Mig selv. En biografi om Henrik Wergeland av Odd Arvid Storsveen

Odd Arvid Storsveen

Mig Selv En biografi om Henrik Wergeland

© CAPPELEN DAMM AS, 2008 Forfatter har fått støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-24933-5 1. utgave, 1. opplag 2008 Omslagsdesign: Stian Hole, Blæst design Omslagsfoto: Cappelen Damm Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB 2008 Satt i 10,4/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord ..............................................................................................

9

Del 1: Barndom og ungdom 1808–1829 Et annet land .................................................................................... 13 Slektsarven ....................................................................................... 14 Far og sønn ...................................................................................... 24 Fra Christianssand til Eidsvoll.......................................................... 28 Ulike søsken, ulike veier ................................................................... 32 Skole og lærdom .............................................................................. 34 Leselyst og litterær start ................................................................... 39 Smaken av en syndefull by ............................................................... 46 Kjærlighet på distanse ...................................................................... 53 De første teaterforsøk....................................................................... 60 Den forspilte tid ............................................................................... 65 Et nasjonaldrama ............................................................................. 71 Sabelrapp på Gardermoen ................................................................ 75 Sabelrapp i Christiania ..................................................................... 79 Et vendepunkt .................................................................................. 86 Med satiren som våpen .................................................................... 90 Fly høyt, min ørn! ............................................................................ 93 Eksil og skrivetrang ......................................................................... 100 Del 2: Eidsvollstiden 1829–1834 Prestegården og byen .......................................................................

Folkets dannelse ...............................................................................

Danomani og moteslaveri ................................................................

Harlequin Virtuos ............................................................................

Første strid med Welhaven...............................................................

Skabelsen, Mennesket og Messias ....................................................

Stockholmstur og Praëm-sak............................................................

Frankrike og den store verden .........................................................

Stumpefeiden....................................................................................

Smakens tyranni...............................................................................

Vestlandet og Christiania .................................................................

105 109 117 125 130 135 143 153 159 167 171

Et norskere språk .............................................................................

En tale ved Krohgstøtten..................................................................

Frustrert embetsansøker ...................................................................

En tale på Eidsvoll ...........................................................................

Den uekte lodning............................................................................

Oppbrudd ........................................................................................

177 186 193 200 204 207

Del 3: Kampårene 1834–1838 Dæmringsfeiden ...............................................................................

En norsk litteratur? ..........................................................................

Papegøyene ......................................................................................

Den danske trussel ...........................................................................

Frihetsdrømmen ...............................................................................

En utfordring ...................................................................................

Terranova.........................................................................................

Statsborgeren ...................................................................................

Strid og forsoning ............................................................................

Hundebitt og riksrett .......................................................................

Stockholmsfart .................................................................................

Unionssukk ......................................................................................

En bedre vår? ...................................................................................

Teaterlyst og teaterslag.....................................................................

213 219 222 228 231 236 242 248 258 266 277 283 290 297

Del 4: Lykke og fortvilelse 1838–1842 Amalie..............................................................................................

Avmakt og vemod ............................................................................

Carl Johan .......................................................................................

Kongedømmet ..................................................................................

Smukke skyer, mørke anklager.........................................................

Kringler og nisser .............................................................................

De fattige klasser .............................................................................

Nye muligheter, ny diktning.............................................................

Jurister og løgnhalser .......................................................................

Fremtidshåp .....................................................................................

Granskeren.......................................................................................

Striden med Morgenbladet ...............................................................

Wergelands selvportrett....................................................................

Konstitusjonshistorien ......................................................................

Vinæger............................................................................................

311 319 325 331 338 347 357 366 376 385 389 400 410 421 427

Stille glans ........................................................................................

Den umoralske Grunnloven .............................................................

Jødene og nasjonen ..........................................................................

Friheten må gjestfri være..................................................................

Jødesaken i Stortinget ......................................................................

438 448 456 464 470

Del 5: Diktning og død 1842–1845 På sidelinjen .....................................................................................

Tistelskjeggplukkeren .......................................................................

Kunst og musikk ..............................................................................

Arkivar, historiker og journalist .......................................................

Innstifting av da'n ............................................................................

En innskrenket triumf ......................................................................

En liten vennlig flokk … ..................................................................

Røster i ørkenen ..............................................................................

Perler for svin? .................................................................................

Jesu åndige oppstandelse..................................................................

Siste reise .........................................................................................

Bønn til våren ..................................................................................

Rosenknopper ..................................................................................

Siste krafttak ....................................................................................

Humorist på sotteseng .....................................................................

En markrotte....................................................................................

Ettermælet........................................................................................

485 492 501 509 516 524 530 535 539 543 549 554 562 571 576 586 591

Epilog...............................................................................................

Litteratur..........................................................................................

Billedkreditering...............................................................................

Noter ...............................................................................................

Register ............................................................................................

597 605 637 639 743

Forord Når dette skrives, er det gått fem år siden jeg avsluttet min doktoravhandling om Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet. Jeg hadde da arbeidet med Wergeland i rundt et tiår, med en del avbrytelser underveis. Den foreliggende biografien bygger på denne avhandlingen, og jeg har ikke funnet det nødvendig å endre på hovedsynspunktene mine fra den gang, men heller prøvd å utdype dem og sette dem inn i Wergelands totale livshistorie. Det er en kolossal utfordring å prøve å favne Wergelands verk og liv, og leserne får avgjøre i hvilken grad jeg har lykkes med å tilføre nye og interessante vinkler. I denne sammenhengen vil jeg bare takke dem som på en eller annen måte har bidratt til at arbeidet er blitt som det er blitt. I forordet til min doktoravhandling nevnte jeg en lang rekke personer som den gangen hadde vært til stor nytte, og jeg skal derfor ikke gjenta dette her, men heller vise til avhandlingen. Likevel føler jeg behov for å si takk til alle dem som de siste to–tre årene har latt meg teste ut deler av det foreliggende arbeidet – de er for mange til å trekkes frem, men skal vite at dette har fått betydning for bokens form og innhold selv om teksten slik den står, selvsagt er mitt eget ansvar. Spesielt vil jeg da takke jubileumsnettet «Wergeland 2008», riksarkivet ved Margit Løyland, og Wergelandselskapet ved Jahn Holljen Thon for all støtte og oppmuntring, videre Anne Jorunn Kydland, Dagne Groven Myhren, Vigdis Ystad, Jan Erik Vold og Ivo de Figueiredo for inspirasjon, forlaget Cappelen Damm for oppfølging, Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening for økonomisk støtte, og endelig kolleger og ledelse ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo for gode arbeidsvilkår som jeg ikke hadde klart meg uten.

Blindern i august 2008 Odd Arvid Storsveen

DE L 1

W

BARNDOM OG UNGDOM 1808–1829

Et annet land Eneveldet. Dansketiden. Firehundreårsnatten. Bare ordene! De hviler blytungt over det tidsrom i norsk historie som har vært mest begrått og nedvurdert. Samtidig er det her man må begynne Henrik Wergelands egen historie: Det var denne tiden han steg ut fra, og i norsk sammenheng var det langt fra noen heroisk epoke. Mot dramatiske høydepunkter som Hafrsfjord, Stiklestad og Eidsvoll 1814 har 1700-tallets mer døsige årtier heller ikke senere kunnet hevde seg i konkurransen om myter og legender. Landet og folket var styrt fra København, et hierarkisk oppbygd maktsystem med rangordning og titler og patroner og kammerintriger som forlangte full lydighet nedenfra. Konge og hoff og maktelite trengte ikke høre folkets stemme med mindre det var taktisk fornuftig. Norge var i navnet et rike, men i gavnet en koloni, en utpost i fyrstenes kamp om hegemoni i Europa. Det var kort og godt et annet land og et annet samfunn enn det vi kjenner i dag, politisk, sosialt og tankemessig.

Vi tror vi kjenner dette landet ut fra hva vi har lest om det, og de rester av det som er bevart i gamle skrifter, i bygninger og interiører, i husgeråd og redskaper. Men slike fortidsminner gir likevel bare noe av overflaten.

Kanskje kan vi aldri virkelig forstå dette landet i dets innerste, menneskelige kjerne. Det er en tapt verden. Tilsynelatende står perioden etter 1814 da Henrik Wergeland ble voksen og moden, som en kontrast til disse tapte år, og stundom er den også blitt døpt Wergelandstiden av optimistiske betraktere, som en slags eventyrets epoke der frihet, folkelighet og kunstnerisk vitalitet slapp løs etter dansketidens stagnerende stivhet.

Og selvsagt er det noe i dette. Det var et tidsskifte på gang, og avstanden mellom 1800 og 1850 synes uendelig større enn den tilsvarende kronologiske avstanden mellom 1730 og 1780.

Men likevel kan vi lett la oss villede. Både Henrik og tre av hans fire søsken var født under det gamle eneveldet, som statsborgere i et dansk rike og underlagt det formelle herredømmet til én enkelt mann, oldenborgeren Frederik VI. Uten freden i Kiel ville Henrik Wergeland antakelig ha vokst opp i en dansk-norsk litterær gullalder, som en samtidig av H.C. Andersen, Søren Kierkegaard og Johan Ludvig Heiberg. Det var takket være det som skjedde i 1814, at han kunne innta plassen som den første – og vel også den største – norske nasjonale poet.

14

M IG SELV

Det hefter likevel ikke avgjørende ved ham at han godt kan kalles «halvt» dansk, både kulturelt og språklig og til dels også erfaringsmessig.

Det nye politiske systemet i Norge som han selv hyllet og roste så mange ganger, var knapt nok påtenkt da han selv ble født, og enevoldssystemets politiske og kulturelle påvirkning var langt fra avsluttet i 1814. På bygdene regjerte lenge prester, skrivere og fogder som før, og i byene styrte fortsatt små eliter etter gammel skikk. De hadde nok skiftet sine overhoder, men ikke sin praksis.

Slik var Wergelandstiden også en kontinuerlig prosess av oppbrudd og frigjøring fra eneveldet både i dets kontinentale, danske form, og i dets mer provinsielle, norske form. Gjennom denne prosessen fant man gradvis frem til et nytt kulturelt fundament for det norske samfunnet som var nasjonalt, tradisjonsriktig, tidsmessig og i samsvar med den erfarte virkelighet. Men dette var ingen enkel prosess for de generasjoner som var født og oppdratt i en annen tid. Eneveldet hadde jo satt rammene for deres åndelige dannelse så vel som deres praktiske erfaring, og det er naivt å tro at menneskers innstilling til livet kan endres like fort som politiske institusjoner. Henrik Wergelands far Nicolai var selv en av fedrene på Eidsvoll som lagde noe nytt og unikt. Men like ofte bekledde disse nasjonens fedre dette nye og unike med tradisjonelt tankegods. De kunne ikke annet, og vi skal ikke bebreide dem for deres begrensninger, men heller rose dem for det de tross alt klarte å skape. Men også deres barn kom uvilkårlig til å slite med de overleverte problemene fra dansketiden, med språket, kulturen, det sosiale hierarkiet, med hele arven fra forfedrene.

Det gjaldt også Henrik Wergeland.

Slektsarven Familien var Henriks første utgangspunkt i livet, og den forble en permanent og stabil faktor i hans intellektuelle utvikling. På sett og vis var det to verdener som ble forent gjennom ekteskapet mellom Henriks foreldre, Nicolai Wergeland og Alette Thaulow: Det var et møte mellom land og by, stril og borger, fattigdom og tristesse mot velstand og livsglede. Nicolai Wergeland var en slags prototyp på en sosial oppkomling. Av og til kunne nemlig begavede barn av allmuen tas hånd om av lokale patroner og rekrutteres inn i eneveldets statsorden, kanskje spesielt i prestestanden.

Med god hjelp fra andre gjorde han også en ganske utmerket karriere.

Han steg fra skolelærer via en middelmådig kapellanstilling i det lille, pul-

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

15

serende Christiansand via Riksforsamlingen i 1814 til det fete prestekallet på Eidsvoll ennå før fylte 40 år, og med et prosteverv ventende rundt hjørnet. For ham selv ble det en tragedie at han aldri kom videre, og det satte sitt preg på stemningen i det Wergelandske hjem.

Nicolai Wergeland skapte seg selv og sin posisjon. Selv navnet han bar, var en konstruksjon, en type forfining som symboliserte den ytre rang og verdighet som enevoldssystemet dyrket. I kirkeboken er han oppført som Niels Vergeland, døpt i Hosanger kirke 11. november 1780. Han var sønn av Halvor Lassesen Beraas, født 1755, og Antonette Augusta Nedrevold, født 1756.1 Niels hadde en eldre bror, Lars Johan, født 1779, og en yngre søster, Ingeborg Birgitte, født 1783.2 Beraas var navnet på gården som Halvors far Lasse Olsen bygslet i Lindås prestegjeld nord for Bergen, mens Vergeland var et lett fordansket gårdsnavn (av muntlig Verkland) fra Brekke sogn i Eivindvig prestegjeld. Det var her slekten til Lasse kom fra.3 Enda det ikke ser ut til at Halvor Lassesen opprettholdt særlig tett forbindelse med slekten der oppe, var han seg bevisst navnet Vergeland.

Halvors onkel Niels Olsen som gjorde karriere som offiser og etter hvert avanserte til kaptein i 1. Bergenshusiske infanteriregiment, hadde allerede begynt å ta i bruk gårdsnavnet som etternavn i pakt med den tyskdanske normen for offiserer (han ble gravlagt i Brekke i 1792 under navnet Værgeland).4 Det kan ha vært i anerkjennelse av onkelens finere status at Halvor lot sin nest eldste sønn Niels få sitt mellomnavn.5 Antonette Augusta Jonsdatter Nedrevold skal ha vært datter av klokker i Lindås, Jon Knudsen Nedrevold, men i kirkeboken for 1756 står en sersjant oppført som far.6 Antakelig var denne mannen betalt for dette, et tegn på at pikebarnet var født utenfor ekteskap. Hun ble i hvert fall oppdratt som klokkerens avkom og må ha kjent Halvor Lassesen Beraas i oppveksten. Allerede som attenåring fikk Halvor ansettelse som skolelærer i Lindås hovedsogn av den myndige sogneprest Ludvig Daae, og han skal ha gjort et meget godt inntrykk: I en attest fra residerende kapellan Ananias Fürstenberg i oktober 1775 stod det at han gjennom to års virke hadde bevist å ha «et godt Hoved og en særdeles Lyst til at gjøre sig ved Guds Naade meer og meer beqvem og duelig til det Embede, hvortil han var kaldet». Halvor hadde også lånt bøker av kapellanen, lært seg å skrive ordentlig, og til og med fått lede an i salmesangen i Lindås kirke fordi han hadde så god stemme, enda han ikke alltid kjente salmenes rette melodi.7 Kapellanen tegner et bilde av en ambisiøs og seriøst arbeidende bondegutt som i eneveldets politiske ånd tok til seg god og nyttig lærdom fra den lokale embetsstand, bare et tiår etter at strilekrigen hadde

16

M IG SELV

rystet regionen. Attesten hjalp Halvor til å skaffe seg klokkerstillingen i naboprestegjeldet Hosanger i november 1775, der han tilkjøpte seg den tidligere klokkers bruk på gården Møes (Mjøs) for 200 riksdaler. Hensikten var åpenbart å sikre seg økonomisk før giftermålet med den utkårede Antonette Augusta. Parets bryllup fant sted i Lygre kirke 14. januar 1777.

Halvor Lassesen Beraas kan altså ikke ha vært noen ordinær småbonde, men snarere en mann med både oppdrift og inntekter – gården Møes var ikke bygslet jord, men selveid bondegods.8 Til Hosanger ankom imidlertid i 1776 en ny sogneprest, Richard Berg, en danskfødt mann som nettopp hadde skiftet kall fra Avaldsnes etter en strid med menigheten der om skolearbeidet. Heller ikke i det nye embetet gikk det bra for Berg, allerede i 1777 kom han i krangel med Halvor om tjenesten: Halvor skal ha vist «stolt Foragt» og «Lyst til at være og blive mine Ordrer i EmbetsForretninger ulydig».9 Striden fortsatte i mange år, og i 1783 reiste Berg til København for å se seg om etter noe annet og overlot embetet til seg selv. I 1785 ble han avsatt som prest, og han døde året etter.

På veien ned skulle Berg imidlertid komme til å ta med seg sin stridige klokker, som tidlig i 1784 forlot Hosanger og strilesamfunnet og flyttet med familien til Bergen, Norges eneste egentlige by etter europeisk standard. Kanskje kan vi allerede i dette brå oppbruddet fra landsbygd til by skimte frøene til den uviljen mot dansker og danskhet som skulle prege Niels Halvorsen Vergeland Beraas gjennom livet, en uvilje som må ha utviklet seg til hatefullhet i takt med familiens nedgang. Skepsisen mot alt det danske forhindret likevel ikke at Niels i løpet av sin skoletid og studietid byttet ut sitt bondske fornavn med det danifiserte Nicolai, fjernet all forbindelse med farens navn og snart anvendte en kontinental w istedenfor den «norske» enkelt-v. Slik ble stavemåten Wergeland etablert i moderne navneregistre, og navnet ble også antatt av den eldre broren Lars Johan. Via deres etterkommere er navnet solid befestet i norsk navnetradisjon.

Halvor Lassesen Beraas fikk selv aldri oppleve sønnens navneskifte. At han tok avskjed som klokker og søkte lykke i Bergen som krambodhandler på Øvregadens allmenning, ble samtidig starten på familiens ulykke.

Selv om han må ha hatt med seg en viss kapital for å starte sin forretning, gikk denne snart over styr, og høsten 1784 ble boet tatt under behandling.

Halvor stakk til sjøs på et skip og hadde i hvert fall tenkt seg så langt som til Oostende.10 Men «alt fra 1788» skal familien ikke ha hørt mer fra ham, og det ble antatt at han hadde forlist.11 Konkursboet ble avsluttet i

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

17

september 1785, og hans unge kone satt alene igjen med tre uforsørgede barn, uten faste inntekter eller støtte.

Tragedien må ha gått hardt inn på lille Niels. Men like problematisk som den plutselige sosiale degradering kan det ha vært at man aldri fikk helt visshet om farens skjebne. Det er jo en viss mulighet for at Halvor Lassesen slett ikke omkom på sjøen, men at han faktisk rømte fra sine forpliktelser og brøt alle bånd med familien for å kunne starte en ny tilværelse nede i Europa. Uansett fikk Halvors forsvinning store konsekvenser. Antonette Augusta giftet seg ikke på ny; hun levde jo de første årene i ubekreftet enkestand, men vi vet at hun livnærte seg av håndarbeid, og kanskje også andre tjenester som uansett ikke ga det store utbytte.

Selv om Bergen hadde en utviklet bykultur med skoler, musikalske og dramatiske selskaper, ukentlig avis og flere periodiske skrifter, var kulturen også sterkt preget av borgerskapets primære sysler og interesser, nemlig handel, priser og penger. Dette betydde mest for den sosiale status, og selv den bergenske embetsstand var mer borgerliggjort enn i noen annen norsk by og dominert av skrivere, skipsmålere, fiskeveiere, vrakere og alle slags tollbetjenter. Sogneprest i Korskirken og senere biskop i Bergen, Johan Nordahl Brun, kom i 1788 med noen karakteristiske hjertesukk over det materialistiske miljø i et brev til Jens Zetlitz: Her i byen ser vi «kun Handelsoptrin» og hører «kun om Vexelkours, om Lage, om Fragter, om Klipfisk og Rundfisk, etc.» Slikt snakk stimulerte ikke just til tankeflukt og høyere åndsliv: «At trække sig ud fra alt dette, at sende sin Aand hen paa nøgne Fjelde, ned i Grubernes Huler, det er ikke saa let gjort».12 Det var en slik by gutten Niels Vergeland vokste opp i og fikk sine grunnleggende inntrykk fra. Hans egen trang i livet skulle gå i en helt annen retning: Mot lærdom, mot dypere tanker, mot åndelighet, abstraksjon og intellektualitet. I det hele tatt synes han å ha fått intens motvilje mot alt det som for ham må ha stått som typisk bergensk – handelsvettet, pengemaset, snobberiet, fiskelukten, kanskje til og med det evinnelige regnværet. Bort herfra, det ble hans mål.

Fra å være en rimelig godt forsynt bondefamilie med gård i Hosanger sank altså familien Beraas ned i byens fattigdom. I en periode sendte moren lille Niels til farens onkler Halvor Olsen og Haugne Olsen Verkland i Brekke.13 Her skal man ha lagt merke til hans gode evner og fantasier om å bli prest. Men langt viktigere var at de to sønnene så fort som råd kom seg inn i yrkesrettet lære og forsørget seg selv. Datteren fortsatte å hjelpe moren, eldstegutten Lars Johan ble satt i skomakerlære, mens den

18

M IG SELV

yngre Niels ble utpekt til å bli gullsmed, noe han ikke hadde det minste lyst til. Guttens åpenbare evnerikdom gjorde at noen forbarmet seg over ham og ytet nok pengestøtte til at han kunne få skolegang, først ved fattigskolen, og fra 1792 i første klasse ved Bergens katedralskole. I det minste ga farens forsvinning mulighet til å nyte stipendier til fattige og faderløse. Gutten fant også en velgjører i kommerseråd Jens Raabe.

