Owen Laukkanen Morderens øyne

ACTION

TIDLIGERE BØKER AV OWEN LAUKKANEN: Raske penger Mye vil ha mer

Owen Laukkanen

Morderens øyne Oversatt av Tor Erik Solberg

© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © Owen Laukkanen 2014 This edition published by arrangement with G. P. Putnam’s Sons, a member of Penguin Group (USA) Inc., through Ulf Töregård Agency AB. ISBN 978-82-02-47281-8 1. opplag 2015 Originalens tittel: Kill Fee Oversettelse. Tor Erik Solberg Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsfoto forside: © kittbg istockphoto.com Bakside: © gremlin istockphoto.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Andrew og Terry

1 Milliardæren valgte en pokkers dag å dø på.

Det var en solfylt lørdag i begynnelsen av april, en vakker ettermiddag i Saint Paul. En dag som liksom visket ut ethvert minne om den lange Minnesotavinteren, som nettopp var forbi. Dette var ikke noen passende ettermiddag for et drap.

En time før milliardæren møtte sin skjebne, møttes en helt vanlig utseende mann og en vakker kvinne til lunsj i den gamle spisevognen på West 7th Street. Da de var ferdige, slentret de langsomt nedover St. Peter mot Mississippielva.

De var et umake par. Han var litt tykkmaget og nesten skallet. Hun var høy og elegant, virket kanskje litt streng og avmålt. Hun var farget, og minst ti år yngre enn ham.

Og selv om de gikk tett inntil hverandre, snakket ivrig sammen og lo ofte, var det noe nølende ved holdningen deres, en slags uforløst spenning. De var noe mer enn bare tilfeldig bekjente.

De kom til 5th Street og dreide vestover. De gikk forbi det staselige, gamle Saint Paul Hotel og inn i Rice Park, en fredelig oase midt i den hektiske storbyen. Sola skinte, men luften var skarp ennå. Parken var full av andre par og 7

barnefamilier, lokalbefolkning og turister i skjønn forening. Mannen og kvinnen vandret omkring uten noe bestemt mål. De slentret forbi Landmark Center med sine tårn og spir i rosa granitt. Så gikk de gjennom parken mot det ruvende Central Library. De kjøpte kaffe i Saint Paul Hotel, før de gikk tilbake til parken og fant en ledig benk.

Det var lørdag ettermiddag, og verken Kirk Stevens eller Carla Windermere hadde noe annet sted å være.

Når sant skulle sies, gledet de seg til disse møtene, både Stevens og Windermere. Det var ikke ofte de hadde så god tid. Jobben, minnesotaværet og Stevens’ familieforpliktelser gjorde at de ikke så hverandre så ofte. Men det skjedde et par ganger i måneden, og det var kanskje nok.

Windermere nippet til kaffen og vendte ansiktet mot sola. Hun nøt å kjenne hvordan den varmet.

– Det er dette jeg snakker om, Stevens, sa hun. – Det er dette jeg har lengtet etter. Sola. Varmen. D-vitaminer.

Stevens flirte. – Ja, sommeren er på vei, sa han. – Du har overlevd enda en vinter. Du er snart en ekte nordboer nå, en som hører hjemme i Minnesota.

Hun sendte ham et sideblikk. – Nei, langt ifra. Jeg vil alltid lengte etter varmen i sør. Uansett hvor mange snøstormer jeg opplever, klarer jeg aldri å venne meg til været her.

– Men du trives jo her oppe, sa han. – Bare innrøm det.

– Tja, kanskje litt. Men det skyldes i alle fall ikke været.

Han så spørrende på henne. – Hva skyldes det da?

Hun ristet på hodet, mens et lite smil lurte på leppene.

Hun tok en ny slurk av kaffen og satte koppen ned på benken mellom dem. Så kastet hun et blikk rundt i parken.

Det krydde av folk som var ute og nøt solskinnet. De tok bilder av fontenen, Landmark Center, hotellet, statuene av figurene fra tegneserien «Knøttene» – reist til ære 8

for Charles Schulz, tegneren som var født og oppvokst her i tvillingbyene. Windermere så en smilende familie samle seg rundt Charlie Brown og posere for kamera mens de lo og spøkte med hverandre. Hun ventet til bildet var tatt, og familien hadde gått videre, før hun snudde seg mot Stevens igjen.

– Det skyldes ikke deg heller, sa hun. – Så ikke gjør deg noen falske forhåpninger. Og det skyldes ikke maten, eller de vakre omgivelsene eller utelivet. Minnesota kan ikke måle seg med Miami i noe av det.

– Da må det jo skyldes jobben, sa Stevens.

– Jobben, ja, sa Windermere og spisset munnen. – Jo, jeg tror det, Stevens. Det må skyldes jobben.

To og et halvt år tidligere hadde Kirk Stevens kjørt fra Saint Paul til FBIs regionale hovedkvarter i sentrum av Minneapolis, hvor han hadde truffet en kvinne med fortryllende øyne og sørstatsdialekt. Hun hadde tatt ham med inn på et lite møterom og hørt på ham, mens han la fram sin oppsiktsvekkende teori om en ukjent bande av unge kidnappere, som opererte på tvers av statsgrensene.

Kvinnen var Windermere, og Stevens, som var etterforsker i BCA – Minnesota Bureau of Criminal Apprehension – trengte hennes hjelp til å forfølge kidnapperne over statsgrensen.

