Med penn og pistol av Bernt Rougthvedt

Bernt Rougthvedt

med penn og pistol Om politiminister Jonas Lie

© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatter har fått støtte fra Institusjonen Fritt Ord, Det faglitterære fond og Arkitekt Eugen Nielsens stiftelse til å skrive manuskriptet til denne boken.

Forlaget har gjort sitt ytterste for å komme i kontakt med alle rettighetshavere til bildene, men ber eventuelle fordringshavere henvende seg til oss.

ISBN 978-82-02-27290-6 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: NTB/Scanpix Sats: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Stempel Garamond 10,5/13,5 pkt og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Takk til

9

Forord

11

1 Fin-de-siecle gutt 17 Kathrine og Erik – «Joa lever brilliant!» – Kunstnerdalen – Vestbaneguttene 2 Midt i slagtummelen 30 Krigskorrespondent – Første gang i felten – Bedrøvet til døden – Sosialismens æra 3 Slektens siste Jonas 42 Gongongen – Vilnaekspedisjonen – Modne til å skytes – Orla Wolff – To bryllup og en jobb i Bergen 4 Slagbjørn med sjel 55 Randsfjordkonflikten – Statspoliti mot bønder – Fra Alexanderplatz til Meieritorvet – Besynderlig sjel – Den sterkestes rett – Et avhugget, grinende hestehode 5 Internasjonal politioffiser 71 Ulykkestraktaten – Grevinnen og majoren – Mytteriet i Ulankasernen – Represalier … og ros – Barbarisk fanatisme – To blad Lie på Lahaugmoen

6 Den evige jøde 86 Hevnens madonna – Forakt for menneskeliv – Fnugg av nazisme – Norges første konsentrasjonsleir – Revolusjonens nomade 7 Utrykningssjef 100 Alexandrette – Fetisjisme – En hai følger båten – Et mannfolk – Grå katt – Uvederheftig bløffer 8 Krigspolitimester 118 Vinterkrigen – Seks spioner – Halv krigspolitiavdeling – Ensom polarulv 9 For Kongen og Nygaardsvold 126 Quislings justisminister – Møte med Hambro – Trafikkpolitisjef – Feige briter – Tyskernes mann 10 Kommunistregistrering 140 Okkupasjonsmaktens beskytter – Til Kirkenes med Terboven – Kommunistaksjon – Quislings erstatter – Himmler 11 Tysklands sanne venner 152 Antiquislingkretsen – Politiminister i Riksrådet? – Ingen håndsrekning fra Himmler – Kommissarisk regjering – Kanossagang 12 Politiet i den nye tids tjeneste 163 Himmler og Terboven – Omorganiseringsplaner – Politiet under tysk kontroll 13 Fra politimann til partimann 173 Mitläufere – Panikk i Oslo-politiet – Uten retningslinjer – Konflikter med Hirden – Demonstrasjoner i Stavanger – Nordisk hilsen

14 Himmlers norgesbesøk 186 Norgesvenn – «De brente våre gårder» – Kjempende forvaltningsmenn – Stormen på Klidipasset – Opprettelsen av Norges SS – SS-skolen på Elverum 15 Politiet organiseres etter tysk modell 203 Politiets to hovedavdelinger – Rettsstaten undergraves – Statsbeskyttelseskorps – Politiministerens sjåfør 16 En rakrygget og fornem karakter 215 Hensynsløs hardhet – Unntakstilstand – SS- und Polizeigericht Nord – Spesialtog fra Grünewald 17 Livlige dager i Odessa 224 I forrige generasjons fotefar – Tøff tjeneste – Den sovjetiske tragedie – De hengtes by – Endlösung-aktør 18 Lokes fryktelige avkom 239 Durchgangsstrasse IV – Nordiske dyder – Utstikker I – Jødinnen Cohn 19 Vilje til kamp og offer 250 Norges plass i Pangermania – Germanske SS Norge – Politimenn til Østfronten – Sultgetto – Rotter og lus – Den søte juletid – Legionskommandør 20 Vendepunkt 271 Fiasko i Mittau – Volynisk sumpfeber – Stammeopprettholderen – Kvinnfolkarbeid 21 Kampen for alle gode makter 284 Minimal tilgang – Aktion Polarkreis – Frykten for et Sovjet-Norge – Mannen i Mauerwald – Tomme løfter

22 Politiets særdomstol 299 Bolsjevikisk morderhånd – Slakterbenken – Familieidyll – Rød brenning – Blodtørstig hund 23 Indre fiender 313 Taterplagen – En Scharffenberg-løsning – Linjeskifte – Waaler-saken – Attentatet i Blindernveien 24 Forberedelser til sluttkamp 330 Bandekampområde – Fem på tolv – Urokkelig – Fem fiolette tabletter 25 Skallum 342 Ingen overgivelse – Herrer over egne liv – Nazismens siste skanse – 11. mai 1945, klokken 19.30 Noter 355 Navneregister 423

Takk til: Terje Emberland, Matthew Kott, Sigurd Sørlie, Olav Bogen, Øivind Holt, Nicola Kaercher, Tom B. Jensen, Lennart Westberg, Per Ole Johansen, Lars Borgersrud, Bjarte Bruland, Ole Kristian Grimnes, Ola Teige, Paul Røthe, Bodil Katarina Nævdal, Mari Jonassen, Arnhild Skre, Benedicte Orvung, Ivo de Figueiredo, Jørn Olsen, Trygve Wang, Sigurd Bakke Styrvoll, Henrik Hedbo, Knut Olborg og sikkert mange flere!

Forord Selv om Jonas Lies liv før Den andre verdenskrig var både interessant og fargerikt, har jeg i denne biografien valgt å fokusere mest på okkupasjonsårene 1940–45, da han var den nest viktigste Nasjonal Samlingpolitiker etter Vidkun Quisling. Det nye med denne boken er at den legger størst vekt på Jonas Lie som Himmlers håndplukkede mann til å lede det norske Politidepartementet og Germanske SS Norge. Dette innebærer at SS-organisasjonens politikk i Norge får et større fokus enn dens innflytelse og konkrete resultater skulle tilsi. Andre viktige aktører i okkupasjonsstyret er ofte bare summarisk omtalt. Av den grunn har jeg valgt å gi en kort oversikt over institusjoner og organisasjoner som spilte en sentral rolle her i landet under krigen, for de av leserne som behøver et slikt draft for å kunne navigere gjennom et så kaotisk og konfliktfylt farvann som nazistyret 1940–1945 var: Wehrmacht (den tyske hær, marine og flyvåpen) hadde ansvar for de militære områder under okkupasjonen og var ledet av Wehrmachtsbefehlhaber i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst (april 1940 – november 1944), Lothar Rendulic (november 1944 – januar 1945) og Friedrich Böhme (januar–april 1945).

Abwehr var den tyske militære kontraspionasje- og etterretningsorganisasjon og ble etablert i Norge like etter okkupasjonen som Abwehrstelle Norwegen.

Rikskommissariatet (Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete, RK) hadde ansvar for de sivile områder i det okkuperte Norge. RK skulle holde oppsikt med forvaltningen i Norge og 11

med penn og pistol

de forskjellige avdelinger kontrollerte hver sin gren av norsk sentraladministrasjon gjennom Terbovens forordninger. Josef Terboven var rikskommissær i Norge april 1940 – mai 1945.

Einsatzstab Wegener (Einsatzstab der NSDAP) var en hovedavdeling innen rikskommissariatet, ledet av Paul Wegener (september 1940 – mai 1942), Hans-Hendrik Neumann (mai 1942 – senhøsten 1944) og Heinrich Schnurbusch (frem til kapitulasjonen). Einsatzstab hadde opprinnelig til oppgave å omdanne Nasjonal Samling etter forbilde av det tyske nazipartiet (NSDAP), men Heinrich Himmler anså avdelingen som utgangspunkt for sine forsøk på å la SS trenge inn i NSDAP’s arbeidsområde. Både Wegener og Neumann var høyt rangerte medlemmer innen SS. SS (Schutzstaffel) ble ledet av Reichsführer-SS (RFSS) Heinrich Himmler. Organisasjonen var på grunn av Gestapo, Waffen-SS og Totenkopfavdelingene Det tredje rikets mest fryktede terrorinstrument. SS hadde tre hovedavdelinger, Allgemeine SS, Waffen-SS og Sipo-SD. Sjefen for SS-Hauptamt, det veldige SS-byråkratiets sentraladministrasjon, Gottlob Berger, besøkte Norge en rekke ganger. Himmler var også Chef der Deutschen Polizei og etablerte i 1936 et Hauptamt for ordenspolitiet (Orpo) med Kurt Daluege som sjef, og et tilsvarende Reichssicherheitshauptamt (RSHA) for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst (Sipo-SD), ledet av Reinhard Heydrich.

