Margie Orford
Pappas jente Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Margie Orford Originalens tittel: Daddy’s Girl Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO Copyright © Margie Orford 2009 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen and Blake Friedmann Literary, TV and Film Agency Ltd, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43172-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Angela Fanton/Getty Images Forfatterportrett: Jonathan Ball Publishers Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10,3/12 og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Bella
Åttende august
TORSDAG
En
En grå hegre ventet i sivet, med nebbet over dammen. Da fengselsportene ble åpnet for mannen, fløy fuglen av sted. Fisken spratt, et plask i det tebrune vannet. Halv seks. Nesten helg. Vokterne var utålmodige etter å komme seg hjem etter et langt skift. Mannens løslatelsespapirer var arkivert under et navn som ikke var hans eget. Fingrene hans var klemt rundt hundrerand-seddelen fra De innsattes venneforening. Han hadde allerede kastet adressen til det kristne hjemmet for nylig løslatte, der de ventet ham. Mannen krysset ørkenveien. Han gikk i lånte bukser, en jakke som viste de tynne håndleddene hans, en hvit skjorte. Lukten av en annen manns dag i retten, svetten som fulgte med domsavsigelsens klokkestoppende øyeblikk. Han ventet mens de siste strålene av den svake augustsolen varmet ham på ryggen. Vokterne pakket sammen, hørte på radioen som spyttet ut nyhetene fra Cape Town. I det fjerne lød skranglingen fra en maksitaxi. Den kom over bakketoppen, og han la den knivtynne kroppen sin flat i grøfta. Sjåføren stoppet. Vokterne kikket opp: Det nye skiftet kom. Ikke mye å fortelle. Det ville bli en rolig tors9
dagskveld. De ble avløst, gikk om bord i taxien, dro hjem. Mørket senket seg. Fangen børstet klærne sine, med blikket fokusert femti meter lenger framme. Lengden på en luftegård. Tidligere fange. Han skrådde over jordene, en skygge som gikk ned mellom de tette vinrankene. De små hundene som lå mellom arbeidernes hytter, gjødde. En kvinne på vei hjem stoppet opp. Hun lyttet, men hundene ble stille, og hun gikk videre. Usikker. Mannen betraktet henne, rolig. Fengselet visker ut en manns lukt, lærer ham kunsten å ikke være til stede. Over ham snurret stjernene, fri fra den inngjerdede plassen som hadde rammet inn nettene hans i så mange år. På trammen til gårdshuset med røstet tak løftet hundene hodet. Så la de seg ned igjen. Inne foran peisen drakk eierne brandy mens de kikket på dagens overskrifter. Han saktnet ikke farten der han skar gjennom natta. Ved veikrysset orienterte han seg og satte kursen mot Cape Town. Ingen ventet på ham. Det var det ingen som hadde gjort siden morens begravelse. Hans tjuesju år gamle mor, skutt fem ganger av halliken sin. To ganger i ansiktet, to ganger i hjertet, én i fitta. Den gang hadde han håpet at noen ville gjøre krav på ham. Det var det ingen som gjorde etter begravelsen. Bortsett fra halliken, som holdt ham fast så en gammel mann kunne prøve ham, begge to lo av blodet og tårene. Betaling for kulene han hadde brukt til å drepe den respektløse moren hans. Han hadde smeltet inn i det kalde duskregnet i Cape 10
