Dalai Lama Redaktør: Jeffrey Hopkins, Ph.D.
Råd om døden – og om å leve et bedre liv
Oversatt av Bjarte Kaldhol
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 © 2002, by His Holiness the Dalai Lama and Jeffrey Hopkins, Ph.D. Originalens tittel: Advice on Dying Originalforlag: Atria Books, an Imprint of Simon & Schuster, Inc. Translated into English from the original Tibetan by Jeffrey Hopkins, Ph.D. Published by arrangement with Sane Töregård Agency Oversatt av Bjarte Kaldhol Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44980-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble først utgitt i 2003 på norsk av N.W. Damm & Søn AS. Omslagsdesign: Ellen Renberg, Svovel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Alle dør, men ingen er død. – T IBETANSK
ORDSPRÅK
Jeffrey Hopkins er amerikansk tibetolog og professor i buddhistiske studier ved University of Virginia og var i ti år Dalai Lamas engelske tolk. Han har i mer 25 bøker beskjeftiget seg med tibetansk buddhisme og blant annet forfattet det innflytelsesrike verket Meditation on Emptiness.
Innhold Forord av Jeffrey Hopkins . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. 2. 3. 4. 5.
9
Oppmerksomhet på døden . . . . . . . . . . . . . . . Frigjøring fra frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forberedelse til å dø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Slik fjerner du hindringer for en gunstig død Slik oppnår du gunstige betingelser for dødsøyeblikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Meditasjon under dødsprosessen . . . . . . . . . Den indre strukturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dødens klare lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reaksjoner på mellomtilstanden . . . . . . . . . . Slik får du en positiv gjenfødsel . . . . . . . . . . . Daglig refleksjon over diktet . . . . . . . . . . . . . .
87 95 109 129 149 163 169
Tillegg: En oversikt over diktet og oppsummering av rådene . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvalgt litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
175 193 195
6. 7. 8. 9. 10. 11.
33 47 65 81
Forord
T
ibet er kjent for dyp innsikt i menneskesinnet. Tibetanerne har bevart et skattkammer av buddhistiske skrifter og holdt ved like tradisjoner med åndelige øvelser og lærdommer som har til hensikt å fremkalle dype sinnstilstander og benytte dem til åndelig utvikling. Jeg begynte å sette meg inn i disse systemene ved et tibetansk og mongolsk kloster i New Jersey i slutten av 1962. Mens jeg bodde i klostret i nesten fem år, lærte jeg tibetansk, mediterte og studerte en lang rekke emner. Da jeg vendte tilbake til klostret sommeren 1968, førte dette til at jeg kunne forstå den aldrende lamaen Kensur Ngawang Lekdens glimrende utlegninger av store og små emner. Han hadde vært abbed i et tantra-kloster i Lhasa, hovedstaden i Tibet, da kommunistkineserne invaderte landet i 1959. Mens lamaen underviste, nevnte han flere ganger en dypsindig bok om døden som han hadde brakt med seg. Han forklarte at boken var svært nyttig når man nærmet seg døden, fordi den gav en detaljert beskrivelse av de stadig dypere sinnstilstandene den døende passerte gjennom, og hvordan man skulle forberede seg til dem. Han tilføyde at vi gjennomgår disse tilstandene hver eneste dag når vi sovner eller avslutter 9
R ÅD
OM DØDEN
en drøm, men også når vi besvimer, nyser eller har orgasme. Jeg var fascinert. Ut fra lamaens korte omtale av innholdet i denne boken kunne jeg forstå at vårt vanlige bevissthetsnivå var overfladisk sammenlignet med disse dypere tilstandene. Siden jeg ønsket å lære mer, bad jeg ham om å undervise meg i teksten, men han utsatte det. Men i 1971 fikk jeg et Fulbright-stipend for å studere noen få måneder hos en av lamaens tibetanske elever, som underviste ved Hamburg-universitetet i Tyskland. Der bodde jeg i noe som faktisk var et stort skap. En venn av den tibetanske lærde hadde bygd en smal seng over vinduet i rommet, med en liten stige opp til den og et lite bord under den. En natt forholdsvis tidlig under oppholdet kom lamaen til meg i en gripende drøm i den strålende formen han hadde som seksåring, uten kopparrene han hadde i ansiktet som voksen. Mens han stod på