Minnenes spiral av Frank MacEowen

Oversatt av: Lisbeth Lyngaas

Frank MacEowen Originalens tittel: The Spiral of Memory and Belonging Copyright © 2004 by Frank MacEowen All rights reserved.

First published in the United States of America by New World Library Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-32287-8 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Hanne Marie Kjus Sats: Type-it AS, 2011 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11.6/13.7 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken er kjærlig tilegnet min mor, Dale Owen (Mama Bear), Tom Cowan og «De hellige sju» fra Meath og Dublin.

Til minne om Michele Killoran (1944–2004), venn, lærer, Shambhala-kriger og hvite ulv-ånd, som var på bølgelengde med dralaene i mange land.

Innhold Forord av Patricia Monaghan Innledning

11

15

Kapittel 1 I et grønt og glødende land: Inn i Irlands åndelige landskap 21 Kapittel 2 Tak av mose, pute av stein: Inne i Den gamle kvinnens haug 31 Kapittel 3 Opp fra den gamle jorden: Danas lys stiger frem 49 Kapittel 4 De som lever evig: De skinnende som ambassadører for Dana Kapittel 5 De tre spiralene: En reise inn i mørket for å få visjoner Kapittel 6 Den nedadgående spiralen: Å falle ned i avgrunnen 81 7

63

75

Kapittel 7 Terskelspiral, oppadgående spiral: Å vandre i visjonens land 91 Kapittel 8 Å pleie åndens tråder: Dana og åpningen av sjelen 105 Kapittel 9 Det sakramentale universet: Å utvikle en animistisk sansning 123 Kapittel 10 Historiebærende kraftvesener: Hellige gjenstander 135 Kapittel 11 I skogåndenes hus: Hellige steder 143 Kapittel 12 Et nytt blikk på forfedrene: Hellige forbindelser 151 Kapittel 13 De gamles øyne: Å reise med forfedrene

165

Kapittel 14 Å klatre i drømmens ranker: En personlig beretning om forfedrearven Kapittel 15 Å vandre mellom verdener: Refleksjoner om sjamansk åndelighet

8

187

201

Kapittel 16 Å tune seg inn: Andre måter å reise på Etterord: Síth vender tilbake

217

229

Vedlegg: Innfødte spådommer og global innvielse Noter Ressurser

239 249

Anbefalt litteratur En takk

255

Register

259

251

233

Forord Ved Patricia Monaghan

Irland finnes det en prektig stein som er mørkegrå, høyere enn et menneske og dobbelt så lang. Den ligger på en høy åsrygg som vender mot sørøst. For ti tusen år siden la en isbre fra seg denne steinen et eller annet sted på øya. For seks tusen år siden trakk de gamle irene den til åsen og dekket den med innhugde mønstre.

Dette var lenge før man begynte å bruke metaller. Folkene anvendte steinredskaper på den harde granitten og prydet denne enslige resten etter isbreen med en overdådighet av spiraler og rettvinklede ornamenter. Bak steinen anla de deretter en stor haug over en steindysse, det vil si en menneskelaget gravhule, som her består av tre rom under en storslagen steinkuppel.

Dette skjedde også lenge før man fikk noe skriftspråk. Vi vet ingenting om de menneskene som reiste verdens eldste bygning, tusen år før Egypts pyramider. Det gikk med tonnevis av stein til å bygge denne hulen med hvelvet tak. En stor by av arbeidere holdt til langs elven i nærheten i flere tiår, kanskje flere hundre år, mens man bygde det religiøse senteret som ble kalt Brú na Boinne. To andre storslagne helligdommer ble tilføyd til anlegget, i tillegg til mange andre små rituelle steder. Deretter sluttet

I

11

man å bygge, og byggherrene, hvem de nå enn var, forsvant i historiens tåke.

I tusenvis av år lå anlegget i ruiner. Det ble gjenoppdaget og gjenoppbygd på 1900-tallet, og Newgrange står nå som Irlands mest berømte fortidsmonument. Men det var først for tretti år siden at man oppdaget det mest særpregede trekket ved denne steindyssen. Den enorme, kunstige steinhaugen er plassert på en helt spesiell måte. En kort stund under soloppgangen ved vintersolverv trenger en gyllen solstråle inn til de mørke, indre kamrene gjennom en åpning over inngangen. Men det er noe som er enda mer forunderlig. På seks tusen år har det nøyaktige punktet for soloppgangen endret seg fordi vinkelen mellom solbanen og ekvators plan også har forandret seg. Det skyldes at vår pæreformede jord ligger litt skjevt på aksen sin, men byggherrene kalkulerte inn denne skjevheten i arkitekturen. Det medfører at uansett hvordan jorden beveger seg, vil vintersolverv alltid bringe fornyelse ved Newgrange.

