Eduard Kotsjergin
Med Stalin som gudfar Opptegnelser på knærne
Oversatt av Marit Bjerkeng, MNO
Eduard Kotsjergin Originalens tittel: Kresjtsjonnye krestami Oversatt av Marit Bjerkeng, MNO © 2009 by Vita Nova Publishers, Eduard Kochergin Represented by www.nibbe-wiedling.com Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36947-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Boken er utgitt med støtte fra Mikhail Prokhorov Foundation TRANSCRIPT Programme, som støtter oversettelse av russisk litteratur. The publication was effected under the auspices of the Mikhail Prokhorov Foundation TRANSCRIPT Programme to Support Translations of Russian Literaure.
Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / Affair Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
For at leseren ikke skal plage seg med spørsmål om tittelen og undertittelen på fortellingen min, vil jeg først forklare den andre tittelen, altså undertittelen. For det første er alle begivenhetene skrevet ned tilfeldig, på knærne, på små skriveblokker, på de underligste steder, dit livet har ført meg, og der det en sjelden gang kunne bli et kort opphold i det egentlige arbeidet mitt som er tegning og maling. For det andre er dette opptegnelser fra en tid da systemet hadde tvunget et helt land ned på knærne. For det tredje er dette fragmentariske erindringer fra en guttunge som i et anselig antall år måtte leve til tonene fra seiersmarsjene i det fremadstormende, nådeløse sovjeterlandet med alle dets skrekkelige triks og knep. Samtidig er dette ganske enkelt opptegnelser som ikke gir seg ut for å gi verken filosofiske, sosiale eller andre høyttravende konklusjoner. Det er opptegnelser på knærne. Крещëнные крестами – kresjtsjonnye krestami – døpt av korsene, eller på norsk: fra korsfengslenes ilddåp – er et gammelt uttrykk som ble brukt av de som satt i de berømte russiske korsformede fengslene, det var en gang passord for kriminelle bandeledere, som i stalintiden ble cellekamerater for politiske fanger. Det er et vidtfavnende og mangetydig uttrykk.
Til minne om matka Bronia, Bronisława Odyniec
Å, matka Bronia, ta meg med, jeg vil også være spion Det første bevisste minnet jeg har fra mitt liv, er forbundet med taket. Kanskje jeg ofte var syk, eller det var noe annet … Jeg ble født av skrekk: Min far Stepan ble arrestert på grunn av kybernetikk, og mor presset meg ut to måneder for tidlig. Jeg likte å ligge i sengen, se opp og reise omkring langs den tredobbelte taklisten med figurer som utsmykket det høye taket i rommet mitt. I timevis kunne jeg ligge og studere de fantastiske slyngningene av underlige stengler og blader, reise i tankene langs de snodde tomrommene mellom dem, som i en labyrint, og om det var uvær ute, kunne jeg søke ly under de største av dem. I lyse øyeblikk, derimot, særlig når solen skinte, lot jeg meg seile over det glatte taket til midten, over i rosetten som også var svulmende barokk, og utslitt lot jeg meg gli ned gjennom den gamle lysekronen med tre engler, som hver holdt tre lyspærer, og ned i sengen min igjen. Det andre minnet er forbundet med at jeg ble døpt og med den katolske kirken på Nevskij prospekt. Her er det også sanseopplevelser med i bildet. Det vil si, jeg forstår ikke hva som foregår, men jeg formelig sluker det som finner sted. Prestemannen stuller med meg, og det er noen hvitkledde gutter der som svinger med skinnende 9