brystet mitt, forkynte han: «Jeg vil komme tilbake.» Jeg visste at han hadde dødd. Jeg fortsatte til India, der jeg ble i over et år for å følge to foredragsrekker av Hans Hellighet Dalai Lama. Jeg hadde lange diskusjoner med ham ved mange forskjellige anledninger, jeg fikk privatundervisning, jeg oversatte en tekst han hadde skrevet om årsaksavhengig tilblivelse og tomheten, og jeg var tolk for en gruppe studenter som hadde bedt om audiens. Da jeg kom tilbake til USA, drog jeg rett til klostret i New Jersey, ivrig etter å lete igjennom sakene til lama Kensur Ngawang Lekden for å finne boken om døden. Og til min store glede fant jeg den! Jeg leste boken og bad to lamaer om å undervise 10
Forord
meg i innholdet. Den hadde en dyptgående innflytelse på meg. Den beskriver både de overfladiske og dypere lag i sinnet så levende at den gjør det mulig å forestille seg at man trenger dypere og dypere inn i sinnet på den avgjørende forvandlingsreisen. Jeg forstod at dette materialet ville være av verdi for mange mennesker, og spurte Hans Hellighet Dalai Lama om han ville kommentere en annen tekst om det samme emnet, et dikt skrevet av den første Panchen Lama på 1600-tallet (som også har en kommentar av forfatteren til den boken om døden jeg hadde lest). Jeg sa til Dalai Lama at man på denne måten kunne lage en mer tilgjengelig bok, og han sa seg enig i det. Noen få dager senere ble jeg kalt inn på Hans Hellighets indre kontor og satte meg ned overfor ham med en båndopptaker. Hans Hellighet forklarte teksten med utgangspunkt i en lang rekke tradisjoner og erfaringer og diskuterte detaljert og levende strukturen i buddhistisk dybdepsykologi så vel som dødsprosessen og perioden mellom døden og det neste liv. Han beskrev hvordan dyktige yogier manifesterer de dype nivåene i sinnet for å skape en åndelig forvandling. Han snakket inderlig om verdien av å være aktpågivende overfor døden, måten man kunne være det på, hvordan man kunne overvinne frykten under dødsprosessen og i mellomstadiet mellom to liv, og hvordan man kunne hjelpe andre som er døende. Hans undervisning er selve hjertet i denne boken. For å gi leseren en forestilling om den virkningen Dalai Lama hadde på meg den dagen, skal jeg sitere litt fra min bok Cultivating Compassion, der jeg diskuterer meditasjon på virkelighetens natur: 11
R ÅD
OM DØDEN
Dalai Lama råder deg til å praktisere denne typen meditasjon på noen eller noe som du setter høyt, slik at opplevelsen av tomheten ikke vil bli mistolket som en nedvurdering av emnet – verdien vil fortsette å være høy, men vil fremstå på en annen måte. I en periode da han underviste meg på kontoret sitt i India, hadde jeg spesielt intense opplevelser. En kveld da jeg så på ham der han satt ved bordet med en rekke vinduer bak seg, stod solen ganske lavt på horisonten i Kangra-dalen. Vi snakket om stadiene i dødsprosessen – en dyptgående fremstilling av sinnets innerste lag, som ikke bare døden, men alle bevisste opplevelser bygger på. Dalai Lama har en utrolig uttrykksevne på tibetansk. Han snakker svært fort og svært klart på samme tid, og han trekker frem et omfattende reservoar av lærdom for å belyse ett enkelt emne. Landskapet var strålende, med solens glød over en skarpt oransjefarget himmel – som det andre stadiet av de fire subtile sinnstilstander som oppleves når man dør. Jeg følte at jeg var kommet hjem – i høyere grad enn noensinne før i mitt liv. Da jeg gikk ut av kontoret, ble jeg slått av ærefrykt ved synet av den snødekkede tinden ovenfor Dharamsala. Jeg begynte å gå nedover til rommet mitt lenger nede i fjellsiden og passerte et sted med utsikt mot et fjell på den andre siden også. Rommet mellom de to fjellene var fylt av en regnbue som dannet en fullstendig sirkel. Det var utrolig! Noen dager senere skulle jeg reise hjem til Statene etter min siste undervisningsleksjon hos Dalai Lama. Da jeg gikk mot døren, sa han: «Det er 12
Forord
som en drøm.» Jeg sa: «Hva da?» «Det er som en drøm,» svarte han. Nettopp i den mest levende og verdifulle perioden av mitt liv fikk han meg til å reflektere over tomheten i denne verdifulle opplevelsen. Tomheten opphever ikke fenomenene – tvert imot: Den kan absolutt kombineres med effektivitet, og med verdier.