Han hadde tenkt å legge hele saken i fanget til Windermere og så glemme den. Han var jo ansatt i delstatspolitiet. Men Windermere hadde insistert på at han skulle etterforske saken sammen med henne. Hun hadde sendt inn en søknad, og allerede dagen etter satt Stevens på et fly til Chicago. Det var begynnelsen på en forrykende reise i Stevens’ karriere som politimann.

Et knapt år senere skjedde det igjen. Carter Tomlin, 9

en rik regnskapsfører i Saint Paul, hadde begynt å rane banker. Han var en bekjent av Stevens. Windermere var på sporet av ham. Stevens hadde ikke trodd henne. Det hadde ikke FBI-partneren hennes heller, eller hennes overordnede. Ikke før Tomlin hadde begynt å drepe. Og ikke før han hadde trukket Stevens og familien hans inn i sitt vanvittige, dødelige spill.

Etter den første kidnappingssaken hadde de drevet bort fra hverandre. Men etter Tomlin-saken hadde de holdt tett kontakt. Midt i det redselsfulle dramaet da han kjempet en fortvilet kamp mot tiden for å få stanset Tomlin, som hadde gått fullstendig fra forstanden, hadde Stevens savnet agent Windermere. Og selv om FBI-agenten hadde pigger som en kråkebolle, visste Stevens at hun følte det på samme måten.

Så nå, et år etter Carter Tomlin, satt de her på en benk i parken i Saint Paul, drakk kaffe og nøt sola, mens de snakket og lo som gode, gamle venner. Det var virkelig en praktfull dag, tenkte Stevens, mens han så seg rundt i parken.

På den andre siden av gaten kjørte en sølvgrå Bentley opp foran Saint Paul Hotel. Stevens så den stanse foran den eføykledde fasaden på det ærverdige hotellet. Windermere dultet ham i siden.

– Se på den bilen, sa hun. – Kanskje det er Prince.

Stevens ristet oppgitt på hodet. – Bare fordi du er i Minnesota, må du ikke tro det er Prince, hver gang du ser en fin bil.

– Eller F. Scott Fitzgerald. Men jeg tror ikke han kjører Bentley.

– Jeg tror ikke han kjører noe som helst, sa Stevens.

– Han har holdt seg i ro ganske lenge nå, faktisk.

De så at sjåføren steg ut og gikk rundt bilen for å 10

åpne bakdøren på passasjersiden. En kortvokst, hvithåret mann i elegant dress steg ut på fortauet.

– Som jeg trodde, sa Windermere. – Det er Fitzgerald.

Stevens så granskende på mannen foran hotellet. – Ja, han ser i alle fall gammel nok ut.

Den hvithårete mannen støttet seg til spaserstokken, mens han gikk langsomt mot inngangen til hotellet. Windermere kastet et ertende blikk på kollegaen sin.

– Han virker nesten enda eldre enn deg, Stevens.

Stevens rynket pannen og skulle til å svare, men ordene rakk aldri å komme ut. Lyden av et skudd avbrøt ham.

Noen skrek. Den hvithårete mannen sank sammen på fortauet.

2 Windermere var på beina før den hvithårete mannen hadde truffet bakken. Hun styrtet over gaten og inn oppkjørselen til hotellet, uten å ense rasende taxisjåfører som la seg på hornet. Noen skrek fremdeles. Skrekkslagne tilskuere søkte dekning.

Hun skjønte straks at mannen var død. Han var blitt truffet i bakhodet, like bak høyre øre. Og det var ikke noe vakkert syn. Blod og gørr og biter av kraniet hadde sprutet utover betongen. Mye blod.

Windermere huket seg fort ned mellom hotellinngangen og den store Bentleyen. Hun skulle ønske hun hadde tatt med seg tjenestepistolen.

– Hold dere i dekning, ropte hun. – Ring 911!

Steven kastet seg andpusten ned ved siden av henne.

11

Han kikket bort på den hvithårete mannen. – Det var som faen, sa han. – Hvor kom skuddet fra?

Windermere satt sammenkrøpet og prøvde å gjenskape episoden for sitt indre blikk. Hun forestilte seg at hun hørte skuddet igjen, så den hvithårete mannen falle. Så på skuddsåret i hodet hans og forestilte seg kulens bane.

– Snikskytter, sa hun bare.

Stevens skjønte hva hun mente. Han vred seg rundt og kikket over bakenden på bilen. Bak dem ruvet Landmark Center. Alle tårnene og utspringene på den digre bygningen var ypperlige skjulesteder for en snikskytter med rifle og kikkertsikte. Han nappet henne i armen. – Der oppe! sa han.

3 Lind senket geværet straks mannen i siktet segnet om.

Han lukket vinduet fort og gikk ut av rommet, til balkongen som gikk rundt den indre borggården.

Lyden av sirener hørtes allerede utenfor. Folk på balkongen hadde oppdaget at noe skjedde. De hadde kommet ut fra kontorene sine med mobiler og papirer i hendene. De kastet undrende blikk i retning av Lind. Han lot som ingenting og gikk med faste skritt langs balkongen bort til trappa.

Mens han gikk ned til første etasje, ble sirenene høyere.

Det var trengsel i trappa. Kontorfolk. Sekretærer. Bibliotekarer og kuratorer fra museene inne i senteret. Lind passerte en gruppe med besøkende og gikk fort ned til borggården og ut gjennom hoveddøren til senteret. Han 12

trengte seg forbi en ny gruppe med undrende ansatte og skyndte seg ut i det blendende dagslyset. I trappa ned til fortauet passerte han en farget kvinne og en eldre, hvit mann. De kom styrtende opp trappa og kastet bare et fort blikk på ham. Lind saknet ikke farten. Han dreide til høyre ved 5th Street, vekk fra svermen av politibiler utenfor hotellet, og fortsatte å gå. * Stevens og Windermere skyndte seg inn i Landmark Centre, trengte seg forbi forskrekkede tilskuere hele veien fra fortauet og inn i borggården. Det var folk overalt, og fullt kaos. Stevens albuet seg gjennom trengselen, med Windermere i hælene.

