Jonathan Franzen
MISTRIVSELSSONEN En personlig fortelling
Oversatt av Jorunn Carlsen
Jonathan Franzen Originalens tittel: The Discomfort Zone Oversatt av Jorunn Carlsen Opprinnelig utgave: Copyright © 2006 by Jonathan Franzen. All rights reserved. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Oversetter Jorunn Carlsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-02-43794-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Lynn Buckley Omslagsillustrasjon: «Map of a man’s heart» fra McCall’s Magazine, januar 1960, 31-33. Adapted from nineteenth - Century originals by Jo (Lowrey) Leeds and the editors of McCall’s. Reprinted with permission. Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Bob og Tom
Oversetterens kommentar
I kapittelet «To ponnier», som henspiller på et sitat fra tegneserien om «Knøttene» av Charles M. Schulz, skriver forfatteren mye om nettopp denne tegneserien, som på engelsk heter «Peanuts». De nevnte samlingene Peanuts Treasury, Peanuts Revisited og Peanuts Classic kom aldri ut i sin helhet i Norge, men det ble utgitt 20 pocketbøker på fra 148 til 52 sider om «Knøttene« i perioden 1968-1988, og i 1980 kom en større bok på 256 sider, Knøttene av edel årgang. Dessuten kom Evangeliet etter Knøttene av Robert L. Short ut i 1984 (Ansgar Forlag). På grunn av «Knøttenes» popularitet også i Norge i nevnte periode, brukes her de norske navnene på de viktigste medvirkende fra serien som nevnes i boken: Snoopy = Snoopy (!) Baltus = Charlie Brown Espen (med suttekluten) = Linus Fredrikke (den lille gule fuglen) = Woodstock Lise (lillesøsteren til Baltus) = Sally Brown Pernille = Patty Rikke = Violet Snefrid = Marcie Sofie = Lucy Spiker’n (broren til Snoopy) = Spike
7
Opplysningene kommer fra tegneserie-eksperten Haakon Winsnes Isachsen, som skal ha stor takk for tålmodig og imøtekommende hjelpsomhet. I kapittelet «Fugleproblemet mitt» har dr. Arild Johnsen ved Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, gitt god og uvurderlig hjelp med fuglenavnene, og også lest igjennom det oversatte manuskriptet. Takk også til Olav Alsvik for god bistand. J.C.
HUS TIL SALGS
Det hadde vært uvær denne kvelden i St. Louis. Vannet stod i dampende, svarte dammer på fortauet utenfor flyplassen, og fra baksetet i drosjen så jeg eikegrener svaie urolig mot det lave skylaget over byen. Veiene denne lørdagskvelden var gjennomtrukket av en fornemmelse av ettertid, av noe tilbakelagt – det regnet ikke, det hadde allerede regnet fra seg. Mors hus i Webster Groves var mørkt, bortsett fra en lampe på et bord inne i stuen. Etter å ha låst meg inn, gikk jeg rett bort til brennevinshyllen og skjenket opp en stiv drink som jeg hadde lovet meg selv helt siden det første av de to flyene. Jeg hadde en vikingfølelse av å ha rett til alle de goder jeg kunne krafse til meg. Jeg var snart 40 år, og de to eldre brødrene mine hadde tiltrodd meg jobben med å reise til Missouri og velge en eiendomsmegler til å selge huset. Så lenge jeg var i Webster Groves og arbeidet på vegne av eiendommen, skulle brennevinshyllen være min. Min! Det samme gjaldt airconditionanlegget som jeg satte frysende lavt. Det samme gjaldt fryseren på kjøkkenet, som jeg fant det nødvendig å åpne øyeblikkelig og komme til bunns i, med håp om å finne noen frokostpølser, noe hjemmelaget bifflapskaus, noe fett og deilig som jeg kunne varme opp og spise før jeg la meg. Mor hadde vært flink til å sette etiketter på mat med dato for dagen hun frøs den ned. Under en mengde poser med tranebær, fant jeg en pakke med abbor som en fiskernabo hadde fisket tre år tidligere. Under abboren lå det en ni år gammel oksebibringe. 9
Jeg gikk gjennom huset og plukket ned alt jeg fant av familiefotografier. Dette hadde jeg gledet meg til nesten like mye som til drinken. Mor hadde vært altfor bundet av konvensjoner når det gjaldt finstuen og spisestuen til å skape virvar med familiebilder, men ellers i huset hadde det samlet seg en vrimmel av fotografier i billige rammer i hver eneste vinduspost og på hver eneste bordplate. Jeg fylte en handlepose med det lasset som stod på toppen av kabinettet til fjernsynsapparatet. Jeg plukket en ny pose full fra en vegg i tv-stuen, som frukt fra et espaliertre. Mange av bildene var av barnebarn, men jeg var også representert – her et strålende smil med tannregulering på en strand i Florida, her ser