Nora Ingdal Anne Hege Simonsen
MUR Delt landskap i Israel og Palestina
Utgitt med støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord © J.W.Cappelens Forlag a.s, 2005 Kart: Jørgen Carling Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Satt med 10,3/13,5 pkt. Times hos Heien A.s, Oslo Trykk og innbinding: AIT Otta as, 2005 ISBN-13: 978-82-02-24231-2 ISBN-10: 82-02-24231-2 www.cappelen.no
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold
Forord ............................................
9
1. Fakta på bakken .............................
15
2. Sikkerhet og terror ..........................
28
3. Oliventreets folk .............................
51
4. Jernmuren ......................................
82
5. Skjult landskap ............................... 102 6. Kartets ofre .................................... 130 7. Indre murer .................................... 157 8. Jerusalem: Den delte byen ............... 171 9. Landet og loven .............................. 191 10. Usynlig mur .................................... 212 Noter ............................................. 225 Bøker, rapporter og artikler ............ 247
5
mur
Forord
Hvordan skal vi forstå muren Israel bygger på den palestinske Vestbredden? Handler den om å verne seg mot terrorister eller å røve til seg mer jord? Er det israelerne eller palestinerne som mures inne av det massive byggverket? Er det verdens største jødiske getto Israel er i ferd med å bygge, eller må palestinerne gjerdes inne for å forstå at Israel aldri vil la seg presse av terror? Gjør muren det lettere eller vanskeligere å tenke seg en framtidig palestinsk stat? Hvordan påvirker muren folks liv, hvordan reflekterer mennesker på begge sider rundt den? Denne boka gir seg ikke i kast med å løse konflikten mellom israelere og palestinere, den er heller ikke noe forsøk på å gi en «balansert» eller fullstendig framstilling av skyld og ansvar. Vårt utgangspunkt er at muren må forstås både som et ledd i og et symbol på den undertrykkelsen Israel står ansvarlig for i de okkuperte områdene. Muren er uten tvil en del av Israels sikkerhets- og kontrollstrategi, men den er også noe langt mer. Muren er den siste fasen i omdannelsen av landskapet i det som før 1948 het Palestina, fra et arabisk jordbruksland til et vestlig samfunn. Israel ville skape et nytt land av det som var Palestina og fjerne den arabiske fortiden. Der det vokste 9
mur
kaktus, ble det plantet furu, der det sto grårosa steinhus, ble det anlagt hvitkalkede sovebyer, og en ny befolkning ble hentet inn fra alle verdensdeler. Forvandlingen av landskapet er nesten ubegripelig, og den pågår fortsatt. Fra en måned til en annen er det nesten umulig å huske hvordan det så ut før. Slik har det vært siden 1948, uavhengig av kriger og fredsforhandlinger. Våre intervjuer ble gjort i perioden mars 2004 til januar 2005, og de viser hvordan muren rører ved grunnleggende frykt på begge sider: Å snakke om muren med en israeler endte som regel opp i en diskusjon om terror, Holocaust og angsten for utslettelse dersom jødene kommer i mindretall. Blant palestinerne har muren vakt til live traumene fra 1948 – som de kaller «katastrofen» («nakba»). Tre firedeler av befolkningen flyktet, og 418 landsbyer ble utslettet og etter hvert begravd under israelske skoger og turområder. Landskapet både i Israel og på Vestbredden har noe flyktig ved seg, tross palestinernes tusenårige terrasser med oliventrær, tross de bastante «fakta på bakken» Israel har etablert: nye byer, nye veier, tunneler, skoger, åkrer og nå den ytterst konkrete muren. Å reise i denne gradvis skiftende virkeligheten har gjort oss stadig mer bevisste områdets politiske geografi. Både Israel og Vestbredden er blitt en byggeplass, men Israel er byggherren. Muren er bygget for framtiden, men dens grunnmur finner vi i historien. Et landskap er aldri «uskyldig», det kan leses, tolkes og diskuteres. Vi har bevisst tatt avstikkere til historiske, politiske og sosiale fenomener som vi mener er viktige for å forklare muren: jødisk og palestinsk nasjonalisme, sionistenes drøm om separasjon mellom jøder og 10