leketøy av metall, som det ryker av og som ligner på juletrekuler. Det er masse hvitt, veldig mye hvitt – klær, blomster og lys. Duften av røyken er fremmedartet og fjern, og jeg har inntrykk av at alle har det litt travelt, og det får det hele til å virke litt unaturlig, det foruroliger. Jeg, som er usedvanlig smilende og blid av meg, ja, mistenkelig blid, synes min matka Bronia, – jeg smiler ikke. Ja, men jeg kom også til å huske trappetrinnene opp til kirken. Det var min første prøvelse her i livet (det at far ble arrestert, kan jeg jo ikke huske). Av en eller annen grunn tvang de meg til å forsere dem helt selv – med enorme anstrengelser og alle metoder: med beina, på knærne, ved hjelp av armene, litt trilling … Jeg må åpenbart ha vært bitte liten den gangen. Det var første gang jeg var ute i det offentlige, det var det første teateret i mitt liv, det første lyset i mitt liv, den første musikken og den første, ennå ubevisste, kjærligheten. Hadde jeg ikke hatt dette på plass i hukommelsen, ville min skjebne antagelig ha blitt en annen. Vi var kommet godt ut i 1940 da jeg endelig begynte å snakke. Jeg begynte å snakke senhøstes og bare på polsk. Min matka Bronia var nemlig polsk, og min russiske far satt i Det store huset. Før det hadde jeg bare smilt når noen forsøkte å snakke med meg, og i det hele tatt smilte jeg mer enn nødvendig var. Jeg kunne sitte der, innsmurt med hva det skulle være, og bare smile … Men så begynte jeg å snakke, plutselig og masse. Matka Bronia ble selvfølgelig glad og organiserte til og med en polsk middag: med linser, gulrot og – gjester. Neste morgen kom de og hentet henne. Først kom vaktmesterkona, tatarkvinnen Faina, etter henne en høflig offiser med en saksmappe i hendene, og etter ham enda noen. Den høflige offiseren begynte å stille spørs10
mål, om hva hun het, han spurte gjentatte ganger om det var så at hun var polsk, og de andre gav seg til å rote og grave i sakene våre, i bordskuffer og senger. Jeg forsøkte å si til dem at vi ikke hadde lopper hos oss, men jeg snakket ikke rent, og jeg snakket polsk. Mamma bad Faina om å tilkalle Janek i første etasje, så han kunne hente meg ned til seg. Da Janek kom, velsignet mamma meg med Matka Boska-bildet og kysset meg. Felja, storebroren min, hadde sittet på en stol ved vinduet hele tiden og rugget på seg uten å si et ord. Han var litt underlig av seg allerede på den tiden. Tatarkvinnen Faina syntes synd på meg, stakkars sinken, og overlot meg «til oppbevaring» hos polakkene i første etasje. Hun kom straks etter med Felja også, han var helt ute av seg: De hadde ikke villet ta ham med til Det store huset, de hadde sagt at vi var for små til å være spioner, men at de senere skulle få oss inn på et eller annet barnehjem. Ja, jeg var svært liten. Hos den polske møbelsnekkeren Janek, som var gudfaren min, kunne jeg ferdes omkring under alt som var av bord, sofaer og divaner, og jeg utforsket nøye alle områder under bordene og under alle andre steder. Men en gang fant jeg i en sprekk under et bord noe som var gjemt unna så ingen skulle se det, og da fikk jeg min straff. Det skal sies at jeg var svært tiltrukket av snekringen til Janek. Særlig likte jeg høvelsponet. Det var så vakkert, og det duftet så nydelig. Jeg prøvde til og med å spise det. Jeg kan ennå huske at Felja, etter å ha blitt syk av julingen han fikk på skolen fordi faren hans var spion, kunne stå lange stunder om gangen foran det store kartet Janek hadde, føre fingeren over det og lete hvileløst 11
etter stedene dit de hadde ført far og matka Bronia. Helt siden da har jeg for hele livet bevart en slags motvilje mot skolen. Men Janek sa at far og matka var blitt ført til Det store huset. Hva er det for et hus? Hvorfor tar de spionene med dit? Jeg forestilte meg at Det store huset stod ute i en tett skog med høye, høye trær, slik som i eventyret om Tommeliten, og at det bodde brødre og søstre der, som var spioner. Men hva spioner drev med, det var det ingen andre enn de selv som visste. Det var en stor hemmelighet. Derfor var skogen så tett og huset så stort. Men slike småknøtt som meg slapp de ikke inn der, men jeg ville likevel så gjerne dit. Jeg ble jo helt alene, for min bror Felja døde ganske snart etterpå av lungebetennelse