Det finnes rikelig med steinsirkler og steingraver i Irland. Man har kartlagt og beskrevet flere enn tre tusen, så hvor man enn går, er landskapet prydet av de majestetiske byggene fra disse svunne forfedrene. Man finner dem for eksempel som det steinete ansiktet på Hag of Beare i Munster, de frosne skikkelsene i Giants’ Dance i nærheten av Belfast, den store ringen på Donegals Beltinny Hill, eller som steindyssen som likner på en brystvorte, på Mountain of Women i det sørlige Tipperary. Men steiner er tause vitner om sin fortid. Vi vet ingenting om hvor steinalderfolkene kom fra, eller hvor de dro. Vi vet ingenting om hvilket språk de snakket, eller hvilken religion de hadde. Vi kan bare spekulere over hvorfor de bygde sine massive monumenter. Steinene kan bare gi oss noen hint om Irlands skjulte åndelige hemmeligheter.

På den venstre siden av den store inngangssteinen på Newgrange finner man et uvanlig mønster. Det er en tredobbel spiral der armene er forbundet med hverandre på en intrikat måte.

I steinalderkunsten er det vanlig med doble spiraler som representerer øynene eller de nærende brystene til en moder jord12

skikkelse vi ikke kjenner navnet på. Men den tredoble spiralen finnes bare på inngangen til den store solhaugen og dypt inne i det midtre kammeret. Denne tredoble spiralen markerer det stedet der fortid og fremtid smelter sammen til en mirakuløs nåtid, der mørke forvandler seg til fornyet lys.

Den tredoble spiralen gjennomsyrer Frank MacEowens arbeid.

I dette mystiske mønsteret som er unikt for Irland, finner han et rammeverk for å beskrive en åndelig virkelighet. Denne er kjent for alle som føler seg knyttet til jorden. Den søkende går nedover langs en nedadgående spiral gjennom sjelens mørke natt, og kommer til et punkt som betegner terskelen mellom verdenene. Deretter stiger han eller hun opp gjennom denne terskelen til en spiral der vi får evne til å se. MacEowen sier at den tredoble spiralen står for innvielse i kunnskap. Den er grunnleggende for de innfødte kulturene i de gamle keltiske landene, og for sjamanske kulturer ellers i verden.

Enkelte forskere begrenser begrepet «sjamanisme» til arktiske folkeslag. Men MacEowen, og også hans venn og mentor Tom Cowan, hevder at det er mulig å spore sjamanske grunntrekk i den gamle irske troen. I likhet med andre sjamanske folk så irene for seg en tredelt verden. Den var ofte symbolisert ved den hellige kilden som stiger opp til overflaten, dypt nedenfra jorden. Der gir den næring til trær som strekker seg mot himmelen.

Dette gjenspeiler de tre nivåene man finner i sjamankulturer, for eksempel hos de sibirske tunguene. De brukte ordet sjaman på den personen som fungerer som samfunnets healer og vismann, dikter og historiker, urtelege og leder for ritualer. I historier om gamle barder og druider, og i visjoner han opplevde på deres hellige steder, trekker MacEowan sammen fortid og nåtid i denne illustrerende boken.

Mange mennesker i USA er opptatt av å få kontakt med åndelige sannheter gjennom tradisjoner som er stedegne for dette landet. Av og til skjer det uten at det blir tatt hensyn til ønskene fra dem som nå er bærere av disse tradisjonene. Men som den fransiskanske aktivisten Barbara Flaherty har hevdet, er vi alle innfødte et eller annet sted. Europa hadde sine jordbaserte reli13

gioner, som vi fortsatt finner rester av i Irland og Skottland. Fra sitt arbeid i disse landene og fra sin egen poetiske sjels terreng har Frank MacEowen ryddet en sti tilbake til mange amerikaneres ukjente forfedre. Akkurat som vintersolverv ved Newgrange utgjør arbeidet hans en fornyende lysstråle inn i fortidens mørke.

Patricia Monaghan Chicago, Illinois Vintersolverv 2003

Innledning

a jeg begynte på prosessen med å skrive denne boken, hadde jeg opprinnelig en klar intensjon. Jeg ville beskrive hvordan den keltiske oppfatningen av årstidene kan gi det moderne mennesket en modell for en åndelig praksis som kan gi næring til sjelen. Dette ville være et enkelt, men effektivt redskap for å rotfeste livets omvekslende dager og netter i en åndelighet som hedrer jorden. Dette opplegget var nok interessant og edelt, men planene sporet fullstendig av da jeg reiste til Irland i 2002. Det du nå holder i hånden, er delvis refleksjoner over den reisen.

Minnenes spiral handler om mange temaer: om healing. Om at menneskehetens jordtilbedende sjel vender tilbake. Om å huske på vår hellige forbindelse til livet. Om å lære å leve full av kraft. Om å begi seg ut på en livsreise som fører oss til eksistensens flerdimensjonale vesen. Det jeg bidrar med i denne boken, har boblet opp fra kildene i den irske jorden. Likevel har jeg et dypt ønske om at historiene, lærdommen og øvelsene vil kunne gi støtte til sjelen din, uansett hvem du er, og hvor du bor.

Denne boken handler om «keltisk åndelighet» og «irsk sjamanisme». Dette er begreper som jeg tidligere var ganske forsiktig med å bruke, men som jeg nå betrakter som nyttige beskrivelser av veien min, arbeidet mitt og fokuset for denne boken.