SS i Norge (Orpo, Sipo-SD, Waffen-SS og norsk politi) fungerte som rikskommissær Terbovens eksekutivmakt under okkupasjonen. Den øverste leder for SS her i landet var HSSPF (Höherer SS- und Polizeiführer) Nord Fritz Weitzel (april – juni 1940) og Wilhelm Rediess (juni 1940 – april 1945). HSSPF Nord hadde kommando over alle SSorganisasjoner i Norge. Hans viktigste oppgave var å etablere et statsbeskyttelsekorps (Staatsschutzkorps) her i landet ved å gjøre den norske politietaten til en integrert del av SS. HSSPF hørte polititjenestelig under Reichsführer-SS Heinrich Himmler, samtidig som han personlig var underlagt rikskommissær Terboven.

12

forord

BdO (Befehlshaber des Ordnungspolizei) hadde ansvaret for seks tyske ordenspolitibataljoner (Orpo-bataljoner), til sammen omkring 3500 menn, som var stasjonert i Norge under okkupasjonen. Fra april 1940 til mai 1945 var seks forskjellige personer BdO i Norge.

BdS (Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD), Franz Walther Stahlecker (april – november 1940) og Heinrich Fehlis (november 1940 – mai 1945), var ansvarlig for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo-SD) i Norge. Den mest kjente avdeling var IV Gestapo (Geheime Staatspolizei) som var den eksekutive del av organisasjonen og ansvarlig for arrestasjoner, avhør, tortur, fengsel og likvidasjoner.

BdWSS (Befehlshaber der Waffen-SS) i Norge ble opprettet av Heinrich Himmler i juni 1940. Stillingen tilsvarte den BdO hadde overfor ordenspolitiet og BdS overfor sikkerhetspolitiet. Norge var det første land som fikk en BdWSS. Waffen-SS var den militære delen av SS og skulle bestå av en rasemessig og ideologisk elite. Mellom 4000 og 4500 norske frivillige ble rekruttert til Waffen-SS i løpet av okkupasjonsårene.

Regiment Nordland ble sagt å skulle bestå av norske Waffen-SS-frivillige som ble rekruttert våren 1941. Nordmennene ble i stedet fordelt på de tre regimentene i SS-Panzerdivision Wiking og flere av dem deltok i angrepet på Sovjetunionen 22. 06. 1941. Norske frivillige tjenestegjorde også i SS-Panserregiment Norge og SS-Skijegerbataljon Norge under okkupasjonen.

Den norske legion (DNL) var en formasjon av norske frivillige som ble tildelt det tyske 50. Armekorps ved Leningradfronten. 1. Politikompani under Jonas Lies ledelse var tilsluttet DNL i perioden oktober 1942 – februar 1943. Senere ble 2. Politikompani, 3. Politikompani og 4. Politikompani opprettet. Jonas Lies ambisjon var at samtlige norske politimenn skulle ha tjenestegjort på Østfronten.

13

med penn og pistol

NS (Nasjonal Samling) var et politisk parti ledet av Vidkun Quisling.

Nasjonal Samling ble Norges eneste lovlige parti 25.09.1940 og en norsk regjering av kommissariske statsråder (statsråder som styrte hvert sitt departement på vegne av Rikskommissariatet) ble utnevnt. 01.02.1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en nasjonal regjering bestående av NS-medlemmer. Jonas Lie var politiminister både i den kommissariske og i den nasjonale NS-regjering. Nasjonal Samlings viktigste underorganisasjon var Hirden, partiets uniformerte, men ubevæpnede stormtropper.

AT (Arbeidstjenesten) var en samfunnstjeneste hvor unge menn ble satt til å bygge veier, demninger etc. AT ble opprettet av Administrasjonsrådet og kom 25.09.1940 under kommissarisk statsråd for arbeidstjeneste og idrett, Axel Stang, som innførte fire–åtte ukers obligatorisk tjeneste. Under okkupasjonen ble AT oppfattet som politisk nøytral, til tross for at den ble nøye kontrollert av sin tyske søsterorganisasjon Reichsarbeitsdienst (RAD). Gottlob Berger betraktet Arbeidstjenesten som en oppdragelse og forberedelse til fremtidig medlemskap i GSSN eller Waffen-SS. GSSN (Germanske SS Norge) var en norsk avdeling av Allgemeine SS opprettet 21.07.1942, etter at Norges SS, opprettet 21.05.1941, i praksis var gått i oppløsning. GSSN fikk 1285 medlemmer og 4000 støttemedlemmer under krigen.

Norsk politi var fra 25.09.1940 ledet av et eget Politidepartement, med Jonas Lie som minister. 25.10.1940 ble departementet underlagt HSSPF Nord Wilhelm Rediess på vegne av Rikskommissariatet. Året etter ble norsk politi omorganisert etter tysk modell. Det ble innført politipresidier og etaten ble delt i to avdelinger: Ordenspolitiet og Sikkerhetspolitiet.

Ordenspolitiet ble ledet av Egil Olbjørn. For å utdanne aspiranter ble det fra 01.07.1941 etablert et skolekorps med to trinn: Ordenspolitiets Skoleavdeling (senere «Øvelsesbataljonen») på Kongsvinger og Oslo politibataljon (senere «Ordenspolitiets beredskapsavdeling») ved Gardekasernen på Majorstuen. Dette var et ledd i planene om å danne et 14

forord

statsbeskyttelseskorps i Norge: Aspirantene fikk militær opplæring og ble undervist i «verdensanskuelseslære», dvs. SS-organisasjonens raseideologi.

Sipo (Sikkerhetspolitiet) ble ledet av Oliver Møystad (november 1941 – juli 1943) og Karl A. Marthinsen (juli 1943 – februar 1944). Sipo besto av Kriminalpolitiet (Kripo) og Statspolitiet (Stapo) med Marthinsen som sjef. Statspolitiet hadde blant annet ansvaret for Politiets Særdomstol. Høsten 1941 ble det også opprettet et Grensepoliti (Grepo) underlagt Statspolitiet, med Erling Søvik som sjef.

1

Fin-de-siecle gutt «Ja, bestefar Jonas skulle bare visst at hans kjære sønnesønn skulle skeie sånn ut,» bemerket en gang Jonas Lie (1899–1945). Man skulle kanskje tro at det var karrieren som politiminister i Quislings regjering, standartfører i Germanske SS Norge og Sturmbannführer i Waffen-SS han siktet til, men nei; denne replikken falt halvannet år før Lie gikk i den tyske okkupasjonsmaktens tjeneste, og utskeielsene han snakket om var kriminalromanene han før krigen utga under pseudonymet Max Mauser.1 Uttalelsen minner oss likevel om den nesten ubegripelige livsreise Lie gjorde. Han var sønnesønn av Jonas Lie (1833–1908) – en av «de fire store» og Skandinavias mest solgte forfatter i et par tiår, med bøker som gikk i store opplag og ble oversatt til all verdens språk. Han var født til å være kulturbærer og endte opp som en svært aktiv deltager i det barbariet som den tyske nazismen utløste.

Hans nærmeste hadde selvsagt ingen forutanelse om denne tragedien da Jonas Lie den yngre ble født den 31. desember 1899. Tvert imot mente man at gutten som kom til verden på terskelen til det nye århundret var et varsel om bedre tider for hele Lie-slekten.

Vinteren 1899–1900 var en vanskelig tid for «bestefar Jonas». Han nærmet seg sytti, og selv om bokutgivelsene kom like hyppig som før, var det en stund siden han hadde produsert storverk som Livsslaven (1883), Familjen paa Gilje (1883) og Kommandørens Døttre (1886). Private bekymringer kom stadig i veien for skrivingen.

Hans hustru Thomasine hadde i et par år vært syk, hun var nervøs, hadde isjas og måtte stå opp annenhver time om natten på grunn av smertene. Det var et slag som rammet Jonas Lie hardt; foruten å være 17

med penn og pistol

hustru og vertinne, fungerte Thomasine som ektemannens ukreditterte medforfatter – hun tok del i planleggingen av handlingen i hans romaner, diskuterte arbeidet med ham underveis, leste gjennom manus og «strøk utskeielser fra emnet og forlangte mer eller anderledes diktet».

Nå på sine eldre dager hadde han større behov for hustruens assistanse enn noensinne. Jonas Lie var blitt svaksynt; han kunne bare arbeide i sollys eller sterkt lampelys, og det kunne være direkte livsfarlig for ham å bevege seg alene utendørs.

