Belinda Bauer
Nysgjerrigper Oversatt av Frank Lie
Belinda Bauer Originalens tittel: Rubbernecker Oversatt av Frank Lie Copyright © 2013 by Belinda Bauer Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41468-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Marc Owen /Arcangel Images og Shutterstock Sats: Type-it as Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10.1/12 pkt Sabon-Roman og trykt på 70 g Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Simon, for hele den første tiden.
DEL 1
1 Å dø er ikke så lett som det ser ut til på film. På film sklir en bil på isen. Den skrenser ut av veien og blir stående og vippe på kanten av en klippe. Den faller utfor; den gjør noen rundkast, dørene løsner; den krøller seg sammen, gjør et nytt kast gjennom luften, treffer bakken igjen og seiler gjennom luften enda en gang – før den endelig stanser mot et tre med hjulene i været, som en rykende skilpadde. Andre sjåfører bråstanser på hvinende dekk og lar dørene stå åpne mens de stormer frem til kanten av stupet og stirrer med forferdede blikk, mens bilen – Bilen legger seg til ro for effektens skyld. Så eksploderer den i et flammehav. Menneskene trekker seg tilbake, de skjermer ansiktene, de snur seg vekk. På film trenger de ikke engang å si det. På film er sjåføren død. Jeg husker ikke stort, men jeg husker at de spilte Piña Colada-sangen på radioen. Du husker den sikkert. Om Piña Coladaer og om å havne i et plutselig regnskyll. Jeg hater den sangen. Det har jeg alltid gjort. Jeg lurer på om jeg kommer til å fortelle politiet sannheten om hva som skjedde. Når jeg får muligheten til det. Kommer jeg til å våge å fortelle dem at jeg forsøkte å bytte kanal da jeg kom til det isete partiet? På grunn av den sangen. Kommer de til å synes at det er morsomt? Eller kom7
mer de til å riste på hodet og tiltale meg for uforsvarlig kjøring? For å være ærlig så ville begge deler være en lettelse. Jeg var på vei for å hente Lexi i Cardiff. Hun hadde vært et eller annet sted, jeg husker ikke hvor – på en skoletur kanskje? – men jeg husker at jeg gledet meg veldig til å se henne igjen. Det hendte ofte at hun tok toget hjem med vennene sine, men nå hadde været endret seg, og togene gikk ikke. Is på linjen eller noe sånt – du vet hvor mange unnskyldninger togselskapene har for å være upålitelige. Da jeg var på Lexis alder, kunne man stille klokken etter togene; nå kan man knapt nok stille datoen med noen som helst sikkerhet. Hvor var jeg? Å jo, jeg befant meg på A470. De gamle tømmeplassene tronet over meg, og terrenget skrådde bratt nedover mot dalen nedenfor. Det er selvfølgelig gress og trær overalt nå, takket være det gamle kullgruvestyrets beplantningsprogram, men mye av det hadde vært tømmeplasser, uansett hvor mye vi forsøkte å kalle det fjell. Fjell blir ikke til svart grøt som begraver små barn ved skolepultene deres, slik dette landskapet gjorde den gangen for så mange år siden. Jeg husker det, forstår du, og jeg husker den lille Williams-gutten med det dårlige øyet som kom på rugbytreningen den ene uken og ikke den neste, og aldri mer. Men andre minner er vaklende, eller ikke tilstedeværende i det hele tatt. Jeg husker at jeg tenkte: Oi sann, DET hadde du ikke regnet med, Sam! Og så traff jeg autovernet og lurte på hva slags løgn jeg ville bli nødt til å servere Alice for å bortforklare bulken i Focusen. Vi hadde bare hatt den i et halvt år, og hun fortalte meg bestandig at jeg kjørte for fort. Men før jeg i det hele tatt rakk å komme på en god løgn, hoppet bilen på sett og vis opp i luften, og plutselig befant jeg meg på feil side av autovernet, og der fantes det ikke stort annet mellom meg og Taff-elven enn et 60 meter høyt stup. Stupet var delt opp i fire deler. 8
Bilen traff bakken med fronten først, og frontruten knustes og ble til et blondemønster med en lyd som om noen hadde most en kjempebille under foten. Så fulgte stillheten, mens jeg seilte gjennom luften som en lerke. Så traff den bakken igjen – det knaste i ødelagt metall på alle kanter, og gresset var et par centimeter fra nesen min. Jeg forsøkte å trekke til meg hodet, men jeg hadde null kontroll, og jeg så de fuktige gresstustene og gjenværende iskrystallene, store og glitrende som middagstallerkener. Så fulgte mer av den vidunderlige stillheten mens jeg så på den grå snøværshimmelen som gled forbi i langsom kino, og jeg lurte på hvem som skulle hente Lexi nå. Vi hadde bare én bil. Kanskje hun kunne overnatte hos Debbie – det var en søt og snill jente. Da bilen traff bakken denne gangen, bet jeg meg i kinnet og kjente jernsmaken av blod i halsen. Døren falt av, og jeg så at min egen høyrearm kavet like ved åpningen idet vi lettet igjen – jeg og bilen vi hadde kjøpt sammen hos Evans Halshaw i Merthyr. Det hadde vært en demonstrasjonsbil, så vi fikk to tusen pund i avslag, men den luktet som ny likevel, og det var det viktigste, sa Alice. Hun kom til å bli fryktelig sint på meg. Jeg husket ikke at vi traff bakken fjerde gang, men jeg formoder at vi må ha gjort det, for ellers ville jeg ikke vært her – da ville jeg vært verdens første Ford Focus-sjåfør i verdensrommet. Så flaks som jeg har, ville jeg sannsynligvis ikke ha husket det engang. * Trafikken hadde bremset ned og sneglet seg frem, og atten år gamle Patrick Fort kunne se de blå lysene som blinket lenger fremme. «Ulykke», sa moren hans. Patrick svarte ikke på meningsløse ytringer. De hadde øyne å se med begge to, ikke sant? 9
Han sukket og ønsket at han hadde sittet på sykkelen sin. Da var ikke trafikkork noe problem. Men moren hans hadde insistert på å kjøre – til tross for at Patrick ikke likte å kjøre bil – fordi han hadde på seg penklærne i forbindelse med intervjuet. Han hadde på seg den eneste skjorten han eide og hadde med krage, den grå flanellbuksen som klødde på lårene, og skoene som ikke var joggesko. «Jeg håper ingen er kommet til skade», sa hun. «Har antagelig sklidd på isen i svingen.» Heller ikke nå sa Patrick noe. Det hendte ofte at moren pratet på den måten – lagde unødvendig støy for sin egen oppbyggelses skyld, som om hun ville overbevise seg selv om at hun ikke var døv. De rullet langsomt frem mot en tilsynelatende utålmodig politimann iført refleksvest, som sto og veivet med armen for å få bilene til å passere i den åpne filen. Nå kunne de se hvor bilen hadde forsvunnet ut over kanten. Det var en dyp bukt i det matte sølvfargede autovernet, som om det hadde forsøkt å holde bilen tilbake så lenge som mulig før det til slutt hadde måttet gi slipp på den med et bøyd sukk. En gruppe brannmenn sto og så ut over kanten av stupet. Patrick antok at opplæringen deres i hvert fall gjorde dem kvalifisert til det. «Å, du godeste», mumlet Sarah Fort. «Stakkars mennesker.» Bilen foran dem hadde stanset, og Patrick kunne se at alle som satt i den, strakte hals mot venstre. Nysgjerrigperer. Desperate etter å få et glimt av døden. Politimannen ropte et eller annet til dem og viftet rasende med armen for å få dem til å kjøre videre. Før morens bil rakk å sette seg i bevegelse igjen, åpnet Patrick døren og hoppet ut på asfalten. «Patrick!» Han ignorerte henne. Luften utenfor bilen var oppkvikkende, og skråningen over ham virket plutselig mer virkelig – en truende kolle av fast masse, dekket med et gulrødt teppe av dødt vintergress. Han gikk bort til brannmennene. 10
«Patrick!» Patrick lente seg mot det som var igjen av autovernet, og kikket ned i dalen. En bil lå der som død, med hjulene i været, fastklemt i en liten treklynge like ved elvebredden. Et spor av vrakrester tegnet opp ruten den hadde fulgt fra veien – en dør, et ukeblad, et stykke forvridd pyntelist. Radioen spilte fremdeles i ulykkesbilen, og Patrick kunne høre at en sang med blikkbokslyd steg opp mot dem fra dalen. «In Dreams» med Roy Orbison – 1963. Patrick brydde seg ikke om musikk, men han glemte aldri en utgivelsesdato. «Hva skjedde?» spurte han. Den nærmeste brannmannen snudde seg mot ham med en rullings godt plassert mellom leppene. «Hvem er du?» «Er det noen i bilen?» sa Patrick. «Muligens. Kom deg tilbake til bilen din.» «Er de døde?» «Hva tror du?» «Jeg klarer ikke å avgjøre det herfra», sa Patrick og trakk på skuldrene. «Gjør du?» «Kom deg vekk herfra, di blære. Vi jobber.» Patrick så med rynket panne ned mot hånden hans. «Du røyker og glor på en bil.» «Se til helvete og kom deg hjem, hører du!» «Du trenger ikke å banne.» «Forsvinn.» «Patrick!» Moren dukket opp og tok ham i albuen og sa unnskyld til brannmannen, selv om hun umulig kunne ha visst hvorfor. Patrick tok en siste titt. Ingenting rørte seg der nede. Han lurte på hvordan det var inne i bilen – stille og fordreid og blodig, og badet i Roy Orbison som sang høyere og høyere, som om det var en slags engletortur. Han rev seg løs fra morens hånd, og da sa hun unnskyld til ham. Hun unnskyldte seg for alt, bestandig. De satte seg inn i bilen igjen, og moren kjørte videre – men mye langsommere nå. 11
