Morshjerte: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25.
Vinterdrømmer Sjelekval Skjebnesvangert valg Barnet Lukket hjerterom Svart engel Forventningens sommer Stjernenetter Ulmende glør Det skjøre livet Sannhetens øyeblikk Hjertebrist Gyllen lykke, svart hevn Blomstringstid Det som ikke er ditt Når englene gråter Øyeblikket Løgnens pris Veiene møtes Nye tider Frostskadd sangfugl I stormens øye Det ugjenkallelige Gjennom skjærsilden Størst av alt er kjærligheten
26. I salg fra 26. oktober til 13. desember 2015
Størst av alt er kjærligheten Anne-Lise Boge
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47157-6 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelson Omslagsdesign: Sissel Boniface Forfatterfoto: © Emily Boge Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.norskeserier.no Send e-post til: a-lboge@getmail.no
Denne historien er fri fantasi. Lokale steder, personer eller hendelser har ingen som helst rot i virkeligheten. Dette er helt og holdent min historie, som bare lever i min fantasi. Anne-Lise Boge
personregister ab
i landvik: maren bredli lia trond lia oda (jenny) johanne elise lia eivind og sofie erlend thorleif høgås thorvald og edith bredli emma haug bjarne haug maren elise karoline
– – – – –
eier bygdas to største butikker Marens nye ektemann Marens datter med Trond Marens datter med Trond (død), Tronds forhenværende kone – barna til Elise og Trond – (død), Marens sønn med Thorleif – (død), Marens forhenværende mann – – – – –
(døde), Marens foreldre søster til Edith Bredli lensmann, gift med Emma datteren deres butikkansvarlig i «Marens Mote» ole og hjørdis høgås – Thorleifs foreldre
5
even høgås lina trøen høgås mathilde sigrid høgås ole even og eilif magnus lia olaug lia anne sofie lia helene ludvigsen johannes ludvigsen oline innerøy ludvigsen karine og jostein welle wilhelm steiner
i oslo: birgit moe svein moe fredrik moe
på stornes: mali stornes johan stornes
6
– odelsgutten på Høgås – Thorleifs annen kone, nå gift med Even – Lina og Thorleifs datter – (død) Evens første kone – sønnene til Even og Sigrid – Tronds bror – kona til Magnus – (død), mor til Trond og Magnus – (død), Marens hybelvertinne, Odas «fostermor» – Helenes mann, tidligere kaptein i utenriksfart – ansatt i Marens landhandel, Johannes’ andre kone – venner av Maren og Trond – tysk offiser, stasjonert i bygda under siste del av krigen
– Marens venninne fra tiden i Oslo – overlege på Rikshospitalet, Birgits ektemann – Birgits sønn fra et tidligere forhold
– tidligere gift med Johan Stornes – (død) odelsbonde på Stornes gård
tater-jo håvard gjelstad sivert stornes
ruth langmo
dorbet granvold ola granvold oja stornes
helene stornes bengt innstad martin bakken
– (død) Malis første store kjærlighet – Malis annen ektemann – Malis sønn med Tater-Jo, arving til Stornes. Gift med tordhild. Sønn: johannes. De tar til seg marilena – datter til Mali/Håvard. Gift med emissæren samuel. Datter: Marilena – datter til Mali/Håvard – Dorbets mann – sønn av Mali/Johan. Gift med Herborg (død). Datter: lilleMali, som er arving til Stornes – Ojas andre kone – tidligere gift med Malis søster (død), nå gift med sigrid – norsk-amerikaner som bor i Minnesota. Er forelsket i Mali
slik sluttet forrige bok: ab
Trond rullet ned bilvinduene. Han hørte det knirke i den tunge stabbursdøren, og forsto at Dorbet var der inne for å skjære spekemat. Brått smøg han seg inn. Han måtte forvisse seg om at hun ikke hadde sagt noe til noen – og at hun ikke kom til å gjøre det heller. Han trengte å høre henne forsikre ham om at han måtte legge det bak seg, at det ikke hadde betydd noe, ikke ødelagt noe – ikke for noen av dem. – Dorbet. Hun bråsnudde seg da hun hørte stemmen hans. Kveldssolen falt skrått inn gjennom det lille vinduet og fikk håret hennes til å skinne som gull. Han lot døren stå halvåpen etter seg og gikk bort til henne. – Er alt bra med deg? spurte han lavt. 9
– Ja, alt er bra med meg, men du ser beint fram sjuk ut! Det brune blikket fór over ham. – Du må legge av deg den dårlege samvittigheta di, Trond. – E har vore så redd! Ei lang stund var e livredd for at du hadde blitt med barn, sa han hest. – Men det ble e ikkje. Vi gjorde noko vi ikkje skulla gjort, men gjort er gjort, Trond. Vi kan ikkje få omgjort det. Hun rakte ut en hånd og strøk ham fort over kinnet. – Legg det av deg, Trond. Gløm det! Det ingen veit, har dem ikkje vondt av. Det var da ikkje verdens undergang! Du er ikkje den første som har vore i seng med ei anna enn kona si. Trond visste ikke helt hva han hørte. En knirkelyd, eller … Stabbursdøra, tenkte han. Han snudde seg, og hjertet stoppet i brystet. Inne ved veggen sto Maren, stiv som en saltstøtte og med et ansikt hvitt som marmor.