forord
ikke-jøder, Israels kamp for et demografisk flertall og metodene Sharons regjering tar i bruk for å oppnå dette. * Byggverket vi skriver om, kalles både «apartheid-» og «separasjonsmur», «sikkerhetsgjerde» og «-barriere», alt etter hvem vi snakker med. Ingen av navnene er nøytrale. Mesteparten av byggverket består av ståltråd, piggtråd og sensorer, derfor foretrekker israelerne å bruke ordet sikkerhetsgjerde. For palestinerne er det viktigere hvordan konstruksjonen fungerer enn hvordan den ser ut. Blant palestinerne er mur derfor den mest brukte betegnelsen. Gjerdet hindrer bevegelse enda mer effektivt enn en virkelig mur. De har derfor valgt å sette ord på funksjonen det har. Hva hjelper det vel en bonde at han kan se jorda si, hvis ikke han kan reise til den, dyrke, vanne og stelle med den? Bare seks prosent av byggverket er betong, men til gjengjeld kaster de grå betongblokkene skygge over livene til mange hundre tusen palestinere. Den åtte meter høye betongen er satt opp i eller rundt byene som grenser til Israel, og i Jerusalem, hvor palestinerne lever under israelsk kontroll. Det er i byene folk flest bor, ungene som skal på skolen, de voksne som skal på arbeid, de syke som skal til legen. Vi har i hovedsak valgt å bruke betegnelsen «mur». Unntakene er intervjuer med israelere som selv bruker begrepet «sikkerhetsgjerde», samt de gangene vi beskriver muren i terrenget, der den har form av et bredt gjerde. I slike tilfeller kaller vi den «separasjonsgjerde». 11
mur
Et annet følsomt valg av terminologi knytter seg til den arabiske befolkningen i Palestina før opprettelsen av Israel i 1948, samt palestinere med israelsk statsborgerskap i dag. Vi har forsøkt å forholde oss til følgende hovedregel: «Palestinere» brukes om alle som bodde i landet fram til 1948, med unntak av der vi siterer folk som omtaler dem som «arabere». Når det gjelder palestinere i dagens Israel, kalles de offisielt «arabiske israelere», men vi omtaler denne gruppen som «israelske palestinere». Dette begrepet brukes gjerne av palestinere med høyere utdanning og stor grad av etnisk selvbevissthet. Et tredje begrepsmessig minefelt er de jødiske bosettingene: Før 1948 kaller vi dem kolonier, mens etter 1967krigen omtaler vi dem som «bosettinger». Tilsvarende blir befolkningen i disse områdene kalt kolonister og bosettere. * Vi ønsker å takke en uendelig lang rekke med israelere, palestinere og andre som på ulike måter har bistått oss med omvisninger, kilder og intervjuer: Abu Ala, Abu Ibrahim, Rana Abdo, Raed Abdel Rabbo, Mahdi Abdel Hadi, Yassar Akawi, Suad Amiry, Fida Amin, Naomi Baum, Bella Ben Gershon, Anat Biletski, Meron Benvenisti, Danny Brom, Diana Buttu, Muhammad Dahleh, Shaher Eshtiye, Ovadia Erza, Galit, Raanan Gissin og hans sekretær Meirav, Øystein Grønning, Jeff Halper, Haim Hanegbi, Yehudit Harel, Ramzi Hassan, Jihan Helou, Jamal Juma’, Michael Jankelowitz, familien Khaled: Tamara, Ibrahim, Arwa, Lana, Abdel-Latif, Siham og 12
forord
Sharif Omar, Judah Majaj, Haggai Matar, Intinan, Ibrahim Mattar, Nezah Mashiah, Rana Nashishibi, Abla Nasser, Micha Reisel, Barbara Sofer, Tareq Saada, Helou Saada og hennes bestemor, Sarri Singer, Motti Salzberg, Youval Tamari, Khalil Tufakji, Geir Ulfstein, Nael Younis, Abla Eid Za’about og hennes familie. Ikke alle er nevnt i den ferdige teksten, men alle har bidratt med tankevekkende og utfordrende opplysninger, analyser og innspill. Ikke alle møter har vært smertefrie, men alle har bidratt til vår læringsprosess. Takk til Turid og Egil Hovdenak, Anne-Lisbeth og Helge G. Simonsen, Ragnhild og Erling Ingdal for støtte og skrivero. Takk også for inspirasjon, fruktbare kommentarer og kritikk til Egil Fossum, Unni Rustad, Carsten Thommassen, Gerd Johnsen, Kristine Ingdal, Anne Karin Sæther, Grete Line Simonsen, Vibeke Christie, Gro Lien Garbo og Janne Kjellberg samt våre tålmodige, kritiske og intelligente menn, Are Hovdenak og Bjørn Westlie. Alle feil er utelukkende vårt eget ansvar. Boka er utgitt med støtte fra Fritt Ord og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. En stor takk til begge institusjoner! Nora Ingdal og Anne Hege Simonsen Oslo, 2. mai 2005