D

15

Boken handler spesielt om å leve på sjamansk vis, ut fra perspektivet til den opprinnelige irske åndelighet. De innsiktene som blir presentert her, er en sammenveving av tradisjonelle perspektiver og konklusjoner som jeg har trukket på grunnlag av mine egne sjamanske erfaringer. Jeg har forsøkt å legge frem dette bidraget i en åndsstrøm som alltid har flytt i mine forfedres årer, i det irske folkets sjel, og i kildene og de duggfylte skogene i uansett hvilket land vi kaller hjemmet vårt.

Det raser en intens debatt om hvorvidt den keltiske kulturen var eller er «sjamansk», eller om vi i det hele tatt kan snakke om et fenomen som «keltisk» eller «irsk» sjamanisme. Lærde menn og språkforskere hevder at begrepene sjaman og sjamanisme stammer fra det ytre Mongolia, og at de derfor ikke kan brukes i noen annen sammenheng, heller ikke innenfor det keltiske. I den andre enden av skalaen finner vi flere og flere innfødte pacos (Q’uero-sjamaner), yachak (sjamaner i Ecuador), mudang (koreanske sjamaner), tradisjonelle curanderos fra Sentral- og Sør-Amerika, samt healere og seere på landsbygda i Irland og Skottland. Disse har åpent tatt i bruk sjamanismens begreper og ordforråd. De bruker et felles rammeverk for å beskrive liknende metoder for healing og arbeid med åndeverdenen. Dette har skapt et fruktbart jordsmonn for krysskulturell dialog blant sjamaner, noe som ikke fantes før vår tid.

Det som kanskje er enda mer overbevisende, er at stammesjamaner fra ulike innfødte områder, som Amasonas, nå har besøkt Irland og andre deler av den keltiske verden. Innenfor tradisjonene og skikkene til de keltiske folkene har de funnet sjamansk lære som likner deres egen. Enkelte av disse stammesjamanene er kolleger og venner av meg, og de kan fullt ut bekrefte at det finnes autentiske sjamaner og sjamansk healing innenfor den keltiske folden. De sier av og til: «Man gjenkjenner en når man ser en.»

Det endelige svaret på spørsmålet om keltisk eller irsk sjamanisme er noe jeg overlater til de lærde og til sjamanologene å krangle om. (De vil trolig fortsette å diskutere helt frem til neste big bang.) Hvorvidt man praktiserte sjamanisme i Irland, Wales eller andre steder i den keltiske verden i 6000 fvt., 3500 16

fvt., 750 evt. eller til og med på 1700-tallet,1 er på én gang et fengslende og irrelevant spørsmål. Autentisk sjamanisme praktiseres i de keltiske landene i dag, i enkelte tilfeller etter initiativ fra mektige sjamaner. Disse hjelper folk, for eksempel irene, til å hente tilbake noe som var forsvunnet eller glemt. For enkelte har det aldri forsvunnet, og det sjamanske rammeverket gjør ikke annet enn å bekrefte og støtte den praksisen de alltid har holdt på med.

Sjamansk åndelighet blir nå integrert i den keltiske kulturen (eller hentet tilbake til den og gjenvunnet til den, avhengig av hvilket perspektiv man betrakter det fra). Dette skjer med samme letthet som da de tidlige kelterne, ifølge forskerne, tok opp i seg kristendommen og dyrket en keltisk kristendom som hedret jorden på en unik måte. Det keltiske miljøet finner det enkelt å anvende sjamanske metoder og øvelser. Dette har etter mitt syn én enkelt årsak, enten man får tilgang til disse metodene gjennom celleminner eller formidlet kunnskap: Det keltiske verdenssynet er i bunn og grunn sjamansk. Denne naturlige tilbøyeligheten i kelternes sjel til å høste sjamanske erfaringer finner vi igjen i våre gamle historier om hamskifte, besøk i det hinsidige, og en medfødt tendens til å forene sin sjel med naturen. Vi finner også sjamanske trekk i de keltiske språkene. I irsk ser vi for eksempel at ordet for healing og ordet for å hente tilbake – leigheas – er det samme. Sjelehenting er et vanlig trekk ved sjamanismen over hele verden.

Sjamansk åndelighet virker, uansett i hvilken ramme den finnes. Man regner med at sjamanismen er mellom ti og tretti tusen år gammel. Denne åndelige disiplinen er kjent for å styrke menneskene så de kan leve i et riktig forhold til naturen og den åndelige verden. Det er en vei som fremmer samhold, healing og en dyp bevissthet om sjelens liv. Sjamansk åndelighet er den opprinnelige økoterapien som hjelper oss til å gjenopprette et hellig forhold til jorden. Det er den første transpersonlige psykologien og det beste redskapet for å håndtere de intense vekstfasene som kan ledsage menneskesjelens innvielse. Hvert av disse trinnene foregår etter mitt syn i en spiral.

17

I denne boken forteller jeg om min egen prosess med og visjon om å bruke sjamansk bevissthet ved ulike situasjoner og problemer. Jeg har forsøkt å gi et visst inntrykk av hvordan det er å leve som sjaman. Dette kan dreie seg om alt fra å forstå de transpersonlige dimensjonene ved Irlands åndelige landskaper, til å bruke sjamanske bevissthetstilstander for å helbrede slikt som uløste spørsmål som har med forfedrene å gjøre.