Lie bestemte at paret skulle flytte fra Paris til San Remo. Et opphold på sydligere breddegrader ville gjøre hustruen godt, mente han, og planla å bli boende på den italienske rivieraen i halvannet år. Men værgudene viste seg slett ikke å være på det norske forfatterparets side.

Vinteren 1899–1900 var det så bitende kaldt at Lie ikke klarte å skrive én setning.

I tillegg hadde Jonas og Thomasine Lie pengeproblemer. Trass i at hans kjente romaner kom i nye opplag gjennom hele 1890-tallet, måtte Lie stadig låne av sin forlegger for å betale gamle fordringer – til sist skyldte han hele 20 000 kroner. «Vi er saa optagne af penge og Pengetanker for Tiden,» skriver Thomasine høsten 1899, «det er os en saa uendelig Trang saavidt det kan gjøres, at faa greiet den gamle Gjæld.

Jonas faar ingen Ro før».

Da yngstesønnen Erik, redaktør i Dagsavisen, skriver til Jonas Lie og ber om et bidrag for å kunne fortsette driften, får han blankt avslag: «Med penger kan jeg aldrig mer hjælpe dig, om saa baade Bladet og Møbler og Alting røg for dig.» Erik Lie måtte i stedet låne 1450 kroner av farens forlegger. Men tanken på at han var ute av stand til å hjelpe sønnen økonomisk, plaget Jonas mer enn han ville innrømme.

Og for Thomasine innebar Eriks vanskeligheter en betydelig forverring av nerve- og søvnproblemene.2 Men så, den 1. januar 1900, mottok Jonas og Thomasine Lie et langt brev fra yngstesønnen. For en gangs skyld var det ingen bønn om penger, men tvert imot nyheten om en stor familiebegivenhet: […] nat til igaar […] kl. 12 minutter paa halv 4 fik Kathrine [Erik Lies kone] en gut, en stor, svær én og velskabt i alle maader. Hvem han ligner paa, ved vi ikke endnu. Næsen, øinene, munden og hænderne er vist mine og blondt haar har han. Men ansigtsfaconen og hagen er 18

fin-de-siecle gutt

Kathrines. Nu – han forandrer sig jo nu saa at si for hver time, saa det vel er umuligt at sige noget bestemt.3 Den nyfødte skulle arve sin berømte bestefars navn, og Erik var åpenbart ikke i tvil om at spedbarnet med tiden ville leve opp til det. Som for å understreke alle de fremragende slektsegenskaper som ukrystalliserte seg i det lille vidunderet, siterte han noen vers venner av Erik og Kathrine Lie hadde skrevet: Til den lille Fin-de-siecle gut, som Endnu har til gode at faa, og skabe sig et navn.

Vil du bli saa flink som far.

Tid Du ei at spilde har.

Men maa ta’ i som en kar.

Vil Du naa din Bedstefar, Maa Du ha’ til alting svar.

Lærdom tyngste lasset dra’r.

Vil Du bli saa god som mor, Maa Du følge hendes ord, Være snil mod smaa og stor.

Kan Du bli som bedstemor, Da jeg ganske sikkert tror, At Du faar det godt paa jord.

Til slutning vi begge ønsker dig det At livet maa bli Dig let […].4

Da Fin-de-siecle-guttens livsløp tok slutt drøyt 45 år senere, døde han som en av Norges mest forhatte personer. Det navn han hadde klart å «skabe sig» blir fortsatt forbundet med brutalitet og følelseskulde, landssvik, rettsløshet og folkemord.5

19

med penn og pistol

Jonas og Thomasine Lie med barn og svigerbarn i 1904. Erik Lie med lille Joa (Jonas Lie d.y.) på armen i andre rekke, Kathrine Lie til høyre for ham.

Kathrine og Erik Moren Kathrine Elisabeth Lie var født i Tromsø i 1876. Hun var datter av domprost Fredrik Christian Dons og Ebba Johanne, født Ullmann, og hadde to eldre søstre, Ragna Vilhelmine (født 1870) og Margrete Fredrikke (født 1872). I 1882 bosatte familien seg i Trondheim, hvor faren var ansatt som redaktør for Adresseavisen. Da Fredrik Christian Dons døde tre år senere, flyttet enken med barna til Kristiania.6 I hovedstaden kom Kathrines to søstre med i et miljø av kunstnere og litterater. Kritikeren Carl Nærup, var «kretsens hovedhjørnesten», 20

fin-de-siecle gutt

og blant de mer eller mindre faste medlemmer finner vi kritiker, essayist og dramatiker Nils Kjær, billedhugger Gustav Vigeland, forfatter Thomas Krag, filosof H. C. Hansen, dikter Sigbjørn Obstfelder og kunsthistoriker Jens Thiis. Traktementet var kaffe og likør, sigaretter og av og til nattmat, underholdningen besto hovedsakelig i å lytte til Nærup og Kjær «boltre seg i vill skjærmyssel». For søstrene Dons ga sammenkomstene uttelling også på kjærlighetsfronten; Ragna ble gift med Jens Thiis, Margrete («Maggen») med Nils Kjær.7 Det var gjennom sine svogere at Kathrine Dons ble kjent med Erik Røring Møinichen Lie (født 1869). Han var omgangsvenn med Kjær og Thiis, som i likhet med ham var bereiste unge menn, opptatt av å overføre europeiske kunst- og kulturidealer til hjemlandet. I november 1893 bestemte de tre seg for å danne Den norske forfatterforening.

Ideen var Erik Lies: «Formodentlig var jeg blitt grepet av denne mani likesom man i ungdommens dager kan bli grepet av frimerkesamling.

Jeg måtte danne forening, og da kolleger var lettvintere i den tiden, så var det ikke så vanskelig.»8 Sannheten var at Lie måtte henvende seg til kameratene, fordi etablerte forfattere ikke var interessert. Selv hans egen far sa tvert nei til å delta på stiftelsesmøte. Den norske forfatterforening ble derfor grunnlagt av tre menn i begynnelsen av tyveårene, som ikke hadde utgitt en eneste bok. Jens Thiis hadde ikke engang forfatterambisjoner, hans erfaring med yrket var kunstanmeldelser han hadde sendt Verdens Gang fra en studiereise til kontinentet. Nils Kjær hadde fått inn noen innlegg i små landsmålsblad, Fedraheimen, Dag i Norden og Social-Demokraten, Erik Lie arbeidet på en biografi om den franske dikter Honoré de Balzac.9 27-årige Erik Lie bodde fortsatt sammen med sine foreldre da han møtte Kathrine Dons. Nyheten om at paret hadde bestemt seg for å inngå ekteskap høsten 1897, ble derfor møtt med begeistring i kretsen: «I det hele tror jeg sjelden en forlovelse er blit modtaget med saadan henrykkelse som denne», forteller Kathrine. «Erik og jeg er dødstrætte begge to, for vi er i selskaber næsten hver aften til langt på nat. Det har vi nu holdt paa med i en maaned.» Den 16. desember giftet paret seg hos byfogden i Kristiania. Etterpå ble det holdt en frokost for dem hos Ebba Dons.10 Når Erik Lie valgte å gifte seg akkurat i 1897, skyldtes det at han 21

med penn og pistol

i mars det året hadde fått med seg kapitalkrefter på å starte Kristiania Dagsavis (Dagsavisen), et organ som skulle være helt fri for parti- og personhensyn. Han hadde nok regnet med at avisen, som la seg på en moderne linje med vekt på nyhetsstoff presentert i en frisk stil, ville bli en økonomisk suksess.

Slik gikk det imidlertid ikke. Lie, som fra 1898 også redigerte Dagsavisen, måtte bruke stadig mer av sin tid på å forhindre at eierne lot bladet gå inn. Høsten 1900 bestemte Erik seg for å kaste inn håndkleet. Da Jonas Lie gjorde helomvending og betalte pengene sønnen hadde lånt for å holde avisforetaket flytende, sa han opp redaktørstillingen. «Væk fra alle ækle ting, Dagsavisen […] og alt rundt», jublet Kathrine. «Vi tar med os pige og gutten og kofferter og saa drager vi afsted! Huset her leier vi bort møbleret helst til en stortingsmand. Pianoet sælger vi.»11 Erik og Kathrine flyttet til Paris. De skaffet seg en leilighet i 33 Rue des Accasias, i nærheten av Eriks foreldre, som hadde vendt tilbake til den franske hovedstaden.

«Joa lever brilliant!»