I
Fakta på bakken
En bonde driver saueflokken sin ned mot en gul port i det skinnende blanke metallgjerdet. Han stanses av en grønnkledd israelsk soldat som sjekker papirene hans grundig før porten går opp. En unggutt på sykkel må gjøre vendereis fordi han ikke har de riktige tillatelsene. Gutten gjør som han får beskjed om og sykler tilbake opp den leirete veien, forbi en kvinne i midten av 40-årene som nekter å flytte seg. Umm Ahmad sitter i veikanten blant tistler og røde valmuer. Hun har ventet ved porten siden tidlig morgen. På den andre siden av piggtrådgjerdene, noen hundre meter borte, kan hun skimte huset til datteren hun vil besøke. I går fødte datteren en sønn. – Vær så snill, la meg slippe over, sier Umm Ahmad til soldaten. – Hvorfor det? Du har ikke tillatelse til å passere her. – Men jeg må se datteren min og barnebarnet! – Nei. Først må du søke om passeringstillatelse. – Jeg skal jo bare hilse på barnebarnet mitt. Etterpå skal jeg hjem igjen. – Du slipper ikke gjennom uten tillatelse. – Men det vil jo ta uker . . . På innsiden av porten dukker det opp en militærjeep som 15
mur
henter soldaten. Porten i gjerdet er bare åpen på bestemte tider av døgnet. Umm Ahmad blir sittende. Hun bor i Qalqiliya, en palestinsk by på den nordlige Vestbredden, og datteren bor i nabolandsbyen Hable, en snau kilometer unna. Da muren sto ferdig her i 2003, ble det umulig å bevege seg fritt mellom de to stedene. Rundt bykjernen av Qalqiliya er det satt opp en vegg av massiv, grå betong. Der byen går over i landsbygd, som her på veien til Hable, skifter muren utseende og blir til et gjerde av piggtråd, sensorer og metall – 40 meter på det smaleste, 100 meter på det bredeste.1 * 14. april 2002 vedtok den israelske regjeringen å bygge en «sikkerhetsbarriere» på Vestbredden – som en «forsvarsmekanisme for å hindre terrorister i å ta seg inn i Israel.» Kort tid etter ble de første spadetakene tatt, langs den nordlige delen av Vestbredden. Vedtaket kom etter en bølge av palestinske selvmordsaksjoner, toppet av den såkalte «påskemassakren» 27. mars. Flere hundre israelere hadde samlet seg til festmåltid på hotell Park i kystbyen Netanya, ca. 17 kilometer fra Qalqiliya for å feire den jødiske påskehøytiden. En selvmordsbomber kom seg inn på hotellet og sprengte seg selv i lufta. 29 personer ble drept og 140 skadet i attentatet som den palestinske islamistiske gruppen Hamas tok på seg ansvaret for. Fire dager senere ble 15 israelere drept i kystbyen Haifa. Også denne selvmordsaksjonen var signert Hamas, og de som utførte den kom også fra den nordlige Vestbredden. 16
fakta på bakken
Aksjonene la et enormt press på statsminister Ariel Sharon og hans regjering om å foreta seg noe. Sharon hadde kommet til makten ett år i forveien med løfter om å slå hardt ned på palestinske terrorister og å gi israelerne en etterlengtet sikkerhet. Men bombene mot israelske kafeer, busser og kjøpesentre ble bare hyppigere etter Sharons maktovertakelse. Palestinske voldsaksjoner etter utbruddet av det andre palestinske opprøret – intifadaen – i 2000 var den utløsende faktor for byggingen av muren. Ideen er likevel langt eldre. Den israelske venstresiden og Arbeiderpartiet diskuterte en form for separasjonsbarriere allerede tidlig på 1990-tallet. Arbeiderpartiets statsminister Ehud Barak (1999–2001) godkjente en plan for en barriere i november 2000, en måned etter intifadaens utbrudd. Denne planen ble aldri iverksatt. Barak tapte valget og høyresidens leder Ariel Sharon overtok