på åndssvakehjemmet. Jeg ble overlatt til et hus drevet av staten, og fra da av tilhørte livet mitt staten. Siden jeg ikke kunne snakke russisk, ble jeg igjen taus, for pjolsket jeg på polsk, var det mange av mine jevnaldrende som ble irritert, og det kunne være direkte farlig for meg: De trodde jeg gjorde narr av dem, og derfor ble jeg stum igjen og det for lang tid. Vi ble flyttet fra by til by, vestfra og østover, så langt som mulig unna krigen, og resultatet var at jeg havnet i Sibir, ikke langt fra byen Omsk. Alle de andre guttene ropte høyt på russisk, det hendte at de kjeftet for at jeg skulle forstå, av og til eglet de til slagsmål: – Du våger ikke å hvese som en slange sånn, snakk russisk! Slik hadde det seg at jeg studerte det russiske språket uten å si noe som helst til jeg var fire og et halvt år. Jeg var enig med alle, men uten å si noe, jeg «lekte Mumu» som hos Turgenev, og lot som jeg var stum. Da jeg be12
gynte å snakke russisk, helt uventet for meg selv, var det allerede blitt krig. Vi fikk mat i krus – tallerkener fantes ikke. Vi hadde bare metallkrus og skjeer. Det var suppe, hovedrett hvis det ble servert, og te – alt av samme krus. Og det ble sett på som helt vanlig. Vi fikk slippe inn i spisesalen når alle krusene stod på bordet, før det stod hele horden av skrubbsultne guttunger og presset på utenfor døren. Dørene gikk opp og vi styrtet inn til krusene våre, som små villdyr. En gang hadde de plassert en gutt ved vårt bord, en kvisete, snørrete liten «inntrenger» (en fremmed, han var ikke vår kompis), og den gutten løp fortere enn alle oss andre og helt uventet, så alle så det, slikket han på en skitten finger og dyppet den i alle krusene våre etter tur. Plutselig sa jeg et eller annet høyt på russisk – jeg forstod ikke selv hva, men jeg hadde brukt ord som mor og hore. Den møkkete gutten stivnet i forbauselse, og de andre ble skremt: Jeg hadde jo ikke sagt et ord, jeg var døvstum – og så plutselig hadde jeg sagt noe, og så noe sånt! Fra da av begynte jeg å snakke russisk, og gradvis glemte jeg mitt første språk. Men nå har jeg latt meg avlede fra hovedsaken, fra det som pinte oss barnehjemsgutta hos NKVD, de spørsmålene vi diskuterte oss imellom: – Kan førere være mennesker, eller er de bare førere, og er de nødt til å ha barter? – Hva er det best å være: spion eller folkefiende? Eller er det like bra, begge deler? Vi bodde jo sammen, alle vi. Vi ble kjent ved å spørre hverandre: – Er du spion? – Nei, jeg er folkefiende. – Men kanskje du er begge deler, sånn som meg? Og vi spurte oss selv: 13
– Hvorfor kaller vi Lenin for bestefar? Han hadde jo ingen barnebarn. Kanskje fordi han har skjegg, eller kanskje fordi han er død? – Kamerat Stalin er alle barns venn. Men da er han vel vår venn også, da? Den eldste gutten hos oss greide ikke å holde seg, men spurte en av barnehjemstantene om Stalin. Hun ble først livredd, men så tok hun ham i nakken og dro ham med til vakta – vi hørte hvordan han gråt der inne som et pisket skinn. Og enda hadde vi mange, mange spørsmål. Jeg mente personlig at det å være spion ikke kunne være så ille. Min russiske far Stepan kunne umulig være et dårlig menneske. Han var tvert imot både snill og vakker – det var bare å se på fotografiet. Og den eiegode moren min hadde vært så kjærlig og sunget vuggesanger for meg: «Sov, mitt barn, du kjære, Gud fader deg bevare …» eller: Z popielnika na Edwasia Iskiereczka mruga, Chodź! Opowiem ci bajeczk˛e, Bajka b˛edzie długa.
Å, matka Bronia, ta meg med, jeg vil også være spion. Ja bendem s toban po-polsku rozmavjatsj1. 1
Verset: Gjennom ovnstrekken en gnist blunker til vår Eduard-skatt. Lokker, lover ganske visst eventyr – til god natt. (polsk)
Setningen til slutt er skrevet med russiske bokstaver i originalteksten. På polsk: Ja b˛ed˛e z toba˛ po polsku rozmawiać.