2 Tracy Evans hadde forestilt seg at den nevrologiske avdelingen i Cardiff skulle gi henne mer enn nok av tid til å komme à jour med lesingen. Massevis av ro og stillhet. Hun hadde ikke forventet at alle de komatøse pasientene skulle kaste opp på papptallerkener, pisse på pappflasker, eller bruke ringeknappene som fikk henne til å føle seg som en fordømt flyvertinne – uten at hun hadde de samme fordelene, eller utsikter til å bli gift med en pilot. Hun hadde gledet seg til fraværet av mas, og til Rose i blomst, den tredje boken i Rose Mackenzie-serien. I den første hadde Rose Mackenzie tatt eksamen på barnehjemmet, blyg og vakker, og jomfru fremdeles, til tross for at det var blitt gjort flere pirrende forsøk på å ta dyden hennes. I den andre hadde hun fått pengene sine, og en slubbert ved navn Dander Cole hadde stjålet hjertet hennes – før hun – idet hun sto på konkursens rand – ble reddet av sin egen formynder, Raft Ankers, som kunne beskrives med bare enstavelsesord: høy, mørk og kjekk. Rafts hemmelige (og derfor uten tvil tragiske) fortid holdt ham fra å vie henne noe annet enn en høyst formell oppmerksomhet, men Tracy visste selvsagt hva Rose ennå ikke var i stand til å se – at glørne som glødet i dypet av hans bunnløse blikk, bare ventet på å flamme opp i lidenskap. Tittelen alene – Rose i blomst – lovte mye med hensyn til flammende begjær, og 24 år gamle Tracy hadde fylt tomrommet ved Cardiffs nevrologiske avdeling med akkurat det løftet i tankene. Hun hadde sett for seg rader med sovende pasienter, fredfullt hvilende mellom maskinene, mens hun selv beveget seg lydløst blant dem – mer som en nattvakt enn som sykepleier – eller var i ferd med å bla langsomt over til neste side i det gule lyset fra en enslig lampe … Virkeligheten hadde imidlertid vist seg å være ganske så irriterende annerledes, på måter Tracy knapt hadde kunnet forestille seg, og aldri hadde opplevd. Noen få pasien12
ter var i dyp koma – som om de lå helt urørlige i dyp søvn – men andre befant seg i et vidt spekter av vegetative tilstander. Tracy utførte alle vanlige sykepleieroppgaver – skiftet drypp og katetre, vasket med svamp, administrerte medisiner og næringstilførsel, og noterte respirasjonseller bevegelsesendringer. Men her var det også salve som skulle masseres inn i huden for å holde den myk, sidegrinder som måtte settes opp hos de pasientene som kavet og bakset i sengen, og liggesår som måtte avverges hos dem som ikke gjorde det. Det var gisp og stønn og blunking og uforståelige rop som måtte oversettes til begripelige anmodninger om vann eller kanalbytte på tv. Det var bleier som måtte skiftes, og rumper som måtte tørkes rene for suppeaktig, oransje avføring. Fysioterapeuter kjempet støyende med stivnede lemmer og hender som liknet på klør. Det var skinner som skulle festes med stropper rundt ben, og slappe kropper som skulle flyttes over i rullestoler, eller over på vippebord, der pasientene hang som om de var korsfestet – alt i et forsøk på å forhindre at de krøllet seg sammen i krokete fosterstillinger og ble til baller det ikke var mulig å rette ut igjen. Kort sagt var det et lurveleven uten like. Kombinert – i hvert fall for Tracys vedkommende – med en prikkende redsel for at de livløse pasientøynene skulle følge med på hva hun foretok seg, og vente på en anledning til … På toppen av det hele var det vaktinnvielsen – en smertefull Clostridium difficile-infeksjon, som fikk Tracy til å sitte tvekroket over toalettet fem–seks ganger om dagen, og som etterlot henne fullstendig pumpet, både bokstavelig og billedlig talt. De andre pleierne kalte det «diff-dritten» og fortalte henne at det ikke kom til å bli så ille neste gang. Tracy sverget på at hun skulle lære av den feilen hun hadde gjort, og at hun ville begynne å søke på andre jobber med det samme, før neste gang fikk sjansen til å bli denne gangen. I mellomtiden lærte hun at det fantes greie komapasienter og vriene komapasienter. En mer erfaren kollega, Jean, fortalte henne det på en måte som fikk henne til å forstå at 13
dette var noe man visste, og at det var greit å vite det, men ikke å snakke åpent om det. Greie komapasienter var stille. Da lagde ikke lyd, de slo ikke vilt rundt seg når man forsøkte å hjelpe dem. De fikk ikke lungebetennelse og krevde masse ekstra oppmerksomhet, og de dro ikke ut ernæringssondene og dryppene sine. Greie komapasienter hadde familier som var høflige og ikke rotet til stedet med saker og ting hjemmefra, og som hadde med små gaver – bestikkelser, egentlig – til pleierne, i håp om at de ville ta godt vare på deres kjære i de lange timene som var preget av deres eget fravær. Det sto alltid minst to åpnede konfektesker inne på sykepleiernes hvilerom; Tracy likte dem med nøtter, og hun pleide å løfte av det øverste laget før det var tomt, for å sikre seg de med harde kjerner i det nedre laget før noen andre rakk å ta dem. Det var en kjent sak – i hvert fall blant pleierne – at greie komapasienter også hadde vært bra mennesker i det livet de hadde levd tidligere. De var her på grunn av slag forårsaket av overanstrengelse, bilulykker de selv ikke hadde vært skyld i, og fall fra stige i forbindelse med at de hadde hjulpet naboen med å rense takrennen, eller hadde forsøkt å redde en katt ned fra et tre. Greie komapasienter ble strøket over pannen og fikk vennlige ord hvisket i øret, som en oppmuntring for å få dem til å vende mentalt uskadd tilbake til denne verden. Vriene komapasienter skrek hele natten lang, eller var nær ved å bli kvalt av selv den tynneste grøt, eller grep tak i sengegrindene og skramlet med dem som om det skulle vært gitteret i et gammeldags bur. De ropte høyt og fektet og kavet, og noen ganger traff de pleierne med en knyttneve eller en fot. De fikk rene bleier og gjorde på seg igjen nesten med det samme – det kunne virke som om de gjorde det bare på faenskap – og pådro seg vedvarende infeksjoner som krevde ekstra pleie hele natten gjennom. Vriene pasienter var her på grunn av overdoser, råkjøring og fylleslagsmål utenfor puber. Familiene deres var krevende og 14
mistroiske. Vriene pasienter opplevde stramme lepper og brysk håndtering, og selene deres ble strammet av hensyn til «deres eget beste». Det ble ikke notert ned noe om disse forskjellene, og de ble heller ikke diskutert med legene eller pasientenes familier, men alle pleierne var oppmerksomme på skillet. Første gang Jean viste Tracy rundt på avdelingen, gikk hun fra seng til seng og fylte Tracys hode med levnetsskildringer som aldri kom til å bli omskrevet eller strøket – eller bekreftet som sanne. «Denne stakkars fyren skulle kjøpe en forlovelsesring til kjæresten sin da han ble påkjørt av en taxi. Jeg tør vedde på at sjåføren satt og pratet i telefonen», sa Jean. «Jenta kommer innom etter arbeidstid og bare skriker og skriker. Hver eneste dag i sju måneder. Søt, liten sak som sier at hun vil gifte seg med ham fremdeles. Det gjør vondt i hjertet å oppleve henne.» Hun sukket og virket oppriktig, så Tracy nikket på en måte som hun håpet ville indikere at hun også kjente at det stakk litt i hjertet – selv om hun tenkte at hvis hennes (hypotetiske) kjæreste hadde ligget i koma i mer enn noen uker, ville hun antageligvis bare trukket seg ut av det og gått videre; hun ville ikke blitt værende for å se på at han gjorde i buksen de neste 50 årene. Jean fortsatte videre til neste seng. «Denne her», sa hun og nappet bryskt i lakenene som lå over brystkassen til den middelaldrende mannen, «falt ned fra broen i enden av Queen Street. Sannsynligvis var han full. Eller så forsøkte han å stikke av fra politiet. Burde ikke befunnet seg ute på broen i utgangspunktet; det er en jernbanebro, vet du, ikke en fotgjengerovergang.» Tracy visste det. Hun hadde selv sjanglet under den mang en fredags- og lørdagskveld når hun tråklet seg de snaue to kilometerne fra Evolution og tilbake til huset hun delte med tre andre jenter. Det hang alltid folk over rekkverket på broen med spraybokser, eller de konkurrerte om hvem som var modigst når togene rullet ut fra stasjonen på Queen Street. 15
«Denne her er en sann plage», hvisket Jean over en annen mann. «Skråler og skriker. Noen ganger på et annet språk. Får meg til å lure på om han har noe å skjule.» Tracy nikket bergtatt. «Han får oss til å løpe frem og tilbake som hodeløse høner. Voldelig kan han også være.» «Virkelig?» «Vel, jeg formoder at han ikke mener å være det», sa Jean og trakk på skuldrene, «men han kan gå løs på både det ene og det andre. Han er fryktelig sterk. Han brakk fingeren på Angie.» Hun nikket mot en vakker, mørkhåret sykepleier med hvit teip på venstre hånd, så kastet hun et alvorlig blikk tilbake på Tracy. «Så vær forsiktig.» «Det skal jeg.» «Og familiene», sa Jean med et blikk som fortalte at Tracy snart kom til å oppdage det selv. «Du må ikke la dem herse med deg. Det er du som kan dette faget, ikke dem. Husk det.» «Det skal jeg», sa Tracy bestemt og så seg omkring på avdelingen. To på vakt, tolv senger – i ti av dem lå det mennesker som verken var døde eller levende, som hadde kjøpt billett til livet etter dette, men som i etterkant, på en eller annen måte, hadde fått avreisen utsatt, og som akkurat nå lå i forhandlinger om hvorvidt de skulle fortsette videre eller snu og reise hjem igjen.