regjeringskvartalene. Høyresiden har tradisjonelt vært motstandere av det israelerne kaller et «sikkerhetsgjerde» av prinsippielle årsaker. For høyresiden betyr både gjerder og murer å dele opp Stor-Israel, eller «Eretz Israel». For dem utgjør Guds lovete land hele området fra Middelhavet i vest til Jordanelva i øst og å «gjenerobre Judea og Samaria» (Vestbredden) er for mange høyresionister en religiøs plikt. Denne «gjenerobringen» består blant annet i å etablere bosettinger i de okkuperte palestinske områdene.2 Statsminister Ariel Sharon skiftet syn på behovet for et gjerde etter at han dannet en koalisjonsregjering bestående av hans eget parti Likud, Arbeiderpartiet og noen mindre partier våren 2001. Sharon innså at han kunne slå to fluer i en smekk: Et gjerde ville bety økt sikkerhet og de 17
mur
viktigste bosettingene på Vestbredden ville bli innlemmet i Israel. Dermed oppnådde Ariel Sharon nesten hele det israelske folkets støtte, også bosetternes, for byggingen av muren. Ideen om separasjon mellom ikke-jøder og jøder er også eldre enn planene om å bygge en fysisk mur. Separasjonstanken kan spores tilbake til sionismens – den jødiske nasjonalismens – barndom. En sentral tese innenfor en høyreorientert retning av sionismen var behovet for å etablere en «jernmur» mot omverdenen for beskytte seg selv, men også for å presse araberne til fred på Israels premisser. Statsminister Ariel Sharon håndhever en slik jernmurpolitikk. Han bærer det politiske ansvaret for byggingen av muren, og han er dessuten mannen som antente den andre intifadaen høsten 2000 ved å marsjere opp på den muslimske helligdommen Haram al-Sharif, som jødene kaller Tempelhøyden, i Jerusalem. Siden opprøret startet er mer enn tusen israelere drept og 7 000 såret. På palestinsk side er 3 500 drept og 28 000 såret. For hver israeler som ble drept i de første fire–fem årene av intifadaen, mistet tre palestinere livet.3 De sterke palestinske protestene på Ariel Sharons provokasjon på Haram al-Sharif må sees i lys av mange års oppdemmet frustrasjon over mangel på framgang i det som gjerne kalles Oslo-prosessen. Den første Oslo-avtalen fra 1993 var en timeplan for hvordan Israel og PLO skulle gjennomføre «land for fred»-prinsippet. Israelerne skulle få fred og palestinerne skulle få jord. Som et ledd i timeplanen trakk Israel seg ut av de tettest befolkede palestinske byene på Vestbredden og i Gaza og overlot sty18
fakta på bakken
ringen til palestinske myndigheter. Men forhandlingene stagnerte. Sju år etter den første avtalen hadde palestinere verken oppnådd en bedre hverdag eller mer jord. Det palestinske selvstyret begrenset seg i realiteten til 17 prosent av Vestbredden (såkalt A-områder). Antallet israelske bosettere på palestinsk område hadde derimot økt til det dobbelte, fra 100 000 ved Oslo-avtalens undertegnelse til 200 000 bosettere i år 2000. * For de fleste israelere symboliserer separasjonsmuren sikkerhet. For palestinerne betyr den et liv i usikkerhet: Arbeidere stenges ute fra jobbene sine i nabolandsbyen eller i Israel, bønder slipper ikke til på jorda si, og skolebarn tvinges til å passere militære kontrollposter i muren for å gå på skolen. Enkle, dagligdagse gjøremål umuliggjøres. Palestinske familiemedlemmer som er så uheldig å havne på hver sin side av muren, må søke Israel om tillatelse til å besøke hverandre – selv om begge parter bor på den palestinske Vestbredden. Murens kronglete trasé går slik at palestinske landsbyer isoleres, mens israelske bosettinger får fri forbindelse til hverandre og til selve Israel. Bare under byggingen av de første 15 milene av muren ble mer enn 90 000 palestinske sitrus- og oliventrær rykket opp, mange av dem ble totalskadd. 36 grunnvannsbrønner havnet på israelsk side av muren og 16 landsbyer ble liggende mellom Israel og den grønne linja, Israels uoffisielle grense fra før 1967-krigen. Dette kaller Israel «sikkerhetssoner». Hele 40 000 mål med jordbruksjord havnet i slike soner. En rapport fra 19