Town, slipt en sykkeleike, og gått til den illegale baren der morens morder satt. Med en øl i den ene hånden og en jente i gule hotpants i den andre. Han stakk den skarpe sykkeleiken i ryggen på halliken, presset den opp til spissen traff hjertet. Så forsvant han i natta. Unnskyld, mamma hadde han fått tatovert over hjertet sitt. Vrou is gif sto det over den andre brystvorten, for hora i den gule hotpantsen som hadde pekt ham ut i retten. Kvinner er gift. En taxi stoppet med sin last av nattskiftarbeidere. Han satte seg ved et vindu og så på de nye boligområdene som suste forbi. Villaer skjult bak sikkerhetsbommer; et tomt fotballstadion der vakter med schæferhunder i bånd patruljerte langs piggtrådgjerdene; et kjøpesenter som averterte med tilbud. Han hadde vært borte i flere år. Ting hadde forandret seg for de rike. Veiene ble tette blodårer. Skiftarbeidere fra fabrikkene skyndte seg hjem i mørket. Unge menn spradet på gatehjørnene. Han gikk av der landskapet var flatt og sørøsten hylte rundt husklyngene som strakte seg helt til buen av False Bay. Kasser som staten hadde bygd til folket. Ingenting hadde forandret seg for de fattige. Han snuste inn duftene av stedet som hadde vært hjemmet hans. Eksos, en død hund, saltet fra havet i det fjerne. Utsiden. En glemt drøm han hadde gravd ned da han havnet i fengsel og ble absorbert av nummergjengen, det brutale fengselsbrorskapet. Som ti år gammel drapsmann hadde han blitt tatt imot av 27-gjengen, og gjengen ga ham en rang og et mål og en familiefølelse som var sterkere enn det en mor på utsiden noen gang hadde gitt ham. 11
På hjørnet lå Nice-Time Bar, et sammensunket blikkskur som var bygd inntil et murhus. Hvite plaststoler sto oppstilt rundt røde colakasser, fem menn satt der og drakk. Inne i baren flimret det i en TV. Han bestilte en øl av jenta i baren, og stirret på kvinnen som kneppet opp skjorta på skjermen. Barjenta ga ham ølen. «Idol,» sa hun og bladde gjennom kanalene. «Det er finale i kveld.» «Gå tilbake,» kommanderte han. «Det er bare en reprise av Missing, gjengserien til dr. Hart.» Barjenta himlet med øynene. «Det er bare datteren til en nummergangster som viser fram arrene sine. En unnskyldning for å vise puppene på TV. Hun håper vel at Voice of the Cape vil betale for historien hennes.» «Gå tilbake. Skru opp lyden.» Hun skjønte det var klokt å gjøre som hun fikk beskjed om. «Alle er like når de kommer ut,» mumlet hun og tente en røyk. «Noen centimeter med bar hud, så er de blinde for alt annet.» Han overså henne mens han hørte på kvinnens raspende stemme. Hun kalte seg Pearl. Teit navn. Barjenta stumpet sigaretten og gikk for å betjene en annen kunde. Programmet var ferdig, mannen drakk opp ølen sin og gikk. Han sto i smuget bak den illegale baren og gikk gjennom planen han hadde lagt sammen med de andre i 27-gjengen, gutta som satt på huk rundt ham. Vokterne av den uskrevne loven for nummergjengene hadde bestemt hvem som skulle dø, og når. Enhver unnlatelse, ethvert ufortjent krav på rang, en12
hver røpet hemmelighet, var et svik man måtte bøte for med blod. Det var 27-gjengens lov. Han hadde ikke mye tid. Han hadde ikke nok informasjon. Men han visste hvor han skulle begynne. Han dro en hjemmelagd kniv ut av skosålen, la den i lomma. Ekspert på å bryte opp hemmeligheter.