I det første kapitlet skal vi utforske noe av Irlands gamle åndelige historie, herunder førkeltiske kulturer. Videre skal vi se på alveriket og det jeg kaller Alvefolket, eller De skinnende. I kapittel 2 skal jeg fortelle litt om mine egne sjamanske opplevelser som omfatter Irlands åndelige landskap. Disse opplevelsene har gitt meg et nytt syn på jordens kjærlige krefter. De omfatter også det jeg betrakter som en virksom metode for sjeleinnvielse i den opprinnelige irske tradisjonen, som ble dyrket før gælerne kom. (Gælere er irske eller skotske keltere. Overs. anm.) Den vil også være en katalysator for healing i fremtiden.

I kapittel 3 og 4 skal vi se nærmere på det sjelelige grunnlaget for irsk mystisisme, og fremveksten av denne dype bevisstheten slik den knytter seg til Dana, som er et sentralt begrep i denne boken. Dana er en gjemt åndelig virkelighet som etter min mening ligger i de dypeste lagene av den irske sjelen, og som kan integreres gjennom sjamansk praksis. I kapittel 5, 6 og 7 legger jeg frem en modell for hvordan vi skal forstå hva sjeleinnvielse dreier seg om. Vi ser på hvordan jeg selv har opplevd dette, hvordan jeg tror den er knyttet til Irlands åndelige landskap, og hvordan jeg har observert den hos klientene mine i årenes løp. Jeg føler delvis at det haster med å legge frem disse tankene, for jeg tror at alle, uansett kultur eller bakgrunn, til slutt vil bli skjøvet inn i disse prosessene med sjeleinnvielse. Jeg tror faktisk at hele vår verden står midt oppe i en slik prosess i vår tid.

Vi skal deretter utforske Dana nøyere i kapittel 8. Det gjelder særlig fordi denne åndelige virkeligheten knytter seg til sjelens dypere lengsler, og fordi vi trenger å invitere denne pleiende ånden inn i vår verden igjen. I kapittel 9, 10, 11 og 12 skal vi ta for oss et av de kjernepunktene som er felles for irsk jord18

mystisisme og sjamanisme. Dette dreier seg om animistisk sansning slik den er knyttet til steder, hellige gjenstander og våre ubestridelige bånd til forfedrene våre. Når vi har fått en større forståelse av hva animistisk sansning er, og hvilken påvirkning den har på åndelig praksis, skal vi i kapittel 13 og 14 fortsette med utforskingen av forfedrene. Vi skal spesielt ta for oss kontemplasjon, utendørsøvelser og en sterk sjamansk prosess der vi kommuniserer med forfedrenes bevissthet på jakt etter større oppmerksomhet og healing.

I kapittel 15 og 16 vil vi til slutt undersøke sjamanismen som praksis og som fenomenet økt bevissthet. I disse kapitlene vil det også komme en diskusjon om sjamanisme og sjamansk praksis for de som er nye på dette feltet. Her vil det dessuten være forslag til hvordan dyktige utøvere kan bruke sjamansk bevissthet som en somatisk undersøkelsesprosess av kroppen. I vedlegg 1 legger jeg frem ulike innfødte spådommer om vår verdens fremtid.

I vedlegg 2 finner du en oversikt over ressurser som kan gi deg tips om flere veier du kan gå for å utforske din egen sjamanske åndelighet.

I mange av kapitlene vil du finne andre øvelser og fremgangsmåter som er ment å sette deg i nærmere kontakt med ideene og grunntonen i denne boken. Enkelte lesere synes kanskje det blir forstyrrende å utføre disse øvelsene mens de leser boken, og foretrekker å vente til de er ferdige med å lese. Andre vil kanskje heller utføre øvelsene underveis mens de forflytter seg gjennom teksten. Jeg anbefaler deg å gjøre disse øvelsene på den måten som virker best for deg.

Jeg ønsker at du får stort utbytte av innsiktene og refleksjonene, lærdommen og øvelsene. Jeg håper de vil berike deg underveis på din egen spiral for minner og samhørighet. Måtte du motta denne læren som en gave til sjelen din fra den irske åndeverdenen.

Frank MacEowen Samhuinn 2003

ka p it t e l 1

I et grønt og glødende land Inn i Irlands åndelige landskap Stedet for magi, forvandling og gjenfødsel, sammen med underverdenen og dens beboere, blir styrt av moren.

– C.G. Jung

altfor lang tid var forholdet mitt til Irland begrenset til noen få familiehistorier, personlige studier av øyas folklore, og et lite stykke irsk torv som ligger på alteret mitt. Flere av slektslinjene mine går tilbake til Irland, og mange av forfedrene mine utvandret fra Irland til Amerika under og etter den store hungersnøden (1845–1849. Overs. anm.). Som etterkommer hadde alle reisene mine til de keltiske landene bestått av pilegrimsferder til det skotske høylandet og de skotske øyene. Alt dette forandret seg høsten 2002.