3 Han hadde vært hos mange leger, men det var først da han begynte på skolen som femåring, at Patrick forsto at det var noe i veien med ham. Han hatet klassekameratenes uro og fysiske adferd på lekeplassen – der ingen andre var interessert i å rydde området for grus for så å sortere den etter størrelse. I klasserommet fantes det ingen oppgave som var for 16
komplisert for ham, og få han ikke klarte å fullføre. Mens de andre barna stormet ut for å leke, ville Patrick vri seg og skrike dersom læreren forsøkte å få ham til å ta en pause fra alfabetet eller summeringsoppgavene. Han var som en igle når det gjaldt å suge til seg lærdom. Han dekonstruerte matboksen sin og kvittet seg med alt som var rødt, og det var en besettelse for ham å gjenta alt som ble sagt til ham. Han la trykket på ett ord om gangen for å smake på de endringene det medførte. LEGG ned krittet. Legg NED krittet. Legg ned KRITTET. Og fremdeles sto han med krittet i hånden. Ingen avviser avvik raskere og mer brutalt enn barn. Det varte ikke lenge før Patrick ikke ble invitert med hjem og i selskaper, og han ble stengt ute fra grupper og leker. Men han ville ikke i selskap, han hatet grupper, og han forsto seg ikke på leker, så det plaget ham ikke. Når alt kom til alt, var han fascinert av maurens rytme, men det betød ikke at han ønsket å bli en maur. Inntil han fylte sju år … Barn hadde ikke adgang hos bookmakeren, så mens hans far fulgte med på hestene og hundene på den store skjermen, satt Patrick under disken nærmest døren, innestengt bak sykler og en gammel, svart labrador som enten var våt bestandig eller bare luktet slik. Noen ganger kunne menn stille seg foran Patrick uten i det hele tatt å vite at han var der. De lente albuene mot disken for å lese om løpere og ryttere på sidene som var hengt opp på veggen med tegnestifter, og han betraktet knærne og skrittene deres, og sølemerkene støvlene deres satte igjen på linoleumen. Han kunne høre skrapingen fra de billige, små kulepennene etter hvert som de rablet inn valgene sine over hodet på ham, og mumlingen deres når de tapte, og det virket det som de gjorde hele tiden. Av og til la de merke til ham og bøyde seg ned og sa: 17
«Hallo der nede» og «Går det bra med deg, gutten min?». Men når det skjedde, lirket Patrick seg alltid nærmere hunden for å søke støtte der, og svarte ikke noe. En gang var det en mann som rakte ham en Milky Way, og labradoren snappet den til seg og spiste den i to jafs – med papir og det hele. «Han sier ikke stort, gjør han vel?» var det en gang en gammel mann som bemerket til Patricks far, og faren svarte trofast: «Han tenker.» Faren fortalte alltid sannheten: Patrick tenkte – på hvordan luften luktet som gummi når den freste ut fra sykkelhjulventiler, på oddsen som endret seg på skjermene og fikk navnene på hestene til å hoppe som lopper, opp og ned på listen, og på hvorfor hunder hadde rosa gommer, men svarte lepper. Fordi han ble lagt mindre og mindre merke til, begynte Patrick å sette pris på plassen sin ved døren, der han kunne observere uten å bli observert. Det var en varm sommerdag, og Patrick tegnet omrisset av den sovende labradoren på linoleumen med en kulepenn da det kom et sjokkert stønn fra mennene hos bookmakeren – etterfulgt av en grufull stillhet. Patrick krøp frem fra plassen sin under disken og forbi mennenes sko, til han sto bare noen centimeter fra den kjempestore tv-skjermen. Nærheten gjorde pikslene godt synlige, en fiolett jockey trasket over det smaragdgrønne gresset med en sadel som burde ha sittet på en hesterygg, over armen. Patrick tok på gresset og kjente at det grønne summet varmt rundt fingrene. «Hva gjør den ungen her?» var det noen som ropte, og faren reiste seg og rakte frem hånden. Patrick trakk seg tilbake. Han hatet å leie, det fikk det til å verke i knoklene. Men det forfjamset ham å se at faren hadde tårer i øynene. Av en eller annen grunn som Patrick ikke forsto, fikk det ham til å ta faren i hånden uten å klage. Han holdt den til og med mens de krysset den travle 18
gaten, og hele veien bort til den fine pubbaren på Rorke’s Drift. Der kjøpte faren en cola til ham, på en flaske som så ut som om den var blitt presset sammen på midten, og dunket sin egen halvliter forsiktig mot den med et lite klirr. «Skål for Persian Punch», sa han med grøtet stemme og kløp ham i nesen, hvilket var omtrent jevngodt å tørke den på ermet, men ikke like vanlig. «Skål for Persian Punch», svarte Patrick, selv om han først senere fikk vite at Persian Punch var en hest. Hadde vært en hest. Han glemte aldri den følelsen det hadde gitt ham. Den forunderlige fornemmelsen av at han akkurat da sto faren nærmere enn han noen gang hadde stått noe annet menneske. At han nesten kunne dele følelsene hans med ham. For første gang fikk Patrick en fornemmelse av det de andre barna syntes å vite instinktivt – at de var en del av noe større, noe mystisk. Noe han endelig ønsket seg, men som han fremdeles ikke visste hvordan han skulle få. Det å oppdage at han manglet en avgjørende link, forvandlet skolen til en daglig lidelse for Patrick. Alle andre satt på nøkkelen til popularitet og lykke, og de klumsete forsøkene hans på å finne sin egen nøkkel endte alltid med at de andre barna så rart på ham eller slengte spydigheter til ham. Klassekamerater gjemte blyantene hans bare for å se på raseriet hans, og en guttegjeng pakket vinterjakken hans rundt en stein og kastet den opp på taket på sykkelskuret. Frustrasjonen gjorde ham forvirret og sint, og vanskelig hjemme, der han fikk foreldrene til å skrike til hverandre bak lukkede dører. Patrick kunne presse kinnet mot det kjølige, malte treverket og lytte til morens stemme, som hylte hysterisk: «… kan ikke fortsette på denne måten! Jeg skulle ønske vi aldri hadde fått ham!» Han likte at hun ble slik, for da tok faren ham med på lange spaserturer over Beacons – bare de to sammen – mens hun ble igjen hjemme og trakk for gardinene for å få sove. 19
«Jeg må komme til hektene igjen», pleide hun å si med trett stemme, og når de kom hjem igjen etter en lang stund, drakk de te i et mørklagt hus – i stillhet for ikke å vekke henne – og faren pleide å sette vekk vodkaen på forskjellige steder hver gang. Til slutt, da Patrick var åtte år gammel, hadde Mark Bennett – et monster av en gårdsgutt – ropt «Idiot!» og slått ham i ryggen mens han husket i lekestativet. Patrick falt ned på bakken og ble liggende og gispe opp mot himmelen til han fikk igjen pusten. Da han endelig kom seg langsomt på bena, satt den større gutten allerede i husken og lo mens han svingte høyt til værs. Patrick gikk til side og ventet på at husken skulle komme susende ned og forbi ham – så slo han Mark Bennett rett i ansiktet med et balltre. Balltreet kombinert med farten på husken gjorde at gutten gikk rett i bakken etter først å ha tatt en imponerende salto, som en hel generasjon Brecon-barn kom til å påstå at de hadde sett med sine egne øyne. Skolen hadde ringt Patricks mor, som hadde brutt ut i gråt og lagt på. Så hadde de ringt faren, som hadde reist fra arbeidet midt på dagen for å hente ham. Og det hadde tatt livet av ham.