– Tårnene, sa Stevens. – Hvordan kommer vi opp dit?

Windermere fikk øye på en trapp på den andre siden.

– Der. En dame kom styrtende ned trappa og kolliderte nesten med Stevens. Øynene hennes var store og forskrekkede.

Windermere fikk tak i henne før hun snublet.

– Så så, sa hun. – Ta det med ro.

Damen prøvde å vri seg løs. – Slipp meg, sa hun. – Jeg må varsle politiet.

– Vi er fra politiet, sa Stevens. – BCA og FBI. Hva har skjedd?

Damen så på Windermere og på politiskiltet som Stevens holdt fram.

– Gudskjelov, sa hun, og pekte mot inngangen til borggården. – Han gikk ut den veien.

– Hvem? sa Windermere.

– Han som skjøt. Han gikk ut der. Jeg prøvde å følge etter ham ned.

13

Windermere vekslet et fort blikk med Stevens. – Beskriv ham, sa hun.

– En helt vanlig fyr. Ikke særlig høy. Brunt, kortklipt hår. Ung. Midt i tjueårene, kanskje.

Hun så på dem med et opphisset uttrykk i ansiktet.

– Han slipper unna!

– Vi passerte ham, sa Stevens. – I trappa. Vi gikk rett forbi ham!

Windermere var allerede på vei mot utgangen. – Kommer du, Stevens?

4 De forlot damen i Landmark Center og styrtet ut i 5th Street. Windermere førte an med raske skritt. Hun dreide til høyre og løp. Stevens strevde med å holde følge. Han prøvde å holde seg i passelig form, men Windermere var mye yngre enn ham. Dessuten hadde hun gjort det godt i friidrett hjemme i Mississippi.

Hun kom til enden av kvartalet og stanset opp for å kaste et blikk oppover og nedover Washington Avenue.

Men i det samme Stevens nådde fram, la hun på sprang igjen. Han ble stående et øyeblikk for å få igjen pusten.

Så løp han etter henne. * Lind gikk nedover 5th Street, langs den høye muren som gikk rundt stadionet hvor det profesjonelle hockeylaget spilte. Han gikk fortere nå, det var ingen mennesker på fortauet. Han hadde lagt sirenene og kaoset bak seg, men 14

han løp ikke. Å løpe ville bare vekke unødig oppmerksomhet.

Han gikk rundt stadion til han kom til 7th Steet, krysset den travle gaten og satte kursen for bussterminalen.

Han hadde lagt sentrum bak seg nå, rundt ham var det bare store parkeringsplasser for stadion og nesten ingen bygninger. I det fjerne kunne han se tårnet til Saint Paulkatedralen.

Han tok en snarvei gjennom den lille krattskogen som strakte seg langs 7th Street, og kom ut på en halvtom parkeringsplass. Han gikk med faste skritt over den støvete grusen dit hvor bilen hans sto. Han skulle akkurat til å sette seg inn, da han hørte noen rope bak ham.

Han snudde seg, og så den fargede kvinnen fra trappa utenfor Landmark Center. Hun kom løpende mot ham.

Noen meter bak henne kom følgesvennen hennes, den gråhårete mannen. Begge hadde et bestemt uttrykk i ansiktet. Lind så dem nærme seg. * – Stans! ropte Windermere fra utkanten av parkeringsplassen. Den unge mannen gjorde som han fikk beskjed om. Han rettet seg opp, snudde seg vekk fra bilen han var i ferd med å sette seg inn i, og så på henne. Windermere møtte blikket hans og kjente en iskald iling nedover ryggraden.

Han så helt vanlig ut, akkurat som kvinnen i Landmark Center hadde beskrevet ham. Omkring en sytti høy, kortklipt, brunt hår, kledd som en hvilken som helst unggutt.

Han så helt vanlig ut. Bortsett fra at han ikke så vanlig ut i det hele tatt. Det var noe med ansiktet hans.

Det var øynene. Måten han så på henne på. Det var 15

noe tomt og uttrykksløst i blikket. Det viste det ikke det minste tegn til ondskap, eller frykt, eller undring, eller noen slags følelse i det hele tatt. Windermere saknet uvilkårlig farten og angret enda en gang på at hun hadde latt Glocken ligge igjen hjemme.

Unggutten så på henne et par sekunder, før han snudde seg rolig, satte seg inn i bilen og startet motoren. Så kjørte han ut av parkeringsplassen.

5 Stevens kom opp på siden av Windermere. – Hvorfor stanset du? sa han. – Du hadde ham jo.

Foran dem hadde bilen kommet til enden av parkeringsplassen og svingte ut i 7th Street. Den kjørte fort, men ikke fortere enn at føreren hadde full kontroll.

– Chevrolet, ikke sant? sa Stevens, og trakk opp mobilen. – En Aveo, tror jeg. Tok du nummeret?

– Ja, sa Windermere. – Jeg tok det.

– Crowson, sa Stevens i telefonen. – Ta fram pennen.

Det gjelder skytingen utenfor Saint Paul Hotel. Vi har bilnummeret til drapsmannen.

Han rakte mobilen til Windermere. Hun dikterte nummeret og rakte telefonen tilbake til Stevens.