Jonas og Thomasines leilighet i 11 Avenue de la Grande-Armeé var «et stykke Norge» midt i Paris; ekteparet levde fullstendig avsondret fra byen og landet forøvrig. Christian og Oda Krohg, Arne og Hulda Garborg, Peter Egge og Johan Bojer var stadig på visitt for å spise sylte, fiskeboller, gammelost og mysost, drikke akevitt og diskutere på sitt eget språk.

Også Jonas Lie d. y. likte å besøke besteforeldrene. Jonas og Thomasines leilighet var et spennende sted å utforske for en liten krabat; det var kulørte glassruter i entreen, oppbevaringsstedet for en hvaltann, hjortehorn, pistoler og andre rariteter. I spisestuen var det messingbilder og skjold på veggene, og i taket hang en utstoppet måke som Alexander Kielland hadde forært sin forfatterkollega. På soverommet var det norske flagg plassert over sengen, sammen med en laurbærkrans Jonas Lie hadde mottatt under feiringen av sin 60-årsdag i København.12 Lille Jonas stortrivdes i Paris, forteller moren i desember 1900. Han kravlet omkring og hermet etter sine foreldre; pusset en av dem nesen, 22

fin-de-siecle gutt

Jonas og Thomasine Lie med barnebarn. Joa til venstre i første rekke.

skulle straks han også. Han var gresselig glad i sin far, «men han er nu ogsaa saa snil med ham, leger og snakker med ham, ja han gaar endog ogsaa ud med ham af og til.» Gutten var imidlertid litt betenkt når det gjaldt sin berømte bestefar, Jonas Lie, med sitt milde, blide vesen og pussige nordnorske tonefall: «Han er ikke saa ganske sikker paa, hvad han syns om ham.»13 De neste fire årene kan Kathrine rapportere at sønnen utviklet seg hurtig. Han lærte seg snart å snakke, og da han først behersket kunsten, snakket han uten opphold. I mars 1902 skriver hans mor at hun tar med seg «Joa» på besøk til sin mor i Kristiania: 23

med penn og pistol

Det blir jo ogsaa noksaa deiligt at slippe madstel og opvask en tid og noksaa deiligt blir det ogsaa at slippe den skravleungen lidt af og til. Han kan godt sidde og snakke uophørlig i en hel time uden stands. Min mor har jo den deiligste store laave, hvor han kan gaa og sulle fransk trygt hele dagen. […].»14

«Joa» var navnet han hadde gitt seg selv, og som omgivelsene umiddelbart adopterte. Det forhindret forveksling mellom den lille og den store Jonas. Vanen med å herme etter sine foreldre gjorde ham veslevoksen.

For eksempel tiltalte han alltid sin far ved fornavn. En gang han fikk skjenn, kvitterte han på denne måten: «Jeg synes du opfører dig baade utækkelig og uelskværdig mod mig Erik».15 Thomasine Lie falt fullstendig for sin fremmelige sønnesønn. «Joa er mageløs», mente hun. På Kristi Himmelfartsdag hadde Erik og Kathrine vært til middag i 11 Avenue de la Grande-Armeé, og siden det var tjenestepikens fridag, påtok Joa seg hennes oppgaver. Han «gik da alle Ærinder efter Fløde etc. Ellers er Kjøkkenvægten det morsomste i Verden, han er Kjøbmand og veier i det uendelige, men han er for dyr – 8 Fr for et Salt – altfor Meget.»16 Han var i aktivitet hele tiden og fant stadig på nye skøyerstreker. I så måte er det en prestasjon at malerinnen Oda Krogh klarte å få ham til å sitte stille slik at hun kunne male hans portrett både i 1904 og i 1905. Joa lever briljant, opplyste hans mor. Hennes eneste bekymring var at han så sjelden fikk anledning til å omgås andre barn.17 En distinkt ensidighet i måten han lekte på, var hun merkelig nok ikke bekymret for. Fire år gamle Joa hadde nemlig en altoppslukende interesse her i verden, nemlig krig. Denne lidenskap skyldtes ikke arveanlegg, men en skjellsettende opplevelse under et ferieopphold i landsbyen Dormelles. Senere i livet kom han flere ganger tilbake til episoden, det kan ha vært hans aller første barndomsminne; den varme sommerkvelden da han sammen med tre, fire jevnaldrende sto med ryggen mot en murvegg.

Franske kadetter hadde nettopp avholdt sommermanøver i nærheten av Dormelles; «kanoner og hester og soldater i blå kapper og høirøde bukser – uniformene fra det tredje keiserdømme, fra felttoget i Mexico og krigen i 1870 gikk igjen.»18 Landsbyungene lekte krig i flere uker etterpå. En snill snekker laget våpen til dem, og når 24

fin-de-siecle gutt

han var i godt humør, spanderte han endog en forgylt stift på tresablene.

Det var en strålende, jublende tid, husket Joa – fransk høysommer over mark og eng; røde valmuer blusset mot kvelden og solen gikk loddrett ned bak horisonten. Skumringen skalv bare noen få minutter før mørket kom. Og utenfor ungenes slagmark sto foreldrene og ropte sitt forsinkede avkom inn med høye, fortørnede stemmer.

Men denne kvelden var de unge krigerne mer opptatt enn vanlig.

Lille Joa og hans lidelsesfeller var dømt til døden som «prussiens» (prøyssere) og skulle skytes. Den norske fireåringen var den eneste som ikke bar sin skjebne med fatning. Han så for seg foreldrenes reaksjon når han kom hjem etter henrettelsen – landsbygaten var full av kukaker. Han trådte frem fra geleddene og ba tynt om å få slippe å falle, idet han pekte på sine hvite klær. Fienden viste seg høymodig og ga Joa amnesti på stedet. Så skjedde rettferdigheten fyllest, eksekusjonspelotongen hevet sine trestokker og ropte «bom». På begge sider av den benådede falt hans kamerater omkull i skitten.

Tilbake i Paris var det ingen jevnaldrende å leke krig med, Joa måtte bruke farens sjakkbrikker i stedet. På sin femårsdag fikk han «Beleiringspil» av en tante, og ble snart en så dyktig militærstrateg at han gang på gang vant over sine foreldre.19 Lidenskapen fikk en voldsom stimulans da den russisk-japanske krig brøt ut i februar 1904. Konflikten varte frem til mai året etter, da japanerne ødela den russiske østersjøflåten som hadde seilt rundt halve kloden for å hjelpe styrkene i Port Arthur. Katastrofen tvang tsar Nikolaj II til å be Japan om fredsforhandlinger.

«Joa interesserer sig kun for Russere og Japanere og krig og soldater», beretter Kathrine: Han har lavet sig en Port Arthur og leker krig med Schakbrikkene hele dagen. Og hele Legen gaar paa fransk. Han snakker alltid fransk naar han leker.20

Kunstnerdalen Etter få måneder i Paris hadde Erik Lie fått en stilling ved Sainte-Geneviève-biblioteket. Arbeidet gikk ut på å utarbeide en katalog for bibliotekets samling av 7000 skandinaviske bøker.21 Det var ingen stor post; kun «3 timer 4 ganger i ugen,» forteller Kathrine , «og for det faar han 5 fr hver gang han er der.»

Den samvittighetsfulle og flittige Erik Lie gjorde likevel en prisverdig innsats. Det var hans fortjeneste at Det skandinaviske bibliotek, senere Bibliothèque Nordique, fikk egne lokaler i 8 Place du Panthéon.

Da hans katalog over boksamlingen utkom i 1908, hadde den økt til ca.