jeg fyllesjuk ut ved avslutningsfesten på college, her med slunkne skuldre i den dårlige hovedrollen fra bryllupsdagen min, her står jeg en meter unna resten av familien på en ferie i Alaska, som mor mot slutten hadde brukt en anselig del av sparepengene for å ta oss med på. Alaska-bildet var så flatterende for ni av oss at hun hadde tegnet med en blå kulepenn på øynene til den tiende, en svigerdatter, som hadde blunket da bildet ble tatt, og som nå, med det misformede blekkflekkblikket, så ut som om hun var apatisk vanskapt eller gal. Jeg sa til meg selv at jeg gjorde en nyttig jobb ved å gjøre hjemmet upersonlig før den første megleren kom for å se på det. Men hvis noen hadde spurt meg om hvorfor det også var nødvendig, denne samme kvelden, å stable de over hundre bildene på et bord i kjelleren og presse opp eller rive eller skjære eller skyve hvert eneste fotografi ut av rammen, og deretter kaste alle rammene i handleposer og stue posene inn i skap, og dytte alle fotografiene ned i en konvolutt så ingen fikk se dem – hvis noen hadde påpekt likheten mellom meg og en erobrer som brenner fiendens kirker og knuser ikonene hans – da ville jeg måtte innrømme at jeg frydet meg over eiendomsretten til huset. Jeg var den eneste i familien som hadde hatt hele barndom10
men min her. Da jeg var tenåring, og foreldrene mine skulle ut, telte jeg sekundene til jeg midlertidig kunne ta hele huset i besittelse, og så lenge de var borte, beklaget jeg at de kom tilbake. I tiårene etterpå hadde jeg ergerlig lagt merke til opphopningen av de knusktørre familiebildene, og jeg hadde kjeftet på mor fordi hun beslagla skuffene og skapene mine. Hver gang hun bad meg om å få vekk de gamle eskene med bøker og papirer, reagerte jeg som en huskatt som hun prøvde å få samfunnsånd inn i. Hun lot til å mene at det var hun som eide huset. Og naturligvis gjorde hun det. Dette var hjemmet hennes, dit hun fem dager i måneden i ti måneder kom hjem alene etter kjemoterapi og kravlet seg i seng, mens brødrene mine og jeg levde livet ved hver vår kyst. Hjemmet, hvorfra hun ringte til meg i New York tidlig i juni et år senere og fortalte at hun skulle legges inn på sykehus igjen for ytterligere undersøkelser, og så brast i gråt og unnskyldte for at hun var en slik skuffelse for alle og for at hun gav oss enda flere dårlige nyheter. Hjemmet, der hun en uke etter at kirurgen hadde ristet dystert på hodet og sydd igjen magen hennes, kryssforhørte sin mest betrodde svigerdatter om hva hun tenkte om et liv etter døden. Da min svigerinne tilstod at ren og skjær logikk sa henne at tanken virket søkt, strøk mor, som var enig med henne, over emnet «Avgjøre om ettertiden», og fortsatte nedover listen over hva som skulle gjøres, på sin vanlige pragmatiske måte, med andre oppgaver som avgjørelsen hennes gjorde mer presserende enn noen gang, som for eksempel «Invitere en og en av de beste vennene og si farvel for alltid». Det var fra dette hjemmet min bror Bob en lørdag morgen i juli kjørte henne til friserdamen, som var vietnamesisk og ikke så dyr, som hilste henne med ordene «Å, Mrs. Fran, Mrs. Fran, De ser skrekkelig ut», og som hun vendte tilbake til en time senere for å fullføre forvandlingen, fordi hun skulle spandere lenge oppsamlede bonuspoeng på to flybilletter på 11
første klasse, og det å reise på første klasse var en anledning til å ta seg best mulig ut, noe som også kunne overføres til å føle seg best mulig. Hun kom ned fra soveværelset kledd for første klasse, sa farvel til sin søster, som var kommet fra New York for å sørge for at huset ikke skulle stå tomt da mor forlot det – for at noen skulle være igjen – og dro til flyplassen med min bror for å fly til nordvestkysten ved Stillehavet for resten av sitt liv. Siden hjemmet hennes var et hus, døde det langsomt nok til fortsatt å være en trivselssone for mor, som trengte noe større enn seg selv å holde fast i, men som ikke trodde på overnaturlige krefter. Hjemmet var den tunge (men ikke uendelig tunge) og solide (men ikke i all evighet) gud som hun elsket og tjente og var blitt holdt oppe av, og min tante gjorde noe veldig lurt ved å komme da hun gjorde. Men nå trengte vi å få stedet markedsført i en fart. Vi var allerede en uke inn i august, og husets beste salgsargument, det som skulle avbalansere alle motargumentene (det lille kjøkkenet, bakhagen som ikke var