– Få det ut til alle patruljebiler i Saint Paul, sa Stevens til Crowson. – De skal se etter en liten, grå Chevrolet, antagelig en Aveo.

Han avsluttet samtalen og snudde seg til Windermere igjen. – Hva i helvete var det som skjedde?

Windermere så over mot den andre siden av parkerings16

plassen, der den grå bilen hadde forsvunnet ut i trafikken.

Hun svarte ikke med det samme.

– Jeg mistet rett og slett fatningen et øyeblikk, Stevens, sa hun etter en stund. – Fyren stirret på meg, og jeg ble helt lamslått.

– Lamslått? Hva i all verden mener du?

– Jeg ble bare stående, sa hun. – Det var noe ved blikket hans som fikk meg til å stivne. Jeg kan ikke forklare det. Det var ikke som noe møte mellom politi og drapsmann, det var som om jeg bare var luft for ham …

– Du viste ham ikke politiskiltet, sa Stevens. – Eller pistolen din. Kanskje han ikke oppfattet at du var fra politiet.

Hun ristet på hodet. – Det var noe mer enn det, sa hun.

– Han hadde nettopp drept en mann. Han var på flukt.

Og han bare stirret på meg, som om han sto og ventet på bussen.

Hun rynket pannen og så over parkeringsplassen mot 7th Street, hvor trafikken fløt som vanlig, som om ingenting hadde skjedd.

De gikk tilbake langs 5th Street mot Rice Park, Landmark Center og Saint Paul Hotel. Det var politi overalt nå, og ambulanser og alt som fulgte med. Reportasjebiler fra TVstasjonene. Tilskuere. Det var som en filmscene.

Nå er vi i gang igjen. Tankene til Stevens drev et øyeblikk tilbake til kidnapperne, til Arthur Pender og banden hans. Og til Carter Tomlin og hans bankranerliga. Han følte et aldri så lite stikk av begeistring, før han tok seg sammen og skjøv vekk tanken.

Dette er ikke din sak, tenkte han. Og ikke Windermeres heller. Dette er bare en sak for Saint Paul-politiet.

De kastet seg ut i trengselen og viste politiskiltene til 17

de uniformerte betjentene som voktet politisperringene rundt oppkjørselen til hotellet. Så gikk de opp til inngangen, hvor liket av den hvithårete mannen fremdeles lå på fortauet.

Politifolkene undersøkte omgivelsene. Kriminalteknikere finkjemmet liket. Et par karer i krøllete dresser sto ved Bentleyen og drakk kaffe med morske ansikter mens de fulgte med på teknikernes arbeid. Av og til kom en av dem med en tørrvittig kommentar, og den andre humret en kort, dyster latter. Etterforskere fra drapsavsnittet.

Windermere viste dem skiltet sitt. – Windermere, FBI, sa hun. – Hvem har fått saken?

Mennene så på hverandre. Så tok den eldste fyren et skritt fram og nikket.

– Jeg er Parent, sa han. – Husker du meg?

Windermere nikket. – Tomlin-saken. Du jobbet med gamblingen der, ikke sant? Har du fått denne saken også?

– Ja, i alle fall til FBI tar den fra meg igjen.

– Så heldig er du ikke denne gangen. Vi er bare vitner.

Denne saken er din.

Hun presenterte Stevens. Parent så på dem begge.

– Så dere er vitner? sa han. – Begge to?

– Vi er gamle venner, sa Stevens. – Vi så drapet fra benken i parken der borte. Vi fikk et glimt av mistenkte og fikk tatt nummeret på bilen hans.

– Jaså, du verden, sa Parent, og kastet et blikk på liket.

Så trakk han opp notisblokken. – Da vil jeg gjerne at dere forteller meg alt dere vet.

6 Lind holdt fartsgrensen sørvestover på 7th Street mens han prøvde å gli umerkelig inn i trafikken. Han prøvde å ikke merke den gryende panikken som lå og lurte i bakhodet.

Den fargede damen hadde nok merket seg bilnummeret hans. Hun hadde nok ringt politiet. Akkurat nå var nok politiet på utkikk etter bilen.

Fjern deg fra åstedet uten å bli oppdaget. Ikke tiltrekk deg unødig oppmerksomhet. Nest viktigste mål.

Lind speidet etter politibiler. Sjekket i bakspeilet, sjekket møtende trafikk, parkeringsplassene langs veien. Han så et par patruljebiler, men de kom ikke etter ham.

Han fulgte 7th Street til den gikk sammen med motorveien, og dreide sørover for å krysse Mississippielva. Han kjørte forbi innsjøer og beitemarker og skog, før han kom til avkjøringen til flyplassen. Han parkerte på plassen for innlevering av leiebiler og ventet til mannen hadde scannet merket som var festet på frontruten.

Mannen gliste vennlig til Lind. – Hatt et hyggelig opphold?

Lind svarte ikke. Mannen rynket pannen, og rakte Lind en kvittering. Han kastet et fort blikk på Lind igjen, før han skyndte seg videre. Lind var allerede på vei mot terminalbygningen. Han fant en søppelkasse, og rev kvitteringen i småbiter, slik han hadde lært. Så tok han den lille banen som førte ham til avgangshallen i hovedterminalen.

Der stilte han seg i køen til Delta.

Damen ved innsjekkingsskranken stusset, da hun fikk opp det falske navnet hans på skjermen. Lind kjente et lite stikk av panikk igjen. – Du er jo en fast kunde med 19

bonuskort, sa hun etter en stund. – Du hadde ikke trengt å stå i denne køen.

Lind pustet lettet. – Det skal jeg huske til neste gang, sa han. Han tok billetten og gikk bort til sikkerhetskontrollen. Vakten vinket ham gjennom. Metalldetektoren pep ikke.