I kraft av å være en understøttet og faderløs elev må den unge Niels ha fått et sosialt stempel som synes å ha skapt varige sår i guttens sinn; han bar det med seg gjennom hele sin ungdom, også under studietiden i København dit han ble dimittert i 1799. Da han dette året steg om bord og la ut på sin første sjøreise til kongens København, var det også en avskjed. Ikke med fedrelandet, naturligvis, som han skulle vende tilbake til og ofre seg for. Men hjembyen skulle han aldri se igjen. Ikke bare forunderlige Christiania har i vår historie satt sitt merke på dem som forlater den. Også Bergen må ha hatt sitt å svare for, og merkene byen satte på den unge Niels Wergeland fikk ikke bare avgjørende betydning for ham selv, men også for hans barn. Skammen over å måtte smiske for patroner, trangen til å vise uavhengighet, ønsket om å kunne styre egen skjebne, driften mot å komme seg opp og frem og bli synlig og verdsatt, men også lengselen etter trygghet og fasthet både i sitt åndelige, profesjonelle og private liv – alt dette går igjen i hans biografi. Til sammen fikk disse trekkene ved hans person skjebnesvangre følger for flere av barna, ikke minst for hans førstefødte sønn.

Når veien ut av armoden og kanskje til et presteembete likevel ble åpnet for unge Niels, kan man tro at dette også var den vei hans bortkomne far hadde håpet for sønnen. Selv følte han nok at han bar på en forpliktelse overfor den mannen som selv hadde sviktet sin familie – et svik han på nesten monomant vis ville sørge for ikke skulle gjentas overfor egne barn. Embetsmannen Nicolai Wergeland slo da heller aldri hånden av sine nærmeste, selv om han fra tidlig av ble ansett for å være en steil og beregnende karrieresøker. Hans yngre søster Ingeborg Birgitte tok tjeneste inntil hun i 1808 ble gift i Nykirken med styrmann Gert Christian Storm.14 Moren fikk da bo hos ekteparet Storm, og her døde hun i 1810; Nicolai sendte penger til å dekke begravelsen. Ekteparet Storm fikk også flere barn sammen. En sønn, Alexander Storm, emigrerte til Amerika, men mest kjent er senere statsråd Harald Nicolai Storm Wergeland som ble tatt inn i huset til Nicolai og Alette på Eidsvoll og som også tok deres etternavn.15 Ellers finnes få spor etter de bergenske fettere og kusiner i Henrik

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

19

Wergelands biografi, enda han skulle besøke Bergen én gang i sitt liv, sommeren 1832. Nicolais bror Lars Johan Wergeland ble imidlertid fullt innviet i familien da han etter hvert etablerte seg som skomaker i Christiania der han døde i 1834.16 Hans datter Laura Augusta ble oppfostret hos prosten.17 Slektningene kunne altså tas inn i varmen hos Nicolai og Alette. Men byen Bergen forble et slags tabu.

Hvordan kunne den fattige gutten bekoste sine studier? Historien vil ha det til at han hadde med seg en god sum penger – tusen riksdaler – fra en pike i Bergen, Louise, som et slags pant på deres fremtidige giftermål.

Flere år senere da hun satt som enke, ba hun om å få betalt pengene tilbake, og Nicolai Wergeland skal da ha sendt henne 10 spesidaler årlig.

Ingen har hittil kunnet finne ut hvem denne piken var, men medgiftspengene må i hvert fall ha blitt brukt opp uten at ekteskap kom i stand.18 Den forsmådde synes å ha vært Lovise Marie Rønne, datter av en skipper som åpenbart etterlot henne en god slump i arv. I juli 1807 ble hun gift med en bergensk handelsbetjent ved navn Sigfrid Rycker (Reuker, Røkker), men døde som enke i Bergen i 1845.19 Kanskje var skammen over det personlige sviket noe av årsaken til at Nicolai aldri satte sine ben i Bergen etter 1799. Isteden fant han seg et bedre parti enn den bergenske skipperdatteren etter at han våren 1806 tiltrådte som adjunkt ved Christianssand katedralskole: Den yndige, nesten litt frivole, men for lengst gifteferdige Alette Thaulow. Paret ble viet i Christianssand 19. august 1807.

Men veien frem til denne nye lykke hadde vært vanskelig for Nicolai.

Københavntiden ble delvis også dramatisk: I 1801 kunne han være vitne til slaget på Københavns red der britiske orlogsfartøyer gikk til angrep, noe som ledet til en ny bølge av patriotisme i den dansk-norske staten.

Men slaget bekreftet også statens sårbarhet i den europeiske stormaktspolitikken og dens avhengighet av riktige og fornuftige allianser. Slike fornuftige vurderinger skulle siden bestemme Nicolai Wergelands politiske holdninger, i hvert fall vurderinger som han selv anså som virkelig fornuftige. Troen på fornuftens overordnede styring ble også et hovedelement i hans egen teologiske utdannelse: Dette var en periode der ganske trang teologisk rasjonalisme dominerte ved prestestudiet i København.

Som student ble han også tatt under vingene til teologiprofessor Daniel Gotthilf Moldenhawer, en innflyttet tysker som i 1800 var blitt direktør for det nye pedagogiske seminar. Sin viktigste kulturelle innsats gjorde ellers Moldenhawer ved Det Kgl. Bibliotek der han klarte å tredoble samlingene, til dels ved tvilsomme metoder. Det er ellers uklart hva den lærde professor og frimurer så i en sparsomt dannet bergenser som Nicolai

20

M IG SELV

Wergeland, men disippelen må ha funnet en slags åndsbror i denne autoritære, selvhevdende og lett pompøse herre som aldri klarte å kvitte seg med sin tyske sjargong. Etter å ha avlagt sin teologiske embetseksamen i juli 1803 fulgte Nicolai det pedagogiske seminaret for å skaffe seg særlig lærerkompetanse, og i september 1805 fikk han stilling som adjunkt ved Christianssand katedralskole. Han kunne tiltre stillingen i april 1806.

Fra kongens København ankom nå bondesønnen Nicolai Wergeland en spissborgerlig norsk provinsby med rundt 3000 innbyggere, en by der handelsmatadorer og embetsmenn så godt de kunne, og enda mer enn bergenserne, prøvde å etterape den finere verden nede i Europa. Dette var rett nok i revolusjons- og Napoleonstiden. Men i Christianssand som ellers i Danmark-Norge levde i grunnen det sene eneveldets kulturformer videre som om lite hadde skjedd, bortsett fra at romantisk koketteri og militær mundur nå ble høyeste mote. For ved siden av å være stiftsby og sete for biskopen var Christianssand også en garnisonsby med festningsverker, offiserer og vervede soldater. I krigsperioden mellom 1807 og 1814 kom dette tilsiget til å fordoble byens innbyggertall. Perioden med kaperfart og etter hvert lisensfart ga også byen og regionen et økonomisk oppsving, og det borgerlige selskapslivet blomstret i noen gode år; Henrik Wergeland prøvde selv å gi en vittig skildring av miljøet med sin eneste egentlig «lette» komedie, Søkadetterne iland.

For Nicolai Wergeland var imidlertid ikke dette bare en lykke: I sin Christianssands Beskrivelse refset han også byen. Men her møtte den unge teologen sin Alette Dorothea Thaulow, ett av de tretten barna til by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow og hustruen Jacobine Chrystie, som de måtte slite med å få plassert inn i de rette embeter og ekteskap.

Dette lyktes også bra for de fleste barna, men slett ikke for alle: En sønn døde ung, en annen dro til Amerika, og en tredje skal ha ødelagt helsen gjennom ungdommelig lettsindighet og måtte pensjoneres fra sin stilling som premierløytnant allerede før fylte 30 år.20 To av døtrene fikk dessuten oppleve en av tidens vanskjebner – å dø som ugifte frøkner.21 For den 25 år gamle Alette Thaulow kom kanskje den nye, ambisiøse adjunkten ved katedralskolen som en reddende engel. Han må ha gjort sterkt nok inntrykk til at mor Jacobine så ham som et passende parti for den nest yngste av sine ugifte døtre.

Nicolai Wergelands avdøde svigerfar, Henrik Arnold Thaulow, hadde vært et arketypisk barn av enevoldstiden. I sine yngre dager hadde han vært hovmester, det vil si veileder og ledsager, for sønnene til grev Adam Gottlob Moltke på deres obligatoriske reiser rundt til europeiske hoff og

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

21

læresteder. På disse reisene anskaffet han også malerier til grevens kunstsamling, og han malte også selv bilder som kong Frederik V kjøpte inn.

En stund drev han en regulær kunsthandel i København. Med årene var han følgelig blitt både beleven og skolert, men som førtiåring må han ha følt behov for et innbringende embete. Det åpnet seg en mulighet i Christianssand der han fikk ekspektanse som by- og rådstueskriver etter onkelen Iver Tyrholm. I 1763 kunne han tiltre denne stillingen og året etter gifte seg med Jacobine, som var datter av kjøpmann og sagbrukseier Andreas Chrystie fra Moss. Thaulow var nå en del av byens administrasjon – magistraten med tre medlemmer samt en skatteinnkrevende byfogd og en by- og rådstueskriver som i praksis var magistratens sekretariat. Til embetet hørte dessuten stillingen som byens auksjonsdirektør, noe som ga ham gode ekstrainntekter. På Bragdøya i byens skjærgård fikk han oppført et landsted som ble flittig brukt.

Sansen for de skjønne kunster bar Thaulow med seg fra sin tid som maler og kunstsamler, og fra sine reiser i Europa og sine år i Frederik Vs København hadde han også fått smak for teatret, samtidens mest populære kunstform. I 1787 var han med på å stifte Christianssands Dramatiske Selskab, som fikk holde sine forestillinger i ekteparet Thaulows fine hus i Øvre Strandgade. Her spilte de glade amatører både Molière, Voltaire og Beaumarchais helt frem til Thaulows død i 1799, da Selskabet midlertidig ble husville. Man må tro at den kunstneriske åre, den store begeistring for europeisk høykultur og kanskje særlig for teaterkunsten som vi også finner hos Henrik Wergeland, hadde sine egentlige røtter i dette rike miljøet snarere enn i Nicolais erfaringer. De store månedlige teateroppførelsene i hjemmet under vinterhalvåret («sesongen») hadde preget Alettes barndom og ungdom og drev henne selv til å prøve seg som skuespiller. Camilla Wergeland har formidlet minner fra dette miljøet som hennes mor levde for og dyrket, og i sine erindringer nevner hun at tanten Sara Glückstad en gang hadde tatt henne med for å se oppføringen av Kotzebues «Galningen», der moren spilte en av rollene.22 Også Henrik hadde festlige erindringer fra disse teaterforestillingene, som snart skulle legge grunn for hans egne forsøk i genren.

Av ekteparet Thaulows barn var eldstesønnen Johan Frederik eller «Fritz» mest fremgangsrik med en stilling som amtsforvalter i hertugdømmet Slesvig og dermed far til Henrik Wergelands lange rekke av «tyske fettere» som senere fikk karrierer i Norge: Harald Conrad slo seg opp som Christianias ledende apoteker og grunnla Løve-Apotheket, Henrik Arnold ble lege ved Blaafarveværket på Modum og grunnla Modum Bad,

22

M IG SELV

Johan Friderich («Fritz jr.») ble tollkasserer, og Moritz Julius ble professor i kjemi ved universitetet i Christiania – og skulle ved flere anledninger oppleve Henriks ros.23 En annen sentral person i familiekretsen var onkel Jens Gram Thaulow, som endte som sorenskriver på Hadeland med residens på gården Velo, som i 1820- og 1830-årene ble et samlingssted for den brokete familien både om sommeren og ved juletider – sorenskriveren og hans hustru Petra var barnløse og lot derfor gården fylles av slektninger under ferier og høytider. Den unge Henrik Wergeland skulle komme til å delta med liv og lyst i selskapene sammen med de «tyske» fetterne og en rad med pleiedøtre; juledagene gikk i sus og dus, og selve glanspunktet hvert år var nyttårsballet på Velo.24 Alette Thaulows eldre søster Jacobine Henriette (kalt Jette) fant sin ektefelle i den noe bryske danske offiser Benoni d’Aubert – til garnisonen i Christianssand hørte nemlig et ingeniørkorps, som Benoni ble knyttet til i 1796. Han var kommet til Norge første gang i 1790 for å delta i de geografiske oppmålingene av kysten, den gang en militær oppgave som også skulle bli hans livsverk. Da han i 1814 ble sjef for hele den norske geografiske oppmåling, fikk familien et nytt hjem på Akershus festning. Sønnene til ekteparet Aubert – Frants Henrik, Henrik Arnold, Johan Andreas, Jens Gram, Otto og Emil – var noenlunde jevnaldrende med Henrik Wergeland. Flere av dem fikk stor betydning for ham etter at han i 1819 flyttet til Christiania for å gå på katedralskolen og de første årene var innlosjert i familiens bolig på festningen.

Men også ellers bredte Thaulow-familiens kontakter og innflytelse seg ut. Av Alettes øvrige søstre inngikk Sara Martine Elisabeth ekteskap med Christianssands velstående viserådmann og tukthusforstander Michael Glückstad, som også eide og drev byens boktrykkeri og avis.25 Den eldste søsteren Margery giftet seg med offiseren Johan Otto Eckleff, oberstløytnant i det vesterlenske infanteriregiment med tjenestested i Christianssand, og byen fortsatte dermed å være et sentralt samlingspunkt for familien. Søsteren Sophie Elisabeth havnet derimot i Danmark etter at hun ble gift med dansken Konrad Martin Looft, en bror av amtsforvalter Fritz Thaulows kone. Looft endte opp som tollkasserer i Frederikssund på Sjælland. Alt i alt kunne Henrik Wergeland telle nærmere 40 fettere og kusiner på morssiden.26 Av disse var det ikke mindre enn fire navnebrødre, så selve navnet Henrik Arnold må ha blitt familietradisjon inspirert av byfogd i Arendal Henrik Arnoldus Thaulow, Alettes grandonkel.

Selv om Nicolai Wergeland opprettholdt kontakten med broren Lars Johan og lot både niesen Laura og nevøen Harald Nicolai bli oppdratt

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

23

i sin familie, var det likevel Thaulowslekten som først og fremst skulle knytte hans egne barn til den mondene embetsmannsverden og dens mangslungne forbindelser både i og utenfor Norge. Både Henrik og de andre barnas dannelseshistorie kunne ha blitt atskillig mer provinsiell og usikker uten morens sterke og omfattende familiære forbindelseslinjer. Det må også kunne hevdes at Henrik Wergeland hadde uvanlig mange slektninger rundt om i Norge, Danmark og Slesvig, og i grunnen er det litt overraskende at han ikke benyttet seg av dem oftere i sin egen jakt på gunst og velvilje. Det er likevel typisk da han på sin fottur til Jotunheimen 1832 dro via Gausdal og her uten videre fant en slektning i sogneprest Johan Vibe, svoger av legefetteren Henrik Arnold.27 Allerede ved fødselen var Henrik Wergeland altså godt plassert innenfor det som må kunne kalles Norges herskende klasse – ingen styrtrik overklasse, rett nok, men likevel en klasse som utøvde et selvbevisst politisk og kulturelt hegemoni over den store massen av befolkningen. Som individ forble Henrik Wergeland ofte en outsider i de miljøer han vanket i.

Det er likevel viktig å slå fast at han igjennom morens slektsforbindelser hørte trygt hjemme i en omfattende familiekrets med en selvbevisst, norsk blanding av ekte borgerlighet og solid embetsstand. Det var ikke familien som gjorde ham annerledes.

Hva da med farens betydning? Gjennom ekteskap og karriere var oppkomlingen fra Bergen et supplement til familiekretsen. Rett nok hadde han rike erfaringer fra studietiden i København, men samtidig bar han med seg noen private handikap som ikke enkelt kunne kompenseres med intellektuelle våpen alene. I Christianssand ble han imidlertid trukket inn i og etter hvert sterkt involvert i en kulturell atmosfære, som selv om den synes å ha stått fjernt fra de mer formalistiske og intellektualistiske sider hos ham, må ha gjort ham godt. Nå lærte han å hevde seg også sosialt og menneskelig. I dette perspektivet kan vi vel også forstå hans litterære og politiske forfatterskap – det kunne gi ham en forbedret plass i et sosialt hierarki. De første årene i Christianssand må alt i alt ha vært de lykkeligste i hans liv.

Bryllupet mellom Nicolai Wergeland og Alette Thaulow stod i 1807, mens freden ennå hersket i riket. Bare uker etterpå kom det brutale britiske angrepet på København med den påfølgende beslagleggelsen av den dansk-norske orlogsflåten. Verken i Christianssand eller i resten av Norge kunne man likevel ane de endelige konsekvensene av denne sjokkerende begivenheten: At den mangehundreårige politiske enheten mellom to riker under samme monark snart skulle bli sprengt for alltid.

24

M IG SELV

Far og sønn Gutten som kom til verden i ekteparet Wergelands hus i Dronningens gate 17. juni 1808, fikk ved sin dåp i domkirken to måneder senere, 19. august, navnet Henrik Arnold. Som faddere stod mormoren Jacobine Thaulow, tanten Anne Cathrine Thaulow, onkelen rådmann Glückstad, og farens kollega fra katedralskolen, adjunkt Poul Arctander Preus. Ekteparets førstefødte ble altså oppkalt etter sin avdøde morfar og morens grandonkel, og som voksen ble han ikke sjelden anført med sitt fulle navn, selv om han normalt bare underskrev med Henrik (eller bare en H).

I løpet av de neste syv årene fikk Alette og Nicolai ytterligere fire barn: Augusta i 1810 ble oppkalt etter farmoren, mens Harald Titus Alexis i 1811 fikk et tidstypisk navn med sagareferanser. Så kom Jacobine Camilla i 1813, oppkalt etter mormoren Jacobine og kanskje en av morens teaterroller. Selv om Camilla etter hvert ble brukt som fornavn etter at faren bestemte det, skulle hennes barndoms eget kjælenavn «Bina» forfølge henne gjennom livet.28 Endelig fikk paret Joseph Frantz Oscar i 1815, med navn fra to keisere samt fra motediktet Ossians sanger som også Carl Johans eneste sønn bar. Det var neppe noen tilfeldighet. Men de senere døpenavnene synes å gjenspeile at en økende pompøsitet og statusbevissthet hos Nicolai Wergeland gradvis fortrengte de mer etablerte familietradisjoner i navnevalgene.

For å forsørge sin voksende familie ville Nicolai trenge en bedre stilling enn adjunkt ved katedralskolen, og hans litterære innsats må ses i lys av dette. Den store sjansen åpnet seg da Selskabet for Norges Vel utlyste en konkurranse om beste avhandling som forklarte nytten ved et universitet i Norge.29 En premie på inntil 1000 riksdaler ble satt opp, med innleveringsfrist i november 1810. På selskapets generalforsamling i februar 1811 ble det kunngjort at første premie var gått til et skrift med tittelen Mnemosyne, forfattet av den til da temmelig ukjente adjunkt fra Christianssand. I tillegg til premiesummen på 800 riksdaler mottok Wergeland også pengegaver fra kongen og flere norske byer da skriftet samme år ble trykt sammen med fire andre avhandlinger om universitetssaken. Et hovedpoeng ved skriftet var å føre bevis for at Norge som egen nasjon både hadde et særegent behov for et universitet, og særlig evne til å holde det ved like, både økonomisk og vitenskapelig. Mnemosyne appellerte til den nasjonale stoltheten i den norske delen av enevoldsstaten, med en økende bevissthet blant befolkningen om å ha tatt sin del av byrdene under krigstilstanden. Det var ikke mer enn rett og rimelig at

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

25

en slik befolkning skulle få sitt eget læresete for høyere lærdom. Skriftet illustrerte Nicolai Wergelands sterkeste intellektuelle side: Systematikk, logisk argumentasjon og bred kunnskapshorisont, særlig tydelig i understrekingen av at kjernespørsmålet gjaldt retten til en slik akademisk institusjon. Målt ut fra filosofiske og historiske vurderinger var det nok et mindre imponerende arbeid, og indirekte kunne det forstås som en kritikk av den universitetsutdannelse som ble gitt i København, noe Wergeland fikk merke da den danske juristen A.C. Ørsted kort etter leverte en svært negativ anmeldelse i et dansk tidsskrift. Anmeldelsen førte til en større polemikk og bidro sikkert til at Nicolai Wergelands kritiske holdning til dansk åndsliv ble ytterligere forsterket. Men i Norge ble Nicolai Wergeland en helt. Mnemosyne åpnet for alvor hans vei inn i den norske eliten, og en periode var han kanskje landets mest omtalte mann, og en potensiell politisk stjerne med nasjonale ambisjoner. I tillegg til ny berømmelse fikk han i januar 1812 utnevnelse til embetet som residerende kapellan i Christianssand etter Hans Engelhart, som ble byens nye sogneprest. Selv om en slik prestestilling ikke ga det store utkomme, var den et viktig skritt fremover.