kapittel 1 ab
Stornes, sommeren 1946. Det føltes som om blodet brått frøs til is, tenkte Trond. Han kjente seg nummen og følelsesløs. Eller var det slik det føltes å dø? Det var som om all kraft rant ut av ham, og han holdt på å segne om der han sto. – Maren … Hun sto like stiv og urørlig, hvit i ansiktet. Bare øynene brant mot ham, nesten som glødende kullbiter. – Maren, e kan forklare … Han tok to snublende skritt mot henne, men blikket hennes stoppet ham. Han hadde aldri sett et slikt blikk før, ikke hos noen. Uten et ord snudde hun seg og forsvant ut 11
døren, like stille som hun hadde kommet inn. Den lukket seg bak henne med et dumpt klikk. Trond sank langsomt ned på kne og slo hendene for ansiktet. – Herregud! stønnet han. – Herre min Gud, ka skal e gjer? Brått var Dorbet ved siden av ham. Hun satte seg på huk og la en arm om skuldrene hans. – Kjære deg, Trond! Ho fekk naturlegvis sjokk, men det går seg til. Etter kvart, la hun til. – Når ho berre får roa seg. – Nei, sa han lavt. – Det går seg ikkje til. Du kjenner ikkje ho Maren! Hadde e hatt tru på at ho kunna tilgje det her, hadde e fortalt ho det for lenge sida. – Ka skulle ho veta det her for? Det folk ikkje veit, har dem ikkje vondt av. Det var gale, det vi gjorde, e meiner ikkje noko anna – men det finnest vel verre synder, vil e tru. Det var berre eit øyeblikks galskap, og det må ein vel kunna tilgje. Så no trur e du overdriv. – Nei, det gjer e ikkje. Spørsmålet er berre ka ho vil gjer no. Meg er ho nok ferdig med. E har øydelagt hennes og mitt liv – og heile familiens. E håper berre ikkje ho seier noko til Ola, slik at … – Det gjer ho ikkje. Og ikkje tenk på meg, e skal i så fall klare meg. Fortell ho korleis det 12
heile verkeleg var – at vi ikkje har hatt noko forhold – for det er kan hende det ho trur. Det var ikkje noko anna enn eit øyeblikks ubetenksom attrå. Det betydde ikkje noko. – Noko slikt vil ikkje Maren forstå, sa Trond hest. – Alder! Ho er ikkje slik. – Det trur e ho vil, sa Dorbet lavt, – om ho våger å vara ærleg. Ho er ikkje anna enn eit menneskje, ho hell. Ho er da ikkje Jomfru Maria, veit e? Det svarte ikke Trond på. Han reiste seg ustøtt og dro en hånd gjennom håret. – E er lei for det, sa han. – E håper berre at det her ikkje fører til uløkke for deg og Ola òg. Det er det ikkje verdt! Det var jo egentleg ikkje verdt noko som helst for nokon av oss – det var berre eit feilsteg. – Så fortell ho det, da, sa Dorbet. Hun ga ham en oppmuntrende klapp på ryggen, og forsvant ut med trefjøla med spekemat. Trond lente seg tungt mot veggen. Han var uvel, følte at han måtte kaste opp. Han prøvde å puste rolig, både for å klarne hodet og for å tvinge kvalmen tilbake. Så hadde Maren fått vite det – på verst tenkelige måte. Han lurte på hvor hun var, hva hun hadde gjort da hun forsvant. Hadde hun tatt 13
bilen og reist? Så kom han på at han ikke hadde hørt noen bil starte. Da var hun kanskje der ute et sted? Men hva ville skje når hun så ham? Og hva med Dorbet? Dersom hun klarte å late som ingenting mens de var på Stornes, hva ville da skje når hun og Ola kom hjem? Han presset hendene mot magen og stønnet. Hva skulle han gjøre? Eller spørsmålet var kanskje heller hva han kunne gjøre? Han kom ikke på noe, annet enn at han måtte si alt som det var, be om tilgivelse og håpe på det beste. Men han fryktet det verste. Han dro en hånd over ansiktet, åpnet stabbursdøren og gikk ut. Han visste ikke hva han hadde ventet seg, men det var i alle fall ikke det han så da han gikk ned trappen på skjelvende ben. Maren satt sammen med Mali ved utebordet og bladde i en stor perm – de kikket tydeligvis på gamle vevnadsoppskrifter. Han ble stående uviss et øyeblikk, trodde han så feil – for Maren virket både interessert i oppskriftene, og så helt «normal» ut, der hun satt. Han hørte stemmen hennes, hørte til og med at hun lo av noe. Et kort øyeblikk trodde han at han kanskje hadde drømt det som hadde hendt inne 14