Undervisningens virkning Dalai Lamas undervisning er full av detaljer om den faktiske dødsprosessen og av praktiske råd. Jeg fikk mange innsikter i bevissthetens gradvise forfall og lærte mye som senere viste seg å være svært nyttig. Mens far og mor ferierte i sitt lille vinterhus i Florida, fikk far slag; han var 81 år gammel. Jeg var langt borte – i Vancouver, der jeg underviste ved universitetet i British Columbia, så da de tre brødrene mine reiste til Florida for å besøke min syke far, ble jeg værende i Vancouver. Vi var alle svært lettet da far våknet av komaen og til og med kunne vende hjem. Men da jeg kom på besøk noen uker senere, etter at brødrene mine hadde reist, lå far på sykehuset igjen i koma. En dag lå han på ryggen, og han åpnet øynene. Han snudde seg, og vi begynte å snakke stille sammen. En gang sa han med et spøkefullt glimt i øynene: «Du vil ikke tro hva som skjer på dette sykehuset.» Jeg lurte på hva han mente, og kom til å se opp på fjernsynsapparatet ved fotenden av sengen hans. Man viste en lummer såpeopera fra sykehusmiljø, og jeg la merke til at sykehuset hadde lagt en liten mikrofon på puten 13
R ÅD
OM DØDEN
hans. Han hadde hørt alle disse showene mens han lå i koma! Etter en stund fortalte jeg ham hvor han hadde fått ideene sine fra, og senere slo jeg av mikrofonen fordi jeg husket at Dalai Lama hadde lært meg at det er meget verdifullt å få noen til å minne oss om moralsk høyverdige tanker når vi nærmer oss døden. Noen dager senere ble far dårligere og gled inn i en dyp koma. Da jeg en kveld kom på besøk, oppdaget jeg at sykehuset hadde flyttet ham inn på et annet rom. Denne gangen viste fjernsynet et spørreprogram. Jeg ville slå det av, men sykepleiersken sa at det var en av favorittene til den nesten døve mannen i den andre sengen. Jeg ble lettere forvirret og satte meg ved fotenden av min fars seng mens jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. På fjernsynet kom det et høylytt spørsmål om et skip som hadde gått ned, så jeg tenkte at jeg i hvert fall kunne snakke med den andre mannen. «Vet du hva det skipet heter?» ropte jeg. Siden han ikke beveget en muskel, forstod jeg at også han lå i koma. Men far satte seg opp i sengen og sa: «Andrea Doria». Han var klar i toppen, og han hadde hørt på hele tiden! Jeg slo av fjernsynet, og vi fikk en fin samtale. Han var sitt gamle jeg, rolig og tilfreds. Han bad om kjeks og melk, som sykepleiersken serverte på en spesielt kjærlig måte. Vi pratet en stund, og da jeg skulle gå, sa jeg: «Skal jeg hilse mor?» «Visst skal du det,» svarte han muntert. Sykehuset ringte til mor tidlig neste morgen og fortalte henne at far hadde dødd i løpet av natten. Hvor lettet jeg var over at han hadde kommet til seg selv og var i godt humør før han døde. Og at fjernsynet var avslått. Sykehuset hadde latt far bli liggende på rommet sitt 14
Forord
alene. Jeg drog dit, og mens jeg husket at jeg ikke skulle forstyrre liket, satt jeg og tidde fordi jeg ikke visste hvilke personlige begreper han hadde om religion. Jeg følte at jeg kunne støtte ham på reisen bare ved å være til stede. Et år senere fikk mor noe som trolig var et slag. Hun ringte hjem til min bror Jack og hans kone Judy. Jack var ikke hjemme, og da Judy svarte, sa mor at hun følte seg elendig og hadde hodepine, og hun fortsatte å snakke på en distré måte. Hun sa at hun følte seg matt og kunne være syk. Så forsvant stemmen hennes. Siden mor ikke la på røret, løp Judy over til naboen og ringte legevakten. Senere brakte sykehuset henne tilbake fra dødens port tre ganger, og hver