Allerede her kan man tenke seg at Nicolai Wergelands endelige mål i livet ble fastlagt: Det var selveste bispestolen, og helst i Christianssand, byen både han og hustruen var så bundet til. Etter Mnemosyne og det nye embetet ble veien kort til Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814.

Residerende kapellan Wergeland ble valgt til Christianssands andre representant, og tok fatt på den besværlige reisen til Eidsvoll Verk. Medbrakt hadde han et eget grunnlovsforslag, kortfattet og systematisk, der det mest oppsiktsvekkende var at han ønsket bred stemmerett i første ledd til nesten alle voksne menn i kongeriket.

Men da Riksforsamlingen åpnet, gjorde han til sin egen overraskelse slett ingen suksess. Det skyldtes ikke bare at han hadde alliert seg med minoriteten, grev Wedels parti. Som greven så også Wergeland bare politisk realisme i en minnelig ordning med Sverige, uansett innholdet i den norske konstitusjonen. Men der Wedel, Jacob Aall og mange andre unionsvenner valgte å innta en forsiktig posisjon i forsamlingen, valgte Wergeland å gå ut med kritiske bemerkninger både mot prinsregenten og hans tilhengere. I hvert fall ble han oppfattet som en ivrig tilhenger av Christian Frederik og selvstendighetspartiet. Som Frederik Schmidt noterte, holdt Wergeland en lang utstudert tale «der fornemmeligen gikk ud paa at taxere Prindsen som Usurpateur». Ved en annen anledning forteller Schmidt at Wergeland med sin høyttravende stil plaget de

26

M IG SELV

øvrige representanter med «et forskrækkeligt Ruskomsnusk af Svulst, hvis Resultat og ændelige Mening hverken han selv kunde forklare eller Forsamlingen fatte».30 Det er nok av andre vitnesbyrd fra riksforsamlingens medlemmer som beskriver Nicolai Wergeland som anmasende kritisk og temmelig arrogant i hele sin opptreden. Kanskje var denne arroganse ubevisst, men han syntes likevel å ha oppført seg som om det bare var han som forstod sakene skikkelig, slik Peter Motzfeldt senere sa om ham.31 Særlig vakte det reaksjoner at han kom med direkte kritiske kommentarer til Christian Frederiks rolle. Nå kan det være liten tvil om at Wergeland hadde mye rett i sine kritiske synspunkter på prinsregentens manipulative taktikk. I en viss forstand må ettertiden her kunne frikjenne ham. Men det var nok også selve måten han ordla seg på – kritisk, skeptisk, moraliserende, og gjerne med påkallelse av Gud – som vakte harme i forsamlingen.

Det kunne virke som om han var kommet til Eidsvoll for å irettesette og belære en uvitende og naiv forsamling snarere enn for å ta del i det som de fleste oppfattet som en enestående nasjonal begivenhet, en markering av norsk politisk mot og dristighet, en nasjonal gjenfødelse i frihetsideologisk rus. For dette var en anledning der man uansett sympatier måtte takke Christian Frederik for å ha stilt seg til tjeneste for nasjonens interesser – realpolitiske diskusjoner kom i annen rekke. Riksforsamlingen på Eidsvoll var bare ikke tiden og stedet for moralsk belæring og fornuftig pragmatisme, og Nicolai Wergeland gjorde den store feil å overse denne enkle sannhet.

Eller kanskje han slett ikke overså den? I hvert fall kan man ane et snev av forakt for det han oppfattet som overflatisk frihetssjargong i forsamlingen, og da kombinert med underdanig smigring for Christian Frederik.

Nicolai Wergeland var jo selv en tenkende mann, en mann med ideer og prinsipper, mens store deler av forsamlingen fremstod som et klappekorps for en dansk fyrste. Man kan godt forstå hans skepsis og hans kritiske blikk. Samtidig forteller hans uheldige opptreden noe om hans egne menneskelige svakheter. Ikke bare manglet han helt taktisk blikk, men han viste heller ikke synlig empati med den jevne embetsmann, borger og bonde som lot seg blende av frihetsprat eller fyrsteglorie. Kanskje var denne manglende menneskekunnskap og den innbitte tro på prinsipper og ideers kraft et resultat av hans egen livskamp, der han hadde hevet seg opp og ut fra underklassen gjennom å stole på intelligens, fornuft og arbeidsomhet. Men underveis kan Nicolai Wergeland ha mistet den elementære sosiale samforståelse som var så viktig i et lite samfunn som det

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

27

norske. På Eidsvoll fremstod han som en rettferdig og nesten ensom ridder, men en ridder mer i egne øyne enn i andres.

Det var likevel en anerkjennelse av hans intellektuelle kapasitet at han fikk sete i konstitusjonskomiteen hvor han også kom med egne innspill til Grunnloven. At han her har fått æren for å finne på det hittil ukjente begrepet «storting» som navn på Norges nye parlament, er nok mer tilfeldig – ønsket om å trekke historiske forbindelse mellom samtiden og Norges gamle historie var han ikke alene om. Men ellers feiret han ingen triumfer, og på forsamlingens nest siste dag ble det til og med krevd at han skulle få en åpen reprimande for sine krenkende uttalelser under åpningssesjonen. Det skal ha vært bonderepresentant Elling Valbøe fra Romsdals amt som tok initiativet overfor presidenten med ordene «Du faar komme op nu, Du skal rette for Dig».32 Takket være forsonende innlegg fra Jacob Aall og Peter Motzfeldt unngikk Nicolai Wergeland så vidt en formell refselse. Men hendelsen kom i alle år til å hefte ved hans rykte.

På sett og vis ble dette også vendepunktet i Wergelandfamiliens liv.

Nicolai Wergeland hadde allerede nytt triumfer, både privat og offentlig, og de var ennå ikke slutt. I sin karriere skulle han snart få betalt for sin velvilje mot Carl Johan: Han ble utnevnt til lønnet hoffpredikant i 1815, og sammen med en lang rekke andre norske embetsmenn ble han også begunstiget med den svenske Nordstjerneorden, en orden han bar med stolthet. Endelig ble han i 1816 utnevnt til ny sogneprest i Eidsvoll etter Christopher Legangers død – et langt steg fremover for en småbykapellan.

Men som politisk figur var Nicolai Wergeland heretter plassert på sidelinjen, og han forverret situasjonen ytterligere med å la seg vikle inn i store polemikker de nærmeste årene. Etter 1814 fikk han et stempel som arrogant og svenskvennlig kverulant som han aldri klarte å kvitte seg med.

Og dette stempelet skulle også hans barn få slite med – ikke fordi det var ganske sant, men fordi han ikke forstod å hanskes med ryktets makt i et samfunn som det norske. For første gang i livet kunne heller ikke hans skarpe hode hjelpe ham. Snarere gjorde det vondt verre: Å akseptere andres dumhet og fordommer så lenge de ikke gjør så stor skade, slik livet ofte tvinger et menneske til, det nektet Nicolai Wergeland å gjøre.

Isteden ble han mer sta, mer selvrettferdig, og med årene også mer og mer ensom, selv innenfor egen familie. Hans livsverk stoppet på et vis opp.

Desto viktigere for ham var det at livsverket kunne videreføres og utvikles av barna. Men han fant bare to av dem spesielt egnet til oppgaven.

28

M IG SELV

Fra om lag 1790 frem til han ankom riksforsamlingen i 1814 kan Nicolai Wergelands liv kalles en virkelig suksessfortelling, en vei «from rags to riches» slik amerikanerne sier. Men det lå altså en mørk historie i bakgrunnen, en form for svik som han måtte bruke sitt eget liv til å rette opp og kompensere for – for ikke å si overkompensere for. Han hadde til overmål fullbyrdet sin fars antatte forhåpninger og drømmer den gangen han ennå satt som klokker i Hosanger. Og mens faren ikke maktet oppgaven med å ta ansvar for kone og barn, kom Nicolai til å styre sin egen familie som en myndig patriark. Selv hadde han bare erfart en unnvikende, bortkommen farsfigur. Hans egne barn kom på sin side til å stå overfor en belærende og kontrollerende strateg. Ingen kan være i tvil om han følte omsorg for sine barn. Men denne omsorgen hadde en pris – den var også tyngende og hemmende for dem, og noen ganger til klar skade for deres egne behov for uavhengighet og selvstendighet. Tydeligst ser man det i forholdet mellom faren og de som var hans ubetingede favoritter – Henrik og Camilla.

Fra Christianssand til Eidsvoll De familiære båndene regulerte Henrik Wergelands samfunnsmessige rolle både som gutt og mann. Den plass Nicolai hadde erobret og Alette arvet, skulle også bestemme barnas skjebne som voksne: De kom alle til å tilhøre det lille, tynne sjiktet av nasjonal elite, og de beveget seg aldri ut av dette sjiktet. Heller ikke Henrik gjorde det. Trass i rykter om livsstil og humør endte han ikke som omreisende fantast eller sank ned i et fordrukkent, utflytende bohemia som det fantes så mange eksempler på i tiårene etter napoleonskrigene. Den sosiale oppdriften hos faren og den sosiale tryggheten hos moren synes å ha garantert barna mot fremtidig sosialt forfall.

Henrik Wergelands gutteliv falt i noenlunde atskilte faser, først oppvekstårene i Christianssand, så perioden på Eidsvoll fra han var ni til han var tolv–tretten, og endelig skole- og studiedagene i Christiania frem til han rundet de tyve. Flere biografer har ellers fremhevet betydningen av Wergelandbarnas oppdragelse og særlig Nicolai Wergelands lille «Hendricopaedie».33 Det var en veiledningsbok for barneoppdragelse i nær femti paragrafer som han hadde utarbeidet, åpenbart etter inspirasjon fra Rousseaus Émile. Grunnoppfatningen i Émile er som kjent at lærdom skapes gjennom egen, aktiv erfaring som alternativ til den passive mottakelse,

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

29

og dette prinsipp kom også til uttrykk hos Nicolai Wergeland.34 Likevel er det noe uklart hvordan, enn si om disse prinsipper ble praktisert på Henrik og de andre Wergelandbarna. Man kan også hevde at Henrikopedien var like mye basert på den nye pedagogiske lærdom man utviklet ved seminaret i København, der Nicolai hadde utdannet seg.

Fremfor å feste seg ved de ulike rådene som skriftet inneholder, bør man imidlertid kunne stille spørsmål ved skriftet som sådan: Det avslører noe av det pedantiske og teoretiserende ved Nicolai Wergeland at han i fullt alvor prøvde å formulere praktisk oppdragelse av egne barn som en boklig lærdom i paragrafer og regler. At selv «frie» prinsipper kan bli autoritære og umulige når de bare gjøres stive og uforanderlige nok, tør være en lærdom man kan trekke fra pedagogisk praksis fra Rousseau til dr. Spock. Det lille vi vet om Nicolai Wergeland som praktisk oppdrager, stammer først og fremst fra datteren Camilla Colletts beskrivelser av barneårene, med de forbehold som må gjelde for forskjellen mellom piker og gutter. Men det bildet hun tegner, tyder snarere på en streng og bestemt mann som stadig opplevde at det virkelige liv ble mer og mer fremmed og ikke passet inn i hans systemer: «Selv vi Børn følte undertiden smertelig at vi ikke tilfredsstillede ham, ikke fordi vi ikke artede os, men vi artede os kun paa en anden Maade end han havde bestemt det,» forteller hun.

Da hjalp det kanskje ikke at strengheten og systematikken var basert på høye idealer om et barns utviklingsretning – resultatet kunne likevel bli sørgelig; Camilla Collett antyder selv noe av fruktesløsheten ved farens pedagogiske forsøk: «det gjør et eget Indtryk at tænke, at de udtrykkelig er skrevne for Henrik,» skriver hun, «Halvhundrede Opdragelsesparagraffer og Henrik!».35 Istedenfor å fremheve den unge Henriks frihet og lykke under et slikt pedagogisk regime, burde man heller spørre om dette å skulle tilfredsstille farens store forhåpninger ikke ble en tvangstrøye for ham allerede fra tidlig barndom. Den unge guttens første ni år i Christianssand må fremdeles kunne kalles Henriks nær forsvunne barndomsår.36 Man undres på hvorfor han aldri selv skrev eller fortalte noe særlig om denne første formende perioden i sitt liv; de vage minnene i Hassel-Nødder der treåringens møte med skinnende «Chrystaller» i en klippevegg ved gården Kjos står sentralt, forteller oss egentlig lite.37 Spørsmålet er vel heller om ikke kimen til egne opprørstendenser som ungdom og voksen nettopp ligger i barndommens regime – også kimen til den smerten han skulle føle ved å prøve å bryte ut av farens grep.

Den pulserende småbyen Christianssand var på denne tiden en flat

30

M IG SELV

kvadratisk flekk i et omland av øyer, elver, skoger og heier. Dette ga store muligheter til å ferdes ute i vill natur, og byen som sådan la derfor neppe noen bånd på naturfølelsen. Men om barnas frihet var stor målt mot Københavns og senere Christianias noe mer kontrollerte dannelsesstrukturer, var den kanskje ikke så mye annerledes enn for mange andre norske prestebarn: De fleste fikk uansett denne naturen sterkt inn på livet i et så grisgrendt, tynt befolket og relativt uberørt land. Det samme kan man si om bygdemiljøet på Eidsvoll.

Når Halvdan Koht har fremhevet at Wergelandbarna vokste opp i en frisk og spennende landlig natur, at Henrik «herde kroppen i vaageleg leik», og at Henrik stadig svømte rundt blant vårlige isflak, dog «som oftest med klærne på», forteller det mest om et utsyn fra et mer moderne byliv.38 Samme inntrykk kan man få når Yngvar Ustvedt påpeker at barna flere ganger var «nær ved å drukne eller sette livet til på annen måte», en erfaring som antakelig har vært felles for generasjoner av norske barn før vår egen overbeskyttende tid. Hos Koht blir den lille Henrik nesten en slags Pan-figur som ferdes omkring i den sørlandske utmark: «Han strauk ikring uti skog og mark og fekk dei fyrste tankane om dulde naturmagter,» får vi vite, og «han høyrde um dvergar som budde under jorda.»39 Ja, kanskje det. Men opplevde ikke de fleste norske barn dette på 1800-tallet? Og på 1900-tallet med, kan man tilføye, bortsett fra dem som ble holdt fysisk tilbake i stive borgerhjem?

Egentlig synes det ganske søkt å gjøre akkurat Henrik Wergelands naturerfaringer unike og annerledes. Når naturopplevelsen slår så sterkt gjennom i hans diktning, må dette primært tillegges hans talent som dikter, ikke som villmarkstraver. Den ville norske natur kunne vitterlig være kilde til både gleder og sorger, det visste både bonde og borger. Kanskje bør man her heller lytte til Camilla Colletts skildringer I de lange Nætter, som like mye handler om barnets melankoli og svermeriske ensomhet under slike omstendigheter. Barndomsårene på Eidsvoll gled «umerkelig hen midt i det stille afsondrede Liv, vi førte», skrev hun her: «Om den Ensomhed, der dengang herskede i disse Dale og langs den dybe, bugnende Elv, kan man nu ikke gjøre sig noget Begreb […] En ubeskrivelig Sørgmodighed kunde undertiden der overfalde mig.»40 Den rike utfoldelsen i lek og alvor som Henrik, Camilla og deres søsken fikk mulighet til i sin barndom, var heller ikke spesielt enestående; det var tvert om en del av den nye oppdagelsen av verdien ved det «naturlige» og spontane i menneskelivets utvikling som ga spiren til nye romantiske forestillinger om barndom og ungdom. Men allerede under eneveldets tid

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

31

finner vi gode vitnesbyrd om at denne «uskyldige» barndomsverden eide en sentimental tiltrekningskraft på mange mennesker; det var gjerne den som drev norske studenter og kandidater i kongens by til å søke lengselsfullt tilbake til hjemlandet, til det de hadde forlatt eller mistet på veien.

Johan Nordahl Brun mente i sin tid at det ikke var fødselen «men den første Opdragelse, som binder Hierterne til Stedet» og selve ens «Erindring om vor legende Alder, om den sørgesløse Tilstand, om denne Livets blide Morgenrøde, som aldrig kommer tilbage; at vi der have Ungdoms Staldbrødre og Venner, der kiende Sæderne og Tænkemaaden, og hvert Bierg og hver Dal, og hver Steen og hver Tue».41 Kanskje kan hele den sterke oppblomstringen av interessen for det nasjonale på slutten av 1700-tallet føres tilbake til denne sentimentaliteten, til spenningen mellom det organiserte og fastlagte i eneveldets dannelseskultur og alt det lekefulle og uprøvde som lå lagret der fra en bedre barndom et annet og fjernere sted. En slik splittelse mellom det strukturerte og ustrukturerte, mellom den finere verdens dannelseskrav og frihetsfølelsen i det landlige mangfold, finner man ikke bare hos periodens største genier, men også hos jevne embetsmenn.

Den nære opplevelsen av bondebefolkningens daglige kår er også blitt tillagt stor betydning for Henrik Wergelands liv, særlig da hans sosiale engasjement.42 Men heller ikke denne erfaringen var vel videre uvanlig i norske embetsfamilier. Både nærhet til naturen og omgang med jevne bondefolk måtte bli en del av det normale oppvekstmiljøet til de aller fleste embetsmannsbarn i et land dominert av en fattigslig, men slett ikke utarmet bondekultur. Men embetsstandens barn var naturligvis også annerledes. De kunne fortsatt leke og fantasere fritt når deres kamerater fra bondestanden måtte ta sin del av arbeidet på jorder og i fjøs: Barndommen var friere. For noen av dem kan jo dette også ha skapt en undring, og et stikk av dårlig samvittighet: Hvorfor skulle det være slik forskjell på folk? Hos Henrik Wergeland ble dette et problem han ofte kom til å vende tilbake til, dels ved å refse embetsmennenes selvgode mentalitet, og dels ved å ta fatt i allmuens behov for opplysning og moral. Han kunne likevel ikke unngå å se det hele ovenfra og utenfra; blikket forble paternalsk om enn sympatiserende. Men han var i hvert fall klar over at klasseskiller, kunnskapsløshet og fornedrelse ikke var uavvendelig, enn si nødvendig i et nasjonalt fellesskap.

Barndomshjemmet på Eidsvoll ble fra 1817 Henrik Wergelands foretrukne oppholdssted; i en lang periode var hans tilstedeværelse i hovedstaden Christiania ganske uregelmessig. Men om prestegården på Eidsvoll

32

M IG SELV

skulle forbli hans egen forestilling om å være virkelig «hjemme», spilte den nok en annen rolle for faren og moren. «Eidsvoll ble en stor skuffelse,» skriver Sonja Hagemann i sin bok om Alette Thaulow, «Prestegården var gammel, øde og fryktelig forfallen», og bare med møye klarte presteparet å skape et mer herskapelig hjem ut av den.43 Kildene, fortrinnsvis datteren Camillas nedtegnelser, forteller da også om en bykvinnes ensomhet og problemer med å holde styr på et stort gårdshushold, men også om vennlig oppofrelse for en ofte vanskelig ektemann og en mildt sagt variert barneflokk.44 Tretti års overoppsyn med østlandsk treghet og saktmodighet skulle bli Nicolai og Alettes lodd i livet. Men i deres indre levde båndene til Sørlandet og Vestlandet videre. Strilesinnet forlot nok aldri Nicolai, som en evig påminnelse om hans opphav i bondestanden. Alette var på den andre siden dannet og formet av Christianssands byborgerskap, med en annen, mer praktisk og kanskje også mer optimistisk holdning til livets muligheter. Men heller ikke hun hadde forventet en varig livsskjebne i det grantunge, trauste innland så langt fra seil og ramsalte havvinder, fra tjærelukt og repslagere, fra tummel og rammel i gater og streder. Noen skikkelig gårdmadam evnet hun aldri å bli, og av barna var det bare Harald som senere kom til å interessere seg for gårdsdrift. Wergelandfamilien var i bunn og grunn en byfamilie utplassert i bondske omgivelser. Men nettopp denne dobbeltheten ved familiens identitet skulle bli viktig for Henrik Wergelands egne livsvalg.