Han gikk om bord i flyet i køen som var forbeholdt første-klasse- og businesspassasjerer. Han satt på vindusplassen sin, mens flyet langsomt ble fylt opp, mens det rygget ut fra gaten, mens det raste bortover rullebanen og kom opp i riktig høyde. Han så ikke ut av vinduet. Han leste ikke i magasinet som lå i setelomma. Han bare satt stille og lurte på om den fargede damen og mannen som fulgte henne, hadde skaffet ham unødig oppmerksomhet.

To og en halv time senere landet flyet i Philadelphia.

Det var mørkt utenfor, og det regnet. Lind gikk av flyet og gjennom terminalbygningen til parkeringshuset. Der fant han bilen sin og kjørte vekk fra flyplassen.

Han fulgte Interstate 95 over Schuylkill River og ned til sentrum av Philadelphia. Han manøvrerte seg gjennom de travle, regnvåte gatene og parkerte i en kjellergarasje.

Så tok han heisen opp.

Han gikk ut av heisen i øverste etasje og låste seg inn i leiligheten sin. Der sparket han av seg skoene og gikk fra rom til rom og slo på alle lys. Da hele leiligheten var lys som dagen, gikk han inn i stua, slo på TV-en og skrudde opp lyden. Han fant noe hurtigmat i fryseren og satte den i mikroovnen. Brygget en hel kanne med sterk kaffe og tok med både middagsmaten og kaffen inn i stua.

Det var mørkt ute, og det regnet fremdeles. De fjerne lydene fra storbyen hørtes langt nedenfra. Lind spiste middagen og drakk kaffe fra et stort krus. Han satt i sofaen midt i det opplyste rommet og så på TV, hvor det ble 20

sendt en rekke forhåndsvisninger av kommende filmer, om og om igjen. Han satt i sofaen hele natten, drakk kaffe og så på TV, mens han håpet at telefonen skulle ringe snart.

7 Den døde mannens navn var Spenser Pyatt, og han var styrtrik.

– Et konglomerat av medieselskaper, kunne politibetjent Parent fortelle Stevens og Windermere. – Satelitt-TV. Han bygde opp et imperium fra en radiostasjon ute på landsbygda.

– Jeg har hørt om ham, sa Stevens. – Fergus Falls. Det var der han begynte.

Windermere så spørrende på ham, så han trakk på skuldrene. – Det er en kjent historie her i Minnesota i alle fall. Skapte en milliardformue med sine egne hender.

– Ja vel, sa Windermere. – Så fyren er en slags helt i Minnesota?

– Helt er vel litt sterkt sagt, sa Parent. – Han er bare en god suksesshistorie.

Windermere kikket bort på fortauet, hvor rettsmedisineren i Ramsey County holdt på med å trille liket av Pyatt inn i sykebilen. – Men en historie uten noen lykkelig slutt, ser det ut til.

Stevens og Parent fulgte blikket hennes. Så kremtet Stevens og så på Parent. – Er det noe mer du trenger fra meg? sa han.

– Nei, med mindre dere i BCA ønsker å ta denne saken ut av hendene mine.

21

– Det kan du bare glemme, sa Stevens. – Denne saken må du nok slite med selv.

Han trykket politibetjentens hånd, før han snudde seg til Windermere. – Jeg tror jeg stikker hjem nå.

Hun så på ham. – Nå?

– Jeg lovet Nancy å være hjemme til middag. Og JJ skal spille fotball i kveld.

– Men klokka er ikke fire ennå, Stevens. Vil du ikke se hvordan saken utvikler seg?

Stevens kikket på Parent, på bilen til rettsmedisineren, på den store, sølvgrå Bentlyen og blodflekken på fortauet.

Han tenkte på drapsmannen, så for seg den lille Chevroleten som smatt ut i trafikken. Jo, han hadde lyst til å bli her litt lenger. Men så ristet han på hodet.

– Dette er ikke vår sak, Carla.

– Ikke rent formelt, kanskje, sa hun. – Men vi så jo fyren, Stevens. Vi vet hvordan han ser ut. Vi vet hvem han er. Kanskje vi kan hjelpe til på en eller annen måte.

Hun så uttrykket i ansiktet hans, og lo. – Ikke lat som om du ikke har lyst til å bidra, partner. Du er like tent på dette mysteriet som jeg er.

Stevens prøvde å komme på et svar, noe diplomatisk som ikke ville stemple ham som en kjedelig, avdanket kontorrotte. Men i det samme kom en uniformert politikvinne løpende bort til Parent.

– Melding fra sentralen, sa hun andpusten. Hun var hektisk rød i kinnene. – De har funnet bilen til gjerningsmannen.

Stevens vekslet et fort blikk med Windermere og snudde seg for å høre.

– Det var ganske riktig en grå Chevrolet Aveo. En leiebil. Fra Liberty Cars. De fant den på flyplassen.

– Har de fått noe navn på føreren?

22

– Ja, navn, flightnummer, alt. Fyren kom seg ut av staten i en helvetes fart.

Windermere flirte til Stevens. – Ut av staten, partner.

Du vet hva det betyr.

Hun snudde seg mot Parent, mens hun trakk opp mobilen fra lomma. – Mathers, sa hun inn i telefonen. – Hold an et øyeblikk.

Hun så på Parent. – Kanskje FBI kan være til hjelp likevel, politibetjent. Hva heter gjerningsmannen vår?

Hun løftet mobilen til øret igjen før Parent rakk å svare.