del 1
Nesebus-salen
Ikke er jeg mammas gutt, Ikke er jeg pappas gutt. Jeg har vokst ut på et tre vinden, den har blåst meg ned … (Foreldreløses folklore)
Balladen om treflyet Jeg kan ikke huske på hvilken måte jeg kom til barnehjemmet like før krigen. Det var min gudfar onkel Janek som leverte meg der. Eller kanskje var det noen som kom og hentet meg. Jeg husker heller ikke at krigen brøt ut. Jeg kan huske at vi fosterkrek, som storingene kalte oss, plutselig begynte å leke krig. Jeg, som pjolsket polsk og forstod lite russisk, og to andre – den ene var en rødhåret tatarunge og den andre var en storøyd, svarthåret liten knert – kalt Svarten – vi tre måtte være tyskere, det hadde alle de andre små bestemt. Deretter gikk de til angrep på oss hver dag, og vi måtte overgi oss. Så kommanderte de oss til å gå med hendene i været rundt i rommene, og deretter ble vi skutt en og en og tvunget til å bli liggende på gulvet en lang stund. Jeg hadde ikke noe til overs for denne leken. Jeg husker at porsjonene til frokost, middag og kvelds skrumpet inn. Men da det ble kaldt, og snøen kom, sluttet guttene å leke krig. Deretter skjedde det noe underlig. Det var allerede blitt vinter da det en dag kom noen store digre gullivere av noen menn i full fart inn på barnehjemmet, kledd i vatterte jakker og store skinnluer. De plukket ut ni av de tynneste barnehjemsguttene, småkryp på 4–5 år. De stilte oss opp langs veggen, betraktet oss oppmerksomt og befalte personalet å kle på alle sammen det varmeste 17
tøyet de hadde. De satte raskt i gang med å trekke på oss noen digre plagg i alle slags farger, og delte ut et tungt vatteppe til hver av oss. Deretter ble vi ferdig påkledd sluppet ned trappen og ut, der det foran huset stod en røslig buss og knurret med dyp røst. To av mennene løftet oss opp i den etter tur. I bussen var det noen flere voksne kledd i vattjakker og skinnluer. Syv av oss småguttene ble plassert på de to forreste setene, mens jeg og den skjeløyde Snørrluren, som var de siste om bord, fikk slå oss ned mellom mennene midt på det bakerste setet. Til høyre for meg satt den største gulliverkjempen. Han ordnet og dirigerte alle sammen, og alle adlød ham. Det ble tidlig vinter det året, med mye snø og sterk kulde. Hele byen var druknet i snø. Brøytekantene langs veien var tre ganger så høye som meg. Hvor bussen kjørte, var det ingen av oss som ante. En gutt som ble kalt Stinken, spurte hvor de kjørte oss, og da svarte han som var lederen: – Til et fly. – Et fly! Så gemt! Da skal vi fly høyt oppi lufta! – vi frydet oss. – Ja da, dere skal nok få fly! Dere skal fly over Ladoga. Vi kjørte sakte og lenge gjennom byen, uten å stanse noe sted, også etter at sirenene hadde begynt å hyle, og det ble løsnet artilleriskudd. Det skumret da vi kjørte ut av byen og ut på en enorm snødekt slette, der det eneste som brøt flaten, var veien vi kjørte på. Plutselig ble mennene vaktsomme, og vi hørte flydur. Sjåføren satte opp farten, det ristet, og vi ble skumpet hit og dit, særlig vi i baksetet. Veien var helt ødelagt under snøen. Flyduren kom nærmere. – Det er en «messer», utbrøt sjåføren. – Den kommer til å gjete oss. 18
– Få ungene ned på gulvet, under setene med dem! befalte mannen ved siden av meg, og ikke før hadde de fått oss dyttet under setene, så skar en skuddsalve gjennom bussen. Vi hørte neppe skuddene, for motoren duret og knurret, men vi forstod at «messeren» hadde angrepet, for det var blitt hull i busstaket. Det ble ingen ofre for det første angrepet. Sjåføren presset de siste kreftene ut av motoren for å komme over denne djevelens mark så fort som råd. «Messeren» kom tilbake, sneiet over oss og angrep på nytt. En av mennene som stod ved førerhuset falt, og en av guttene satte i et forferdelig skrik … Jeg stakk hodet instinktivt ut fra under setet, og plutselig kom «messeren» inn for tredje gang, nå på siden av