på stabburet. At det hadde vært et av hans mange vonde mareritt om det som hadde hendt i Trondheim, og som hjemsøkte ham både dag og natt. Han gikk nølende mot bordet. Mali så opp, fikk øye på ham og smilte. – Du vart da bort, sa hun. – Ola villa vise deg noko, men han fant deg ikkje. Og no er det straks kveldsmat, la hun til. – Vi venter berre på eggerøra. Det søkk i Trond da hun løftet blikket og så på ham. Blikket hennes var nattsvart og glødende, likevel føltes det som om hun skjøt ispiler gjennom ham. Men hun sa ikke et ord. I stedet bladde hun om i permen og spurte Mali om noe. Så hun hadde valgt å bli værende, tenkte han. Han fattet ikke at hun maktet å te seg som hun gjorde, at hun var så sterk! For hun småpratet med Mali som om alt var i orden – men blikket hun hadde sendt ham, hadde fortalt ham det stikk motsatte. Syndfloden ville komme når de var på tomannshånd, senere i kveld. Dorbet kom ut med en stor bolle med eggerøre. Hun kastet et fort, undersøkende blikk på Trond, og satte bollen fra seg på bordet. – Da er maten klar, mor, sa hun, som om ingenting hadde hendt. Hun så ikke på Maren, men virket 15
helt uanfektet og rolig. – Vi får vel samle folket att, for her var det ikkje mange. – Nei, dem forsvant i alle retninger, sa Mali. – Dra i matklokka, du, Dorbet, så kjem dem nok. Vi får ita mens eggerøra er varm. Og det gjorde de. Det ble fullt rundt bordet, praten gikk og latteren satt løst – i alle fall hos de fleste. Trond fikk knapt i seg en matbit. Han hadde fått plass lengst nede ved bordenden, langt unna Maren. Han kikket stadig på henne i smug, og la merke til at hun òg spiste lite, men ellers virket hun nesten som vanlig. Han fattet ikke hvordan hun klarte det. Hun så overhodet ikke i hans retning, det var som om han ikke eksisterte for henne; som om han ikke var til stede i det hele tatt. Ikke han, og ikke Dorbet – for Maren verken snakket til eller kastet så mye som et blikk på henne heller. Hun overså dem begge. Omsider ble det tid for å dra hjem. Trond la merke til at Oda så ut til å ha hatt en hyggelig dag. Det var lenge siden han hadde sett henne slik, så lys til sinns og smilende. Hun hadde snakket mest med Johannes, men også Sivert Stornes hadde pratet med henne. Trond hadde hørt at han spurte henne om Barratt Dues Mu16
sikkinstitutt, om hvilket inntrykk hun hadde av skolen og nivået på undervisningen der. – Det var mange trivelege folk, sa Oda da de begynte å kjøre hjemover. – Og det er ei utruleg vakker lita bygd. Bestilte du noko meir av ho Mali, mor? E såg at di to preka mykje i lag. Di kjem visst kjøle godt over ens. – Ja, e beundrer ho Mali, svarte moren. – Og e skal innover fleire turer utover sensommeren og høsten, for ho villa lære meg å farg garn og finn urter som ein kan lage medisin av. Oda snudde seg mot Trond. – Korleis var det å prek med karan du opplevd så mykje med under krigen, far? Du såg forresten ikkje aldeles god ut da vi åt kveldsmat, du åt da mest ikkje ein ting. Og ikkje har du vore til legen heller, har du vel? – E er ikkje klæn, Oda. – Mor og e vil at du skal ta ein tur til legen. Sant, mor? – Han er vaksin, svarte moren kort. – Han får gjer som han sjølv vil. Det gjer han jo likevel, la hun til og så ut av bilvinduet. – Når det gjeld alt anna. – Ka verden betyr det? Oda lente seg frem. – Du sa da at du var bekymra for han, og at vi skulla hjelpe kvarandre med å få han til legen! 17