Ulike søsken, ulike veier Wergeland-barna skulle få nokså ulike livsbaner. Den nest eldste sønnen Harald Titus Alexis forsøkte seg som gårdbruker og jordspekulant, men gikk konkurs og ble pensjonert som skriver i Revisjonsdepartementet.45 Yngstemann Joseph Frantz Oscar gjorde det atskillig bedre: Han giftet seg inn i den fine embetsslekt Sem og gjorde etter hvert en vellykket militær embetskarriere.46 Karriere gjorde også fetteren Harald Nicolai, både som arméminister og som general og kommandant på Akershus. Den nest eldste i søskenflokken, Augusta Antoinette, giftet seg som nittenåring med Henriks studiekamerat Edvard Vedøe og endte som prestekone, først i Ryfylke og siden på Biri; etter alt å dømme uten særlig lyst gled hun på «normal» måte inn i den provinsielle embetsstand.47 Det gjorde til slutt også Camilla, men med større trygghet overfor sin forståelsesfulle ekte-

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

33

mann. Så ville den historiske skjebnen at hun ble fristilt etter bare ti års samliv og kunne dyrke det forfatterskapet vi kjenner i dag. Lærdommen fra romantiske ungdomsår i Welhavens og hans tilhengeres nærhet manifesterte seg i et reflektert, realistisk overblikk som utgjør en av de beste kildene vi har til mentaliteten blant 1830- og 40-årenes nasjonale eliter.

Av samme rot, samme ætt, gikk de to hver sin vei i det praktiske liv. Men bruddet mellom Henrik og Camilla var aldri av personlig art og ser nok skarpere ut på grunn av tidsforskjellen mellom deres mest aktive år.

Av søsknene stod han personlig nær søsteren Augusta i hvert fall frem til hennes giftermål, og også Camilla og Harald. Den yngste og mer nøytrale broren, Oscar, ser ut til å ha hatt noe mindre betydning i de tidlige årene, i likhet med de to «adopterte» søskenbarna. I første fase av livet var den personlige omgangen med Aubert- og Thaulow-familiene kanskje vel så viktig: Man kan snakke om en type utvidet familiekrets som Henrik aldri ble sviktet eller oppgitt av. Den ble supplert gjennom nye ekteskaps- og familiedannelser etter hvert som Augusta giftet seg med Edvard Vedøe, Camilla med Peter Jonas Collett og Oscar med Alethe Sem. Kretsen var kanskje også den eneste sikre sosiale basis for Henrik Wergelands virke, men om den fungerte mer splittende enn samlende er likevel uklart.

Det kan for eksempel bare spekuleres i hvorvidt Jonas Colletts inntreden i familien bidro til å dempe noe av Wergelands motvilje mot sine gamle uvenner i Welhavens krets.

Man merker seg også at alle Henriks søsken levde til de var godt oppe i årene; både Harald og Camilla rakk å passere de 80. Hvordan en eldet, mer prosaisk og kanskje også mer konservativ dikter ville ha fungert for den nasjonale mythos, vet vi ikke. Men det er jo rimelig å anta at det var dette som skulle blitt Henrik Wergelands naturlige livsbane, selv om brå sykdom og død liknet påfallende på livsskjebnene til flere av hans Aubert’ske fettere. Med sin tidlige død unnslapp han imidlertid søsteren Camillas skjebne: Da hun skulle hedres med en fest på åttiårsdagen i 1893, sammenliknet hun seg med et «Gravfund, der skal udstilles».48 Ekteskapet mellom Nicolai og Alette kan kanskje kalles en ideal nasjonal kombinasjon av bondeland og by, av båndene til det folkelige og hjemmeavlede så vel som til det mondene og innførte. Familiens samfunnsmessige tyngde på denne tiden ga ellers kvinnene betydelig innflytelse over barnas veivalg og livsplaner. Alette Wergelands viktigste, men undervurderte bidrag til det Wergelandske hus lå nettopp i disse overpersonlige strukturene: Hun innehadde som vi forstår, de avgjørende familiebåndene.

Henrik Wergeland stod som et arvemessig og åndelig produkt av begge

34

M IG SELV

foreldrene, og i tillegg var han tilført en parallell spenning i sin sosiale oppdragelse: Mellom det bondske Eidsvoll på den ene siden og det borgerlige Christianssand og senere Christiania på den andre. Alt i alt hadde Henrik på denne måten fått de beste private forutsetninger for å bli nettopp en nasjonal ideolog. Slik blir da den ene linjen ut av familierommet.

Nicolai Wergeland på sin side klarte aldri å etablere like avgjørende kontakter av familiær eller personlig art som Alette innehadde, stri som han var. I ettertid kan man kanskje si at det viktigste resultatet av hans egen familiestrategi, om enn langt fra tilsiktet, kom da han sendte Camilla til skolen i Christiansfeld. Dette oppholdet skulle knytte henne nært til kjøpmannsfamilien Herre der hun siden ofte var i pensjon – og også møtte sin livsskjebne i familiens huslærer Johan Sebastian Welhaven.49 Slik oppstod da den andre linjen ut fra familierommet, og ikke akkurat etter Nicolais ønske.

Men for Henrik stod i hvert fall alltid den nærmeste familie og spesielt faren og moren som hans innerste støtte i livet. Et dikt han skrev til farens fødselsdag i 1825 kan illustrere dette, der han satte opp som sitt mål «at likne dig som Borger, / Fader, Lærd og Embedsmand!» og beskrev faren som både sin første og beste venn: «Gid jeg aldrig Skyer drage / Over dine Dage hen – / Men min første, bedste Ven, / I sin Søn see glade Dage!!», skrev han. Likevel kan man se en flik av innsikt i farens vanskelige vesen også i dette hylningsdiktet. Selv om linjene «Gid at, hist i Himlen, Han, / Fra dit Hoved jage Sorger!» kan avskrives som vanlige klisjeer, synes de likevel å røpe at faren faktisk må ha båret på sorger som sønnen allerede på dette tidspunkt var oppmerksom på.50 Det ble en oppgave for ham å vende noen av disse sorger om til gleder.

Skole og lærdom I den sene opplysningstiden var det ikke uvanlig at gutter fra helt ung alder ble satt bort til slektninger eller kolleger for å utdannes og oppdras til en fremtidig embetsgjerning – en slags fattigmannsvariant av den berømte dannelsesreise som unge europeiske adelige gjennomførte sammen med en eldre anstand. Alternativet var å ansette egen huslærer, noe Henrik og hans søsken hadde de første årene på Eidsvoll. Men bare elleve år gammel kunne han i juli 1819 tas opp i førsteklasse ved Christiania Katedralskole. For ekteparet Wergeland var bare en ordentlig skole godt nok for deres førstefødte, liksom det hadde vært det for Nicolai selv – han

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

35

var jo ikke stort eldre enn Henrik da han selv begynte på katedralskolen i Bergen.

Henrik flyttet dermed inn på Akershus festning der onkelen oberst Benoni Aubert og tanten Jette hadde hus. Onkelen var en streng herre med hang til militær disiplin overfor sin store barneflokk – paret fikk hele ti barn, hvorav åtte var gutter.51 For den unge Henrik innebar dette en ny verden av kameratskap med gutter på hans egen alder, og de jevngamle fetterne Ludvig, Otto og Emil og den litt eldre Jens innviet slektningen fra landet i bylivets fristelser og livsvaner. Med Jens kom han også til å dele sine første offentlige litterære arbeider. I huset vanket dessuten Aubert-familiens største begavelse Johan, ansatt som lærer ved katedralskolen fra han var 17.52 Dermed ble Johan Aubert i perioder også lærer for Henrik, og han skal ha gitt gutten en hjelpende hånd med skolearbeidet.

I fremstillingen av Henrik Wergelands ungdomsår bør det legges vekt på at han først og fremst var elev og senere student på vei til å dannes til en plass innenfor den nye norske eliten. De første store lærdomserfaringer utenfor farens umiddelbare rekkevidde fikk han på Christiania Katedralskole.53 Skoledagene ble tilbrakt i katedralskolens store bygning i Dronningens gate, på den tomten der Oslo et hundreår senere skulle få sitt nye posthus. Et problem for skolen var imidlertid at bygningen også var utsett til å romme Stortingets sesjoner hvert tredje år. Under stortingssesjonene måtte derfor skolen med lærere og elever flytte ut til mindre og provisoriske lokaler i kjøpmann Henrichsens gård nederst i Tollbodgaten, også kjent som Thomsegården. I Henriks skoletid skjedde dette både våren 1821 og under ekstrasesjonen høsten 1822. Fra galleriet i skolebygningen kunne han samtidig få et direkte inntrykk av virksomheten på disse stortingene, og han har selv levert en tegning fra et slikt stortingsmøte i 1822 eller 1824. For å bøte på problemet med stadige flyttinger kjøpte staten i 1823 Treschow-gården i Tollbodgaten 1, som deretter ble katedralskolens faste lokale helt til 1869. Her kom Henrik til å gå sine siste skoleår til han ble dimittert som syttenåring i 1825.

Fra katedralskolens protokoller ser man at han de første to årene utelukkende fikk gode eller meget gode skussmål på generelle områder som skoleflid, «Huusflid» (orden), «Sæder» (oppførsel) og «Fremgang».

I 1822 kom imidlertid en første anmerkning fra fransklæreren Melbye om at han «maa holdes i Tømme», og i 1823 bemerket lektor Døderlein at eleven også var blitt «høyst selvrådig og nesevis». Skolemessig sett sank nå Henrik fra et gjennomsnitt på «meget godt» til et gjennomsnitt på

36

M IG SELV

«godt». Hans sterkeste fag var helt fra begynnelsen geografi og historie, der han de første årene alltid lå på beste karakter, 1. Langt mindre sans hadde han tydeligvis for geometri og især aritmetikk, der han vekslet mellom 3, 4 og 5. Verken i religion eller i norsk utmerket hans seg særlig med et gjennomsnitt på om lag 3, og på samme nivå lå han stort sett i tysk og latinsk stil. Tegning synes heller ikke å ha vært Henriks sterkeste side til tross for en flittig tegnevirksomhet i perioder av livet; i 1820 ble han også innrullert på byens tegneskole. Verst gjorde han det i kalligrafi, der han ved en anledning presterte å få bunnkarakteren 6. Håndskriften ble da heller aldri spesielt stilfull, og i yngre dager var den ganske utflytende og «skisseaktig». I så måte var han likevel ikke noe særsyn – utenfor de dyktige kopisters rekker finner man på 1800-tallet ofte tendenser til mer individuell gotisk skjønnskrift som kan nærme seg det uleselige.

Lærerne Wergeland møtte på katedralskolen, var en lett blanding av høy og lav kompetanse. Gamle rektor Jacob Rosted underviste ham i gresk og morsmålet, Bernt Michael Holmboe hadde ham i matematikk, Paul Melbye i fransk, Christian Døderlein i religion, Albert Lassen i historie og Ole Kynsberg og Johan Aubert i latin. Spesielt fetteren Johan må ha stått som et imponerende forbilde – han var blant de første i Norge som tok til orde for pedagogisk utdannelse for lærere, og også en av de første som tok den store filologiske embetseksamen.54 Men etter å ha blitt conrektor ved skolen 27 år gammel, døde Johan Aubert bare fire år senere.

Til gjengjeld ble Johan Aubert evig hedret av Henrik Wergeland gjennom to utsøkte epitafer. Døden kunne påkalle det aller beste i Wergelands diktning, men i tilfellet Johan Aubert kan man også spore en ung, uferdig manns beundring for den edelhet og innsikt som hans bare litt eldre slektning – «Ung kun i Tiden / Gammel i Viden» – allerede hadde tilegnet seg, og som ennå var ugripelig for ham selv: «Thi Jorden manglede alt længe / for al hans Dyd et Navn og Rang,» ifølge Henrik, «Johan Aubert er Navnet paa / den Dyd et Menneske kan naae.»55 Slik fikk den avdøde også personifisere alle de lærdommens dyder som den norske embetsstanden ville hylle. Wergeland opptrådte her som sikker talsmann for sin stands idealer, om ikke nødvendigvis for dens realiteter.

Den viktigste læreren for Wergeland på Katedralskolen var likevel Albert Lassen, som underviste i de fagene Henrik klarte seg aller best i: Historie og geografi. Lassen måtte trekke seg tilbake fra læreryrket i 1829; han stod nemlig sentralt i en festkrets av skolemenn kalt «Kolonien» og var en velkjent periodedranker, og det var dette som førte til hans avskjed

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

37

ved bare førtiårsalderen.56 Han fortsatte imidlertid sin historikergjerning med å skrive lærebøker.

I sine voksne år omtalte Wergeland knapt nok sine skolelæreres innflytelse, og de forekommer ikke i erindringene Hassel-Nødder. Men Albert Lassen må ha bidratt sterkt til den unge Henriks interesse for historiske emner, til tross for – eller kanskje like gjerne på grunn av – sin uortodokse livsstil. Både Einar Høigård og Rolv Laache, som er de som har beskrevet forholdet mellom Wergeland og Lassen nærmest, har ment å kunne påvise ideologiske sammenhenger mellom lærer og elev: Et vesentlig drag i hele Wergelands kulturoppfatning «gjenfinnes hos hans historielærer», sier for eksempel Høigård.57 Albert Lassens egne skrifter og manuskripter røper da også tydelig påvirkning fra Johann Gottfried Herder og annen tysk tidligromantisk tenkning. I innbydelsesskriftet Forsøg paa en Fremstilling af Historiens Formaal, samt denne Videnskabs Stof fra 1823 skrev Lassen at alt historisk stoff er «dødt, kaotisk, betydningsløst» før «Philosophien» opplyser den «døde, uordentlige Masse» og skaper «Orden og Sammenhæng», og først da «træder Historien frem som en selvstændig Videnskab». I denne vitenskapen lå fremskrittsideen som Lassen hadde som ledende prinsipp for sin filosofiske tenkning: Om historien ofte ga et forvirrende bilde av oppgang og nedgang, ville til slutt den menneskelige ånd gjenerobre «den hele Fortids Erfarenhed» i ett eneste slag og dermed vinne en fast grunnvoll å bygge videre på, trodde han.58 Det er grunn til å tro at Wergeland møtte Herders tenkning gjennom Lassens formidling og fortolkning i skoletimene, og denne tenkemåten om historien kom han til å adoptere og videreutvikle i sitt eget forfatterskap. Selv leste Wergeland antakelig ikke Herder før mot slutten av 1830-årene. Men dette kan bare ha styrket Lassens gamle læresetninger om at historien hadde en utviklingsretning og et formål. Tanken er fremtredende i Wergelands historiske forfatterskap, blant annet i artikkelserien «Historiens Resultat».59 En av Lassens kompanjonger både på skolen og i «Kolonien» var latinlæreren Ole Kynsberg, som var så godt likt av elevene at de til og med prøvde å beskytte ham for rektors nådeløse blikk når han innimellom møtte snydens på skolen. Kynsbergs vurdering av Wergelands skoleinnsats var generelt positiv, og i tredje og fjerde latinklasse fikk han nesten bare bedømmelsen «meget godt», «dog svarte han ikke til Examen saa godt som jeg havde ventet», noterte han likevel i 1823. Men Kynsberg hadde utvilsomt evne til å lære Wergeland og de andre praktisk latin enda han selv levde litt i dannelsens skygge: Etter å ramlet ned på 3 i latin i

38

M IG SELV

1823 og 1824, avsluttet Wergeland med 1 ved avgangen i 1825. Hans minnedikt om sin latinlærer er ett av de mange han skrev om miskjent dyd, og som en stille hyllest lot han det formulere i stramme latinske strofer: «Melius vero eum preceperunt / plurimi non ac lingvam hanc superbam» (Men de Fleste forstode ham ikke / bedre, end de pleje at forstaae dette ophøjede Sprog), het det, «Vita tam parca illi fuit florum: / cur non in morte unicum haberet?» (Livet var ham saa sparsomt paa Blomster; / skulde han ikke have en eneste i Døden).60 Blant andre lærere var erfaringene med å ha Henrik Wergeland som elev mer varierende. Rektor Rosted var tilsynelatende alltid fornøyd og betegnet elevens fremgang som «meget god». Mindre fornøyd var tydeligvis fransklæreren Melbye, mannen som hadde anført at Henrik trengte å holdes «i tømme». Kanskje hjalp det på Henriks innsats i fransk, for her gjorde han det bra med 2 som vanligste karakter. For religionslæreren Døderlein var Henrik derimot en kilde til frustrasjon der han kunne veksle fra 1 i en termin (desember 1821) til 4 i en annen (juli 1823).

Døderlein hadde Henrik som elev gjennom flere år, og både i orden og fremgang bedømte han gutten som bare «temmelig god» ved flere anledninger. At Holmboe i matematikk bare var middels fornøyd med sin elev, er imidlertid mer opplagt: Han fant nok oppførselen god, men i 1823 måtte han gi Henrik «maadelig» både i orden og i fremgang. Det må ha vært en skuffelse for en mann som hadde hatt Niels Henrik Abel i klassen å undervise en slik rotete elev. Men selv om det altså fantes en del anmerkninger mot Henrik, gjorde han det alltid godt i sine favorittfag geografi og historie, og også rimelig bra i gresk og latin. Ved avslutningen i 1825 hadde han 1 i tre fag og 2 i fem fag. En 5 i aritmetikk viste at matematikken stadig voldte ham problemer. Mer skuffende, men ikke helt uventet var det også med en 4 i religion.

Totalinntrykket av Henrik Wergelands skoleinnsats er en ung og ganske energisk gutt med et kvikt hode, en god hukommelse og opprinnelig gode manerer, men med liten evne eller lyst til å arbeide med fag han ikke trivdes med, herunder abstrakte matematiske sfærer. Ut over i tenårene sank så både skoleinteresse og karakterer i takt med ungdommelige drifter, og han endte opp som en mer middelmådig elev med «temmelig god» eller «måtelig» i faglig flid og fremgang, trass i stadig «gode» naturgaver slik sensurprotokollen definerte det.

Sommeren 1825 ble han dimittert fra katedralskolen, og han avla sin examen artium ved universitetet i Christiania med en god laud, bortsett fra i geometri der han måtte kontinuere for å ha levert en blank oppgave

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

39

– dette var ett av de fagene han vanligvis slet med. Han kunne så begynne på sine studier ved universitetet, der han tok anneneksamen i de ulike fag i 1825 og 1826 (men i filosofi først i desember 1827). På grunn av svakt resultat i matematikk endte hovedkarakteren på haud, men i historie fikk han fremdeles beste karakter. Lite skulle tyde på at religion var det fag som lå hans hjerte nærmest, men faren hadde allerede bestemt seg for at sønnen skulle studere teologi som han selv og utdanne seg til å få et prestekall. Dette embetsstudiet tok Henrik Wergeland fatt på høsten 1826.

Leselyst og litterær start På grunnlag av den oversikt vi har over Wergelands registrerte boklån på Katedralskolen, Deichman og Universitetsbiblioteket, lar det seg gjøre å rekonstruere hans tidlige litterære dannelse noe tydeligere – så fremt vi da antar at han også leste det han lånte. Snorre forble en fast inspirasjon og en av Wergelands viktigste kilder til å forstå eldre norsk historie.

Første bind av Gerhard Schønings Snorreutgave fra 1777 lånte han alt som 17-åring i 1826.61 Det synes derimot ikke som han har studert Grundtvigs nye Snorreoversettelse fra 1818–22. Den gamle Edda-diktningen fikk han imidlertid satt seg inn i: I 1826 lånte han ett bind av Eddalæren og dens Oprindelse publisert av den islandske oldtidsgransker Finn Magnusen.62 Dessuten leste han Jón Ólafssons prisskrift Om Nordens gamle Digtekunst, dens Grundregler, Versarter, Sprog og Foredragsmaade.63 Videre stiftet han bekjentskap med tidens beste oldtidsforskning i Sagabibliothek med Anmærkninger og indledende Afhandlinger, utgitt av Peter Erasmus Müller i årene 1817–20, et verk som regnes som den første kildekritiske presentasjon av sagalitteraturen.64 Henrik satte seg etter hvert også inn i noen bind av Historia rerum Norvegicarum fra 1711, det latinske hovedverket til Thormod Torfæus som ble en viktig del av grunnlaget for Schønings historiske arbeider.65 I skoledagene lånte han dessuten både Saxos Den Danske Krønicke og Erik Pontoppidans Norges naturlige Historie, noe som bare bekrefter guttens iver etter å skaffe seg historiske kunnskaper. Også Ludvig Holberg var en tidlig inspirasjon, likeså Shakespeare (først i oversettelse), og Norges ledende «tenker» Niels Treschow er representert i lånelisten med Moral for Folk og Stat fra 1810–11.66 Men den unge Henrik var også opptatt av dansk gullalderlitteratur som Johannes Ewald, Jens Baggesen og Adam Oehlenschläger, Steen Steensen Blicher, B.S. Ingemann og mindre lysende stjerner som Balthasar Bang og

40

M IG SELV

Lauritz Kruse, samt litteraturhistoriske verker av Knud Lyhne Rahbek og Rasmus Nyerup. Med andre ord var Wergeland fra tidlig av godt innlest i den litterære arven fra Danmark, og det kaster et interessant lys over alle hans senere angrep på «danomaniens» innflytelse i Norge rundt 1830.