bussen, og sendte en salve gjennom vinduene på venstre side. Det bokstavelig talt haglet over oss med enorme mengder glasskår. Et av dem skar seg med kortenden inn i øyenbrynet mitt, like ved neseroten. Sjefen ved siden av meg tok meg øyeblikkelig på fanget og trakk glassbiten ut. Jeg svelget blod og besvimte. Jeg kom til meg selv, liggende på en trebenk i en eller annen liten trehytte. Utenfor vinduet så vi en vid, hvit slette omkranset av skog. Jeg så på verden med ett øye, det andre var sammen med en stor del av hodet mitt inni en stor bandasje. På denne tiden forstod jeg ennå ikke russisk. Lederen i skinnlua løftet meg opp fra benken og satte meg ved siden av seg, nærmere den oppvarmede ovnen, og sa noe for å trøste meg. De andre guttene trykket seg sammen omkring ovnen og glante inn i den levende flammen med alvorlige, voksne glugger. Etter noen minutter kokte det opp i den store kobberkjelen på ovnen, og øyeblikket etter delte de ut til hver av oss et blikk-krus og en bit kandissukker med brød til. En skummel kjempefyr med 19
barter og skjegg drysset te rett fra pakken ned i tekannen, rørte litt rundt i den med en diger kniv, og gav seg så småningom til å skjenke i krusene våre. Da vi hadde drukket te, fikk vi lilleputtgutter ordre om å kle på oss, kneppe knappene og gå nødvendige ærender ut i gården. Deretter begynte de å pakke oss inn, en og en, de rullet oss inn i vatteppet fra staten og forvandlet oss alle sammen til pattebarn, reivet i hver vår konvoluttbylt. Det ble syv slike konvolutter. Hvorfor ikke ni? Hvor var de to siste guttene blitt av? – Jeg visste ikke hvordan jeg skulle spørre. Kanskje var de blitt alvorlig såret eller rett og slett drept da bussen ble beskutt. De kraftige karene bar oss i armene sine som spedbarn gjennom mørket, bort til et fly som stod i skogkanten. Det var et ganske stort fly, forekom det meg den gangen, og det var en masse menn der som lastet inn noen kasser, som de tok fra lastebiler og lempet fra den ene til den andre. Byltene med oss inni ble sendt på samme måte, fra hender til hender og opp i flyet. Inne i flyet ble vattpakkene med oss i plassert på trebenker som hadde ryggstøet festet til sideveggene i flyskroget, og bundet fast til dem med tau. Mellom benkene var det bygd en konstruksjon for en skytter, den lignet på en gardintrapp. Midt mellom fire trebjelker som stod festet opp mot taket, var det en platting av planker med trinn. I taket av kabinen over den var det skåret ut en luke, der det var festet et stort maskingevær. På begge sider av denne kampkonstruksjonen stod det trerammer, fra dørken til taket og fra høyre side over til venstre. Til dem var det festet noen solide kasser. De tok opp hele rommet, bortsett fra noen smale passasjer. Antagelig hadde man gjort dette flyet om fra passasjerfly til lastefly i hui og hast. Flyvinduene var firkantede med avrundede 20
hjørner og ble tildekket innenfra med metallskiver. Kabinen ble opplyst av to matte, blinkende lyspærer. Det var den samme pan, sjefen som kommanderte arbeidet her, som i bussen – sidemannen min. Alle de andre utførte ordrene han gav, flyverne også. Jeg var bundet fast midt imot beina på soldaten som skjøt, men faktisk så jeg fra min plass der nede bare de digre svarte filtstøvlene hans. Alt det som foregikk inne i flyet, husker jeg bare i brokker. Enten mistet jeg bevisstheten innimellom på grunn av såret – jeg hadde tross alt fått en skikkelig smell av glasskåret i bussen, eller så hadde de gitt meg og også de andre småkrypene søt te med litt sprit i, så vi ikke skulle lage baluba. Jeg kan ikke huske at flyet tok av. Antagelig var jeg i en form for rus. Jeg våknet av at flyet gjorde noen voldsomme kast og krenget kraftig. Det var bra vi var bundet fast med tau, ellers ville vi blitt smurt utover dørken, alle sammen. Jeg er ikke i stand til å si hvor lenge vi var i luften. Det sivet et svakt