– Det hender ein skifter mening, svarte moren. – Far din feiler ikkje noko som legen kan hjelpe han med. – Gjer han ikkje? Ka det er med han, da? – Du får spør han, svarte moren lavt. – Men e trur ikkje du får svar. Oda tidde. Det knøt seg i magen hennes. Noe var galt, veldig galt. Hadde faren vært hos legen uten at hun visste det? Var det noe alvorlig i veien med ham, uten at de hadde sagt det til henne? Nei, da hadde de ikke dratt til Stornes i dag, tenkte hun. Moren hadde vært så strålende blid og pratsom, så tydelig oppglødd ved muligheten til å få så mye tid sammen med frua på Stornes. Nå var hun brått som omgjort, stiv og ordknapp – hva nå det kom av. Nei, noe var veldig galt. Oda forsto bare ikke hva, men hun forsto at hun ikke burde spørre. Ikke nå, i alle fall. – E har haupine, så e legg meg, sa moren da de kom hjem. Faren forsvant ut. Sofie og Johanne kom omsider hjem fra Lia, og gikk til sengs. Det gjorde Oda også. Eivind var ennå ikke kommet hjem, men han ble ofte svært sen når han var sammen med Mathilde. 18
En stund etter at hun hadde lagt seg, hørte Oda at det gikk i døren nede. Hun trodde først at det var Eivind, men det måtte være faren, for hun hørte soveloftsdøren lukke seg bak ham. Så ble huset stille. Trond kledde av seg uten å tenne lys. Maren lå med ryggen til, men han hørte på pusten hennes at hun ikke sov. – Kjære deg, Maren, sa han lavt da han var kommet i seng. – La meg få forklare deg … Han la hånden på skulderen hennes, og hun rykket til som om han hadde slått henne. Hun bråsnudde seg mot ham. – Du våger ikkje å røre meg! hveste hun med gnistrende øyne. – Forstår du det? Du rører ikkje ved meg! Trond dro hånden til seg som om han hadde brent seg. – Men vi lyt da snakk sammen, sa han sakte. – Vi kan ikkje gå her dag ut og dag inn uten å snakk. – Om du ikkje tåler det, får du fløtt eit anna sted, svarte hun kort. – Er det det du vil – at e skal fløtt? spurte han lavt. Hun svarte ikke. – E forstår at du er sint og såra, Maren. E veit at det e har gjort er utilgjeveleg, men kan du 19
ikkje la meg forklare ka som egentleg skjedd? Om du da fortsatt meiner at e skal fløtt, så gjer e det. – Ka skal du forklare? E veit ka som har skjedd. E hørte ka di sa på stabburet. Kvart einaste ord, Trond! – Men det betydde ikkje ein ting, Maren! Det kom en lyd fra henne – en blanding av et hikst og en hånlatter. – Kofor låg du med ho da? – E veit ikkje korleis e skal forklare det, men … – Nei, e vil tru det vert kjøle vanskeleg, sa hun med is i stemmen. – Så du kan like godt spar meg for det. – Så da vil du e skal dra? Hun svarte ikke. Krøket seg bare sammen og dro dyna helt opp til haken. Han hørte at hun gråt, og følte bare trang til å legge seg rett ned og dø. Han holdt det ikke ut! Han slo dyna til side og sto opp. – Ka du skal? spurte hun uklart. – Kle på meg og dra. Hun satte seg halvveis opp i sengen – blek, rødøyd og med håret i et flurr. – Du kan ikkje dra no. – Må e dra, kan e like godt gjer det no. Det vert bér om e drar no når alle søv. 20
