Fredrik Backman
Mormor hilser og sier unnskyld Oversatt av Einar Blomgren
Fredrik Backman Originalens tittel: Mormor hälsar og säger förlåt Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman First published by Bokförlaget Forum, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41467-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10.1/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til apen og frosken, i ti tusen eventyrs evigheter
1
Tobakk Alle sjuåringer fortjener superhelter. Det er bare sånn det er. Og den som ikke er enig i det, er faktisk helt dum i huet. Det er det Elsas mormor pleier å si. Elsa er sju år gammel, men snart åtte. Hun er ikke særlig flink til å være sju år gammel, hun vet det. Hun vet at hun er annerledes. Rektor på skolen sier at hun må «tilpasse seg» for å «fungere bedre med sine jevnaldrende», og folk som er på alder med Elsas foreldre og som treffer henne, sier at hun er «veldig moden for alderen». Elsa vet at dette egentlig betyr «sykt irriterende for alderen», for de sier det bestandig når hun nettopp har rettet på dem fordi de uttaler «déjà vu» feil eller ikke kan skille mellom «meg» og «jeg» i slutten av en setning. Noe smarthuer vanligvis ikke kan. Da sier de «moden for alderen», smarthuene, med anstrengte smil, til foreldrene hennes. Som om det var et handikap, som om Elsa hadde krenket dem ved ikke å være helt tom i skallen bare fordi hun er sju år. Og det er derfor hun ikke har noen venner, unntatt mormor. Siden alle andre sjuåringer på skolen hennes er akkurat like tomme i skallen som sjuåringer er. Og Elsa er annerledes. Hun skal drite i det, sier mormor. For alle superhelter er annerledes. Og hvis superkrefter var normale, ville alle hatt dem. 7
Mormor er syttisju år gammel, men snart syttiåtte. Hun er heller ikke spesielt flink til å være det. Det er tydelig at hun er gammel, for ansiktet hennes ser ut som avispapir i våte sko, men det er aldri noen som sier at mormor er moden for alderen. «Sprek» for alderen, sier folk noen ganger til Elsas mor. Og deretter pleier de å se enten ganske urolige eller ganske sinte ut, og så pleier mamma å sukke og spørre hvor mye det vil koste å erstatte skadene. Som når mormor synes at folk faktisk har seg selv å takke hvis de er så forbanna usolidariske at de drar til håndbrekket på bilene sine når hun skal lommeparkere Renault. Og som når hun røyker inne på sykehuset slik at brannalarmen går, og deretter roper «Det er da som bare faen at alt skal være så jævla politisk korrekt nå for tiden!» når vaktene kommer og tvinger henne til å slukke sigaretten. Og som den gangen hun lagde snømann og kledde på den ordentlige klær og la den på bakken under balkongen til naboene, Britt-Marie og Kent, slik at den så ut som et menneske som hadde ramlet ned fra taket. Og som den gangen da pent kledde menn med briller gikk rundt i strøket og ringte på alle dørene og ville fortelle om Gud og Jesus og himmelen, og mormor sto på balkongen sin i åpen morgenkåpe og skjøt på dem med paintballgevær, og Britt-Marie ikke helt kunne bestemme seg for om hun var mest opprørt over det med paintballgeværet eller det med at mormor ikke hadde noe på seg under morgenkåpen, men meldte henne til politiet for begge deler, for sikkerhets skyld. Da synes folk at mormor er ganske sprek for alderen. Sånn kan man si det. De sier at hun er gal nå, mormor. Men egentlig er hun et geni. Hun er bare litt sprø samtidig. Hun var lege, hun fikk priser, og journalister skrev artikler om henne, og hun reiste til de forferdeligste stedene i hele verden når alle andre reiste vekk derfra. Hun reddet liv og sloss mot ondskapen overalt på jorden. Slik superhelter gjør. Men til slutt sa noen til henne at hun var for gammel til å redde liv, men Elsa har en ganske sterk mistanke om at denne noen 8