Kanskje var påvirkningen fra Danmark like viktig for ham selv som for hans motstandere? Det vil i hvert fall være galt å undervurdere at innflytelsen også kunne gjelde ham selv. Et interessant navn i den forbindelse er Christian Bredahl, som med sine satiriske Dramatiske Scener fra 1819 og påfølgende år kan ha gitt impulser til noen av Wergelands første farser; typisk for Bredahls samfunnssatire er at den er lagt til «historiske» eller fantastiske steder. Wergeland lånte en samling av de første fire Dramatiske Scener i juni 1829, mens han selv arbeidet med sin farse inspirert av Torvslaget, Phantasmer.67 Også senere i livet fortsatte Henrik Wergeland å lese mye dansk litteratur, og i hans mange boklån er alle de nye sentrale navn fra 1830-tallet godt representert: Johan Ludvig Heiberg, Thomasine Gyllembourg, Henrik Hertz, H.C. Andersen, Frederik Paludan-Müller og norskfødte Carsten Hauch. Den eneste som lenge glimret med sitt fravær, var Grundtvig: Han fant visst ikke behag for Wergeland før i 1844.68 Men vel så stor betydning kan en annen påvirkningskilde ha hatt.

Blant Wergelands kjæreste lesestoff var Walter Scotts historisk-romantiske romaner med motiv fra skotsk frihetskamp (Waverley-romanene) og anglosaksisk middelalder. Bare nærmere undersøkelser vil kunne vise et eventuelt sammenfall mellom Wergelands og Scotts fremstillinger av nasjonale og historiske temaer, men Wergeland lånte i hvert fall Scotts romaner i et antall som forbauser – i begynnelsen bare i oversettelser, men senere i livet (i 1839) også i engelske utgaver.69 Betydningen av Scott og hele den skotske historie som Wergeland møtte i hans bøker, har ikke vært skikkelig studert av forskerne.70 Men utenfor Norge og Norden var det ikke noen folk i Europa som synes å ha opptatt Wergeland mer enn nettopp engelskmenn, skotter og irer, som han kunne vise nesten svermerisk interesse for. Interesse kan spores helt fra ungdomsårene og frem til Den engelske Lods i 1844.

Totalbildet av boklån som kunne spenne fra Walter Scott til Bellmans Fredmans Epistlar, blir likevel springende. Men det befester inntrykket av den helt unge Henriks dannelse: Om man unntar de historiske verkene, synes ikke disse bøkene å ha vært synderlig forskjellige fra dem andre litterært interesserte embetsmannsbarn kunne komme over i et fattigslig kulturland som Norge. Det var heller måten han utnyttet dem på, som ble spesiell.

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

41

Da Wergeland startet sine studier ved universitetet, var han for lengst grepet av en litterær raptus. Allerede som trettenåring hadde han debutert med en liten fortelling kalt «Blodstenen», pent plassert på Morgenbladets førsteside 17. juli 1821. Landets eneste dagsavis (fra 1819) hadde ikke altfor mye interessant stoff å viderebringe i sine første år, og alskens litterære bidrag var derfor svært velkomne. Fortellingen var dessuten undertegnet w…g, og i lille og tette Christiania kunne det naturligvis ikke forbli noen hemmelighet hvem som skjulte seg bak disse bokstaver. Skolekameratene må ha blitt imponert, selv om stykket i seg selv ikke var særlig oppsiktsvekkende. På den andre siden var det tidstypisk og moteriktig fordi det berørte det mystiske og sagnpregede som var blitt så populært over hele Europa gjennom «gotiske» historiske fortellinger og brødrene Grimms eventyr. Åpningen av «Blodstenen» sier vel det meste: Rædsel skrider Vandringsmanden ned i Pöllnitzer-Dalen. Medens Øjet svimler ved Synet af Pöllnitzer- og Chemnitzer-Spidsen, bedøves Øret ved Lyden af brusende Bjergstrømme, der skummende styrte sig ned over de bratte Fjeldvægge, af hylende Ugler, der tudende bygge deres Reder i Chemnitzer-Borgens forfaldne Ruiner. Rædsomme Skygger seer man snige sig vaersomt omkring iblandt Chemnitzes indfaldne Mure, og varslende at bortkyse den frække Vandrer, der vover at nærme sig Aandernes Bolig.71

Ut fra dette fortelles en dyster historie om et sjalusidrama: En god og en ond ridder kjemper om en ung prinsesses gunst, den gode Otto vinner henne; den onde Hugo vil ha hevn og tar dem til fange, og både prinsessen, hennes far og Otto velger å ta livet av seg. Tragedien leder Hugo inn i galskap, og en morgen «fandt man hans Liig knust i Dalen», får vi vite: I fuldkommen Afsindighed havde han om Aftenen styrtet sig ned af Klippen i Djævelens Arme, der med Glæde modtog ham i sine skrækkelige Boliger. Endnu sees den Steen, paa hvilken hans Legeme knustes, der overalt er besprængt med Blodpletter, og, som Minde om denne sørgelige Begivenhed, endnu kaldes Blodstenen.72

Livet gjennom beholdt Henrik Wergeland en viss fascinasjon for det voldsomme, skremmende og melodramatiske, slik man kan se av flere senere arbeider. Grunnlaget for denne «gotiske» fascinasjon var lagt gjennom hans lesning av nordisk sagalitteratur og historiserende romantiske teks-

42

M IG SELV

ter, fra Oehlenschläger og Ingemann til Walter Scott. Eventyrfortellinger han hadde hørt av tjenestefolket hjemme på Eidsvoll, spilte sikkert også inn.73 Slike fortellerstunder var nokså vanlig tidtrøyte for barn og voksne i mangt et kjøkken og kammers på den norske landsbygda. Mest interessant i Wergelands tilfelle er hvordan impulser fra høykultur og folkekultur ble smeltet sammen til særegne kunstneriske uttrykk som sprengte rammene for tradisjon og genre.

Man kan diskutere om ikke den typiske, særegne Wergeland-tekst med komplekse og til dels stilbrytende assosiasjoner ble født allerede i disse tidlige årene. I hvert fall er det mulig å se en slik tendens både i «Blodstenen» og de andre fortellingene som Henrik og fetteren Jens Aubert fikk på trykk i Morgenbladet utover høsten 1821: «Agandecca» hentet sitt motiv fra Ossians sanger, «Hunnerslaget» bygde antakelig på Müllers sagabibliotek, mens fortellingen om «Paulus Æmilius» og den lille anekdoten «Carl den Første» var basert på historiske verker. Felles for dem alle var likevel en klisjéaktig, historisk beretterstil med fokus på heltemot, vold, blod og død – ikke så rart når man vet at de var forfattet av to skolegutter på henholdsvis tretten og seksten år.

Det var ikke godt å gjøre seg opp en mening om fremtidig diktertalent ut fra disse temmelig umodne arbeidene, men de fortalte med tydelighet at den unge Henrik Wergeland var svært opptatt av å vise sine eventuelle talenter frem til doms i et offentlig rom. Riktignok ble ikke denne korte raptusen høsten 1821 fulgt opp de følgende år – var det den strenge Benoni som ikke ville se sin sønn Jens boltre seg på Christianias kvasilitterære arena? I hvert fall tok det nå halvannet år før neste fellesarbeid fra de to fettere kom på trykk i Morgenbladet – det var fortellingen «Lillosøen», et ekstra dystert stykke med skotske sagnreferanser og en helning mot det overnaturlige. Fortellingen er lagt i munnen på en høylender eller «Bjergscotte», som «i sin naive Bjergdialect» beretter om en borg, en konge, hans datter Elga og hennes elskede Lillo, en harpespillende, legemliggjort ånd som stiger opp av den lokale innsjøen. Elgas far slår Lillo i hjel, hun tar sitt eget liv i fortvilelse, og faren gjør deretter det samme, og så avslutter «Bjergscotten» sin beretning: «Maanen gik op, da vi just seilede Ruinerne forbi, og heel underligt syntes os, de hvide Mure, at skinne i Maanens blege Skjær; mens Uglerne opførte en sørgelig Concert i de øde Haller.»74 Selv om det ikke kom flere slike fortellinger fra Henrik Wergelands hånd, lå han de siste skoleårene slett ikke på latsiden litterært sett: Frem til 1825 skrev han flere små komedier som ikke ble trykt, men som fore-

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

43

ligger i etterlatte manus: «De heldige og uheldige Friere», «Hun fik dog en lang Næse!», «Indtoget», «Moses i Tønden» og «Øllegaard Frøken eller Romanhelten». Alle blandet sammen tidens populære syngestykker med elementer fra holbergske komedier, og alle var også svært enkle. Ofte er det komiske moment begrenset til narrespill i forkledning, muligens fordi dette var en yndet effekt i de komedier som Wergeland-familien av og til spilte privat. Tematisk handler det om åndssnobberi, snever materialisme eller såkalt «kvinnelist», slik man senere også finner det i Henrik Wergelands farsediktning. Mest kontroversiell av disse små komediene sett med dagens øyne er «Moses i Tønden», som uten blygsel anvender klisjeer om jødene som pengegriske utlånere med umoralske tilbøyeligheter.

En ung, gift kone tilbys penger av den gamle ågerkarl Moses så hun kan kjøpe seg pels for å fjonge seg, og han forsikrer at «Et eneste Kis auf ihre Rosenlæber wolle langt opveje den Schlump Guld, und so et mindre, als eine Rente auf Kapitalen!»75 Som straff for slike tilnærmelser lar imidlertid mannen i huset, som er tønnemaker, Moses stenge inne i en tønne, og en annen jøde, Ephraim, må kjøpe ham fri – på grunn av forveksling til og med to ganger!

Med litt velvilje kunne man si at Wergeland her harselerte over det materialistiske begjær som har grepet både konen, mannen, Moses og Ephraim, om enn på litt ulik måte: Som moral forkynnes i hvert fall at «Man heraf ogsaa lære kan / Til Koner ikke komme, / Den Rige bliver fattig Mand, / Og Lommer blive tomme».76 Men selve latterliggjøringen av Moses er likevel temmelig ufin, og sett fra komisk synsvinkel blir problemet både med «Moses i Tønden» og de andre småstykkene at man aldri får noen medfølelse for offeret for den komiske handling. Den unge Henrik Wergeland fremstår dermed som en middelmådig komedieforfatter. På den andre siden inneholder stykkene ganske frisk satire; den type vittighet som her rammet Moses, skulle Wergeland siden anvende på helt andre figurer. Et annet trekk som peker fremover i forfatterskapet, er den bramfrie bondepiken Øllegaard som i «Øllegaard Frøken eller Romanhelten» fremfører en liten kulokk på tilnærmet folkemål fra Romerike: «Su, lu, lu, lu / Kua dandser med Bjelder paa / Saa kommer bukken graae / Aa saa alle Soua!».77 Mer interessant for ettertiden er likevel et helt annet arbeid fra Henriks skoleår: «Vademecum eller Collection de carricatures», nitten fargelagte, satiriske tegninger om aktuelle temaer supplert av kommenterende tekster der den unge mannen virkelig kunne utfolde sitt vidd. Her går det utover maktpersoner, institusjoner og holdninger som etter hvert ble

44

M IG SELV

faste skyteskiver for Wergelands milde vrede: Stormaktene, dansker, tyskere, militærvesenet, byråkrater og embetsmenn og hele den moteriktige norske borgerlighet. En stakkars sykelig Dania forklarer for eksempel at hun før 1814 ble «helbredet» med sølv fra Norge: «Ja Norge var en skjøn Ressource! hans Pung stod mig stedse aaben og den betjente jeg mig godt af, saalænge det varede.» Men nå ergres hun over at Norge skal være i gode omstendigheter: «jeg stræbte dog saa godt jeg kunde at berøve det alle Hjelpekilder.» Av Nicolai Wergelands sønn kunne man ikke forvente annet enn en kritisk innstilling til Danmarks behandling av Norge.

Men der faren var særlig opphisset på historiens vegne, førte sønnen linjen videre til en satirisk vurdering av samtidens danske kulturpåvirkning – den type dårskap som han tilla Dania allerede i «Vademecum», fulgte med ham i mange av hans senere utfall mot dansker og dansk innflytelse i det hele tatt.

Akkurat slik var det ikke nødvendigvis med alt det andre han vitset med i «Vademecum». Men Wergeland var i hvert fall ikke redd for å latterliggjøre pompøsitet og selvhøytidelighet: Christian Magnus Falsen, by- og rådstueskriver Peter Arbin og stadsmajor og sjef for borgervæpningen Jens Christopher Delphin fikk alle sitt. På dette feltet avslørte han en uærbødig og uformell innstilling til standspersoner som virker ganske «moderne», og denne bar han også med seg senere i livet – rett nok ikke alltid til udelt glede for ham selv.

«Vademecum» ble naturligvis ikke utgitt, men man ser her den samme klo som Wergeland siden tok ut i sine mange farser under psevdonymet Siful Sifadda. Spesielt kan det være grunn til å nevne tegningen «Gjæstebudet paa Frogner», med moralen «Spidsborger bliver steds’ den samme.

Hans Lyst er altid grovest Spas». Bakgrunnen for denne påstand var et selskap som Christianias borgere hadde holdt for kong Carl Johan; typisk nok ble kongen selv knapt mett ifølge Wergeland, mens selskapet holdt på å utarte til en «Saturnalie-Fest» der alkefulle gjester skrålte ut vulgære hyllingssanger. Slike scener skulle være velkjent i norsk festtradisjon, en tradisjon Wergeland selv lærte å dyrke i ungdomsårene. Likevel var dette en uverdig opptreden overfor en slik kongelig helt – på tegningen kan man se Carl Johan sitte stiv og ubekvem med sitt vinglass ute ved bordenden mens gjestene skåler vilt for ham; en av dem har til og med falt ned av stolen. Wergelands skepsis til formaliteter forhindret ham likevel ikke fra å se det overspente i en røff, bondenorsk væremåte.

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

45

På denne tiden var det slutt på småstykker og komiske dramaer. Henriks andre «debut» kom i form av lyrikk. Han var i ferd med å avslutte skolegangen og klar til å bli student da han i ganske pompøse ordelag beskrev verdens politiske tilstand i 1825 med diktet «Norges Frihed»: «O! hører Nationer det Ord, som gjenlyder / Colombias Sletter og Norriges Fjeld. / O! hør det, o hør det – det Ærefrygt byder, / Det er Majestæt, dets Virkning er: Held.» Her angis tonen for alle de politiske diktene han skrev i 1820-årene, der et hovedpoeng var å fremheve den historiske betydningen av Norges frihet i en verden der folk og nasjoner ble holdt nede av fyrster og aristokrater. Norge videreførte arven fra Frankrike: «Ha! Seinens Bredder ei mere nu skjælve / Ved Thronernes Rysten, Bastillernes Fald,» skrev Wergeland, men «Norriges Strømme sig høiere hvælve, / Som følte de, Normænds, de Gjenfødtes Kald». Han var samtidig optimistisk: Så man seg rundt, fløt jo blodet fra tyrannenes hærer på «Amerikas Sletter», og det «gjenreiste Hellas» kastet av seg åket mens «Friheden reises hvor Halvmaanen stod». Viktigst for ham var likevel å sikre Norges fremtid: Himmelen synes Velsignelser brede Over vort Norge ved frugtbare Aar. I kommende Tider Held Herren berede Vort herlige Land i dets skjønneste Vaar!

Her Freden smiler: Her Normands Sværd hviler Som lyner for Land For Norriges Carl Johan Og for den Frihed, vi nyde! 78

Diktet ble trykt i bladet Patrioten i august 1825, men det var ikke Wergelands første i pressen: Et lite dikt hadde stått i samme blad i april, og i juni hadde Morgenbladet gjengitt hans «Mindeqvad over Søelieutenant L. Bruun» som hadde vært forlovet med Ida Haffner, en pike fra Ullensaker som Wergeland var forelsket i.79 Diktet var vemodig, men konvensjonelt med linjer som «Han iled’ hen paa sorte Hav… / Der aabned sig og blev hans Grav!». Idas bror Wilhelm Haffner fant det likevel upassende privat at Wergeland også tillot seg å felle en tåre for den «elskte Møe» som satt igjen og ville utfordre ham til duell, men som heldigvis ble overtalt til å la det være.80 Til sammen gir Wergelands første dikt et godt bilde av hva slags poetiske temaer han var mest opptatt av i sine unge år. Dels var det snakk om

46

M IG SELV

patriotisk bravur, som i «Den syttende Mai» fra 1827. Men dels handlet det også om inderlig menneskelighet, som i diktet «Fru Else Rustads Minde» i Morgenbladet 9. oktober 1826: Det fortalte om skjønnhet og død og et lite barn som gråt ved morens grav og stod i seg selv som et «taarevidt Minde» for det Wergeland kalte «Norges skjønneste Qvinde» – «altid din Gravhøi skal vaad / grønnes og blomstre ved Erindringens Graad», forkynte han. Men mest inntrykk gjør diktets åpning, der det reflekteres over de store eksistensielle spørsmål: Ei kan Mennesket kaste sin Fakkel i Fremtidens Nat: forgjæves gribe vi fat de Timer, som evigen haste, mod Evigheds maalløse Hav: – ofte var Livet vor Roligheds Grav; kun i Dødens rolige Lunde vil Skjebnen fredelig blunde.

Ja, vor Glæde er Blade, som Skjebnen i Løbet os gav.

Med dem vor Vei til vor Grav vi smykke saa barnligen glade.81

Wergeland hadde allerede her hevet seg betydelig over nivået i sitt første minnedikt: Nå fremstod plutselig en fullt ferdig poet, med en dypere refleksjon enn noen annen samtidig norsk dikter, og det til og med i en dagsavis der man vanligvis bare fant trivielle leilighetsvers. Men dette var noe annet. Det var kunst.

Smaken av en syndefull by I de nær ni årene fra 1819 til 1828 som Henrik var bosatt i Christiania, var det bare i de to første han hadde tilhold hos familien på festningen. Til tross for streng hustukt med fast sengetid kl. 9, må Benoni Aubert ha hatt problemer med å holde styr på fire gutter i verste slyngelalder i tillegg til nevøen fra Eidsvoll. Henrik trivdes dårlig med oberstens disiplin og skal også ha klaget over fetternes hardhendte behandling.82 Han ønsket seg bort, og høsten 1821 fikk han derfor lov av sin far til å flytte til en hybel

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

47

hos en høker ute i Lakkegaten (nr. 52), ved den daværende hovedinnkjørselen til byen.83 Etter hvert skulle han trives godt på slike hybler, dels hos bordskriver Halvor Olsen og frue i Vaterland, og senere i studietiden hos høker Torsten Mikkelsens «Noahs Ark», et beryktet sted som nærmest fungerte som studentbolig. Nicolai Wergeland kan nok synes å ha gitt sin sønn for stor frihet.84 En ung gutt i datidens Christiania møtte mange andre fristelser enn det lille Niels hadde erfart i Bergen på 1790-tallet, og skolegutten Henrik falt ganske raskt utenfor onkel Benonis kontroll.

Isteden ble det nå fetterne, andre skoleelever og de litt eldre studentene han møtte som hybelboer, som ga ham livets praktiske utdannelse, og det gjorde ham antakelig bråmoden. I Lakkegaten flyttet det i 1823 inn et par bergenske studenter som innviet den femtenårige skolegutten i typiske studentaktiviteter, og i Hassel-Nødder berettes at hybelkollegene ga ham «undervisning» i å drikke sterkøl i store mengder og røyke tobakk, «samt i flere Studenternetheder – jeg veed ikke een undtagen», som det står.85 Man må likevel tro at Wergeland her koketterte aldri så lite i avstandens ettertanke, slik han ofte gjorde i erindringsboken – i brev til venner og bekjente i 1820-årene forsøkte han tvert om å dempe og korrigere ryktene om et utsvevende liv. Men en ivrig piperøyker ble han, og det varte livet ut.

Henrik må altså tidlig ha tatt for seg av Christianias ulike «gleder».

I kraft av å være det politiske og vitenskapelige sentrum i en ny og ung stat, og i takt med den økonomiske nedgang etter 1815, kan det synes som byen løsnet mer på de sosiale hemningene enn tilfellet var noe annet sted i Norge. Tilgangen på brennevin var også upåklagelig etter at Stortinget fra 1816 hadde tillatt hjemmeproduksjon og salg, og både skolegutter og lærere tok for seg av tilbudet. Det var slett ikke uvanlig, om enn ikke formelt akseptert, å komme indisponert til morgenens undervisning, og elevene viste vanligvis så stor solidaritet med den uheldige at man dekket til problemet. Skoleelever og studenter var så sin sak: For byens liv spilte det også stor rolle at den huset en garnison med flust av unge offiserer og soldater – som i alle slike byer er et stabilt grunnlag for dem som tilbyr seksuelle tjenester.

I et slikt bymiljø ble den unge Henrik voksen, og det var her han skaffet seg sitt rykte som litt vill og halvgal. Men hvor syndefullt var egentlig det livet han levde i skoledagene og senere i studietiden? I praksis var det akseptert at unge menn av embetsstand og borgerskap skulle få rase litt ut i denne livsfasen før de skaffet seg en stilling, forlovet seg og etter hvert gled inn i en fastlåst rolle som forsørger, familiefar og patriark.