mur
Verdensbanken dokumenterer at Israel dermed sikrer seg noe av den mest fruktbare jorda fordi muren bygges over det palestinske grunnvannsbassenget.4 Muren innebærer at store deler av jordbruksjorda på Vestbredden blir annektert og innlemmet i Israel. Slik får Israel kontroll over mest mulig palestinsk jord, men med færrest mulig mennesker. Når hele traseen er bygget ferdig, vil det ifølge FN leve over 93 000 palestinere inne i sikkerhetssonene, klemt mellom muren og Israel. Landsbyen Hable, hvor vi møtte Umm Ahmad, er en av dem. Her er befolkningen pålagt å søke om israelsk tillatelse for å oppholde seg i sine egne hjem. Noen nekter – og blir hindret tilgang både til hus og jord. Andre godtar tillatelsene, men opplever at de dermed er med på å legitimere den israelske muren. Når separasjonsmuren står ferdig vil den, sammen med veiene til og fra de israelske bosettingene, i praksis dele Vestbredden inn i tre enklaver. I nord ligger de palestinske byene Jenin, Nablus og Tulkarem hvor den palestinske motstandskampen tradisjonelt har stått sterkest. Den midtre enklaven omfatter områdene rundt Ramallah og Jerusalem. Den palestinske delen av selve Jerusalem, ØstJerusalem, innlemmes derimot i Israel. I tillegg dannes en sørlig enklave rundt Betlehem og Hebron. Gaza ble gjerdet inne allerede i 1994. Mange steder skjærer muren dypt inn i landet, som rundt bosettingen Ariel, like sør for Qalqiliya. På kartet graver muren som en langfingret hånd inn på Vestbreddens territorium. Offisielt er det ikke vedtatt at muren skal gå rundt Ariel og de mindre bosettingene omkring, men byggearbeidet er allerede i gang. Langs veien ser vi 20
fakta på bakken
store dynger med gulrosa sand som ligger klare og venter. Ariels egen ordfører hevder at bosettingen faktisk ligger innenfor separasjonsmuren.5 Ariel heter ikke det samme som Israels statsminister ved en tilfeldighet. Da Ariel Sharon var landbruksminister, etablerte han bosettingen som en såkalt strategisk utpost og kalte den Haris, etter den palestinske landsbyen som opprinnelig eide jorda.6 Det var i 1978. Senere ble stedet oppkalt etter sin grunnlegger, og i dag huser Ariel rundt 20 000 sjeler, et universitet og flere hoteller. Ordføreren skryter av at Ariel er «den første byen i Judea og Samaria», som israelere kaller Vestbredden. Våren 2005 trumfet Sharon igjennom at Israel skulle trekke seg ut fra bosettingene i Gaza, tross kraftige protester fra bosetterne der. Ariel, derimot, kan han ikke gi opp. Det var regjeringen som i sin tid ba folk flytte dit, og i dag regnes stedet som en integrert del av Israel. Dette er også synlig i terrenget. Fra Ariel går det en firefelts motorvei inn til Tel Aviv og de andre store befolkningssentrene. De reisende passerer ikke noen form for grensemarkering. Når muren står ferdig vil trolig 70 av 124 israelske bosettinger bli innlemmet i Israel.7 * Jeff Halper, professor i sosialantropologi ved Ben Gurionuniversitetet i Negev, betegner Israels bosettingspolitikk i de okkuperte områdene som en «kontrollmatrise». Denne matrisen fungerer på flere nivåer som griper inn i hverandre. Kontrollen over det fysiske landskapet er ett nivå: Bosettinger, motorveier og spesielle omkjøringsveier er 21
mur
knyttet sammen med militærbaser, kontrollposter og ulike former for sperringer. Slik har Israel skaffet seg en effektiv kontroll over mesteparten av Vestbredden, et nettverk av nesten usynlige tråder som Israel kan trekke i når de ønsker det. Separasjonsmuren er siste tilskudd i denne lange rekken av fysiske kontrollmekanismer, og Halper mener det japanske brettspillet «Go» er en god metafor for den israelske politikken. I motsetning til sjakk, der du skal slå ut motstanderen, er poenget med Go å lamme fienden. Det gjør du gjennom å skaffe deg kontroll over nøkkelpunktene på brettet, slik at hver gang motstanderen beveger seg, vil hun eller