Niende august
FREDAG
To
Grønt. Clare Hart snek seg gjennom fredagens morgentrafikk, taxiene og pickupene som strømmet inn mot byen. Rødt. Tre kråker som spiste på et hundekadaver, hoppet fram og tilbake i lyskrysset mens de betraktet trafikken med sine svarte øyne. Timingen deres var perfekt. En gjeng med gutter som kastet terning og veddet med flaskekorker, stirret på Clare. Lenkede hunder bjeffet i de forsøplede gårdene. Hun så etter en navnløs gate – skiltet var for lengst revet ned og solgt som skrapjern. Clare kikket opp på de arrete bygningene; tre etasjer uten heis, kokhete om sommeren og iskalde om vinteren. The Flats. Bygningene hadde navn etter slag som var utkjempet for lenge siden, av folk som bodde langt unna. Waterloo, Hastings, Agincourt, Trafalgar, Tobruk. Folk som bodde her, kalte det Bagdad. Coke adds life. Et håndmalt slagord i rødt og hvitt på veggen til en hjørnekafé, der den lille kioskluka var dekket med netting. På hjørnet vis-à-vis barneskolen hang søppelet på rusten piggtråd. Lekeplassen var full av barn i hvite skjorter. I et hjørne sto en liten jente alene under et skilt fullt av kulehull. Nabolagsvakten passer på deg. Barnet holdt på en matboks. De store, mørke øynene hennes så på Clare idet hun kjørte forbi. En gruppe 17
eldre gutter dukket opp ingenstedsfra, flokket seg rundt den lille jenta, slo brødskivene ut av hånden hennes, dro henne mellom seg. Barnet gjorde ingenting for å beskytte seg. En av guttene stakk hånden hardt og utforskende oppunder skjørtet hennes. Tårene trillet nedover jentas dratte kinn. Clare tutet med hornet, og guttene – ti, elleve år gamle – snudde seg og stirret. Hun var på den ene siden av gjerdet, de var på den andre. De ga jenta en siste dytt og stakk av i samlet flokk, og ble med på en fotballkamp på den støvete løkka. Jenta karet seg opp og gikk, rettet på skjørtet mens hun løp, puttet den hvite skjorta innenfor, tok til seg den tilfeldige krenkelsen, forlot den ødelagte lunsjen. Lyset skiftet, og Clare kjørte videre. Hoekstaanders – langere – kikket på henne, og den minste av dem forsvant inn i et smug da hun kjørte forbi. Nyheten om at hun var der, gikk foran henne. Hun sjekket sentrallåsen på bilen. Gult. Clare saktnet farten. De slitte bygningene var fulle av hull. På fjorten dager hadde fem barn blitt drept i en bølge av gjengkrig. Små, hvite kister ble båret i begravelsene, av bistre onkler og brødre som sverget hevn; med de resignerte mødrene på slep, som hulket da de gikk hjem for å vente på neste voldsbølge, den neste gruppen med ofre. Den hadde ikke kommet. Ikke ennå. El Alamein. De falmede, nærmest uleselige bokstavene fortalte Clare hvor bygningen lå. Afghanerne hadde merket territoriet med en nymalt hammer og sigd. Hun stoppet. En gutt rev seg løs fra veggen, slentret bort, olabuksene sagget. Clare var på hans territorium, og han visste det; visste at hun visste det. Smilte. Pulsen hennes økte da hun tastet inn teksten hun hadde fått beskjed om å sende. En annen ungdom, syltynn, dukket opp på hjørnet. To til skrellet seg løs fra veggen, sluttet seg til de andre. Krop18