48

M IG SELV

Om skoleelevene i Christiania tilbrakte sin fritid på hybler og i og rundt byens kneiper, var det likevel skolen som hersket over deres hverdag. Endringene i livsstil etter 1821–23 fikk ingen klart synlig effekt på Henriks skoleinnsats, bortsett fra det man kan regne som vanlig skoletretthet. Utelivet i Christiania ødela ham ikke intellektuelt. Kan hende var det han opplevde som hybelboer i disse årene ikke så mye annerledes enn det de fleste andre gutter fra hans samfunnssjikt stiftet bekjentskap med. Det ble i hvert fall ikke praktisert effektiv aldersgrense på skjenkestedene rundt om i byen og forstedene, og mange kjenner Flintoes maleri fra Maridalsveien der en ung gutt er i ferd med å brekke seg etter et fuktig besøk på en slik stue.86 Alkohol var lett tilgjengelig i alle styrkevarianter, og brennevin ble heller ikke bare brukt til fest – det var et styrkemiddel for å holde ut arbeidet, og det ble anvendt til alskens medisinske formål.

Store deler av befolkningen var lettere animert under dagens løp, så det var selve den rå og uberegnelige fylla man egentlig reagerte på. Det ble drukket så vel i stallen som på Stortinget, og selv om åpenbar beruselse hos en representant selvsagt ble satt liten pris på, forekom det faktisk både titt og ofte. I dag kan dette synes merkelig, men i store deler av det øvrige Europa har man jo faktisk helt frem til våre dager akseptert vin eller øl til lunsjen. Man bør ikke forveksle drikkeriet i Wergelands tid med et samfunn av fylliker. Det var normalt å drikke, og det var også normalt å bli del av denne drikkekultur allerede i ung alder.

Men selvsagt kunne mange også blant overklassen miste kontroll i en slik drikkekultur. De «forlorne» fortsatte de tunge svireperiodene utover studentlivet og klarte aldri å få eller holde på en fast stilling eller et embete, men gikk «til grunne» i ung alder. Allmuen kunne derimot eliten ikke ha full kustus på, og den fikk lenge seile sin egen sjø – først på 1840-tallet ble drikkingen oppfattet som et så stort samfunnsproblem at politiske vedtak om begrensning tvang seg frem. Med brennevinet fulgte slagsmål, hærverk, skoft og kanskje enda verre: Syndige handlinger mellom kjønnene. Slåsskamper mellom vektere og studenter, soldater, sjauere og annet kroklientell var et fast innslag i alle byer som huset kolonier av tilflyttede, rotløse unge menn, både på gater og vertshus. I mer kontrollerte og til dels litterære former kranglet man også i Det norske Studentersamfund der Wergeland ble en sentral skikkelse. Han var også en tid redaktør av Samfundets avis som ble opplest på møtene, men måtte tåle å bli dømt av Samfundets domstol til å ha «sit Embede forbrudt» for å ha tatt med et stykke av student Christian R. Hansson som denne ikke ønsket offentliggjort.87 Dueller kunne forekomme i studentmiljøet,

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

49

men ikke med våpen – det var forbudt og kunne stanse videre karriere, så alternativet var utskjelling inne i lokalet og etterpå tørre never utenfor. Også Wergeland opplevde å bli utfordret til dueller, uten at de noen gang ble avholdt.88 Som et sosialt ritual åpnet rangling og uteliv både for politisering og konspirasjon, men det ga neppe grunnlag for faste og varige allianser. Den omgangskrets som Henrik Wergeland skaffet seg i skoledagene og studietiden, bidro likevel til å gi ham et rykte: Verken Engelbregt Hald, Gerhard Heiberg Magnus, Gabriel Hofgaard Krohg, George Frederik von Krogh, Frederik Georg Lerche eller Henrik Heltberg var karer som spyttet i glasset, og mang en kveld ble tilbrakt på lugubre kneiper i forstedene Vika, Vaterland og Grønland. For flere av dem gikk det heller ikke overvettes bra etterpå: Magnus fikk aldri tatt noen embetseksamen, men endte som upopulær adjunkt ved Christiania katedralskole.89 Heltberg tok heller aldri embetseksamen, men startet i hvert fall en berømt privat latinskole eller «studentfabrikk» for eldre «Diciple», som blant annet kom til å inkludere Ibsen, Bjørnson, Vinje og Garborg. Hald, som var sønn av proprietær Nils Hald på Barbo ved Arendal og som ødslet bort en formue på festing, ble kalt tilbake for å overta farens forretning, men han klarte ikke å drive den skikkelig; sine siste år måtte han tilbringe hos broren som var sogneprest i Ringebu.90 Gabriel Krohg endte som tollbetjent i den lille provinsbyen Tvedestrand. Mens Lerche, en riktig slåsskjempe i studiedagene, faktisk fikk tatt juridisk eksamen og til og med oppnådde å bli stortingsmann fra Trondhjem i 1850-årene. Den begavede George Frederik von Krogh gikk det derimot dårlig med, som vi senere skal se.

Alle disse vennene regnet seg som liberale og regimekritiske, men dessverre er det ikke lett å få noe klart inntrykk av deres direkte innflytelse på Henrik Wergeland selv. Han fikk også store vanskeligheter med å bevare stabil kontakt med vennene over lengre tid, enten de nå endte som godt etablerte eller – som altså også skjedde – skled helt ut. I utkanten av den mer faste omgangskrets vanket noe mer flyktige venner som Andreas Lind Brock, Jørgen M. Heffermehl og Jørgen Christian Stabel. Alle disse skaffet seg anstendige karrierer: Brock som adjunkt ved Christiania katedralskole, Heffermehl som sogneprest i Ås, og Stabel som justitiarius i Christianssand. Men sammen med Heltberg, Krogh, Lerche og Magnus samlet denne gjengen seg ofte på Wergelands hybel i «Noahs Ark» før de gikk ut og gjorde byen utrygg.91 I kretsens nærhet fant man også Carsten A. Løwold og Edvard Vedøe, Wergelands kommende svoger. I forbindelse med et (frivillig) besøk på rådstuen under en munter juletid 1826 nevnte

50

M IG SELV

Wergeland også «P. Monkerud og Caspary og Conradi etc» samt «en drukken Hore» som han hadde prøvd å redde, og her gjenspeiles noe av hans brede og fordomsfrie forhold til bybefolkningen: Peder Monkerud var en lokal høker, Caspary drev en kafé, mens Andreas Christian Conradi var en medstudent som siden gjorde karriere som lege på Rikshospitalet og professor i medisin; siden skulle han også bli Wergelands lege under sykeleiet i 1845.92 Wergelands ganske frimodige holdning til sosial omgang over standsgrensene var også noe av årsaken til at han av enkelte – som medstudenten Johan Sebastian Welhaven – ble oppfattet som «rå» og nesten vulgær.

Men litt svir og «råskap» var godt akseptert innenfor studentlivets rammer, siden studentene oppfattet seg som en så spesiell og utvalgt gruppe at de kunne følge sine egne regler. På denne tiden kunne Christiania huse opp til 300 studenter, og en slik ansamling av unge menn fra alle landets kanter satte sitt spesielle preg på byen. De dyrket hverandre og sin stand, gjerne i sentimentale former slik man kan lese i Wergelands egen «Cantate» til Studentersamfundets fest i november 1826: Vi sadde saa under Lundens Grene – kold var ei Taagen: om Venskabsflammen vi stode tilsammen; men Venskab i Træernes Skygge stod ene.93

Men studentenes overklasseperspektiv ga også opphav til stadige krokrangler og provokasjoner, særlig overfor dem som hadde måttet tjene til livets opphold som håndlangere for myndighetene – byens vektere og de vervede soldater og underoffiserer på festningen. Selv den uformelle Henrik Wergeland kunne ha en flik av denne arrogansen når han skrev en lapp til «Jomfru? Wyller» – spørsmålstegnet var hans eget – der han klaget over at det var utlovet en belønning på to daler til dem som kunne bevise at det var han som hadde «skamferet Eders Muurvæg». Kom bare ikke med slikt flere ganger, «det raader jeg Ier eller skal I bringes i friskt Minde om Wergeland», truet den irriterte unge mannen.94 Til forskjell fra mange standsfeller og medstudenter synes det likevel som Henrik ikke trivdes med å heve seg selv over allmue og folk. Tvert om virker det som han etter hvert foretrakk mer alminnelig og simpelt selskap, altså nettopp det eliten oppfattet som «rått» og ukultivert. Det betyr naturligvis ikke at han på noe vis trådte ut av sin stand eller forkastet sin egen dannelse. Heller må dette trekk ved hans personlighet knyttes

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

51

til hans kunstneriske nysgjerrighet – også fra det vanlige, udannede folk var det mulig å hente inspirasjon til diktning og opplysning. På dette feltet var han en usedvanlig pioner i norsk litteratur.

Wergeland omtalte selv sitt uryddige studentliv ganske detaljert i et brev til Elise Wolff i 1828. Brevet kan antas å være noe forskjønnende siden det var skrevet til en ung dame han beilet til, så ga han her likevel et bilde av sin aktivitet som ikke akkurat svekket inntrykket av at han var en ranglefant: «Jeg slog mig til ligestemte Kammerader,» fortalte han, nemlig slike som «med et fuldt Glas i Haanden, med et fuldt Hjerte saae ned fra en svimlende Frihedshøide paa den vide Verden». Som dem fulgte han sine egne regler, «spillede latterlige Spectakler, i en større Stiil end paa Skolen, eller ogsaa skjult ytrede jeg især mine og deres politiske Synsmaader paa en følelig og udtryksfuld Maade». Verst gikk det som vanlig ut over byens vektere, maktens symbol, men Wergeland understreket også at han var ekstra flink til å bruke «aandelige Kræfter, hvori jeg især havde den Ære at udmærke mig, til at antage et Herredømme, hvilket en blodig Satires Svøbe vogtede, iblandt de øvrige Academiker».

Likevel benektet Wergeland at han gjorde seg skyldig «i de allerusædeligste eller ødelæggende Udsvævelser». For det meste var utskeielsene «mere støjende end vedholdende og igrunden nedværdigende», hevdet han, og han påpekte at det aldri dreide seg om slikt som kortspill, «da jeg aldrig har kunnet naae Færdighed i det Simpleste, eller kan sidde længer ved Bordet end en Timestid», og heller ikke vedholdende nattesvir eller opphold på bordeller: «aldrig! som mange Andre, hvem Rygtet dog sparede», forsikret han. Vanligvis var det bare snakk om «en Aftenbolle» (med punsj eller annet) som den faste gjengen samlet seg rundt, «og saa, naar den var forbi, til et eller andet af de Optøjer, som imidlertid vare udklækkede, og som almindelig havde en eller anden Spidsborger tilbedste; paa hvilke tumultuariske Tog det da ikke manglede paa at blive kjendt». Selv døpte han det hele ironisk for et «Commerce-Collegium», eller et «Bureau for gale Streger».95 Han kalte også seg selv «Sjælen deri», enten det nå dreide seg om å lage karikaturer, skrive satirer, være den beste «Drikker» eller «Opfinder af Spetakler om Aftenen» og utføre dem om natten. Men alt dette var tydelig forstått som typisk studenthumor, noe som hørte til standen selv, og som dermed ikke stred mot den moralske verden. Å grave dypt etter Wergelands uvesentlige affærer med gårdsjenter eller prostituerte har liten hensikt, for også dette utgjorde en normal del av et ungkars- og storbyliv for en ung mann. Om han levde mer utsve-

52

M IG SELV

vende enn normalt i disse tidlige år, kommer an på øynene som ser. På sine eldre dager reagerte i hvert fall søsteren Camilla på de konservatives forsøk på å parere det nye, idealiserte venstrebildet med å hente frem «et Element endnu til Hovedkarakteristikken», nemlig «Rumleren, Sviregasten», som hun sa. Hun innrømmet riktignok at Henriks studentdager falt «i Drikkesangenes salige Periode, hvor Løsenet for ethvert velrenommeret Selskabsbord lød paa et: ’alt undtagen bare Vand, det ene duer ikke’». At Henrik både i Studentersamfundet og hvor han ellers viste seg «blev tappert drukket til», måtte derfor enhver forstå. Det man imidlertid glemte, var at han tålte ynkelig lite av den slags «førend det viste sine Virkninger paa ham», påstod hun. Denne «Svaghed hos ham», om man ville kalle det så, gjorde ham nok til et bytte for tilfeldigheter, men uten at det ble ham «hverken til Trang eller til Vane». Det kunne hun selv sverge høyt og dyrt på, for i de årene han tilbrakte i hjemmet på Eidsvoll merket ikke familien det minste spor av noe sånt.96 I dette perspektivet må man huske at anekdotene fra Wergelands omgangskrets og tidligere venner som oftest var formulert i en ettertid da han var et kjent og omstridt navn, men på vei til å bli en mytisk skikkelse. Men dermed forstørres begivenhetene i takt med objektets berømmelse: En utagerende dikter må på et vis tillegges uvanlige egenskaper også i livets mindre og tarveligere forhold, ellers går det liksom ikke i hop. Men autentisiteten i mange av anekdotene må kunne betviles fordi de aldri har vært dokumentert skikkelig. I samtidens kilder – Henrik Wergelands og hans nærmestes brev, politiets protokoller – spiller han ikke helt samme rollen, men snarere som inspirator for en slags «intellektuell» humor. Det finnes ikke en eneste opplysning fra politiet om at Wergeland i studietiden var innbrakt for fyll og bråk. Hvis han virkelig var ranglegjengenes ubestridte leder i ett og alt, er det underlig at det ikke finnes spor av en eneste innbringelse på Christianias rådstue. Like heldige var i hvert fall ikke ranglevennene Fredrik Lerche og Engelbregt Hald. Det er heller ingen grunn til å tro at Henrik Wergeland på noe vis nøt godt av noen hemmelig beskyttelse fra de lokale eller sentrale myndigheter i byen – snarere tvert om. At han var en lederfigurer i det fuktige studentmiljøet, er det ingen tvil om. At han også var svært synlig, er ganske opplagt.

Men det har liten beviskraft som en moralsk dom.97 Kanskje var han ikke mer enn normalt utagerende? Eller kanskje han sloknet for tidlig, etter at man hadde skramlet litt og plaget «spissborgere» ved nattestid, men før festen virkelig tok av? Var det kan hende Nicolais faderlige formaninger fra oppveksten som holdt ham igjen, i hvert fall mer enn Lerche og Hald?

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

53

Både samtid og ettertid har nok lagt for stor vekt på Wergelands «ville» ungdomsliv i forhold til det som var hans egentlige utmerkelser i livet.

Etter sin eksamen skulle imidlertid Wergeland fortsette sitt studentaktige liv lenge utover det man regnet som vanlig, og slik fikk hans omdømme også betydning for vurderingen av hans kunstneriske innsats.

Welhaven kjente godt til ryktene om Henrik og tolket liv og diktning som ett når han kritiserte hans frie, utvungne og uvanlige litterære stil som et uttrykk for råhet og ubalanse i sinnet fremfor dristig fornyelse og frigjøring fra litterære konvensjoner. Et slikt sammenfall av liv og diktning passet også inn i det som i Frankrike og på kontinentet ble kalt la bohème.

Men Christiania var ikke Paris, Norge var ikke bohemia, og Henrik Wergeland selv ble aldri noen virkelig bohem, uavhengig og fristilt fra samfunnets krav og normer. Som dikter og kunstner var han innestengt i en sirkel av forventninger – egne og andres – både om embete og om privat og offentlig suksess. Livet hans skulle bli et evig forsøk på å hanskes med denne sirkelen av sosiale og personlige forbindelser, sammenholdt av alle de konvensjoner som embetsmannsstaten hadde arvet fra eneveldets tid.

Utvilsomt forsøkte Wergeland å tøye denne sirkel eller omdefinere den.

Men samtidig synes han å ha vegret seg for å sprenge seg helt ut av den og slippe seg fri. Isteden prøvde han å kombinere de to veiene, kunstens brede og kaotiske aveny og embetskarrierens smale, konvensjonelle sti.

Men kanskje var det ikke mulig å lykkes?

Kjærlighet på distanse Henrik Wergeland forble ungkar til han var 30 år. Det var ikke uvanlig.

Det uvanlige var at det heller ikke kan spores noen faste forhold, ikke engang en brutt forlovelse i hans liv, før han traff sin Amalie Sofie en gang på vårparten 1838. Til gjengjeld ble kjærlighet omtalt og utdypet i hans diktning over mange år, og svært mye synes å ha vært inspirert av unge damer som han kastet sine øyne på: Ida Haffner, Emilie Selmer, Elisa Wolff og den mest myteomspunne av dem alle, Hulda Malthe, som regnes som forbilde for Stella-diktene. Men ingen av dem, ikke engang Hulda, var mottakelige for hans interesse.

Det vi vet om Wergelands tidlige kjærlighetsinteresser, er i stor grad basert på hans egne ikke helt pålitelige erindringer Hassel-Nødder. I tilfellet Ida Haffner fra Ullensaker må det ha dreid seg om en ren avstandsforelskelse. Det er bevart et rimbrev fra Henrik til Ida fra 1824 der han

54

M IG SELV

kalte seg hennes «hengivne Ven og Tjener» samt det omtalte minnekvad om hennes avdøde forlovede.98 Men noen nærmere forbindelse mellom de to kan ellers ikke registreres. Med Emilie Selmer som han møtte på et juleball i 1825, var det annerledes; her innrømmet Henrik sitt svermeri ved flere anledninger, blant annet i brev til sin neste flamme Hulda, og han skrev også til Emilie, men uten å våge å treffe henne personlig. Høsten 1826 forlovet imidlertid Emilie Selmer seg med sin fetter Frederik Stang, som også var en av Henriks studentvenner. Dermed ble det satt effektiv stopper for noen relasjon. Men Henrik Wergeland bevarte et svermerisk minne om den unge piken gjennom hele livet slik det fremgår av HasselNødder. Det fikk hun selv ikke oppleve. Emilie Selmer døde allerede i 1828.

Henrik gjennomgikk de største kvaler i kjærligheten i sine forgjeves forsøk på å vinne Hulda Malthe. Hun var datter av den nye fogden på Øvre Romerike, Christopher Malthe, og bosatt på gården Risebro i Ullensaker, en mil fra Eidsvoll prestegård. Wergeland møtte henne første gang på et juleball i Christiania i 1826. I et brev til vennen Gerhard Magnus en måneds tid etter, fortalte han at han straks var blitt «forliebt» i henne og hadde prøvd å fri allerede etter noen få uker da hun var på besøk på Ullensaker prestegård. Episoden med det forsinkede frierbrevet er kostelig utmalt i Hassel-Nødder. Frieriet kom brått på den sekstenårige piken som bare så vidt hadde truffet Henrik og som dessuten var ny i dette miljøet, og hun avviste ham med den begrunnelse at hun ikke kjente ham godt nok.

I brevet til Magnus kommenterte Henrik avvisningen slik: «Det er tilpas for mig, bestemt tilpas! Jeg kaster mit Hjerte for enhver Tøses Fødder; de træde paa det og Blodet sprøiter af det.»99 Men i en periode fra januar 1827 til sommeren 1828 var han nærmest desperat opptatt av å erobre Huldas hjerte, enda hun forholdt seg ganske kjølig til ham. Dette avfødte en rekke brev både til Hulda, moren Vedastine Malthe og broren Ludvig Malthe, der Henrik understreket sine gode hensikter og sitt alvorlige formål og så godt som råd prøvde å stille seg i et bedre lys enn ryktene tilsa. Først og fremst var han interessert i å få vite om han i det hele tatt hadde noe håp hos den utkårede, som han imidlertid sjelden fikk muligheten til å treffe. På det halve året som gikk etter det første håpløse frieriet, så han henne overhodet ikke. Men da familien Malthe kom til den tradisjonelle sommerfesten på Eidsvoll prestegård 26. juli 1827, fikk han omsider sin store sjanse til å få den elskede alvorlig i tale.

Det som nå skjedde, er blitt et sikkert innslag i Wergelandmyten. Ikke

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

55

bare avslo Hulda å ta en dans med Henrik. Hun ville heller ikke snakke nærmere med ham og avviste hans invitt med et høylytt nei! «Jeg havde ikke ventet det: Hulda vilde ikke give mig ti Minutter for mit hele Liv! Jeg fandt det meget haardt: halv vanvittig agtede jeg ikke Hendes Bøn om Intet at sige: jeg kunde ikke erholde en Samtale i Enrum,» skrev han etterpå til Huldas mor.100 I neste øyeblikk gikk Henrik opp på prestegårdens store låvebro og kastet seg utfor – nesten fem meter ned på bakken.

Han måtte bæres inn i huset, omtrent bevisstløs, og lege måtte tilkalles for å gi beroligende medisin. Sommerselskapet ble raskt oppløst.