gang strevde hun med å kommunisere. Da jeg så hvordan hun snakket usammenhengende, husket jeg at Dalai Lama hadde snakket om hvor viktig det var med vennlige råd som kunne fremkalle en moralsk riktig holdning, og jeg gikk bort til sengen hennes. Jeg visste at det spesielle ordet hennes var «ånden», og derfor sa jeg: «Mor, dette er Jeff. Nå er det tid for ånden.» Hun roet seg straks og sluttet å anstrenge seg. Jeg gjentok rolig: «Nå er det tid for ånden.» Noen få dager senere døde hun stille og fredelig. Da min fetter Bobby fikk diagnosen kreft i hjernen, snakket han lenge om sykdommen sin med min bror Jack, som spurte ham om det var noe han gjerne ville gjøre mens han ennå var aktiv. Bobby sa: «Jeg vil gjerne at søskenbarna skal komme sammen og fortelle historier om bestefar.» Min farfar var en mektig mann som beskyttet familien, gården, kirken og alt han var engasjert i, med både kraft og humor. Derfor samlet Jack 15
R ÅD
OM DØDEN
oss, alle fjorten. Vi visste at Bobby kom til å dø, og lot ikke som ingenting, men vi tok det heller ikke altfor gravalvorlig. De fleste av oss hadde morsomme historier å fortelle som jeg tok opp på video. Bobbys søster, Nancy, ringte meg og bad om råd om hva man skulle gjøre når døden nærmet seg. «Sørg for at ingen sitter rundt ham og gråter og jamrer,» sa jeg. «Gjør det enkelt. Slå av fjernsynet. La folk komme og ta avskjed før slutten har begynt.» På Bobbys nest siste dag så familien på videoen av søskenbarnas sammenkomst og la den bort. Han døde dagen etter, mens alt ble holdt enkelt og rolig. Dalai Lama sier at vi trenger å bli minnet om vår religiøse praksis når vi nærmer oss slutten, uansett hva vi praktiserer. Vi kan ikke påtvinge andre våre egne synspunkter eller et høyere nivå av praksis enn de klarer å gjennomføre. Da min venn Raymond forstod at han ville dø av aids, spurte han og partneren meg hva de skulle gjøre. Siden jeg husket mine foreldres død og min egen lammelse på grunn av borreliose, som jeg nesten døde av, visste jeg at vi lenge etter at vi ikke lenger er i stand til å ha kontakt med andre, kan ha et sterkt og klart indre liv. Mens jeg var alvorlig syk, gjentok jeg i mitt indre et mantra som jeg hadde resitert i nesten tretti år. Jeg oppdaget at jeg kunne gjenta mantraet med usedvanlig klarhet, selv om jeg ikke kunne kommunisere med andre. Av og til forsøkte jeg å snakke, men klarte det ikke. Likevel bekymret det meg ikke. Det ville ha vært en stor feil. Jeg fortsatte bare å gjenta mantraet, og slik fant jeg sinnsro. Jeg tenkte på min egen erfaring og foreslo for Raymond at han skulle velge et fyndord som han stadig 16
Forord
kunne gjenta for seg selv. Han valgte et firelinjers dikt av Joseph Goldstein: Måtte Måtte Måtte Måtte
jeg jeg jeg jeg
bli fylt av kjærlige tanker. være frisk. føle fred og sinnsro. være lykkelig.
Jeg syntes at dette kanskje var for langt, men jeg visste at det var riktig for Raymond, siden det var dette han ønsket. Raymond praktiserte mantraet. Partneren hans satte det i en plastramme ved sengen, så hver gang Raymond snudde på hodet, kunne han se det og fikk en påminnelse om at han skulle gjenta det. Senere, da Raymond kom tilbake fra sykehuset for å dø, ble han gradvis mer fjern. Han mistet evnen til å snakke, mistet evnen til å peke med fingeren, og mistet til slutt evnen til å bevege seg i det hele tatt. Men når jeg kom inn i rommet hans, satte meg på gulvet ved siden av sengen og rolig sa: «Måtte jeg bli fylt av kjærlige tanker», lyste ansiktet hans opp, og øynene beveget seg under de lukkede øyenlokkene. Det hadde virket!