Hun svarte ikke, og han fortsatte å kle på seg. Han fant en sekk innerst i klesskapet og begynte å legge noen klær oppi. Brått slo Maren hendene for ansiktet og ga seg over til gråten, en gråt som gjorde ham så vondt at han stønnet. – Korleis kunna du gjer det? hikstet hun. – Korleis kunna du gjer noko slikt mot meg? Du, Trond, du av alle menneskjer? Hun holdt dyna for munnen så ikke den hjerteskjærende gråten skulle høres i hele huset. Trond slapp det han hadde i hendene og snudde seg mot henne. Helst ville han tatt om henne og holdt henne inntil seg, grått sammen med henne og forsøkt å forklare, men han våget ikke nærme seg henne – og slett ikke å røre ved henne. – Vil du hør på meg om e forsøker å forklare ka som skjedde? – Ja, svarte hun hest. – E skal hør på deg. For ungans skuld skal e hør på deg. Men e kan sei deg allerede no, at e tilgjer deg alder. Om du blir, er det av hensyn til ungan. E er ferdig med deg, men kan hende e skal hald ut å bo i samme hus som deg – for ungans skuld. – Ungan vil fort forstå at noko er aldeles gale. Da er det bér at e går. – Nei, Trond! Det har vore så mykje uløkke 21
og sorg i det her huset sist året. Det finnest ei grense for kor mykje ungan skal måtte tåle. Vi får te oss som normalt når dem er i huset. E skal klare det. E har klart slikt før, under andre omstendigheter, la hun hest til. – Men e veit ikkje om e klarer det, sa han lavt. – E er ikkje så god på slikt. – Det er det minste du kan gjer! Mitt liv har du allerede øydelagt. Du får ikkje ødelegge ungans liv òg! Trond bøyde hodet og la hendene for ansiktet. Hikstene hans kom fra dypet av hans indre. – Som man reder, ligger man, sa Maren med en ukjent kulde i stemmen. – Sett i gong og forklar meg korleis du kunne gjer noko slikt. Trond dro en stol bort til vinduet, la armene i vinduskarmen og lente hodet på dem. Han ble sittende halvveis vendt fra henne og se ut i den lune sensommerkvelden gjennom det åpne vinduet. Så begynte han å snakke.
kapittel 2 ab
– Du minnest kan hende at e måtte til Trondheim i eit møte på hovedkontoret like føre jula, begynte han. – Og så tøkt du at det passa godt å begynne julefeiringa litt på forskudd, avbrøt Maren iskaldt. Trond tidde. En stund ble han sittende og se opp på himmelen, der stjernene var i ferd med å bli store og lysende klare etter som mørket snek seg på. Han kjente at han ønsket seg langt vekk. – Fortsett, sa hun etter en stund. Han visste ikke om det var noen vits i å fortsette. Hun ville verken forstå eller tilgi noe som helst, uansett hva han sa eller gjorde. Likevel fortsatte han. Han måtte få fortalt henne dette 23
før han eventuelt dro sin vei – både for hennes skyld, og ikke minst for sin egen del. En sak hadde aldri bare én side, selv om det noen ganger kanskje kunne virke slik. – E tok inn på det hotellet e allveg bur på når e er i Trondheim, fortsatte han lavt. – E spiste middag der etter at møtet var slutt den kvelden. Det var fullt i spisesalen, for det var julebordstid, men e hadde bestilt bord. Og så kom kelneren og spurte om e kunna la ei dame som sa ho kjente meg få sitte ved bordet mitt. E satt alæn ved eit tomannsbord, og det fantes ikkje andre plasser ledig i spisesalen. Han sukket lavt, en blanding av et oppgitt sukk og et fortvilet hikst. Maren lot ikke til å høre det. I alle fall tok hun ikke noe hensyn til det. – Og det var Dorbet som kom? Det var ikke et spørsmål, mer en konstatering. – Ja, det var Dorbet som kom. E visste ikkje det føre ho sto ved bordet mitt. Ho hadde vore i byen på julehandel, og skulle ligge over på hotellet og ta bussen nedover neste morgon. E var sliten etter ein lang dag og villa helst ha ite alæn, men e tøkt ikkje e kunna sei nei til å la ho få sett seg ned, for det var like før spisesalen stengte. Så e sa … 24