Var det et panisk selvmordsforsøk, eller bare en fortvilet, ulykkelig forelsket mann som hadde fått for mye å drikke, slik han selv prøvde å bortforklare det?101 Han befant seg nok i en halvt forvirret tilstand denne dagen, både opprømt av sine urealistiske forhåpninger og dypt forferdet og desperat når han så hvordan de ble knust. Noe kalkulert dødsønske var det sikkert ikke snakk om, og det hadde han heller ingen grunn til – et endelig farvel til Hulda trengte jo ikke hennes brydde avvisning å være.

Det forstod Henrik raskt selv, og beilingen fortsatte dermed ufortrødent de neste måneder. Det han imidlertid hadde fått vist med sitt dramatiske fall, var hvor dyp og ekte hans lidenskap for henne faktisk var. For Hulda og hennes mor kan det hele likevel ha virket mot sin hensikt. Om Henrik var kjent som en stormende og ukontrollert person fra før, styrket vel ikke stupet fra låvebroen dem i troen på ham som en mulig øm og stabil ektemann. I det unnskyldende brevet han skrev etterpå, prøvde han til og med å legge noe av ansvaret på Hulda: Han hadde rakt henne sin kjærlighet «som en dugget Rose», men hun ga den tilbake «som Vanvids bedøvende Valmue», mente han. Ingenting ville ha skjedd dersom han bare hadde fått snakket med Hulda alene og fått avslaget på en dannet måte: «jeg vilde roligen have taget Afsked med Hende og skjult mig paa mit Værelse». Han syntes bare ikke Hulda skulle ha avskåret ham fra alt håp – hun «burde ikke have aldeles, aldeles berøvet mig den mindste Udsigt, naar Hun saae min Sjel saa ganske knyttet til Hendes», klaget han.102 I flere av brevene til Hulda, Ludvig og Vedastine Malthe tok han opp hvordan han var blitt baktalt og utsatt for rykter. Alminnelig høflighet hindret ham fra å beskrive ryktene i detalj, og følgelig hefter det atskillig tvil om hva de egentlig gikk ut på. Men noen dreide seg om påståtte fornærmelser og krenkelser mot enkeltpersoner, og noen om at han «fremturer i et uordentlig liv», slik han formulerte det i et brev han overleverte Hulda i desember 1827. Selv nøyde han seg med å innrømme «et let bevægeligt Sind og min Part af Støvets Letsind», men påstod at «mine

56

M IG SELV

Skjebner har tæmmet den»: Når jeg tidligere «undertiden overlod mig til et uordentlig Liv, gjorde jeg det af Mangel paa noget Bedre», forsikret han Hulda, men «nu har jeg jo dette Bedre: jeg har de ædleste, mest elskede Menneskers Deeltagelse».103 Hulda Malthe var på dette tidspunktet på besøk hos broren i Christiania, og med hans hjelp kom det i stand et slags forsoningsmøte med Henrik. Det var bare fjerde gang han møtte den elskede, men nå opptrådte han høyst eksemplarisk og kom også godt overens med Huldas søster Lovise. Hulda selv virket derimot stadig utilnærmelig. Selv fryktet han at hun trodde han pralet og skrøt av sin kjærlighet: Noen hadde nemlig fremstilt ham fra «uædel Side» og påstått at han skulle ha sagt «at det blot beroede paa min Opførsel om jeg skulde faae Hulda Malthe». Det var slett ikke sant, for han pleide bare sitt stille håp: «det eneste blege Rosenblad en stormfuld Ungdom har levnet mit Hjerte», «en glad Leeg for mine Drømme», «det Seil, som, saa lidet det er, driver min Sjel frem», som han kalte det, før han erklærte: «Jeg elsker Dem, Hulda! min Skjebnes hulde Styrerinde! varmt og – taust».104 Om ryktene om uordentlig liv som han her kommenterte, i det hele tatt hadde noe å gjøre med den grovkornede anekdoten som vennen Magnus berettet fra Grundsetmarkedet og som er gjengitt i Yngvar Ustvedts biografi, er temmelig tvilsomt.105 Til Hulda understreket han derimot at han det siste året flere ganger hadde unnslått seg for «saakaldte Lag, som man vel ei kunde finde nogen Synd i at deeltage i», og at han bare «togange i denne lange Tid har deeltaget i saadanne, og det da engang paa min Fornufts Ruin». Han ville slett ikke forsvare det, men «den strengeste Dommer tilgiver engang», og dessuten var det så lenge siden at han etterpå hadde «udsonet en Sviir med mange, mange, ved Bogen tilbragte, Morgener, Dage, Aft’ner». Ett oppriktig ønske hadde han imidlertid: «gid man fortælle alt hvad jeg gjør; men ikke hvad jeg ikke gjør!».106 Til tross for alle erklæringene om dyp og inderlig kjærlighet og alle forsikringene om hvor seriøst han nå siktet seg inn på sine studier og sin karriere, var Henrik heller ikke mer herre over sine drifter enn at han snart måtte unnskylde seg for et nytt tilbakefall til et lettsindig levnet. Bare timer etter at han hadde tatt farvel med Hulda og hennes søsken under høytidelige løfter om å leve og arbeide anstendig, kastet han seg ut i en ny rangel og «Aftenscommerce» med Edvard Vedøe og andre i anledning av kollegaen Johan Lausen Dahls eksamen.107 Nesten på sekundet skiftet han ut rollen som en høflig herre med rollen som den verste festløve: «jeg var slet tilmode, da dere var borte – alt var tomt: jeg gik og svirede

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

57

tilgavns», skrev han beklagende til Ludvig Malthe, og nå orket han knapt å beskrive «den Følelse, den Skamfuldhed for mig selv, jeg følte og føler bagefter. Den var sort som dette Blæk». Det var neppe noe større rabalder med denne festen enn ved andre: «I sig selv var der intet Ondt i et lystigt Calas med slige Folk,» hevdet han. Men episoden illustrerte tydelig de ubønnhørlige og vanskelige kontrastene han dro med seg i sitt liv: det var ikke mere end 6 Timer efterat jeg havde trykket Lovise i Haanden og, mindst ahnende min Svaghed, ærlig, sikker i min Sag lovet hende, den Gode, som er saa deeltagende i mine fata, en Opførsel, værdig den ømme Lidenskab, jeg bevarer og det Venskab jeg føler for Lovise: det var ikke mere end l/2 Jevndøgn efterat jeg havde givet Hulda de samme Løfter. O, jeg skammer mig for mig selv! 108

Hvor reelle ryktene om hans ville liv var eller ikke var, må de uansett ha spilt en viss rolle for hans mislykkede beiling til Hulda i 1827–28. Det fjerde møtet med Hulda Malthe skulle også bli det siste, enda han skrev flere brev utover våren 1828.

Til gjengjeld ble Hulda Malthe hevet over det trivielle spillet omkring beiling, forlovelse og ekteskap som alle innenfor eliten kjente så godt, og opphøyd til en helt annen og edlere rolle – som Wergelands nye muse.

Forestillingene om Hulda ga ikke bare dikterisk inspirasjon – de var også hovedkilden til den ekstatisk-mystiske kjærlighetspoesien i Stella-diktene fra hans første diktsamling i 1829, Digte. Første Ring. Poesien her hadde neppe mye å gjøre med den faktiske Hulda som kvinne og menneske; det den derimot viste, var at Henrik Wergelands kjærlighetslengsel i større grad var rettet mot et metafysisk ideal enn de mange nødtørftige kompromisser som tidens vanlige kjønnsrelasjoner mellom elitens menn og kvinner måtte bygges rundt. Ikke under noen omstendighet er det tenkelig at virkelighetens Hulda skulle kunne ha nærmet seg diktningens Stella, verken åndelig eller fysisk. Selv om Wergeland også tillot seg å utstyre sin Stella med hverdagslig «Verkenskjole», forble hun en litterær konstruksjon uten nære bånd til et tradisjonelt kjærlighetsforhold.

Det er sagt at diktningen ble redningen for Wergeland i hans fortvilelse over Huldas manglende interesse. Muligens kommer man nærmere sannheten om man ser på diktningen som det dypeste formål ved hele relasjonen til Hulda. Hun skulle bidra til å fullkommengjøre Henriks liv, som allerede var på vei til å bli en dikters: Med tydelig stolthet skjenket han Huldas mor ferske eksemplarer av sine første trykte skuespill, Ah!

58

M IG SELV

og Irreparabile tempus. Avstanden mellom Henrik og Hulda illustreres nettopp ved at han kom til å betrakte henne mer som et stykke poesi enn som et vanlig menneske. Som han selv skrev til moren etter stupet fra låvebroen i 1827, var det ikke datterens blomstrende skjønnhet denne dagen «som lod min Lidenskab voxe til en saadan svimlende Høide, at min Forstand ikke kunde hæve sig over den». Nei, det var enda mer «det Blik, jeg havde kastet i Hendes Sjel». Gjennom dette innblikk ble nemlig hans kjærlighet grunnet på noe mer og viktigere enn hennes ytre ynde, nemlig på «Agtelse og den inderligste Beundring», og i hans egen innbilning «uddannede sig et Ideal».109 Men derfor kunne han heller ikke ta et nei for et nei. Hulda representerte nå noe mer for ham enn en vanlig forelskelse. Enten hun aksepterte eller avviste Henrik Wergelands frierier, var hun tiltenkt en rolle i hans sjelekamp. Denne forunderlige rollen kan verken Hulda selv eller hennes familie ha sett som særlig attraktiv for en ung pike, som dessuten var hemmelig forlovet med en annen.

Beilingen forsatte likevel et stykke ut i 1828, og Henrik Wergelands siste brev til Hulda Malthe er datert 2. juli dette året. Sammen med brevet sendte han en liten kurv med bær. Den fikk han tilbake. Nå var det intet håp mer, og denne sensommeren måtte Henrik Wergeland gjennomlide sin første alvorlige kjærlighetssorg. Nærmest som en flukt må det ha vært at han så raskt kastet sin elsk på en ny ung dame. Det var den fem år eldre Elisa eller Lise Wolff, datter av oberst Peter Lykke Wolff på gården Nedre Blindern – nåværende Vestre Aker prestegård. Henrik traff henne på et ball hos familien Sissener oppe på Eidsvoll sommeren 1828, og prøvde straks å gjøre kur til henne uten at det hjalp særlig på den modne Lise, som visstnok skal ha behersket ikke mindre enn syv språk.110 Men 10. september skrev Henrik sitt første lange frierbrev, der han både avslørte en del om sin egen fortid og samtidig utropte henne til sin nye Stella – han hadde lett lenge, men da «jeg saae Dem, da mit indre Billede var uddannet, og jeg søgte ikke længer», het det.111 Wergeland holdt seg imidlertid strengt til formene. For å understreke sine gode hensikter var kjærlighetsbrevet til Lise Wolff derfor innlagt i et annet brev rettet til hennes mor Marthe Dorothea. Her fremholdt han både sine intensjoner, sine følelser og samtidig sin tvil om han noen gang kunne bli Lise verdig:

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

59

Jeg siger Deres fortræffelige Datter, at jeg elsker Hende: jeg siger: at jeg aldrig har elsket nogen Anden: Jeg blotter mit Hjerte og viser, at min i Folkemunde værende Tilbøjelighed for en vis Dame, var et Forsøg paa at bekjæmpe min Lidenskab for en saa ophøjet Gjenstand. […] Jeg siger, at jeg har et Hjerte, som ikke Millioner have til at fatte en sand Kjærlighed: at ingen Pige er elsket saa; men at Hun fortjener en saadan Ømhed, og til Denne en bedre, en mere dannet, en smukkere Elsker. Men jeg siger Elisa, at jeg ikke kan fatte min Salighed som hendes gjengjeldte Elsker, men at jeg blot beder Hende, naar jeg bliver værd til at være Elises Ven, om at maatte nær hende tilvinde mig Hendes Godhed og Venskab. For Kjærlighed raader Himlen.112

Håpet om å vinne Lise Wolff hjalp Wergeland gjennom sorgen over Hulda og bidro til at han ble mer disiplinert i arbeid og studier – «Kan jeg skatte Det for høit, som har gjengivet mig min Tilfredshed og Aandskraft?», skrev han til henne i oktober 1828. Han hadde «en Følelse af Stolthed» når han så seg selv «som hædret med Elises Deeltagelse og Venskab». Hva kunne han gjøre til gjengjeld? Jo – han ville handle «som om jeg ventede, at min Ene, min Sjels Hellige engang kunde elske mig med Kjærlighed», fortalte han, og slik ville han kunne vinne «flere og klarere Glimt af Elises Venskab, ja engang, engang Elises Høiagtelse og Fortrolighed». I denne hensikt formulerte han også et helt program for sitt liv: Jeg vil altid handle i Menneskehedens Sag, i Fædrelandets og Frihedens, i philanthropisk Aand – efter Fornuftiges Mening, men ei efter Alles, er denne christelig – og min Virkekreds vil ikke blive liden. Naturligt, at jeg da ofte vil kunne glemme min egen Sag, mit tilsyneladende Bedste; og naturligt, at Fiender ville voxe op i ethvert af mine Trin, som jeg dristigt, efter disse Grundsætninger, styrer imod Maalet.

Dette programmet skulle Wergeland i stor grad følge som voksen, og helt uavhengig av Lise Wolff. Selv kunne hun heller ikke tilby ham noe mer enn sitt vennskap – hun foretrakk hans begavede fetter Johan Aubert, og de to var forlovet inntil Johan døde i 1832. Lise Wolff arvet siden Nedre Blindern og var ganske velhavende, men brøt tidens standsnormer ved å gifte seg med en av sine gårdskarer, Hartvig Stangebye, som var mange år yngre. Naturlig nok vakte dette ramaskrik blant de kondisjonerte. Men det fortalte en del om moralsk selvstendighet. Det var et trekk som kunne passe en Stella.113

60

M IG SELV

Trass i Wergelands erklæringer om sin nye Elisa-Stella er det likevel Hulda Malthe som blir stående igjen som det egentlige, idealiserte kjærlighetsobjektet for den unge Henrik. Det hun ikke ville gi ham i det praktiske liv, ble isteden omgjort til den mest eksalterte metafysiske erotisme i norsk litteratur, og i denne formen bevart for evigheten. Alt i alt gjorde hun kanskje både Henrik og oss alle en tjeneste med sin stive avvisning, og kanskje angret hun heller ikke på sitt valg. Likevel ble nok ikke livet som hun kunne ha håpet. Hulda Malthe slapp å havne i ekteskap med den merkelige Henrik Wergeland. Isteden kom hun til å dele skjebne med så mange andre overklassekvinner på 1800-tallet, deriblant den yndige Ida Haffner, og endte som ugift gammel frøken. Hun døde i 1892.

De første teaterforsøk Ved siden av lyrikken var student Henrik Wergelands litterære raptus konsentrert om skuespill. Det var naturlig, både ut fra hans familiebakgrunn og ut fra teaterets status i hans samtid. Fra slutten av 1700-tallet hadde teateret fremstått som det sentrale offentlige kulturelle rom for de europeiske byers voksende borger- og småborgerskap. København ble sentrum for teateret i Norden da Holbergs gamle Danske Skueplads i 1772 ble forvandlet til Det Kongelige Theater. Som navnet forteller, var teateret direkte støttet av kongen, og skuespillerne kunne bruke benevnelsen «kongelige».

Liksom Christianssand hadde Christiania lenge hatt et privat dramaselskap, og det helt siden 1760-årene, men byen manglet en offentlig scene. Først da skuespiller Johan Peter Strömberg i 1825 fikk fornyet et kongelig privilegium til å oppføre teater i byen, kunne det etableres en fast scene i Norges hovedstad.114 Strömbergs teater åpnet 30. januar 1827 i et nybygg nedenfor Hammersborg i byens utkant, men med en sal som kunne romme ikke mindre enn 800–1000 tilskuere.115 I begynnelsen bestod skuespillerstaben av norske teaterelever under Strömbergs instruksjon, men kvaliteten på prestasjonene var så ujevn at han allerede høsten 1827 begynte å engasjere danske skuespillere som ikke fikk plass ved Det Kongelige Theater. På bakgrunn av det danske teaterets status var dette også forståelig, men samtidig ble en spire lagt til «Theatrets Opløsning som Nationaltheater», som det er sagt.

Strömberg styrte selv teateret frem til juni 1828, men fra oktober samme år fikk den danske skuespilleren Jens Lang Bøcher privilegiet, og

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

61

teateret tok navnet Christiania offentlige Theater. Bøcher var sjef frem til sommeren 1831 da han ble etterfulgt av en annen danske, Carl Anthon Saabye, som satt i stolen til 1834.116 Strömberg fortsatte imidlertid å eie teaterbygningen, og etter 1834 humpet teateret videre med ulike interne ledere inntil hele teaterbygningen brant ned en novemberkveld i 1835.

Blant de frivillige som forgjeves prøvde å hjelpe til med å slukke, var Henrik Wergeland.117 Teatersesongen i Christiania varte normalt fra midt på høsten til sent på våren, og vanligvis hadde man to–tre forestillinger i uken under høysesongen, med fredag (abonnementsdag) og søndag som de faste teaterdager. Under markedstiden i februar ble forestillingene holdt oftere, og etter sesongslutt satte man gjerne opp veldedighetsforestillinger og tok imot gjestespill. I løpet av ett år kunne dermed 60–70 ulike stykker bli vist i Christiania, og antallet oppførelser kom fort opp i 100. Som åpningsforestilling i 1827 hadde Strömberg valgt Hustruen av den reaksjonære tyske forfatter August von Kotzebue.118 Han var på denne tiden blant det borgerlige teaterets yndlinger, i likhet med andre typiske teaterskreddere som Eugène Scribe og August Wilhelm Iffland.119 Allerede våren 1827 ble 12 av Kotzebues stykker satt opp på Christiania Theater, og Kotzebue later til å ha vært noe av en yndlingsforfatter for Strömberg – etter neste sesong var tallet på oppsetninger nemlig kommet opp i hele 23! For det meste dreide det seg om enaktere av typen Landstedet ved Kongeveien og Drengerne fra Auvergne: De passet godt for «Begyndere» i skuespillerfaget, som det er sagt.120 Slik var altså det norske teateret som Henrik Wergeland stiftet bekjentskap med i sine siste studieår. Ved siden av Kotzebue og andre tyske populærforfattere var repertoaret for en stor del hentet fra fransk og engelsk komedietradisjon, og etter 1830 fikk det et sterkere fransk preg gjennom forfattere som Picard, Duval, Scribe og Mélesville.121 Som oftest var stykkene tilpasset en tidligere oppførelse ved Det Kongelige Theater og gitt dansk språkdrakt og stil av oversetterne Envold Falsen, Knud Lyhne Rahbek, Johan Ludvig Heiberg, Thomas Overskou og Niels Thoroup Bruun. Også en kommende stjerne som H.C. Andersen var representert: Hans oversettelse av vaudevillen Skibet ble spilt hele fem ganger høsten 1832.122 Christiania Theater fremstod da også som en underavdeling av Det Kongelige Theater: Av alle stykker oppført fra 1827 til 1833 var det overveldende flertall hentet fra København. Av de 49 særegne for Christiania Theater finner vi to av Henrik Anker Bjerregaard: Enakteren Clara, eller Uskyldighedens Magt som ble satt opp 17. mai 1827, og det nasjo-

62

M IG SELV

nalhistoriske dramaet Magnus Barfods Sønner som ble vist ved nyttår 1829–30 (og igjen 17. mai 1833).123 Også Johan Nordahl Bruns gamle drama Einer Tambeskiælver fikk omsider norsk premiere i januar 1832.

Men ut over dette var det snaut med oppsetninger tilpasset et nasjonalt marked.

Christiania Theater importerte nemlig ikke bare danske skuespillere, dansk språk og dansk teaterstil, men også mye original dramatikk fra Danmark. De første årene etter 1830 var Johan Ludvig Heiberg det nye store navn, både med sine bearbeidelser som Seer Jer i Speil og sine originale vaudeviller som Kong Salomon og Jørgen Hattemager, Aprilsnarrene og Kjøge Huuskors: 6 av Heibergs egne stykker og minst 13 av hans bearbeidelser ble satt opp på teateret fra 1827 til 1833.124 Blant andre dansker som satte sitt preg på Christianias offentlige scene, må nevnes Adam Oehlenschläger som fikk ni av sine egne stykker oppført i tidsrommet 1827–33, til dels gjentatte ganger.125 Ellers finner man temmelig stor bredde, fra opplysningsdikterne Ole Johan Samsøe og Frederik HøeghGuldberg via frelste romantikere som B.S. Ingemann, Just Mathias Thiele og Nicolai B. Søtoft til vaudevillesnekkere som Thomas Overskou og Anton Ludvig Arnesen.126 Blant de mer interessante oppførelser var L.C. Sanders sørgestykke Niels Ebbesen, om den danske nasjonalhelten fra middelalderen.127 Men teateret ga også plass til for lengst glemte middelmådigheter som Balthasar Bang (4 ulike stykker 1828-30), og stykker som femakteren Arlechinos Bryllup av Lauritz Kruse (november 1829), enakteren Guldbryllups-Frierierne av presten Peter Tetens Hald (april 1833) og Juta, Dronning af Danmark, et «Sørgespil i 5 Acter» av norskfødte Caspar Johannes Boye som ble oppført i april 1831, og kanskje med Wergeland til stede. En særskilt omtale fortjener Henrik Hertz’ Amors Geniestreger, som vakte Wergelands indignasjon da det ble satt opp høsten 1831.