20 000 bind.22 Erik syntes arbeidet ved Sainte-Geneviève-biblioteket var så morsomt, opplyser Kathrine. Ved årsskiftet 1905–06 ble han imidlertid nødt til å flytte tilbake til Norge. Erik Lie hadde måttet be utenriksdepartementene i Sverige og Danmark om penger til å finansiere Det skandinaviske bibliotek. I 1905 medførte unionsoppløsningen at hverken det svenske eller det norske UD ga økonomisk bidrag til katalogiseringen, og dermed gikk også det danske utenriksdepartementet tilbake på sitt løfte om støtte. Erik måtte ta med seg boksamlingen hjem til Norge for å fullføre arbeidet mens han prøvde å livnære seg på «Digtningen og ellers alskens skriveri». Han leide Villa Granskog i Asker, et koselig hus, med to værelser og kjøkken: […] men Kjøkkenet har vi skabt om til Spisestue og naar vi ingen Pige har saa gaar det saa udmærket. Til Vaaren og Sommeren har vi jo Verdens deiligste Veranda. Andre Etage staar ledig […], men forløbig har vi saa nok med første og heller ingen Ting at sætte i de Værelsene. Forresten skal vi holde gris og høns naar det lider lidt mer mod Vaaren.23

Erik Lie kjøpte huset i mars året etter, med «Afdrag og Renter, Assurance og Skat» kostet det ham 500 kroner i året. Han innredet gjesteværelse i andre etasje, og bygget hønsehus. Til eiendommen hørte også en liten skog og en tennisbane. Thomasine siterer henrykt Joas replikk da faren kjøpte Villa Granskog: «Nei tænk, saa eier vi lidt af Norge, vi ogsaa.»24 26

fin-de-siecle gutt

Villa Granskog lå i Hvalstaddalen, hvor en rekke norske kunstnere var bosatt omkring forrige århundreskifte. Nærmeste nabo til ekteparet Lie var Arne og Hulda Garborg, for øvrig tilhørte Otto og Tilla Valstad, Gustav og Kitty Wentzel, Aagot og Andreas Singdahlsen, Rasmus og Martha Steinsvik kolonien. På folkemunne fikk stedet tilnavnet «Kunsterdalen» – eller «Målkroken», fordi så mange av beboerne var landsmålstilhengere.

Også hensynet til lille Joa veide tungt da Erik Lie valgte å vende tilbake til hjemlandet.25 Han ville at sønnen skulle gå på norsk skole. Dessuten var han av den oppfatning at den landlige Hvalstad var bedre for Joas fysiske fostring enn storbylivet i Paris. Etter et snaut år i Kunstnerdalen mente Kathrine å se en betraktelig forbedring: Joa er blit en kjæmpegut – med glubende appetit og røde kinder og hvert spor af, at han har spadseret i 5 aar paa asfalten er nu borte. Stærk og kraftig er han nu, men han er ogsaa ude sine 6 – 8 timer om Dagen.26

Kathrine må ha tenkt på muskler når hun beskrev sønnen som en «kjempegutt». Han var ikke spesiell høy, i voksen alder målte han 174 centimeter. På grunn av sin brede, kraftige overkropp og korte ben ble han oppfattet som liten.

I Hvalstaddalen fikk han snart en jevnaldrende venninne. I februar flyttet Maggen Kjær og datteren Ebba inn hos søsteren og svogeren i Villa Granskog. «Joa og Ebba er grændseløst gode Venner og morer sig saa sammen, rent rørende glad i hverandre», forteller Kathrine. «De trasker sammen paa skolen om morgenen og har det rigtig godt sammen.»27 Men den snakkesalige og sjarmerende syvåringen ble også raskt populær blant barna i nabolaget. Februar 1907 var en idyllisk måned, med tindrende soldager og snø på bartrærne som sto tett inn på Villa Granskog. Kathrine og Maggen arrangerte barneskirenn med premier; sjokolade, hvetebrød og appelsiner. Deltagerne besto av Ebba, Joa og 13 gutter og jenter han hadde invitert fra klassen.

27

Vestbaneguttene Etter åtte års skolegang i Asker begynte Jonas Lie på skole inne i hovedstaden. I den selvbiografiske debutromanen Vestbaneguttene. Ved en av dem (1924), hevder han at det var en dårlig tysk stil som var årsaken til at hans skolevei ble forlenget med tyve kilometer vestbanefart. Ved eksamen i første middel hadde han skrevet «ich hat» i stedet for «ich hatte», og da han ikke var oppfinnsom nok til å skylde på en manglende apostrof, men derimot skyldte på læreren , ble han tatt ut av den landsens skole hvor han hittil hadde gått og meldt inn på Ragna Nielsens skole i Kristiania.

Det var nok ingen tilfeldighet at Jonas Lies foreldre valgte å sende sin eldste sønn til nettopp denne skolen. Ragna Vilhelmine Nielsen var nemlig Kathrines tante, og den kjente pedagog og kvinnesaksforkjemper hadde et nært forhold til sin grandnevø. Nielsen forteller at en gang lille Joa måtte «sitte alene i sitt værelse til han blev snil igjen», skrev han brev til henne: «Tante [eg. grandtante], hun er saa sint. Kom straks, tante». Brevet sjarmerte Kathrine så mye at han slapp ut av isolatetet.

Brevet sendte hun til Ragna Nielsen.28 Grandtanten kan sågar ha ordnet gratis plass for Jonas Lie ved sin skole.

Hun var ikke begeistret for hans voldsomme interesse for krig og militarisme, og kunne på denne måten ha villet gi et bidrag til at han i stedet skulle få en akademisk skolering. Jonas Lie tok fatt på ettermiddagsundervisningen i gymnaspensum ved Ragna Nielsens skole høsten 1915.

Han var en sympatisk skøyer, ifølge klassekameratene, «litt barnslig i et alvorspreget toårig gymnasium, hvor de fleste var slitere som skulle frem til artium på kortest mulig tid. Han var ekspert i å erte engelsklærerinnen.»29 Den sympatiske skøyer har beskrevet sine meritter i Vestbaneguttene.

Gjengen fra Asker terroriserer omgivelsene med kinaputter, klø- og nysepulver, «spanske lopper» og «kasteknald». Sommerferien går med til å arrangere et stort slag mellom apasje- og siouxindianere i Prestegårdskogen.

Men etter hvert ble Lies interesse for krig stadig mer inspirert av dagsaktuelle begivenheter. I 1916 var den 1. verdenskrig inne i sitt tredje år.

28

fin-de-siecle gutt

I øst var den østerrikske-ungarske fronten brutt sammen etter en russisk offensiv, på vestfronten var tyskerne og franskmennene fastlåst i en tilsynelatende endeløs skyttergravskrig. Til sjøs hadde Tyskland iverksatt den skjerpede ubåtkrig som også gikk ut over nøytrale skip; bare i august og september 1916 ble 29 norske fartøyer senket eller oppbrakt og flere menneskeliv gikk tapt.

Jonas Lie slukte hvert krigstelegram, og veggen på gutterommet var dekket fra tak til gulv med veldige kart, hvor små papirfaner festet på knappenåler markerte de kjempende armeers stillinger. En dag fremla han «et helt utarbeidet forslag til et storslaat krigspil» for kameratene.

En skulle være keiser Wilhelm, en annen kong George av England, en tredje president Poincaré osv. De skulle drive politikk, etablere forbund, erklære krig og slutte fred – krigen skulle avgjøres ved dominospill og den tapende mistet så mange tusen mann som det var øyne på de brikkene han brant inne med. Guttene kastet seg over krigsspillet med begeistring: Spillet var overmaade morsomt, og det holdt os i stadig aande like fra høsten til langt utpaa vaaren, næsten helt til eksamen tok sin begyndelse.30

Jonas Lie, som så langt hadde vist liten interesse for skolen, ga seg nå i kast med lærebøkene. Skippertaket førte til at han klarte examen artium våren 1917.

Det var forutsetningen for at han skulle få flytte til familien i Tyskland.

2

Midt i slagtummelen Erik Lie var blitt vervet av militæravdelingen i Det tyske utenriksdepartementet («Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes») vinteren 1916.

Hans oppgave var å spre krigspropaganda til aviser i hjemlandet, mot en godtgjørelse på 300 – senere 600 – mark i måneden. Erik flyttet med Kathrine og parets andre sønn Vilhelm (født 1909) til Pfalsburgerstrasse 50 i Berlin like over nyttår 1917. Han ble medlem av foreningen «Der Verein der Ausländischen Presse in Deutschland» som holdt til i Jägerstrasse 11 II, og fikk adgang til offentlige bygninger, utenriksdepartementet og hovedtelegrafkontoret.1 Erik Lie sendte reportasjer hjem hvor han avsannet ryktene om hungersnød og opprør på grunn av den engelske sjøblokaden; det var heller ikke sant at den tyske befolkningen «spiste smaabarn, at man laget fett av de faldne fiender og at mødrene var saa svake, at børnene kom til verden uten hud paa armer og ben». Tvert imot var alt «jevnt og dagligdags som i enhver anden hovedstad».

I mars fikk han innbydelse til å besøke den tyske østfronten. Sammen med svogeren Nils Kjær og en militær ledsager, en middelaldrende major som ikke lenger var i aktiv tjeneste, reiste han med tog til Wolhynia (Ukraina). Våren var ennå ikke kommet til det enorme steppelandet. Rå og fuktig steg vinteren opp fra de giftige sumper og svøpte seg som et iskaldt laken over alt og alle: Wolhynisk feber er da ogsaa en sygdom, som lægevidenskapen endnu ikke har fuldt rede paa.