egentlig mente «for gal», så nå er hun ikke lege lenger. Mormor kaller denne noen for «samfunnet» og sier at det bare er fordi alt skal være så jævla politisk korrekt nå for tiden at hun ikke får skjære i folk mer. Og at det egentlig mest handlet om at samfunnet ble så forbanna pysete med røykeforbudet i operasjonssalene, og hvem orker å jobbe under slike forhold? Hva? Så nå er hun for det meste hjemme og driver Britt-Marie og mamma til vanvidd. Britt-Marie er naboen til mormor, mamma er moren til Elsa. Og egentlig er Britt-Marie naboen til Elsas mor, siden Elsas mor er nabo med Elsas mormor. Og Elsa er selvsagt også nabo med mormor, siden Elsa bor sammen med moren sin. Unntatt annenhver helg, da hun bor hos pappa og Lisette. Og George er selvsagt også nabo med mormor. For han er samboeren til mamma. Det er litt rotete. Men uansett, la oss holde oss til saken: Livredning og å drive folk til vanvidd er altså mormors superkrefter. Noe som gjør henne til en ganske dysfunksjonell superhelt, kan man si. Elsa vet det, for hun har slått opp «dysfunksjonell» på Wikipedia. «Wikipedia» er det folk på mormors alder kaller «et oppslagsverk, men på nettet!» når de skal forklare det. «Oppslagsverk» er det Elsa kaller «Wikipedia, men analogt» når hun skal forklare det. Og Elsa har slått opp «dysfunksjonell» begge steder, og det betyr at noe fungerer, men ikke helt sånn som det var tenkt. Det er noe av det Elsa liker best med mormor. Men kanskje ikke akkurat i dag, da, selvsagt. Siden klokken er halv to om natten, og Elsa er trøtt og egentlig bare har lyst til å gå og legge seg, men det går ikke, for mormor har kastet bæsj på en politimann nå igjen. Det er komplisert, kan man si. Som en Facebook-status. Elsa ser seg rundt i det lille rektangulære rommet og gjesper fordi hun kjeder seg så mye at hun gir inntrykk av å prøve å svelge sitt eget hode baklengs. 9
– Jeg sa faktisk til deg at du ikke skulle klatre over gjerdet, faktisk, mumler hun og ser på klokken. Mormor svarer ikke. Elsa tar av seg Griffing-skjerfet og legger det i fanget. Hun ble født andre juledag for sju år siden, men snart åtte. Det var samme dag som noen forskere i Tyskland registrerte det kraftigste utbruddet av gammastråling fra en magnetar over jorden noensinne. Elsa vet riktignok ikke nøyaktig i detalj hva en «magnetar» er, men det er en slags nøytronstjerne. Og det høres litt ut som «Megatron», som er navnet på han onde i Transformers, som er det folk som ikke leser tilstrekkelig med kvalitetslitteratur, i sin enfoldighet ville kalle «et barneprogram». I virkeligheten er Transformers roboter, men hvis man ser rent akademisk på det, kan de eventuelt også regnes som superhelter. Elsa er veldig glad i både Transformers og nøytronstjerner, og hun tenker seg at et «utbrudd av gammastråling» ligner litt på den gangen mormor sølte Fanta på Elsas iPhone og prøvde å tørke den i brødristeren. Og mormor sier at det gjør Elsa spesiell å ha blitt født på en slik dag. Å være spesiell er den beste måten å være annerledes på. Men akkurat nå er mormor selvsagt opptatt med å helle tobakk i små hauger på bordet foran seg og rulle dem inn i knitrende sigarettpapir. Elsa stønner. – Jeg sa: Jeg sa til deg at du ikke skulle klatre over gjerdet! Faktisk! presiserer hun. Hun mener egentlig ikke å høres gretten ut. Hun er bare litt sint. Sånn sint som bare trøtte sjuåringer på politistasjoner, og middelaldrende menn som venter på forsinkede fly og ikke får noen informasjon, kan være. Mormor fnyser og leter etter en lighter i lommene på den altfor store kåpen. Det virker ikke som om hun tar noe av dette på alvor, mest fordi hun aldri later til å ta noe på alvor. Unntatt når hun vil røyke og ikke finner en lighter, det tar hun veldig på alvor. Røyking er alvorlige greier for mormor. 10