Den første Panchen Lama I denne boken benytter Hans Hellighet Dalai Lama seg av en lang rekke muntlige og skriftlige indiske og tibetanske tradisjoner når han fortolker et dikt i 17 strofer av den første Panchen Lama. Dalai Lama forklarer meningen i strofene, én etter én, ved å gi en detaljert 17
R ÅD
OM DØDEN
fremstilling av døden, mellomtilstanden mellom to liv og gjenfødselen, mens han hele tiden beskriver deres praktiske anvendelse på en svært betagende måte. Diktet som danner brennpunktet for denne studien, ble skrevet på 1600-tallet. Dets betydning og relevans har vært overlevert av munker og legfolk i Tibet og nå over hele verden. Men tar man det for gitt at man kan studere det og praktisere det, er man blind for de nåværende religiøse forholdene i Tibet, Panchen Lamas situasjon og den fortsatte spenningen mellom Tibet og Kina. Derfor vil jeg gjerne diskutere den historiske bakgrunnen for titlene Dalai Lama og Panchen Lama og inkarnasjonsrekken til diktets forfatter, den første Dalai Lama. Jeg vil også oppklare flere misforståelser om situasjonen i Tibet og diskutere Panchen Lamas nåværende inkarnasjon, som befinner seg i husarrest i Kina. Ved midten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet grunnla Tsongkhapa Losang Drakpa en åndelig tradisjon i Tibet som kalles gelug. Den er også kjent som gulhattenes skole. Rundt 1445 bygde Gendun Drup, en av Tsongkhapas disipler, et stort kloster i Shigatse, i en provins vest for hovedstaden Lhasa. Klostret ble kalt Tashi-lhunpo, «Lykkens fjell». Gendun Drup kom senere til å bli kalt den første Dalai Lama da den tredje inkarnasjonen hans, Sonam Gyatso (1543–88), i 1578 fikk navnet «Dalai» (en mongolsk oversettelse av «Gyatso», som betyr «osean») av sin mongolske beskytter og disippel, Altan Khan. Gendun Drup fikk hederstittelen «Panchen» av en lærd tibetaner på hans egen tid, Bodong Choklay Namgyel, fordi han kunne svare på alle hans spørsmål. «Pan18
Forord
chen» betyr «stor lærd» og er dannet av sanskritordet «pandit», som betyr «lærd», og det tibetanske ordet «chen (po)», som betyr «stor». De senere abbedene i klostret Tashi-lhunpo, som ble valgt og tjenestegjorde i begrenset tid, ble alle kalt «Panchen». På 1600-tallet gav den femte Dalai Lama Tashi-lhunpo-klostret til sin lærer, Losang Chökyi Gyeltsen (1567– 1662), den femtende abbeden i klostret. Som abbed ble han kalt «Panchen», men da Losang Chökyi Gyeltsen døde, erklærte den femte Dalai Lama at hans lærer ville komme tilbake som en gjenkjennbar etterfølger, og derfor beholdt inkarnasjonene hans tittelen «Panchen Lama» og ble abbeder i Tashi-lhunpo. Tittelen «Panchen Lama» gikk over fra å ha vært brukt om en som ble valgt til stillingen, til å bli en spesialbetegnelse for alle lamaene i en inkarnasjonsrekke. Siden den gangen har det i Tibet vært skikk at Dalaiog Panchen-lamaene i varierende grad har vært med på å anerkjenne hverandres etterfølgere. Dalai Lama er Tibets åndelige og verdslige leder, mens Panchen Lama er leder i området rundt Shigatse. Historien om hvordan Dalai- og Panchen-lamaene fikk sine navn, fjerner grunnlaget for den nåværende kinesiske regjeringens latterlige påstand om at titlene deres skulle betegne en slags underkastelse under kinesisk autoritet. Titlene er oppstått i Tibet. For å underbygge sitt krav på legitimitet peker Beijing også på at Panchen Lama blir kalt «Erdini». Men dette er et mongolsk ord som betyr «dyrebar juvel», og det er en hederstittel som mange mongolske lamaer deler. Når det gjelder Panchen Lama, ble den tildelt ham i 1731 av keiser Kiang-shi, en mandsju som på den tiden hadde makten i Kina. 19
R ÅD
OM DØDEN