Den nye teaterscenen i Christiania åpnet muligheter for en ny type litterær offentlighet og ble en inspirasjon for den unge Wergeland, som kastet seg tidlig inn i arbeidet med å forme den. Han var stolt over sine første dramatiske forsøk, og det er interessant at hans tre første egne utgivelser som forfatter alle var skuespill.

I desember 1827 utkom «Ah!»- Farce af Siful-Sifadda, trykket i Johan Krohns nyåpnede trykkeri. Wergeland klaget siden på at Krohn hadde snytt ham for honoraret. Likevel var dette en anstendig debut for en 19-åring. Handlingen er spunnet rundt noen unge embetsjegere som etterstreber en klokkerstilling de tror er ledig, men så oppdager at inneha-

63

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

veren likevel ikke er avgått ved døden, noe som leder til hjertesukket i stykkets tittel. Det ville likevel ikke ha blitt effektiv satire om ikke selve jakten fremstår i et mørkt lys: Drømmen om en klokkerstilling er i praksis ikke annet enn en drøm «om Pengetrang, om Creditorers Skrig» og «Bedekøllers Dyrhed», sies det.128 En dyp skepsis til streben etter «posisjon» gjennomstrømmer stykket, og Wergeland er ikke særlig optimistisk på sine standsfellers vegne. En «Depositurus» fremstår som en ren bokdyrker: «Hans Frak er deelt i Vers, hans Buxer i Sectioner/ Blandt Folianter tolv om Bibelen han throner,» heter det, «De tolv er Kloder liig, men Bibelen en Sol, / han selv Systemets Gud».129 «Ah!« er full av liknende spark, særlig fra den avsluttende «Epiologus», og blant dem det gikk ut over var den nyfrelste Grundtvigtilhenger Wilhelm Andreas Wexels, eller «Pastor Sancte Wee»: Man føler «Svovllugt stærkt i Næsen» når han taler, sies det, og svart bek renner nedad veggen så man vil angre om man har «sine bedste Klæder paa».130 Også kongemakten får sitt pass påskrevet når det advares mot «en Drots pluskjævede Indbildskhed» som «bortblæser Lauren af hans Tinding og / de Blomster, Folket nærede saa gjerne / for ham i Hjertet». Innbilskhet «tilsideblæser» nemlig en konges storhet, og selve glorien om kronen vil ødelegges om en konge halsstarrig tror seg å være klokere enn parlamentet og «træder Domme under Fødder». Det vil få uhyggelige konsekvenser om folk og nasjoner «hæver Kongen saa iveiret» at han bare ser på landegrenser som en rad med steiner, floder som grøfter, eller stater som «Myretuer».131 Men farsen var også et angrep på selve teateret. I det herskende litterære klima ble man gjerne utropt til «det frodige Genie» bare man skrev en vaudeville, får vi vite, og forfatteren «tager sig om Hagen, hvor de første / Manddomsblomster stikke frem, som vissen / Halm af snedækt Ager». Nettopp slike tendenser er det Wergeland vil harselere over ved å presentere et «uferdig» stykke der rollefigurene ikke får det de hadde forventet: Berget «der skjalv i Barnsnød» fødte kun en mus, ja bare en bitteliten lemen, sier «Epilogus», liksom når Gaden propfuld var af fulde Brandfolk, Tropper, Pøbel med vidtaabne Munde ventende paa Kongen, og En kom ridende, og raabte: «gaae! han kommer ei!» og Alle iilte hjem, paa Mavens hule Skrig, til kolde Kjøkken?

132

64

M IG SELV

Hva som særlig savnes i «Ah!«, er en virkelig dramatisk utvikling. Dette var et problem som siden skulle gå igjen i mange av Wergelands teaterstykker; de ble ofte for pratsomme. Likevel er denne farsen interessant som et stykke «antiteater» og en parodi på den normale forventning ikke bare hos rollefigurene, men også hos publikum. Slik Wergeland oppfattet det, kunne også teaterscenen bli et tilfluktssted, et illusjonens rike for den fattigfornemme borger. Kanskje imponerte den københavnske eleganse og vittighet i Johan Ludvig Heibergs vaudeviller langt mer enn det som fantes av smart innebygd satire over tidens småborgerlige liv.133 Wergeland ville isteden vekke publikum til bevissthet om kritikkverdige kulturforhold og brukte derfor grovere skyts. I et skriftlig forsvar for «Ah!« i 1829 kritiserte han da også «de udtværede, compilerede Recensioner over den danske Skuespillertrops Fremstillinger i Hovedstaden» som han selv for lenge siden hadde sluttet å lese. De forekom ham «i hans Otium» på Eidsvoll ikke særlig mer interessante enn om man ga ham «en Spiseseddel did fra Hotel du Nord».134 Dessuten måtte han ta avstand fra «den aldeles unorske Aand» som teaterets personale var befengt med, som han sa, og hevdet at de utnyttet en uheldig norsk «Tolerance» som deels udledes af en daarlig Indifferentisme, deels af et altfor høitskruet Begreb om den Aandsoverlegenhed, Theaterpersonalets fjerne, os uvedkommende Landsmænd skulle være i Besiddelse af, og hvortil de appellere.

Isteden trakk han frem stykker «forfattede av Norske» som Holberg, Wessel og Bjerregaard, men også mer perifere verker som Bruns Einer Tambeskiælver, Envold Falsens Dragedukken og Johan Storm Munchs Præsten i Hallingdal fra 1825.135 Man forstår at han hadde et kritisk, nasjonalt mål med sine egne arbeider for scenen.

Med «Ah!« dukket også psevdonymet Siful Sifadda opp for første gang, og dette skulle bli Wergelands foretrukne forfatternavn når han utga satiriske scenestykker. Han hadde hentet det fra en oversettelse av Ossians sanger der «Sullin-Sifada» er den ene av to parhester; tanken var antakelig å vise frem de mer spottende tendenser som også levde i ham, men samtidig skille det fra hans mer inderlige og alvorlige side som forfatter.136 I praksis ble det likevel ikke noe klart skille; Siful Sifaddas mer og mer infame vidd grep stadig vekk inn i Wergelands publikasjoner i eget navn, like mye som hans egen seriøse tvil og frustrasjon kom til uttrykk i Siful Sifaddas tekster.

Helt frem til Wergeland avsluttet sitt direkte satiriske forfatterskap i

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

65

1841–42, skulle de to forfatternavnene leve i tett symbiose. Noe i hans egen personlighet ble alltid fristet av grov spøk eller overdreven latterliggjøring, og til dette trengte han rett og slett et alter ego som Siful. På helt forsonlig fot stod han likevel ikke alltid med sin faste stridsbror, og i Hassel-Nødder tok han til og med et forsiktig selvoppgjør med denne andre «Geist» som bodde i ham.137 Men allerede i et brev til fru Malthe i slutten av året 1827 hadde han prøvd å forklare sin inntreden på den satiriske forfatterbane med tydelig distanse til dette litterære felt: «De havde maaskee, ligesaalidt som jeg selv, ventet saa snart at see mig trænge mig ind i Forfatterskaren, der er større end Napoleons Armee i Rusland, og medhensyntil Fortiden, hvad Geniet angaaer, paa et Tilbagetog,» skrev han, og understreket at han hadde sluttet seg til den «som en Marodeur» som «fægter med Maske paa og med et opdigtet Skjoldmærke». Og han fortsatte: De havde vist heller ikke ventet, at jeg vilde gribe Satiren. Hvad denne angaaer, da har den aldeles ikke de personlige Hensyn, Somme vilde sige; skjøndt jeg ikke vil nægte at visse Folks umaadelige, fremstikkende Egennytte og Arrogance have givet Anledningen. Min første Idee hertil fik jeg hos en Ven en Aften, hvor vi lagde vore Hoveder i Blød for at fremsætte de latterligste Situationer, nogle voldsomme, egennyttige, hinanden og hele Verden truende, Supplicanter kunde tænkes i. Jeg gik videre end de Andre […].138

Slik ble altså Siful Sifaddas satirer født, skal man tro Wergeland selv. Og allerede i april 1828 forelå hans neste farse, Irreparabile tempus, også den trykt hos Krohn og skrevet «af Forfatteren til Farcen ’Ah!’».

Den forspilte tid Irreparabile tempus behandlet den hjemlige dannelseskultur i de mondene lag, og av alle Wergelands tidlige scenestykker inneholder det den friskeste og festligste satire – en satire som fortsatt er aktuell. Det var et langt steg fremover fra «Ah!«, både dramatisk og satirisk. Alle rollefigurene var sosiale eksempler på gjenkjennelige fenomener i samtiden: Dens idealer for dannelse til kvinnelighet og mandighet, det litterære snobberi, det pedantiske juristeri, det pralende militærvesen. Ikke minst er det kvinnerollene det her går ut over – her var det Wergelands egne problemer med

66

M IG SELV

å opptre suksessrikt i tidens kjærlighetsintriger som spøkte i bakgrunnen.

Men også tidens mandighet karikeres – det forstår man av at de mannlige kavalerer bærer slike fæle navn som Blære, Ego, Stygge og Maabe – og i stykkets etterspill blir de alle grundig latterliggjort av farsens eneste heltinne, den gamle og sindige Moer Thora.139 Wergelands nedlatende holdning til enkelte embetsgrupper er velkjent og kom tydeligere frem med årene. Mindre kjent er hans utlevering av samtidens «typiske» kvinneskikkelser som til dels heller mot det misogyniske. I Irreparabile tempus er handlingen lagt til et institutt for unge piker som formidler passende oppstyltet «lærdom», et motiv som ligger nær opp til det man finner i Johan Ludvig Heibergs populære vaudeville Aprilsnarrene fra 1826.140 Men hos Wergeland blir motivet utviklet med påfallende mindre overbærenhet og varme. Til forskjell fra Heibergs friske og dels trassige kvinnelige rollefigurer (Trine Rar og Constance), blir Wergelands åndfulle Cathinka, kyske Constance, følsomme Rosa og lattermilde Molly ganske forstilte. Dette er vel også det nærmeste Wergeland kom til en slags kvinneforakt, i alle fall når det gjaldt kvinner fra hans egen stand. Som i Aprilsnarrene blir disse pikene ikke tilført reell, nyttig kunnskap, men bare tom staffasje tilpasset tidens klisjeer for kvinnelighet, som de lærer av figuren Moster Mode.141 Rosa formanes å sluke romaner, og hun ender da også med «Vattersot i Hjernen, af alle de Romaner, Spøgelse og Røverhistorier, hun uddrak». Både Rosa og Constance bes om å opptre «nervesvage» og «rædde» i selskap med menn. Særlig burde de vise redsel for hunder, betlere, gjenferd, «Skud og Mørke», døde fluer, «Fingerskaar», tordenvær, gamle hus, skog, vann og fjell, mus og katter, ja kort sagt «alle Dyr». Ellers tilbringer Molly store deler av stykket med å flire «Hi, hi, hi!», og om Cathinka fortelles at munnen hennes var «et Lazareth for philosophiske Floskler og Sætninger, af hvilke dog ingen kom heel og sund ud», mens hjertet var som «en Maddik i en guul Kaalstok». Stort bedre står det ikke til med kjærligheten og de unge damers mannlige beilere. Her er det konsekvent ytre uttrykk og former som teller, ikke indre og ekte følelser – alle fire damer får for eksempel høre at de bør elske «før en Frakke end Talenter», «Vest og Buxer før et Hjerte» og «en Hat før Kundskab».142 Den trivielle scenerammen hos Moster Mode er stilt i kontrast til scenebakgrunnen med «en Kirkegaardsmuur», i tråd med middelalderens simultanscene der livets innganger og utganger plasseres på samme plan.143 I lys av livets ytterpunkter blir da de unges dansetilstelninger en ironisk «Dance Macabre» levert av zombier og marionetter for en falsk

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

67

sosial kutyme uten ekte lidenskap og følelse. Av den dystre, trollkjerringaktige skikkelsen Faster Tid blir de unge fjolsene konfrontert med tidens uopphørlige gang og det faktum at de aldri kan få tilbake et eneste øyeblikk av sine liv: Hun gjør dem med ett til oldinger, og plutselig tilhører «Hoffmansdraaber», «Værk i Ryggen» og «tornet Gigt» deres hverdag.144 Deres livsløp oppsummeres i etterspillet, når de endelig dras inn på kirkegården. Først nå røpes pikenes fulle, men talende navn: Cathinka Nebb, Constance Taarsh, Molly Pals, Rosa Laura Angelica Zoe Lilla Clara Madsen. Gravskriftene står heller ikke tilbake for Johan Herman Wessels velkjente parodier, her ført i pennen av figuren Stygge som opptrer som poet: «Ak! / Her Ormene fortære / det magre Skind, / som, fyldt med Vind, / var Julius Blære. / Tilsidst den Blære ved megen Svingen / og Hop og Springen / sprak!». Bedre er ikke Stygges egen epitaf: «Han var befængt med slette Riim og endnu værre Sæder: / De sidste han beholdt for sig, de første ga han Eder.» Som Wessel lagde han altså gravskrift over seg selv, men i tre elendige «Sottesengeværs».145 Denne typen grovkornet vidd kom Wergeland siden til å ta i bruk i flere sammenhenger, blant annet mot Welhaven og hans tilhengere.

Ellers spøker Wergelands egne erfaringer med Hulda Malthe i bakgrunnen når Moster Mode sier til Cathinka: «Hvis Nogen engang siger, han Dig elsker, / da troe ham kun, men giv ham en af disse. (tager en Kurv af sin Pose) […] Men gift Dig ikke førend Disse ere / uddeelte Alle.»

Cathinka deler da også flittig ut kurver mens hun stadig mumler for seg selv «Han frister mig», slik at hun på sin gravstein blir kalt «den visnende Rose, / Frøken Cathinka Nebb, 47 Aar gammel». Rett nok fikk hun ingen roser å bære i sitt eget liv, «men hisset bør vi vente, / at hun vil Blomster faae med Renters Renters Rente».146 Når man kjenner livsskjebnen til en Hulda Malthe eller en Emilie Selmer, lyder dette ganske beskt.

I stykket er det bare den mer boklig anlagte Thora (med et påfallende «norsk» fornavn) som søker en annen vei enn disse håpløse damer. Hun sier at hun «væmmes» ved dem, og kaller dem «Kegler» som «Moden» har brukt i «et Spil for Tiden». Også kavalerene forstår etter hvert dette, men bare altfor sent: «Ja gamle Faster har sit gustne Lune / her fødet med Naragtighed – ja hvor / Hun har os havt til Nar i Aften,» sier Stygge.147 Irreparabile tempus ender dermed med en eksistensiell innsikt: I det samfunnet som skildres, sier og gjør man vanligvis det motsatte av hva man mener og føler. Men for en som er ekte blir det dermed nærmest umulig å trenge gjennom spillet … og vips, så er det for sent: Tiden

68

M IG SELV

er spilt, muligheten borte. Resten er om ikke taushet, så i alle fall tomhet.

Til forskjell fra de andre figurene i stykket har Thora likevel levd et liv i pakt med tidens endringer, og på gravens rand kan hun dermed oppsummere noe positivt: «Hjertet bugner, som / mit Norges sæle Banner, mæt af Vind, / med Norges Granluft svanger […] / Ha jeg er / som Norges Snekke, krængende imellem /de vakre Øer, brusende af Norges / Fjeldes Aande!». Gjennom minner om et levd liv i ekte pasjon kan hun forsones med sin skjebne og med døden.148 Kanskje ser man her et hint til Wergelands egen mor og hennes minner fra det muntre ungdomslivet i Christianssand, som et glimt av autentisitet i den tilgjorte væremåte som unge mennesker ble oppdratt til. For Irreparabile tempus var først og fremst en dom over det forgjengelige i embetsstandens og borgerskapets tomme livsformer, i en satire som kunne ha passet den viktorianske fasadekulturen på 1860–70-tallet, men som her rammet det fattigslige, nye Norge med en «elite» som ikke hadde selvforståelse nok til å heve seg over forstillelse, koketteri og pral.

Wergeland rettet skytset mot de stereotype rollemønstrene i miljøer han selv vanket i. Dermed foregrep Irreparabile tempus en tematikk han skulle følge opp i senere og mer fokuserte farser. På dette punktet skilte han seg likevel fra sin danske kollega Heiberg, som i Aprilsnarrene hadde latt den robuste verden triumfere over den bornerte. Men trass i ganske pessimistisk moral viste Wergeland med Irreparabile tempus hvilken elegant kulturkritiker han faktisk kunne være, hvor infamt han kunne utlevere tidens trender, og hvor godt hans egne arbeider kunne stå seg mot rådende tenkemåter i en vammel, hjemlig kultur med svak nasjonal egenart. Wergeland øste her av sitt overflødighetshorn mens et slags håp om forsoning med Hulda ennå foresvevet ham. Men det skulle altså snart tas fra ham.

Først høsten 1828 produserte Wergeland sin neste farse, Opium, som ifølge ham selv ble skrevet ned i løpet av et par dager foran farens fødselsdag.149 Fasen ble også levert til Christiania Theater i håp om at den ville bli antatt der. Naturlig nok ble den vraket, for dette var et svakt arbeid, og teksten ble heller ikke utgitt i trykt form før i 1831, og da i eget navn, ikke Siful Sifaddas.

Opium er blitt kalt et lystspill «i slekt med de Shakespeare’ske», men satiren vitner også her om mistro til så vel mennesker som systemer. Wergeland fremholdt selv at stykkets «Meed eller Hovedidee» var rent moralsk, nemlig å refse «den letsindige Ondskab» som visse og især

BARNDO M OG U NGDOM 180 8–1829

69

«finere» herrer pleide å legge for dagen mot «dydige Qvinders Rygte».150 Stykkets tema er tomt skryt og smisking, og hovedfigur er en kong Lionel som er gått lei av praleriet til sine tre hoffkavalerer ved navn Ha, Ho og Hu. De tre har prøvd å innbille kongen at de står i forhold til den edle Sylvia, men Lionel forlanger nå at de beviser dette – ellers skal de dø: «Narren, som / tilbagevender flau og tom, / skal finde i sin Kurv sin Grav!», sies det.151 Dermed blir de tre hoffsmigrerne tvunget til å beile til den skjønne; først avviser hun dem, men så sier hun seg likevel villig til å redde én av dem dersom de tør velge: «Her da trende Piller. To / indhyller i sig evig Ro,» sier hun, «I Herrer! I maae vove Døden.»152 Den verste skrythalsen Ha dør da av skrekk, mens Ho og Hu tar pillene og segner om – de vet ikke at det i virkeligheten er snakk om opiumspiller. Kort etter våkner de beruset, tror de er havnet i helvete og sendes til dårekisten. Også Sylvia tar en opiumspille der hun tror hun er kommet til himmelen, men etter at hun er våknet igjen, kan hun feire bryllup med kongen. Den edle kvinneskikkelse har klart å lufte ut den lumre stemningen i hoffet og reddet kongens sjel. Dette er et optimistisk, romantisk trekk, kanskje inspirert av at Wergeland hadde klart å bytte ut svermeriet for Hulda med sitt svermeri for Lise Wolff.

Både motivet med kurven og den kvinnestyrte løsning i Opium henspeiler på Wergelands livserfaring, og som underfortelling skimtes den spilte drømmen fra Irreparabile tempus om ekte kjærlighet og rettskaffenhet som alternativ til de trykkende sosiale bindinger. Wergeland hadde jo selv et lite sosialt «hoff» av svirebrødre og krokamerater som kunne gi ham problemer, og som han i denne perioden hadde flyktet bort fra. Slik sett kan kong Lionels tristesse leses som en parallell til dikterens ensomhet der den edle Sylvia får tjene som hans sceniske Stella, og i deres kjærlighet ligger en forsiktig optimisme som pekte ut over satiren.

Likevel er verdens generelle tilstand i Opium tegnet ganske dyster.

Etter at Ho og Hu er sperret inne, påpeker for eksempel vokteren deres med kynisk realisme at det er en likhet mellom livet på jorden og livet i dårekisten: «Forskjellen er kun mellem hiint, det Lille, / som klemmer Eder, og den store Jord, / at der i hiint bevidsløst Laster groer, / i dette selvbevidste Laster spille,» sier han, «Glæd Jer, som tidlig ere lukte ude / fra Verden, hvor kun Daarligheder tude, / og nye Forbandelse fra Himlen runger.» Men også ute i den virkelige verden består dårskapen, og selv Sylvias himmelske opplevelse skyldtes bare en simpel kunstig stimulant: «Slig Kraft, som sig elastisk spænder ud, / og fatter Helved, Himlene og Gud, / fandt, som I saae jo, i en Pille Rum,» og pillens navn er «Opium».