4 Jeg sover, og jeg kan ikke få fortalt deg hvor intenst jeg prøver å våkne. Jeg drømmer om Jesus som henger på et kors i pyjamasen sin, hendene vrir seg i smerte mens Mary i blå uniform haler og drar i de baksende føttene hans. Andre ganger er det en fuglemann i svart kappe og gassmaske som kommer for å stikke det lange nebbet sitt inn i den geléaktige massen i øynene mine og slepe meg med etter øyehulene – og jeg skriker til det verker i halsen, men ingen kommer. For det er en drøm – som om det gjør det noe bedre. 20
Noen ganger sover jeg, men jeg er bevisst at jeg ikke er våken. Så svømmer jeg mot overflaten i en bunnløs brønn. Vannet er tyktflytende og skittent, og det er ikke alltid jeg er i stand til å se lysskiven over meg. Redselen for hva som kan ligge på lur under meg i det besværlige mørket, er det eneste som får meg til å fortsette å kjempe, fortsette å svømme. Og likevel – hver gang jeg nærmer meg overflaten, styrer jeg vekk fra den enda større redselen som finnes over meg. Der oppe, over vannet, er det en eller annen som skriker av smerte eller sinne – en forpint sjel uler slibrigheter og brøler ut sin pine. Et helvete over meg. Et holocaust på et fremmed språk. Sønderknuste og redde kvinner og barn feller tårer. «Det kommer til å gå bra med ham. Det kommer til å gå bra.» Men hulkingen tar ikke slutt – den beveger seg bare lenger vekk. En usynlig fisk biter meg i håndbaken, jeg blir kald i armen, og noe haler og drar i innvollene mine, som om en igle suger på magen min til den vrenger seg. Jeg har vondt i skuldrene, jeg har krampe i bena, nakken verker. Hender stryker over meg som om jeg var en ku på et marked, og i likhet med kua lar jeg varm møkk renne ut av meg uten at noen som helst slags anstendighetsfølelse får meg til å holde igjen. Jeg hører stemmer høyt over meg, som om det går mennesker forbi brønnen med bøtter og forskjellige mekaniske saker og ting. Jeg hører at de kommer, og jeg hører at de går: en langsom dopplereffekt. Jeg drar ikke kjensel på dem, men det virker som de vet hva de gjør; de har det veldig travelt, de er veldig effektive, selv om jeg ikke klarer å forstå hva de sier. Stemmene bølger til og fra, og jeg bølger også til og fra – inn og ut av liv og drømmer i dagevis, ukevis, årevis? Men når jeg er nær, lytter jeg hele tiden etter kjente stemmer. Så fort jeg får høre det, kommer jeg til å bryte gjennom overflaten og brøle, da skal jeg fortelle dem at jeg er her. 21
Jeg skal rope: Hei! Hallo! Jeg er her nede! Og da kommer de til å titte ned i brønnen og se at jeg ligger på bunnen, og de kommer til å vinke forbauset og gå for å hente hjelp, så trekker de meg opp i en stor trebøtte, lik en kattunge som har vært borte i en evighet. Hei! Hallo! Jeg er våken! Jeg kan høre dere! Jeg er våken! Ordene ligger på tuppen av den urørlige tungen min hele tiden. Alt som skal til, er luften som trengs for å forme dem, kraften som kreves for å presse dem frem, og dermed vil jeg være borte herfra. Men av en eller annen grunn er jeg redd for å prøve. Hvis jeg ikke kan tvinge meg til å våkne fra mine egne drømmer, hva om jeg da heller ikke kan rope når det blir nødvendig? Eller hva om jeg kan rope, men at ingen hører meg? Hva om de går rett forbi kanten av den dype, mørke brønnen og aldri ser ned, uansett hvor høyt jeg skriker? Da ville det ikke være noen drøm lenger. Da ville det være et mareritt. * Tracy Evans la merke til at komapasienter ikke fikk besøk med Bli frisk igjen-kort og druer; komapasienter fikk besøk av de som elsket dem, eller av de som følte at de måtte besøke dem. Det var lett å se forskjellen. De som elsket dem, ble der i timevis, tok på dem, vasket dem, snakket til dem, spilte favorittmusikken deres i iPod-øretelefoner, kom med barndommens leker og voksnes nips, holdt velduftende blomster under nesen på dem, sang «Hurra for deg som fyller ditt år» med tårer i øynene og klump i halsen. De som elsket dem, håpet at de skulle bli friske igjen. De som kom av ren pliktfølelse, håpet bare at det snart skulle ta slutt, på den ene eller den andre måten. De satt og leste eller hadde med seg laptopene sine for å gå gjennom e-posten – og maste ustanselig om passordet til det gratis 22
Wifi-nettverket. De bet negler og trippet med føttene og leste det de kom over av gamle ukeblader, til og med bladene om hagestell. De stirret ut av vinduet, over taket på parkeringsbygget og ned på byen bortenfor – som om til og med det var å foretrekke fremfor å se på det mennesket som lå i sengen og ikke fikk bestemt seg for om det skulle leve eller dø. Tracy Evans likte besøkende av det slaget best. De ba aldri om vaser eller om at gardinene skulle trekkes til side, de trodde ikke at de hadde sett en rykning i muskulaturen eller en bevegelse i øyelokket, eller at en finger dunket SOS i morsekode på de sitronfargede lakenene. De som var der av kjærlighet, var nokså plagsomme. Hun hadde bare vært her i noen få uker, men hun hadde allerede opplevd at en ung dame satte igjen en stoppet leopard i full størrelse hos kjæresten sin, at en kvinne kom med en elektrisk stekepanne for å steke bacon ved ektemannens seng, og at fire fyrer fra en karateklubb utførte et slags bevegelsesmønster med høye skrik og full pakke, i håp om at lyden skulle sparke i gang en hjerne som ikke fungerte lenger. Og hun kunne ikke engang jage dem fordi de vekket de andre pasientene, for på sett og vis var det det som var hele vitsen på komaavdelingen – å få vekket pasientene. Det hadde selvsagt en viss underholdningsverdi, men det kunne ikke på noen måte erstatte eller lette på Tracys besettelse med hensyn til utviklingen i Rose Mackenzies liv. Det eneste lyspunktet var Mr. Deal. Mr. Deal kom hver kveld etter arbeidstid for å se til sin kone, hvis papirer fortalte Tracy at hun hadde vært her i nesten et år, etter å ha pådratt seg en hjerneblødning som følge av et fall ned en trapp. Mr. Deal var 40 år, hvilket betød at Mr. Deal var gammel nok til å virke langt mer eksotisk i Tracys øyne enn de unge mennene hun møtte regelmessig hver fredagskveld på Evolution. De unge mennene jaktet i flokk og spydde i rennesteinen; hun kunne ikke forestille seg at Mr. Deal gjorde noe slikt. 23
Det var noe myndig og dypsindig over ham – et eller annet som kunne minne om Raft Ankers, hvis Tracy skulle være helt ærlig – og hver gang besøkene hans sammenfalt med skiftene hennes, syntes hun det var litt spennende. Han kom aldri i helgene, og når han var der på hverdagskveldene, virket han akkurat så uinteressert i konen sin at Tracy våget å tro at det ikke ville være så veldig syndig av henne å flørte litt med ham – eller helt bortkastet. Hun hadde ikke gjort det ennå – ikke ordentlig – men hun visste at hun snart kunne komme til å gjøre det, med mindre Mrs. Deal døde eller ble bedre. Egentlig bare hvis hun ble bedre. Hvis Mrs. Deal døde, trodde Tracy at hun fremdeles kunne ha en sjanse. Menn hatet å leve alene og var ikke flinke til å klare det; det visste Tracy fordi faren hennes hadde forsøkt å gå fra moren en gang, og han hadde vært så fullstendig hjelpeløs at han hadde kommet hjem igjen etter bare to uker, med halen akkurat der hvor ballene hans skulle vært – mellom bena. Mr. Deal var verken pilot eller doktor, men han var åpenbart rik og mektig. Tracy gjettet seg til det første fordi han hadde et Mercedes-merke på nøkkelknippet som han stadig fingret med mens han sto med ryggen til konen og så ut på parkeringsplassen. Hun tippet at han var mektig fordi det virket som om han ga, og ikke tok imot, ordrer når han snakket arbeid i BlackBerryen sin, og han rynket pannen og sukket som om det var FN han styrte. Rik og mektig, og en liten smule farlig. Tracy Evans la et rent laken stramt over Mrs. Deals kropp – den bevisstløse kroppen var i ferd med å krølle seg langsomt sammen – stappet lakenet godt rundt henne, og håpet at hun ikke ville friskne til så altfor snart.