lys inn fra maskingeværluken – antagelig var det i ferd med å lysne. Det holdt på å skje noe med flyet. Mennene hadde reist seg opp og stod og holdt i bjelkekonstruksjonene. Skyttersoldaten stod på trappen sin rett overfor meg og sendte ut salver fra maskingeværet. Jeg forstod ikke straks at han skjøt for å forsvare oss mot fienden, som forfulgte flyet. Flyverne gjorde sitt beste for å unnslippe angrepet og var begynt å krysse i luften, de la flyet snart på venstre, snart på høyre side. I disse øyeblikkene ble vi hengende i luften i byltene våre. Hvor lenge den pågikk, denne ulike kampen mot «messerne», vet jeg ikke. Jeg var glidd inn i et eller annet sluk igjen. Etter en stund så jeg igjen med det ene øyet, som 21
i en drøm, at trappen til skytteren raskt forvandlet farge til mørkerødt. Blod. Men hvor kom det fra, der det rant ned trappen? – tenkte jeg i ørske. Og plutselig gled kroppen til soldaten samme vei som blodet, nedover furutrinnene, med hodet knust av en ekspansjonskule. Det luktet svidd inne flyet. Det var første gang jeg så døden, og det like ved meg – i nærbilder. Det kan hende jeg tenkte forvirret fordi jeg var såret. Eller kanskje hadde jeg vent meg til begrepet døden i løpet av de to og en halv månedene blokaden hadde vart. Men merkelig nok var jeg ikke redd verken for meg selv eller for de andre. Jeg tok det bare som en kjensgjerning at den soldaten var død. Krig avstumper. Etter at bussen var blitt beskutt, og jeg fikk se det blodet, var det liksom noe som revnet inni meg – jeg ble ufølsom. Den eneste følelsen jeg hadde, var at det var kaldt. Inne i vatteppebylten kjente jeg at beina mine hadde forvandlet seg til en slags frosne stumper. Treflyet vårt hadde åpenbart fått seg en skikkelig smekk. Det tok fyr fra akterenden. Mennene forsøkte å få has på ilden med brannslukningsapparater. Plutselig jog en stikkende smerte gjennom hodet på meg – vi dalte i rasende fart. Jeg forsvant igjen fra denne verden – jeg besvimte. Jeg våknet igjen idet det rykket i meg med en vill kraft der jeg satt i bylten min bakover fra cockpiten. Alle de som hadde strevet med å slukke ilden, lå hulter til bulter på dørken, det var tydelig at de hadde slått seg. Flyet raste inn i snøen ved bredden av en innsjø og skled av gårde på buken. Jeg kan til og med huske den underlige skrapende lyden av flyet mot snøen. Jeg husker ropene (ordene forstod jeg ikke) fra sjefen, der han lå på gulvet og brølte til flyverne da flyet bremset opp. Deretter kom han seg på beina, jeg syntes jeg så at han 22
korset seg, og så gav han seg til å kommandere. Noen av karene befalte han å fjerne metallskivene som dekket flyvinduene, knuse glasset og dytte oss smårollinger ut gjennom dem og bære oss femti meter unna flyet. Andre fikk ordre om å redde kassene, dra dem ut av vinduene eller dørene, enda andre skulle holde flammene i sjakk utenfra og inni, til alt og alle var evakuert. Flyverne fikk ordre om å ta løs alt utstyr, og bære det de rakk ut av flyet, verktøy, jernplater, de tørre matvarene, spriten og alt av verdi. Karene jobbet som maur før et uvær, inn og ut av flyet, de bar ut kasser, verktøy, mat og annet. Jeg kan huske at de brukte øks og hugget av tauene som vi var bundet med, før de skjøv oss ut gjennom vindusåpningene. Jeg husker at vi ble lagt på rekke og rad i snøen. Da mesteparten av bagasjen var båret ut av flyet, og de hadde trukket alt så langt som mulig unna, eksploderte flyet. Jeg besvimte igjen og ble borte en lang stund. Jeg våknet av at det luktet sterkt av sprit. I et skur bygd av kasser og presenning satt de voksne karene og gned våre forfrosne føtter, hender og ansikter med sprit. For å få varmen i oss bød de oss å drikke en glohet medisin – vann med sprit. Så lenge det var dagslys, drev alle de voksne med å bygge en leir i snøen, den lignet på en rund festning. Midt i ringen anla de et bål, og faktisk neste dag plasserte de en ovn av metall der, som de hendige karene hadde greid å klemme i hop av jern fra flyet. Av metallrestene fikk de lagd noen spader og små dører som kunne brukes i gammer. Alt som var igjen av flyet, ble brukt til noe. Omkring bålet og ovnen vokste det opp fem gammer med vegger av kasser og gulv av granbar, og med presenning trukket over. Jeg kan huske at de voksne karene måtte krype inn i gammene. Den varmeste gammen tilhørte oss 23