– Er du der, Mathers? Har vi mulighet til å få stanset alle fly som skal gå fra Minneapolis-Saint Paul flyplass i de neste femten minuttene?

Hun lyttet. – Ja vel, sa hun. – Gjør et forsøk i alle fall.

Vi har en drapsmann gående løs.

Hun stakk mobilen i lomma igjen, og så på Parent. Han åpnet munnen, men Windermere holdt opp en pekefinger.

Så kikket hun på Stevens, fremdeles med et lite flir rundt munnen.

– Er du sikker på at du ikke vil bli her?

8 Parkerson tok en sen ettermiddagspause for å sjekke nyhetene på pc-en. Han fant det han lette etter, og leste det med interesse. Et tilfreds smil bredte seg over ansiktet hans. Da han hadde lest nyhetsmeldingen, lukket han nettleseren og grep telefonen. Så nølte han litt.

Han reiste seg, og gikk bort til kontordøren. Han luk23

ket den og vred om låsen. Det var lørdag ettermiddag. Bedriften var nesten tom for folk. Men man kunne ikke være forsiktig nok.

Parkerson satte seg fornøyd ned ved skrivebordet, og grep telefonen. Han tastet nummeret etter hukommelsen, og ventet.

En mann svarte. – Er denne linjen trygg?

– Helt trygg, svarte Parkerson. – Jobben er utført.

Det var stille en stund. – Er du sikker?

– Sjekk nyhetene. Jobben er gjort.

– Ja vel.

Mannen slapp pusten. – Okay.

– Jeg venter på betalingen, sa Parkerson. – Du vet hva du skal gjøre.

– Så han er død, sa mannen.

Parkerson sukket. – Død og borte. Ønsket ditt er blitt oppfylt. Nå gjenstår bare betalingen.

Det ble en ny, lang pause.

– Hører du meg?

– Ja da, sa mannen. – Det er i orden. Jeg skal sørge for at du får pengene.

Parkerson la på. Han åpnet et regneark på pc-en og begynte å jobbe igjen. Eller rettere sagt: Han forsøkte å jobbe. Før det var gått fem minutter, ringte telefonen igjen. Parkerson tok den.

– Ja? – Jeg drepte ham.

Fyren hørtes ut som et såret dyr. – Herregud, jeg kommer til å bli hengt for drap.

– Du drepte ham ikke, sa Parkerson. – Jeg har jo sagt at du er trygg. Oppdraget kan ikke spores til deg. Slapp av nå.

Han la på røret igjen. Alt var stille på kontoret. Han ble 24

sittende og stirre tankefullt på telefonen i ett minutt eller to.

Den gutten var en fordømt amatør. En tikkende bombe.

En fare. Parkerson stirret på telefonen i enda et minutt.

Så løftet han opp røret igjen.

9 Bildene kom tilbake. De kom alltid tilbake.

Lind hadde holdt seg våken så lenge han kunne. Han satt i sofaen med alle lysene på i leiligheten og TV-en høyt på, helt til naboene banket i veggen. Regnet pøste ned utenfor vinduene, og natten gikk langsomt over til dag.

Lind satt i sofaen og drakk kaffe, uten å røre seg.

Det ble morgen, men regnet stanset ikke. Himmelen lysnet i øst, og dagen kom langsomt. En trist, våt, stålgrå dag. Lind la ikke merke til det bleke lyset utenfor. Han ventet på at telefonen skulle ringe, og håpet inderlig at bildene ikke skulle komme tilbake.

De kom tilbake. Det gjorde de alltid.

Han prøvde å skyve dem vekk så lenge han kunne, Han kjente hvordan øyelokkene ble tunge, og med trøttheten fulgte den snikende panikken. Han prøvde å kjempe imot.

Han drakk mer kaffe. Han reiste seg og gikk fram og tilbake på stuegulvet. Det hjalp ikke. Ikke noe hjalp. Bildene kom alltid tilbake.

Han falt i søvn utpå formiddagen. Han sank sammen i sofaen, krøllet seg sammen, og ga opp. Og i nesten samme sekund var han vekk.

Han var der igjen. På den andre siden av kloden. Han kjørte i den pansrede Humveen sammen med Showtime 25

og Hang Ten og resten av gjengen. Varmen var uutholdelig. Han svettet tvers gjennom uniformen. Store, stikkende svettedråper silte nedover ryggen. Det tunge kjøretøyet kjørte brølende gjennom ørkenen. Sola sto høyt på himmelen og skinte nådeløst. Dette området var som et helvete uten helvetets flammer.

Han kunne høre den kraftige motoren brumme. Han kunne kjenne ristingen. Han kunne se Showtime bak rattet ved siden av seg, der han flirte av ett eller annet. Antagelig Hang Tens venninne. Hun hadde sendt et bilde i morges: En hvit sandstrand, en bikini. Showtime hadde klart å nappe det til seg.

– Herregud! lo han, mens han prøvde å holde Hang Ten på avstand. – Hvorfor i helvete valgte du å bli sendt over hit, mann?

Hang Ten var oppe i kanontårnet på taket. Mini-Me og Slowpoke satt baki. Gjennom frontruten kunne Lind se Rambos Humvee et stykke foran. Han visste at et tredje kjøretøy fulgte bak dem. I den bakerste bilen var det en journalist med også, en fyr som ville vise at han var tøff nok til å bli med på en rutinepatrulje gjennom fiendeland.

For å gi leserne hjemme en smak av hvor jævlig det egentlig var her.

Han så alt sammen. Han hørte alt. Han var der igjen.