30

midt i slagtummelen

På tilbakereisen besøkte Lie og Kjær Warszawa. Selv om de to nordmennene hadde opplevd mye lus, stank, filler og fattigdom i Russland, var det intet mot den polske hovedstaden. All verdens nød og jammer syntes å være samlet i millionbyen, mente Erik Lie. Om lørdagen la jødene i sine lange kaftaner og med sorte kalotter et lammende preg over byen. Man var hensatt til det gamle testamentet.2 Reisen i Øst-Europa ga svogerne bekreftelse på at de hadde satset på rett side i verdenskrigen. Det hadde ikke vært noe enkelt valg. Før krigsutbruddet hadde Kjær og Lie beundret Frankrike som et arbeidets og kunstens land, det mest siviliserte samfunn i verden. Men møtet med befolkningen i østområdene ga svermeriet en alvorlig knekk. Frankrike hadde inngått en faustiansk pakt med mindreverdige russere, polakker og jøder og dermed gjort krigen til en rasekonflikt mellom barbariet og Tyskland – selve stammen på det germanske tre. En seier for England, Frankrike og Russland kunne bety en mongolisering av det europeiske kontinent.

Krigskorrespondent De fleste av Erik Lies og Nils Kjærs krigsartikler ble publisert i Ukens Revy, ledet av redaktør Victor Mogens og redaksjonssekretær Ronald Fangen. Andre faste bidragsytere var Sven Elvestad, Hjalmar Christensen, Arnulf Øverland og Herman Harris Aall. Ukens Revy var delvis et tyskfinansiert foretak. Keiserlich Deutsche Gesandtschaft i Stockholm kjøpte aksjer i ukebladet for å holde det flytende, som gjenytelse forlangte man at Victor Mogens talte Tysklands sak overfor den fiendtlig innstilte norske befolkning.3 Høsten 1917 sluttet også Jonas Lie seg til skribentene i Ukens Revy.

Han var blitt opptatt i krigskorrespondentenes laug, forteller han, takket være «en heldig anbragt artikel» i en norsk avis. Åpenbart hadde han gått i sin fars fotspor og latt seg verve av Det tyske utenriksdepartementets propagandaavdeling. Hans første oppdrag var et besøk i Leipzig; han skulle innvies «i det reisende journalistlivs mysterier» før han ble sluppet løs på vanskeligere oppgaver.4 Artikkelen «Leipziger-Messe» viser at Jonas Lie var ukuelig optimist 31

med penn og pistol

på Tysklands vegne. Riktignok hadde han sett Berlins befolkning lide på grunn av blokaden; det var mangel på alle typer matvarer og kjempestore folkekjøkken solgte hver dag 220 000 middager til 40 pfennig pr. porsjon. For øvrig besto berlinernes meny av brødskiver med marmelade eller kunsthonning til frokost og en tynn kraft- og farveløs potetsuppe til middag. Lie mente imidlertid å kunne se at de taklet matmangelen med utrolig utholdenhet og livskraft: Å sulte bør ikke være en ensom beskjeftigelse. Det går så uendelig meget lettere når man gjør det i flokk og følge, når det står makter bak og man har samfundets filosofer, dets optimistiske læger, dets vittighetspresse i ryggen. Mennesket er et tøielig og elastisk vesen, det kan vænne sig til alt, ovenikjøpet til nesten slett ikke å spise.5

Det store markedet i Leipzig, med sine 32 messepalasser og en spesiell utstilling av surrogater, var selve symbolet på det tyske folkets tilpasningsevne. Gjennom historien hadde det alltid vært en ventil, som har fungert best når de ytre har vært stengt, hevder Lie: «[…] i krig og haarde tider har Leipziger-messen altid tilført Tyskland frisk luft og frisk kraft».

Messeområdet var strategisk plassert like ved et kjempemessig Denkmal til minne om slaget mot Napoleons tropper i 1813. Jonas Lie tok elevatoren opp til toppen av den enorme granittpyramiden for å skue utover slagfeltet hvor «Frankrikes magt blev brutt». Om kvelden deltok han i den store ølfest som Leipziger handelskammer arrangerte. En løytnant holdt tale og etterpå reiste forsamlingen seg og ropte hurra tre ganger mens de applauderte med hendene over hodet: Og saa følger sangen «Deutschland, Deutschland über alles» med en styrke, en ild, en begeistring, som viser hvilke følelser og hvilke indre helligdomme der ligger bak disse ellers saa hovne ord. Men i tyskernes følelsesliv brænder fedrelandskjærlighetene over alt, og derfor blir sangen for dem et symbol paa deres kjærlighet til sitt land, til sin kultur, til sit folk […].6

32

midt i slagtummelen

Etter Leipzig-besøket ble Lie sendt på en rundreise til fangeleire, flyplasser og troppeutdannelsesplasser i Preussen. I oktober 1917 var han underveis til østfronten på sitt første reportasjeoppdrag. Tidspunktet kunne knapt ha vært bedre. På togreisen gjennom det krigsherjede ØstPreussen og det russiske sletteland var Lie fyr og flamme over de tyske troppers nylige suksess i øst. Felttoget i Romania var brakt til en seierrik avslutning. Det russiske tsarrike var i full oppløsning og Ukrainas kornkamre lå innen rekkevidde: «Tyskerne øinet chansen til å vinne krigen før Amerika for alvor kom med, og [de tyske øverstkommanderende] Hindenburg og Ludendorff rettet et lynsnart støt mot den nordlige østfront […].»7 Første stopp var Mitau, en mellomstor provinsby med grove steinbrolagte gater og toetasjes trehus med røde tak. «En kjedelig og uanselig by», mente Lie. Men tross alt var det Russland, «et siste glimt av det døende, undergangsbestemte Russland, landet med den uendelige himmel over stepper uten grense og med de store muligheter til godt og ondt».8 Noen dager senere kom han til Riga, hvor et massivt gassbombardement hadde drevet tsarens styrker på flukt. Den gamle tyske by var atter i tysk besittelse, fastslo Lie, noe som ikke forhindret at hele gatebildet fortsatt var russisk. Langs kaiene var det et stort marked og torgkonene satt midt i gaten på en bunt høy og solgte sine varer. Prisene i Riga var blitt svimlende høye etter at tsarens tropper ble jaget på dør. Grunnen var at «rigiserjøden altid presser penger ut av sit ulykkelige offer, idet han med en taskenspillers behendighet manøvrerer rubelkursen i forhold til den tyske mark. Og hvordan det end er, saa falder det altid ut til hans fordel. Altid.»9 Rigaoppholdet var også en innvielse i soldatlivets dekadente sider. I det moderne Hotel Frankfurt am Main pulserte livet til langt utpå morgensiden, forteller den 17-årige krigskorrespondenten. Et sigøynerkapell spilte feiende, sekten bruste og Krim-vinen luet i glassene, det var en hektisk undergangsstemning i den fullpakkede restauranten. Overalt var det kvinner, omgitt av menn i feltuniform. Kvinnene tilhørte «den tolvte russiske armés dametren», som under flukten fra Riga ble avskåret av ulaner øst for Kaiserwald:

33

med penn og pistol

«[…] vi har nettopp samme dag vært der ute og sett lette, spinkle dogcarter ligge veltet i søle og dynd mellem kanonhjul og lavetter. Der gjorde ulaner og totenkopfhusarer erobringer! Samme kveld sitter damene ved sitt gamle bord i Hotel Frankfurt am Main, men med nye kavallerer, slik er krigens gang.10

Første gang i felten Men Jonas Lie var ikke kommet til østfronten for å se soldathorer bli nedlagt. Fra han var et lite barn hadde han forestilt seg krig ved hjelp av sjakkspill, knappenåler og dominobrikker, nå var han ivrig etter å oppleve kamphandlinger på ordentlig. I brev til skolevenner hjemme nevner han ikke sitt første møte med prostituerte, vin og sigøynermusikk – andre ting opptar ham mer. «Da så Riga ble tatt i oktober i fjor (umiddelbart etter de heldige gjennomførte operasjoner), fulgte jeg de tyske soldater gjennem Riga og østover,» skriver han. «For første gang så jeg da en hær i felten.»11 Det var også alt han så. Da Jonas Lie kom til fronten, hadde russerne trukket seg tilbake til Petrograd, og de tyske troppene slappet av i bombesikre underbringelsesrom. De hadde det lunt og koselig, observerte Lie, det gikk an å innrette seg nede i moder jord. Først på tilbakereisen til Riga opplevde han noe å skrive hjem om. Han kom over en av tyskernes Kadaverwervendunganstalter, som ifølge ententen ble brukt til å koke falne soldater for å avhjelpe den tyske sivilbefolkningens fettnød. Jonas Lie kunne nå avsløre denne løgnpropagandaen. Anstalten var et kombinert hestelasarett og kokeri hvor selvdøde dyr ble utnyttet til fett, vognsmøring og olje.12 I desember reiser han tilbake i Berlin, til folkekjøkkenene og «polonesene», som folk kalte de endeløse køene av berlinerinner foran matbutikkene. Husdyr som katter og hunder var blitt sjeldne, observerte Lie. De få som tok sikte på å overleve krigen, holdt seg forsiktig innendørs:

34

midt i slagtummelen

Men hist og her kunde man i skumle kjellerbevertninger opdage primitive papplater med blyantpåskrift om at her solgte man pølser uten kjøttkort. Hva innholdet var må himmelen vite, de så i hvert fall ut som kjøtt og var rødt og fristende efter grundig og omhyggelig omgang med salpeter. Man skal alltid tro det beste, jeg har spist denslags mer enn en gang og med god appetitt, men bare når det ikke var annet å oppdrive.13

Kullmangelen hadde dramatisk forverret situasjonen. Berlins gater var fulle av mennesker som langet ut for å holde varmen. Det var bedre enn å oppholde seg hjemme i leiligheten, hvor man måtte ligge i sengen hele døgnet; man frøs på ører, hender og føtter og kunne se sin egen ånde inne i stuen. Jonas Lies tro på det tyske folks utholdenhet og livskraft fikk en knekk. «Jeg har inntrykk av at man nu er i ferd med å skrape bunnen», skriver han den 21. januar 1918. «En ny krigsvinter greier man ikke. Avgjørelsen må komme i løpet av året. Berlin lever på kål og poteter.»14 Tyskland fikk omsider i stand separatfred med Russland. Den ble en skuffelse, konstaterte Lie. Ukraina svarte ikke til forventningene, freden i øst ble avløst av den russiske revolusjon og borgerkrig mellom den røde og hvite armé. I Tyskland sluttet avisene – med få unntak – å utkomme, tusenvis av arbeidere gikk til streik, og politiet ryddet gatene for demonstranter med blanke sabler. «De rødes første prøvemobilisering», mente Lie, som pustet lettet ut da fabrikkene ble stilt under militær kommando og de streikende tvunget tilbake til arbeidet. Samtidig begynte ryktene å svirre om en tysk offensiv på vestfronten – folk fikk annet å tenke på.

Sammen med 20–30 andre krigskorrespondenter fra nøytrale land, ble Jonas Lie ført frem til sentrale punkter bak fronten og inndelt i grupper. En gruppe ble forlagt i Liege, en annen i Maubeuge, mens to ble forlagt til Saarbrücken. Jonas Lie var i den siste gruppen. Han skrev henrykt hjem: […] i mars kom det som er mitt store eventyr, da jeg fikk innbydelse til å overvære åpningen av den store tyske keiseroffensiv. I Saarbrücken møtte vi de første tegn på storkrigen, idet vi blev bombardert to ganger av engelske fly.15

35

med penn og pistol

Utover det skjedde det lite. Lie fordrev tiden med å se seg om i egnen, besøke granatfabrikker og drikke Mosel- og Saar-vin. Så en kveld han var i teatret, gikk teppet plutselig ned midt under forestillingen. Teatersjefen trådte frem for å lese meldingen hele Tyskland hadde ventet på: Vestfronten var gjennombrutt over bred front fra St. Quentin og nordover. Mellom Arras og La Fère var 16 000 tatt til fange, 200 kanoner var blitt krigsbytte. Tiltagende artillerikamp ved Verdun.16 Jonas Lie valgte å besøke sistnevnte slagfelt. Verdun var krigens mest dramatiske valplass; i mer enn 10 måneder hadde den vært gjenstand for et utmattelsesslag som kostet hver av partene oppimot 100 000 mann pr. måned, hver tomme jord var gjennomtrukket av blod.

Lie kom med troppetog til Montmedy, en vakker, liten by som var hovedkvarter for Armégruppe Gallwitz, en av Vestfrontens fire store hærgrupper. Samme formiddag besøkte han Romagnehøyden, hvor han med kikkert kunne følge stridshandlingene i dalen nedenfor. Oppe i luften svevde fem tyske lenkeballonger som dirigerte ilden, og en eskadre kampfly durte innover mot festningen i Romagne sous les Côtes.

Lie hadde dårlig tid. Sammen med andre korrespondenter var han invitert til aftens hos general von Gallwitz. På tilbakeveien måtte han derfor kjøre «med automobil gjennem erobrede engelske stillinger midt i slagtummelen og blandt granater og lik», forteller han. Og som ikke det var nok: «Der var jeg første gang i granatild.»

I dagene etter reiste Lie på kryss og tvers bak fronten, fra Verdun over Sedan, Charleville, Maubeuge og Aulnoye. Han ankommer «det som en gang hadde vært St. Quentin», en by på 60–80 000 mennesker som simpelthen ikke eksisterte lenger; overalt var det bare ruiner og steindynger å se. Utenfor St. Quentin lå Bois d’Holnon, hvor tyske stormtropper nettopp hadde rent en engelsk stilling overende. Da Jonas Lie kom kjørende gjennom den lille løvskogen, var man i ferd med å rydde slagplassen for lik.

Ifølge «allehaande fantasifulde og fantastiske skildringer» skulle de døde ligge i dynger på valplassen. Nå kunne Jonas Lie se med egne øyne at det ikke var tilfellet. Når soldatene kjemper, sprer de seg instinktmessig fordi fiendens ild alltid blir rettet mot det sted hvor de står tettest. I Bois d’Holnon lå de falne spredt over hele skogen; ett lik her, et annet der. De lå «saa smaa i landskapet, at de fullstændig opslukes og blir borte i den vældige natur». Jonas Lie og hans korrespondentkol36

midt i slagtummelen

leger måtte kjøre flere kilometer for å kunne spise medbrakt frokost uten at det lå et kadaver like ved.17 Lie var forundret over at synet ikke gikk mer inn på ham. Likene lignet figurer i et vokskabinett, med gulbrun hud og rolige ansiktstrekk: De gjør et forunderlig indtryk, og halvt i distraktion lægger man merke til i hvilken underlig ubekvem stilling de ligger. De synes intet at ha tilfælles med mennesker, og man har vanskelig ved at forestille sig at disse smaa indskrumpede legemer engang – kun for 8 dage siden – var levende væsener, som kunde le, synge og bevæge sig.18

De falne soldatene hadde ikke mer noe med livet å gjøre, de angikk ikke krigskorrepondentene. «Vi setter formelig vår ære i vår ufølsomhet,» skriver Lie, «vi fyller tidens krav, hvem kan laste oss for det? Slik er tiden, slik er man i krig.»19 Han var imidlertid inneforstått med at krigsopplevelsene kunne prege ham resten av livet. En lege venner seg til den menneskelige elendighet, en politimann til å overvære obduksjoner av råtne lik. På samme måte hadde Lie lært seg å sjalte ut tankevirksomheten og følelsesliv ved fronten, «nødvendigheten krever det og den menneskelige tilpasningsevne klarer resten.»

I ettertid skulle feltlivets lyse sider stå for ham i en så eventyrlig glans at han helt glemte de mange mørke. I løpet av et par ukers tid hadde han «oplevd så meget at det burde være istand til å omforme et helt liv».

Han hadde fått et snev av frontens uro i blodet. Han hadde lært å forstå hvor «anstrengende og nerveanspennende, men samtidig hvor dragende og lokkende soldatens feltliv er med den evig skiftende skjebne som et vinkende Fata Morgana i horisonten.» Jonas Lie følte med soldaten som etter det fireårige kriger- og eventyrliv igjen ble nødt til å vende tilbake til kontorkrakken: Vil han da kunne utholde det daglige trædemølleliv med morgentrikken, skrivemaskinen eller bokholderiet, mellemmaten og kontorluften? Han har været paa reise, paa marsch, i kamp hver dag i 18 maaneder. Han har været i Russland, i Polen, i Belgien, i Frankrike, i Italien, i Serbien.20

37

Bedrøvet til døden For ham selv ventet ingen borgerlig tilværelse. Tilbake i Berlin fikk Lie vite at han hadde kommet inn på infanterilinjen ved Krigsskolens nederste avdeling. En junimorgen tar han ferjen til Danmark. På en liten lokalbane gjennom Langeland får han selskap av en fet, hvitkledd københavner.