Vi skal være klar over at Kina i forskjellige perioder av sin historie ble styrt av ikke-kinesiske folk, mongoler og mandsjuer, så vel som av han-kinesere. Tidlig på 1900-tallet gikk Sun Yat-sen, grunnleggeren av det moderne Kina, inn for opprettelsen av et forent Mellom-rike som omfattet Mandsjuria, Mongolia, Øst-Turkestan, Tibet og Kina. Men i 1911 sa til og med han at når den nasjonalistiske revolusjonen hadde beseiret mandsju-dynastiet, hadde Kina vært okkupert to ganger av fremmede makter – først av mongolene og deretter av mandsjuene. Mongolene, mandsjuene og hankineserne betraktet Tibet som et fremmed land også når de mektige keiserrikene deres iblant grep inn i Tibet. Vi skal dessuten være klar over at det tibetanske storriket på 700-tallet nådde helt til den tidligere hovedstaden i Kina, Chang-an – i dag kjent som Xian. Hvis tilfeldige hærtokter inn i et land betyr at angriperen «eier» landet, kan man altså argumentere med at Tibet «eier» Kina. Beijing forsøker å legitimere sitt styre i Tibet ved å hevde at kineserne spiller en avgjørende rolle under identifiseringen av regionens viktige lamaer, med Dalaiog Panchen-lamaene som de mest fremtredende. Beijings desperate forsøk på å late som om kineserne har noe å si i tibetanernes religiøse affærer, gjenspeiler seg også i rekken av begivenheter som nylig utspant seg i forbindelse med identifiseringen av den ellevte Panchen Lama. La meg først gjøre det klart hvordan prosessen er når man leter etter en høy inkarnasjon. 1. Det blir foretatt undersøkelser rundt om i landet om spesielle tegn som har skjedd i forbindelse 20
Forord
2.
3.
4.
5.
med barnefødsler, om mødre som har hatt uvanlige drømmer, og om barn som har spesielle kunnskaper de ikke har lært av andre. Varsler blir analysert. Etter den forrige Dalai Lamas død pekte for eksempel en regnbue østover og antydet at gjenfødselen ville skje i den østlige delen av landet. Deretter kom to gjenstander som lignet støttenner og var omtrent en fot høye, til syne på østsiden av den avdøde Dalai Lamas relikvieskrin. Etter at en letedelegasjon hadde funnet den neste inkarnasjonen, begynte det å vokse blomster om vinteren ved et utendørs-amfiteater der Dalai Lama pleier å undervise, og folk i Lhasa begynte spontant å synge en sang som inneholdt navnene på foreldrene hans. (Mange varsler passerer ubemerket og blir først forstått senere.) Man undersøker også overnaturlige kilder til kunnskap. En delegasjon blir sendt til en innsjø sørøst for Lhasa som gir opphav til profetiske visjoner. I den nåværende Dalai Lamas tilfelle så delegasjonen både et bilde av klostret ved hans fødested og et bilde av hjemmet hans. De så også tre skrifttegn i innsjøen: tegnene a, ka og ma. De stod for provinsen (Amdo), klostret (Kumbum) og Dalai Lamas eget navn (Ma), som stod for «kvinnelig», siden Dalai Lama som barn hadde et kvinnelig navn som betyr Det lange livs gudinne. Man gjennomfører et spådomsritual ved å rotere en skål med deigboller med navn på de endelige kandidatene inntil en av dem faller ut. Letedelegasjoner med forkledde deltagere blir utsendt for å teste om kandidatene har spesielle 21
R ÅD
OM DØDEN
kunnskaper, og om de klarer å identifisere bestemte gjenstander som har tilhørt den tidligere lamaen. Når det gjaldt den nåværende Dalai Lama, identifiserte han en av de forkledde medlemmene i delegasjonen som religiøs tjenestemann og en annen som en munk fra Sera-klostret. De gjenstandene han måtte velge mellom, var to rosenkranser, to små rituelle trommer og to spaserstokker. Forestillingen om at et materialistisk, kommunistisk styre skulle involvere seg i en slik religiøs prosess, er latterlig, men dette var nettopp det som skjedde, slik de følgende begivenhetene i forbindelse med identifiseringen av den nåværende Panchen Lama viser.