han møte et hinder. Halper mener Israel har paralysert den palestinske befolkningen på Vestbredden, i Gaza og Øst-Jerusalem uten å nedkjempe dem og uten å erobre all jorda. Veiene, bosettingene og sperringene er alle strategisk plassert.8 Et annet nivå i kontrollmatrisen er den israelske militærmyndighetens juridiske system og byråkrati som er utviklet for å tjene okkupasjonsmakten. Palestinere må søke om tillatelser for å reise, bygge, drive med handel, jobbe i Israel osv. Israelske militærmyndigheter lager på egen hånd planer for industrisoner, naturreservater og offentlige parker på Vestbredden, og rådfører seg sjelden med lokalbefolkningen når planene utformes. Et tredje nivå er Israels bruk av fysisk vold for å holde kontrollmatrisen på plass: vilkårlige massearrestasjoner, likvideringer av palestinske politiske aktivister, utpressing samt et stort nettverk av kollaboratører. Kontrollmatrisen er ikke åpenbar for israelere flest, men konturene av den er faktisk synlig på spesielle kart. FN utgir jevnlig oppdaterte kart over stengslene på Vest22
fakta på bakken
bredden der man nesten ikke ser bilveiene blant mengden av svarte trekanter, gule firkanter, kryss inne i gule rundinger, røde og blå sirkler med hvite striper og brune streker med røde tversoversløyfer. Symbolene representerer jordhauger, veisperringer, porter, kontrollposter og delvis bemannede kontrollposter. Samlet er det over 700 ulike sperringer og antallet oppdateres jevnlig. I tillegg kommer lilla og oransje flekker som markerer israelske bosettinger og palestinske landsbyer og byer. Lille Vestbredden, som utgjør under halvparten av Akershus fylke i geografisk utstrekning, er i tillegg inndelt i såkalte A-, B-, C-, H1- og H2-områder, etter graden av israelsk militær kontroll over dem. Denne fargesprakende virkeligheten rammes nå inn av murens foreslåtte rute. Israelere kan reise fritt og uhindret over hele Vestbredden unntatt i de 17 prosentene som har palestinsk selvstyre. 41 av veiene på Vestbredden er derimot helt eller delvis forbudt for palestinske biler. Til sammen utgjør dette 700 forbudte kilometer, i tillegg til alle sperringene som hindrer framkommeligheten.9 Da regjeringen la fram de første offisielle kartene høsten 2002, var murens totallengde anslått til 728 kilometer. Senere har tallet blitt moderert flere ganger. Stadige endringer i murens planlagte trasé har gjort det vanskelig å få en nøyaktig oversikt over hvor muren faktisk skal bygges. Spesielt er det usikkerhet knyttet til om murens østlige trasé i Jordandalen vil bli gjennomført slik den lå på tegnebrettet i den første fasen.10 I tillegg var det opprinnelig planer om å grave dype grøfter, såkalte «dybdebarrierer» på innsiden av de palestinske byene, men de ser ut til å være lagt på is. 23
mur
I internasjonal opinion har mye av kritikken mot muren dreid seg om at Israel ikke tar hensyn til den såkalte «grønne linja». Den grønne linja er basert på posisjonene til den israelske og de arabiske hærene ved våpenhvilen i 1949, etter krigen som fulgte i kjølvannet av at Israel erklærte seg som stat. Under den såkalte Seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel de resterende 22 prosentene av Palestina, Vestbredden og Gaza. Etter okkupasjonen krevde FNs sikkerhetsråd at Israel skulle trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene, men Israel har aldri etterkommet dette kravet.11 Heller ikke palestinerne ønsket opprinnelig å se den grønne linja som en grense, men etter at ideen om en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og Gaza fikk fotfeste blant palestinerne, har statusen til den grønne linja forandret seg. I dag er den et sentralt utgangspunkt for palestinske forhandlere om hvor en fremtidig grense mellom Israel og en palestinsk stat bør gå. Midtveis i 2005 står 250 kilometer med mur og gjerder ferdig. Bare 15 prosent følger den grønne linja, ifølge FNs beregninger. FNs generalsekretær Kofi Annan har refset Israel for dette. «Det er allment kjent at gode gjerder skaper gode naboer, men det er hvis du bygger gjerdet på din egen jord og ikke forstyrrer naboens liv,» sa han i en tale i juli 2003.12 * «Stans muren»-kampanjen er det viktigste palestinske tiltaket for å bekjempe muren. Kampanjen ble startet i oktober 2002 av seks av de viktigste miljøorganisasjonene i 24