– Det var et bitte lite gjerde, og det var vel ikke noe å kave seg opp for, herregud, sier hun ubekymret. – Ikke noe herregud til meg! Det var du som kastet bæsj på politiet! påpeker Elsa. Mormor himler med øynene. – Slutt å være så pysete. Du høres ut som moren din. Har du en lighter? – Jeg er sju år! svarer Elsa. – Hvor lenge skal du bruke det som unnskyldning? – Til jeg ikke er sju år lenger! Mormor stønner og mumler noe som høres ut som «ja ja ja, det er vel lov å spørre» og fortsetter å lete i kåpelommene. – Altså, jeg tror ikke du kan røyke her inne, faktisk, opplyser Elsa henne en tanke roligere og trekker fingrene over den lange flengen i Griffing-skjerfet. Mormor fnyser. – Det er klart man kan røyke. Vi bare åpner et vindu. Elsa ser skeptisk bort på vinduene. – Det der er sånne vinduer som vi ikke får åpne, tror jeg. – Tullprat, hvorfor skulle det være det? – Det er gitter på dem. Mormor glor misfornøyd på vinduene. Og deretter på Elsa. – Så nå er det ikke lov å røyke på politistasjoner heller, nei, for et forbanna formyndersamfunn, hva? Elsa gjesper igjen. – Kan jeg låne telefonen din? – Hva skal du? vil mormor vite. – Surfe, svarer Elsa. – Surfe hva da? – Noe. – Du bruker opp altfor mye tid på de derre internettgreiene. – Det heter tilbringe. – Ja ja ja. 11
Elsa rister på hodet av mormor. – Man bruker opp penger, liksom, ikke tid. Du går vel liksom ikke rundt og sier: «Jeg tilbrakte to hundre kroner på nye bukser.» Eller gjør du det, hva? Hva? – Har du hørt om hun som tenkte seg i hjel, eller? fnyser mormor. – Har du hørt om hun som IKKE gjorde det, eller? fnyser Elsa. Politimannen som kommer inn i rommet, ser veldig, veldig, veldig trøtt ut. Han setter seg på den andre siden av bordet og sender mormor og Elsa et helt enestående oppgitt blikk. – Jeg vil ringe advokaten min, krever mormor straks. – Jeg vil ringe mammaen min! krever Elsa umiddelbart. – I så fall vil jeg ringe advokaten min først! insisterer mormor. Politimannen griper en liten bunke papirer. – Moren din er på vei hit, sukker han til Elsa. Mormor trekker pusten sånn dramatisk som bare mormor kan. – Hvorfor ringte dere h-e-n-n-e? Er dere gale? Hun kommer jo til å bli så sint! protesterer hun, omtrent som om politimannen nettopp hadde sagt til henne at han hadde tenkt å sette Elsa ut i skogen og la noen ulver oppdra henne. – Vi må ringe barnets omsorgsperson, forklarer politimannen rolig. – Jeg er også barnets omsorgsperson! Jeg er barnets mormor! sier mormor heftig og reiser seg halvveis fra stolen og vifter truende med den utente sigaretten. – Ja! Jeg! J-e-g tar vare på barnet! spytter mormor. Politimannen gjør en ganske anstrengt vennlig armbevegelse ut over avhørsrommet. – Og hvordan syns du det fungerer, så langt? Mormor ser en tanke krenket ut. Men setter seg til slutt ned i stolen igjen og kremter. 12
– Hvis … altså … ne-hei. Akkurat. Hvis man skal holde på å henge seg opp i DETALJER, så går det kanskje ikke dritbra. Det gjør det vel kanskje ikke. Men alt var fryd og gammen helt til dere begynte å jage meg! innvender hun surt. – Du brøt deg inn i en dyrehage, påpeker politimannen. – Det var et bitte lite gjerde, hevder mormor. – Det finnes ingen bitte små innbrudd, sier politimannen. Mormor trekker på skuldrene og gjør en feiende bevegelse over bordet, som om hun synes at nå har vi vel tygd lenge nok på dette, og nå er det faktisk på tide å bla om. – Æh. Men hør her! Ikke sant det er lov å røyke her inne, hva? Politimannen rister alvorlig på hodet. Mormor bøyer seg fram, ser ham dypt inn i øynene og