ansiktet i skam. Det spilte ingen rolle at seersteinen på en eller annen måte, og uten at jeg egentlig hadde bedt om det, forsterket evnene mine. Jeg hadde fått mange advarsler. Alle gangene jeg var irritert og steinen ble varmere og varmere. Hvorfor hadde jeg ikke stanset opp og tenkt gjennom hva som foregikk? Hvorfor hadde jeg ikke spurt noen om hjelp? Jeg hadde bedt Lenobia om kjæresteråd. Kjæresteråd! Jeg burde ha bedt om hjelp til å stagge raseriet som strømmet i meg! Men jeg hadde ikke bedt om hjelp med noe annet enn det som tunnelsynet mitt var fokusert på: meg. Jeg hadde vært en selvopptatt bitch. Jeg fortjente å være her hvor jeg var. Jeg fortjente å måtte ta konsekvensene av min egen oppførsel. Lyset i gangen ble slukket. Jeg ante ikke hva klokken var. Det virket som år heller enn måneder siden jeg hadde vært menneske – en normal tenåring som måtte gå pokker så tidlig til sengs når det var skole dagen etter. Jeg ønsket med hele meg at jeg kunne ringe Supermann og få ham til å fly baklengs rundt jorda til tiden var skrudd tilbake til i går. Da ville jeg vært hjemme, på House of Night, sammen med vennene mine. Jeg ville ha kastet meg i Starks armer og sagt at jeg elsket ham høyt og virkelig satte stor pris på ham. Jeg ville sagt at jeg var forferdelig lei meg for alt rotet med Aurox/Heath, og at vi 15
ville finne ut av det – alle to komma fem av oss – men at jeg ville være glad for kjærligheten som ble vist meg uansett. Så ville jeg ha rykket av meg den seersteinen, funnet Afrodite og gitt den til henne så hun kunne oppbevare den på et trygt sted, som om hun var min Frodo. Men det var for sent for slike ønsker. Det er bare en fantasi å tro at noen kan skru tiden tilbake. Supermann eksisterer ikke i virkeligheten. Jeg sov ikke. Det var natt, og natten var blitt min dag. Akkurat nå skulle jeg ha sittet på skolen sammen med vennene mine, levd livet, opplevd det som (for meg) var en normal «dag». Isteden lå jeg her med armene rundt meg selv. Jeg burde ha vært smartere. Jeg burde ha vært sterkere. Jeg burde ha vært hva som helst, bortsett fra en egoistisk drittunge. Flere timer senere hørte jeg at luken i døren ble åpnet igjen, og da jeg snudde meg, så jeg at noen hadde fjernet det urørte brettet. Fint. Kanskje lukten ville forsvinne også. Jeg måtte tisse, men jeg ville ikke. Ville ikke bruke det nakne toalettet som stakk ut av veggen midt i rommet. Jeg stirret på hjørnene hvor veggen møtte taket. Kameraer. Var det lov for vokterne å se på at de innsatte tisset? Gjelder de vanlige reglene for meg, egentlig? Jeg mener, jeg hadde aldri hørt om at en yngling eller vampyr var blitt stilt for menneskenes domstol, eller måtte sitte i menneskenes fengsel. Det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Jeg kommer til å drukne i mitt eget blod lenge før det blir noen rettssak. Merkelig nok ga den tanken litt trøst, og da lyset i gangen ble skrudd på igjen, falt jeg i en rastløs, drømmeløs søvn. 16
Det virket som det bare var gått ti sekunder da luken i døren ble slått opp og enda et aluminiumsbrett kom seilende inn i cellen. Lyden gjorde at jeg våknet med et rykk, men jeg var fremdeles omtåket og prøvde å sove videre – til lukten av bacon og egg gjorde at jeg fikk vann i munnen. Hvor lenge var det siden jeg hadde spist? Æsj, jeg følte meg helt råtten. Med sløret blikk reiste jeg meg og gikk de seks skrittene til døren, løftet opp brettet og bar det forsiktig tilbake til den rotete sengen. Jeg hadde fått eggerøre som var veldig lett stekt. Baconet var hardt som tørket oksekjøtt. Jeg hadde fått kaffe, en melkekartong og tørt, ristet brød. Jeg ville ha gitt hva som helst for litt Grev Chocula og en boks brun brus. Jeg tok en bit av eggerøren, men den var så salt at jeg nesten satte den i halsen. Men istedenfor å kveles begynte jeg å hoste. Inni det hostet kjente jeg smaken av noe, noe metallisk, glatt og varmt og overraskende deilig. Det var mitt eget blod. Redselen strømmet gjennom meg og gjorde meg svak, svimmel og kvalm. Skjer det allerede nå? Jeg er ikke klar! Jeg er ikke klar! I et forsøk på å renske halsen og puste, spyttet jeg ut eggene. Jeg overså det røde i det rennende gule, satte brettet på gulvet og rullet meg opp på sengen, slo armene rundt meg selv og ventet på flere host og mer blod – mye mer blod. Jeg skalv på hendene da jeg tørket noe nytt og vått fra leppene mine. Jeg var så redd! Ikke vær det, sa jeg til meg selv mens jeg forsøkte å holde tilbake et veldig kraftig host. Snart får du se Nyx. Og Jack. Og kanskje til og med Dragen og Anastasia. Og mamma! 17
Mamma … Brått følte jeg en enorm lengsel etter henne. «Jeg skulle ønske jeg ikke var alene,» hvisket jeg gråtkvalt ned i den harde, flate madrassen. Jeg hørte at døren gikk opp, men jeg snudde meg ikke. Jeg ville ikke se det forskrekkede uttrykket til en fremmed. Jeg lukket øynene hardt igjen og forsøkte å late som jeg var på bestemors lavendelgård, at jeg lå og sov på rommet mitt der. Jeg forsøkte å late som at lukten av egg og bacon kom fra hennes kjøkken, og at hosten min bare var en forkjølelse som gjorde at jeg måtte holde meg hjemme fra skolen. Og jeg klarte det! Å, takk, Nyx! Jeg kunne sverge på at jeg med ett kunne kjenne lukten av bestemor, lavendel og søtgress. Det ga meg mot til å snakke fort til den som hadde kommet inn, før stemmen ble druknet av blod. «Ingen fare. Det er dette som skjer med ynglinger. Bare gå, er du snill, og la meg være alene.» «Å Zoeybird, min kjæreste u-we-tsi-a-ge-ya, har du ennå ikke skjønt at jeg aldri kommer til å la deg være alene?»