fakta på bakken
Palestina. At nettopp disse organisasjonene engasjerte seg først, var ikke tilfeldig. Da bulldoserne og gravemaskinene begynte å rasere eldgammelt kulturlandskap, var miljøaktivistene raskt på pletten. På kort tid etablerte de et effektivt sekretariat som begynte å dokumentere konsekvensene av muren, blant annet i form av kart og bilder. Kampanjen har nære bånd til grasrota, ofte gjennom lokale jordforsvarskomiteer. Den tilbyr juridisk hjelp til bønder som har mistet jorda si, eller bidrar med penger til å plante nye trær eller reparere vannledninger. Dette har gjort kampanjen til en livskraftig sosial bevegelse på Vestbredden.13 Palestinske selvstyremyndigheter har i mindre grad greid å synliggjøre sin kamp mot separasjonsmuren. Det tok nesten et år før de reagerte offentlig, og da skjedde det i forbindelse med lanseringen av det såkalte «Veikartet for fred» i mai 2003 – det foreløpig siste i en lang rekke diplomatiske initiativ for å få i stand nye samtaler mellom israelere og palestinere.14 Selv om Veikartet ikke nevnte separasjonsmuren med et ord, underskrev palestinske myndigheter på det amerikansk-støttede initiativet. Et halvår senere ble den daværende palestinske statsministeren, Ahmad Qureia, forelagt et detaljert kart over separasjonsmuren rundt Qalqiliya. Qureia uttalte at Israels hensikt var å tegne sin egen grense uten forhandlinger, noe som ville undergrave både Veikartet og en framtidig tostatsløsning. «Å plassere palestinere i kantoner er en apartheidsituasjon [ . . .] Hvem kan akseptere noe slikt?», sa Qureia som mente at den eneste naturlige konsekvensen var at palestinerne måtte gå inn for én stat for begge folk.15 25
mur
Det Qureia gjorde, var å påpeke et faktum som hadde vært åpenbart for de fleste palestinerne i lang tid allerede: Bosettingene, veiene og nå til slutt separasjonsmuren tok så mye jord at det ble lite igjen å etablere en levedyktig palestinsk stat på. Den palestinske lederen visste godt at uttalelsene ville pirke borti Israels sterke frykt for en felles stat, fordi den raske palestinske befolkningsveksten vil ødelegge drømmen om en jødisk flertallsstat. Qureias uttalelser vakte ganske riktig bestyrtelse i Israel. Statsminister Sharon tolket dem som en direkte trussel, og USAs utenriksminister rykket ut og gjentok sin støtte både til Israel og tostatsløsningen. Framtredende israelske analytikere hevdet at palestinernes bevisst tok i bruk en «terror og demografi»-strategi ved å holde intifadaen gående for å oppnå sitt mål om å «oppløse Israel som en jødisk stat».16 Israel hadde dermed nok en gang valget mellom å trekke seg ut av de okkuperte palestinske områdene, eller beholde dem. Dan Meridor, tidligere justisminister og en av Sharons rådgivere, oppsummerte den etter hvert rådende holdningen i landet på følgende måte: «Israels mål om fred må omdefineres til å sikre grensene slik at vi oppnår minst 80 prosents jødisk flertall [også på lang sikt]. Vårt mål må være å få satt en grense [ . . .] slik at vi får på plass tostatsløsningen. På det nåværende tidspunktet er vi fortsatt i en posisjon hvor vi kan gjøre det og slippe unna med det.»17 Løsningen Israel har valgt, er å si ja takk til begge deler: Ved å bygge separasjonsmuren rundt de store bosettingene slipper de å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Gjennom kontrollmatrisen beholder Israel kontroll over 26
fakta på bakken
de viktigste naturressursene, men slipper å kontrollere den ikke-jødiske befolkningen. Det tar de palestinske selvstyremyndighetene seg av.