5 Det var bare første uke i august, men Patrick hadde allerede pakket veskene for å begynne på college. Vesken, entall. Sarah Fort stirret ned i den loslitte, gamle kofferten som sto åpen på sengen inne på rommet under takskjegget som vendte ut mot Brecon Beacons’ myke, grønne åser. Hun hadde bedt ham ta med alt han kom til å trenge til det tolv uker lange semesteret, så han hadde pakket ned laptopen, lærebøkene og hettegenseren som hadde påskriften HETTEGENSER. Ikke noe annet. Hun åpnet Patricks skuffer med et sukk og begynte å fylle kofferten med fornuftige ting. Gensere, boksershorts, sokker. Toalettvesken hans inneholdt bare tannbørste og tannpasta, billig hårsjampo og en barberhøvel med utallige barberblader, det ene angivelig mer effektivt enn de andre. Sarah smilte ned mot barberhøvelen. Løgnene annonsørene fortalte, gjorde Patrick så inderlig sint: det beste noensinne, enestående holdbarhet og alt som hadde med statistikk og meningsmålinger å gjøre, terget logikken hans. Men han hadde kjøpt barberhøvelen likevel – han var et offer for reklamen, han også, akkurat som et hvilket som helst normalt menneske. Normalt. Var det noe hun ønsket på hans vegne, så var det det – at han skulle være normal. Hun håpet selvfølgelig at han skulle få seg jobb og kone og familie også – men hun ville nøyd seg med normalitet. Normalitet ville vært en lettelse. Nede ved siden av det falleferdige treskuret, på den lille flekken med ugressbefengt grus som de kalte en innkjørsel, sto Patrick bøyd over motoren på den lille Fiestaen hennes. Hva kunne være mer normalt enn at en gutt sto ute en solskinnsdag og reparerte en bil? Scenen fylte Sarah med håp. Han hadde arvet det etter Matt – den besettelsen når det gjaldt mekaniske ting, selv om Patrick aldri hadde lært 25
å kjøre. Fiestaen var 20 år nå og gikk fremdeles som en drøm, takket være ham. Hun betraktet ham mens han reparerte. På denne avstanden kunne hun se gutten og mannen – hvordan han hadde forandret seg, og fortsatt var i forandring. Store hender i enden av senesterke armer, brede skuldrer og smale hofter, og kortklipt hår som krøllet seg i nakken, som hos et barn, når han bøyde seg og leste av oljenivået. Sarah sukket. Patrick hadde vært så søt som liten, en støyende smårolling. Men så – i stadig større grad – en merkelig liten gutt. Han hadde begynt å spenne alle muskler i kroppen når de forsøkte å omfavne ham, og han så vekk når de snakket. Lærerne sa at han var den flinkeste i klassen til å regne, men så flyttet de blikket ned mot hendene mens de mumlet om alt det andre: at han var fiksert på detaljer og rutiner, at han isolerte seg og unngikk øyekontakt. Patrick var blitt verre etter at Matt … døde. Han hvinte hvis Sarah strakte seg mot ham, og han snakket nesten aldri – bortsett fra når han spurte tvangsmessig: «Hva var det som skjedde med pappa?» Legen sa at det var forståelig. Da det hadde holdt på i et år, var legen litt mer forsiktig når han snudde håndflatene i været og sa at det var en forståelig fiksering. Sarah hatet ord som «besettelse» og «fiksering». Hun foretrakk å kalle det en «fase». Men den hadde vart så lenge … Patrick hadde begynt å komme hjem med døde dyr. Fugler, ekorn, harer. Han satt og stirret på dem i timevis, rullet dem varsomt frem og tilbake med en pinne, eller brettet ut en død vinge for å se på at fjærene la seg på plass. Etter en stund hadde han begynt å skjære dem opp, for å granske kroppens hulrom og avdekke innvollene. En dag da Sarah redde opp sengen hans, fant hun en flådd spissmus under puten. Fra da av var det forbudt å ta med døde dyr inn i huset. Hun hadde tatt ham i å sjekke hengelåsen på skuret i stedet, og hun ga ham noen dask på baken for det. 26
Når jeg sier nei, så mener jeg det, Patrick! Fasen med døde dyr hadde vart i flere år, så var Patrick blitt mer opptatt av mekaniske gjenstander. Når han ikke finjusterte girene på sykkelen sin, myste han på motoren i bilen hennes, eller naboenes, overtalte dødt og skittent metall til å våkne til live igjen med en skiftenøkkel som tryllestav. Nå hendte det ofte at hendene hans minnet henne om Matts, med fingerlinjene tegnet i oljete isobarer. Sarah rynket pannen. Dette plutselig ønsket om å gå på college – for å lære anatomi – sto for henne som en ubehagelig tilbakevending til den tidligere besett… – den tidligere fasen. Det kunne umulig komme noe godt ut av det. Hun så på at sønnen strammet tennpluggene og la de gamle ned i små oppbevaringsrør, som han plasserte pent på rad og rekke på bakken, der han forsikret seg om at de lå nøyaktig på linje. Hun visste at når han kom så langt som til å kaste dem, kom han til å ta dem ut av rørene igjen en siste gang og sjekke hver enkelt tennplugg en gang til før han slapp dem ned i søppelkassen. Hva var det som foregikk i hodet hans? Sarah hadde stilt seg akkurat det spørsmålet i atten år nå og visste at hun sannsynligvis kom til å stille det i 50 år til, hvis hun levde så lenge. Hva var det som gjorde at Patrick fikk panikk hvis ikke T-skjorten hans satt stramt? Hva var det for en knute i hjernen som fikk ham til å ordne bøkene sine etter utgivelsesdato og spise maten sin i alfabetisk rekkefølge? Sarah spurte ham aldri. De snakket sammen – men aldri om det som var viktig. Det var bare: Kom ned med skittentøyet ditt og Ikke glem jakken din. Noe i henne lengtet etter mer; en annen del trakk seg unna alt som var dypere og vanskeligere. Sannheten var at hun ikke ønsket å vite hvorfor han var som han var, eller om det var noe hun kunne ha gjort med det. Eller ikke gjort … Hun fikk se sitt eget speilbilde i vinduet: stramme lepper, ingen sminke, musegrått hår samlet stramt i en praktisk 27
knute. Ansiktet til en kvinne som ikke har noen å våkne sammen med. De spøkelsesaktige øynene hennes betraktet Patrick, som trillet Matthews gamle sykkel over grusen og forsvant bortover den smale veien. Hun visste at han kom til å være borte i flere timer, og følte seg lettet. Det sto to støvete innrammede fotografier på Patricks nattbord. Det ene var av Matt på Beacons, tatt fra et barns vinkel slik at størrelsen hans ble understreket. Han hadde vært så kjekk, tenkte Sarah, og de hadde hatt så mange drømmer. Ikke noe storslagent, bare beskjedne drømmer – om en bedre sofa, en ferietur til Skottland, og om å gå sammen og se sønnen på rugbybanen eller i skoleteaterforestillingen. Det var ikke stort de hadde ønsket seg, men selv det var de blitt nektet. Det andre fotografiet var av henne og Patrick stående klosset oppstilt – uten å være i kontakt med hverandre – ved siden av den gamle, blå Folkevognen som hun hadde elsket en gang i tiden, men som hun ikke orket å se på etter Matts død. Patrick var bare sju eller åtte år på bildet – et tynt barn med mørkeblå øyne og brunt hår som alltid var klipt for kort, for å spare tid og penger. Hun hadde rammet det inn fordi det var et av de få bildene hun hadde av ham der han faktisk så inn i kameraet. Ingen tvil om at det var Matt som fotograferte, tenkte hun og kjente et uventet blaff av den gamle bitterheten. Patrick hadde alltid vært mer Matts sønn enn hennes. Matt kunne forklare Patrick saker og ting med lav, beroligende stemme, og han brydde seg aldri om at Patrick ikke svarte, eller at han reiste seg opp og gikk midt i samtalen. Begge deler drev henne til vanvidd. Det minste du kan gjøre, er å nikke med hodet, Patrick! Hvis du ikke vil sitte ved bordet som en stor gutt, kan du, pokker ta meg, gå sulten. Det var ikke ofte Sarah klarte å holde Patricks blikk, og nå løftet hun opp fotografiet og strøk et spor gjennom stø28