Tidligere det året, mens lyset bleknet under vinterens siste grep, begynte jeg å få en rekke drømmer om Irland. I begynnelsen viste disse drømmene seg som fragmenter, men en dyp strøm av disse bildene begynte å dukke opp i en tydelig progresjon.

Hver drøm var knyttet til den forrige. Jeg burde ikke ha vært overrasket over at ytre hendelser tok til å gjenspeile disse indre

I

21

aktivitetene. Etter en av mine sterke nattlige visjoner fikk jeg en telefon fra Irland. Den var fra Mary Edwards, som er en praktiserende healer, seer og etterkommer etter den gamle O’Sullivanfamilien. Hun ringte for å invitere meg til Irland om høsten det året. Hun ville særskilt spørre om jeg kunne tenke meg å lede sjamanske ritualer og presentere det jeg kaller «forfedrearbeid» på Irlands første internasjonale samling av sjamaner og healere.

Sjamaner fra ulike tradisjoner og forskjellige deler av verden, herunder Ecuador og Honduras, skulle komme til landsbygda i Irland for en uke med seremonier, healing og undervisning. Mer enn hundre irer – både fra landsbygda og byene – skulle delta på samlingen og dykke dypt ned i dette arbeidet.

I det øyeblikket jeg takket ja til invitasjonen, visste jeg at livet mitt ville forandre seg, selv om jeg ikke visste nøyaktig hvordan. Etter Marys mer enn tilfeldige telefonsamtale kunne jeg føle en kribling av synkronitet.1 Synkroniteten kan få oss til å legge merke til de lysende sjeletrådene i verden. Dette er en måte å motta veiledning eller forvarsler på, eller det jungianeren Ira Progoff kaller «meddelelser om det som skal komme». Jeg visste at reisen ville bli viktig. For det første ville jeg få anledning til å presentere arbeidet mitt for mine irske søskenbarn. Det var en stor ære. Jeg ville også være den første på begge sider av familien som vendte hjem til våre forfedres land. Etter noen dager opplevde jeg enda et nivå av synkronitet. Da jeg fikk tilsendt opplysninger om arrangementet, fikk jeg høre at samlingen skulle finne sted langs de skogkledde breddene av Lough Oughter i County Cavan, nær landsbyen Killeshandra. En av mine kvinnelige forfedre hadde utvandret til USA nettopp fra denne landsbyen.

Etter Marys telefonsamtale ble bevisstheten min overstrømmet av meddelelser om det som skulle komme. Noe dypt, instinktivt og opprinnelig rørte seg i meg. På en merkelig og uforklarlig måte føltes det som om jeg forberedte meg på å reise hjem, men til et hjem der jeg aldri hadde vært før. Jeg visste at reisen ville bli en åndelig pilegrimsferd til forfedrenes landskap. Men jeg kunne ikke vite at en del av sjelen min allerede befant seg i Irland, der den ventet tålmodig på meg. Jeg visste heller ikke 22

at jeg ville tre inn i en dyp form for sjamansk kommunikasjon med øyas gamle åndelige landskap.

To dager før avreise fikk jeg en ny drøm. Den var enkel, men sterkt følelsesmessig ladet: Jeg står i en mørk korridor. En blekt lys skinner foran meg.

Lyset begynner å skinne sterkere. Det beveger seg bortover korridoren mot meg, og jeg kan se at det stråler ut fra en sving i en slags korridor som viser seg foran meg. Jeg føler et brus av frykt og spenning. Deretter ser jeg en mann som har et strålende lys ut fra kroppen sin. Han gløder og vibrerer av energi. Lyset fra kroppen hans lyser opp korridoren rundt meg. Jeg ser at veggene er laget av stein, og at det er risset inn forskjellige slags merker i veggene, som konsentriske ringer og overlappende spiraler.

Jeg snur meg og ser igjen på den lysende mannen som står foran meg. «En skinnende mann!» tenker jeg for meg selv.

«De skinnende. Han er en av De skinnende,» konkluderer jeg med, men sier det ikke høyt. Han nikker langsomt. Den glødende mannen snakker til meg i drømmen ved hjelp av tankeoverføring, og sier ganske enkelt: «I Irland … vil du få en ny kropp.»

De skinnende De skinnende i irsk og skotsk tradisjon er Alvefolket,2 som ikke må forveksles med feer, devaer eller de naturåndene som også ofte kalles «alver». Det foreligger mye kunnskap, mange ulike overbevisninger, mange ulike meninger og en viss opphetet debatt når det gjelder Alvefolket. Men merkelig nok ser det ut til at vi i denne debatten finner mennesker som ikke selv har opplevd transpersonlige, sjamanske eller mystiske virkeligheter. De debatterer og intellektualiserer over disse spørsmålene som om det dreide seg om filosofiske temaer, og ikke direkte erfaringer.

23

Andre kan ha hatt slike opplevelser, og de vil av og til fortelle at de har «fornemmet» Alvefolket, men aldri sett det. Disse menneskene har lettere for å forstå at slike virkeligheter kan oppleves på mange ulike måter, avhengig av hvilke filtre man betrakter dem gjennom. De ulike filtrene vi har for å oppfatte noe, er styrt av en hel rekke variabler, fra kulturell oppdragelse til religion.