Kronologi over identifiseringen av den ellevte Panchen Lama 1984: Den kinesiske kommunistregjeringen, som invaderte Øst-Tibet i 1950 og fullførte okkupasjonen av alle deler av landet i 1959, bekjentgjør at den vil tillate tibetanere å lete etter inkarnasjoner av høye lamaer. 1987: Den kinesiske regjeringen etablerer en spesiell skole i Beijing for reinkarnerte lamaer, slik at man kan få frem «patriotiske lamaer som kan sette moderlandets enhet høyt». 28. januar 1989: Den tiende Panchen Lama dør i en alder av 51 år i Tashi-lhunpo i Shigatse. Det skjer fire 22
Forord
dager etter at han har utsendt en erklæring der han kritiserer den kinesiske regjeringen og sier: «Kinesernes styre i Tibet har gjort mer skade enn nytte.» Han var blitt værende i Tibet etter at Dalai Lama flyktet i mars 1959, og var blitt fengslet og torturert i ni år og åtte måneder under kulturrevolusjonen etter å ha skrevet en rapport der han skarpt kritiserte kinesernes politikk i Tibet. (Etter hans død gikk det hardnakkede rykter om at han var blitt forgiftet.) Samme dag foreslår Dalai Lama å sende en religiøs delegasjon på ti personer til Tibet for å be ved Panchen Lamas kloster. Februar 1989: Li Peng, Kinas statsminister, bekjentgjør at utlendinger – som betyr tibetanere i eksil – ikke skal tillates «å blande seg inn i utvelgelsesprosedyren». August 1989: Den kinesiske regjeringen bekjentgjør en fempunkters plan for å lete etter, utvelge og anerkjenne Panchen Lama. Planen er et kompromiss med myndighetspersoner ved Panchen Lamas kloster og innebærer blant annet at kineserne insisterer på at loddtrekning skal være en del av prosessen, og at de selv skal arrangere den endelige offentlige bekreftelsen. En letedelegasjon blir utnevnt av Beijing under ledelse av Chadrel Rinpoche, abbeden i Panchen Lamas kloster. Han er kjent for å være villig til å samarbeide med kineserne. 21. mars 1991: Dalai Lama informerer den kinesiske regjeringen gjennom ambassaden i New Delhi om at han ønsker å delta i letingen etter Panchen Lamas 23
R ÅD
OM DØDEN
reinkarnasjon ved å sende en delegasjon til innsjøen sørøst for Lhasa som gir opphav til profetiske visjoner. Juni 1991: Tre måneder senere svarer den kinesiske regjeringen at det ikke er noe behov for innblanding. 17. juli 1993: Lederen av den letedelegasjonen kineserne har etablert, Chadrel Rinpoche, sender ofringer og et brev til Dalai Lama om Panchen Lamas reinkarnasjon. Han forklarer at en delegasjon har besøkt to innsjøer og fått bekreftelse på at Panchen Lama har inkarnert seg igjen. 5. august 1993: Dalai Lama sender et svar til Chadrel Rinpoche gjennom den kinesiske ambassaden i Delhi. Han inviterer delegasjonen til å besøke ham i India for å diskutere letingen etter en reinkarnasjon. Det kommer ikke noe svar. 17. og 18. oktober 1994: Dalai Lama sier i et møte med en kineser som har nær kontakt med den kinesiske regjeringen, at han venter på svar på brevet han sendte til Chadrel Rinpoche den 5. august 1993. Han understreker hvor viktig det er å lete etter reinkarnasjonen i samsvar med tradisjonelle religiøse fremgangsmåter. Januar 1995: Den samme kineseren blir to ganger minnet på den tidligere diskusjonen. April 1995: Den kinesiske regjeringen bekjentgjør at den har gitt nye lover om hvordan man skal lete etter, utvelge og godkjenne inkarnasjoner av høye lamaer. 24