vet med tommelen for å kunne granske øynene hans. Selv om bildet var ti år gammelt, var øynene stadig de samme – alvorlige og vaktsomme. Han stolte ikke på henne; hun visste det. Selv som liten gutt snudde han seg og så på Matt for å få hans bekreftelse på alt hun sa – hvert eneste blikk var som et stikk i hjertet. Et plutselig innfall fikk Sarah til å stikke fotografiet innunder hettegenseren, der Patrick ikke ville legge merke til det før det var for sent. Det slo mot noe som lå pakket inn i det tykke stoffet i genseren. Sarah dro frem en svart notatbok med stiv perm og rød stoffrygg og åpnet den. Hun regnet med at Patrick allerede hadde begynt å gjøre notater til anatomitimene. Han var en særdeles samvittighetsfull elev. I stedet var det side etter side med tettskrevne lister, skrevet med blyant, med faste blokkbokstaver. … LADER, BELLADONNAURT, FIENDTLIGHET … Hun stirret med rynket panne på de lange kolonnene med tilfeldige ord. … FLUKTRUTE, SOVENDE, FELLESGODE … Noen steder var det en dato eller en asterisk ved siden av et ord, eller et symbol som ikke sa henne noen verdens ting. Ikke noe av det sa henne noen verdens ting. Hun tvilte på at noen andre enn Patrick kunne se noen som helst mening i det. Hun bladde gjennom flere titalls nesten identiske sider, og uten at hun helt forsto hvorfor, kjente hun at uroen vokste i henne. Delvis fordi hun aldri hadde sett boken før, hvilket innebar at Patrick måtte ha holdt den skjult. Bare det var urovekkende. Men først og fremst var det fordi innholdet virket så besynderlig – og der det lot seg gjøre, forsøkte hun å stanse alt som virket besynderlig. Det besynderlige hadde aldri vært til Patricks fordel og kom aldri til å bli det. Idet hun skulle til å lukke boken, åpnet den seg på en av de siste sidene, der det fremdeles ikke var skrevet noe, og plutselig sto hun og så ned på et svart-hvitt-fotografi av en liten pike i hvit kjole. 29
Panikken fikk det til å snøre seg sammen i halsen, og hun fikk gåsehud på underarmene. Hva var dette? Hjernen hennes – som alltid var innstilt på å forvente det verste – eksploderte som et fyrverkeri og virvlet som besatt gjennom en ødelagt fremtid der politiet banket på døren, da hun måtte skaffe til veie penger til advokater, da folk spyttet etter dem på gaten og knuste vindusrutene deres, uansett om Patrick ble funnet skyldig eller ikke. Så gikk det opp for henne at bildet var mer sepia enn svart-hvitt. Og at barnet var dødt. Hun gispet og gransket bildet mer inngående, og plutselig runget tikkingen fra den lille vekkerklokken på nattbordet i ørene hennes. Dette var mer enn besynderlig. Den lille piken på bildet var omtrent fem år. Ansiktet var blekt og fattighusfattig, men det lingule håret var blitt børstet og pyntet med et mørkt bånd over den ene magre tinningen. Hun hadde på seg en lang, omhyggelig ordnet kjole full av blondekapper og upraktiske volanger. Det var en kjole man bare hadde på seg når man tok bilder som dette, tenkte Sarah – sannsynligvis var det fotografen som hadde skaffet den til veie, og antagelig var det den eneste anstendige kjolen den lille piken noensinne hadde hatt på seg. Barnet på bildet var stablet opp på en stol; Sarah kunne bare så vidt se tuppen på de blanke svarte skoene som dinglet under den helt rene kjolekanten. Pikens øyne var lukket, men Sarah visste at det kunne være fordi hun hadde lukket dem akkurat da bildet ble tatt. I viktoriatiden måtte man sitte helt stille under den lange eksponeringstiden, og det hendte ofte at barn ikke klarte det. De blunket, vred på seg, gjespet … og ble utydelige på bildet. Så at øynene var lukket, skyldtes kanskje bare at hun hadde blunket. Nei, det var hendene som røpet sannheten. Ei billig dokke var blitt plassert i pikens fang, og armene hennes var lagt rundt den, som om hun holdt på favorittle30
ken sin. Men dette barnets hender kom aldri mer til å holde noe som helst. Håndleddene var bøyd innover, og fingrene var slappe – og fotografen hadde ikke lagt merke til at lillefingeren på pikens venstre hånd var bøyd bakover under dokka på en måte som ikke noe levende barn hadde holdt ut. Denne piken var død. Sarah hadde hørt om slike fotografier et eller annet sted, men hun hadde aldri sett et før. Bilder tatt av den døde slik at familien skulle huske dem, i en tid da få hadde råd til å bruke penger på å lage den slags pynt til de levende. Hun kjente en overveldende lettelse, så lo hun kort og nervøst ved tanken på at hun kunne føle lettelse over å finne et bilde av et dødt barn blant sønnens eiendeler. Den kortvarige forestillingen om normalitet sprakk som en såpeboble, og hun så utover Beacons, der solen lyste på toppen av Penyfan og la den bratte skrenten under i et illevarslende mørke. Hun husket den dagen Patrick ble utvist fra skolen – da hun sto der oppe på toppen og stirret ned i avgrunnen mens tåkefingre kjærtegnet anklene hennes og oppmuntret henne til å se nærmere på den. Hun hadde ikke vært der siden da. Dette var nær nok. På ny kunne hun høre den rolige, kultiverte stemmen til professor Madoc i telefonen noen dager etter samtalen med Patrick – han snakket i forsiktige vendinger, viklet henne inn i nedlatende prat om empatisk respons og spesielle krav – og alt hun registrerte, var det ene ordet «kvote». Patrick var kommet inn på college på grunn av handikapkvoten deres. Det var det som var poenget. Ikke fordi han hadde knust de nasjonale akademiske rekordene i allmennfaglig biologi og zoologi, men fordi han hadde Aspergers syndrom. Professor Madoc kunne være nedlatende mot henne til dommedag, men hun var ikke dum; hun hadde gått på skole en gang i tiden, hun hadde levd et liv! Og uansett hvor mye politisk korrekt verbal akrobatikk han bedrev, kunne ikke professor Madoc skjule at selv om de lot ham 31
studere anatomi, så mente han at det kanskje var noe alvorlig i veien med Patrick. Der og da hadde hun kjent hvordan drepende tårer sved i øynene. Nå – da hun satt på sønnens seng med den kryptiske notatboken i den ene hånden og et fotografi av et dødt barn i den andre – var hun ikke så sikker på at han tok feil.