– Sliten? Var du så sliten, stakkar? avbrøt Maren bittert. – Ka verden åt du til meddag, da? For du må jo ha blitt i storform under den meddagen. Du klarte jo å få dråka i seng og ha deg med ho heile natta! Det søkk i Trond. Det var så ulikt Maren å uttrykke seg på den måten, simpelt og vulgært. «Ha seg med» – hun var ikke en som sa slikt. Ikke vanligvis. Men ikke noe var som vanlig lenger, tenkte han trett, og strøk seg over de såre, sviende øynene. Livet deres var ødelagt. Han hadde ødelagt det, og det var tydeligvis ikke mye han kunne gjøre for å rette på elendigheten. Han hadde angret på utroskapen helt fra det skjedde, angret seg syk. Han følte seg totalt utslitt og elendig der han satt, og han visste ikke hvor mye lenger han orket å leve slik. Han var så avhengig av nærheten til Maren, av smilet hennes, kjærligheten hennes, samholdet og fortroligheten, og han hadde alltid følt at slik hadde hun det også når det gjaldt ham. Om det eneste hun var villig til å tilby ham nå, var at han skulle få bo der for ungenes skyld og late som om alt var bra … Han visste ikke om han ville orke det. Han var ingen god skuespiller. Både ungene og alle andre ville forstå at noe var galt. 25
Slik det var nå, følte han det som om angeren og skyldfølelsen holdt på å ta livet av ham, eller i alle fall ødelegge ham totalt. Han hadde bedratt Maren, og det var forferdelig, men han var villig til å strekke seg langt for å gjøre det godt igjen. Ingen var feilfri – uten at det kunne unnskylde det han hadde gjort. Han hadde spekulert mye på hvordan det kunne ha skjedd, dette med Dorbet, for egentlig hadde tanken på å bedra Maren aldri streifet ham. Aldri! Hun var den ene han elsket, hun var den viktigste personen i livet hans, men likevel hadde han bedratt henne. Riktignok hadde han vært sliten den kvelden, og de hadde drukket litt for mye til middagen, både han og Dorbet, men likevel! Det kunne kanskje skyldes alt som hadde hendt under krigen. Han og de andre i motstandsgruppen hadde levd i konstant angst for å bli avslørt – for at tyskerne skulle hevne seg på familiene deres hvis de fant ut hva de drev med. Det hadde visst tatt mer på ham enn han hadde forstått. Det var som om ettervirkningene av spenningen og angsten fra krigsdagene red ham som en mare nå, når det hele var over. Han forsto det ikke selv, men det føltes i alle fall slik. 26
Og så kom sjokket med Oda, som hadde gjort at Maren var blitt så annerledes. Selvsagt forsto han at hun var fortvilet, bekymret og lei seg – det hadde han selv vært også. For ham hadde det vært nesten uutholdelig at det var en tysker som hadde misbrukt Oda, men han hadde tenkt at de måtte støtte henne uansett. Han hadde ment at dette ville de klare, bare de sto sammen om det – slik de alltid pleide å stå sammen, Maren og han, og finne trøst og styrke hos den andre når livet ble vanskelig. I stedet hadde han følt det som om Maren etter hvert ikke enset ham lenger. Hun trakk seg unna og inn i seg selv, og var ofte fraværende og taus, og han begynte å føle at han ikke betydde noe for henne lenger. Det var som om det ikke spilte noen rolle om han var der eller ikke, for hun så ham ikke likevel. Snakket ikke med ham om det som plaget dem begge. Og når han forsøkte å ta det opp, var hun enten opptatt, sliten eller hadde vondt i hodet. Selvsagt hadde hun tydd inntil ham noen ganger når hun trengte trøst, men han hadde ikke følt at hun ville elske med ham for at de skulle trøste hverandre. De var mer slik at han skulle trøste henne. Elskovsstundene deres var blitt stadig sjeldnere, og når det av og til skjedde, 27