smiler. – Ikke et unntak for lille, lille meg engang? Elsa dulter til mormor i siden og går over til det hemmelige språket deres. For mormor og Elsa har et hemmelig språk, noe alle mormødre må ha med barnebarna sine, siden det faktisk finnes en lov om det, sier mormor. Eller det burde det iallfall gjøre. – Mæh! Hold opp, mormor! Det er ikke lov å sjekke opp politimenn, da! sier Elsa på det hemmelige språket. – Sier hvem da? spør mormor tilbake på det hemmelige språket. – Politiet! svarer Elsa. – Politiet skal være der for borgerne! Jeg betaler faktisk skatt, snerrer mormor. Politimannen selv ser på dem slik man gjør når en sjuåring og en syttisjuåring begynner å krangle med hverandre på sitt hemmelige språk på en politistasjon midt på natten. Så blunker mormor litt sånn forførerisk til ham og peker bedende på sigaretten igjen, men da han rister på hodet, lener mormor seg fornærmet tilbake i stolen og utbryter på det vanlige språket: 13
– Denne politiske korrektheten, altså. Det er verre enn apartheid mot oss røykere i dette forbanna landet nå for tiden! Politimannens ansiktsuttrykk blir en tanke mer bistert. – Jeg ville kanskje vært forsiktig med å uttrykke meg sånn. Mormor himler med øynene. Elsa myser mot henne. – Hvordan staves det? – Hva da? sukker mormor slik man gjør når absolutt hele verden er imot en til tross for at man betaler skatt. – De apartai-greiene, sier Elsa. – A–p–p–a–r–t–e–i–d, bokstaverer mormor. Det staves naturligvis ikke sånn i det hele tatt. Elsa oppdager det like etter at hun har lent seg fram over bordet og tatt mormors telefon og googlet det. Mormor staver som ei kråke. Politimannen blar i papirene sine. – Vi kommer til å la deg dra hjem, men du blir innkalt hit igjen angående innbruddet og trafikkforseelsene, sier han kjølig til mormor. – At noen orker å ha Android, altså, stønner Elsa og taster frustrert på mormors telefon. Det er en Android-telefon fordi det er den gamle telefonen til Elsas mor, og hun har bare Android, til tross for at Elsa stadig prøver å forklare henne at alle mennesker med en hjerne har iPhone. Og mormor vil selvsagt egentlig ikke ha noen telefon i det hele tatt, men Elsa har tvunget henne til å ha mammas gamle fordi mormor rutinemessig ødelegger Elsas telefon i forskjellige brødristerrelaterte episoder. Og da må Elsa kunne låne mormors. Selv om det er en Android. – Hvilke trafikkforseelser? utbryter mormor forbauset til politimannen. – Ulovlig kjøring, for det første, sier politimannen. – Ulovlig!? Det er jo min bil! Jeg trenger vel i himmelens navn ikke lov til å kjøre min egen bil! Politimannen rister tålmodig på hodet. – Nei. Men du trenger førerkort. 14
Mormor slår ut med armene. – Dette formyndersamfunnet, altså. I neste øyeblikk drønner det i hele rommet da Elsa smeller Android-telefonen i bordet. – Hva er det med deg nå, da? undres mormor. – Det er IKKE sånn som det derre apartheid!!! Du sammenlignet at du ikke får røyke, med apartheid, og det er virkelig ikke det samme. Det er ikke i NÆRHETEN engang, da! Mormor vifter oppgitt med håndflaten. – Jeg sa at det var … du vet, omtrent som det … – Det er det omtrent IKKE! roper Elsa. – Det var en sammenligning, herregud … – En helt syyyyk sammenligning, ja! – Hvordan vet du det? – WIKIPEDIA! roper Elsa og peker på mormors telefon. Mormor snur seg oppgitt mot politimannen. – Holder barna dine på sånn? Politimannen ser ubekvem ut. – Vi … lar ikke barna surfe på internett på egen hånd i vår familie … Mormor gjør straks en håndbevegelse mot Elsa, som for å si «aha!». Elsa bare rister på hodet og legger armene hardt i kors. – Bare si unnskyld for at du kastet bæsj på politiet nå, så vi kan dra hjem i stedet, mormor! fnyser hun på det hemmelige språket, fremdeles rettferdig opprørt på grunn av det med apartheid. – Unnskyld, sier mormor tilbake på det hemmelige språket. – Til politimannen, ikke til meg, din dust! sier Elsa. – Her bes ikke fascister om unnskyldning. Jeg betaler skatt. Og DU kan være dust! furter mormor. – Det kan DU være! hogger Elsa. Så sitter begge to med armene i kors, demonstrativt vendt bort fra hverandre, helt til mormor nikker til politimannen og sier på det vanlige språket: 15