vedlikeholdt, et altfor lite bad i annen etasje), var beliggenheten i det katolske skoleområdet tilknyttet Fredsdronningen Marias kirke. Når man tok i betraktning den gode kvaliteten på de offentlige skolene i Webster Groves, skjønte jeg ikke hvorfor en familie ville betale ekstra for å bo i dette området, og betale enda mer for undervisning av nonner, men det var mange ting jeg ikke skjønte om det å være katolikk. Ifølge mor ventet katolske foreldre over hele St. Louis begjærlig på listene for området, og man kjente til at familier i Webster Groves brøt opp og flyttet bare ett eller to kvartaler for å komme innenfor grensene. Med skolestart bare tre uker fra nå av, var unge foreldre dessverre ikke så forhipne. Jeg følte et ekstra press på å få jobben fort unna for å hjelpe min bror Tom, som var testamentfullbyrder for eiendommen. Fra min bror Bob følte jeg et annet slags press. Han hadde sterkt fremholdt for meg at jeg måtte huske på at det var snakk om store penger her. 12
(«Folk slår av fra 782 000 til 770 000 dollar når de forhandler, de tror det i bunn og grunn er det samme tallet,» sa han til meg. «Men nei, det er faktisk tolv tusen dollar mindre. Jeg vet ikke hvordan du ser på det, men jeg kan tenke meg en rekke ting jeg heller ville gjøre med tolv tusen dollar enn å gi dem til det fremmede mennesket som kjøper huset mitt.») Men det virkelig alvorlige presset kom fra mor, som før hun døde hadde gjort det klart at vi ikke kunne hedre hennes minne og verdsette de siste tiårene av hennes liv på noen bedre måte enn å selge huset for et sjokkartet høyt beløp. Regnskap var alltid en trøst for henne. Hun samlet ikke på noe, bortsett fra danske juleplatter og ark med amerikanske frimerker i perfekt stand, men hun skrev lister over alle reiser hun hadde foretatt, hvert land hun hadde satt sin fot i, hver eneste av de «Vidunderlige (eksepsjonelle) europeiske restaurantene» hun hadde spist på, hver operasjon hun hadde vært igjennom og hver gjenstand i huset og bankboksen som kunne forsikres. Hun var en av grunnleggerne av en investeringsklubb som het Jentemagnatene, med en aksjeportefølje som hun fulgte nøye med på. I de to siste årene, etter hvert som prognosen ble dårligere, hadde hun fulgt særlig nøye med på hva andre hus i nabolaget ble solgt for, og hun skrev ned hvor de lå og kvadratmeterinnholdet. På et papirark hvor det stod Råd for listeføring av eiendommen i Webster Woods 83, hadde hun satt sammen en annonse på samme måte som et annet menneske kunne ha skissert sin egen nekrolog: Toetasjes solid murhus tre soverom sentral hall kolonistil på skyggefullt sted i privat blindgate. Inneholder tre soverom, stue, spisestue med karnapp, i første etasje bibliotek, spisekjøkken med oppvaskmaskin fra General Electric osv. To overbygde verandaer, to vedfyrte peiser, garasjetilbygg for to biler, sikkerhets- og brannalarm, gulv av hardved over hele huset, delt kjeller. 13
Nederst på siden, under en liste over nye hjelpemidler og nylige reparasjoner, var hennes endelige anslag for hva huset var verdt: «1999 – Antatt verdi $350 000,00+.» Dette tallet var over ti ganger så mye som det hun og far hadde betalt for stedet i 1965. Huset utgjorde ikke bare det vesentligste av formuen hennes, men var avgjort den mest vellykkede investeringen hun noen gang hadde foretatt. Jeg var ikke et ti ganger lykkeligere menneske enn far, barnebarna hennes var ikke ti ganger bedre utdannet enn hun selv var. Hva ellers i livet hennes hadde lykkes bare halvparten så bra som eiendomskjøp? «Det kommer til å selge huset!» utbrøt far etter at han hadde bygd et lite, halvt rom til en wc nede i kjelleren. «Det kommer til å selge huset,» sa mor etter at hun hadde betalt en mann for å legge om gangveien foran huset med brostein. Hun gjentok denne setningen så mange ganger at far ble sint og begynte å ramse opp hvor mange forbedringer han hadde gjort, inklusive den nye wc-en, som hun tydeligvis mente ikke ville selge huset. Han lurte på hvorfor han hadde giddet å jobbe alle disse helgene i så mange år, når det eneste som kom til å «selge huset» var å bygge en ny gangvei av brostein! Han nektet å ha noe å gjøre med gangveien, og overlot til mor å skure vekk mosen fra steinene og å hakke isen forsiktig av dem om vinteren. Men etter at han hadde brukt en halv evighet på å installere pyntelister i spisestuen, skråskåret dem og sparklet og malt, stod både han og hun og beundret det ferdige arbeidet og sa om og om igjen, med stor tilfredshet i stemmen: «Det kommer til å selge huset.» «Det kommer til å selge huset.» «Det kommer til å selge huset.» Langt over midnatt slukket jeg lyset nedenunder og gikk opp på soveværelset, som Tom og jeg hadde delt til han reiste for å begynne på college. Tante hadde gjort rent litt før hun dro tilbake til New York, og nå hadde jeg tatt vekk alle 14