følte han at hun lå der og tenkte på Oda – eller noe annet. I alle fall ikke på ham. Det var slik han hadde hatt det da han dro til Trondheim, og det fatale skjedde. Det var ingen unnskyldning, men han hadde av og til tillatt seg å tenke at det var en slags forklaring. For han visste med hele seg at han aldri, aldri ville ha havnet i seng med Dorbet om Maren og han hadde hatt det slik sammen som de pleide. Men han skammet seg når han tenkte slik, følte at han lette etter en måte som kunne gi Maren noe av skylden. Nei, det var hans skyld, selvsagt var det det. – Korleis var det, da, å ha fagre Dorbet naken i senga? – Hald opp, Maren! sa han forpint. – Det er vel det minste du skylder meg, sa hun hest, – at e får veta korleis det var. Ka di sa. Ka du gjorde, og ikkje minst ka ho gjorde. Var ho bér enn meg i senga? E har krav på å veta det, Trond! – Nei, det har du ikkje, svarte han lavt. – E har gjort noko som e alder skulla gjort, og e har angra meg klæn heile tida etterpå. E veit at du ikkje kan og ikke vil forstå det, når e seier at det ikkje betydde noko, men det er sanninga, Maren! Det betydde ikkje ein ting! 28
– Så det betyr ikkje noko for deg når du og e ligg sammen hell, da? – Jo, det betyr alt, og det veit du. For e er glad i deg, det har e vore sida e såg deg fyrst gongen. Det er du og berre du som betyr noko for meg på det viset. – Din løgner! freste hun. – Da hadde du ikkje gått i seng med Dorbet. Da hadde du ikke elska med ho! – E elska ikkje med ho! Det var rein sex. – Så rein sex er noko anna? Hun hånlo, men han hørte at gråten lå like under. – Det er tydelegvis greit å ha seg med kem som helst, sjølv om du er gift med ein annan? Ei du påstår at du elsker? Trond trakk pusten i et langt hikst. Selvsagt ville hun ikke forstå. Han hadde visst det. Han burde ikke ha sagt det i det hele tatt, for egentlig mente han at det å ligge sammen hørte kjærligheten til. Men så kunne det altså glippe – uten at det hadde noe med kjærlighet å gjøre. Men det var som sagt ingen unnskyldning – og slett ikke overfor en som Maren. Ikke overfor noen, tenkte han tungt. Han reiste seg – stiv, uvel og elendig. – E kan berre sei at e skulle gjeve alt for at det var ugjort, Maren, sa han lavt. – Og om du trur meg eller 29
ikkje, så vil e få sei at det er deg, og berre deg, er verkeleg glad i. Men som det er no, trur e det beste er at e drar. E held ikkje ut å gå her, slik det er blitt. – Du blir! Ordene kom som en piskesnert. – Orker e å gå her med deg i huset, så får du tåle det òg. For min del kunna du berre dratt, men ungan skal ikkje oppleve det. Dem veit ikkje ka du har gjort, og ikkje skal dem få veta det hell – enda det hadde vore til pass for deg at dem innsåg ka slags kar du er og ka slags far du er. Men det vil e skåne dem for. Så vi får oppføre oss som vaksent folk, båe to. Du blir! Et kort øyeblikk var Trond på nippet til å si henne imot. Tanken på å gå der og late som om alt var som vanlig, føltes uoverkommelig. Men kanskje hun hadde rett. Han måtte kanskje bli – for ungenes skyld. I alle fall en stund, tenkte han. Han fikk i det minste forsøke. Langsomt trakk han av seg klærne og tok på seg pyjamasen igjen. Han la seg i sengen, så langt ut på sin side som han kunne komme, slik at han ikke skulle komme nær henne. Det ville hun ikke tåle, han visste det. Han forsøkte ikke å si mer. Hun verken ville eller kunne forstå, han 30
hadde innsett det nå. Tiden fikk vise hva det ble til. Han ble liggende og stirre opp i taket med sviende øyne. Sommernatten var myk og mild og lys, for nettene var ennå ikke blitt mørke. Men inni ham var det nattsvart helvete.