– Kan du vennligst formidle til den bortskjemte datterdatteren min at hun kan gå hjem herfra hvis hun skal ha den holdningen. – Mæh! Si til HENNE at jeg har tenkt å sitte på med mamma, og at HUN kan gå! repliserer Elsa straks. – Si til h-e-n-n-e at hun ka…, begynner mormor. Og da reiser politimannen seg uten et ord, går ut av rommet og lukker døren etter seg som om han har tenkt å gå inn på et annet rom og begrave ansiktet i en stor myk pute og skrike så høyt han kan. – Se nå hva du gjorde, sier mormor. – Se hva DU gjorde! svarer Elsa. En stund senere kommer det i stedet inn en politikvinne med svære armmuskler og grønne øyne. Det virker ikke som om det er første gang hun møter mormor, for hun smiler sånn trøtt som folk som kjenner mormor gjør, og sukker dypt til henne og sier: – Du må slutte med dette, vi har ordentlige kriminelle å ta oss av også. Og da mumler mormor: – Dere kan slutte. Og så får de dra hjem. Da de står ute på fortauet og venter på moren til Elsa, fingrer Elsa tankefullt med flengen i skjerfet. Den går tvers gjennom Griffing-emblemet. Elsa prøver å la være å begynne å gråte. Det går ikke særlig kjempebra. – Æh, moren din kan reparere det, sier mormor og prøver å høres munter ut, og bokser henne på skulderen. Elsa kikker opp og ser urolig ut. Mormor nikker litt skamfull, og blir alvorligere og senker stemmen. – Usj, vi kan … du vet. Vi kan si til moren din at skjerfet gikk i stykker fordi du prøvde å stoppe meg da jeg klatret over gjerdet og inn til apene. Elsa nikker og stryker fingrene over skjerfet igjen. Det gikk ikke i stykker da mormor klatret over gjerdet til apene. Det gikk i stykker på skolen da tre av de eldre jentene som hater Elsa uten at Elsa helt vet hvorfor, fikk tak i henne utenfor kantinen og slo henne og rev i stykker skjer16
fet og slengte det ned i et toalett. Hånlatteren spretter fremdeles rundt som flipperkuler i Elsas hode. Mormor ser blikket hennes og bøyer seg fortrolig fram og hvisker på det hemmelige språket: – En vakker dag skal vi ta de forbanna kjøtthuene på skolen din med til Miamas og kaste dem til løvene! Elsa tørker seg over øynene med baksiden av hånden og smiler svakt. – Jeg er ikke idiot, mormor. Jeg vet at du gjorde alt dette i natt for å få meg til å glemme det som hendte på skolen, hvisker hun. Mormor sparker litt i grusen og kremter. – Æsj … du vet jo. Du er det eneste barnebarnet mitt. Jeg ville liksom ikke at du skulle huske denne dagen på grunn av det med skjerfet. Så jeg tenkte at du kunne huske den som den dagen da mormor brøt seg inn i en dyrehage i stedet … – Og rømte fra et sykehus, flirer Elsa. – Og rømte fra et sykehus, flirer mormor. – Og kastet bæsj på en politimann, påpeker Elsa. – Det var faktisk jord! Eller i hvert fall mest jord! innvender mormor. – Å endre minner er en fin superkraft, innrømmer Elsa. Mormor trekker på skuldrene. – Hvis man ikke kan ta vekk det dårlige, får man fylle på med mer av det godige. – Det finnes ikke noe ord som heter det. – Jeg vet det. – Takk, mormor, sier Elsa og legger hodet mot armen hennes. Og da bare nikker mormor og hvisker: – Vi riddere av kongeriket Miamas gjør bare vår plikt. For alle sjuåringer fortjener superhelter. Og den som ikke er enig i det, er faktisk helt dum i huet.