I enkelte tilfeller betraktes kunnskapen om Alvefolket ut fra særdeles rotfestede religiøse syn som kolliderer med hvordan en opprinnelig tradisjon oppfatter seg selv. Vi har tydelig sett denne typen forvrengt oppfatning innenfor eurosentrisk antropologi og dens møte med innfødte samfunn. Dette gjelder i like stor grad de transpersonlige realitetene i alveverdenen. Vi hører for eksempel visse tolkninger av Alvefolket som «falne engler» som ikke er gode nok til å komme til himmelen, men ikke riktig onde nok til å bli sendt til helvete. Denne tankegangen gjenspeiler hvordan kristendommen har tuklet med de opprinnelige tradisjonene og kosmologiene. De har vært motivert av et ønske om å skremme folk vekk fra disse realitetene, eller å vinne nye tilhengere. Denne innfallsvinkelen har åpenbart virket i stor grad, siden enkelte irer og skotter er blant de mest glødende motstanderne av de opprinnelige tradisjonene. Jeg husker at jeg hørte en irsk kvinne som var troende katolikk, og som sa: «Vi er glad i sankt Patrick fordi han reddet oss fra oss selv. Vi irer var fanget i en meningsløs, overtroisk fortid.»

Slike følelser gjenspeiler den propagandaen som visse kirkesamfunn har spredd om den opprinnelige åndeligheten i Irland.

Men kristendommen var ikke alltid på kollisjonskurs med disse innfødte overbevisningene og skikkene som hedret jorden. Skotten R.J. Stewart var seer, musiker og lærer, og han sier: «Den opprinnelige kristendommen var ikke i konflikt med hedenskapens åndelige drivkraft», herunder troen på Alvefolket.3 Andre kjente kristne var (og er fortsatt) orientert mot Alvefolket. En av dem var Robert Kirk (1644–1697), som var anglikansk prest i Skottland, og som skrev den klassiske boken The Secret Commonwealth of Elves, Fauns, and Faeries. I likhet med enkelte 24

irer og skotter i dag (og keltere fra andre bakgrunner) opplevde ikke Kirk noen interessekonflikt mellom å være en troende kristen og samtidig på god fot med Alvefolket. Denne avslappede holdningen til begge verdener fant jeg også hos en nonne jeg snakket med i Irland, og som sa: «Men selvfølgelig tror jeg at de er virkelige. Alvefolket er svært virkelig. Og de har mye å lære oss.»

En annen tolkning av Alvefolket som er bredere akseptert enn moderne kristeliggjorte versjoner, finner man både i de klassiske skriftene og i muntlige tradisjoner i Irland og Skottland. Disse kildene er en liten rest av en informasjonsstrøm som kommer til oss fra druidenes tid (druidene var kelternes organiserte intelligentsia og sjamanske kunnskapsbevarere). Informasjonen ble ironisk nok tatt vare på av kristne skrivere, som ofte selv var druider som hadde konvertert til kristendommen. Ifølge dette perspektivet hadde Alvefolket bodd lenge i Irland før milesierne kom (dette var de gæliske forfedrene til dagens irer og West Highland-skotter). Alvefolket stammet opprinnelig fra en rase som var kjent som Tuatha Dé Danann, hvis navn ofte oversettes som «gudinnen Danas folk» eller «Danus stamme».4 Alvefolket bærer ofte benevnelser som «fredsfolket», «det gode folket», «det stille folket» og «De skinnende». De blir ofte beskrevet som gælernes panteon av opprinnelige «guder» og «gudinner».

I moderne skrifter blir de fremstilt – etter mitt skjønn feilaktig – på samme måte som greske eller romerske guder.

Muntlige og skriftlige tradisjoner nevner at da milesierne, eller gælerne (som av og til omtales som miledh, eller Mils sønner), dukket opp, kom de i konflikt med Tuatha Dé Danann-folket.

Disse historiene beretter om intense kamper. Ifølge enkelte versjoner av irsk historie overvant gælerne Tuatha Dé Danannfolket på en rettferdig måte. Andre mer påpyntede versjoner av disse hendelsene forteller om et høflig «rituelt slag» og en slags «fredsavtale» der Tuatha Dé Danann ble tildelt alt under jordoverflaten, mens gælerne fikk ansvar for alt som var over jorden. Skikken med å ofre melk og smør til «det gode folket» er en tradisjon man fortsatt finner på landsbygda i Irland og Skott25

land. Den skal visstnok stamme fra en gammel avtale om gjensidighet som ble opprettet på den tiden.

For gælerne ble riket under jorden etter hvert synonymt med forfedrenes rike. Dette ble tydelig demonstrert i klassiske kilder som The Fairy Faith in Celtic Countries av W.Y. EvansWentz.5 Mange mennesker fra Irland, Skottland, Wales og Bretagne har ment (og mener fortsatt) at visse forfedre blander seg med Alvefolket på dødstidspunktet, og at de trer inn i deres verden. Disse beskrivelsene går ut på at den avdøde går over fra det menneskelige riket (fysisk eller ordinær virkelighet) og inn i det åndelige riket som kalles Sidhe (uttalt «shii»). Dette er et irsk ord som blir brukt synonymt om Alvefolket, den parallelle verdenen der de bor, og visse typer åser eller hauger som man sier er inngangspunkter til riket deres. Dette fører oss til enda et navn på disse gamle, nemlig haugfolket.