6 Patrick lå på ryggen og så på skyene som adlød vinden. Det saueklipte gresset var varmt under ham, og lukten av høy kom drivende fra gården nede i dalen. Så godt at han kunne spise det. På sene sommerdager som denne, når øynene hans begynte å lukke seg, var det lett å forestille seg at faren fremdeles var i live og lå ved siden av ham i en stillhet som aldri var blitt brutt av noe annet enn stillferdige ord eller lav snorking. Men selv i denne varme kokongen kunne han aldri minnes sin far uten å tenke på den dagen … Han hadde stirret på den blå overallryggen hans da han fulgte etter ham ut gjennom skoleporten, og på Doc Martens-støvlene med ståltupp – de var tunge som bly når han tok dem på seg hjemme for å leke dypvannsdykker. Det var sjelden faren gikk så fort, så Patrick tippet at han hadde glemt at han gikk bak ham. Med bare noen skritts mellomrom måtte Patrick løpe litt for å holde følge med ham. Han var glad for å komme seg bort fra skolen. Alle så på ham, og det kom så mange høylytte ord. Ingen hadde sett at Mark Bennett slo ham i ryggen. I hvert fall ingen voksne. Men alle hadde kommet løpende til for å løfte den store gutten opp fra bakken, og alle hadde sett blodet. Mr. Jenkins hadde brølt og spurt om han forsto hvor galt det hadde vært av ham å gjøre det, men Patrick følte det ikke 32
slik, og han kunne ikke lyve om det, og det hadde ført til at Mr. Jenkins ble enda mer høymælt. Og da faren kom, hadde Mr. Jenkins kjeftet på ham, som om han også var åtte år. «Bli med meg», hadde faren hans sagt da han gikk, uten å se på ham, så Patrick hadde gjort det – han hadde fulgt etter ham ut gjennom skoleporten og nedover mot byen. Verkstedet lå i den andre enden av Brecon. Patrick visste han kom til å sitte der og vente i Mr. Harris’ ødelagte stol inne på det skitne, lille kontoret der det alltid var massevis av rosa fakturaer og svarte fingeravtrykk, og kalenderen alltid viste frøken Februar. Navnet hennes var Justine, hun likte strandvolleyball og kattunger, og brystvortene hennes var mørkebrune. Ikke så langt fra bookmakeren snudde faren seg og tok Patricks hånd og begynte å hale ham med seg over den rolige gaten. Patrick stivnet. Faren grep ham aldri i hånden helt uten forvarsel! Følelsen gjorde at han fikk lyst til å skrike høyt. Han vred seg løs og tok et skritt tilbake mot fortauskanten. Faren virvlet rundt på hælen. «Å, herregud, Patrick! Ta hånden min!» Bilen traff ham så hardt at den slo ham ut av skoene. I det ene øyeblikket kom faren mot ham med utstrakt hånd; i neste øyeblikk var han ikke der, og bare Doc Martens-støvlene røpet hvor han hadde vært – den ene lå på siden, den andre rullet klosset bortover veien, lik en dumpet hund som forsøkte å finne veien hjem. Bilen stanset aldri. Patrick pustet kraftig i den tomme luften i et langt, øredøvende øyeblikk, så begynte han langsomt å følge etter den andre støvelen. Lenger borte i veien var det folk som løp. Løp fra butikker og biler, og ut fra bookmakeren. Løp vekk fra ham. Patrick kom bort til den andre støvelen, som nå sto på den hvite stripen, rett opp og ned og lydig, slik faren pleide å sette den i gangen hver eneste kveld. Alle de løpende menneskene hadde stanset i en klynge 33
lenger borte i gaten. Patrick kunne se at det lå noe blått på asfalten mellom bena deres. Blått og uryddig, og i fullstendig meningsløse vinkler. «Ikke la ham komme hit!» ropte Milky Way-mannen. «Hold ham der!» En ung mann i stripet skjorte stengte veien for ham, og Patrick stanset før noen fikk tatt på ham. «Hva heter han?» spurte Den stripete over skulderen. «Vet ikke», sa Milky Way. «Bare hold ham der.» «Hva heter du, gutt?» spurte Den stripete. Patrick ignorerte spørsmålet og strakte hals for å se forbi ham, desperat etter å finne ut hva alle de andre så på. Så var det en som flyttet seg, og – i et kort sekund kunne Patrick se farens øyne. De så ikke på noe i det hele tatt. Patrick ventet på politistasjonen nesten til midnatt, da de endelig kontaktet moren hans. Hun kunne ikke komme og hente ham, og da de kjørte ham hjem, forsto han hvorfor. Hun hadde vært opptatt med å komme til hektene igjen og klarte nesten ikke å stå. Den eldste politimannen hadde forsøkt å forklare henne saker og ting, men hun slet med å fokusere på ham. Til slutt hadde han lagd varm, søt te til dem begge, så hadde han lagd bønner og toast til Patrick, før han kjørte av sted under en fullmåne som ikke kunne vært fullere. «Hva skjedde med pappa?» spurte Patrick moren. «Pappa er død», sa hun med hes stemme. «Hvorfor det?» «På grunn av deg», sa hun, og stemmen brakk i to. «På grunn av deg!» Deretter så Patrick på at hun ulte og slo seg i hodet og krøp omkring på kjøkkengulvet – og han tenkte at egentlig hadde hun ikke svart ordentlig på spørsmålet hans. I lang tid etter den dagen hadde Patrick lett etter faren sin. Han flakket omkring i Beacons, han tittet inn gjennom dø34
rene i Harris’ verksted, han ble jagd ut fra Rorke’s Drift, og han krøp inn hos bookmakeren for å krølle seg sammen ved siden av labradoren mens han ventet på at farens blå bukseben skulle gå forbi ham. Om natten lå han våken, rastløs og på alerten, overbevist om at han kom til å høre nøkkelen i låsen og ta faren i å snike seg inn i måneskinnet; om morgen sto han åndeløs på toppen av trappen og tittet bortover i gangen, og ventet å se at Doc Martens-støvlene sto der de skulle stå. Faren hadde vært der i det ene øyeblikket, og i neste sekund var han borte. Det var som et magisk triks han kanskje kunne gjennomskue hvis han bare tittet opp i det rette ermet. I drømmene tok han alltid imot farens utstrakte hånd, så krysset de veien sammen. Moren gikk ikke på arbeidet i kortbutikken, og Patrick gikk ikke på skolen. Moren sov og sov og sov. Han så henne nesten ikke, og det fant han beroligende. Han lagde sine egne måltider. Hver eneste dag var det sandwicher: til frokost, lunsj og middag. Han sluttet å ta seg bryet med å sette lokket på syltetøyglasset igjen. To uker etter ulykken var det en dame og en mann som kom til hytta og snakket med moren, med mapper på fanget, mens Patrick så på gjennom dørsprekken. De sa at bilen ikke var blitt funnet, og at de ikke hadde klart å oppspore sjåføren. De sa at noen hadde sett et registreringsskilt, men at noen hadde husket feil. De sa at de ville fortsette å lete, men at sporet var i ferd med å bli kaldt. Moren satt slapp som en filledokke i sofaen og nikket med hodet en gang iblant. Når hun så opp, var øynene hennes nesten like tomme som farens hadde vært. Det kom en lege og ga henne en sprøyte. Patrick smatt ut gjennom bakdøren og løp over Beacons så sauene spratt til alle kanter. Så begynte han på skolen igjen. De første dagene fikk han sitte på med Nifse Nick og moren hans. Og så, da han kom 35
hjem en dag, hadde de Fiestaen i stedet for den blå Folkevognen og et nytt glass syltetøy, og livet vendte tilbake til en slags normalitet – i hvert fall på utsiden. Skolerådgiveren spurte ham hvordan han hadde det, og han forsto ikke spørsmålet, så hun forklarte ham det. «Du føler deg trist», sa hun. «Det er helt normalt. Du har mistet et menneske du var veldig glad i, og hvis du har lyst til å gråte, så er ikke det å være en baby.» Patrick følte ikke behov for å gråte; han ville bare finne ut hva som hadde skjedd med faren. Rådgiveren sukket. «Du forstår det, Patrick, at når noen dør, er det som å gå gjennom en port. Så fort porten har lukket seg bak dem, kan de ikke komme tilbake.» Patrick hadde aldri hørt om noen port som det bare var mulig å gå én vei gjennom. Han hadde ikke sett noen port åpne og lukke seg – han hadde ikke engang sett at faren gikk mot noen port. Han hadde bare vært der, og så hadde han ikke vært der. Men rådgiveren virket fryktelig sikker. «Da kan jeg bare finne porten og åpne den og finne ut hva som skjedde», sa han til henne. «Å Patrick», sa rådgiveren med tårer i øynene og strakte seg frem for å gi ham en god klem. Han hadde måttet slå for å holde henne på avstand.