familiebildene, så soveværelset virket ferdig til å vises frem for kjøpere. Kommoden og skrivebordsplaten var tomme, strukturen på gulvteppet var pent gredd av støvsugeren som tante hadde gått over det med, de to atskilte sengene så nyoppredde ut. Så jeg skvatt da jeg bredde opp sengeteppet mitt og fant noe som lå på madrassen ved hodeputen. Det var en bunke med frimerker som lå i små konvolutter av vokspapir. Mors gamle frimerkesamling. Denne samlingen var så innlysende feilplassert her at hårene reiste seg i nakken på meg, som om jeg kunne snu meg og se mor stå i døren fremdeles. Det var opplagt at det var hun som hadde gjemt frimerkene. Hun måtte ha gjort det i juli da hun gjorde seg i stand til å forlate hjemmet sitt for siste gang. Noen år tidligere, da jeg spurte om jeg kunne få den gamle frimerkesamlingen hennes, sa hun at jeg bare kunne overta alt som måtte være igjen når hun døde. Og det var mulig at hun var redd for at Bob, som samlet på frimerker, ville beslaglegge dem til seg selv, eller det var mulig at det bare var resultat av noe hun hadde merket av på listen over det som skulle gjøres. Men hun hadde tatt konvoluttene opp av en skuff i spisestuen og båret dem opp til annen etasje for å legge dem på det eneste stedet det var mest sannsynlig at jeg var den neste til å se. For en forutseende mikrostyring! Den personlige meldingen som disse frimerkene gav, det medviterske blunket når hun gikk utenom Bob, signalet som kom når avsenderen var død: Det var ikke det intime blikket som Faye Dunaway og Warren Beatty utvekslet i Bonnie and Clyde i sekundet før de begge blir skutt og drept, men det var det mest intime mor og jeg kunne oppnå. Da jeg nå fant denne bunken, var det som å høre henne si: «Jeg er nøye med detaljene mine. Er du nøye med dine?» De tre eiendomsmeglerne jeg snakket med dagen etter, var så forskjellige som tre friere i et eventyr. Den første var en kvinne med stråfarget hår og blankskurt hud fra Century 21, 15
og det lot til å foregå en indre kamp i henne for å få sagt noe pent om huset. Hvert rom var en ny skuffelse for henne og mannen hun hadde med seg, sterkt duftende av etterbarberingsvann. De førte en lavmælt samtale om «potensial» og «tilbygg». Mor var datter av en bartender, hun hadde ikke fullførte college, og smaken hennes var det hun gjerne kalte tradisjonell, men jeg fikk meg ikke til å tro at de andre husene på listen til Century 21 var innredet med vesentlig bedre smak. Jeg ergret meg over meglerens manglende evne til å sjarmeres av mors parisiske akvareller. Derimot sammenlignet megleren det særpregede, vesle kjøkkenet vårt med hangardigre kjøkkener i nyere hus. Hvis jeg valgte henne som megler, sa hun at hun ville gi en prisantydning på mellom 340 000 og 360 000 dollar. Den andre megleren, en pen dame som het Pat, i en elegant sommerdrakt, var venninne av en god familievenn av oss og var sterkt anbefalt. Hun hadde med seg sin datter Kim, som drev firmaet sammen med henne. Etter hvert som de to gikk fra rom til rom, og beundret nøyaktig de detaljene som mor hadde vært mest stolt av, fortonet de seg for meg som to manifestasjoner av Webster Groves’ hjemmeliv. Det var som om Pat tenkte på å kjøpe huset til Kim, som om Kim snart ville være på Pats alder, og i likhet med Pat ville ha et hjem hvor alt var stille og rolig, og hvor stoffer og møbler var akkurat slik de skulle være. Barn erstatter foreldre, slekt følger slekt, forstedenes livssyklus. Vi satte oss i stuen. «Dette er et deilig hjem,» sa Pat. «Din mor holdt det så vakkert. Og jeg tror vi kan få god pris for det, men vi må handle raskt. Jeg ville gi en prisantydning på 350 000, sette inn en annonse på tirsdag og ha visning neste helg.» «Og din andel?» «Seks prosent,» sa hun og så bestemt på meg. «Jeg vet om flere som vil være svært interesserte akkurat nå.» Jeg sa at jeg ville la henne få beskjed mot slutten av dagen. 16