pene deres smeltet sammen til et dyr med magre lemmer der de gikk. Hun sjekket skjermen på telefonen sin. Ikke noe svar ennå. Hun kikket opp på vinduene i blokka. Alle var lukket. I tredje etasje falt en gardin tilbake på plass. Foran henne, en bevegelse. Guttene på hjørnet slentret mot henne. Gutten ved bilvinduet hennes hadde begge hendene på ruta. Han bøyde seg ned, øynene hans hadde en oppsiktsvekkende grønnfarge. Clare rullet ned ruta. Bak henne ble fresingen fra en fyrstikk etterfulgt av en skarp tobakkslukt. «Du røyker ikke?» Han hadde sett at det rykket i neseborene hennes. «Nei.» «Da er du doktoren moren min sendte bud på, da.» Clare nikket. Dette var ikke tidspunktet for å forklare forskjellen på en doktor i medisin og en med hovedfagseksamen i voldtekt og seriedrap av kvinner. «Slukk den.» Klangen i stemmen hans endret seg ørlite – det var all autoriteten som trengtes. Lukten forsvant. «Hun venter på deg.» En taxi dunket seg bortover gata, bassen vibrerte gjennom asfalten og opp i ryggen hennes. Clare slengte kameravesken over skulderen og gikk ut av bilen. «Du kan slappe av. Du er sammen med Lemmetjie.» Like tynn som kniven som hadde gitt ham arret på halsen og klengenavnet hans, løftet Lemmetjie begge armene i en sirkelbevegelse som omfattet henne og hele gata. «Ingen kommer til å røre deg.» Han slo følge med henne mot bygningen. Den graffitimalte døra gikk opp før Clare rakk å banke på. Kvinnen som sto foran henne, var liten. Hun så ut som hun var femti, men var antagelig trettifem. Hun tok hånden til Clare. «Dr. Hart?» 19
«Clare.» «Jeg er Mrs. Adams,» sa hun. «Kom inn.» Clare fulgte etter henne inn i stua, der et forheng skilte kjøkkenet fra sofaene som sto presset sammen rundt TV-en. Over TV-skjermen hang det et studiobilde av en liten jente. Den hvite kjolen hennes var plettfri, glorien av krøller vendt mot fotografen, grønne øyne som betraktet Clare. «Det er henne, doktor.» Hun tente en sigarett. Gjenferdet av det perfekte ansiktet var fortsatt synlig i kvinnens hule trekk, til tross for at ansiktet var preget av historien til stedet der hun bodde. Arret på leppen var en signatur fra ektemannens knyttnever. Øynene hennes var intense, grønne. Samme fargen som øynene til Lemmetjie, samme fargen som øynene til datteren som var savnet. «Hvor er hun?» «Jeg vil at du skal filme dette,» sa hun. «Sånn at du kan dokumentere sannheten.» Clare tok fram kameraet og panorerte fra bildet av den lille jenta til kvinnen som sto ved siden av henne. «Forsvant. I går.» «Så du henne i går?» spurte Clare. «Var hun her?» Kvinnen la hodet i hendene. «Jeg trodde hun var hos moren min.» «Er hun ikke det?» «Moren min sendte henne ut for å kjøpe sigaretter. Hun kom ikke tilbake. De trodde hun hadde gått hjem, hit. Lemmetjie og tjommiene hans gikk for å lete etter henne, men hun var borte.» Clare begynte å forstå alvoret. «Har dere lett overalt?» spurte hun Lemmetjie. «Hos alle vennene hennes, tantene mine,» sa Lemmetjie. «Min andre ouma.» «Og ingen har sett henne?» «Nei.» «Har du sjekket med butikken?» spurte Clare. «Kom hun dit?» 20
«Ja. Kvinnen som jobber der, ga henne sigarettene.» «Og ingen har sett henne sammen med noen?» Lemmetjie ristet på hodet. «Hva mer?» sa Clare. «Fortell henne,» sa Mrs. Adams. «Det var en bil i gata. Fargete ruter,» sa Lemmetjie. «Andre sier at en onkel snakket med henne.» «Jeg så deg på TV i går. Missing, programmet ditt om datteren til gangsteren, Pearl. Det sto en artikkel om deg i The Cape Sun også. De sa at du hadde funnet noen av de savnede jentene,» sa Mrs. Adams. «Hun er absolutt savnet, en – hva var det du kalte dem? – en Persefone, dratt ned i helvete. Du sa at det var det prosjektet ditt dreide seg om. Å lete etter savnede jenter, få dem tilbake til mødrene sine.» «Jeg finner ut hva som har skjedd med dem,» sa Clare, og tok blikket fra kameraet. «Jentene jeg fant» – det var ikke mulig å si det på en pen måte – «var allerede døde.» Mrs. Adams foldet hendene over den hule