småkryp. Leiren fikk nye forbedringer dag for dag, den ble hyggeligere og varmere. Hvor mange dager vi bodde her, kan jeg ikke huske, men det var ganske lenge. Til å begynne med fikk vi vann ved å smelte snø, men så hugget de en råk i Ladoga. For å skaffe ved måket de en sti fra oss og bort til skogen. Den karen som var sjefen, sendte flyverne av gårde for å finne de nærmeste landsbyene. De var varmt kledd og hadde kart med seg. De skulle bakse seg gjennom høy snø mer enn ti kilometer. De første dagene hadde vi restene av tørrmaten å spise, det ble kokt grøt av rugmel med tilsatt eggepulver. Det var nydelig mat. Den tredje dagen kom flyverne tilbake på ski og hadde med seg kjelker med poteter, kål, gulrot og løk og andre godsaker fra en landsby. Da ble det arrangert fest til ære for dem. Vi var også med – vi ble plassert på benker som karene hadde hugget til av furustokker og fikk hvert vårt krus med te fra landsbyen, og i tillegg en hel gulrot hver. Det var faktisk ikke alle guttene som visste hva de skulle gjøre med den. Det gikk flere dager før det kom noen for å hente oss: to enorme lukkede biler på larveføtter. Vi ble pakket inn i teppene våre igjen og lastet inn i snowmobilen sammen med kassene som var surret sammen med tau. Vi reiste av sted fra leiren i skumringen, og kom frem til en jernbanestasjon mot middagstid dagen etter. Jeg kan huske at karene behandlet kassene med stor forsiktighet. Først senere, på stasjonen, eller kanskje var det i toget, fikk jeg høre at det som var i dem, var tegninger og prosjektarbeider til det nye kampflyet vårt, og at den karen som var sjefen, var ingeniøren som hadde konstruert dette flyet. Ingeniørmannen het Sergej, og etternavnet hans var Jerosjevskij, eller kanskje Jarosjevskij. Men hvorfor hadde han tatt oss, guttunger fra statens 24
barnehjem, og ikke vanlige barn med seg i flyet for å frakte oss ut av Leningrad-blokaden? – Det var underlig. Hvorfor hadde denne snille Gulliver tatt seg spesielt av meg mer enn de andre, og til og med selv bandasjert hodet mitt? Kanskje fordi jeg smilte til ham med det ene øyet? Eller var det fordi jeg hadde kors om halsen? Vi ble sendt med tog til Kujbysjev, og der ble vi overlatt til et barnehjem som tilhørte NKVD. Der tok personalet fra meg korset, det som var det siste jeg hadde fra min matka Bronia.
Statens hus Gamle bilder fra fjerne år, som en gang stod for oss som hverdagslige og uinteressante, borer seg med årene inn i hukommelsen og står lysende frem med alle sine uventede detaljer. I disse ulvetidene, da to barteprydede førere hadde fått millioner av voksne mennesker til å kjempe på liv og død i den europeiske delen av Russland, var alt ro og fred hos oss i det fjerne Sibir. Det var ikke noe spesielt ved tilværelsen vår i det mønstergyldige barnehjemmet i NKVDs regi, som lå bortgjemt i tettstedet Tsjernolutsji ved bredden av Irtysj i det fjerne Sibir. Vi bodde og levde i beste velgående i statens hus, som det het på folkemunne, til gjengjeld hadde vi det varmt og godt og tak over hodet i denne solide fireetasjes mursteinsbygningen – som sant nok var et transittfengsel, som var blitt for trangt for voksne folk og omgjort til barnehjem. Folk hadde begynt å kalle barnehjemmet for «korsfengsel for unger». På dørene inn til sovesalene kunne vi se merker etter matelukene, og på noen av vinduene satt det fremdeles fengselsgitter. Men det gjorde ikke oss noe, faktisk tvert 25