Uansett hvilke kilder man bruker for å finne en klargjøring av alveriket og dets innbyggere, finnes det en felles fortolkning når det gjelder disse overbevisningene og oppfatningene. Alveriket består av en kompleks samling av vesener, raser og til og med dyr som har tilhold på bestemte steder, og som styres av naturlovene. Troen på alver har forsvunnet ellers i verden, men for mange keltiske etterkommere er disse rikene fortsatt svært virkelige med hensyn på å fornemme usynlige vesener, utvikle en sensitiv bevissthet og vekke menneskets sanseapparat. Alle disse egenskapene handler om å forstå åndens usynlige energier bakenfor den ordinære virkeligheten.

I sine skrifter om dette temaet sier Stewart om Alvefolket: «Hvis du trodde at alver var små mennesker, må du tenke på nytt. De var, og er, vanligvis etter sigende av menneskelig størrelse eller høyere (…) Ikke noe i nærheten av moderne eventyrfortellinger eller viktoriansk romantikk, ikke noe som Tingeling i Peter Pan. Slike fantasier er ikke og har aldri vært en del av den levende alvetradisjonen.» 6 Men hva er egentlig denne tradisjonen, og hva består selve alveriket av? Kanskje en av de mest direkte og presise utsagnene om alvetroen kommer til oss fra den avdøde irskamerika26

neren Terrence McKenna. Han er velskolert innenfor bevissthetens historie og vesen, sjamanisme og hallusinogene stoffer.

Han sier: Det dreier seg om en tro på en tilstedeværende, usynlig dimensjon der de forvandlede sjelene til fortidens døde holder til. Disse er i stand til å samhandle med mennesker som vandrer inn i de ensomme og fortryllede landskapene som delvis virker som døråpninger mellom alveverdenen og vår egen verden … et kosmos der de dødes små sjeler og forsvunne raser sameksisterer usynlig med vårt eget kosmos, en verden av uforglemmelig alvemusikk som befinner seg utenfor tiden, for én dag tilbrakt i Sidhe-landet tilsvarer mange århundrers gang i den ordinære verden.7 Jeg må innrømme at det bestandig har vært noe i alt dette som har virket litt merkelig på meg. Det dreier seg ikke om troen på Alvefolket eller alveriket i seg selv, men om de mangfoldige og tilsynelatende motstridende måtene som disse overbevisningene vanligvis blir fremstilt på.

I keltiske myter er det antydet at Tuatha Dé Danann var «gælernes guder», og det ble deretter skapt en forbindelse mellom denne gamle rasen og Alvefolket. Dette har alltid forvirret meg. Den linken som er blitt trukket mellom denne gamle stammen og de vesenene som omtales som alver, fikk meg til å lure på om vi kanskje hadde mistet noe gammel historie eller et dypere lag av de åndelige realitetene. Hvis Tuatha Dé Danann var «gælernes guder og gudinner», slik det ofte blir beskrevet, hvorfor ville da gælerne ha involvert seg i blodige kamper med dem? Hvem forsøker å ødelegge sine egne guder?

Arkeologiske tekster og irske muntlige tradisjoner antyder at mileserne, eller gælerne, utvandret til Irland fra Galicia (det nordvestlige Spania, som romerne kalte keltisk Iberia). Det keltiske tårnet Breogan på nordkysten av Galicia er ett lite fotspor etter gælerne før de utvandret til Irland. Men det virker usannsynlig at «gælernes guder» skulle bo på en jordisk øy i nord (Irland), 27

mens gælerne (som bodde i det nordlige Spania i sør) hadde liten eller ingen kjennskap til sine egne «guder» før de utvandret til Irland.

Denne bestemte tråden i den keltiske tradisjonen har alltid virket som en detektivhistorie på meg. Hvem var disse Tuatha Dé Danann, og hvorfor er de beskrevet som guder i de gamle irske beretningene hvis de var en menneskelig stamme med en bestemt gudinne, slik navnet tilsier? Hvorfor er de knyttet til alveverdenen? Hvorfor er visse irske og skotske gæliske ord etter hvert blitt assosiert med dem, slik som Sidhe (alvehaug eller alveås) og Síth (også uttalt «shii», og med betydningen fred)? Hvordan ble denne menneskelige stammen til Alvefolket, og hvilken relevans har det for oss i dag? Hvorfor er dette spørsmålet så forvirrende?