magen. «Hvis hun er død, vil jeg ha liket. Du må i det minste finne noe jeg kan begrave.» Mrs. Adams ristet en ny sigarett ut av pakka på bordet, smøg seg bort til vinduet langs det smale mellomrommet mellom sofaen og veggen, dro opp gardinen. Hun pattet på sigaretten som om den var en livline. «Harry Oppenheimer har gullgruver. Voëltjie Ahrend og gangsterne hans har dette.» Hun slo ut med hånden mot kassehusene og bakgårdsskurene. «Det er også en slags gullgruve. De eier politiet. Hvis jeg går til politiet, blir barnet mitt helt sikkert drept. De vil ikke bare sitte og se på at så mye makt blir solgt fra dem.» «Hvem er det som kjøper?» spurte Clare. «Kjøp, salg. Gangstere, politi, politikere,» sa Mrs. Adams og vendte det grønne blikket sitt mot Clare. «Det er det samme for oss som bor her. Det er vi som betaler fra begynnelse til slutt.» «Sønnen din er med i Nabolagsvakten,» sa Clare. «Han 21
fortalte meg det da vi snakket sammen på telefonen. Du må ringe politiet,» sa Clare. «Da mobiliserer de Nabolagsvakten og får alle til å lete. Det kan ikke jeg gjøre.» «Nabolagsvakten, særlig. Lemmetjie vet ingenting. Han er tjue år gammel og har ikke sittet inne engang. Jeg sa det til ham. Hva hjelper det å stå vakt utenfor narkoreiret til en gangster?» «Gjengene tar over her, mor,» sa Lemmetjie. «Voëltjie Ahrend og 27-gjengen hans.» «Voëltjie Ahrend vet ikke en dritt om nummergjengene, han satt inne i et år. Slapp ut fordi advokaten hans bestakk en dommer. Nå gjør han krav på et territorium han aldri har slåss for. Gangsterne eier politiet – og det er vi,» hun stakk en finger i brystet sitt, «kvinnene, småjentene våre, som betaler prisen for mennene. Det var derfor jeg ringte deg, doktor. Hvis du lager filmen din, vil de lete etter henne. Ellers sier de bare: Vent i tjuefire timer og meld henne savnet.» «Jeg sa jo at du tar feil, mamma.» Lemmetjie så henne ikke i øynene. «Jeg gjør det for Chanel. For at det skal bli trygt for lillesøsteren min å leke ute.» «Det er den du er som skader søsteren din,» freste moren hans. Et svar i det fjerne: et skudd, et smell fra lydpotta på en bil? Mrs. Adams flyttet seg ikke fra vinduet. «Chanel,» sa Mrs. Adams. «Det er en advarsel. Til meg. Til ham. Om at vi skal ligge unna.» «Si meg, doktor.» Mrs. Adams snudde seg mot kameraet til Clare. «Hva betyr vel enda en liten jente i en krig?» Clare gruble over spørsmålet mens hun kjørte tilbake. Etter hvert som hun nærmet seg byen, ble fortauene mindre sprukne, så dukket det opp trær, og husene ble mer tilbaketrukket fra veien. Det var murer i stedet for nettinggjerder, og snart var hun tilbake i eikealleene i forstedene som lå i de grå åsene under Table Mountain. Hun stoppet ved renseriet og hentet aftenkjolen sin, kjøpte et 22
par høyhælte sandaler på vei tilbake til bilen. Hun la dem i bagasjerommet, og så dro hun til studioet for å godkjenne den endelige lydmiksen til kveldens utgave av Missing. Hun ba om to mindre endringer, og så sendte hun programmet til produsenten. Deretter tok hun med seg sine egne kopier av Missing og kjørte hjem. Hun låste opp ytterdøra og gikk opp til sitt hvite, rolige fristed. Clare åpnet skyvedøra ut til balkongen med utsikt over Sea Point Promenade mens katten snodde seg rundt anklene hennes og purret velkommen. Hun løftet opp Fritz. Sjøen i det fjerne glitret i ettermiddagssolen. På en plen i nærheten av huset til Clare dyttet en ung kvinne datteren sin på en gul huske. «Høyere, mamma, høyere!» ropte barnet med håret flagrende i vinden. «Jeg flyr! Se på meg, som en fugl.»