– Nu ser det skam slemt ut for tyskerne, sier mannen.

Lie blir forbauset over påstanden, ifølge avisoverskriftene var Tyskland på marsj mot Frankrikes hjerte.

– Så …? sier han tvilende.

Dette er svaret københavneren har ventet på. Han kaster seg inn i en lang harang om den tyske sivilbefolkningens lidelser. Så sier han: – Jeg forstår at De er tyskvennlig, for De ser ut som om De ikke tror dette. Men jeg kan forsikre Dem, at hvis De og alle andre tyskvenner kjente til hvordan det virkelig sto til i Tyskland, ville ingen tale for høyt om deres ubetydelige og desperate landevinning på vestfronten.

Lie kan ikke tro det han hører. Han har vært overbevist om at den tyske hærledelsen gir pressen et korrekt bilde av situasjonen. Og selv om han må medgi at matvaresituasjonen der nede er prekær, er han selv et levende bevis på at det går an å klare seg. Lie tar frem sitt pass, som viser at han har bodd i Berlin et helt år. Og så siterer han et lite vers: Jo, jeg kommer fra riket dernede, Fra riket der altid saa stygt blir malt, Aa, De kan tro, det er ikke saa galt.21

Og det var det. Fire dager etter samtalen mellom Lie og københavneren på Langelandbanen innledet tyskerne sin siste offensiv på Vestfronten.

Den ble stanset ved Marne, og fra 8. august til 12. september iverksatte de allierte en rekke motangrep, som gjorde det av med tyskernes viktigste våpen; deres usvikelige tro på seier. Den 29. september ba generalkvartermester Erich Ludendorff om øyeblikkelig våpenstillstand, for å unngå nederlag og betingelsesløs overgivelse. Men den nyutnevnte kansler, prins Max von Baden, tok på egen hånd initiativ overfor den 38

midt i slagtummelen

amerikanske presidenten Woodrow Wilson for å få til fredsforhandlinger.

Nyheten slo ned som en bombe blant tyskere og tyskvennlige. Ikke en eneste gang i løpet av krigen hadde hærledelsen nevnt muligheten av at keiserriket kunne tape verdenskrigen. Reaksjonen til en ung østerriksk frivillig i 1. Bayerske infanteriregiment har i ettertid blitt verdenskjent. Da han fikk vite at den langvarige krig var slutt, at Tyskland måtte underkaste seg sine fiender og utsettes for alvorlige undertrykkelser, holdt han ikke ut lenger: «Mens det svartnet for mine øyne, famlet og tumlet jeg meg tilbake til sovesalen, kastet meg på sengen og begravde mitt brennende hode i dynen og putevaret.» Den unge østerrikeren var – selvsagt – korporal Adolf Hitler.22 I Kristiania mottok den 18-årige Jonas Lie nyheten om nederlaget på lignende vis. «Min sjæl er bedrøvet til døden», skrev han i dagboken: Tyskland – mit stolte, uovervindelige Tyskland – har bedt om våpenstilstand og fred på Amerikas betingelser. Det kom så pludselig. Det går hårdere ind på mig end jeg hadde trodd. Rastløs har jeg spaseret omkring i byen i dag og har næsten ikke været hjemme. En sådan dag føler man at man har nerver.23

Først da han besøkte Nils Kjær en uke senere, gikk det opp for ham «med skrækindjagende tydelighet, hvad der var skedd»: Tyskland hadde kapitulert, Elsass-Lothringen, Øst-Preussen og Posen måtte avstås, koloniene gikk tapt, i tillegg måtte landet betale en krigsskadeerstatning som gjorde hver tysker gjeldbundet livet ut. «Man tar en mands øie og hans ene ben og siger at nu kan han få fred», var Kjærs syrlige kommentar.24 Lie følte at at han hadde medansvar for nederlaget. Han hadde overveid å slutte seg til de tyske styrker under besøket på Vestfronten, men det ble med tanken. Nå var muligheten borte for alltid: Vor familie er styrtet sammen og har i faldet begravet alle mine ærgjerrige drømme om krig og atter krig. Jeg skulde blit en dyktig officer, men skjæbnen vilde det anderledes.25

39

med penn og pistol

I Tyskland syntes samfunnet å være i full oppløsning etter kapitulasjonen. Keiser Wilhelm abdiserte i begynnelsen av november. Revolusjonen var i gang, og over «det hele virvar lyser bolschevismens Men Tekel», skriver Lie. De røde hersket i Hamburg og Kiel, Nord-Tyskland sto i flammer, den tyske flåte var befengt.

I Norge fortsatte imidlertid livet «uten anelse om hvilken fare der truer». Jonas Lie bestemte seg for at han ikke ville sitte trygt på sin tue, mens man led i det store germanske moderland. Da ville han heller lide litt selv også. Han fikk permisjon fra Krigsskolen og reiste ned til Berlin for å oppleve en «rød jul».

Sosialismens æra Erik Lie hadde i løpet av høsten vært et par turer i Tyskland, og kunne fortelle om de rødes pøbelvelde; de satt med skarpladde geværer på undergrunnsbanen, trakasserte hjemvendte soldater på gaten og skar av offiserenes skulderklaffer. Jonas kunne ikke tro sine egne ører. Han hadde vært overbevist om at det tyske folks tradisjoner ville hindre en revolusjon: Jeg trodde på militarismen, på den evige krig, på armeens, officerens nødvendighet. Nu siger alle de andre, de som kjender verden bedre end jeg, at den tid er forbi. Vi er nu kommet ind i socialismens æra, siger de.26

For å kunne markere sitt standpunkt, hadde han fått tillatelse fra Krigsskolen til å bære kadettuniformen under Berlin-oppholdet. Han følte seg avstikkende korrekt antrukket i de overfylte gatene, hvor soldatene demonstrerte sin frihet ved å gå i halvknappet uniform med rødt bind om armen. Offiserene lot uniformen være hjemme, de hadde allerede hatt opptrinn nok. Et par generaler hadde tatt konsekvensen av situasjonen og skutt seg foran den abdiserte keiserens portrett. Resten av det tyske rikets mektige krigerkaste så sin verden styrte i grus og kunne simpelthen ikke fatte det.

40

midt i slagtummelen

Sosialdemokratene hadde tatt makten, og et par tusen matroser, den såkalte folkemarinedivisjonen, skulle delta i forsvaret av regjeringen. De nektet imidlertid å underordne seg krigsministeriet. Lille julaften besatte likegodt folkemarinedivisjonen rikskanslerpaleet, slottet og den kongelige stall. Kravet for å oppheve beleiringen var utbetaling av utestående lønn på til sammen 80 000 mark. I løpet av kvelden gikk regjeringstro soldater til angrep; kabinettet ble befridd og folkemarinedivisjonen drevet på flukt.

Jonas Lie leste om de såkalte «Berliner Weihnachtskämpfe» i morgenavisene den 24. desember. Han bega seg straks av sted til Unter den Linden og havnet midt i ildlinjen. Men før noen løsnet skudd, kom en ølvogn skranglende. Den uavhengige sosialist Georg Ledebour hoppet opp på vogntaket og begynte å tale. Det var blitt våpenstillstand mellom folkemarinedivisjonen og regjeringssoldatene; «det går ikke an at vi her nede vilde begynde krig på egen hånd. Ingen blodsudgydelse, brødre, leve republikken!»

Mengden oppløste seg langsomt, faren var over for denne gang.

Noen dager senere overvar Jonas Lie begravelsen av tretten matroser som hadde falt under julekampene. Toget med røde faner og kister dekket med rødt kom nedover gaten. En avdeling matroser kommanderte tilskuerne til å ta hatten av; alle lystret, enkelte tregt og uvillig, men det var ikke annet å gjøre. Toget stanset en time, mens spartakistlederen Karl Liebknecht holdt tale: Efter hver setning skyller ekkoet gradvis oppover Unter den Linden, en brusen av Hoch-rop og slagord. Det er en av de siste taler Liebknecht holder, men det vet ingen, han blev skutt i Tiergarten et par uker senere…

Mordet på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg betydde slutten på de røde dager i Berlin. Da spartakistopprøret brøt ut i januar 1919, hadde den sosialdemokratiske regjering skaffet seg pålitelig militær beskyttelse. Restene av den keiserlige armé og høyreradikale frikorps slo brutalt ned kuppforsøket. Liebknecht ble kjørt til Tiergarten og skutt i ryggen. Rosa Luxemburg ble båret svimeslått inn i bilen og skutt av en soldat som hoppet opp på stigbrettet. Liket ble kastet i Landwehrkanalen.