Fra der jeg står nå, tror jeg forvirringen har oppstått fordi vi ikke har fått høre hele sannheten. Det gjelder selv de av oss som har studert Irlands folklore inngående, eller som kan ha hørt de gamle historiene fortalt under hele oppveksten. Essensen i disse spørsmålene er blitt presset ned, akkurat som selve Tuatha Dé Danann, til «riket nedenfor», inn i det ubevisste, under lag på lag av revisjonistisk historie og motstridende tolkninger. Vi vet selvfølgelig en viss del om Tuatha Dé Danann fra gamle irske historiske tekster, som Slaget ved Mag Tuired (Slaget ved Moytura).

Men mange av disse versjonene bærer et ubestridelig preg av kristne kosmologier som kolliderer med det opprinnelige synet.

De munkene og de skriverne som overbrakte oss disse fortellingene, er likevel ikke de eneste som foretar en mytisk reise gjennom fortidens halvt opplyste korridorer.

Det er trukket forbindelser mellom Danann og Alvefolket i den opprinnelige irske tradisjonen. Til tross for dette finner vi tilsynelatende motstridende syn selv blant respekterte keltiske forskere i dag, som Jean Markale og Caitlín Matthews. Markale hevder at Tuatha Dé Danann var de som opprinnelig skapte druidismen.

Han betrakter dem som et eldre og mer åndelig avansert keltisk folk enn gælerne. Likevel sier han videre: «Det er ingen tvil om Tuatha Dé Dananns nordiske arv, selv om den skulle være 28

symbolsk.»8 På den annen side sier Matthews, som har skrevet omfattende om keltiske saker: «Alvene har alltid vært en egen rase. De er ikke menneskelige, og det har de heller aldri vært.»9 Enten det dreier seg om irske historier eller keltiske forskere, virker det som om forbindelsen mellom Tuatha Dé Danann, Alvefolket og opprinnelig irsk historie hele tiden glipper ut av hendene på en. Slik er det i hvert fall i den ordinære virkeligheten. Jeg tror det er mange årsaker til at sannheten om disse spørsmålene har vært skjult og formidlet på motstridende måter. På den ene siden, som nevnt ovenfor, finner vi kristne gjentolkninger av de opprinnelige irske kosmologiene som har skapt frykt hos folk som kunne vende seg mot slike virkeligheter. Men i de gamle irske historiene om «gælernes ankomst til Irland» er det på den annen side ikke altfor vanskelig å avdekke den vanlige tendensen til at erobrerne fremstiller historien i et bedre lys.

Romerne gjorde det med gallerne. Amerikanerne gjorde det med indianerne. Hvorfor skulle ikke visse versjoner av irsk historie gjøre noe liknende med de tidligere innbyggerne i Irland?

Når vi tar alt dette i betraktning, finner vi at religiøs oppdragelse og kulturell slitasje har virket på alvetradisjonen omtrent som en kraftig hurtigmikser. Dette gjelder også de blomstrende viktorianske «eventyrene», som i stor grad har bidratt til å lamme disse åndekreftene i det moderne mennesket. På toppen av dette kan vi plassere en nesten enestående New Age-romantisering av «keltiske guder og gudinner» og «alt som har med druider å gjøre». Det er da lett å forstå at de dypere lagene av Irlands opprinnelige mysterier i hvert fall delvis er blitt begravd i våre dager.

Jeg har vært på jakt etter en synsvinkel som ikke er forvrengt av ulike versjoner eller tolkninger av den skrevne historien. Det har vært en jakt for å oppnå et dypere nivå av forståelse av disse virkelighetene, noe som kunne sette oss i direkte kontakt med den transpersonlige kilden til selve disse energiene. Den synsvinkelen jeg har betraktet det fra, har vært gjennom selve sjelens forstørrelsesglass. Min metode har vært intet annet enn sjamanismen, der man trer inn i en endret bevissthetstilstand og for29

later den ordinære virkeligheten. Her går man inn i åndeverdenen for å tilegne seg kunnskap, veiledning eller helbredende energi.10 Gjennom å velge denne metoden og bruke sjamansk praksis på dette området har jeg klart å få tak i mange innsikter. Enkelte av dem illustrerer etter mitt skjønn hvor effektivt det er å bruke sjamanteknikker for å innlede et hellig forhold til Irlands åndelige landskaper. Sjamansk åndelighet er en metode for å lytte dypt til gamle krefter i landet og i menneskets sjel.

Jeg tror at møtet mellom sjamanismen og den opprinnelige irske kraften – enten vi betrakter det som en nyskapning eller en kulturell rehabiliteringsprosess – er blitt forutbestemt. Jeg tror at det vil komme overraskende resultater fra denne dialogen.

For folk i hele den keltiske verden er Alvefolket svært virkelig og svært levende på sin egen måte. Det er også noen blant oss som mener at Síths nærvær, krefter og energier begynner å røre seg sterkere nå enn noen gang tidligere. Vi snakker om denne bevegelsen, denne oppblomstringen av energi, som tilbakekomsten av Síth, som tilbakekomsten av freden og fredens folk.

De skinnende har vært rolige i svært lang tid, selv om det alltid har vært noen i den keltiske verden som har lyttet, vært oppmerksomme og samarbeidet med dem. Síth har alltid hatt noe å lære oss. I neste kapittel skal jeg fortelle om noe av det de fortalte meg, i dagene før den internasjonale samlingen av sjamaner i Irland.