Bilene tordnet fram over sand og stein, humpet og ristet på den ujevne ørkenveien. Konvoien passerte mennesker i sivile klær. Guttunger tok en pause fra fotballen og kom løpende for å vinke til kjøretøyene. Eldre menn i hvite kjortler og hodetørkle – ghatra – som stirret på konvoien med mørke, mistenksomme blikk. Byen flimret i hetedisen i det fjerne.

De var halvveis gjennom byen da verden forsvant. I en trang, fattigslig gate. Showtime drev fremdeles og ertet 26

Hang Ten. Han løftet den ene hånden fra rattet og gjorde en grov bevegelse med fingeren. Hang Ten bøyde seg ned for å se den. Lind måtte le, til tross for den anspente stemningen. Eller kanskje på grunn av den anspente stemningen, hele den fordømte situasjonen. Det var det samme på hver eneste, fordømte patrulje. De var som om de spilte russisk rulett i 450 sammenhengende dager.

Da skjedde det.

Bildene som kom tilbake, viste bare bruddstykker. En eksplosjon. Skrik. Humveen som ristet som en liten lekebil. Showtime som holdt opp en armstump, mens han lo hysterisk. Og flammer. Flammer overalt. En uutholdelig varme.

Han kjente at han ble halt ut av bilen. Noen grep ham i skulderen og trakk ham ut så baken subbet langs bakken.

Han så sine egne bein lage spor i støvet. Han så andre soldater strømme til rundt det brennende kjøretøyet. Rambo prøvde å få opp bakdøren hvor Mini-Me satt. Hang Ten lå livløs over maskingeværet oppe på taket.

Han kjente ingen smerter.

Så var han i et annet kjøretøy, og kjørte tilbake gjennom ørkenen. Noen ropte til ham, ristet i ham. Det var Rambo. Bilen humpet og ristet. Rambo forsvant.

Han var i et rom et eller annet sted. Det var leger overalt. De stirret på ham. Snakket til ham. Han prøvde å svare. Han kjente fremdeles ingen smerter.

De fikk ham om bord i et fly, en stor C-17-maskin. De trillet ham om bord sammen med syttifem andre soldater, og han lå der og stirret i taket mens flyet dundret nedover rullebanen og tok av. Han stirret i taket helt til flyet landet et sted, et sted hvor luften var kjølig og sola ikke så skarp. Et sted med flere hvite værelser og flere leger.

Han var der i måneder, og hver dag snakket de til ham og 27

stilte ham spørsmål, og han sa ikke stort. De så på ham med bekymrete blikk, og hvisket til hverandre. Fremdeles kjente han ingen smerter.

Så var han om bord i et annet fly. Denne gangen satt han oppreist, i et seildukssete, og stirret på seildukssetet på den andre siden. Da så han ørkenen og Showtime og Hang Ten og Mini-Me som brant, og han må ha skreket eller sagt noe. For en sykepleier kom med en sprøyte, og så forsvant Showtime og Mini-Me og Hang Ten. Og så var han ikke i seildukssetet lenger heller.

Han var i et annet rom, på et legekontor på et stort sykehus. Det var sofaer og komfortable lenestoler. En dame stirret på ham tvers over et salongbord. Øynene hennes var vennlige, blikket hennes var bekymret. Hun snakket til Lind, men Lind hørte henne ikke. Hun så på ham mens han reiste seg, og fulgte ham til døren. Hun ropte etter ham mens han gikk ut av sykehuset.

Det sto en mann og ventet på ham utenfor sykehuset.

Han sto i sola på parkeringsplassen i blå baseball-lue og solbriller, og han rettet seg opp idet Lind kom nærmere.

Han smilte til ham. Snakket til ham. Tok ham i armen og førte ham bort til en stor, grå bil. Han festet setebeltet hans og sa noe. Så lo han.

Lind ble med mannen. Han prøvde å lytte. Han hadde ennå ikke kjent noen smerter.

10 Ifølge Saint Paul Police Department het den mistenkte gjerningsmannen Allen Beyce Salazar, og han hadde gått 28

om bord i et Delta-fly med kurs for Omaha i Nebraska, like etter skyteepisoden. Windermere ga opplysningen videre til Derek Mathers på FBIs Minneapolis-kontor, sammen med en ordre om å prøve å holde flyet tilbake, hvis mulig. Mathers ringte tilbake noen minutter senere.

– Det går ikke, sa han til Windermere. – Flyet er i luften, og de vil ikke snu. Jeg har varslet FBI-kontoret i Omaha. Det står agenter og venter når flyet ankommer.

– Pokker også, sa Windermere. – Jeg skulle helst ha arrestert ham selv. Be Omaha om å sende ham tilbake fortest mulig, så jeg får tatt meg av ham.

Mathers lo. – Jeg synes synd på fyren allerede.

Windermere stakk mobilen i lomma og tok et overblikk over åstedet. Tilskuerne var borte, nå som liket var fjernet. Reportasjebilene hadde sendt sine nyhetsrapporter.

Det var bare noen politifolk og kriminalteknikere igjen her. Resepsjonisten på hotellet kikket ut gjennom døren.

Windermere lurte på hvor lang tid det ville gå før alt var i normalt gjenge igjen. Og det som hadde hendt, ble en turistattraksjon.

Stevens fanget blikket hennes. – Får du tatt ham?

Hun kikket på klokka. – Ja, om en time eller to har jeg ham.

– Stakkars fyr.

Windermere la hodet på skakke. – Mathers sa omtrent det samme, Stevens. Er jeg så umulig å ha med å gjøre?

Stevens lo. – Du? Nei da, langt ifra.