7 Jeg kan kjenne lukten av bacon! Stekt bacon. Jeg kan til og med høre at det freser i pannen – og minnene kommer veltende inn i munnen min med saltsmak. Solskinnsmorgener utenfor campingvognen nede på Gower. Hvorfor selger vi ikke huset og lever sånn som dette? Det pleide Alice og jeg alltid å si til hverandre når vi satt i de gamle, stripete fluktstolene etter frokost, før oppvasken, mens Lexi og Patch hylte og gneldret, der de jagde hverandre over gresstuster og sanddyner. 36
Jeg har sendt opp kassedragen av rosa plast som jeg kjøpte til Lexi i den lille butikken prydet med strandballer og spader og spann; jeg kjenner at den danser og haler og drar i enden av linen. Og plutselig holder vi ikke i noe annet enn en snor som daler mot bakken, for dragen har revet seg løs og svever høyere og høyere opp på Wedgwoodhimmelen, som om den vet hvor den skal, og bare gleder seg til å komme dit. Mens den forsvinner av sted og blir til en prikk, legger Lexi den lille hånden sin i min og sier: «Se, den reiser, pappa!» – og hjertet mitt blir fylt av glede, for å se den reise er bedre enn å holde den tilbake, selv om vi aldri kommer til å se den igjen. Jeg kan kjenne hånden hennes nå, den holder så hardt rundt fingrene mine at det gjør vondt. Men jeg trekker den ikke til meg, for det er så spesielt å holde hånden hennes, så dyrebart … Alt det som et resultat av baconlukten. Så mye undring og glede … Noen sier at de elsker meg. Det er ikke Alice, men det varmer likevel. Kjærlighet er aldri skadelig, uansett hvor du finner den. Det var det Alice som lærte meg. Jeg lurer på hvor de er, Alice og Lexi. Vet de i det hele tatt at jeg er her og venter på at de skal komme og finne meg mens en fremmed holder meg i hånden? For hva er jeg, til de finner meg? Verken ektemann eller far. Jeg er fortapt uten dem. Ingen annen støy enn et lavt drypp … drypp … og lyden fra mitt eget åndedrett. Inn og ut … og inn og ut … og inn og ut … og inn og ut. Brystkassen min hever og senker seg i en uutholdelig rytme. Det får meg til å tenke på Lexi som lærer å spille piano. «Pekefingervalsen» som løper fra metronomen, og «Twinkle, Twinkle Little Star» som henger etter. Men hun ga seg ikke, selv om fingrene hennes aldri ville bli så lange at hun kom til å bli dyktig. Det er min skyld; det var jeg som brakte de butte hendene inn i ekteskapet. Alice hadde med seg likevekten, den humoristiske sansen og det vakre utseendet. 37
Og de triste øynene. Når skjedde det? Er det min skyld? I vuggen ved siden av sengen gråter Lexi som om hjertet hennes skal briste. Så trist. Så trist! Jeg vil snu meg rundt og trøste henne før hun vekker Alice. I hodet mitt gjør jeg det. Så, så, ikke gråt, hvisker jeg. Så, så, vennen min, nå må du sove. Men det er jeg som sover, ned gjennom de mørke årene. Neste gang jeg våkner, ligger det loff der i fine, firkantede skiver, klare til å smøres. Til et selskap kanskje? Eller kanskje det skal leveres mat til et eller annet arrangement, og her ligger alt brødet og venter på tunfisk og ost og kylling med aprikos og karri. Jeg er ikke sulten, men det kunne smake med en sandwich. En sandwich og kanskje en innbakt pølse, og en halvliter med Brains Bitter. Jeg blir tørr i munnen. Jeg åpner øynene på nytt og oppdager at det ikke er brød; det er takfliser! Det gjør meg glad, for det er kjedelig nok til å kunne være virkelig. Ingen Jesus som vrir seg, ingen gigantiske menneskekråker, bare firkantede fliser i en metallramme, akkurat som i taket hos tannlegen. Jeg tror det betyr at jeg utvilsomt er våken. Det må være natt nå. Tidligere var flisene offwhite, det var derfor de så ut som loff, men nå er de grå, og på ett sted er det et lite, svart triangel der en har løsnet eller blitt knust. Det er en ynkelig lyd et eller annet sted i nærheten. Det er den triste jamringen fra en hundevalp som er blitt satt igjen ute i regnet. Skjelvende og kald. Hodet mitt fungerer ikke, så jeg flytter blikket helt over mot øyekroken slik at taket forsvinner – i hvert fall den delen som befinner seg rett over hodet mitt – og jeg ser i den retningen, mot venstre. Det står en vannmugge der, og bortenfor mugga er det 38
en seng, så jeg formoder at jeg ligger i en seng, jeg også, for jeg ligger her på et eller annet, og da vil det si en annen seng. Og to senger i samme rom indikerer at det må være snakk om et sykehus. Eller en sovesal. Men jeg har en fornemmelse av at jeg allerede har tatt eksamen ved Bristol, der jeg delte rom med Artie Rinker, som kunne plystre gjennom navlen. Så det må altså være et sykehus. Snøværshimmelen glir taus forbi, og armene mine slår mot vinduet. Det er en mann i den andre sengen. Og det står en maskin ved siden av ham med en svakt lysende, grå skjerm. Det er derfra alle pipelydene kommer – de kommer i takt med et lyspunkt som går i rykk over skjermen. Det går slanger til mannens armer og mage, og det står en eller annen over ham. Denne personen har ryggen mot meg, men selv i det svake lyset fra skjermen kan jeg se at han har på seg blå operasjonsklær. To pluss to er lik en doktor. Dette er øyeblikket jeg har ventet på. Jeg roper for å informere ham om at jeg er våken. Eller jeg trodde i hvert fall at jeg skulle rope, men jeg kan ikke høre meg selv. Jeg forsøker å rense halsen, men tungen min er stor og klebrig, og jeg klarer ikke å gi fra meg noe annet enn en liten summelyd. Jeg gjør et nytt forsøk på å snakke, og det går opp for meg at leppene rører seg, men ikke noe annet. Det kommer ingen luft opp fra lungene for å bli til ord i munnen min. Jeg har glemt det ethvert nyfødt barn kan. Jeg forsøker å sette meg opp, men heller ikke det fungerer. Jeg er nær ved å få panikk, men det eneste jeg kan gjøre, er å se i taket, på det lille, svarte trianglet, og si til meg selv at jeg skal slappe av. Jeg må være temmelig streng mot meg selv: Ro deg ned, Samuel Galen! Dette er ikke noen krise. Jeg har tiden for meg. Jeg har massevis av tid. Jeg har vært her i tusen år allerede; ett minutt til skader ikke. 39
Jeg konsentrerer meg om fornuftige ting, om det jeg vet. Det må ha vært mannen i sengen som bannet og tryglet, hvis kone og barn gråt da de var på besøk. Mumlingen og gråtingen kom ikke fra Lexi i det hele tatt, for Lexi er nesten tretten år, ikke et lite barn i en vugge. Det tror jeg må ha vært en drøm. Det er så mye i livet som er det. Og videre: Hvis dette er et sykehus, må mannen i nabosengen være en pasient. Som meg? Jeg antar det, hvis krasjet jeg drømte om, var virkelig. Og hvis vi er pasienter, kommer ikke legen til å overse meg, uansett om jeg klarer å skrike eller ikke. Hvis jeg er en pasient, er jeg her for å bli tatt vare på, og det er det leger gjør. Så jeg trenger ikke å rope. Jeg trenger ikke å veive med armene for å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg må bare roe meg ned og vente til han blir ferdig med å hjelpe pasienten i nabosengen, så kommer han til å snu seg mot meg og oppdage at jeg er våken, og hjelpe meg også. Pling, plong, drønn. Katta er i brønn. Enkelt og greit. Klikk. Klikket fra en bryter er lavt, men ikke til å ta feil av, og det grå lyset forsvinner. Pipelydene har også opphørt. Jeg flytter blikket igjen. Legens hånd hviler mot den mørke maskinen, og mannen i sengen rører litt på seg. Så blir bevegelsene store. Han kaver; føttene sparker under teppet som om han har fått et anfall, som om han gisper etter luft. Som om han dør. Herregud, han er i ferd med å dø! Nå får jeg panikk. Den griper tak i meg, men jeg kan ikke rope eller løpe eller veive med armene for å dele følelsen med andre, så i stedet velter panikken gjennom brystkassen min som elektriske støt, og skyter ut i armer og ben og opp i nakken til hele jeg prikker i et meningsløst sjokk. I tankene er jeg allerede der ved siden av ham, åp40
ner en luftvei, klyper ham i nesen, gir ham munn-tilmunn-metoden, slik førstehjelpstjenesten lærte oss alle å gjøre det. I virkeligheten klarer jeg ikke å bevege en muskel. Hodet mitt skriker: Hjelp ham! Hjelp ham! Men legen hjelper ham ikke. I stedet bøyer han seg bare over mannen og ser på at han lider. Det virker som om han gisper og raller i en evighet, og da det hele er over, oppstår det en enorm stillhet der hjerteslagene i mitt eget hode er den eneste lyden som høres. Så hører jeg det lave klikket fra bryteren igjen, og det svake lyset kommer på igjen og får meg til å blunke. Jeg venter på pipelydene, men de kommer ikke. De kommer aldri tilbake. Er dette enda en drøm? Jeg håper det. Så jeg trygler de grå flisene: La det være en drøm, vær så snill. Ikke la dette være virkelig, vær så snill. Jeg hører lave skritt som kommer knirkende mot meg, og jeg skynder meg å lukke øynene. Jeg vil ikke se legen, og jeg vil ikke at han skal se meg. Jeg ønsker ikke lenger at han skal få vite at jeg er våken.