Fra åstedet lot Stevens blikket gli over Landmark Center.

De hadde funnet geværet til gjerningsmannen i et tomt værelse med utsikt over 5th og Market Street. Derfra var sikten klar mot inngangen til Saint Paul Hotel. Det var et helt vanlig våpen, et Remington 700 jaktgevær med kik29

kertsikte. Avstanden var ikke noe problem, det var omkring syttifem meter mellom vinduet og målet. Men det hadde vært et skudd fra en skarpskytter. Dette var ikke noen amatørjobb.

Windermere dultet Stevens i siden. – Jeg ser at du står og prøver å finne ut «hvorfor».

Han så på henne og lo. – Ja, kanskje det. Det er jo det som er mest interessant, ikke sant?

– Du vet hva jeg mener om motiv, sa hun.

– Ja, det har jeg hørt deg si mange ganger. Gi pokker i «hvorfor», så lenge vi vet «hvem» og «hvordan».

– Nemlig. Jeg vil bare få tatt kjeltringen, Stevens.

– Men jeg synes likevel det er interessant, sa han, og pekte på den tomme Bentleyen. – Dette var et målrettet skudd. Gjerningsmannen visste at offeret ville komme hit.

Han lå og ventet, og skjøt ham med ett enkelt skudd. Så gikk han. Han løp ikke. Han gikk til bilen sin, satte seg inn og kjørte tilbake til flyplassen. Gikk om bord og fløy hjem. Hvorfor?

– Det tror jeg at jeg vil få vite, sa Windermere med et flir. – Du vil vel at jeg skal holde deg informert? Eller kanskje du har lyst til å bli med og se det nye kontoret vårt?

Da kan du jo selv spørre Salazar om hvorfor han gjorde det?

Stevens ristet på hodet. – Du lar aldri en sjanse gå fra deg, skjønner jeg.

Windermere sto bare og smilte, og sa ingenting.

– Jeg er for gammel for noen FBI-jobb, og det vet du godt, sa han. – Jeg egner meg ikke som tøff FBI-agent.

– Det sier du stadig vekk.

– Det sier kona mi stadig vekk også, sa Stevens, og angret seg med det samme. Han sukket og så på klokka. – Det minner meg om at jeg bør komme meg av gårde.

30

– Jeg skal holde deg informert, sa Windermere og dultet ham i armen. – Det første jeg skal spørre Salazar om, er hvorfor.

Stevens forlot Windermere og spaserte gjennom sentrum av Saint Paul til han fant bilen som sto parkert ved fortauet. Han startet den gamle Cherokeen og kjørte vestover, ut av sentrum. Veien førte ham forbi Rica Park igjen, noen kvartaler lenger sør. Han grep seg i å kaste et blikk opp Market Street i håp om å få et glimt av åstedet igjen.

Stevens hadde vært politietterforsker i BCA i sytten år nå. Før det hadde han vært patruljerende politimann i Duluth. Han likte å jobbe i politiet. Likte å løse problemer, oppklare kriminalgåter. For det meste arbeidet han med «kalde saker» og tilbrakte sin tid på kontoret. Det var et stille og rolig liv. I alle fall hadde det vært det, før han møtte Windermere.

Den første kidnappingssaken med Windermere hadde gitt Kirk Stevens mer action og dramatikk enn han hadde opplevd på mange år. Og selv om han hatet å innrømme det, likte han spenningen. Han hadde til og med likt den kortvarige berømmelsen som fulgte med, all medieoppmerksomheten. Det var hyggelig å få litt anerkjennelse.

Det var som et adrenalin-kick. Og hele saken hadde vært pokker så gøy å jobbe med.

Den hadde vært livsfarlig også.

Stevens visste at Windermere syntes han kastet bort talentene sine i BCA. – Kom og begynn i FBI i stedet, sa hun etter at Tomlin-saken var avsluttet. – Jobb sammen med meg. Vi kan bli partnere. Da kan vi dra rundt og jakte på kjeltringer hele tiden. Du kommer til å stortrives.

En del av ham ville stortrives. Det visste Stevens, der han kjørte vestover på motorveien mot hjemmet i Lexing31

ton-Hamlin. En del av ham lengtet etter å oppleve mer av den samme spenningen. Kanskje det var den samme delen av ham som følte en liten, elektrisk iling hver gang Windermere så på ham med de store, fortryllende øynene sine.

Det var en farlig lengsel å forfølge.

Han svingte av motorveien og kjørte inn i de stillere forstadsgatene. Han kjørte opp den smale innkjørselen til et velholdt, grønnmalt hus. Han gikk ut av bilen og rundt den lille gressplenen mens han tok et overblikk over huset.

Så gikk han opp trappa til inngangsdøren.

Han ble stående et øyeblikk med hånden på dørklinken. Gjennom vinduet ved siden av kunne han høre latteren til datteren og venninnene hennes på kjøkkenet. Han kunne se den lille sønnen sin i entreen, der han løp etter familiens store schæfer opp trappa. Og han trengte ikke å kikke inn i stua for å forestille seg hvordan kona satt henslengt i godstolen sin med en bunke papirer i fanget.

Hun satt dypt konsentrert mens hun jobbet seg gjennom haugen med dokumenter, like vakker som den dagen han hadde giftet seg med henne.

Dette var den andre delen av livet hans. Dette var den delen som ikke trengte spenningen, adrenalin-kicket eller presseomtalene i Star Tribune. Dette var virkeligheten.

Det var dette som var viktig. Stevens ble stående utenfor døren og nyte øyeblikkets sødme. Så åpnet han døren, og gikk inn til familien sin.